Gå til innhold

Livet er ett eneste stort arbeid?


Anbefalte innlegg

Jeg aner ikke om denne tråden skal være her, men skyter likevel.

 

Livet mitt har fram til nå virket som ett eneste stort arbeid. Skole, jobb, oppgaver hjemme osv. Dette ser ikke ut til å forandre seg nå som jeg begynner å nærme meg en batchelor. Det jeg oppfatter av andre som er eldre, og dermed har mer livserfaring er at det eneste jeg kan forvente av livet er arbeid.

 

Ikke misforstå meg, men hvorfor skal man i det hele leve hvis det man lever for er arbeid? Artens overlevlse?

Det virker ikke som det er noen vits i å leve ettersom livet er basert på arbeid.

 

Det jeg ser for meg kommer til å skje når jeg blir eldre er at jeg ender opp med en familie (forhåpenligvis), jeg går på jobb dag inn og dag ut, jeg steller med huset, jeg øker mine materiale verdier, og jeg dør. Jeg har problemer med å se hvordan dette kan regnes som å leve? Å arbeide 8-16 hver dag, for så å bruke resten av tiden på arbeid knyttet til familie, hus osv.

 

Dette kan muligens virke som en svært negativ vinkling på livet, men slik som jeg har oppfattet det til nå, er dette hva jeg har i vente.

 

Selv om dette muligens ikke er ett filosofisk spørsmål, så fyrer jeg løs i håp om at en opplyst person kan forklare meg dette: Hva er poenget med livet for mennesket? Vi skiller oss ut svært mye fra andre arter på jorden.

 

Hva er poenget? Hvis man skal jobbe hele livet for å oppnå en ting: Dø i en overveldende materialistisk rikdom?

 

Man kan si at poenget med livet er å dele det med andre, men dette er en illusjon. Hva er oppgaven? Hvorfor skal ett enkelt menneskeliv bety noenting som helst i den store helheten?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det er slik livet er. Man må yte noe for å overleve og komme seg videre i livet. Har du ingen utdanning, har du lite jobb, som fører til lite lønn og som igjen fører til et liv i fattigdom. Da har du også veldig lite ressurser til familie. Selvsagt skal vi alle dø en gang, men poenget er ikke bare å leve og dø, men heller hvordan man lever og bygger opp det livet man vil ha. Er du ikke fornøyd med å jobbe 8-16 hverdag og forsørge familie, så får du finne en utdanning og jobb som passer for deg. Alle er forskjellige, og noen er mer heldig enn andre også.

Lenke til kommentar
Det jeg oppfatter av andre som er eldre, og dermed har mer livserfaring er at det eneste jeg kan forvente av livet er arbeid.

Arbeid og evt. familie, ja. Det er derfor det anbefales at man prøver å få en jobb man kan trives med. Når det gjelder økt livsglede viser undersøkelser som følger mange personer over tid at det som hjelper mest er å få en kjæreste. Er du mann kan det hjelpe enda litt mer å gifte seg, mens det så vidt jeg husker ikke har noen særlig effekt på kvinner.

 

Barn ser i praksis ikke ut til å ha noen effekt. Selv om de blir veldig viktige for foreldrene øker det i snitt ikke lykkefølelsen sammenliknet med hva de oppga før de fikk barn.

 

Mange sper også på med religion. Hvis du absolutt må gjøre det håper jeg du klarer å unngå de mest ekstremistiske.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-p4PIYwb6

Skjønner veldig godt hva du mener, og tenker i lignende baner av og til jeg også, dessverre.

 

Men, som jeg ser det så bør man ha noen drømmer. Gjør det du har lyst til, og ha det moro. (En jobb som interesserer deg)

 

 

edit: Spør du fordi du er lei av livet eller hvorfor menneskene er til og hva oppgaven våres her på jorden er? :hmm:

Endret av Slettet-p4PIYwb6
Lenke til kommentar
Selv om dette muligens ikke er ett filosofisk spørsmål, så fyrer jeg løs i håp om at en opplyst person kan forklare meg dette: Hva er poenget med livet for mennesket? Vi skiller oss ut svært mye fra andre arter på jorden.

http://en.wikipedia.org/wiki/Meaning_of_life

Ta en liten kikk på denne å se om du ikke finner noe som passer deg. Forhåpentligvis fører det bare til flere spørsmål, og du vil dermed begynne å lese videre i søken på ditt svar. Du har da kastet deg på en mental rundtur som mest sansynlig ikke vil gi deg noe endelig svar, men til gjengjeld vil følge deg resten av livet. Lykke til. :)

 

Det som gir mitt liv mening er min evne til å registrere og sanse følelser. Ihvertfall er det jeg har kommet frem til at er drivkraften for meg foreløpig, men så er jeg også veldig ung enda, så jeg vet ikke om det holder livet ut..

Lenke til kommentar

Jeg skønner også godt hva du mener og tenker selv de samme tankene. En utfordring rundt dette er også at mange av valgene man gjør tidlig i livet blir svært avgjørende for resten av livet (Utdanning, kjærester, idrett osv)

 

Dersom du ønsker å bryte ut av denne 'sirkelen' så må du gjøre et aktivt valg. Viss du bare følger strømmen og får deg jobb og arbeider etter endte studier vil du få et liv som du beskriver i posten din.

 

Ønsker du å seile jorden rundt eller bo i en lavu på fjellet så krever det ganske mye å bryte ut på den måten, og de færreste gjør det. Men jeg er sikker på at mange drømmer om det.

 

Dagens samfunn er jo heller ikke så rent lite materialistisk, og dersom man ønsker å eie og bo i et hus som ikke er for langt ute på landet så er dessverre eneste måten å arbeide for å finansiere dette på.

 

En litt annen strategi er jo å arbeide for og slippe å arbeide. Det vil si at man feks starter opp en liten bedrift som akkruatt gir det nok inntekter til at du slipper å jobbe noe særlig selv. Sjekk ut http://fourhourworkweek.com/index.htm

Lenke til kommentar
Skjønner veldig godt hva du mener, og tenker i lignende baner av og til jeg også, dessverre.

 

Men, som jeg ser det så bør man ha noen drømmer. Gjør det du har lyst til, og ha det moro. (En jobb som interesserer deg)

 

 

edit: Spør du fordi du er lei av livet eller hvorfor menneskene er til og hva oppgaven våres her på jorden er? :hmm:

 

Er vel både og. Samtidig som jeg er ganske lei av streben etter materalistisk lykke og følelsesmessig lykke, så lurer jeg, hva er egentlig poenget? Jeg ser ingen hensikt utover overlevelsesinstinktet, og ettersom mennesket er kommet lengre enn dette føler jeg at "overlevelsesdelen" av livet kan sees bort fra når det kommer til tanker om dette. For en ulv/ørn/osv som er basert på overlevelsesinstinktet er livsoppgaven ganske grei, reproduser.

 

Men når det kommer til mennesker blir det alltid komplisert av evnen til å kommunisere, tenke abstrakt, osv.

Lenke til kommentar

Det gjelder å gjennomskue samfunnets forventninger til en. Idéelt sett skal du jobbe til du dør, være så effektiv samfunnsborger som mulig.

 

Å ikke lykkes i jobb og skole oppfatter mange som det å feile her i vesten. Mange får dårlig samvittighet når de setter morsomme ting foran jobb og skole. Man har mao. et sosialt press på seg til å oppnå ting fra den dagen man blir født.

 

Selv tar jeg også høyere utdanning, og erfaringene jeg har gjort meg er at livet mitt aldeles ikke ser ut til å ha høyere "kvalitet", om man kan kalle det det, enn mine kameraters selv om de droppet skolen før de var ferdige med videregående. Jeg får høyere sosial status en dem, kanskje en bedre betalt jobb, men hva så?

 

All tiden jeg har brukt på skolen til nå har de brukt på å leve livet på måter de valgte selv, selv om deres valg møtte mindre sosial aksept enn mitt valg.

 

Mine kamerater valgte å gjøre hobbyene sine til hovedemne i livet, og på siden skaffe en lavere-statusjobb som bare gir dem akkurat nok til å leve beskjedent, eller bare motta sosialstøtte i utider. De fester hver helg og gjør nøyaktig hva de vil hele tiden. Sosial aksept får de ikke, men de lever livet på sine egne premisser.

 

Parasitter som ikke bidrar med sitt til samfunnet? Ja, vil mange si, men hva så? De lever livet først og fremst for sin egen del, ikke for samfunnets... "Hadde alle levd livet som dem hadde ikke samfunnet bestått" er argumentet for samfunnsfordømmelsen. Men siden alle ikke lever som dem, består samfunnet likvel... Hvorfor dømmer samfunnet dem da? Er samfunnet misunnelig? Disse folka gjør noe som ikke alle kan gjøre? Det går ikke ann at alle gjør som dem...

 

Det som er forskjellen på dem og f.eks. oss som tar høyere utdanning er at vi er bedre indoktrinerte i vedtatte samfunnsverdier. Vi er, smarte som vi visstnok skal være, mer hjernevasket når det kommer til hva som blir definert som livets riktige valg og vi blir belønnet materielt sett deretter.

 

Men hvor mye mer materielle verdier, enn det som trengs for å sørge for at vi kan leve, trenger vi? Ikke mye...

Stort hus, båt, hytte, fin bil... status... Status er noe man får som medlem av en gruppe. Hard jobbing, hard skolegang... da får du status. Men gjør du det du vil selv, uten å ta hensyn til samfunnets forventninger, da er det ikke mange du får status av... Men hva er status? Trenger man dette? Folk flest har det fint uten status av nevneverdig slag... Hvorfor i all verden skal man hige etter det optimale, definert av samfunnet, hele tiden?

 

Når man man lever i illusjonen om at hvor mye man jobber og arbeider med skole fører til et vellykket liv fortsetter vi å strebe på disse områdene. Vi er blitt lurt til å tro at det å oppnå ting er det som teller. Dette teller for samfunnet. Det å gjøre ting man selv har lyst til og liker å gjøre er hva som teller for individet. Dermed blir spørsmålet; Ønsker man status, aksept, som de sosiale vesener man er? Eller skal man først og fremst tenke på sine egne ønsker? Det er bare å velge...

 

Selv har jeg innsett at uansett hvor mye jeg streber i jobb- og skolesammenheng så teller dette ikke egentlig for megselv. Jeg, som den intelligente personen jeg anser meg for å være, kommer uansett til å leve et lykkelig liv hvis jeg lever på mine egne premisser. Den tiden der jeg fikk dårlig samvittighet over å ha fått en dårlig karakter i et skolefag er forbi. At jeg ikke får en kjempebra jobb med høy inntekt betyr også lite. Først og fremst skal jeg leve for min egen del og da har jeg overbevist megselv om å ikke bruke brorparten av tiden min på jobb og skole, men heller kose meg med mine hobbyer. Jeg ser at det behøves kun et minimum av jobb og skole for å gjøre tilværelsen mitt i samfunnet fordelaktig. Tid er altfor verdifult til å bruke på noe man strengt tatt ikke har lyst til.

 

Eks.: Mottar du sosialstøtte og gamer World Of Warcraft hele dagen? Gjør du det du vil og synes er morsomt? Bra for deg! Jeg vedder på at du koser deg glukk ihjel der du sitter i din egen verden! Har du det fint i livet ditt? Ja, vil du kanskje til og med si...

 

Det er dét som teller; Å ha det fint!

 

Man jobber og går på skolen for å få et fint liv... Men når kommer man egentlig til det fine livet? Er man ikke her allerede kanskje... Nyt livet...

 

Ikke akkurat en samfunnseffektiv livsfilosofi jeg her presenterer, men sålenge ikke flertallet i samfunnet tilegner seg samme filosofi så vil ihvertfall alt gå bra for meg, i mitt liv.

Lenke til kommentar

 

Det gjelder å gjennomskue samfunnets forventninger til en. Idéelt sett skal du jobbe til du dør, være så effektiv samfunnsborger som mulig.

 

Å ikke lykkes i jobb og skole oppfatter mange som det å feile her i vesten. Mange får dårlig samvittighet når de setter morsomme ting foran jobb og skole. Man har mao. et sosialt press på seg til å oppnå ting fra den dagen man blir født.

 

Selv tar jeg også høyere utdanning, og erfaringene jeg har gjort meg er at livet mitt aldeles ikke ser ut til å ha høyere "kvalitet", om man kan kalle det det, enn mine kameraters selv om de droppet skolen før de var ferdige med videregående. Jeg får høyere sosial status en dem, kanskje en bedre betalt jobb, men hva så?

 

All tiden jeg har brukt på skolen til nå har de brukt på å leve livet på måter de valgte selv, selv om deres valg møtte mindre sosial aksept enn mitt valg.

 

Mine kamerater valgte å gjøre hobbyene sine til hovedemne i livet, og på siden skaffe en lavere-statusjobb som bare gir dem akkurat nok til å leve beskjedent, eller bare motta sosialstøtte i utider. De fester hver helg og gjør nøyaktig hva de vil hele tiden. Sosial aksept får de ikke, men de lever livet på sine egne premisser.

 

Parasitter som ikke bidrar med sitt til samfunnet? Ja, vil mange si, men hva så? De lever livet først og fremst for sin egen del, ikke for samfunnets... "Hadde alle levd livet som dem hadde ikke samfunnet bestått" er argumentet for samfunnsfordømmelsen. Men siden alle ikke lever som dem, består samfunnet likvel... Hvorfor dømmer samfunnet dem da? Er samfunnet misunnelig? Disse folka gjør noe som ikke alle kan gjøre? Det går ikke ann at alle gjør som dem...

 

Det som er forskjellen på dem og f.eks. oss som tar høyere utdanning er at vi er bedre indoktrinerte i vedtatte samfunnsverdier. Vi er, smarte som vi visstnok skal være, mer hjernevasket når det kommer til hva som blir definert som livets riktige valg og vi blir belønnet materielt sett deretter.

 

Men hvor mye mer materielle verdier, enn det som trengs for å sørge for at vi kan leve, trenger vi? Ikke mye...

Stort hus, båt, hytte, fin bil... status... Status er noe man får som medlem av en gruppe. Hard jobbing, hard skolegang... da får du status. Men gjør du det du vil selv, uten å ta hensyn til samfunnets forventninger, da er det ikke mange du får status av... Men hva er status? Trenger man dette? Folk flest har det fint uten status av nevneverdig slag... Hvorfor i all verden skal man hige etter det optimale, definert av samfunnet, hele tiden?

 

Når man man lever i illusjonen om at hvor mye man jobber og arbeider med skole fører til et vellykket liv fortsetter vi å strebe på disse områdene. Vi er blitt lurt til å tro at det å oppnå ting er det som teller. Dette teller for samfunnet. Det å gjøre ting man selv har lyst til og liker å gjøre er hva som teller for individet. Dermed blir spørsmålet; Ønsker man status, aksept, som de sosiale vesener man er? Eller skal man først og fremst tenke på sine egne ønsker? Det er bare å velge...

 

Selv har jeg innsett at uansett hvor mye jeg streber i jobb- og skolesammenheng så teller dette ikke egentlig for megselv. Jeg, som den intelligente personen jeg anser meg for å være, kommer uansett til å leve et lykkelig liv hvis jeg lever på mine egne premisser. Den tiden der jeg fikk dårlig samvittighet over å ha fått en dårlig karakter i et skolefag er forbi. At jeg ikke får en kjempebra jobb med høy inntekt betyr også lite. Først og fremst skal jeg leve for min egen del og da har jeg overbevist megselv om å ikke bruke brorparten av tiden min på jobb og skole, men heller kose meg med mine hobbyer. Jeg ser at det behøves kun et minimum av jobb og skole for å gjøre tilværelsen mitt i samfunnet fordelaktig. Tid er altfor verdifult til å bruke på noe man strengt tatt ikke har lyst til.

 

Eks.: Mottar du sosialstøtte og gamer World Of Warcraft hele dagen? Gjør du det du vil og synes er morsomt? Bra for deg! Jeg vedder på at du koser deg glukk ihjel der du sitter i din egen verden! Har du det fint i livet ditt? Ja, vil du kanskje til og med si...

 

Det er dét som teller; Å ha det fint!

 

Man jobber og går på skolen for å få et fint liv... Men når kommer man egentlig til det fine livet? Er man ikke her allerede kanskje... Nyt livet...

 

Ikke akkurat en samfunnseffektiv livsfilosofi jeg her presenterer, men sålenge ikke flertallet i samfunnet tilegner seg samme filosofi så vil ihvertfall alt gå bra for meg, i mitt liv.

 

Wow. :ohmy:

 

Utrolig bra skrevet. Akkurat slik jeg ser ting også. Kunne nok ikke sagt det noe bedre selv. Beste innlegget jeg har sett på lenge! :yes:

Endret av Mauro
Lenke til kommentar

@ J-Core: Imponerende skildring! Det er sånne ting man kan skrive om i det uendelige. Det er underholdende i seg selv, men har også en mening i form av refleksjon. Det du beskriver er stort sett det samme som jeg tenker selv. Godt skrevet! :thumbup:

 

Til trådstarter: Positivt sett betyr det å leve i vesten at man stort sett kan gjøre det man ønsker. Men samtidig betyr dette at hvert individ ender opp med overveldende muligheter, og svært mange går på veggen som resultat av det enormt vanskelige valget man må gjøre. I tillegg fører det med seg praktiske utfordringer, som ofte kan være årsak nok til å holde seg til samfunnsnormen.

 

For å gjøre en ting klart her: Hvis man ikke er religiøs, og ikke har funnet en mening med livet er det helt klart en enorm personlig utfordring. Det som da er viktig er å ikke ha det travelt, men finne ut av ting på egen hånd, i det tempoet det tar. Jeg vil fortsette med litt om religion ettersom jeg mener det er et sentralt tema for slike eksistensielle diskusjoner.

 

Religion er en fin ting, iallfall så lenge man bare adopterer moralske koder, holder seg unna ekstremismen (slik de fleste gjør), og bruker det resterende for å motvirke håpløshet, og etablere en følelse av generell komfort, trygghet, visshet osv. Dette er noe jeg respekterer. Men på grunn av den overnaturlige biten er dette noe som ikke passer for meg, og noe sier meg at det ikke passer for deg heller.

 

Man jobber og går på skolen for å få et fint liv... Men når kommer man egentlig til det fine livet? Er man ikke her allerede kanskje... Nyt livet...

[spekulasjon]Jeg ser for meg at religion er et verktøy for å få folk til å slutte å tenke på dette. Livet etter døden er den virkelige belønningen, så da er det bare å pøse på gjennom hele livet og håpe man kommer i mål, og får lov til å gå igjennom porten. Det er en finfin konspirasjon som tross alt kommer samfunnet som helhet til gode, spesielt de utvalgte få som sitter på toppen og dirigerer det hele. Individet ofrer seg til fordel for arten. Dronningbier og arbeidsbier. Det funker, men er urettferdig overfor individet, og skal tro om det ikke finnes en bedre måte, spesielt nå som vi har nådd et utviklingsstadium som tillater nettopp dette. Dette er forøvrig årsaken til at religion med rette regnes som nødvendig for en sivilisasjons utvikling.[/spekulasjon]

 

Her vil jeg ta med noe skriverier jeg nylig rabla ned først og fremst for min egen del. Kanskje den kan gi litt perspektiv som hjelper:

 

 

Mange personlige årsaker for å være religiøs kommer av frykten for det som ellers ville vært en kald og kynisk verden. Jeg mener derimot at du kan oppnå det samme nivået av komfort uten å pakke det inn i en falsk sannhet om overnaturlig guddommelighet og liv etter døden. Dette er min søken, enten det ender opp med å være kun for meg selv eller om jeg også kan hjelpe andre med det jeg finner av kunnskap og visdom.

 

Men hvorfor ikke bare være religiøs? Religion, i min og mange andres mening, fører til ukritisk tenkning, rettferdiggjøring av handlinger på falske premisser og eksistensiell apati. Det sprer en filosofi om å ha noen andre som dikterer livet ditt for deg, som om det er forhåndsbestemt og derfor uforanderlig. Du lever livet, gjør det du må, unngår det du ikke må, mens du venter på å dø så du kan ta i mot evig liv etter døden - Paradis. Det er en veldig behagelig tanke, og fullstendig rettferdiggjort, hvis det bare hadde stemt. Men du kan ikke basere en så uendelig viktig avgjørelse ene og alene på grunnlag av en følelse av ubehag.

 

Religion, samt så mye, mye annet, er i så måte en ferdigpakke for de som ikke ønsker å bruke tid og energi på å finne ut ting på egen hånd. Det passer for de fleste; resten har en utfordring framfor seg.

 

På den andre siden av skalaen er den ultimate apati, en fare som ofte oppstår fra ateisme: Hvorfor gidde når Universet til syvende og sist kommer til å implodere og alle spor av at det noensinne eksisterte noe som helst vil bli visket ut? Om livet til slutt er meningsløst er irrelevant av en veldig enkel årsak: Vi er her, vi har en viss mengde tid til å gjøre noe, og det er opp til deg å ta i mot denne muligheten og gjøre det beste ut av det.

 

Men dette er bare en begynnelse. Hvilken retning du tar videre er opp til deg, og mulighetene er uendelige. Ser man bort i fra enkelte ekstremtilfeller; uansett hvor du er født; i fattighet eller rikdom; enten du er normalt frisk eller funksjonshemmet; den grunnleggende tanken er å akseptere livet ditt, kroppen din, hele deg for det du er, fordi det er hovedsaklig ikke noe du kan gjøre med det. Hvis man ønsker å gi opp er det helt opp til den enkelte (noe jeg mener fullt og fast er en menneskerett), men når du kommer deg igjennom det vil du se at én sannhet skinner igjennom alt: Det du ikke dør av gjør deg sterkere.

 

Når du tar avgjørelsen om å styre ditt eget liv på denne måten sitter du igjen med en stor utfordring. Se nå bort i fra praktiske utfordringer som oppstår når man hopper av samfunnstoget som i seg selv kan være grunn nok til ikke å gjøre det; det å bestemme sin egen vei krever mye arbeid, men det skiller seg fra et liv som likevel ville omfatte mye arbeid på én helt spesiell måte: Det er ditt, det er unikt, og for en gangs skyld ikke unikt på samme måte som alle andre i verden er unike. Jeg tror også at hvis man ikke hadde det som skal til, så hadde man ikke følt trangen til å gjøre noe annet i utgangspunktet. Det ønsket former mye av motivasjonen som skal til. De fleste tenker nok ikke så mye over det, og putrer jevnt og trutt igjennom livet, uvitende om alle de spennende mulighetene og viten om at det går an å gå i mot strømmen. Det kan du jo legge hva du vil i, men når man først har smakt på muligheten er det vanskelig å returnere til gamlemåten.

 

(Oversatt fra engelsk som er blitt mitt hovedspråk i praksis, så hvis noe høres litt merkelig ut er det derfor.)

 

 

 

Slike ting tar tid, derfor er det viktig å ikke ha det travelt. Det er fort gjort å bli stående fast og oppleve total håpløshet. Da er det viktig å huske at slik håpløshet kun sitter i hodet; hvis du ikke tror på det, ta en titt på dette:

 

 

Hvis dét ikke er nok til å overbevise deg, viser det paradoksalt nok bare at det stemmer. ;)

 

Med fare for å høres New Age-aktig ut: Livet er DITT og din oppgave er å finne ut hva du vil gjøre med det. Tar du utfordringen?

Lenke til kommentar

"It does not seem to be true that work necessarily needs to be unpleasant. It may always have to be hard, or at least harder than doing nothing at all. But there is ample evidence that work can be enjoyable, and that indeed, it is often the most enjoyable part of life." — Mihaly Csikszentmihalyi

Lenke til kommentar

En liten "spinoff" fra J-cores innlegg.

Dagens samfunn har en tendens til å definere personer utfra nettopp utdannelse og arbeid. Det er jobben din, eller hva du studerer, som avgjør hvem du er. Er du mekaniker, så er du "mekaniker-typen", ikke den oppegående hverdagsfilosofen som tilfeldigvis elsker mekanikk.

En lynskarp person kan liksom ikke elske bilmotorer, han skal ha mer sofistikerte ting, som munch-malerier, til hobby.

 

Jeg for min del har en far som lever for å jobbe. Han har "Jobby", arbeidet er både jobb og hobby. Hvilket er til en viss grad forståelig, da han har bygd opp selskapene selv, og nødig gir fra seg kontrollen.

Dermed blir det fort 12-16 timer jobb i døgnet. Året min bror ble født, hadde han ca 320 reisedøgn, det vil si han var hjemme ca 45dager og netter hele det året. Og slik har mønsteret vært hele min oppvekst. Ingen har lidd nevneverdig nød av dette, det er for all del ikke en trist historie, familien har det greit, og min far når stadig målene sine.

 

Men oppveksten uten veldig mye pappa, og å se at det han liker best å prate om er jobb og business - at det er lidenskapen hans, har fått meg til å innse én ting:

 

Jeg vil jobbe for å leve. Ikke leve for å jobbe.

Skole og arbeid var og er et middel jeg bruker for å ha råd til å nyte fritiden min, og mine lidenskaper.

Jeg har god inntekt, god nok til at jeg eier egen leilighet og bil, og har råd til å dra på ferier og gå gå ut i helgene. Dette klarer jeg med å jobbe de tilmålte ~40 timene i uka, og jobber derfor ikke mer, selv om jeg kan.

Jeg kunne jobbet nærmere 80-100 timer uka, som kollegaen min, og ha mange flere kroner i kassa, og finere ferier et par ganger i året. Men til gjengjeld har hun på sine 30 år ikke hatt en kjæreste eller særlig til fritidssysler bortsett fra venner.

Not for me.

 

 

"I see all this potential, and I see it squandered. Goddammit, an entire generation pumping gas, waiting tables, and slaves with white collars. Advertising has us chasing cars and clothes; working jobs we hate so we can buy shit we don't need. We're the middle children of history, man; no purpose or place. We have no Great War, no Great Depression. Our Great War is a spiritual war. Our Great Depression is our lives. We've all been raised by television to believe that one day we'd all be millionaires and movie gods and rock stars - but we won't and we're slowly learning that fact. And we're very, very pissed off."

- Tyler Durden, Fight Club

Endret av toth
Lenke til kommentar

Her klarer du å formulere en tanke som har kvernet rundt i hodet mitt i det siste uten at jeg har maktet å sette ord på den. Dette var sannsynligvis et av de mest innsiktsfulle innleggene jeg har lest i min tid på dette forumet.

 

Jeg kan ta utgangspunkt i meg selv; jeg har hele skolegangen min jobbet hardt og blitt belønnet med gode karakterer, men nå som skoleløpet mitt nærmer seg slutten sitter jeg igjen med spørsmålet om det virkelig er verdt det. Jeg føler også at jeg står foran et veivalg nå, og er i tvil om jeg skal velge en sikker utdanning som garanterer en god jobb, eller bare velge å vie livet mitt til interesser og tenke på penger og karriere i andre rekke.

 

En annen ting som jeg har tenkt på litt i lys av tankene som innlegget ditt formulerer, er spørsmålet om jeg skal velge å gjennomføre førstegangstjenesten eller ikke. Dette er noe som jeg egentlig ikke har lyst til, men samtidig har jeg ikke lyst til å lyve meg vekk fra det. Men er det kanskje verdt å lempe på integriteten sin litt for å få et helt år med frihet fra forpliktelser og arbeid jeg på ingen måte vil ha (eller føler at jeg har et ansvar for å utføre)?

 

"I see all this potential, and I see it squandered. Goddammit, an entire generation pumping gas, waiting tables, and slaves with white collars. Advertising has us chasing cars and clothes; working jobs we hate so we can buy shit we don't need. We're the middle children of history, man; no purpose or place. We have no Great War, no Great Depression. Our Great War is a spiritual war. Our Great Depression is our lives. We've all been raised by television to believe that one day we'd all be millionaires and movie gods and rock stars - but we won't and we're slowly learning that fact. And we're very, very pissed off."

- Tyler Durden, Fight Club

Det sitatet er så utrolig godt, satt faktisk og googlet etter akkurat dette sitatet før jeg så at du hadde postet det.

 

Forøvrig kan jeg anbefale trådstarter og flere andre som skriver i tråden å sjekke ut boken som det var linket til over her, The Four Hour Workweek. Den presenterer veldig interessante perspektiver rundt dette spørsmålet, og har drøssevis med nyttige tips for hvordan en kan få livet sitt vekk fra det materielle jaget og over på et mer velvære- og opplevelses-orientert liv. Absolutt anbefalt lesning!

Lenke til kommentar

Fightclubsitatet er ganske gøy, helt enig.

 

Hey, Kalinken, om du er hypp på jobb etter endt utdanning og du tilfeldigvis skulle havne i kategorien "ingeniør" så er det behov for ca 100 stk. i Hammerfest om dagen, der vil du i alle fall få nok å gjøre og mer enn nok fritid til å gjøre livet "meningsfullt" hehe ;)

 

SPøk til side (litt i alle fall) så er det slik samfunnet har utviklet seg, men selv om jeg er "lønnsslave" har jeg fortsatt mine prioriteringer, helgene består av ski og gøy.

Det er opp til hver enkelt å finne på noe å gjøre.

 

"Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl."

- Hans Rotmo

 

Sitter en på ræva og syter har en kun seg sjøl å takke ;)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...