All aktivitet

Var litt merkelig ordlegging i denne; startet brannen her? https://www.dagbladet.no/nyheter/vet-ikke-hvor-vi-skal-starte/84927909 «En rørlegger hadde vært innom for å legge opp rør til det nye badet. Fem minutter etter at han dro, begynte det å pipe.» og «Da vi løp ut, ba jeg til Gud om at de andre husene ikke skulle brenne»

Vi kjenner den vanlige Jesus. Den milde Jesus. Jesus som tilgir. Jesus som velsigner barn, vender det andre kinnet til og ber oss elske våre fiender. Jesus med rolig stemme, mykt blikk og nystrøket kappe. Men så åpner man Matteusevangeliet, kapittel 23, og plutselig høres han ikke ut som mannen på søndagsskolebildet. «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!» Igjen og igjen. «Blinde veiledere.» «Kalkede graver.» «Slanger og ormeyngel.» Dette er ikke vennlig korreksjon. Det er ikke en høflig invitasjon til dialog. Det er en offentlig, brutal og svært personlig utskjelling av en religiøs elite. I moderne språk ligger det nærmere «fuck you» enn «jeg er respektfullt uenig». Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor Jesus var sint. Spørsmålet er hvorfor denne sinte Jesus overlevde redigeringen. Evangeliene er ikke råopptak Ingen av evangeliene er et lydopptak fra Galilea. De er litterære og teologiske tekster, skrevet flere tiår etter Jesu død. Jesu ord er blitt husket, gjentatt, oversatt, ordnet og plassert inn i fortellinger med bestemte teologiske formål. Det betyr ikke at alt er oppdiktet. Det betyr at vi aldri møter Jesu stemme helt ufiltrert. Han talte sannsynligvis hovedsakelig arameisk. Evangeliene er skrevet på gresk. Mellom den historiske situasjonen og teksten vi leser, står muntlig overlevering, oversettelse, liturgisk bruk og redaksjonelt arbeid. Likevel kan selve ujevnheten i tekstene fortelle oss noe. Evangelieforfatterne bruker mye energi på å fremstille Jesus som barmhjertig, vis, selvbehersket og guddommelig autoritativ. Han er den gode hyrden, den nye Moses, den som helbreder syke og tar imot de utstøtte. Og midt i dette bildet står en mann som kaller religiøse ledere for slanger. Hvorfor lot de det stå? Den historiske Jesus og de vanskelige ordene I forskningen på den historiske Jesus har man tradisjonelt brukt flere kriterier for å vurdere om en overlevering kan gå tilbake til Jesus selv. Disse kriteriene er omdiskuterte og kan ikke fungere som mekaniske sannhetsmaskiner, men de kan fortsatt være nyttige som spørsmål vi stiller til teksten. Ett av dem er kriteriet om flere uavhengige vitnesbyrd. Dersom et motiv dukker opp i flere tidlige og delvis uavhengige tradisjoner, er det mindre sannsynlig at én enkelt forfatter har funnet det på. Jesu konflikt med religiøse autoriteter finnes ikke bare ett sted. Vi finner harde angrep på fariseere og skriftlærde hos både Matteus og Lukas. Lignende konflikter finnes også i Markus, Johannes og Thomasevangeliet, selv om tekstene uttrykker dem på forskjellige måter. Et annet tradisjonelt kriterium er pinlighetskriteriet: Dersom en tradisjon skaper problemer for dem som bevarer den, kan det tale for at den ikke ganske enkelt ble funnet på for å tjene deres interesser. Også dette kriteriet må brukes forsiktig. Det som virker pinlig for oss, var ikke nødvendigvis pinlig for en forfatter i antikken. Matteus kan dessuten ha hatt sterke polemiske grunner til å skjerpe konflikten med andre jødiske grupper. Likevel er grunnproblemet interessant: Den rasende Jesus passer dårlig inn i den moderne, fullstendig ufarlige Jesus-figuren. Den blekende kirkekunsten viser gjerne Jesus med et lam i armene. Den viser sjeldnere Jesus som velter bord og kaller folk ormeyngel. «Ve dere» er ikke et sukk Det greske ordet som ofte oversettes med «ve», er ouai. Det svarer til et velkjent uttrykk fra den hebraiske profettradisjonen, ofte gjengitt som hoy. Vi finner slike verop hos blant andre Jesaja, Jeremia og Amos. Det er ikke nødvendigvis et enkelt banneord. Det kan uttrykke sorg, dom, anklage og forbannelse på samme tid. Når Jesus sier «ve dere», opptrer han derfor som en profet. Han anklager ikke bare enkeltpersoner for dårlig oppførsel. Han forkynner dom over et system han mener er korrupt. Men den høytidelige profetiske formen kan også ha gjort ordene lettere å bevare. «Ve dere» passer inn i Skriften. Det kan leses høyt i en forsamling. Det kan kopieres av skrivere og forklares av teologer. Det høres alvorlig og opphøyd ut. Det er langt vanskeligere å forestille seg hva en sint galileisk predikant faktisk kan ha ropt i en konkret konfrontasjon. Kanskje sa han omtrent det evangeliene gjengir. Kanskje var språket røffere, mer muntlig og mer fornærmende. Det kan vi ikke vite. Men det er ikke urimelig å mistenke at evangelienes formuleringer er litterært bearbeidede versjoner av konflikter som i virkeligheten var langt mer kaotiske. Den historiske Jesus sa neppe det engelske uttrykket «fuck you». Poenget er funksjonen: Et direkte, aggressivt avslag på autoriteten og den moralske legitimiteten til dem han konfronterte. «Dere slanger» Noen uttrykk er så grove at den pene oversettelsen nesten skjuler voldsomheten. «Slanger! Ormeyngel!» Dette er ikke en abstrakt analyse av institusjonell makt. Det er et bilde hentet fra kroppen, jorden og giften. Motstanderne blir fremstilt som avkom av farlige dyr. «Kalkede graver» er like fysisk. Utsiden er ren og vakker, men innsiden er full av knokler, urenhet og råte. Jesus sier i praksis: Dere ser hellige ut, men innvendig stinker dere av død. Det er vanskelig å gjøre dette til terapeutisk kommunikasjon. Jesus sier ikke: «Jeg opplever at deres praksis utfordrer mine grenser.» Han fornærmer dem. Han gjør det offentlig, og han bruker bilder som er ment å feste seg i hukommelsen. Det er nettopp derfor ordene kan ha overlevd. Veloppdragne formuleringer forsvinner ofte. En virkelig god fornærmelse blir gjentatt. Tempelet og det som ikke ble skrevet ned Alle de fire kanoniske evangeliene forteller at Jesus skapte en dramatisk konfrontasjon i tempelet. Han drev ut selgere, forstyrret handelen og veltet bordene til pengevekslerne. Johannesevangeliet nevner også en svepe av tau. De synoptiske evangeliene beskriver handlingen kortere. Dette er ikke den passive Jesus. Han angriper ikke nødvendigvis mennesker fysisk, men handlingen er aggressiv. Den rammer ting, penger, handel og orden. Den er symbolsk, men den er ikke ufarlig. Evangeliene gir oss noen bibelske sitater knyttet til hendelsen: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus», og «dere har gjort det til en røverhule». Men hva sa han ellers? Ropte alle bare stille mens bordene falt? Selvfølgelig kan vi ikke fylle tomrommet med fantasier og kalle dem historie. Taushet i en tekst er ikke bevis for at det opprinnelig sto en strøm av arameiske banneord der. Likevel er det lov å merke seg hvor kontrollert fortellingen er. En eksplosiv scene blir formidlet gjennom korte, teologisk meningsfulle sitater. Hendelsen kan ha vært råere enn teksten. Nesten alle virkelige opptøyer er råere enn referatet. Det betyr ikke at Jesus hatet jøder Her må man være svært tydelig. Jesus var jøde. Disiplene hans var jøder. De tidligste Jesus-bevegelsene oppsto innenfor jødisk liv. Konfliktene i evangeliene er i stor grad interne jødiske konflikter om loven, tempelet, autoritet, renhet og Israels Gud. Når senere kristne har lest Jesu polemikk som et angrep på «jødene» som folk, har det bidratt til en lang og brutal antijødisk historie. Særlig Johannesevangeliets formuleringer har vært misbrukt. I Johannes 8 sier Jesus til motstandere: «Dere har djevelen til far.» Det er en ekstrem formulering. Men den kan ikke løsrives fra evangeliets interne konfliktspråk og gjøres til en generell dom over jøder. Gjør man det, forvrenger man både Jesu historiske plassering og tekstenes sammensatte bakgrunn. At Jesus kunne bruke voldsomt språk mot religiøse motstandere, betyr ikke at kristne har fått tillatelse til å demonisere et helt folk. Tvert imot viser det hvor farlig hellige fornærmelser blir når de tas ut av sin konflikt og gjøres til tidløs propaganda. En Jesus uten temperament er også en redigering Mange kristne har lært at sinne i seg selv er ukristelig. Den gode troende skal være behagelig, rolig, lydig og høflig, også når makten er råtten. Men evangeliene gir ikke full støtte til en slik moral. Jesus tilgir. Han viser barmhjertighet. Han spiser med mennesker som blir betraktet som syndere. Han ber for fiender. Men han fordømmer også. Han latterliggjør hykleri. Han truer med dom. Han velter bord. Han nekter religiøse autoriteter den respekten de mener de har krav på. Dette er ikke en motsigelse som nødvendigvis må løses. Mennesker kan være både kjærlige og rasende. Man kan vise grenseløs omsorg for sårbare mennesker og samtidig føle intens avsky for dem som utnytter dem. Kanskje er det nettopp sammenhengen som betyr noe. Jesu vrede retter seg ikke først og fremst mot de fattige, de syke eller de sosialt utstøtte. Den retter seg ofte oppover: mot religiøs makt, moralsk selvrettferdighet og institusjoner som hevder å representere Gud. Den kristne tradisjonen har ofte beholdt kjærligheten, men gjort vreden ufarlig. Resultatet blir en Jesus som trøster dem makten har knust, men som aldri virkelig angriper dem som knuser. Det er en praktisk Jesus for enhver institusjon. Evangeliene allerede er den sensurerte versjonen Vi kan ikke bevise at Jesus brukte grovere ord enn dem evangeliene gir oss. Det ville være historisk uansvarlig å hevde at vi kjenner de tapte formuleringene. Men vi kan formulere en rimelig hypotese. Jesu konflikter med religiøse autoriteter har sannsynligvis en historisk kjerne. De er for utbredte og for sentrale i tradisjonen til enkelt å avfeies som én forfatters oppfinnelse. Samtidig er ordene overlevert i litterære former: profetiske verop, bibelske sitater, rytmiske rekker og teologisk ladede bilder. Det kan bety at tradisjonen har bevart sinnet, men temmet lyden av det. Ikke nødvendigvis gjennom en kirkelig sammensvergelse. Slik fungerer nesten all overlevering. Det spontane blir ordnet. Det kaotiske blir fortelling. Det muntlige blir skrift. Det som ble ropt i et overfylt tempel, blir til en setning som kan leses ved en prekestol. For å overleve må en ytring få en form. Men formen forandrer også ytringen. Derfor er det mulig at evangelienes Jesus allerede er en renskrevet Jesus. Bak «ve dere» kan det ha ligget en stemme som i dagens språk ville blitt forstått slik: Fuck You All. Fuck hykleriet deres. Fuck fromheten som skjuler grådighet. Fuck systemet som legger byrder på andre og kaller det Guds vilje. Ikke fordi dette er en ordrett oversettelse, men fordi det kan være den sosiale og emosjonelle kraften i angrepet. Hvilken Jesus følger kristne? Dette er ikke bare et akademisk spørsmål. Dersom kristne bare følger den høflige, ufarlige Jesus, følger de kanskje en figur som er blitt formet av århundrer med institusjonelle behov. En kirke foretrekker naturligvis en Jesus som tilgir kirken. Den er mindre begeistret for en Jesus som kaller religiøse ledere hyklere, sammenligner dem med råtnende graver og forstyrrer økonomien rundt helligdommen. Men dersom man tar evangeliene alvorlig, må man tåle begge. Jesus som sier: «La de små barna komme til meg.», og Jesus som sier: «Slanger! Ormeyngel!» Jesus som ber mennesker elske sine fiender, og Jesus som offentlig ydmyker makthavere. Jesus som tilgir, og Jesus som velter bord. Den historiske Jesus var sannsynligvis ikke en moderne liberal humanist, men heller ikke kirkens lydige maskot. Han var en jødisk endetidspredikant og profetisk skikkelse i en voldelig og politisk ladet verden. Han talte om Guds rike, dom, omvendelse, barmhjertighet og maktens fall. En slik person trenger ikke alltid ha snakket pent. Kanskje den mest ærlige måten å lese evangeliene på er å innrømme at kjærlighet ikke alltid høres vennlig ut. Noen ganger helbreder den. Noen ganger tilgir den. Og noen ganger ser den religiøs makt rett i ansiktet og sier: Fuck you.

En mulig lesning av Jesus – radikal, ikke-ortodoks, men langt fra vilkårlig – er at han ikke bare reformerte religionen innenfra. Kanskje gjorde han opprør mot selve gudsbildet han hadde arvet. Dette betyr ikke nødvendigvis at Jesus «ikke trodde på Gud» i moderne ateistisk forstand. Det kan bety noe mer forstyrrende: at han avviste forestillingen om Gud som et fjernt, suverent og opphøyd objekt, adskilt fra menneskene og representert gjennom lov, presteskap, renhetsregler og religiøst hierarki. Kanskje var prosjektet hans ikke å lede mennesket tilbake til den gamle Gud, men å føre det gjennom og forbi dette gudsbegrepet. Jesus ber riktignok gjentatte ganger. Men den han henvender seg til, omtaler han karakteristisk som «Far». Ikke bare som «min Gud», men som en intim relasjon: «Abba». Dette er ikke et bevis i seg selv, men det markerer en forskyvning. Gud er ikke lenger bare den himmelske herskeren, lovgiveren og dommeren. Gud blir nærhet, opphav, relasjon og tilhørighet. Samtidig opptrer Jesus ikke bare som en profet som videreformidler en annens budskap. Profetene sier: «Så sier Herren.» Jesus sier derimot igjen og igjen: «Dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere» (Matteus 5). Han setter sin egen tale opp mot den mottatte lovtradisjonen. Han ber ikke bare Gud om å tilgi synder; han erklærer selv at synder er tilgitt. Han henviser ikke konsekvent til en høyere autoritet utenfor seg selv, men taler som om den autoriteten allerede virker gjennom hans egen person. I en streng jødisk monoteistisk kontekst er dette ikke en liten teologisk justering. Det er en eksplosiv gest. Enten gjør Jesus krav på guddommelig myndighet, eller så undergraver han hele skillet mellom guddommelig og menneskelig myndighet. «Den som har sett meg, har sett Far», sier Jesus i Johannes 14,9. Den tradisjonelle kristne lesningen er kjent: Jesus er Guds unike og uerstattelige synlighet i verden. Han er Ordet som «ble kjød» (Johannes 1,14), den ene inkarnasjonen, den ene broen mellom Gud og mennesker. Men spørsmålet er om «meg» i dette utsagnet nødvendigvis må begrenses til Jesu individuelle person. I Matteus 25 identifiserer Jesus seg uttrykkelig med de minste, de sultne, de fremmede, de nakne, de syke og de fengslede: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Dette er mer enn en vag oppfordring til medfølelse. Jesus sier ikke bare at han føler med dem, eller at han representerer dem. Han sier at handlingen mot dem er en handling mot ham. Hvis «meg» i Matteus 25 kan utvides til den sårbare andre, hvorfor skal «meg» i Johannes 14 nødvendigvis forstås som utelukkende Jesu private identitet? Da kan «den som har sett meg, har sett Far» leses på en annen måte: Den som virkelig ser mennesket, ser det guddommelige. Den som ser den utstøtte, den foraktede og den minste, ser Far. Gud finnes ikke et annet sted, bak verden eller over mennesket som et separat objekt. Gud viser seg i relasjonen mellom mennesker, og særlig i møtet med den som ikke har makt, status eller religiøs autoritet. Denne lesningen passer også med Johannes 17: «Må de alle være ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss.» Tradisjonell treenighetslære skiller her mellom ulike former for enhet: Faderen og Sønnen er ett i vesen, mens disiplene bare er ett analogisk, etisk eller åndelig. Men denne forskjellen innføres gjennom et senere metafysisk vokabular. Teksten selv bruker et språk om gjensidig indre tilstedeværelse: du i meg, jeg i deg, de i oss. Treenighetslæren er ett svar. Den forsøker å bevare tre påstander samtidig: Det finnes bare én Gud; Jesus står i en ekstremt nær identitet med Gud; og mennesker er likevel ikke Gud. Som teologisk konstruksjon er dette forståelig. Den løser et reelt problem i teksttradisjonen. Men den gjør det ved hjelp av begreper som «vesen», «natur» og «person». Problemet oppstår når disse ordene behandles som forklaringer, selv om de i praksis ofte fungerer som grensemarkører. Jesus og Faderen er «ett i vesen», mens Jesus og menneskene ikke er det. Men hva er dette «vesenet», bortsett fra betegnelsen som brukes for å opprettholde den ønskede forskjellen? Dersom «vesen» ikke kan identifiseres uavhengig av den teologiske konklusjonen, risikerer argumentet å bli sirkulært: Vi vet at Jesus og Gud har samme vesen fordi de handler med guddommelig enhet, og vi vet at denne enheten er ontologisk fordi de har samme vesen. Samtidig sies menneskenes enhet med Kristus å være av en annen art, fordi mennesker på forhånd er definert som skapninger og ikke Gud. Den alternative lesningen er enklere, men også mer truende: Gud er ikke først og fremst et vesen blant andre vesener, ikke engang det høyeste vesenet. Gud er selve relasjonen, nærværet og enheten som gjør at den andre aldri bare er «den andre». «Far» er ikke noe man ser ved å vende blikket bort fra mennesket, men det som blir synlig når mennesket virkelig blir sett. På dette punktet finnes det paralleller til andre religiøse og mystiske tradisjoner. Også i kristen mystikk finner vi formuleringer som nærmer seg dette. Meister Eckhart taler om at øyet som ser Gud, er det samme øyet som Gud ser mennesket med. Hos enkelte mystikere blir Gud mindre et objekt for tro enn den grunnen hvor skillet mellom den som søker og det som søkes, opphører. «Guds rike er midt iblant dere» eller «inne i dere», som det heter i Lukas 17,21, kan da forstås som en avvisning av tanken om at det guddommelige befinner seg et annet sted. I dette perspektivet blir Jesus en mulig opprører mot Gud – ikke nødvendigvis mot all guddommelig virkelighet, men mot «Gud» som sosial, politisk og metafysisk konstruksjon. Han utfordrer en Gud som legitimerer de høye ved å si at den største skal være tjener. Han utfordrer en Gud som administreres gjennom renhet, ved å spise med syndere og urene. Han utfordrer en Gud som formidles gjennom religiøs rang, ved å si at tollere og prostituerte kan gå foran de religiøst respektable inn i Guds rike. Han utfordrer en Gud som forsvarer lovens bokstav, ved å si at sabbaten er til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Han utfordrer en Gud som skal finnes i tempelet, ved å plassere Guds nærvær i menneskekroppen, i fellesskapet og i den minste. Hva betyr denne «enheten»? Også korsfestelsen kan leses gjennom dette motivet. Jesus blir ikke bare drept av «verden» i abstrakt forstand. Han blir dømt gjennom en kombinasjon av religiøs og politisk makt. Han fremstår som en fare fordi han svekker de grensene slike makter avhenger av: rent og urent, hellig og profant, rettferdig og syndig, hersker og tjener, Gud og menneske. Den tradisjonelle kristne fortellingen hevder at Jesus døde som offer for menneskenes synder og ble reist opp som Guds Sønn. Men man kan også spørre om denne metafysiske fortellingen senere kom til å dekke over den politiske og etiske skandalen: at han ble drept fordi hans praksis truet måten religiøs autoritet var organisert på. Paulus får en avgjørende rolle i denne utviklingen. Han møtte aldri den levende Jesus, men hans brev er blant de tidligste kristne tekstene vi har. Hos Paulus blir Kristus langt mer enn en jødisk lærer og profet. Han blir en kosmisk frelsesskikkelse: den pre-eksistente, den korsfestede og oppstandne, den som gjennom sin død beseirer synd og død. Dette betyr ikke nødvendigvis at Paulus bevisst forfalsket Jesus. Han kan ha tolket en sterk religiøs erfaring så ærlig han kunne. Men resultatet er likevel en forskyvning: Fra Jesu forkynnelse om Guds rike til kirkens forkynnelse om Jesus selv. Fra spørsmålet «Hva lærte han?» til spørsmålet «Hva var han?» Fra en praksis til en kristologi. Senere konsiler befestet denne bevegelsen. Nikea og Kalkedon utviklet presise læresetninger om Jesu guddommelige og menneskelige natur og om forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Disse formuleringene oppsto ikke ut av ingenting. De forsøkte å løse reelle konflikter i tekst og tradisjon. Men de gjorde også Jesus til sentrum for en metafysisk struktur som han selv aldri formulerte. Dermed oppstår et historisk paradoks. Jesus kan ha forsøkt å trekke menneskets blikk bort fra det fjerne gudsobjektet og tilbake mot den andre: «Det dere gjør mot den minste, gjør dere mot meg.» Kirken gjorde derimot Jesus selv til det høyeste gudsobjektet. Han som kanskje forsøkte å oppløse avstanden mellom Gud og menneske, ble plassert på den guddommelige siden av en ny og enda mer raffinert avstand. I stedet for at alle mennesker blir steder hvor Far kan ses, blir Jesus den ene eksklusive synligheten av Gud. I stedet for at Guds nærvær finnes i møtet med den minste, administreres dette nærværet gjennom dogme, sakrament, embete og institusjon. I stedet for å avskaffe behovet for en religiøs mellommann, blir kirken den nye mellommannen. Det kan derfor hevdes at kirken ikke bare misforsto Jesus på enkelte punkter. Den kan ha reversert retningen i prosjektet hans. Jesus vendte autoriteten bort fra loven og mot menneskets indre. Kirken skapte nye lover. Jesus relativiserte religiøse hierarkier. Kirken skapte nye hierarkier. Jesus identifiserte seg med de minste. Kirken knyttet seg gjentatte ganger til keisere, stater og herskende klasser. Jesus lærte kjærlighet til fiender. Kristne samfunn har velsignet kriger, straffer og forfølgelser. Jesus advarte mot å dømme. Kirken har organisert omfattende systemer for å skille rettroende fra kjettere. Dette betyr ikke at hele kristendommens historie kan reduseres til svik. Det finnes alltid mottradisjoner: ørkenfedrene, Frans av Assisi, radikale fredskirker, mystikere, frigjøringsteologer og utallige anonyme mennesker som faktisk har satt barmhjertighet foran makt. Men det er påfallende at de som mest konsekvent forsøker å etterleve Jesu konkrete lære, ofte havner i utkanten av den institusjonelle religionen. Det er kanskje fordi Jesu prosjekt, tatt bokstavelig, er vanskelig å forene med varige institusjoner. «Elsk deres fiender.» «Døm ikke.» «Selg det dere eier og gi til de fattige.» «Den som vil være størst, skal være alles tjener.» «Det dere gjorde mot én av disse minste, gjorde dere mot meg.» Slike utsagn er langt vanskeligere å bygge en stabil sivilisasjon på enn trosbekjennelser, ritualer og kommandostrukturer. Et samfunn kan masseprodusere dåp, liturgi og dogmatisk enighet. Det kan ikke like lett masseprodusere fullstendig tilgivelse, eiendomsløshet, fiendekjærlighet og fravær av dominans. Kristendommen kan derfor forstås som en historisk domestisering av Jesus. Den gjorde et uutholdelig radikalt prosjekt sosialt bærekraftig. Den oversatte eksistensiell omveltning til tilhørighet, lære og ritual. Dette gjorde religionen i stand til å overleve i to tusen år, men kanskje nettopp ved å nøytralisere det som var farligst hos grunnleggeren. I så fall er kristendommens historiske suksess også et mulig mål på Jesu historiske nederlag. Jo større kirkene ble, desto mindre plass kunne det være for en lære som konsekvent plasserer Gud hos de minste. Jo mer Jesus ble opphøyet metafysisk, desto lettere ble det å unngå hans etiske krav. Det er lettere å tilbe ham enn å følge ham. Det er lettere å erklære at han er «av samme vesen som Faderen» enn å elske sin fiende. Det er lettere å bygge en katedral enn å gi sine eiendeler til de fattige. Det er lettere å fordømme kjetteri enn å avstå fra å dømme. Det dypeste paradokset er derfor kanskje ikke bare at kirken gjorde Jesus til Gud. Det er at denne guddommeliggjøringen kan ha beskyttet kirken mot Jesus. Ved å plassere ham utenfor det alminnelig menneskelige kunne man samtidig forklare hvorfor hans liv ikke kunne etterlignes fullt ut. Han var Gud; vi er bare mennesker. Hans radikalitet ble beundringsverdig nettopp fordi den ble gjort utilgjengelig. Hans liv ble et frelsende unntak snarere enn et krav til alle. Men dersom «den som har sett meg, har sett Far» også gjelder den minste; dersom «jeg» ikke bare betegner Jesu individuelle person, men åpner seg mot alle sårbare mennesker; dersom Gud ikke er et objekt utenfor relasjonen, men det som blir synlig i den – da kollapser denne unnskyldningen. Da er ikke Jesus den eneste som viser Gud. Han viser hvordan Gud alltid viser seg. Da er ikke «Far» et separat metafysisk vesen som Jesus peker mot. «Far» er navnet på den virkeligheten som åpenbarer seg når skillet mellom det hellige og det menneskelige ikke lenger kan opprettholdes. Og da blir det mulig å forstå Jesus som en opprører mot Gud nettopp i religionens navn: en opprører mot den fjerne Gud, den herskende Gud, den lovfestede Gud, den institusjonelt kontrollerte Gud. Ikke for å erstatte ham med en ny guddommelig hersker kalt Kristus, men for å vende mennesket mot det stedet hvor det hellige allerede finnes – i den andre, i den minste, i relasjonen, i barmhjertigheten. Fra dette perspektivet er spørsmålet ikke først og fremst om Jesus «var Gud». Spørsmålet er om Jesus forsøkte å gjøre selve spørsmålet overflødig.

Jeg har nettopp gjennom mri fått påvist totalruptur i fremre ligament, og delvis ruptur i midtre ligament, begge på utsiden av ankelleddet. Det er også skader på brusken og en cyste (!) Inni der, sannsynligvis pga mye inflammasjon. Det er lenge siden jeg tråkket over første gang nå (2 År),så har sannsynligvis gått med delvis ruptur og irritasjon lenge, men det var ikke før for 6 mndr siden at det ble veldig vondt. Etter det har jeg roet litt mer ned og gjort balanseøvelser men det er ikke blitt særlig bedre. Må sannsynligvis ha operasjon, men har lyst til å se om jeg kan rehabilitere så godt som mulig nå i ferien, har et håp om å slippe operasjon.. Har tenkt å forsøke å gi ankelen masse ro og avlastning (ikke lett for en urokråke som meg). Og lurer på, kan det være mulig for disse ligamentene å gro sammen igjen etter så lang tid? Noen med lignende erfaring? Takk ❤️

Å beregne AKKURAT er det dummeste du kan gjøre (Kopperud-stemme). Ja, det syns jeg helt klar i dette tilfellet. Syns det er veldig kjipt gjort av klubbens ledelse. Har har spilt der så og si hele karrieren om Wikipedia stemmer.

Utpekt

Råtasser

Jeg tar patent på solbriller med sterk sol i glasset.

Takker og bukker og neier reien go rekkub go rekkaT

2 timer siden.

Ciaran og Ciara er nede på havna og jeg kommer for nattmat!

149 441

5520

Du har ikke kyssa noen sia mæ.

27 424

Banner Ciaran og Ciara for det er bra!

CC sover på netters tid, det hadde jeg ikke trodd. 😲🤔🥴

Det har aldri vært for meg. Jeg spiller ikke mye nok til at slike abonnement tjenester har noe for seg sammenlignet med å bare kjøpe de spillene jeg ønsker å spille. De siste månedene har jeg for eksempel kost meg meg Hades 2 på min Xbox. Det har jeg bare betalt for i stedet for å betale månedsvis med GP. Jeg tror mange som i dag har GP ville kommet bedre ut av det om de bare kjøpte spillene de ønsket å spille i stedet. I utgangspunktet er jeg ikke fan av tjenester som GP. Mitt største ankepunkt med tjenester som dette er at jeg ikke ønsker å være med å finansiere spill jeg ønsker død og fordervelse for. Elendige og dårlige spill som blir fyllmasse for tjenester som GP. Og de er det dessverre mange av. I stedet ønsker jeg å velge hvilke spill jeg støtter med kjøp. Da funker slike tjenester dårlig.

Hei, Finn Jeg vet ikke om du leste artikkelen, men den er basert på et utsagn fra en tidligere spillsjef hos Playground Games. Han viser til de store kuttene hos Xbox, med både oppsigelser, kanselleringer og nedleggelser, som han mener ikke ville ha skjedd dersom konseptet Game Pass hadde lykkes fra et økonomisk perspektiv. Hensikten med artikkelen er ikke å overbevise deg eller andre abonnenter om at Game Pass er en uting. Håper det oppklarer saken litt

Gabrielle - Regn fra blå himmel

Nei. Det gjorde jeg absolutt ikke. Jeg sa du la mobilen din i en pose, slik man gjør på flere skoler den dag i dag. Posen tar du selvfølgelig med deg, slik at du selv har kontroll over denne... Men om du ikke orker lese hva folk skriver så hjelper det ikke stort. Da er det desverre kun du som troller.

Det faller litt på sin egen urimelighet å spørre. Nullveksten vil si at man planlegger ikke boenheter lengre ut, så man planlegger ikke langsiktig veibygging, og siden man da ikke planlegger gjøres ingenting for å få i gang mer fornuftige kollektivholdninger. Det Simen1 prøver å si, er at problemet er ikke at det er noen gågater i sentrum eller tilretteleggingen av f.eks sykkeltraseer. Problemet er at boligfeltene lengre unna bare såvidt er påkoblet infrastruktur i form av f.eks kollektivtilgang, og ting som kommunegrenser gjør det verre. Det er ikke unikt for Oslogryta og Storoslo, men forskjellen er at i drabantbyene og regionsentrene rundt omkring i landet så stopper plutselig bare all bebyggelse og planlegging 1-2 mil ut fra "sentrum", og alt ligger bare strødd utover med landskapets linjer. "Strupe trafikken" høres kanskje kunstig ut, men det mer korrekte ville vært "ønsker ikke å planlegge".

Når du ser på hvilke "helter" de drar inn i denne filmen så vil jeg si at dette kommer til å floppe... Er jo bare "ræl"

5519

SprengeMobil og N-4K0 er nede på havnen, og vi serverer nattmat.😋😋