All aktivitet

56%

Her er månedens PlayStation Plus-spill Les hele saken på Gamer.no»

Hovedforskjellene handler om at religionens rolle, rettsoppfatningen, kvinnesyn, respekt for annerledestenkende osv har utviklet seg forskjellig bare de siste 100 årene. Når to så forskjellige kulturer skal leve tett sammen er det duket for konflikt.

Oppfordrer deg til å sette opp en liste med alt som dekkes av innbo og få en oversikt.

149 508

27 344

Det har dorøvrig kommet en ny sensor som heter Aqara FP300 som er en PIR sensor/Presence sensor/temperaturmåler/fuktighetsmåler/lysmåler. Det beste av alt er at den går på btteri og er ganske liten. Har selv kjøpt den og testet den og den fungerer utmerket Dette være sen beste sensoren man kan kjøpe i dag mener jeg. Den er ikke gratis, men har sett den til 599 kroner rundt om. Jeg mener dortsatt det er mye sensor for pengene hvis man er ute etter mest mulig funksjonalitet til prisen Det skal sies at den nok har vert på markedet en stund, men JEG har vertfall ikke fått med meg denne før nå

Det er kun det de har igjen skjønner du. De ser ikke at woke lever i beste velgående og er i ferd med å kvele kreativ frihet. Woke må tas på alvor og boikottes. Jeg boikotter alt som har et snev av woke i seg.

Da er det kortere reise til Haukeland Universitetssykehus, men regner ikke med at jeg får tilgang til ett av de rommene uten videre uansett. Fant to stykker på Østlandet når jeg googla på engelsk, UiO og SEAS i Moss! Oddsen for å få lov til å besøke de er vel ganske liten, men da vet jeg at de finnes på Østlandet!

Fin og god natt 🥱🥱💤💤😴😴

Fin og god natt 🥱🥱💤💤😴😴

Brannfly har mye mer nytte og kan brukes i hele landet på få timer. Slutt å bruke penger på ubrukelige tanks. De blir ødelagt av droner til en brøkdel av prisen.

Det er tydelig at noen tror at en evig og ultimat enhet skapte universet, som er minst 93 milliarder lysår i diameter, og legger spesielt merke til parringsatferden til en gruppe hårløse aper og langbeinte delfiner på en tredje planet av en ydmyk gul dvergstjerne.

Trodde også det var snakk om Arnold...

Her er vi enig og som jeg poengterte tidligere i tråden alle som eier og de fleste som leier (unntaket er narkomane og slikt) har råd til en helt ok innboforsikring. Men ja folk er forskjellige noen har lite og trenger dermed ikke betale en 1000-lapp i måneden, mens andre har mye forskjellig ting, og må ta høyde for det når de tegner forsikring.

Kort tid før profeten Muhammed døde i år 632, skal han ha bedt menneskene rundt seg om å hente skrivesaker. Han ville diktere en tekst som skulle hindre muslimene i å «gå seg vill» etter hans død. Ifølge de klassiske islamske overleveringene oppstod det straks uenighet i rommet. Umar ibn al-Khattab, som senere ble islams andre kalif, mente at Muhammed var svært syk, og at muslimene allerede hadde Koranen som veiledning. Han sa «Koranen er nok for oss». Noen støttet Umar. Andre mente at profetens ønske måtte etterkommes. Diskusjonen utviklet seg til krangel. Muhammed ba dem til slutt om å forlate ham. Dokumentet ble aldri skrevet. I islamsk historieskrivning er hendelsen blitt kjent som «torsdagens katastrofe». Navnet viser at i hvert fall enkelte tidlige muslimer oppfattet det som skjedde som et alvorlig og tragisk øyeblikk. Vi vet ikke hva Muhammed hadde tenkt å diktere. Nettopp derfor har hendelsen fått så stor betydning. Det tomme arket er blitt et rom der ulike grupper har plassert sine egne forestillinger om hva islam burde ha blitt. Den sjiamuslimske og den sunnimuslimske fortellingen Den vanligste sjiamuslimske tolkningen er at Muhammed ønsket å skrive en tydelig erklæring om at fetteren og svigersønnen Ali skulle lede det muslimske fellesskapet etter ham. I denne fortellingen forstod Umar hva dokumentet kunne komme til å inneholde. Ved å hindre at det ble skrevet, åpnet han veien for at Abu Bakr i stedet kunne bli utpekt som den første kalifen under møtet ved Saqifa kort tid etter Muhammeds død. En kalif var både politisk leder og leder for det nye muslimske fellesskapet. Spørsmålet om hvem som hadde rett til å overta denne rollen, ble senere en hovedårsak til splittelsen mellom sunni- og sjiamuslimer. I tradisjonell sunnimuslimsk fortolkning vurderes Umar langt mer positivt. Han skal ha ønsket å skåne en alvorlig syk profet og hindre at det oppstod enda større forvirring. Koranen var allerede fullført som åpenbaring, og fellesskapet hadde derfor det det trengte. Når Muhammed ba de stridende om å gå, kan det i denne lesningen forstås som at saken ble avsluttet uten at noe nødvendig gikk tapt. De to tradisjonene vurderer altså Umar svært forskjellig. For sjiaene kan han fremstå som mannen som hindret Alis rettmessige lederskap. For sunniene kan han fremstå som en ansvarlig og handlekraftig beskytter av fellesskapet. Men begge fortolkningene har noe til felles: De antar at Muhammeds planlagte tekst først og fremst handlet om hvem som skulle overta makten. En annen mulig lesning Men, jeg finnes også en bredere politisk måte å forstå hendelsen på. Kanskje Muhammed ikke først og fremst ville skrive navnet på en etterfølger. Kanskje han ønsket å etterlate en advarsel om hva som kunne skje med bevegelsen etter hans død. Denne fortolkningen kan ikke bevises historisk. Ingen kjenner innholdet i dokumentet som aldri ble skrevet. Den bør derfor leses som en politisk og filosofisk hypotese, ikke som en etablert sannhet. Hypotesen begynner med et bestemt syn på Muhammeds livsverk: Han var ikke bare grunnleggeren av en religion, men også lederen for en bevegelse som utfordret det eksisterende samfunnet. Forkynnelsen hans angrep den mektige eliten i Mekka. Den kritiserte økonomisk utnyttelse, gjeldsslaveri og likegyldighet overfor fattige. Den utfordret enkelte former for stammebasert makt og understreket at troende skulle tilhøre ett fellesskap, en umma, på tvers av gamle slektskapsbånd. Islam innførte også nye rettigheter for kvinner i det arabiske samfunnet, blant annet innen arv og ekteskap. Samtidig erstattet Muhammed den arabiske polyteismen med en streng tro på én Gud. Så lenge Muhammed levde, var han selv den viktigste fortolkeren av denne omveltningen. Han kunne avgjøre nye saker, endre praksis og svare på situasjoner som ingen tidligere regel dekket. Islam var ennå ikke et ferdig system. Det var en bevegelse i utvikling. Problemet oppstår når en slik bevegelse overlever grunnleggeren. Når en revolusjon må begynne å styre En revolusjonær bevegelse kan leve av kritikk, mobilisering og sterke idealer. En stat må kreve inn skatt, organisere en hær, fordele ressurser, løse konflikter og kontrollere territorier. Det som først var en protest mot en gammel orden, blir derfor gradvis en ny orden. Denne utviklingen følger ofte et gjenkjennelig mønster. En grunnlegger bryter med gamle institusjoner. Tilhengerne hans forsøker deretter å bevare resultatene. For å gjøre dette bygger de administrasjon, lover og maktstrukturer. Etter hvert blir stabilitet viktigere enn fortsatt omveltning. Da kan grunnleggerens radikale impuls begynne å fremstå som en fare. Dersom alle prinsipper stadig kan tolkes på nytt, blir det vanskelig å styre. Dersom revolusjonen aldri tar slutt, kan den også ramme det samfunnet revolusjonen selv har skapt. Grunnleggeren blir derfor gjerne æret som symbol samtidig som hans mulighet til å forandre den nye ordenen blir begrenset. Fortiden hans blir hellig. Den levende og uforutsigbare stemmen hans blir mindre velkommen. Staten fortsetter å handle i grunnleggerens navn, men innholdet blir administrativt snarere enn revolusjonært. Sett på denne måten blir hendelsen ved Muhammeds dødsleie mer enn en konflikt om Ali, Abu Bakr eller Umar. Den blir et mulig bilde på øyeblikket da den islamske bevegelsen begynte å gå fra revolusjon til institusjon. Umar som statsbygger Umar trenger ikke å fremstilles som en ond eller illojal person for at denne fortolkningen skal fungere. Etter Muhammeds død ble det muslimske riket utvidet i enorm hastighet. Under Umars tid som kalif kom store deler av Syria, Irak og Egypt under muslimsk kontroll. Myndighetene måtte organisere skatter, soldatlønninger, krigsbytte, nye byer og forholdet mellom arabiske erobrere, ikke-arabiske konvertitter og religiøse minoriteter. Umar var særlig dyktig til denne typen arbeid. Han forbindes med utviklingen av administrative registre, militær organisering og garnisonsbyer som Kufa og Basra. Han bidro med andre ord til å gjøre en religiøs bevegelse om til en stat som kunne styres. Fra hans perspektiv kunne ordene «Koranen er nok for oss» derfor uttrykke mer enn fromhet. De kunne også bety: Fellesskapet har allerede et grunnlag som kan brukes til å styre. Vi trenger ikke en ny og ukjent instruksjon som kan åpne hele systemet på nytt. Dersom Muhammed faktisk ønsket å gi en siste, radikal advarsel mot imperiedannelse, sosial rangordning, persondyrkelse eller juridisk forsteining, ville en slik tekst ha vært vanskelig å håndtere for de kommende lederne. Umars reaksjon kan da forstås som en statsbyggers reaksjon. Han forsøkte ikke nødvendigvis å forråde revolusjonen. Han forsøkte å bevare det revolusjonen allerede hadde oppnådd. Men nettopp dette er paradokset: Når revolusjonen blir bevart gjennom institusjoner, kan den miste evnen til fortsatt å utfordre institusjonene. Fra bevegelse til imperium Den tidlige islamske historien kan leses som en gradvis overgang. Under Muhammed var islam en ny og omveltende bevegelse som utfordret etablerte religiøse, økonomiske og sosiale ordninger. Under de fire første kalifene, fra 632 til 661, begynte bevegelsen å få varige politiske og administrative former. Spor av den opprinnelige mobiliseringen var fortsatt sterke, men interne maktkamper viste hvor vanskelig det var å forene religiøse idealer med statsstyre. Under umayyadene, fra 661 til 750, fikk staten tydeligere karakter av et arabisk imperium. Dynastisk makt, arabiske privilegier og imperial administrasjon fikk større betydning. Under abbasidene, fra 750, vokste den klassiske islamske sivilisasjonen frem. Teologi, filosofi, lovvitenskap og kultur blomstret. Samtidig var islam nå blitt en høyt utviklet og institusjonalisert tradisjon, ikke lenger en liten opprørsbevegelse mot Mekkas elite. Formene ble bevart: moskeer, bønner, lover, tekster og lærde institusjoner. Spørsmålet er hvor mye av den opprinnelige viljen til stadig å utfordre makt, rikdom og sosial rang som overlevde. Senere reformbevegelser har ofte hevdet at de vil vende tilbake til den opprinnelige islam. Men de vender som regel tilbake til bestemte regler, praksiser og institusjoner fra fortiden. De forsøker å gjenopprette en tidlig form. En tragedie uten en enkel skurk Den sjiamuslimske fortellingen kan gjøre hendelsen til et spørsmål om urett mot Ali. Den sunnimuslimske fortellingen kan gjøre den til et eksempel på Umars dømmekraft. Men jeg ser i stedet en strukturell konflikt: motsetningen mellom grunnleggerens radikale impuls og etterfølgernes behov for orden. Muhammed kan ha ønsket å beskytte bevegelsen mot å bli et nytt imperium. Umar kan oppriktig ha ment at han beskyttet fellesskapet mot kaos. Begge kan ha handlet forståelig ut fra rollene de hadde. Likevel kan det samlede resultatet ha vært tragisk. Den revolusjonære bevegelsen ble bevart, men samtidig kontrollert. Derfor er det virkelig tragiske aspektet ved denne hendelsen ikke nødvendigvis om Ali ble utpekt eller ikke, men snarere at Muhammed, som en som fortsatt var i live og fortsatt var i stand til å utstede endelige restriktive ordre, allerede hadde tapt for den politiske logikken i «post-Muhammed-æraen» på det tidspunktet. Imperiet trengte profeten som sitt fundament, men det trengte ikke profeten for å fortsette som en ukontrollerbar revolusjonær. Det den nye orden trengte mest var en Muhammed som hadde fullført sitt oppdrag, kunne siteres og æres, men som ikke lenger kunne få ytterligere ordre. Vi vil aldri få vite hva Muhammed ønsket å skrive den torsdagen. Det er likevel mulig at det viktigste ikke er hvilket navn som eventuelt skulle stå på papiret. Kanskje det viktigste er at papiret forble tomt. Antagelsen om at «Muhammed til syvende og sist hadde til hensikt å skrive et politisk testamente, ikke bare et dekret som utpeker en arving», selv om det ikke er direkte bevist av eksisterende tekster, holder stik gjennom strukturell analyse. Man kan til og med argumentere for at hvis han virkelig hadde til hensikt å skrive: «Ikke la min bevegelse bli et arabisk aristokratisk imperium, ikke la åpenbaring bli legitimiteten til den herskende klassen, ikke la kvinner, ikke-arabere og de fattige vende tilbake til den gamle orden», ville det være farligere enn å «utpeke Ali som hans etterfølger». Dette er fordi det å utpeke Ali bare endrer maktfordelingen; et antiimperialistisk testamente begrenser selve makten. Det tomme arket markerer øyeblikket da spørsmålet om hvordan man skal videreføre en revolusjon, ble erstattet av spørsmålet om hvem som skulle administrere den nye ordenen. Dette er ikke et problem som bare gjelder islam. Historien er full av bevegelser som styrter en gammel makt, bygger et nytt system og deretter bruker grunnleggerens navn til å beskytte systemet mot nye omveltninger. Den gamle lederen blir æret og løftet opp som symbol. Samtidig sørger etterfølgerne for at han ikke lenger kan forstyrre den ordenen de har bygget rundt ham.

Uttrykket «Før Abraham var, er jeg.» mister sin radikalisme i både norske og engelske oversettelser. Den originale greske er ἐγώ εἰμι (egō eimi), som betyr «Jeg er», snarere enn den mer naturlige preteritumsformen «Jeg var». Begrepet som brukes for å beskrive Abraham er γενέσθαι «gikk inn i værenstilstanden». Det spesielle med denne egō eimi er at Johannesevangeliet gjentatte ganger lar Jesus si «Jeg er» definitivt uten et predikat. I dialogen har folk bare sagt: «Du er ennå ikke femti år gammel, hvordan har du sett Abraham?» Jesus svarer ikke: «Egentlig er jeg mye eldre enn femti», men opphøyer påstanden til «Før Abraham var, er jeg.» Umiddelbart etterpå tar de steiner for å kaste ham. Dette viser at tvisten ikke handler om registrert alder, men om «hvem Jesus anser seg selv». Spørsmålet tidligere i dette kapittelet er nettopp: «Hvem anser du deg selv?» Jesu svar er ikke å oppgi en oppsiktsvekkende fødselsdato, men å erklære en eksistens som overskrider Abraham. Joh begynner med å si: «Ordet var hos Gud i begynnelsen, og Ordet var Gud, og alt ble til ved ham»; deretter står det: «Ordet ble kjød.» Derfor taler Joh 8:58, plassert i hele boken, om Jesu eksistens før inkarnasjonen, ikke at Jesus fra Nasaret hadde levd i to tusen år. Logikken i Johannesevangeliet er at Jesus ble født i menneskets historie, men hans person begynte ikke å eksistere fra Betlehem. Derfor ligger den virkelige uenigheten i om denne føreksistensen av 'Før Abraham' er føreksistensen av det skapte vesenet, eller den evige eksistensen av Gud selv. Johannesevangeliet som helhet leder tydelig leseren mot det siste.

Det med oppgjør vedrørende innboforsikring går litt på statistikk og fornuft. Har man noe ut over det som annses som vanlig vedrørende verdi så må dette dokumenteres samt forsikres. Feks. Et maleri som er verdt 100.000 eller høytalerkabler som kostet 100.000 kroner. Eller er man merkesnobb og har klær for en million kroner bør dette dokumenteres. de fleste som har levd et langt liv har lagret mye rart. Mye annses som søppel, men det betyr ikke at man ikke skal få muligheten til å kjøpe det igjen på nytt. Eller evt. heller ta pengene det er verdt. Man har uansett betalt en forsikringssum som skal dekke dette. Så er det jo forskjell om man bor midlertidig i en studenthybel og har bodd 30 år i et hus med to etasjer med unger, gamle leker, minner i form av bilder og gjenstander etc. Værstingene på forsikringssvindel må jo være bilbransjen. Har opplevd det selv at verksteder utnytter dette på det groveste. Til fordel for kunden og dem selv, men ikke for forsikringsselskapene og til slutt kundene dems som må betale høyere premier. Det er ikke SÅ ofte det brenner et hus og de millionene det koster forsikringsselskapet er lummerusk i den store sammenhengen. Men alle dråper er med på øke vannstanden selvsagt. jeg var på Skade og Lakk for noen år siden med en Golf hvor en isiot hadde hoppet opp på panseret. Politiet ble involvert og han ble tatt. Han skulle betale for skaden. Jeg fikk pris på 8.000 kroner for oppretting og lakkering av panser. Jeg mistet ikke bonus så jeg bestemte meg for å ta dette på forsikringen hvor han som hadde gjort ugjerningen slapp unna med 4.000 kroner. (Egenandel). Når jeg fikk prisen som verkstedet sendte til forsikringsselskapet sto det 22.000 kroner. Merkelig det der. Å dette er VW sitt eget skadeverksted og ikke noe bakgårdsfirma. Jeg har også opplevd dette i jobben flere ganger med biler der. -------- Men for å komme tilbake til saken.... Jeg synes rett og slett at folk som ikke gidder og betale noen hundrelapper i måneden for å forsikre seg om at det dyreste dem eier som kanskje er den største verdien dem har i livet er beskyttet økonomisk kan ta seg en bolle. Jeg synes rett og slett ikke synd på dem i det hele tatt. Untaket er jo narkomane og andre vanskeligstilte som sliter som ikke engang har råd til en tråsykkel. Men dem hadde neppe heller eid et hus vil jeg tro. Leier man så er vel ofte forsikring inkludert i prisen. Vertfall på selve leiligheten. Innboforsikring alene kan umulig koste all verden, selv for en narkoman hvor den dyreste gjenstanden i leiligheten trolig en en pose med amfetamin. Denne skal man nok slite litt ked å få forsikret....

Nå hører vi to på: A Shot Of Rhythm And Blues - The Beatles.❤️❤️❤️❤️

Vi ønsker dere alle sammen, en fin og god natt.🥱🥱💤💤😴😴

Vi synes at dette er nydelige søte pusekatter.😻😻😻😻

Vi ønsker dere alle sammen, en god og fin natt.🥱🥱💤💤😴😴

Det skal vi huske på.😉😉🥰🥰