Tråden for Medisinstudenter

[jultomten]

Det er vel bare å "faile" dette kurset her det vel?

 

Har ikke tatt kurset. Et flertall av mine kolleger på medisin har heller ikke gjort det. Håper vi en dag kan si: "Nei, jeg kan ikke sykmelde, det må du snakke med fastlegen din om!" Ærlig talt: Er ikke sykefravær en sak mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og evt NAV? Behandlende lege bør tenke på hva som er best for pasienten, og ikke være en brems for tildeling av velferdssamfunnets goder... Jeg har jobbet som lege i nesten 15 år, og aldri sagt nei til en pasient som ønsket sykmelding. (Håper ikke NAV leser dette...)

 

Mvh Jultomten

[jultomten]

Min hypotese om det vanlige bildet av medisinstudenter er at det er det folk husker fra VGS. Min klasse hadde vel seks stykker som i dag er ferdige leger, og det jeg husker av fire av dem er at de var usmakelige statusjegere mens de to siste satt bare stille og holdt munn. Men inntrykket mitt blir ikke oppdatert av deres tilpasninger til medisinstudiet, slik at de vil "alltid" være frosset i det premed-stadiet i mitt hode.

 

Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg mener hypotesen er plausibel.

Artig, og jeg tror du har rett ! Jeg var på VGS blant de som satt stille og holdt munn. Har ikke forandret meg vesentlig i de 20 årene som er gått etter VGS... Usmaklige statusjegere har jeg ingen sans for. Imidlertid har jeg ikke hatt noen problemer med på ha mine klassekamerater fra VGS som pasienter. Har tatt en del legevakter i hjembygda...

 

Mvh Jultomten

[Josuf]

 

 

Allmennlege Neida, den var kanskje litt slem...

Men allmennlege er nok det nærmeste du kommer en sånn type jobb i legeyrket. Evt. privat psykiater på beste vestkant?

Situasjonen din må være kjempe vanskelig. Som

flere har påpekt, så står det stor respekt av at du

seriøst vurderer å skifte etter 3 år. Hvis

magefølelsen din sier sterkere enn noe annet at

dette ikke er for deg, så tror jeg du vil føle stor

lettelse når først valget er tatt.

I lys av det dekanusen sa, tror dere det er

mange leger som angrer på yrkesvalget sitt? Har

inntrykk av at leger flest er fornøyde med valget

sitt jeg, i hvertfall tilsynelatende

 

Tror du har veldig rett i dette.

 

Takk for støttende ord :-)

Ja allmennlege er vel langt fra det som ville passe meg ved at forutsigbarhet er viktig for meg. Allmennleger er vel de som har størst spenn i praktiske oppgaver ved at de tar alt av problemstillinger. Etter min erfaring tror jeg allmennlege er en av de mest krevende spesialiteter innenfor medisin, særlig i dagens samfunn med kravstore pasienter og krav og forventninger fra offentlige etater. Jeg beundrer allmennleger.

 

Undersøkelser viser at så mye som 1/3 av legene angrer på yrkesvalget sitt (se artikler på dagens medisin og tidsskrift for norske legeforening). Hvis man googler "leger angrer på yrkesvalg" får du mange treff :-) Det er gjort både kvalitative og kvantitative studier av hvordan leger har det i jobb, og mye tyder at leger er mere utsatt enn andre yrkesgrupper. Men det jeg leste var at de som klarte å opprettholde et liv ved siden av jobben som lege (familie, hobby, venner etc) hadde det mye bedre. Dette fordi et godt liv utenfor jobb virker som en buffer mot alt det vanskelige på jobb, og stresset man opplever på jobb. En lege Reidar Tyssen har forsket mye på

dette. Legeyrket er visst på topp når det gjelder utbrenthet. Men jeg tror man kan forebygge mye selv ved bevisstgjøring. Undersøkelser viser at det er særlig yngre leger som sliter. Etter som man får mer og mer erfaring som lege blir man også litt mer tilfreds. Leste en interessant artikkel på dagens medisin "ressursterke leger forlater yrket" og "når leger hopper av".

 

I følge

[krikkert]

(Håper ikke NAV leser dette...)

 

Gjett hvilken statsetat jeg jobber i...

[Ehtele]

*snip

Hei, jeg tror en del av teksten falt ut.

Samtidig vil jeg legge til at Tyssen gjennom forskninger sier at leger er fornøyde med yrket sitt, vi har høy arbeidstiilfredshet, så den forskningen som sier at 1/3 angrer på yrkesvalg har jeg ikke vært borte i. Dette kan nok gjelde yngre leger, jeg innbiller meg at overlegene trives en del bedre, med mindre arbeidsbelastning og mindre stress. Og ikke minst en trygghet og erfaring.

[Reipar]

Har ikke tatt kurset. Et flertall av mine kolleger på medisin har heller ikke gjort det. Håper vi en dag kan si: "Nei, jeg kan ikke sykmelde, det må du snakke med fastlegen din om!" Ærlig talt: Er ikke sykefravær en sak mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og evt NAV? Behandlende lege bør tenke på hva som er best for pasienten, og ikke være en brems for tildeling av velferdssamfunnets goder... Jeg har jobbet som lege i nesten 15 år, og aldri sagt nei til en pasient som ønsket sykmelding. (Håper ikke NAV leser dette...)

 

Mvh Jultomten

 

Jeg håper og tror at dette er et resultat av at du jobber på sykehus og primært håndterer syke pasienter og korte sykemeldinger

 

Jobber nå i allmennpraksis og avviser sykemeldinger ukentlig. Jeg ser mye av de negative konsekvensene av lediggang. Pasienter som har gått måneder og år sykemeldt på det som i utgangspunktet var en sviktende indikasjon som vi ikke får i gang igjen. Angst og lette depresjoner dominerer. Når passiviteten og sofaen har slått rot over så lang tid hos disse pasientene så er det mange som aldri kommer seg ut igjen og da har man virkelig gjort pasienten en bjørnetjeneste. 40-45 åringer, stort sett kvinner, som forblir passive trygdemottakere resten av sitt liv med de enorme sosiale og øknomiske problemene det medfører. Overvekt, pillemisbruk (gjerne angstdempende midler som gradvis blir trappet opp) og selvfølgelig økt angst og depresjon som naturligvis ikke blir bedre av å sitte hjemme, alene.

 

Hvis jeg skal sykemelde denne gruppen så tyr jeg konsekvent til graderte sykemeldinger. Selv med 80% sykemelding har de likevel en liten fot igjen i døren i arbeidslivet og sannsynligheten for å gradvis føre dem tilbake er mye bedre.

 

Dette er ihvertfall mitt soleklare råd til vordende turnusleger i allmennpraksis. Pasientene kommer nok til å kjempe i mot, men stå på ditt.

[Horten Market]

NAV innførte et prøveprosjekt med "psykemelding" (sykemeldingsrett for psykologer) for noen år siden, avsluttet i 2011. Evalueringen pågår såvidt jeg vet fortsatt.

 

Jobber nå i allmennpraksis og avviser sykemeldinger ukentlig. Jeg ser mye av de negative konsekvensene av lediggang. Pasienter som har gått måneder og år sykemeldt på det som i utgangspunktet var en sviktende indikasjon som vi ikke får i gang igjen. Angst og lette depresjoner dominerer. Når passiviteten og sofaen har slått rot over så lang tid hos disse pasientene så er det mange som aldri kommer seg ut igjen og da har man virkelig gjort pasienten en bjørnetjeneste.

 

Her passer det å nevne at et foreløpig resultat av prøveprosjektet med sykemeldingsrett for psykologer, hvis jeg har hørt rett, er at antall sykemeldinger gikk ned, fordi psykologer viser seg flinkere til å se når leddiggang vil virke negativt på syketilstanden.

[jultomten]

Jeg håper og tror at dette er et resultat av at du jobber på sykehus og primært håndterer syke pasienter og korte sykemeldinger

Joda, det er delvis riktig, og jeg er egentlig helt enig med deg. Likevel: Noen personer er mye sykmeldt, andre er lite sykmeldt. Noen svært syke pasienter jobber masse, mens andre ganske friske pasienter blir sykmeldt for de minste plager. I stor grad er dette ikke en egenskap ved den medisinske tilstanden, men en egenskap ved arbeidstakeren/pasienten. På samme måte som om man er flink til å utføre jobben sin, om man møter presis når arbeidstiden begynner osv. Grenselandet mellom en arbeidstaker som er mye sykmeldt og en arbeidstaker som ikke fungerer i jobben sin er vanskelig.

 

Det jeg egentlig setter spørsmålstegn ved er om det er riktig at den samme instans som behandler pasienten skal avgjøre om han/hun har rett til velferdsgodet sykepenger. Det du påpeker er at sykmelding eller unngåelse av sykmelding kan være en del av behandlingen. Kan ikke annet enn å si meg enig .

 

Som spesialisert sykehuslege, tror jeg fortsatt det beste for meg, samfunnet, og kanskje pasienten, vil være om jeg ikke hadde rett til å sykmelde. Dermed er vil tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Er rett til å sykmelde et gode?

 

Mvh Jultomten

[aagmed]

Som spesialisert sykehuslege, tror jeg fortsatt det beste for meg, samfunnet, og kanskje pasienten, vil være om jeg ikke hadde rett til å sykmelde. Dermed er vil tilbake til det opprinnelige spørsmålet: Er rett til å sykmelde et gode?

 

Mvh Jultomten

 

Da jeg jobbet i ekspedisjonen på et sykehus var det en pasient som ikke fikk innvilget pasient-transport som SYKLET til timen på røntgenavdelingen, - h#n skulle scannes da de mistenkte blodpropp i benet, men ville ikke ta seg råd til taxi da "barna trengte de pengen siden h#n skulle dø". Tragikomisk (det gikk visst bra), - men basert på det kan man jo bare gjette seg til i hva slags tilstander folk hadde gått på jobb med om de ikke ble garantert sykemelding men henvist til søknadsprosess og venteliste hos NAV. Jeg tror ikke resultatet hade vært pent, selvom jeg i teorien forstår poenget ditt.

Endret 6. august 2013 av aagmed

[Horten Market]

Dette var en interessant tråd, selv om jeg vurderer å droppe medisinstudiene for øyeblikket. Spennende å høre at du har gått motsatt vei. Vil det si at du droppet medisinstudiene til fordel for psykologistudiet? Vil du si noe om hvorfor?.

 

Ja, og det var en lang og mentalt smertefull prosess. Det var vanskelig å erkjenne at jeg hadde valgt medisin på grunn av status. Den pre-kliniske delen er kjempeinteressant, men som for deg var det klinikken som ble min akilleshæl. Ansvar og stress takler jeg fint, og pasientkontakt liker jeg godt, men kan ikke utstå tanken på å vasse i sykdom dag ut og dag inn. Man trenger selvsagt ikke jobbe som allmennlege, det finnes andre stillinger hvor du ikke møter sykdom i like stor grad. Forskning eller administrative stillinger er også alternativer, men til slike yrker er vel ikke legestudiet det optimale uansett? En stund var jeg overbevist om at spesialisering i psykiatri var løsningen, og trodde det ville gi nok motivasjon til å få meg gjennom klinikken. Likevel føte jeg stadig en indre uro, som ikke forsvant før jeg erkjente at det er psykologi som er mitt genuine interessefelt. Hvorfor skulle jeg da bruke mange år på å slite meg gjennom et studium jeg egentlig ikke liker, før jeg starter med spesialisering i psykiatri, og ender opp med mindre kompetanse i mitt interessefelt enn jeg vil få som psykologspesialist? Ville jeg valgt medisin om det var psykologi som hadde høyest status i samfunnet? Nei, måtte jeg erkjenne. Jeg er slett ingen statusjeger, derfor satt det ekstra langt inne å komme til denne konklusjonen. Jeg hadde valgt yrke i strid med egne verdier, og satt andres anerkjennelse og status høyere. Menneskehjernen og våre mentale prosesser er det mest komplekse som finnes i universet. Hos meg er det studiet av dette som har den høyeste statusen. I forhold er legeyrket på noen måter mer som en vaktmesterjobb, som skrur litt her og der når feil oppstår, fikser og blir skitten på hendene.

 

Det som talte imot psykologi er den famlingen og synsingen som har preget dette unge fagfeltet. Gleden var derfor stor av å oppdage at i dag er det vitenskap og evidens som står i fokus. Jeg ser et paradigmeskifte i psykologien som jeg ønsker å være en del av, og forhåpentligvis bidra til, både gjennom forskning og arbeid som psykolog.

 

Nå var ikke jeg kommet like langt som deg i medisinstudiet, så byttet var mindre problematisk slik sett. I din situasjon ville nok muligheten for spesialisering i psykiatri stått sterkere i vurderingen, spesielt med tanke på høyere lønn og status, dersom dette betyr mye. Uansett bør dine egne interesser og verdier være utslagsgivende for valget ditt. Du blir flinkest i det du er interessert i og liker. Anerkjennelse, penger og status bør komme lenger ned på listen, noe annet er respektløst mot deg selv, og ikke minst overfor pasientene.

 

Du kommer til å angre. Profesjonsstudiet er fult av folk som skulle ønske de gikk medisinstudiet

 

Det stemmer for så vidt. Det er gjerne slik at de som ikke kommer inn på medisin, søker seg til studiene som ligger tettest opptil medisin i poengkrav, som psykologi og odontologi. En ting er at det tydeliggjør motivet, som en del prøver å fornekte ... Det vil da også prege studiemiljøet når mange egentlig hadde ønsket seg et annet yrke. Men en god del av disse, 10-20 % av kullet er ikke unormalt, forsvinner etter første år, når de har tatt opp fag og opparbeidet seg nok poeng til drømmeyrket. Det store flertall som er igjen har kanskje nettopp psykologi som drømmeyrke? Dette kan nok synes rart for de som har status og andres anerkjennelse som øverste rettesnor i yrkesvalg, men da må jeg bare minne om at psykologi profesjon UiO hadde høyere poengkrav enn medisin UiB og UiT i 2009-10 (ulik poengberegning tidligere år vanskeliggjør sammenligning). Det skulle indikere at i alle fall noen, kanskje til og med mange, valgte bort medisin.

 

Psykologer har visstnok mye større kunnskap om normalpsykologi enn psykiatere, men det har vel noe begrenset verdi om man faktisk arbeider primært med klart syke mennesker (og ikke driver privatklinikk på beste frogner eller forsker på normalpsykologi).

 

Det stemmer med det jeg har lært at psykologer har en langt bredere plattform i psykologien enn psykiatere (psykologer har tross alt mange flere år med psykologispesifikke studier bak seg). Men at det har begrenset verdi i behandlingen av syke mennesker er jeg uenig i. Den brede skoleringen til psykologene setter dem bedre i stand til å skille normalt fra unormalt. Det er åpenbart en fordel å vite forskjellen mellom en syk og en normal psyke. Sykeliggjøring av normale tilstander har vært og er fremdeles et problem.

 

Hvorfor skulle medisinstudentene være mer motivert av penger og status enn f.ex NHH-studenter, Ind.øk- eller Jus-studenter? Studieretninger som gir lederjobber med høyere lønninger og status?

 

Kanskje ikke mer motivert av penger og status, men like mye er da ille nok? Det spesielle med legeyrket er vel at slike uedle motiver lettere kan skjules av det edle i å hjelpe syke mennesker. Jeg kan ikke se hvordan skattejurister eller finanshaier kan klare den bragden. Og det er vel ikke vanlig å skjule penger og status som motiv i disse bransjene, heller tvert om?

[aagmed]

snip

 

Er helt enig med deg, så om du fikk inntrykk av noe annet har jeg formulert meg utydelig!

[Horten Market]

Da får vi se på mine kommentarer til deg som en utdypning.

[Josuf]

Til H. Market.

Takk for utfyllende svar, meget interessant det du skriver :-)

 

Kjenner meg igjen i det du sier.

Skjønner godt at det må ha vært en tøff avgjørelse. Ikke bare pga det oppgjøret man må ta med seg selv, men også fordi "man slutter ikke bare på medisin sånn uten videre" uten å få høre det fra andre. Utrolig mange som har sterke meninger om det. Jeg er glad du fulgte interessen og "magefølelsen", det er sånne psykologer vi vil ha. De som ha valgt det pga en genuin interesse. Du har rett i at man ikke trenger å jobbe med somatisk sykdom eller klinisk for den saks skyld som lege, men blir man fornøyd dersom man egentlig interesserer seg for enkeltmennesket og mentale prosesser, men havner på folkehelsa for å analysere data knyttet opp til feks reumatisk lidelse, jeg vet ikke.

 

Det jeg vet sikkert er at jeg heller ikke kan tenke meg en jobb der jeg vasser i sykdom og død. Alltid interessert meg for normalpsykologi. Menneskehjernen og hvordan den fungerer, samt atferd hos mennesket, hvorfor gjør vi som vi gjør etc, kjempespennende. Det som gjorde at jeg begynte på medisin istedenfor psykologi var nok pga status og press fra folk rundt, mulighetene for jobb, og at det på det tidspunktet var vanskeligere for meg å komme inn på psykologi (måtte ha A på grunnfaget eller noe sånt). Nå kommer man inn på VGs karakterer, og da stiller jeg jo sterkt. Har nå skjønt at hvis jeg velger yrke pga status og lønn kan jeg risikere å bli miserabel resten av livet. Psykologspesialister tjener forresten ikke så mye mindre enn leger...

 

Jeg har også tenkt psykiatri, og det lureste hadde nok vært å gå den veien (i forhold til Lånekassen iallfall). Men jeg har ingen interesse av å skulle jobbe med tyngre psykiske lidelser, men kanskje det finnes andre muligheter, at man som psykiater kan jobbe med forebyggende mental helse etc. Men når man ikke trives i klinikken blir veien dit tøff. Tre år til med masse klinikk, avsluttende klinisk eksamen, turnustjeneste og så videre spesialisering. Får imidlertid dårlig samvittighet av å skulle avslutte en utdanning som på mange måter er givende, du er i posisjon til å hjelpe andre mennesker. Selv om det ikke var motivet mitt for å begynne på medisin er dette noe som har vokst mere frem i meg underveis i studiet. Ha virkelig ønsker om å ha en jobb der jeg bidrar noe for andre.

 

Tenker på legeyrket som bilmekanikere. Finne ut hva som er galt med bilen og reparere den om man kan (piller eller operasjon). Altså mere brannslokningsarbeid (sette inn støtet når man allerede er blitt syk). Det som for meg er spennende er de bakenforliggende årsaker til hva som gjorde en syk i utgangspunktet, og hvordan forebygge sykdom (basert på den mentale biten), hvordan mental helse og mentale prosesser/atferd virker inn på risiko for å bli syk. Mental helse er en sterk faktor i fysisk helse.

 

Godt å høre at det foregår et paradigmeskifte nå i psykologien. Vi må huske på at medisinen har vært igjennom mange paradigmer også, det er utrolig mye skjønn i medisinfaget. Mange tror at det baserer seg på eksakt vitenskap. Eksempelvis Spør du 5 leger om det samme kan du ofte få 5 ulike svar. Sykdom hos ett individ kan utarte seg helt annerledes enn hos et annet.

 

Det skremmer meg forresten at så mange psykologer heller vil bli leger. Det er jo to helt ulike yrker i mine øyne. Kan mere forstå at en sykepleier ønsker å bli lege.

 

Takk for godt innlegg (fikk mange gode argumenter for å prøve psykologi), og beklager til dere andre her på forumet dersom dere synes det ble mye medisin-psykologi snakk :-)

Endret 8. august 2013 av Josuf

[Josuf]

 

Hei, jeg tror en del av teksten falt ut.

Samtidig vil jeg legge til at Tyssen gjennom forskninger sier at leger er fornøyde med yrket sitt, vi har høy arbeidstiilfredshet, så den forskningen som sier at 1/3 angrer på yrkesvalg har jeg ikke vært borte i. Dette kan nok gjelde yngre leger, jeg innbiller meg at overlegene trives en del bedre, med

mindre arbeidsbelastning og mindre stress. Og ikke minst en trygghet og

erfaring.

 

Ja det er yngre leger det gjelder først og fremst. Det foreligger ganske mange studier av hvordan leger har det i yrket, ikke bare av Tyssen. Med litt ulike svar har jeg inntrykk av. Mye av bakgrunnen til at lege-for-lege ordningen ble etablert for noen år siden var at man så at når leger sliter med fysisk eller psykisk sykdom var terskelen veldig høy for å søke hjelp. Og det var lite kollegial støtte blant leger, mye overlatt til seg selv med sine problemer. Det er mange leger som sliter i det stille sinn. Vigdis christie Moe tror jeg hun ene heter, hun som har gjort kvalitativ forskning på hvordan leger har det. Meget interessant lesning, kan anbefales. Som forebyggende arbeid mot å bli en av de som sliter eller blir utbrent :-)

[kj_]

Når vi snakker om sola:

Flere tusen leger kan miste retten til å sykmelde

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11172726

[Szmekken]

Hva gjør dere for å opprettholde kunnskap fra tidligere semestere etterhvert som dere går gjennom studiet?

 

Jeg merker allerede etter snaue to måneder med sommerferie at detaljkunnskapen som satt så godt gjennom hele førsteåret begynner å briste

[Knut Lavngard]

Jeg har jobbet som lege i nesten 15 år, og aldri sagt nei til en pasient som ønsket sykmelding. (Håper ikke NAV leser dette...)

 

Mvh Jultomten

 

Bombe. Nok ein grunn til at sjukefråveret i Noreg er dobbelt så stort som til dømes i Sverige. Og uføreandelen er vel også høgst i verda i Noreg, verdas friskaste land. Fastlegeordninga er eit problem, om folk ikkje får sjukemelding hjå fastlegen sin, så bytar dei berre.

Endret 9. august 2013 av Knut Lavngard

[aagmed]

Bombe. Nok ein grunn til at sjukefråveret i Noreg er dobbelt så stort som til dømes i Sverige. Og uføreandelen er vel også høgst i verda i Noreg, verdas friskaste land. Fastlegeordninga er eit problem, om folk ikkje får sjukemelding hjå fastlegen sin, så bytar dei berre.

 

Uføreandelen er vel et motargument mot det du sier, - for der blir jo saken vurdert av en lege som arbeider for NAV og ikke kun en fastlege, i motsetning til kortere sykemeldinger.

[Knut Lavngard]

Uføreandelen er vel et motargument mot det du sier, - for der blir jo saken vurdert av en lege som arbeider for NAV og ikke kun en fastlege, i motsetning til kortere sykemeldinger.

 

Eg har ikkje skrive at fastlegeordninga er eit problem når det gjeld uførepensjon, kun sjukemeldingar. Fint forsøk på stråmann.

[aagmed]

Eg har ikkje skrive at fastlegeordninga er eit problem når det gjeld uførepensjon, kun sjukemeldingar. Fint forsøk på stråmann.

 

Det var ikke et forsøk på stråmann, men en faktisk misforståelse da jeg ikke trodde du hadde den informasjonen midt i innlegget helt uten grunn.

Endret 9. august 2013 av aagmed