Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Har ingenting å leve for lenger. Får bare sove fremover, skulle ønske jeg aldri hadde tenkt på henne. Etter et vanskelig brudd blir jeg knust igjen. Eneste grunnen til at jeg gidder å leve er at jeg ikke vil ødelegge familien. Sove hele døgnet, det er det som gjør minst vondt. Har ingen venner jeg stoler nok å snakke med, har ingen i familien som jeg stoler på nok til å snakke med og har ikke råd til psykolog. Kroniske depresejoner lenge uten hjelp sammen med hjertesorg x2 hjelper fint lite. Gidder ikke mer, men vil ikke være alene. Men er alene, stoler ikke på noen. Faen så jævlig idiotisk at følelser skal være sånn. Jeg trenger hjelp, men kommer aldri til å spør noen om det. Skriver likevel her, det hjelper meg ingenting men får samlet litt tanker...som er destruktive. Faen som jeg hater alt, alle, meg selv...eller vet ikke om jeg hater noe... hjernen er i forsvarsmodus enda og blokkerer alt av inntrykk. Er bare en som kan redde meg nå, og hun er sammen med en annen. Gg no re.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Harley Quinn

To dager siden kjæresten min gikk bort, og jeg skjønner det ikke enda.

 

Det er en helt forjævlig ting å putte oppå depresjoner, angst og suicidale tanker. Var på legevakten i går, gikk forholdsvis greit, fikk prate med psykiatrisk enhet. De var hos meg i to timer og pratet om alt og ingenting. Siden jeg hadde sorgen oppå alt det andre ville de heller ikke legge meg inn på psykatrisk, men jeg måtte love å ringe om jeg vurderte noe som helst, og tror de beroliget seg med at jeg lovet det.

 

Frister nå aller mest og bare gjøre slutt på alt, men han som var her sa noe som får meg til å dytte tankene bort hver gang. Ville virkelig kjæresten din at du skulle gjort det? Gitt opp fordi han selv var gått bort? Og jeg jo selv svaret på det så jeg holder meg unna, men jeg leker med tankene, desverre...Og uansett om jeg selv blir borte vil det jo ikke få han tilbake, jeg vil jo ikke få han for det.

Lenke til kommentar
Gjest Crystal

Lillebroren min tok livet sitt for nesten 3 mnd siden, han var 22 år...det kom som lyn fra klar himmel og vi sitter igjen med et utrolig savn og totalt uforstående til at han har hatt angst og depresjoner. Han la heldigvis igjen et brev, men det forklarte nærmest igjenting. At noen klarer å skjule sin depresjon så til de grader gjør nesten at de fortjener en nobelspris i skuespill. Nå sitter vi igjen med alle spørsmålene...som kun han kunne gitt oss svar på...

 

Han har vært endel her inne på diskusjon.no og skrevet, og jeg føler jeg har blitt bedre kjent med ham. Forum som dette er veldig flott for å få luftet tankene sine til andre - spesielt som man ikke kjenner - men det er UTROLIG viktig at dere som sliter tar kontakt med psykolog. Det finnes gratistilbud. Og hvis du forteller til foreldrene dine at du har problemer med selvmordstanker så gjør nok de ALT for deg for å hjelpe til. Penger burde være det minste problemet.

 

Hvordan kan dere forvente å bli bedre om dere ikke forteller noen om problemene deres? Da graver ma nseg bare ned og klarer ikke se positivt på noen ting. Å få innspill fra andre er alfa omega. Og kanskje det du ser på som et problem så stort som et ubestigelig fjell, kan være en liten "fillesak" hvis du får vinklet det fra en annen side. Det er INGEN skam å ha depresive tanker, men sammen med foreldre (som faktisk bryr seg helt vanvittig mye selv om det ikke alltid virker sånn), søsken og evt venner klarer man å mestre alle problemer =) Vanligvis er det ikke noen grunn til depresive tanker annet enn at hjernen mangler et stoff (seratonin tror jeg det heter). Dette kan man få i små doser kunstig ved hjelp av piller (jeg er ekstremt motstander av piller og medikamenter, men når kroppen ikke klarer å lage disse stoffene selv må man hjelpe til!!).

Til Guest-jaja. Dette kan virke helt feil akkruat nå, men det ER andre mennesker her i verden som du kommer til å møte, bli forelska i, elske og hate...Ikke la en jente ødelegge for deg. Bryt all kontakt, slett nummeret hennes, slett henne fra facebook, ikke snok inn på siden hennes (det er selvpining på det ytterste), ignorer henne hvis du treffer henne. Gjør noe som vanligvis gjør deg glad...joggetur i drittværet =) se en film med foreldrene dine, les en bok, spill xbox/data/ps3 whatever, ta med deg søsken/familie på snowboard/skitur. Og sist men ikke minst: Spis sjokolade =) Det er et antidepresiv i seg selv og stimulerer masse i hjernen..godt er det også!

 

Vanligste dødsårsak for mannfolk under 30 er selvmord. Mange tror grunnen til dette er komunikasjon. Snakk gutter! Vær så snill! Det er mange som er glade i dere - tro det eller ei - men de kan ikke lukte at dere har problemer hvis dere gjemmer dere bak en maske.

Lenke til kommentar

To dager siden kjæresten min gikk bort, og jeg skjønner det ikke enda.

 

Det er en helt forjævlig ting å putte oppå depresjoner, angst og suicidale tanker. Var på legevakten i går, gikk forholdsvis greit, fikk prate med psykiatrisk enhet. De var hos meg i to timer og pratet om alt og ingenting. Siden jeg hadde sorgen oppå alt det andre ville de heller ikke legge meg inn på psykatrisk, men jeg måtte love å ringe om jeg vurderte noe som helst, og tror de beroliget seg med at jeg lovet det.

 

Frister nå aller mest og bare gjøre slutt på alt, men han som var her sa noe som får meg til å dytte tankene bort hver gang. Ville virkelig kjæresten din at du skulle gjort det? Gitt opp fordi han selv var gått bort? Og jeg jo selv svaret på det så jeg holder meg unna, men jeg leker med tankene, desverre...Og uansett om jeg selv blir borte vil det jo ikke få han tilbake, jeg vil jo ikke få han for det.

Åh, så horribelt å høre. Stakkar deg. Jeg tror ikke jeg kan få ord på hvor mye jeg føler med deg.
Lenke til kommentar

Til Guest_Crystal*

 

Takker utrolig mye for svar, kondolerer på det dypeste. Uten at jeg kan vite hva som gikk galt med broren din, vil jeg si at det er et veldig sammensatt tankespill som kommer inn når man går rundt og skjuler sin depressivitet. Om jeg skal snakke ut fra meg selv, så ønsker ikke å påtvinge sine egne psykiske problemer på andre, da det føles som egoisme. Det at man har antisosiale tendenser sammen med dette, som gjør at man ikke stoler på noen nok til å gi slik sårbar informasjon gjør det bare vanskligere. Dette er problemer som jeg føler jeg faen meg skal klare å ordne selv. Alt annet er et tegn på svakhet.

 

Jeg vet jeg trenger hjelp, jeg ødelegger livet mitt ved å leve som jeg gjør. Lever tross alt bare en gang. Det begynner å gå ut over skolen også, da jeg ikke orker å gjøre noe som helst. Det er en av godsnacksen som følger med, at alt blir et voldsomt slit. Derfor klarer jeg ikke komme på ting som gjør meg glad, da ingenting appellerer. Må innrømme at jeg ler litt over hvor sykt ondt hjernen fungerer :)

 

Skulle egentlig ta meg en treningsøkt, men drop in her koster jo en milliard. Tar meg en joggetur i solen før den forsvinner. Takker for tipset :) Elsker hvordan trening er det eneste jeg har i livet, alle mine interesser er til for å få meg til å glemme problemene mine for en liten stund. Trening betyr opptil to sorgfrie timer per dag, med en liten lykkerus en time eller to etterpå. FML :D

 

Ønsker alle her inne lykke til, og håper ting går bedre med tiden. Dere som ikke er like selvdestruktive som meg; søk hjelp! :)

Lenke til kommentar

En ting til Guest_Crystal, jeg vet det er mager trøst men du må for all del ikke klandre deg selv på noen måte for at du ikke skjønte noe var galt med broren din. Det kan være opp i mot umulig å klare å se depresjoner på en person som skjuler det.

Lenke til kommentar
Vanligvis er det ikke noen grunn til depresive tanker annet enn at hjernen mangler et stoff (seratonin tror jeg det heter). Dette kan man få i små doser kunstig ved hjelp av piller (jeg er ekstremt motstander av piller og medikamenter, men når kroppen ikke klarer å lage disse stoffene selv må man hjelpe til!!).

 

Du sier mye bra, men denne reagerer jeg på. Det er langt fra så enkelt.

 

Pillene fungerer heller ikke slik at man får serotonin kunstig, de fungerer ved at serotonin-gjenopptaket blir hemmet slik at det serotoninet som hjernen selv skiller ut får virke lenger. Om man er heldig og man reagerer godt på et ssri-medikament så er det aldri mer enn et lite hjelpemiddel på veien mot å bli bedre, ikke en magisk løsning slik som du fremstiller det.

 

Objektivt sett, om man ser seg rundt og tenker seg om, så er det lett å se hvorfor det er vanlig å være deprimert. Verden er ikke perfekt, og selv om det fins skjønnhet i tilværelsen fins det også nærmest uendelige mengder elendighet.

 

Innser man den realiteten at tilværelsen er ganske tom, så skal det godt gjøres å ikke bli litt deprimert for en periode. Setter man spørsmålstegn ved de materialistiske gullkalvene i samfunnet, eller blir man tvunget til å gjøre det - så blir det mye å tenke på.

 

Vitenskapen har enda milevis igjen før de kommer til bunns i depresjon. Jeg liker denne teorien, siden den er hva jeg kjenner meg igjen best i selv: http://en.wikipedia.org/wiki/Evolutionary_approaches_to_depression#Analytical_rumination_hypothesis

 

Se på hvordan depresjon rammer verdens befolkning: http://en.wikipedia.org/wiki/Major_depressive_disorder#Epidemiology

 

(Forøvrig er hele wikipedia-artikkelen om depressjon god, om man er interessert i emnet.)

Lenke til kommentar

Vet ikke helt hvor jeg skal starte, så jeg gjør dette kort.

 

Jeg drikker mer en jeg burde. Har blitt er par glass vin og øl hver eneste dag i påsken. Jeg har vært hjemme, alene, og drukket. Jeg er ikke 18 en gang. Jeg har hatt en depresjon siden august og kommer ikke til å oppsøke lege før jeg er 18. Jeg orker ikke å se mine foreldre i øynene og åpne meg for dem om mine psykiske problemer.

Jeg har mistet nesten alle "vennene" jeg hadde fordi jeg har isolert meg hjemme. Ikke det at de har gjort noe forsøk på å kontakte meg, så det kan være det samme.

Jeg har et dypt å inderlig ønske om å få meg en kjæreste. Alt jeg vil er å ha en som kan klemme meg når jeg er nede, være der for meg og elske meg for den jeg er. Jeg har ikke et behov for sex en gang, allt jeg vil er å vite at noen er glad i meg for den jeg er.

Lenke til kommentar

En slik liste fungerer kun til oppmuntring for de som kjenner seg igjen i den. Jeg tør påstå at det er flere av de faste leserne i tråden her som har det så jævelig at en slik liste kun gjør ting verre.

 

Slike lister er også en del av fenomenet med at glade utenforstående personer tror det er enkelt å kurere mentale problemer. Det er ikke enkelt, og de enkle rådene fungerer ikke. En slik "enkel" liste som liksom skal få enhver til å føle seg bedre kan være dråpen som får det til å renne over for en stakkar som sitter der og ikke kjenner seg igjen i et eneste punkt.

Endret av Alastor
Lenke til kommentar
Gjest Crystal

Til Guest_jaja

 

Håper du fikk en fin joggetur =) Hvor i verden er du som har sol ute nå?! Er enig med deg at trening gir et pusterom der man glemmer alle vonde tanker - hvis man har ork. Du kunne ikke tenkt deg å jogge 30 min hver morgen da? Da blir starten på dagen hvertfall god og du får kanskje overskudd til å jobbe litt på skolen? Jeg vet det er utrolig slitsomt å gå med tunge tanker og at man bare har lyst til å sove. Nå etter nesten 3 mnd...folk har begynt å glemme at broren min har tatt livet sitt og at vi nærmeste fortsatt har det vanskelig...må jeg holde en maske på jobben, smile, late som om livet er back to normal...det er nååå jeg forstår hvorfor lillebror klaget over at han var så sliiiiiiiten. Er du forresten fornøyd med skolevalget ditt? Hva med et friår der du jobber istede mens du finner ut hva du vil..eller hvertfall hva du IKKE vil =) F.eks som postbud! Da får du egne bil, er din egen herre, slipper å snakke med andre samtidig som du er for opptatt til å grave deg ned i tanker. Bare et forslag =) Det er så mye press og forventinger...på skole, jobb og ofte fra foreldre. Og ikke minst fra "venner" om at man MÅÅ være med å drikke hver helg og at det skal være så utrolig gøy. Har aldri forstått meg på de som holder på sånn...de kan hvertfall ikke være lykkelige. :hmm:

 

Ang det du skriver om egosime ved å fortelle andre om dine problemer...kanskje det av og til er vikitg å være litt egoist. Nå vet jeg ikke noe om forholdet du har til din mor (ofte enklere å prate med en disse pappane!!), men dersom du ender med å ta livet ditt VET jeg hun sitter igjen med tanken "Hvorfor kunne han ikke sagt noe? Hvorfor kom han ikke hjem med problemene sine? Hvorfor ville han ikke gi oss en sjans til å HJELPE han?". Og uansett hva du skriver om at man ikke skal føle skyld, så gjør man det...Det er fordi vi bryr oss :cry:

 

Til Jann-Ove Hehe, nei jeg aner ikke hvordan serotonin funker, men en professor fortalte meg nettopp at det ofte er organisk betinget at man sliter med depresjoner osv, men vi gikk ikke så nær innpå det. Bra de sidene du viser til =) Og jeg er helt enig i det du skriver...men man må fortsatt prøve å gjøre det beste ut av livet selv om det ser mørkt ut til tider :)

Lenke til kommentar

En slik liste fungerer kun til oppmuntring for de som kjenner seg igjen i den. Jeg tør påstå at det er flere av de faste leserne i tråden her som har det så jævelig at en slik liste kun gjør ting verre.

 

Slike lister er også en del av fenomenet med at glade utenforstående personer tror det er enkelt å kurere mentale problemer. Det er ikke enkelt, og de enkle rådene fungerer ikke. En slik "enkel" liste som liksom skal få enhver til å føle seg bedre kan være dråpen som får det til å renne over for en stakkar som sitter der og ikke kjenner seg igjen i et eneste punkt.

 

 

Hvis listen virker mot sin hensikt for noen og gjør ting værre beklager jeg det, var ikke min intensjon.

Endret av Alastor
Lenke til kommentar

jeg synes lista til no14 var inspirerende å bra ikke klag på den!

Til guest crystal! Flott du trener og prøver!, hold på spiriten! den smitter over til andre!

Trener selv mye, men fatter hvor du vil med at andre vil at du skal drikke mye osv, ikke lett men i akkkurat den enden er jeg selv en galning som vil at folk skal bli med ut. Liker ikke å bli kalt aloholiker, og er ikkke det selv men alikevel går jeg ut hver helg og drikker som fanden peste på meg. Jeg tror dette hjelper meg, men det har aldri gjort det. Nå prøver jeg å lure meg selv til å tro andre får meg til å drikke men sef det er ikke sant.. ikke lett men støtter deg 100% skulle ønske jeg var like sterk!!

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...