Ole-Br

Nei. Sanna skriver dette svart på hvitt. At du ikke klarer å se det som står svart på hvitt er faktisk ikke mitt problem. Jeg har ikke tenkt å bevise noe alle kan se om de har lest.

Hva i all verden har det med innlegget mitt å gjøre? Har du lest tekstene eller ikke?

Nei. Jeg regner jo med du diskuterer på bakgrunn av at du faktisk har lest tekstene. Det er lett tilgjengelig. Jeg må på et arrangement. Jeg har diskutert dette noe mer inngående tidligere i tråden.

Jeg har skrevet det før. Det er måte på hvor mye godvilje man gidder å gi polariserende stemmer når det finnes mye bedre stemmer. Jeg er lei av kulturkrigen. Det bør de selv være også.

Jo, det sier hun. Du er jo mest enig med Thuen, som nettopp skriver at behovet for mer sex ikke skal feies under teppet, om forståelsen for den andres behov, viktigheten av å finne grunnen til lav sexlyst for å se om de kan få mer balansert lyst eller om det er mulig å leve med vedvarende forskjeller i sexlyst etc. eller om brudd er best. Han uttrykker også en klar forståelse for at folk gjør der slutt på grunn av stor forskjell i sexlyst og anerkjenner behovet. Her er det du som bør sjekke innom leseforståelsen din.

Sanna sier det du hun sier. Jeg synes tråden forholder seg ganske fint til det når det først diskuteres. Typisk for "ikke"-kritikere er at de nekter for at de de er enige med kan ha en polariserende tone og at budskapet lider under en type retorisk stil. Som i dette tilfellet. Ellers går kjønnskrigen sin sedvanlige gang. Noen sliter seg aldri ut.

Den lengre tradisjonen med fredsbevegelse/pasifisme motstand mot NATO. Tror det veier tyngst. Det er selvfølgelig en veldig godt utviklet motstand, og en utbrodert motstand kan inneholde en del rare elementer i tillegg, som vi ser hos apologetene.

Det er jo et problem etter min mening, at stadig flere nordmenn ikke tåler at dagen i dag videreføres (med noen endringer). Hvis man løfter blikket og ser på hele Norge, og dets plass i verden, er det umulig å si noe annet enn at landet er et rikt og godt land. Det som derimot råder er krisestemning, og den fremstår som et paradoks. Jeg har reist i langt fattigere land enn Norge og lurer på hva i all verden det er folk her forestiller seg skal skje, når til og med folk i rennesteinen ler og lever, og vi selv i løpet av vårt liv mest sannsynlig ikke vil havne der. Det rike landet Norge har klart å skaffe seg en fryktkultur og tanken på at noe radikalt IKKE skal skje er blitt det verste. For å være ærlig tror jeg mange hadde foretrukket en ekte krise, til med litt krig, fremfor det vi har nå, fordi en eller annen åndelig nød har senket seg over deler av befolkningen. Det ser jeg ikke på som positivt eller en følelse å hengi seg til. Jeg er enig i at visjon (som et mål å jobbe for i fellesskap) hadde vært samlende. Men nå ville heller ikke folk ha noen "radikal" politikk. De har alltid ledd av de radikale, i hvert fall frem til ytre høyre dukket opp, med sitt negative mål om å renske vekk antagonister for å unngå en tenkt katastrofe, og noen slappe fraser om kultivering av "europeisk kultur", et friere til et folk som ellers ikke har brukt mye tid på kultur. Så hva tenker du et ærlig forslag skal være?

Det må jeg si. Du får svært mye ut av et bilde og andres respons. Kanskje du skal skrive roman.

Du kan ringe barnevernet og drøfte saken. Trenger ikke melde med en gang, men spørre dem hva du bør gjøre ut fra det du vet. Så kan du selvfølgelig gjør det anonymt.

De trenger vel ikke støtte et spesielt parti. De kan surfe på det partiet som får høyest oppslutning som er for Russland eller relativiserer krigen deres. Det ender vel godt til å høyre, med mindre det skjer et skifte av en eller annen grunn. Det begynner jo å bli fullt anti-establishment-sirkus, så økt oppslutning blir det.

Sier vel mer om hvor lite endel følger med på politikk. Jeg klarer til og med å hoste opp bedre om høyresiden, som jeg ikke engang stemmer. Men det viser kanskje nettopp på hvilket grunnlag folk mener og stemmer i dag. Først og fremst internettdiskusjoner og innlegg som kan kategoriseres under polarisert kulturkrig og ikke ut fra helhetlig politikk.

Jeg ser ingen dobbelstandard. Emosjonell tilgjengelighet og støtte er påkrevd i et forhold og grunnlaget for det meste annet. Sexlysten vil av ulike faktorer gå opp og ned for begge, og i perioder kan det være naturlig, men hvis man mister lysten over lang tid og dette er vanskelig for partner, avfeier man ikke med at "det bare er sex" eller lar være å se på løsninger eller trygge den andre. Lar man dette være, viser man jo nettopp mangel på emosjonell støtte ved å signalisere at man driter på noe som er viktig for den andre. Det er derimot noe annet enn svaret "pliktsex", som kan ødelegge, og som normale mennesker ikke tenner på uansett. Denne grunnleggende holdningen viser seg i den innsatsen som legges inn for å dekke partnerens behov. Behov er ikke alle ting, men det som er viktig for at den andre opplever forholdet som godt. Det kan inkludere sex. Å være uten emosjonell støtte og tilgjengelighet er det samme som å ha en partner som ikke er interessert i å bli kjent med deg og at du skal ha det bra. Det kan ikke byttes vekk i andre tjenester, men er en forutsetning.

Jeg tror egentlig jeg er ganske enig med deg i noe, men jeg forstår ikke hva denne muligheten du presenterer er, siden du ikke har sagt noe annet om den enn at det handler om å tørre å se på tankene sine lenge. Så hvis du vil skrive noe mer om det, er jeg interessert. Jeg fremhever fordelene med å dele også, og jeg mener absolutt at et mer objektivt blikk kan hjelpe for mange. Mange mennesker finner lite ut av å se lenge på tankene sine, etter min mening, siden mange går inn i en loop av bekreftelse på at de har "rett" i alt de tenker på, eller de tenker seg til fullstendig forvirring.

I tonen din. Tyte. Det holder det. Det er utrolig mange som ikke klarer å se på sine egne tanker, særlig med et mer objektivt blikk. Jeg vet ikke om jeg har tiltro til meg selv engang, selv om jeg har ganske gode forutsetninger for det. Ėn hjerne kan bare tenke så og så mye, samt at den har sine skjulte irrganger som gjør at man ender opp mange rare plasser. Det betyr ikke at man alltid trenger å lufte, men litt gjennomtrekk pleier å være bra. Flere enn få kjører seg fast, legger all skyld på andre eller seg selv eller legger skylden feil plass, rasjonaliserer og ender opp rare steder. Det kan gjerne skje i relasjoner også. Noen ruser seg eller drukner seg i jobb e.l. og tar ikke stilling i det hele tatt, andre tenker for mye og blir passive. Dette ser man gjerne mer enn en gang i livet. Jeg synes man ser det overalt. Og jeg ser ikke at lufting og deling om denne typen ting er noe annerledes enn å utvikle ferdigheter eller søke kunnskap om for eksempel andre ting eller emner. Man blir fort dum alene der også.

Som singel, værsågod. Men det er likevel et poeng at å snakke med andre om situasjoner man er i, også åpner for nye perspektiver, handlinger og løsninger enn de man sitter med alene. Det inkluderer forestillingen om brudd, som man kanskje ikke har tenkt selv, men som noen ganger kan være det beste. Jeg tror kvinner initierer brudd oftere også på grunn av dette. Jeg kommer aldri til å forstå denne voldsomme forakten mot å dele hva man står i for å finne løsninger eller støtte. Det går ikke an å fornekte at det for mange har en verdi. Jeg finner langt mindre verdi i å utvise forakt overfor mennesker med behov for det. Det er en avvisning for dem som trenger det, og det kan være folk du er glad i. Man kan for øvrig "tyte" på fisketur også.

Mange kvinner er også knust etter et brudd de får det bedre av å slippe. Klart man kan ha forsømt forholdet og ha vært lykkelig. Men jeg er ganske sikker på at mange kvinner går med en noe større selvfølelse eller selvtillit enn mange menn inn i det ukjente og uvante og ikke minst inn i singeltilværelsen. Kvinner bygger hverandre mer opp enn menn når det gjelder sånt. De har generelt også et større og emosjonelt mer tilstedeværende nettverk å bruke som støtte gjennom det emosjonelle trykket et brudd medfører der menn oftere blir sittende alene foran en tv eller lignende. Et mønster selvfølgelig, og ikke alltid gjeldende, men jeg mener dette er av betydning, også for hva de forestiller seg ved et brudd. Og jeg tror kvinners samtaler med andre gjør at forestillingen om et brudd lettere åpner seg enn for menn. Jeg har sett kvinner over tid bli overopptatt av det huslige i en grad at jeg tenker akkurat det blir slitsomt for mannen. Som oftest har det nok begynt med skjevhet i utgangspunktet. Likevel ser man at standarden over tid kan heves urimelig, slik den også kan senkes urimelig. Vi kjenner også til de med støv på hjernen, der alt annet enn deres standard vil oppfattes som suggete. Det er menn blant dem også, men det er nok flere kvinner. Kvinner kan fremdeles ha urimelige krav til seg selv når det gjelder hus og hjem og bære mer skam her. Menn bærer fremdeles mer av dette i jobb eller i den stereotypiske forsørgerrollen. Men nettopp på de områdene hvor det er mest skam, er det også mest stolthet. Jeg kjenner til kvinner som har båret hele den emosjonelle byrden i et forhold. Med det mener jeg at de sørger for ansvaret for både deres egne, deres barns og deres partners følelsesliv og velvære, kvalitetstid og at ting er i orden. Resultat er ofte at de selv blir usynlige. Å stå alene som relasjonell og pedagogisk drivkraft i familien er altfor belastende over tid og går utover psyken uansett hvor mye den andre jobber "totalt sett". Det kan ikke handle om hvem som jobber mest. Det handler om dele byrden av hva det vil si å jobbe for familien sin.

Ja og nei. Å gjemme seg på jobb er da ikke fremmed. Er det dårlig stemning hjemme, er det kjedelige oppgaver hjemme, er det problemer i forholdet, er det nære slektninger eller venner som har dødd? Å gjemme seg på jobb eller ute er ikke fremmed. Selv synes jeg tidvis mange ting er enklere på jobb fordi den emosjonelle belastningen kan være langt mindre. På jobb får jeg samtidig betalt. Det tredje skiftet handler også om emosjonell belastning. Mener du vi bør konkludere med at siden dette ikke like enektl kan telles eller bevises, så skal vi si at det ikke eksisterer? Vi vet jo at det eksisterer. Vi vet jo at for mange så er det emosjonelle mer vanskelig og tungt enn å sage trær, delegere på jobb eller pusse veranda. Har du aldri snakket med noen som helst ikke vil hjem? Tror du at overtid og oppgaver ute aldri kan bli en manns høye selvpåførte forventing til hva som må gjøres som det kan bli for damer inne? Standarder kan være ulike, men det finnes en viss minimumsstandard. Er utgangspunktet skjevt så tenderer rollene til å bli mer ekstreme. Men det betyr også at når den ene partneren upper gamet, så blir den andre gjerne slappere. For den ene blir det mer viktig enn det var og for den andre enda mindre. Det er en dynamikk og i noen tilfeller er det bare skjevt. Når det gjelder kvinner som går, tenderer jeg til å være mer enig med deg. At kvinner går betyr ikke at mannen egentlig var lykkelig i forholdet. Hun forbereder seg og rådfører seg med venner på forhånd. Bruddet kommer kanskje ut av det blå for menn, men ikke ulykkeligheten. Mange menn får det mye bedre etter brudd, selv om de ikke har initiert det.

"Hamas bruker dem som skjold" har aldri vært noe argument for at Israels krigføring er legitim uansett.

Dette var vondt å lese. Du kommer ikke til å skifte mening før du får erfaringer som ikke er som de gamle. Da må du velge å enten leve ensom for ikke å bli skuffet eller du må fortsette å sosialisere deg i håp om nye erfaringer, som garantert vil komme. Råder deg til å ikke eksponere deg for en mannlig psykolog nå, du har ikke motstandskraft nok til det i dag, høres det ut som. Om tjue år vil du se et bilde av deg selv fra i dag. Da vil du nok en gang (som du gjorde da du så bildet av deg selv som barn), se at vurderingen din vil være mildere. Dette er en vanlig erfaring for mennesker som har slitt mye med selvfølelse. Den dagen du finner tilbake til en verdighet i deg selv, vil du bli forferdelig lei deg når du ser på et bilde av deg selv som yngre og innser den fordømmelsen du har holdt over dette lille og usikre mennesket som ønsket kjærlighet og aksept.

Vi kan virkelig ikke diskutere om det som står svart på hvitt står der. Det er heller ingen her som har skrevet at Sanna mener man skal ligge med tassen i været hele døgnet. At hun har uttalt seg om at pliktsex er greit står der, i tillegg til hennes forsøk på omdefinering av begrepet. Jeg regner ikke med at Sanna forstår forskjellen på regelmessig pliktsex og å i noen overbærende stunder gi sin partner orgasme selv om man selv ikke er in the mood, noe jeg tror både menn og kvinner gjør. En god skribent ville ha anerkjent denne forskjellen.

Hvorfor tror du ikke folk har det? Av det du har skrevet i denne tråden, er det ganske tydelig at du har levd i et forhold hvor du har blitt overkjørt og ikke har blitt tatt hensyn til og at du fortjener bedre. Er det ikke også din egen mening? Eller er du så usikker på dette, at du må vente på et svar på hva andre mener om menn som har levd eller lever i forhold med kvinner som behandler partneren sin dårlig? Jeg lurer oppriktig på hva du selv mener. Er du usikker på om du har gjort din plikt eller om du har blitt overkjørt?

Danby Choi sitt innlegg følger hans kontrære vesen. Av det følger den pubertale logikken som rammer enhver som er mer opptatt av andres reaksjoner enn av sakskomplekset. Egentlig greit at han sier det rett ut. Han er tross alt ikke særegen i så måte, heller et symbol på tidsånden. Hadde han vært opptatt av saken, hadde han ikke skrevet frem en oppfatning om at Diesen ikke har fått grundig og saklig kritikk, som er lett tilgjengelig og gratis langlesning. Men men. Han beholdt nå i hvert fall sin prinsipielle om enn aldri så tomme anything goes ved denne korsveien. Andre med lignende kaliber som var med å åpne slusene for ytre høyre valgte denne gangen å sette grenser av mer normalt og sunt politisk instinkt enn forrige gang. Hvis FOR flopper, om det så er fordi diskursen ikke tillater dem å vokse eller fordi de blir marginalisert politisk eller offentlig, så er det mulig at deler av gjengen sklir over til ytre høyre, som til Norgesdemokratene. Mange av dem deler nok synspunkter til at det kan gå fint, og døra fra ytre høyre og inn i offentligheten er tross alt mer åpen enn døra fra ytre venstre. Jeg tror derimot ikke at de får med seg Russland-sympatien inn selv den veien, men hvem vet.

Jeg sparer rundt 25 prosent, ofte mer. Beskjeden livsstil her også. Jeg vil si for beskjeden og skal uppe gamet med opplevelser fremover, ikke ting. Jeg er rett og slett ikke vant med å bruke særlig mye, men er glad i opplevelser og har et par hobbyer som nesten er gratis. Så jeg går for å spare mindre fremover.

Nei. Kost/nytte-vurdering og andre økonomiske begreper brukt på nære relasjoner er pseudo-intellektuelt forfengelig tøv. Hvis folk går rundt og prater om sine relasjoner på denne måten, er det ikke rart det blir brudd. Griser bor i binge, ikke hus.