Atib Azzad

Veldig imponert over Ølhunden Berit, synes den klarer å løfte frem tematikken, på en måte som verken føles belærende eller simplistisk, svært godt skuespill, fotografering, og skriving. Jeg ble veldig rørt flere ganger, rørt til tårer som en kjerring, men heldigvis viste serien meg at det var greit så jeg slapp å sitte tilbake med skammen. Tenker at serien forsøker, og kanskje lykkes med å bygge bro mellom polariserte grupper? Jeg er i alle fall veldig spent og nysgjerrig på hvordan brukere som ville beskrevet seg som mer konservative og mannosfære-baserte, opplevde serien, føltes den autentisk i sin gjengivelse av Tom og Audun, tilførte den noe til diskusjonen, er det mulig å oppdage seg på nytt slik Tom gjorde?

Takk som stepper inn, informativt innlegg, synes du det ble mindre rart nå Maabren?

Veldig positivt du endelig inkluderte en kilde for påstandene du fremmer, også veldig negativt at kilden er søppel:

Jeg forstår ikke hvorfor du formulerer det som seksuelle fantasier heller, kritikken her handler om fysiske forhold som menneskesmugling, overgrep, og prostitusjon av mindreårige.

Sikkert, det er en utbredt misforståelse, jeg antar den kommer av Marx' opium of the people-sitat, bolsjevikenes strid mot tsar keiserdømmet, og USA's behov for å definere seg som det motsatte av Sovjet. Først er Marx' sitat et nokså misforstått ett, sammenligningen med opium menes antagelig ikke spesielt nedsettende, opium var hovedsakelig lovlig da Marx skrev dette, og annerkjenner religionens rolle som smertelindrer for et folk som lider og meningsbærer for de fremmedgjorte masser: Religion is the opium of the people. It is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of our soulless conditions. Det er et utsagn av en sekulær humanist fremfor en troende mann, men likevel er det et utsagn som ser en mening i religion, særlig for et folk som lider av fremmedgjøring, slik han argumenterer for at folket gjør. Jeg er likevel ikke kjent med noen kommunistisk doktrine som mener det er en dårlig idé å holde stat og kirke e.l. separert, uten at det gjør kapitalismekritikken utpreget anti-religiøs. Tsar Nikolaj II representerer hvordan religion kan brukes for å holde folket fanget, og kue dem med løfter om gaver i etterlivet fremfor i dette livet, som åpenbart er en driver for fremmedgjøring. Dette er jo ikke en kritikk av religion i seg selv, men hvordan maktinstutisjonene bruker religion for å konsolidere makt. USA har muligens vært den største driveren for idéen om kommunisme som noe utpreget anti-religiøst, og dermed fremhevet sin egen trosdyrkelse som en anti-tese til kommunisme, og når man ser overgrepene gjort mot religiøse instutisjoner, følgere og ledere i Sovjet er det forståelig at man kan komme til å tro at dette er en iboende kvalitet for kommunismen, fremfor en kvalitet ved Sovjet (som så mange andre misforståelser). Det er ikke dermed min påstand at det er noe utpreget religiøst ved kommunisme, men det er ingen dogme som sier at man ikke kan være religiøs, Ho Chi Minh var religiøs, flere av Jesuittene i sør-Amerika var kommunister og sosialister, Malcolm X og Gamal Abdel Nasser var muslimer, Ber Borochov var jødisk marxist-zionist.. Dette er ikke noen utfyllende liste, men hvis påstanden er at ateisme er en forutsetning for kommunisme er det vel tilstrekkelig for å tilbakevise den.

Haha, ja, jeg så for overfladisk og antok det var Terminator, siden konserten var døpt Terminator fest, men gjenkjenner det som They Live når du peker det ut for meg. At høyrekstreme har trykket Ted Kaczynski til sitt bryst er også noe jeg stusser over, ja han skrev innledningsvis masse surr om venstresiden i manifestet sitt (som Breivik approprierte, men erstattet venstresiden med kulturmarxister og multikulturalister) men tok samtidig avstand fra fascisme og nazisme. Men når en transallegori skrevet av to transkvinner kan approprieres til reaksjonære guttosfærer, så er det kanskje irrelevant hva verkets intensjon har uansett.

Antirasistisk senter er ferdig med sin rapport om organisert høyreekstremisme/hvit supremasisme. Rapporten dokumenterer hvordan et nazistisk miljø forsøkte å etablere seg gjennom en konsert, hvem som sto bak, hvordan nettverkene fungerer, og hvordan et samlet fellesskap av lokalsamfunn, organisasjoner og enkeltpersoner presset dem ut i isolasjon. Rapporten viser hvordan slike arrangementer brukes som møteplasser for rekruttering og nettverksbygging. Rapporten viser at motstand virker. Den viser hvor sårbare disse miljøene faktisk er når de blir synlige. Og den viser at fellesskap og organisert innsats kan presse fascismen tilbake. [...]Høyreekstreme miljøer er ikke et fjernt fenomen som kun eksisterer i andre land. De er til stede her i Norge, i ulike former og med ulik synlighet, men med ett felles mål: å spre ideologi basert på rasisme, hat og vold. Disse miljøene opererer både åpent og i det skjulte, gjennom sosiale medier, konserter, organisasjoner og nettverk som krysser landegrenser. Deres aktiviteter utgjør ikke bare en trussel mot enkeltpersoners og utsatte gruppers sikkerhet, men også mot samfunnet.

Men er det egentlig noe som tilsier at man skal forvente integritet eller moralske overbevisninger fra noen i Trumps regjering, de er vel nettop valgt fordi de har evne til å snu kappen etter vinden og slikke maktens støvler uavhengig av noen større ideologi. Disse menneskene er først og fremst sjarlataner, se på hva de gjør, ikke hva de lyver om å bry seg om.

Jeg husker ikke om det har vært tatt opp, men for en fantastisk serie the chair company er?! Serien er skrevet av Tim Robbins, og Zach Kanin, som blant annet har sammarbeidet om I think you shoud leave, så den ivaretar Tim Robbins absurdistkomiske rytme, men plasserer den inn i et langformat hvor de bisarre elementene lar seg granskes i en realistisk setting, som en sketch som ikke slutter etter punchlinen, hvor grensene mellom det rasjonelle og det sinnsvake hele tiden utfordres, og tilbyr en thrillerkomedie hvor begge sjangrene fungerer sammen fremfor å bare bytte på å vektes. Serien minner en del om filmen Friendship i tone der også komedie blandes med noe mer ubehagelig og realistisk, regissøren Andrew DeYoung regisserte også første episode av The Chair Company. Den minner meg også litt om Nathan Fielder og Benny Safdie sammarbeidet The Curse, som jeg skal fortsette å ta opp til noen annerkjenner hvor fabelaktig serie det ér.

Det er jo gjerne ikke rasjonelle vurderinger som ligger til grunn for innmeldelse i slike personkulter, snarere at kulten har lykkes i å overbevise en om at det er en slags trussel utenfra, gjerne en eller annen elite som forsøker forlede vanlige folk, og at denne sterke lederen er den eneste som kan gjenføre tilstanden til en eller annen fantasitilstand man har drømt opp. Antonio Scurati har beskrevet den demokratiske sosialismen som håpets ideologi, og at håpet kun har en tilstand som er sterkere; Frykten. Frykten for andres håp, påstander om at andres håp vil holde deg nede, hindre deg tilgang, hindre deg frihet, hindre deg trygghet, dersom man lykkes i å samle seg en gruppe rundt denne frykten hevder Scurati alt som gjenstår er å omdanne frykten til hat, transformere følelsen av regresjon, depresjon, og avmakt til aggresjon. Etter i årevis å ha messet vær redd, for det lille og det store borgerskapet, er tiden inne for å rope, ikke vær redd, hat! Hat din fiende og dyrk din beskytter!

Når jeg skriver ingen større iboende konflikt mellom deres trosretning, enn det er mellom andre trosretninger, er det for å ta forbehold om at det har vært konflikter, men at det ikke er noen automatikk i at muslimer må være i konflikt med jøder som følge av interne teologiske motsetninger eller formaninger i noen av tekstene. Svært mange av dagens konflikter startet med jødisk innvandring til Palestina, andre konflikter har eldre opphav. Dette var men som en protest og korrigering til de som hevder muslimer er dømt til å være i konflikt med jøder på grunn av tekstene deres.

Jøder og muslimer har lang tradisjon for å leve sammen, det er ikke automatisk noen større iboende konflikt mellom deres trosretning, enn det er mellom andre trosretninger. Konflikter handler i langt større grad om kontemporær politikk [...]Early Islamic history reveals an inclusive community of believers encompassing pious Jews and Christians, challenging modern perceptions of inherent antagonism. The article examines the evolution of these relationships, noting significant changes influenced by political dynamics. [...]for over 1,400 years, Muslims and Jews have recognised that they have much more in common with each other than they have differences, and have been able to coexist and thrive.

Palestinakommiteen feiret Hanukkah med Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred i Oslo i går: [...]Det er godt å komme sammen her i dag og få markere Hanukkah med dere og vise at vi står sammen i kampen for frihet og for at alle barn skal få leke og leve i fred. Hanukkah feirer motstand og frigjøring og symboliseres med lys. Og vi trenger lys i mørket. Det forferdelige angrepet på Bondi Beach i Sidney rammet både den jødiske minoriteten i Australia og her hjemme i Norge. Antisemittisk vold må bekjempes og majoritetssamfunnet har et ekstra ansvar for at minoriteter ikke skal være utsatt. Kampen mot antisemittisme og bevegelsen mot folkemordet i Gaza er basert på de samme verdiene. Like rettigheter for alle er grunnpilaren i vårt engasjement. Og vi trenger samhold og solidaritet når minoriteter blir utsatt for hat og trusler bare på grunn av sin bakgrunn, hvem de elsker eller sin tro. Polarisering og hat dreper, det har vi sett her hjemme og ute i verden. Alle som deltar i det offentlige ordskiftet har et ansvar for å motvirke det. Da trenger vi lys, slik de vi tenner her i dag og slik vi skaper lys i mørket når vi står opp for rettferdighet og fred hver dag. God Hanukkah feiring til dere alle.

Matias Faldbakken, Karl Ove Knausgård, Jon Fosse, eller Maja Lunde er kanskje blant norske kontemporære som kan levere på en måte som lever opp til Dostojevskij, og Joyce? Ellers liker jeg godt Amalie Skram og Hamsun (som allerede nevnt). Siden hun er i 13-års alderen er hun kanskje allerede kjent med forfattere som Oliver Lovrenski og Maria Navarro Skaranger, som leker seg litt mer med språkkonvensjoner og blander norsk og engelsk i større grad? Hun virker jo uansett ganske engasjert og talentfull, Crime & Punishment er ganske krevende lesning, dersom hun bare ønsker å forfølge internasjonal litteratur, og ikke helt ser kvaliteten i den norske, er det også en helt legitim holdning, det er ingen automatikk i at norsk litteratur lever opp til de virkelig store verkene, kanskje har hun helt rett i sine observasjoner?

Jeg stiller meg bak Antirasistisk senter: