Ståle Nordlie

Angrerett kan være problematisk. Det kommer an på utleiers rutiner og hvordan avtalen ble inngått. Spørsmålet blir gjerne om det er en "organisert ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig". (Eksempler fra HTU: HTU-2020-280, HTU-2022-3045.) Ellers må man støtte seg på reglene i husleieloven kapittel 2, spesielt § 2-10 dersom det er en mangel. Så svært kortfattet: Hvis det er en mangel kan dere kreve at utleier retter. Gjør han ikke det innen "rimelig tid" kan dere rette selv, med noe tillegg for arbeid. Dere kan også kreve prisavslag i den tiden boligen lider av en mangel (selv om mangelen til slutt blir rettet). Dere kan holde tilbake leie for å sikre bestemte krav dere har mot utleier (jf. § 2-15) men ikke som et generelt pressmiddel.

Denne typen avtaler har vært oppe i Høyestrett i Rt-2011-670 (Nye Major) og Rt-2011-679 (Krusesgate). Her er det ikke inngått noen bindende avtale om ferdigstillelsesdato. Det må være klart både fra ordlyden og sammenhengen. Dermed er det bustadoppføringslova § 10 (3) som virker mest relevant. Arbeidet skal "utførast med rimeleg framdrift og utan unødig avbrot". Dette er ikke en regel om kontrollansvar, bare vanlig uaktsomhet (jf. Rt-2011-670).

Et eksempel fra strafferetten: https://rett24.no/articles/regjeringen-vil-tette-kikker-hullet-hoyesterett-etterlot-seg-i-2019 En tidligere voldtektsdømt mann "gikk rundt og kikket inn i studenthyblene til unge kvinner". Han ble tatt av politiet og dømt til forvaring. Men...

Er det alt som står? "Leveringsdato 30.juni 2023."?

Lovens forarbeider, i merknad til § 4-2 i Ot.prp.nr.82 (1997-1998) med henvisning til NOU 1993:4 side 133, står det: "Er avtalen inngått, eller leien sist justert, den 1. juni 1993, kan leien tidligst endres med virkning fra den 1. juni 1994." Så hvordan kan man få til dette i praksis? For det første er det i følge forarbeidene "ikke nødvendig at varselet inneholder eksakte opplysninger om hvor betydelig endringen er." Så det holder å varsle om at endringen kommer. Når det gjelder hvilke tall man bruker og hvordan det betales sier Christian Fr. Wyller dette (note 253 til husleieloven på Rettsdata.no): (Jeg er ikke sikker på hva Wyller mener med at det må "kunne avtales" en slik løsning. Etter min mening må dette i utgangspunktet være tillatt.)

Opptrer selger i næringsvirksomhet? (Det vil si, er det kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven som gjelder?) Rent praktisk må dere passe på å reklamere i tide. Her virker det mest nærliggende å kreve heving av kjøpet, tilbakebetaling av salgssum og eventuelt erstatning for kostnader som følge av mangel. Kontrakten kan ha betydning for hva som kan kreves. Edit: Det er en del saker om hundesalg i Forbrukerklageutvalget. Man kan søke på saker her: https://www.forbrukertilsynet.no/forbrukerklageutvalget/forbrukerklageutvalget-sok-i-vedtak . Ett eksempel på sak: https://innsyn.onacos.no/forbrukertilsynet/prod/wfdocument.ashx?journalpostid=2022059877&dokid=706914&versjon=1&variant=A&

Slik jeg forstår førsteposten mener Statsforvalteren inntekten for vergemålsforskriften § 19 skal beregnes for hele kalenderår. Det virker ikke korrekt. Litt kilder: Vergemålsloven § 30: Vergemålsforskriften § 19: Rundskriv 1 - 2014 - Utgiftsdekning og godtgjøring til verger og representanter fra Statens Sivilrettsforvaltning - punkt 3.6.4: I følge rundskrivet har altså vergehaver "rett til å betale i henhold til oppdatert informasjon" og en endring i inntekt kan føre til at vergehaver er "berettiget til å skifte gruppe". Jeg mener den mest naturlige tolkningen av rundskrivet er at dagens månedsinntekt skal legges til grunn for vurderingen. Hvis månedsinntekten er lik eller under årlig minstepensjon delt på 12 er vilkåret oppfylt. Tidligere inntekt, selv i samme kalenderår, er da ikke relevant. Hvis "bruttoinntekt" alltid skulle beregnes per kalenderår ville det være naturlig å nevne det i rundskrivet, og også ta opp konsekvensene ved drøftelsen av "hensynet til personens betalingsevne" etter vergemålsforskriften § 19 siste ledd (i punkt 3.6.2). Når formålet med regelen er å dekke utgifter for "vergetrengende som ikke har midler" (jf. forarbeidene Ot.prp.nr.110 (2008-2009) punkt 6.5.4 [Lovdata Pro] ) så ville det lett gi urimelige resultater om tidligere inntekt (eller hypotetisk fremtidig inntekt) skulle være avgjørende. Særlig siden formue også tas i betraktning. Jeg ser ikke noe problem med at man må gjøre enkle regnestykker for å gjøre om årsinntekt til månedsinntekt og omvendt. Dette gjøres blant annet i forbindelse med fri rettshjelp (jf. Rundskriv om fri rettshjelp punkt 4.2 [pdf] ). Det er også uproblematisk å dele opp vergens "årlige" godtgjørelse. Jeg har kikket litt i klagesaker avgjort av Statens sivilrettsforvaltning (fra Lovdata) og jeg finner ikke noe som krystallklart støtter den ene eller andre løsningen. Det beste jeg kan finne er saken i VMM-2015-3 [Lovdata Pro]. I oppsummeringen står det at klager "mottar uføretrygd, som på søknadstidspunktet utgjorde kr 14.208 pr. måned" og betaler "månedlig husleie på kr 6000, samt kr 284 i skatt." Ved den senere vurderingen skriver så Statens sivilrettsforvaltning at personen har "en bruttoinntekt på kr 170.496 pr. år" [dvs nøyaktig kr 14.208 ganget med 12] og at dette "tilsvarer minstepensjonen på tidspunktet for søknaden om godtgjøring". Statens sivilrettsforvaltning regnet altså ut "bruttoinntekt" basert på månedsinntekten på søknadstidspunktet. Husk, selv om Statsforvalteren skulle ha rett kan man fortsatt prøve seg med vergemålsforskriften § 19 siste ledd og "hensynet til personens betalingsevne". Hvis vergehaver har samme formue og månedsinntekt som noen som er omfattet av første ledd burde det etter min mening tale sterkt for at "hensynet til personens betalingsevne" tilsier at godtgjørelsen dekkes.

Hvis du ikke betaler vil antakelig utleier gå til Forliksrådet (ikke "forbrukertvist utvalget"). Det vil innebære arbeid og antakelig mer kostnader. Hvis utleier er næringsdrivende bør du sjekke om det er mulig å bruke angrerett (etter angrerettloven §20). Ellers må du, som andre har nevnt, prøve å fremleie eller sette din lit til utleiers tapsbegrensningsplikt. Hvorvidt du i det hele tatt kan fremleie kommer an på avtalen. Omfanget av tapsbegrensningsplikten kan være juridisk uklart, og selv om utleier gjør en rimelig innsats for å leie ut til andre kan det tenkes han likevel ikke lykkes. Skal du satse på tapsbegrensningsplikten bør du informere utleier om at du bryter avtalen og at eventuell betaling vil skje som erstatning for nødvendig økonomisk tap som følge av avtalebruddet. (I prinsippet kan erstatning bli høyere enn den originale leieprisen, men jeg har vanskelig for å se hvordan det skulle skje her.) Jeg tror din beste sjanse er å prøve å få til en avtale med utleier der du betaler kompensasjon mot at avtalen oppheves og utleier står fritt til å leie ut til andre.

Ja, det er ikke noe system på plass for å kaste et land ut av NATO. Men det er mulig å melde seg ut. Og det er ikke (generelt) forbudt å være med i andre allianser. Så man kunne opprette "Nye NATO", der Sverige og alle NATO-land unntatt Tyrkia blir med. Og så kunne alle unntatt Tyrkia melde seg ut av gamle NATO.

Antakelig 10 år. Foreldelsesloven § 21 andre ledd første punktum. Fra note (98) på Rettsdata.no av Alex Borch:

Utgangspunktet her er hva som er avtalt. Jeg er enig med krikkert at løpende avtaler vanligvis kan sies opp. Jeg er ikke enig i at oppsigelsesfristen er null om ikke annet er avtalt. Hagstrøm sier blant annet at lengden på oppsigelsesfristen "i alminnelighet" må være "rimelig" "etter forholdene" (Obligasjonsrett, 2. utg, s. 242). I saken i Rt-1991-395 (Lisemette Kjøkken) indikerte Høyesterett at oppsigelsestidens lengde "beror på en avveining av partenes interesser, og deres forventninger på avtaletidspunktet" "sett i sammenheng med den oppsigelsesfrist som vanligvis praktiseres i slike forhold". Høyesterett trekker også frem lengden på oppsigelsesfristen i Rt-1999-1672 (uten at det har betydning for utfallet). Andre eksempler der retten krever en oppsigelsesfrist av en viss lengde inkluderer LB-2006-63719, TSOST-2007-149831 og LB-2009-202293. Jeg vet ikke hva slags oppsigelsesfrist som "vanligvis praktiseres" i denne typen oppdragsavtale. Generelt heller jeg mot at oppsigelsesfristen bør gjenspeile oppsigelsesfristene for arbeidsavtaler. Omstendighetene kan naturligvis tilsi en annen løsning.

Det første du må gjøre er å vurdere om de faktisk har vært uaktsomme. Det er viktig å sjekke hva som står i kontrakten. Hvis du mener du har krav på erstatning og de nekter å betale er antakelig Forbrukertilsynet eller Forliksrådet neste. Dette er ikke en sak for politiet.

Dette høres først og fremst ut som et spørsmål om erstatningsansvar. Forsikring blir sekundært. Typisk brukes skadeerstatningsloven § 2-1: Kort oppsummert, hvis flyttefolkene har vært uaktsomme må flyttebyrået erstatte ditt tap.

Svært kortfattet: Dette høres ut som håndtverkertjenesteloven. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1989-06-16-63 Det viktigste (men ikke det eneste) spørsmålet er hva som er avtalt.

Hvorvidt arbeidsgiver kan trekke i lønn er mindre viktig. Vurderingen er ikke sammenfallende med vurderingen av om det foreligger erstatningsansvar (og eventuelt skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 3. jf. nr. 1 ). (Hjemmelen for lønnstrekk måtte antakelig vært arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd bokstav c, "når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale". Men jeg tviler på om avtalen i denne saken er tilstrekkelig "konkret", jf. HR-2021-02532-A avsnitt 45). Det virker ikke opplagt at arbeidstaker har vært uaktsom. Det vil komme an på nøyaktig hva som har skjedd. Men gitt at man kommer til at det foreligger uaktsomhet kan ansvar potensielt lempes etter skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 3. jf. nr. 1. Så arbeidsgiver kan bare gjøre "krav gjeldende mot arbeidstaker som i hans tjeneste har påført ham skade" (nr. 3) "for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig" (nr. 1). Forarbeidene sier blant annet dette: Så det er altså mulig at arbeidstaker må betale erstatning selv om det gjelder vanlig uaktsomhet. Men hvis det ikke er grov uaktsomhet eller forsett vil nok det vanligvis trekke mot lemping (helt eller delvis) i rimelighetsvurderingen. Det vanskeligste spørsmålet her er hvordan kontrakten endrer situasjonen. Det er det vanskelig å synse mye om uten å kjenne begrunnelsen for beløpet og den nøyaktige ordlyden. Men i prinsippet er det ikke forbudt å avtale standardiserte erstatninger. Jeg antar også at en klar avtale kan ha betydning for skadeserstatningsloven § 2-3, om ikke annet som del av rimelighetsvurderingen.

Jeg tror det kan være lurt å sitere noen avsnitt fra artikkelen (av advokat Tone Kaarbø fra Ræder ) : Så tilbakebetaling kan rent praktisk håndteres på samme måte som utdeling av utbytte fra selskapets side. Det er aksjonærene som velger hvordan de vil klassifisere utdelingen for sine aksjer. Men det "bør fremgå av generalforsamlingsprotokollen at utbytte skal klassifiseres som skattefri tilbakebetaling av innbetalt kapital, og i så fall for hvilke aksjer/aksjonærer". (Hvis TS spør om mer konkrete råd, av typen "hvilket punkt i hvilket skjema skal jeg fylle ut i selvangivelsen", så vet jeg ikke.)

Her tror jeg du har misforstått. Fruen betalte riktig nok 75% av den første leiligheten. Men forskuddet på arv - 300 000 - dekket bare 50%. Resten var lån. Det er bare 300 000 som i utgangspunktet (fra mottakelsen) kunne skjevdeles. Og videre verdiendringer skal også baseres på originalbeløpet. Høyesterett hadde en liknende sak i 2022 (Rt-2002-1596). Saken gjaldt skjevdeling av verdier som stammet fra før inngåelsen av ekteskapet, men prinsippet må bli det samme for verdier fra arv og gave. Høyesterett siterer, og slutter seg i hovedsak til, følgende (fra mindretallet i en tidligere sak): Eller som forklart med et eksempel i kommentaren på Lovdata av Asbjørn Strandbakken: Personlig synes jeg dette virker fornuftig. Hvis man ønsker å holde hele sin del av boligen utenfor deling ved brudd må man ordne med særeie (el. § 42).

Tja? Etter å ha kikket litt rundt virker det som om vi sannsynligvis er i Nordisk familierettslig konvensjon art. 3. Har de bodd 2 år i Norge, eller begge har bodd i Norge tidligere under ekteskapet, eller begge er norske statsborgere, er det norsk lov som gjelder for "formuesforholdet" mellom ektefellene. I tillegg kan man avtale lovvalg, jf. art. 3 a. Vi har også art. 3 c (1), som sier at et "bytte av den lov som anvendes på ektefellenes formuesforhold, er uten betydning for rettsvirkningene av rettshandler foretatt før byttet." Jeg er usikker på hva det egentlig innebærer for skjevdeling.

Jeg forutsetter at dette gjelder et ekteskap og at de norske reglene gjelder fullt ut. Utgangspunktet er at ektefellenes samlede formuer skal deles likt etter fradrag for gjeld, jf. ekteskapsloven § 58. Tråden gjelder skjevdeling etter ekteskapsloven § 59: Formue som "klart kan føres tilbake" til midler ervervet ved gave kan altså holdes utenfor delingen. Det er den som krever skjevdeling som har bevisbyrden og det "kreves mer enn alminnelig bevisovervekt", jf. Ot.prp.nr.28 (1990–1991) side 121 og rettspraksis. Høyesterett oppsummerer dette slik i HR-2020-1760-A avsnitt 39: "Det må altså stilles nokså strenge krav til bevisene – faktum må være noenlunde på det rene, og det skal ikke være tvil om at den aktuelle formuen stammer fra skjevdelingsmidler." Man beholder retten til skjevdeling uavhengig av eventuelle "ombytninger". Her kan det likevel dukke opp problemer med å bevise at de originale midlene fortsatt er i behold. Jeg tror kona har rett til skjevdeling. Ekteparet har, slik jeg forstår det, brukt alle midlene fra boligsalg til å kjøpe nye boliger. Dette virker som et typisk eksempel på ombytning. Jeg kan ikke se at eierforholdene endrer dette. Hvor mye kan skjevdeles? Utgangspunktet er at verdiendring på grunn av markedssvingninger kan skjevdeles. For eksempel, hvis en bolig har steget i verdi med 33% ved et salg så vil skjevdelingsmidler investert ved kjøpet av boligen også øke med 33%. (Her kan det bli komplikasjoner dersom verdistigningen skylles påkostning og restaurering. Det er også andre regler dersom en ektefelle har betalt ned på lånet for en allerede kjøpt bolig.) Her tror jeg løsningen i utgangspunktet blir at konas opprinnelige 300 000 justeres med verdiendringen ved salg av hver bolig. Så hvis den første leiligheten steg 20% i verdi, det nybygde huset steg 30% og det siste huset i Norge selges med 10% tap så kan hun skjevdele 300 000 * 1,2 * 1,3 * 0,9.

Artikkel som snakker en del om lading i sameier: https://www.huseierne.no/alt-om-bolig/sameier-og-borettslag/eierseksjoner/lading-av-el-bil-i-sameier/ Eierseksjonsloven § 25 a :

Her er den sentrale regelen i borettslagslova: Du kan altså ha dyr dersom "gode grunnar talar for det" og det "ikkje er til ulempe". Noten på Rettsdata.no av Tore Fjørtoft sier blant annet: I rettspraksis har man snakket om en "samlet interesseavveining" (jf. LA-2019-141293-2 ). Jeg vet ikke hva som vil bli resultatet i denne saken. Hvis det stemmer at hunden ikke fører til ulemper for andre skal det mindre til før man har "gode grunner". Men det kreves gjerne grunner utover det hundeeiere flest får ut av hundeholdet (jf. eks. LB-2018-62492). Jeg tror også det kan ha (negativ) betydning at OP har valgt å flytte inn i et borettslag med klart forbud mot dyrehold til tross for at han allerede har hund.

I sitatet i artikkelen sier retten at det ikke er "kvalifisert sannsynliggjort" at kvinnen er seksuelt trakassert. Dommen drøfter sikkert beviskravet i mer detalj. En forklaring fra Høyesterett ( fra Rt-2014-1161, min understrekning). Kort oppsummert: Det kreves "mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke at enhver rimelig tvil skal komme arbeidstakeren til gode".

Hva, nøyaktig, sier kontrakten om endringer og prisen på endringer? Har du spurt om det er greit at du bruker egen rørlegger?

Samt: Virker det faktisk? Slike "lydskremmere" er notorisk ubrukelige. https://homeguides.sfgate.com/sonic-pulsing-really-rid-moles-80210.html eller https://homeguides.sfgate.com/sound-repellent-devices-really-keep-rodents-away-88767.html .

Husleieloven dekker vedlikeholdsplikt i § 5-3: Utleier skal holde "eiendommen for øvrig i den stand som leieren har krav på etter reglene i lovens kapittel 2". "Eiendommen for øvrig" må inkludere hage (jf. også note 307 på Rettsdata av Wyller). Henvisningen til "kapittel 2" betyr blant annet at eiendommen skal være i "vanlig god stand" (jf. § 2-2). Leiers plikter er listet opp i andre ledd og inkluderer ikke plenklipping. Utgangspunktet er altså at utleier må "vedlikeholde" hagen, inkludert plenklipping. Men husk at dette er "er ikke annet avtalt..." regler. Det beste er naturligvis om eventuelle avtaler om vedlikehold av hage står i en skriftlig kontrakt. Men etter min mening vil det av og til være en underforstått avtale om at utleier ikke skal være ansvarlig for hagen. Hvis man leier en vanlig enebolig med hage er det ikke naturlig at en privat utleier skal komme innom flere ganger i uka for å vanne, klippe plen eller luke blomsterbedet. Det betyr derimot ikke at leier må ha ansvaret. For meg virker det mest naturlig at leier selv velger om de ønsker en fin hage. Hvis de vil klippe og ordne er det greit. Hvis de vil la hagen gro igjen er det også greit. En utleier som vil ha mer må sørge for at det er skikkelig avtalt. Det at utleier stiller med gressklipper mot at leier klipper virker som et greit kompromiss. Edit: Fant et eksempel fra Husleietvistutvalget (HTU-2017-76). Mine understrekninger.