Ole-Br

Som singel, værsågod. Men det er likevel et poeng at å snakke med andre om situasjoner man er i, også åpner for nye perspektiver, handlinger og løsninger enn de man sitter med alene. Det inkluderer forestillingen om brudd, som man kanskje ikke har tenkt selv, men som noen ganger kan være det beste. Jeg tror kvinner initierer brudd oftere også på grunn av dette. Jeg kommer aldri til å forstå denne voldsomme forakten mot å dele hva man står i for å finne løsninger eller støtte. Det går ikke an å fornekte at det for mange har en verdi. Jeg finner langt mindre verdi i å utvise forakt overfor mennesker med behov for det. Det er en avvisning for dem som trenger det, og det kan være folk du er glad i. Man kan for øvrig "tyte" på fisketur også.

Mange kvinner er også knust etter et brudd de får det bedre av å slippe. Klart man kan ha forsømt forholdet og ha vært lykkelig. Men jeg er ganske sikker på at mange kvinner går med en noe større selvfølelse eller selvtillit enn mange menn inn i det ukjente og uvante og ikke minst inn i singeltilværelsen. Kvinner bygger hverandre mer opp enn menn når det gjelder sånt. De har generelt også et større og emosjonelt mer tilstedeværende nettverk å bruke som støtte gjennom det emosjonelle trykket et brudd medfører der menn oftere blir sittende alene foran en tv eller lignende. Et mønster selvfølgelig, og ikke alltid gjeldende, men jeg mener dette er av betydning, også for hva de forestiller seg ved et brudd. Og jeg tror kvinners samtaler med andre gjør at forestillingen om et brudd lettere åpner seg enn for menn. Jeg har sett kvinner over tid bli overopptatt av det huslige i en grad at jeg tenker akkurat det blir slitsomt for mannen. Som oftest har det nok begynt med skjevhet i utgangspunktet. Likevel ser man at standarden over tid kan heves urimelig, slik den også kan senkes urimelig. Vi kjenner også til de med støv på hjernen, der alt annet enn deres standard vil oppfattes som suggete. Det er menn blant dem også, men det er nok flere kvinner. Kvinner kan fremdeles ha urimelige krav til seg selv når det gjelder hus og hjem og bære mer skam her. Menn bærer fremdeles mer av dette i jobb eller i den stereotypiske forsørgerrollen. Men nettopp på de områdene hvor det er mest skam, er det også mest stolthet. Jeg kjenner til kvinner som har båret hele den emosjonelle byrden i et forhold. Med det mener jeg at de sørger for ansvaret for både deres egne, deres barns og deres partners følelsesliv og velvære, kvalitetstid og at ting er i orden. Resultat er ofte at de selv blir usynlige. Å stå alene som relasjonell og pedagogisk drivkraft i familien er altfor belastende over tid og går utover psyken uansett hvor mye den andre jobber "totalt sett". Det kan ikke handle om hvem som jobber mest. Det handler om dele byrden av hva det vil si å jobbe for familien sin.

Ja og nei. Å gjemme seg på jobb er da ikke fremmed. Er det dårlig stemning hjemme, er det kjedelige oppgaver hjemme, er det problemer i forholdet, er det nære slektninger eller venner som har dødd? Å gjemme seg på jobb eller ute er ikke fremmed. Selv synes jeg tidvis mange ting er enklere på jobb fordi den emosjonelle belastningen kan være langt mindre. På jobb får jeg samtidig betalt. Det tredje skiftet handler også om emosjonell belastning. Mener du vi bør konkludere med at siden dette ikke like enektl kan telles eller bevises, så skal vi si at det ikke eksisterer? Vi vet jo at det eksisterer. Vi vet jo at for mange så er det emosjonelle mer vanskelig og tungt enn å sage trær, delegere på jobb eller pusse veranda. Har du aldri snakket med noen som helst ikke vil hjem? Tror du at overtid og oppgaver ute aldri kan bli en manns høye selvpåførte forventing til hva som må gjøres som det kan bli for damer inne? Standarder kan være ulike, men det finnes en viss minimumsstandard. Er utgangspunktet skjevt så tenderer rollene til å bli mer ekstreme. Men det betyr også at når den ene partneren upper gamet, så blir den andre gjerne slappere. For den ene blir det mer viktig enn det var og for den andre enda mindre. Det er en dynamikk og i noen tilfeller er det bare skjevt. Når det gjelder kvinner som går, tenderer jeg til å være mer enig med deg. At kvinner går betyr ikke at mannen egentlig var lykkelig i forholdet. Hun forbereder seg og rådfører seg med venner på forhånd. Bruddet kommer kanskje ut av det blå for menn, men ikke ulykkeligheten. Mange menn får det mye bedre etter brudd, selv om de ikke har initiert det.

"Hamas bruker dem som skjold" har aldri vært noe argument for at Israels krigføring er legitim uansett.

Dette var vondt å lese. Du kommer ikke til å skifte mening før du får erfaringer som ikke er som de gamle. Da må du velge å enten leve ensom for ikke å bli skuffet eller du må fortsette å sosialisere deg i håp om nye erfaringer, som garantert vil komme. Råder deg til å ikke eksponere deg for en mannlig psykolog nå, du har ikke motstandskraft nok til det i dag, høres det ut som. Om tjue år vil du se et bilde av deg selv fra i dag. Da vil du nok en gang (som du gjorde da du så bildet av deg selv som barn), se at vurderingen din vil være mildere. Dette er en vanlig erfaring for mennesker som har slitt mye med selvfølelse. Den dagen du finner tilbake til en verdighet i deg selv, vil du bli forferdelig lei deg når du ser på et bilde av deg selv som yngre og innser den fordømmelsen du har holdt over dette lille og usikre mennesket som ønsket kjærlighet og aksept.

Vi kan virkelig ikke diskutere om det som står svart på hvitt står der. Det er heller ingen her som har skrevet at Sanna mener man skal ligge med tassen i været hele døgnet. At hun har uttalt seg om at pliktsex er greit står der, i tillegg til hennes forsøk på omdefinering av begrepet. Jeg regner ikke med at Sanna forstår forskjellen på regelmessig pliktsex og å i noen overbærende stunder gi sin partner orgasme selv om man selv ikke er in the mood, noe jeg tror både menn og kvinner gjør. En god skribent ville ha anerkjent denne forskjellen.

Hvorfor tror du ikke folk har det? Av det du har skrevet i denne tråden, er det ganske tydelig at du har levd i et forhold hvor du har blitt overkjørt og ikke har blitt tatt hensyn til og at du fortjener bedre. Er det ikke også din egen mening? Eller er du så usikker på dette, at du må vente på et svar på hva andre mener om menn som har levd eller lever i forhold med kvinner som behandler partneren sin dårlig? Jeg lurer oppriktig på hva du selv mener. Er du usikker på om du har gjort din plikt eller om du har blitt overkjørt?

Danby Choi sitt innlegg følger hans kontrære vesen. Av det følger den pubertale logikken som rammer enhver som er mer opptatt av andres reaksjoner enn av sakskomplekset. Egentlig greit at han sier det rett ut. Han er tross alt ikke særegen i så måte, heller et symbol på tidsånden. Hadde han vært opptatt av saken, hadde han ikke skrevet frem en oppfatning om at Diesen ikke har fått grundig og saklig kritikk, som er lett tilgjengelig og gratis langlesning. Men men. Han beholdt nå i hvert fall sin prinsipielle om enn aldri så tomme anything goes ved denne korsveien. Andre med lignende kaliber som var med å åpne slusene for ytre høyre valgte denne gangen å sette grenser av mer normalt og sunt politisk instinkt enn forrige gang. Hvis FOR flopper, om det så er fordi diskursen ikke tillater dem å vokse eller fordi de blir marginalisert politisk eller offentlig, så er det mulig at deler av gjengen sklir over til ytre høyre, som til Norgesdemokratene. Mange av dem deler nok synspunkter til at det kan gå fint, og døra fra ytre høyre og inn i offentligheten er tross alt mer åpen enn døra fra ytre venstre. Jeg tror derimot ikke at de får med seg Russland-sympatien inn selv den veien, men hvem vet.

Jeg sparer rundt 25 prosent, ofte mer. Beskjeden livsstil her også. Jeg vil si for beskjeden og skal uppe gamet med opplevelser fremover, ikke ting. Jeg er rett og slett ikke vant med å bruke særlig mye, men er glad i opplevelser og har et par hobbyer som nesten er gratis. Så jeg går for å spare mindre fremover.

Nei. Kost/nytte-vurdering og andre økonomiske begreper brukt på nære relasjoner er pseudo-intellektuelt forfengelig tøv. Hvis folk går rundt og prater om sine relasjoner på denne måten, er det ikke rart det blir brudd. Griser bor i binge, ikke hus.

Du både forstår og misforstår meg her. Jeg vet godt at kjærlighet ikke nødvendigvis overvinner alt. Å være en romantiker for meg er en innstilling, ikke en speiling av statistiske mønstre. Helt siden tidlig tyveårene har jeg forkastet relasjoner jeg anser som inautentiske. Jeg har noen relasjoner preget av overbærenhet, men det er hvis jeg likevel må ha med dem å gjøre, som familie og kolleger, altså har jeg ingen problemer med å være pragmatisk. Det hender relasjoner forandrer seg, men jeg går ikke inn i en relasjon med det utgangspunktet. Siden jeg har strenge krav til nære relasjoner, går jeg inn i dem med en innstilling om lojalitet og kontinuitet, og denne er bygget på min erfaring med dem, og er en tillit fordi jeg oppfatter dette som et felles ønske. Mine nære relasjoner skal ikke oppleves som en byttehandel i kynisk forstand, selv om relasjoner selvfølgelig er utveksling. Det gir meg også god mulighet til å velge, en evne mange menn rett og slett har sagt ifra seg overfor kvinner, fordi de tror de bare må bli valgt, som er et selvbedrag. Mennesker som selv velger, blir oftere valgt, fordi de er mindre higende og mer fremoverlent. De er også mer villige til å gjøre en innsats og bedre til å lese folk rundt seg, fordi de ikke surrer rundt inni seg selv hele tiden. Og de setter grenser for hva de finner seg i fra andre. Dyr har for øvrig ikke en så rigid innstilling til syke og svake, og det har mennesker heller ikke hatt, som det sosiale dyret de er. Visse mener at sivilisasjonen startet med tegn på medynk og hjelp. Jeg mener det er mer pubertalt enn realistisk å hevde at menneskenaturens fremste preg er egoisme og kamp mellom organismer. Det kan ikke bevises empirisk. Da gjenstår argumentet om at hjelp, det sosiale, og kjærligheten fremstår som for sentimentalt og svakt for folk, og det kan jeg ikke hjelpe med, bortsett fra å fortsette å holde usexy taler om menneskelig felleskap. At kjærlighet er til stede, betyr ikke at alt går bra. Kjærlighetens overlevelse krever innsats og pleie fra begge parter, og noen ganger går det likevel ikke. Men vil man ikke gjøre en innsats, så kommer man kortere enn det igjen. Dette er ment generelt og mindre rettet til Sannas innlegg, som som vanlig består av mest støy. Jeg innser at jeg stadig høres konservativ ut, men jeg er dypt moderne og uinteressert i feks konvensjonelle kjønnsrollemønstre, som jeg synes er kjedelig.

Det er ingen vits i å fortsette å polarisere debatten mellom menn og kvinner. At mannen skal være penger, er en trist tanke, både for mannen og for kvinnen. At kvinnen skal være egg og reproduksjon likeså. Hva når mannen blir syk, hva med selvbildet hans? Hva med hennes innstilling til ham? Hva om kvinnen ikke kan få barn? Hvis man tror man kommer til torget med penger, status og egg, og handler deretter, er det godt mulig det går an å leve et ok liv, så lenge ingen av dem våger å bli moderne eller noen av dem blir syke. Da er man avhengig at livet spiller på lag med konvensjonene, ikke kjærligheten. Jeg tror ikke egentlig på denne innstillingen. Jeg opplever det som en påtatt intellektualisering av et ekte og sårbart ønske om kjærlighet, å trenge og å bli trengt. Det er ikke patetisk. Platt teoretisering av relasjoner som en økonomisk transaksjon derimot. Man kommer til bordet med seg selv, men vi vet at det ikke holder. Vi må også komme til bordet med en vilje til innsats tilpasset den vi vil leve med. Da må oppmerksomheten vår være rettet mot den andre, som med sitt vesen viser hvilken innsats som trengs. Og vi er i utgangspunktet avhengig av at den andre har den samme innstillingen til oss, så vi kan oppleve trygghet. Hvis ikke må vi avvise dem, eller leve ensomt i våre relasjoner fordi vi ikke klarer å sette grenser fordi vi er for vant til at de overkjøres. Hva et menneske trenger, lærer vi når vi insisterer på å bli kjent med dem. Det gjelder oss selv også. Kall meg romantiker. Jeg ser ikke noe annet alternativ.

Ekstrem fattigdom er, på globalt nivå, redusert kraftig de siste tiårene. På tidlig nittitallet lå vel tallet på de som levde i ekstrem fattigdom på godt over 30 prosent. I dag er det vel rundt 10. "Utopier" kan drive en mot gode mål, som i dette tilfellet. Altfor mange blander for øvrig realisme med defaitisime.

Dette er jo ganske typisk for Norge og flere europeiske land på grunn av det økonomiske systemet. Det er jo ikke noe nytt at mange europeiske land er best på det som kalles inkrementell innovasjon. Men jeg er ganske interessert i hva som er forskjellen på Norge og Sverige. Hvorfor har de mer privat investeringskapital? Hva står i veien, tenker du? Er det det at de selskapene som investerer tar mer penger? Lurer oppriktig på dette.

Jeg har alltid tenkt at spillkunstnere kunne ha alliert seg med andre kunstnere, som billedkunstnere, forfattere, musikere, etc. Ikke at det blir noe mer penger, men kunne det ikke blitt et spennende samarbeid? Jeg vet såpass lite om denne verden at jeg ikke aner om det er noen tradisjon for det allerede.

Hva så? Debatt er ikke utelukkende noe gode, noe vi har sett nok av de siste årene. De nyanserte stemmene er som vanlig for få, og de ensidige stemmene som vanlig for mange. Hvis vi fremover skal ha noen debatt med mening så trenger vi flere gode stemmer. Sanna må gjerne dure ensidig og på som vanlig, men jeg ser ikke noen verdi i det. Vi ender som vanlig opp med to sider, og i en samlivsspalte blir det som vanlig menn vs kvinner. Sanna er godt likt blant menn fordi hun er kontrær i spørsmål som omhandler relasjoner mellom menn og kvinner. Kontroversielt? Dølt. Uttrykket "regelmessig voldtekt av seg selv", er like dumt. Men det er ikke veldig vanskelig å forstå at noen som har opparbeidet seg aversjon mot sex ikke synes det er noe fett å gå rett på knulling. Gjelder for øvrig ikke bare kvinner, etter det jeg har hørt, men man kan jo be menn feste et tau i taket og heise opp pikken.

Nei. Dette gjør ikke annet enn å skyve utfordringen fra den ene siden til det andre. Så kommer det an på hvilken side man mener den bør være på om man liker det eller ikke. Hun er ikke kontroversiell, men kjedelig. Det er så forutsigbart å være fornøyd bare fordi noen mener hun tråkker på tær, og at de selv liker at det er akkurat disse tærne det tråkkes på. Dette er typisk norsk samfunnsdebatt. Lavmål. Det er ingen vits i å være mer uforsiktig for the sake of it. Man må skrive gode innlegg, først og fremst.

Tror aldri jeg har vært enig med Sanna i noe som helst. Kjeder meg tvertimot nesten alltid når jeg må lytte eller lese noe fra henne. Når du alltid "setter ting på spissen", så fremstår du til slutt bare enfoldig og ender i grøfta. Det får være måte på hvor mye godvilje man gidder å legge til før man heller finner noen med mer presisjon. Å fikse sexlivet krever tosomhet. Den uten lyst bør gjøre sitt, og den med mer lyst må også gjøre sitt. Å gjøre sitt er å forsøke og legge til rette for å vekke lysten igjen og prøve noe nytt, ikke knulle uten endrede omstendigheter og tenke på kongen.

Nå er vi ganske langt unna Japan og har ennå en av de mer yngre befolkningene. Dessuten har vi helt andre forutsetninger enn mange av de som har presset ned fødselstallet i Japan. Jeg ser det ikke som sannsynlig at det over tid vil være så lave fødselstall. Det er det jeg mener er krisemaksimering. Fødselstall er ikke et øyeblikksbilde inn i evigheten. Jeg synes ikke det er noen krise at pårørende må gjøre mer. Tvertimot er jeg lei av tas og mas som bare handler om penger og hver for seg selv. Folk har gjort mer for sine gamle før.

Noen kan sikkert ta seg av en sammenligning av tallene, men at antallet yngre vil bli tilsvarende mindre er ikke gitt. Hva er dette hundreprosentsproblemet? Det er selvfølgelig interessant å se på utgiftene i helsevesenet fremover. Men det er like vesentlig å se på utgiftene i lys av barnehage, skoler etc., for de yngre, som også koster, og som selvfølgelig blir mindre, når færre er unge. Vi har jo innvandring også, selv om det er å banne i kirka her inne.

Eldrebølgen spiller på babyboomen, altså de nå gamle barna av de parringsglade kvinnene i etterkrigstiden, der snittet var på rundt 3 barn. Det påla for øvrig samfunnet en stor omsorgsbyrde det også, fordi det ikke bare er eldre mennesker som koster penger, men også yngre.

At man forventer at innvandringen skal falle når man står i en pågående flyktningstrøm, er opplagt. Jeg vet ikke om de forventet like høye fruktbarhetstall for 15 år siden. I 2010 lå de vel på 2 eller noe. Men nå er det visstnok straks klart for kollaps. Hva tenker du er sikkerhet? Å forvente det samme? Noe annet? Det verste? Å forvente at SSB har en agenda?

Jeg ser ingen unison enighet i at dette må være en katastrofe. Jeg har ikke dykket tungt inn i forskningslitteraturen, men nok til å se argumentasjonen gå frem og tilbake. Jeg har også vært påtvunget nok samfunnsforskning til å alltid ha i hodet en tidslinje som strekker seg lengre enn dommedag. Jeg har ingenting imot å diskutere tiltak for å få opp fødselsraten per se.

Fødselsoverskudd er et forholdstall. Hvis du vil krangle med rapporter som skriver at det har å gjøre med at vi har en ganske stor ung befolkning som nå føder (til tross for at det ikke i snitt overstiger 2 barn) å gjøre, så får du ta det med dem. Det må ikke være en krise bare fordi vi forestiller oss at det ikke kan gjøres annerledes enn i dag. Det er ikke sånn at vi MÅ føde flere barn, eller så går alt til helvete. Men selvfølgelig er det en ting som kan diskuteres.

Jo, det har med fødsler å gjøre også. Vi har en ganske stor ung befolkning. Det bidrar til fødselsoverskudd også selv om dagens unge kvinner får færre barn. Det er i hvert fall det jeg har funnet. Ellers deler jeg ikke skrekken. Jeg ser utfordringene, men ikke at det må være en katastrofe.