Tråden for Medisinstudenter

[aagmed]

Så du kan altså snakke for alle psykologer basert på din korte tid på profesjonsstudiet? Alle psykologer vil altså bli leger? Synd.

 

Jeg sa det var fult av folk, jeg sa ikke at det gjaldt alle. Det er selvfølgelig ikke noe seriøs statestikk tilgjengelig, men min erfaring var opp mot halvparten, noe jeg syns er mye og nok til å prege studiemiljøet. Antagelig ikke nok til at man merker det nevneverdig om man selv er helt nøytral, men om man i utgangspunktet ville studere medisin selv (som var tilfellet for meg), eller om man kommer fra medisinstudiet (som var det Josuf vurderte) så tror jeg man merker det ganske godt.

 

Men de blir nok helt sikkert like gode psykologer av den grunn så det var ikke ment nedlatende. Min mening er jo at hovedproblemet er at staten ikke tilstrekkelig erkjenner den kompetansen psykologer har, så ingen grunn til å bli fornærmet.

Endret 4. august 2013 av aagmed

[Ehtele]

Er det et gode å kunne sykemelde og skrive ut medikamenter? Skulle gjerne sluppet unna dette, spesielt førstnevnte...

 

Mvh Jultomten

 

Det er vel bare å "faile" dette kurset her det vel?

 

[Josuf]

 

 

Vel, det er naturlig nok bare mitt intrykk fra min korte tid på profesjonsstudiet, men jeg mener at det ikke på noen måte er overdrevet. Psykiatere

og psykologer kan jo gjøre nøyaktig den samme

jobben når de jobber med polikliniske pasienter

som ikke krever mye medikamenter. Psykologer

har visstnok mye større kunnskap om

normalpsykologi enn psykiatere, men det har vel

noe begrenset verdi om man faktisk arbeider

primært med klart syke mennesker (og ikke

driver privatklinikk på beste frogner eller forsker

på normalpsykologi).

Om jeg som selvstendig behandler mente at min

pasient trengte en sykemelding hadde jeg i alle fal satt pris på å kunne ta den avgjørelsen selvheller enn å måtte bruke mye av min tid på å

nå frem til en alt for opptatt fastlege som må ta

en avgjørelse selvom han/hun kanskje aldri en

gang har truffet pasienten. Det sløser med

psykologens tid, fastlegens tid (som nok en

gang blir redusert til en papirflytter) og

forhindrer best mulig oppfølging av pasienten

under sykemelding. Men viktigst av alt, når vi

snakker om trivsel etter et mulig bytte fra

cand.med til cand.psychol, så undergraver det

psykologens faglige autoritet. Når man jobber

tverrfaglig er det selvfølgelig ikke et like stort

problem, da ber man bare psykiateren om å

ordne det, men det forsterker jo psykiaterens

rolle som den naturlig lederen av teamet.

 

Jeg setter pris på at du kommer med konstruktiv tilbakemelding på det jeg tenker på. Det er absolutt fakta jeg vil ta med meg i min videre vurdering. Og mulig du har rett at jeg vil angre, det er derfor jeg tar permisjon først. Er bare så

innmari klar på at jeg ikke vil jobbe som lege. Trives ikke i klinikken i det hele tatt, og da er det først og fremst den praktiske delen av legeyrket jeg mistrives med (undersøkelsesteknikker, ulike prosedyrer etc). For man kommer ikke bort fra at legeyrket er veldig praktisk. Passer ikke for alle. Jeg interesserer meg mere for mental helse enn somatikk, men er usikker på om jeg vil jobbe med pasienter. Forebyggende helsearbeid er kjempespennende. Hvis jeg gjør ferdig medisin kommer jeg nok ikke til å ta turnus. Orker ikke tanken på å skulle stå alene på vakt med ansvaret for pasienter som man aldri vet hva kommer inn for. For mye stress. Det er liksom ikke noen god vei å gå for oss på medisin som ikke vil inn i klinikken. Eneste kanskje jobb på folkehelsa eller forskning (men innenfor hvilket område da?). Som du skjønner er det ikke så viktig for meg med behandleransvar, helt greit at jeg må konferere ned noen andre før beslutninger tas. Doktorgrad i psykologi hadde vært interessant.

 

Jeg skjønner at det for deg er veldig viktig med beslutningsmyndighet. Men det å ha autoritet er ikke viktig for alle, det viktigste er jo at man trives. Jeg tror imidlertid at psykologens rolle kommer til å bli større etterhvert. Det satses mer og mer på dem nå, og det er for øyeblikket et større behov for psykologer enn leger. Det er bevilget mye penger i statsbudsjettet til psykisk helse. Synes det er litt merkelig det du sier at psykologstudenter har mindreverdighetskomplekser og egentlig heller skulle vært lege. Det finnes vel noen, men som jultomtan sier så er jo psykologer og legers rolle vidt forskjellig. Jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe som psykiater, er ofte tunge psykiske lidelser. Slitsomt. I mitt hode har psykologer enn mere behagelig hverdag enn leger. Kjenner alt for mange leger som er dritt lei jobben sin pga stress, mye ansvar og mas i alle retninger, og ikke minst den tunge vaktordningen. Men noen liker det, jeg havner nok dessverre som cand.med hvis jeg gjør ferdig legestudiet.

[Josuf]

 

 

Jeg sa det var fult av folk, jeg sa ikke at det gjaldt alle. Det er selvfølgelig ikke noe seriøs statestikk tilgjengelig, men min erfaring var opp

mot halvparten, noe jeg syns er mye og nok til å

prege studiemiljøet. Antagelig ikke nok til at man

merker det nevneverdig om man selv er helt

nøytral, men om man i utgangspunktet ville

studere medisin selv (som var tilfellet for meg),

eller om man kommer fra medisinstudiet (som

var det Josuf vurderte) så tror jeg man merker

det ganske godt.

Men de blir nok helt sikkert like gode psykologer

av den grunn så det var ikke ment nedlatende.

Min mening er jo at hovedproblemet er at staten

ikke tilstrekkelig erkjenner den kompetansen

psykologer har, så ingen grunn til å bli fornærmet.

 

 

Trist at ikke kompetansen til psykologer blir tilstrekkelig anerkjent. Man trenger jo ikke være psykiater for å jobbe med lettere psykiske plager eller folks hverdagsproblemer.

[Krystallkule]

Hvis jeg gjør ferdig medisin kommer jeg nok ikke til å ta turnus.

 

Jeg har tenkt litt på dette. Trenger man egentlig å gjennomføre turnus i dag? Må man bli spesialist hvis målet bare er å være allmennlege på eget privat kontor uten trygderefusjon? Jeg vet man må gjennomføre turnus hvis man vil bli spesialist, og man må kanskje være spesialist for å kunne konkurrere mot tilbyderne på det private markedet? Uansett en interessant tanke siden man nå får full autorisasjon etter studiet.

[aagmed]

Jeg skjønner at det for deg er veldig viktig med beslutningsmyndighet. Men det å ha autoritet er ikke viktig for alle, det viktigste er jo at man trives. Jeg tror imidlertid at psykologens rolle kommer til å bli større etterhvert. Det satses mer og mer på dem nå, og det er for øyeblikket et større behov for psykologer enn leger. Det er bevilget mye penger i statsbudsjettet til psykisk helse. Synes det er litt merkelig det du sier at psykologstudenter har mindreverdighetskomplekser og egentlig heller skulle vært lege. Det finnes vel noen, men som jultomtan sier så er jo psykologer og legers rolle vidt forskjellig. Jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe som psykiater, er ofte tunge psykiske lidelser. Slitsomt. I mitt hode har psykologer enn mere behagelig hverdag enn leger. Kjenner alt for mange leger som er dritt lei jobben sin pga stress, mye ansvar og mas i alle retninger, og ikke minst den tunge vaktordningen. Men noen liker det, jeg havner nok dessverre som cand.med hvis jeg gjør ferdig legestudiet.

 

Nei, altså jeg kan absolutt se at det å bli psykolog passer bedre enn å bli psykiater for noen. Men når du allerede har kommet såpass langt i studiet så klarer jeg ikke å se argumentet så lenge du skal arbeide med pasienter for en psykiater kan jo gjøre nøyaktig det samme som en psykolog. Du kan jobbe privat og kun ta tilsvarende saker som psykologer jobber med.

 

Om du ikke vil arbeide klinisk som psykolog heller, men forebyggende, forskning eller organisasjon, så passer jo strengt tatt en ren bachelor-master i psykologi bedre. Den kan du fullføre så raskt du vil også, da det ikke er et låst løp. Da forstår jeg tankegangen bedre.

[krikkert]

Må man bli spesialist hvis målet bare er å være allmennlege på eget privat kontor uten trygderefusjon?

 

Det kan bli en smule vanskelig å skaffe seg kunder, i og med at HELFO kanaliserer folk som flytter inn i fastlegeordningen som du ikke vil være en del av. Fra et businessperspektiv bør du nok være spesialist, yte enormt god service, eller ha lavere priser enn de trygdesubsidierte legene - eller ha kvelds- eller helgåpent.

[t_xtra]

 

 

Jeg sa det var fult av folk, jeg sa ikke at det gjaldt alle. Det er selvfølgelig ikke noe seriøs statestikk tilgjengelig, men min erfaring var opp mot halvparten, noe jeg syns er mye og nok til å prege studiemiljøet. Antagelig ikke nok til at man merker det nevneverdig om man selv er helt nøytral, men om man i utgangspunktet ville studere medisin selv (som var tilfellet for meg), eller om man kommer fra medisinstudiet (som var det Josuf vurderte) så tror jeg man merker det ganske godt.

 

Men de blir nok helt sikkert like gode psykologer av den grunn så det var ikke ment nedlatende. Min mening er jo at hovedproblemet er at staten ikke tilstrekkelig erkjenner den kompetansen psykologer har, så ingen grunn til å bli fornærmet.

 

Var et legit spørsmål fra min side, på ingen måte fornærmet. Jeg tror at de som virkelig vil studere medisin får det til i disse dager.

[Ehtele]

snip*

Jeg tror definitivt du gjør ett rett valg, og må si meg temmelig imponert over modenheten du viser. Det er IKKE lett å hoppe av medisinstudiet etter tre år. Det er nok mange som har lyst, og som burde fordi de ser at de ikke passer til/trives med yrket, men høyden blir for stor. Det er nok svært mange besteforeldre, foreldre og venner som har vansker med å akseptere at man velger bort dette høystatus-yrket når man er halvveis.

 

Jeg både bukker og applauderer, og ønsker deg lykke til på psykologi, håper det treffer deg mer

[Josuf]

 

 

Nei, altså jeg kan absolutt se at det å bli psykolog passer bedre enn å bli psykiater for noen. Men når du allerede har kommet såpass

langt i studiet så klarer jeg ikke å se argumentet

så lenge du skal arbeide med pasienter for en

psykiater kan jo gjøre nøyaktig det samme som

en psykolog. Du kan jobbe privat og kun ta tilsvarende saker som psykologer jobber med.

Om du ikke vil arbeide klinisk som psykolog

heller, men forebyggende, forskning eller

organisasjon, så passer jo strengt tatt en ren

bachelor-master i psykologi bedre. Den kan du

fullføre så raskt du vil også, da det ikke er et

låst løp. Da forstår jeg tankegangen bedre.

 

Du har nok rett, men min erfaring er at man stiller sterkere på arbeidsmarkedet med profesjonsstudiet enn med master i psykologi selv om man ikke vil jobbe klinisk. Kjenner til alt for mange med master i psykologi som jobber som saksbehandlere.

 

Ja jeg burde nok gjøre ferdig medisin, men utfordringen er at det er masse klinikk de to siste årene på medisin ved UiO. Klinikk fra morgen til kveld og et hardkjør uten like. Blir tøft for meg som ikke trives i klinikken. Det er et skikkelig pes med øving på undersøkelsesteknikker og andre praktiske ting.

[Reipar]

Jeg setter pris på at du kommer med konstruktiv tilbakemelding på det jeg tenker på. Det er absolutt fakta jeg vil ta med meg i min videre vurdering. Og mulig du har rett at jeg vil angre, det er derfor jeg tar permisjon først. Er bare så

innmari klar på at jeg ikke vil jobbe som lege. Trives ikke i klinikken i det hele tatt, og da er det først og fremst den praktiske delen av legeyrket jeg mistrives med (undersøkelsesteknikker, ulike prosedyrer etc). For man kommer ikke bort fra at legeyrket er veldig praktisk. Passer ikke for alle. Jeg interesserer meg mere for mental helse enn somatikk, men er usikker på om jeg vil jobbe med pasienter. Forebyggende helsearbeid er kjempespennende. Hvis jeg gjør ferdig medisin kommer jeg nok ikke til å ta turnus. Orker ikke tanken på å skulle stå alene på vakt med ansvaret for pasienter som man aldri vet hva kommer inn for. For mye stress. Det er liksom ikke noen god vei å gå for oss på medisin som ikke vil inn i klinikken. Eneste kanskje jobb på folkehelsa eller forskning (men innenfor hvilket område da?). Som du skjønner er det ikke så viktig for meg med behandleransvar, helt greit at jeg må konferere ned noen andre før beslutninger tas. Doktorgrad i psykologi hadde vært interessant.

 

Jeg skjønner at det for deg er veldig viktig med beslutningsmyndighet. Men det å ha autoritet er ikke viktig for alle, det viktigste er jo at man trives. Jeg tror imidlertid at psykologens rolle kommer til å bli større etterhvert. Det satses mer og mer på dem nå, og det er for øyeblikket et større behov for psykologer enn leger. Det er bevilget mye penger i statsbudsjettet til psykisk helse. Synes det er litt merkelig det du sier at psykologstudenter har mindreverdighetskomplekser og egentlig heller skulle vært lege. Det finnes vel noen, men som jultomtan sier så er jo psykologer og legers rolle vidt forskjellig. Jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe som psykiater, er ofte tunge psykiske lidelser. Slitsomt. I mitt hode har psykologer enn mere behagelig hverdag enn leger. Kjenner alt for mange leger som er dritt lei jobben sin pga stress, mye ansvar og mas i alle retninger, og ikke minst den tunge vaktordningen. Men noen liker det, jeg havner nok dessverre som cand.med hvis jeg gjør ferdig legestudiet.

 

Syns du reflekter modent og slik du beskriver situasjonen din syns jeg du bør vurdere seriøst å hoppe av.

3 bortkastede år er selvfølgelig mye, men 6 er mye verre.

 

Legeyrket er ikke for alle. Jeg møtte en kollega som sluttet etter to uker i turnus, ferdig og adjø. Taklet ikke presset og stresset, angsten gjorde arbeidslivet til et mareritt. Var også fem-seks som droppet av under studiet av ulike årsaker utenom de som strøk, så det er langtfra noe unikt om du skulle velge å trekke deg.

 

Skulle du velge å fortsette så må du huske at situasjonen har endret seg. Man får nå autoriasjon etter studiet og ikke etter turnus. Det betyr at du har utdannelsen i boks etter studiet. For å gå videre som lege så må man ta turnus, men det trenger jo ikke du. Det betyr at mulighetene ved folkehelseinsituttet eller andre arbeidsplasser hvor man ikke nødvendigvis trenger mye arbeidserfaring står åpne på en annen måte enn før.

[Josuf]

 

Jeg tror definitivt du gjør ett rett valg, og må si meg temmelig imponert over modenheten du viser. Det er IKKE lett å hoppe av medisinstudiet etter tre år. Det er nok mange som har lyst, og

som burde fordi de ser at de ikke passer

til/trives med yrket, men høyden blir for stor. Det

er nok svært mange besteforeldre, foreldre og

venner som har vansker med å akseptere at

man velger bort dette høystatus-yrket når man

er halvveis.

Jeg både bukker og applauderer, og ønsker deg

lykke til på psykologi, håper det treffer deg mer

 

 

Takk for det :-) Du er en av få som applauderer for det. Det er hyggelig da. Tenker jeg iallefall må prøve ved at jeg mistrives såpass ved medisinstudiet. Er nok også fordi jeg ikke trives så godt i miljøet. Har imidlertid ikke bestemt meg helt, men har iallefall god støtte fra dekanus på med.fak. Hun uttalte til meg at det er alt for mange som aldri skulle vært leger, og som ikke

takler det vanvittige ansvaret og stresset som følger med yrket. Hun mente man må ville bli

lege 110% for å trives i det. Alt for mange

utbrente leger mente hun.

 

[Josuf]

 

 

Syns du reflekter modent og slik du beskriver situasjonen din syns jeg du bør vurdere seriøst å

hoppe av.

3 bortkastede år er selvfølgelig mye, men 6 er

mye verre.

Legeyrket er ikke for alle. Jeg møtte en kollega

som sluttet etter to uker i turnus, ferdig og adjø.

Taklet ikke presset og stresset, angsten gjorde

arbeidslivet til et mareritt. Var også fem-seks

som droppet av under studiet av ulike årsaker

utenom de som strøk, så det er langtfra noe

unikt om du skulle velge å trekke deg.

Skulle du velge å fortsette så må du huske at

situasjonen har endret seg. Man får nå

autoriasjon etter studiet og ikke etter turnus. Det

betyr at du har utdannelsen i boks etter studiet.

For å gå videre som lege så må man ta turnus,

men det trenger jo ikke du. Det betyr at

mulighetene ved folkehelseinsituttet eller andre

arbeidsplasser hvor man ikke nødvendigvis

trenger mye arbeidserfaring står åpne på en

annen måte enn før.

 

Takk, det var oppmuntrende å høre. Godt å høre om andre som har det som meg. Man føler noen ganger at det må være noe gærent med en siden en takler klinikken så dårlig. For meg handler det ikke om at jeg er redd for å prate med pasienter, har fått mange tilbakemeldinger underveis i studiet at jeg er flink med pasienter. Helt greit å ta opp en anamnese, men med en gang jeg skal undersøke pasienter blir jeg kjempestresset og får nærmest angst. Takler dårlig å være feks i akuttmottaket. Jeg vet at jeg kommer til å reagere på samme måte som den kollegaen du forteller om dersom jeg tar turnus. Ville være et mareritt for meg. Samtidig er det så kjipt og ikke skulle jobbe med folk, sitte på folkehelsa og gjøre statistiske analyser og studier av folk på populasjonsnivå. Mister nærheten til enkeltmennesket, noe jeg faktisk liker. Liker faktisk å prate med folk, bidra med noe for andre. Men det er vel ikke mange slike jobber for leger? En jobb der man bare prater med folk, driver med råd og veiledning etc. Ja det er kanskje litt bortkastet å slutte etter tre år, men som du sier er det verre hvis jeg går enda flere år uten å utrede skikkelig hva mulighetene mine faktisk er når jeg er ferdig. Vet det er ganske vanskelig å få jobb på folkehelsa nå også, mange leger som vil ut av klinikken.

 

Uansett, takk for konstruktive tilbakemeldinger.

Supert at dere gidder å svare :-) Henger meg på

videre her, er jo fortsatt medisinstudent enn så

lenge :-)

[Krystallkule]

Men det er vel ikke mange slike jobber for leger? En jobb der man bare prater med folk, driver med råd og veiledning etc.

 

Allmennlege Neida, den var kanskje litt slem...

Men allmennlege er nok det nærmeste du kommer en sånn type jobb i legeyrket. Evt. privat psykiater på beste vestkant?

Situasjonen din må være kjempe vanskelig. Som flere har påpekt, så står det stor respekt av at du seriøst vurderer å skifte etter 3 år. Hvis magefølelsen din sier sterkere enn noe annet at dette ikke er for deg, så tror jeg du vil føle stor lettelse når først valget er tatt.

 

I lys av det dekanusen sa, tror dere det er mange leger som angrer på yrkesvalget sitt? Har inntrykk av at leger flest er fornøyde med valget sitt jeg, i hvertfall tilsynelatende.

 

 

Det kan bli en smule vanskelig å skaffe seg kunder, i og med at HELFO kanaliserer folk som flytter inn i fastlegeordningen som du ikke vil være en del av. Fra et businessperspektiv bør du nok være spesialist, yte enormt god service, eller ha lavere priser enn de trygdesubsidierte legene - eller ha kvelds- eller helgåpent.

 

Tror du har veldig rett i dette.

Endret 5. august 2013 av Krystallkule

[krangel]

Noen av dere som vet hvor man kan se den serien som handlet om turnusleger? Gikk på TV Norge tror jeg.. Sliter litt med motivasjonen her jeg sitter å leser kjemi i sommer, så trenger å bli minnet på hva jeg faktisk jobber mot.

[urmannen]

Takk for det :-) Du er en av få som applauderer for det. Det er hyggelig da. Tenker jeg iallefall må prøve ved at jeg mistrives såpass ved medisinstudiet. Er nok også fordi jeg ikke trives så godt i miljøet. Har imidlertid ikke bestemt meg helt, men har iallefall god støtte fra dekanus på med.fak. Hun uttalte til meg at det er alt for mange som aldri skulle vært leger, og som ikke

takler det vanvittige ansvaret og stresset som følger med yrket. Hun mente man må ville bli

lege 110% for å trives i det. Alt for mange

utbrente leger mente hun.

 

Det er alt for mange, skremmende mange, som velger medisin med hovedvekt i status og anerkjennelse. Veldig mange som studerer medisin kjenner seg nok litt igjen i dette. Men etter hvert ser man at legeyrket ikke tilsvarer den glorifiserte fremstillingen som ofte blir hevet fram. Lege er et utrolig fint og flott yrke, men det passer ikke alle. Spesielt i dag bør en også ha mye indre motivasjon før en begynner på legestudiet. Det er mye konflikter og indre intriger blant medisinstudier når det gjelder turnusordninger.

Dessuten så kan du som psykolog få et lettere liv. Ikke nødvendigvis bedre, men et liv der du får mer tid med familien.

 

Det som blir sagt om at "staten ikke annerkjenner psykologer" er forøvrig bare tull. En psykiater behandler kroppen, ikke sinnet på samme måte som en psykolog. Psykologen arbeider med "det friske sinn" og hjelper pasienten med å tenke. Spør du meg så virker det mer spennende enn å proppe i folk medikamenter.

[Diafragma]

Noen av dere som vet hvor man kan se den serien som handlet om turnusleger? Gikk på TV Norge tror jeg.. Sliter litt med motivasjonen her jeg sitter å leser kjemi i sommer, så trenger å bli minnet på hva jeg faktisk jobber mot.

 

Ringte Tv-Norge i fjor for å høre om hvorfor den ikke lå ute på web-tv-løsninga, men de sa at de ikke hadde rettigheter til å sende det programmet lengre. Så hvis ikke noen har tatt det opp privat, og du får hendene på en kopi, ser det litt mørkt ut.

Endret 5. august 2013 av Diafragma

[Reipar]

Det er alt for mange, skremmende mange, som velger medisin med hovedvekt i status og anerkjennelse. Veldig mange som studerer medisin kjenner seg nok litt igjen i dette. Men etter hvert ser man at legeyrket ikke tilsvarer den glorifiserte fremstillingen som ofte blir hevet fram. Lege er et utrolig fint og flott yrke, men det passer ikke alle. Spesielt i dag bør en også ha mye indre motivasjon før en begynner på legestudiet. Det er mye konflikter og indre intriger blant medisinstudier når det gjelder turnusordninger.

Dessuten så kan du som psykolog få et lettere liv. Ikke nødvendigvis bedre, men et liv der du får mer tid med familien.

 

Det som blir sagt om at "staten ikke annerkjenner psykologer" er forøvrig bare tull. En psykiater behandler kroppen, ikke sinnet på samme måte som en psykolog. Psykologen arbeider med "det friske sinn" og hjelper pasienten med å tenke. Spør du meg så virker det mer spennende enn å proppe i folk medikamenter.

 

Hvordan skal man måle folks motivasjon for å begynne på et studium ? Medisinstudenter, og da særlig innenlandsstudentene, får dette slengt etter seg som at det skal være et slags dokumentert faktum. Det er det jo selvfølgelig ikke.

 

Hvorfor skulle medisinstudentene være mer motivert av penger og status enn f.ex NHH-studenter, Ind.øk- eller Jus-studenter? Studieretninger som gir lederjobber med høyere lønninger og status?

 

Er de slik at alle som studerer populære studieretninger primært et motivert av status og anerkjennelse?

 

Denne myten er nok primært et resultat av misunnelse og god, gammeldags norsk jantelov, og så innarbeidet at jeg til stadighet hører den fra kollegaer.

 

Selvfølgelig teller god lønn og status for medisinstudenter, slik det gjør for de aller fleste andre studieretninger med høye inntakskrav.

 

Ved de norske universitetene blir man tidlig realitetsorientert om hva legeyrket går ut på. Folk er motiverte for å gjøre en god jobb når man er ferdig. Det leses på lesesalene utover kveldene, man sitter gjerne i 8-14 timers kollokvier fra mars til mai. Avtaler med pasienter på kveldstid at man kan komme innom for å gjennomføre prøveeksamener. Spiller anatomiquiz på fritiden og ser House på natten.

 

Det er nedverdigende at utenforstående skal deevaluere all innsatsen man har gjort til å handle om penger, makt og berømmelse. Da vet man rett og slett ikke hva man prater om.

[aagmed]

Det som blir sagt om at "staten ikke annerkjenner psykologer" er forøvrig bare tull. En psykiater behandler kroppen, ikke sinnet på samme måte som en psykolog. Psykologen arbeider med "det friske sinn" og hjelper pasienten med å tenke. Spør du meg så virker det mer spennende enn å proppe i folk medikamenter.

 

Tydelig at ikke du vet hva du snakker om. Psykologer arbeider med alle psykiske og utviklingsmessige diagnoser psykiatere jobber med. Til og med på tvungen avdeling er det flere psykologer enn psykiatere. De har nevroanatomi og psykofarmakologi som en sentral del av utdannelsen sin og alt er bygget rundt den bio-psyko-sosiale modellen akkurat som på medisinstudiet. Et dualistisk sjelsbilde er ikke forenlig med moderne psykologisk vitenskap.

 

Du er et godt eksempel på den uvitenheten som hersker om psykologers kompetanse så du beviste egentlig bare påstanden du benektet at stemte.

[krikkert]

Min hypotese om det vanlige bildet av medisinstudenter er at det er det folk husker fra VGS. Min klasse hadde vel seks stykker som i dag er ferdige leger, og det jeg husker av fire av dem er at de var usmakelige statusjegere mens de to siste satt bare stille og holdt munn. Men inntrykket mitt blir ikke oppdatert av deres tilpasninger til medisinstudiet, slik at de vil "alltid" være frosset i det premed-stadiet i mitt hode.

 

Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg mener hypotesen er plausibel.