Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Kognitiv eksponeringsterapi


dag1234

Anbefalte innlegg

Her går det fort. For fort, eller?

Vi har liksom vendt oss til at quick-fix alltid har en hake, og at det kommer et tilbakeslag.

Kan suksessen skyldes et håndplukket utvalg av pasienter som ville klart seg uansett, eller er pasientene ikke så plaget som de blir fremstilt?

Okkesom, kjekt om dette skulle vise seg å stemme.

http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Bli-kvitt-angsten-pa-fire-dager-3201902.html#.VB5-jqDavbo.facebook

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hvis man tror symptomene er lidelsen, er dette en meningsfull metode. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg har symtomene (tvangshandlingene og fobiene) under kontroll nå. Det gjør selvsagt et hav av forskjell for en som ikke kunne gå opp trappa inne på det verste, men det gjorde meg ikke frisk, bare funksjonsdyktig.

 

Sånn (funksjonsdyktig, "liksomfrisk") gikk jeg forøvrig i mange år etter min første sykdomsperiode. Så smalt det igjen, og jeg var akkurat like hjelpeløs, selv om jeg intellektuellt visste hva som feilte meg. Alt det jeg hadde lært meg at ikke var farlig var det allikevel.

 

Det er nemlig det man gjør. Man "lærer" at det ikke er farlig å ta i dørhåndtak eller håndhilse på folk eller spise et eple uten å vaske hendene først. Man liker det ikke, men man innser at man ikke dør av det heller. Og da er man vel kanskje frisk?

 

Man er i hvert fall nesten symptomfri, og kan sendes tilbake på jobb igjen. For noen pasienter er det sikkert en god ting i seg selv, og for samfunnet er det vel en suksess. Men jeg tviler litt i alle fall.

 

Geir :)

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Man kan ikke sammenligne fobier og irrasjonell unngåelsesatferd med generalisert angst, paranoia, sosial skam, tvangstanker og tvangshandlinger. Det blir feil å gruppere det under paraplyen angst, lage en behandling for de to første, og si at man har en behandling mot "angst".

 

Sitat: "Pasientene lærer å gjenkjenne egne reaksjoner og endre måten de reagerer på i situasjonene de tidligere har forsøkt å unngå."

 

Pasientene har altså lidt under en irrasjonell unngåelses atferd. Dette er sånn sett enkelt å kurere, bare la være å unngå situasjonene. Og har lite til ingenting med komplekse angstlidelser å gjøre.

 

Sitat: Moren som ikke kunne gi barnet sitt en klem, fikk trene sammen med terapeuten i timevis på å ta på alt hun tidligere hadde unngått: Unger, butikker, matvarer, offentlige toaletter, dørhåndtak osv. Hun øvde på å la angsten komme ved å spre hverdagsskitt til alle kriker og kroker hjemme og samtidig høre på lydfil med skumle tanker som f.eks. «Nå kan jeg ikke være sikker på om jeg blir syk», «Nå kan jeg risikere å bli syk og smitte andre».

 

Mao, utvalg av pasienter i fobi/unngåelsesatferdgruppen, den desidert enkleste gruppen.

 

Jeg er også uenig i selve tolkningen deres av virkemåten. Sitat: Den grunnleggende regelen er at når man unngår situasjoner eller tanker som vekker angst, holdes lidelsen ved like. Hvis man derimot systematisk og planmessig oppsøker angstreaksjonen, kan det gi svært stor endring på kort tid - også ved komplekse, kompliserte og sammensatte angstlidelser.

 

Dette er en banal tolkning. Og bryter helt med min erfaring: nemlig at når man oppsøker situasjonene som vekker angst så trigges angsten, og så lærer man enda bedre at de er farlige. Man kommer inn i en vondt sirkel. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men de det ikke gjelder er jo allerede friske, for å si det sånn.)

 

Min umiddelbare tolkning er at dette handler om speiling: at personen har pådratt seg unngåelsesatferd fordi hun har vært i nærheten av andre (f.eks. mor) som har blitt anspent av en situasjon. Pasienten smittes da av anspentehtne, og så baller det på seg.

Når hun oppsøker samme situasjonen med en rolig psykolog ved siden av seg, speiler hun psykologen og blir selv rolig.

Endret av Tåkelur
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg klipper inn noe jeg postet i en annen tråd:

Eksponering er bra for spesifikk angst. Hvis man har angst for edderkopper så kan det hjelpe å eksponere seg for edderkopper. Hvis man har angst for å holde tale, kan det hjelpe å øve seg på å holde tale foran et publikum.

 

Eksponering for generell "angst" og paranoia er meningsløst. Hvis man er redd for at folk prater stygt om en, skal man eksponere seg for folk som prater stygt om en, da? Tullprat. Hvis en veteransoldat er redd for å bli drept av en snikskytter, skal man eksponere han for å bli drept, da? Det kurerer jo angsten, men han dør jo... Toskete.

Hvis man er på jobben og i butikken hver dag, og hele tiden er redd for å bli voldtatt, skal man eksponere seg for å bli voldtatt, da? Eller skal man bare fortsette å gjøre det man allerede gjør, som man er redd for? Jeg vil påstå (ut fra lufta) at svært mange mennesker med angst og paranoia utsetter seg for det de er redd for på egen hånd, i mange timer, hver dag. Men de "gjelds jo ikke", for de belaster kanskje ikke trygdesystemet ... ennå.

Lenke til kommentar

Viktige innspill fra begge, og Geir sitt syn er sammenfallende med en av den sterkeste kritikken mot denne type terapi: hva er å være syk? Er det bare å ha noen plager og er frisk å ikke ha disse plagene. WHO sier at helse ikke bare er fravær av sykdom.

Det er klart at hvis en definerer sykdom veldig smalt, som tilstedeværelse av visse plager som er tydelige og observerbare for alle, da kan en få fine resultat ved en slik terapi.

 

Geir sier også at i følge hans erfaring var ikke virkningen varig. Jeg får inntrykk av at han gikk og tok seg sammen, at det var en pågående indre dialog der han måtte overbevise seg selv om at han var 'frisk'.

 

Her er en annen stemme i den diskusjonen:

 

http://tidsskriftet.no/article/3230223

Lenke til kommentar

Når jeg så på psyk foranding på TV3 ble det veldig klart at min definisjon av frisk og virkning er annerledes enn enkelte andres. Personene var blant de mest psykisk syke jeg har sett, og de påsto på ramme alvor, uten å evne å stille spørsmålstegn ved det, at behandlingen hadde virket sist gang, for 2 år siden. I min verden, når man er så syk 2 år etter, så har ikke behandlingen virket.

 

For noen år siden leste jeg om to retninger inne psykologi, samfunnsorientert psykologi og individorientert psykologi. (NB. Har ingenting med f.eks. samfunnspsykologi å gjøre!) Samfunnsorientert psykologi var et fokus på at individet skulle tilbakeføres til samfunnet og fungere i jobb, og da var målet nådd. I denne tenkemåten ble dette sett på som å være frisk. Mens individuorientert psykologi hadde en annen definisjon av frisk, nemlig indre frisk. Og målet med terapien var at pasienten skulle finne seg selv, oppnå indre likevekt, osv.

Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

Jeg klipper inn noe jeg postet i en annen tråd:

Eksponering er bra for spesifikk angst. Hvis man har angst for edderkopper så kan det hjelpe å eksponere seg for edderkopper. Hvis man har angst for å holde tale, kan det hjelpe å øve seg på å holde tale foran et publikum.

 

Morsomt nok: Den tiden jeg var syk første gang var det å "holde tale" en av de tingene jeg klarte å overbevise meg om at ikke var farlig. Jeg hadde alle slags vanvittige ritualer på hotellrommene på forhånd, og gjerne i pausen om foredraget var så langt, men på podiet var jeg trygg, om det så var hundre mennesker i salen. (Alle som skulle håndhilse på meg etterpå sendte meg selvsagt sporenstreks til nærmeste vask.)

 

Den gangen hadde jeg en forståelsesfull arbeidsgiver (et amerikansk/engelsk firma) som velvitende om min sykdom betalte meg godt for å eksponere meg, men aldri tvang meg. Så jeg belastet ikke samfunnet eller statistikken, bare min familie og en del nære venner.

 

Men jeg gikk på lykkepiller og til psykolog, og lærte meg å fungere. Så skjedde en masse ting på en gang i livet, og jeg "friskmeldte meg" over natten og benektet med vekslende troverdighet at jeg hadde noen problemer mere.

 

Andre gangen det smalt var jeg selvstendig næringsdrivende, og mine kunder var på ett unntak nær ikke så forståelsesfulle. De tok med seg sine oppdrag og gikk. (Jeg klandrer dem ikke.) Og plutselig var jeg kunde hos NAV. Det er et annet kapittel.

 

Geir :)

Lenke til kommentar

@ Geir: Det virker som du ikke har det så ille mer. Hvis det stemmer, hvordan skjedde det?

 

1. En snill kone som ikke ville at jeg skulle ta livet av meg (ja, det var så ille) riingte på hos naboen som er psykiater.

2. Naboen skrev ut valium, som holdt meg i sjakk til lykkepillene begynte å virke, og kombinasjonen av Valium og Fontex gjorde at jeg klarte å gå til lege og få henvisning til psykolog.

3. Heldigvis kom jeg til hos psykologen fra forrige gang, og slapp å vente i måneder.

4. Fire år med piller og psykolog har gitt en gradvis effekt. (De som har sånt å gjøre på kan sjekke min forumhistorikk, så finner de en lang periode jeg ikke hadde noen innlegg. Jeg sa vel at jeg ikke "gadd" mere, men sannheten var at jeg ikke turte bruke PC'en. Nokså invalidiserende for en som lever av å programmere.)

5. Nokså banalt, kanskje: Vi kjøpte hund. Noen andre å bekymre seg for enn meg selv.

 

Kognitiv eksponeringsterapi hadde ikke virket for meg. De hadde ikke fått meg ut av kjellerleiligheten der jeg forskanset meg for å være med på terapien. Og ja, de kunne kommet på hjemmebesøk og tvunget meg til å "hive skitt i hjørnene" eller hva nå artikkelen brukte som eksempel, men hvor skulle jeg da ha sovet om natten?

 

Som jeg sa i mitt første innlegg: For noen er kanskje symptomene sykdommen. Men det er en altfor enkelt forklaring.

 

Ja, nå er det ikke så ille. Det er kjekt. Og først og fremst er det kjekt at jeg ikke går og venter på neste smell.

 

Geir :)

Endret av tom waits for alice
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Takk for at du deler dette med oss. Det er setter jeg veldig pris på.

 

Du trenger ikke svare på de neste spørsmålene om du føler de er for private, men hvilken terapi fikk du hos psykologen, dvs hva jobbet dere konkret med?

Og hvilke tanker har du gjort deg om hvorfor akkurat du fikk disse problemene?

Lenke til kommentar

Takk for at du deler dette med oss. Det er setter jeg veldig pris på.

 

Jeg er en "gammel" mann. Jeg er ikke så opptatt av hva folk mener om meg lenger, jeg er opptatt av hva jeg mener om meg selv. Om mine erfaringer kan være til nytte for andre så er det greit.

 

Jeg var forøvrig aldri redd for hva som skulle skje med meg selv mens jeg var syk, jeg var redd for hva som skulle skje med andre. Jeg var ikke redd for å bli smittet, men redd for å smitte andre. Jeg var ikke redd for å fly, men redd for å gjøre noe som kunne være en risiko for andre.

 

Du trenger ikke svare på de neste spørsmålene om du føler de er for private, men hvilken terapi fikk du hos psykologen, dvs hva jobbet dere konkret med?

 

Min siste psykolog var nok av den humanistiske varianten. Det var samtaleterapi, om løst og fast som lot meg sette ting i perspektiv. Ingen eksponering, ingen enkle forklaringer. Jeg har vært ute for begge typer i årenes løp. Fra han som kunne fortelle hvorfor jeg (ifølge læreboka, antagelig) var syk, men hvor løsningen på problemet øyensynlig var å være en helt annen person, med en annen skjebne. Til han som var tilhenger av å "hoppe i det". Jeg kjenner folk som har gått til den siste typen, når de ble lei av å skulle hoppe på kommando - eventuelt å forsvare at de ikke hoppet - så sluttet de å gå der, og levde heller med plagene sine. (Hvilket jeg mistenker er det som skjer med folk etter de fire dagene man snakker om i førstposten.)

 

Og hvilke tanker har du gjort deg om hvorfor akkurat du fikk disse problemene?

 

 

Jeg vet helt ærlig ikke om jeg har vært så opptatt av det. Omgivelsene har nok vært mer opptatt av å forklare det. Det er nok av knagger i et langt liv som man kan henge lidelsen på. Min psykiaternabo snakker om kjemi og koblinger i hjernen, og det er en forklaring så god som noen. Det jeg vet er at kjemi virker, lykkepillene er årsaken til at jeg er i live. (Her skal skytes inn at ikke alle medikamenter er like, etter min erfaring. For meg så virket de første jeg fikk (Cipramil) ved at de "senket taket" for følelsene. Ingen stor angst, men heller ingen glede. Fontex derimot virket for meg ved at det "hevet gulvet." Om det gir mening.)

 

Jeg har nok - spesielt etter at det smalt igjen - fått en "det som skjer, det skjer"-holdning til dette. Vi kan ikke endre gårsdagen, den er forbi. Og morgendagen er ikke kommet ennå. Alt jeg kan gjøre er å gjøre det beste ut av dagen i dag, og håpe et det er godt nok i morgen også.

 

post-52698-0-62634000-1411373037_thumb.jpg

 

Geir :)

Lenke til kommentar

Men hvis man har en tvangslidelse der man må skru av og på lyset flere ganger, hvordan skal dette hjelpe?

 

Vet ikke helt. Men det hjalp.

 

Min teori er at tvangshandlingene er symptomer. Du overfører angsten for ting du ikke kan gjøre noe med til ting du kan gjøre noe med. Du kan ikke bytte jobb sånn uten videre, men du kan hindre huset ditt fra å bli robbet ved å gå tilbake noen ekstra ganger og kjenne på døra.

 

Du vet intellektuelt at ingenting endrer seg om du skrur komfyren eller lysbryteren av og på flere ganger, men det er i hvert fall noe du kontrollerer. Så du kjenner/skrur/vasker en gang ekstra, fordi det gir ekstra kontroll. Men så etterhvert blir to ganger det normale, og du gjøre det fire ganger for å kjenne kontroll. Når du har nådd et halv dusin, så mister du tellingen, og så må du lage huskeregler. Hvordan du legger fra deg såpestykket, for eksempel.

 

Og så etterhvert blir disse rutinene nødvendige. De er blitt sin egen tvang, ikke en erstatning for det du ikke kan gjøre noe med. Da kan du angripe rutinene, eller du kan angripe angsten. Gjør du det første kan du lykkes i å stoppe et symptom, men pasienten erstatter det gjerne med et annet. For angsten er jo der, hva den nå enn skyldes. Minsker du derimot angsten, minsker du også behovet for slike kontrollerstatninger.

 

På min diagnose er tvangslidelser hoveddiagnosen, og angst/depresjon sekundær. Og ja, sett fra en vurdering av hva som er invalidiserende, så er det rett. Jeg fungerer bedre uten tvangshandlingene. Men som årsakforklaring burde det være omvendt, etter min mening.

 

Det er riktignok bare min høyst legmanns fortolkning av egen lidelse. Kanskje er det mulig å ha tvangslidelser uten en underliggende angst. Og ikke alle med angst utvikler tvangssymptomer.

 

Geir :)

Lenke til kommentar

Jeg er også uenig i selve tolkningen deres av virkemåten. Sitat: Den grunnleggende regelen er at når man unngår situasjoner eller tanker som vekker angst, holdes lidelsen ved like. Hvis man derimot systematisk og planmessig oppsøker angstreaksjonen, kan det gi svært stor endring på kort tid - også ved komplekse, kompliserte og sammensatte angstlidelser.

 

Dette er en banal tolkning. Og bryter helt med min erfaring: nemlig at når man oppsøker situasjonene som vekker angst så trigges angsten, og så lærer man enda bedre at de er farlige. Man kommer inn i en vondt sirkel. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men de det ikke gjelder er jo allerede friske, for å si det sånn.)

Dette er ikke i tråd med hva Gerd Kvale og kollegene mener. Nøkkelen her ligger i ordet "systematisk". Selvsagt trigges angsten, men om man gjennomlever hele hendelsen uten å unngå den, reduseres fryktresponsen senere. Dersom man, midt i en eksponering, må avbryte, vil fryktresponsen forsterkes.

 

At dette ikke skulle gjelde komplekse angsttilstander kan jo så være. Det gjør det jo ikke meningsløst å drive på slik. Mange dynamiske og eksistensielle teorier forklarer fobier og slike reaksjoner som en manifestasjon eller konkretisering av en dypere, mer kompleks angst. Det kan så være, men hva tilsier i så fall at det trengs en psykolog til dette? Med dette hinderet nede, kan det jo hende at pasienten fikser resten selv.

Lenke til kommentar

Dette er ikke i tråd med hva Gerd Kvale og kollegene mener. Nøkkelen her ligger i ordet "systematisk". Selvsagt trigges angsten, men om man gjennomlever hele hendelsen uten å unngå den, reduseres fryktresponsen senere. Dersom man, midt i en eksponering, må avbryte, vil fryktresponsen forsterkes.

Det vet jeg da utmerket godt at de og svært mange andre psykologer og psykiatere mener. Beklageligis så funker det ikke i praksis (altså i den ekte virkeligheten) på meg. Men en forklaring som er logisk, enkel å forstå og bekvem (for psykologen) blir selvsagt utbredt.

 

Det jeg mener er at hvis dette virker på en pasient lider ikke pasienten av angst, men en irrasjonell unngåelsesatferd. Noe som ikke er det samme. Man kan selvsagt ha 70% angst og 30% irrasjonell unngåelsesatferd, og ha nytte av eksponering for de 30 prosentene, men det blir galt å bare si at hvis man pusher seg nok så blir det bedre og bedre. Ikke bare er det feil, men man har misforstått ordet bedre. Bedre betyr at man ikke trenger å pushe seg fordi ting har blitt ufarlige og man kan ta de valgene man ønsker.

 

Det er de idéene som er enkle å forstå som sprer seg, ikke de som er rett.

Lenke til kommentar

Det vet jeg da utmerket godt at de og svært mange andre psykologer og psykiatere mener. Beklageligis så funker det ikke i praksis (altså i den ekte virkeligheten) på meg. Men en forklaring som er logisk, enkel å forstå og bekvem (for psykologen) blir selvsagt utbredt.

Poenget med det utsagnet var at du går til angrep på en stråmann.

 

Det jeg mener er at hvis dette virker på en pasient lider ikke pasienten av angst, men en irrasjonell unngåelsesatferd. Noe som ikke er det samme. Man kan selvsagt ha 70% angst og 30% irrasjonell unngåelsesatferd, og ha nytte av eksponering for de 30 prosentene, men det blir galt å bare si at hvis man pusher seg nok så blir det bedre og bedre. Ikke bare er det feil, men man har misforstått ordet bedre. Bedre betyr at man ikke trenger å pushe seg fordi ting har blitt ufarlige og man kan ta de valgene man ønsker.

 

Det er de idéene som er enkle å forstå som sprer seg, ikke de som er rett.

Ja, selvsagt har folk angst for å dø! Problemet er at de tror de kommer til å dø hvis de går ut på gaten. At disse pasientene kan ha andre ting å jobbe med er greit nok, men de må jo ikke nødvendigvis gjøre dette samtidig, og de trenger ikke nødvendigvis psykolog for det heller.
Lenke til kommentar

Ja, selvsagt har folk angst for å dø! Problemet er at de tror de kommer til å dø hvis de går ut på gaten.

Og jeg sier at det finnes folk som tror de kommer til å dø hvis de går ut på gaten, og likevel gjør det, hver dag, og fortsatt tror de kommer til å dø. Dette kaller jeg angst.

 

Og så er de som unngår å gå ut, men når de likevel presses ut oppdager de at det faktisk oppleves helt greit. Dette kaller jeg irrasjonell unngåelsesatferd.

 

Av en eller annen grunn virker det som om ganske mange har plent umulig for å ta inn over seg at angst ikke trenger å innebære unngåelsesatferd.

 

Så er det noen ikke forstår at angsten kan være et problem, eller så ille, når man ikke har unngåelsesatferd, og tenker på det som en slags angst light. Feil. Sånn angst gjør at poenget med alt forsvinner, så det ser ut som om man lever, men man gjør ikke det, og i værste fall tar man selvmord.

 

Edit: lagt til utheving.

Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...