Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

jeg har slitt med deprisjon snart i et år

og har selvskadet ofte de siste månedene...

gått til lege, psykolog, lærere... har til og med ringt til kirkens nødhjelp(eller hva faen det heter)

ingen kan hjelpe meg!

det første de spør er hvorfor er du deprimert, eller hvordan startet det

jeg veit ikke! kan ikke svare på et jævlig spørsmål!

en dag traff det meg... alt jeg kunne tenke på var å drepe meg selv, hvor jævlig livet var, at ingen likte meg...

min beste venn snakker ikke med meg, fordi at han har fått nye venner...

de nye "vennene" jeg har fått er ikke noe man kan kalle gode venner...

faen ta! selvmord ser ut til å være en av de få løsningene som finnes! og den enkleste!

jeg blir 17 i slutten av mars, og jeg veit ikke om jeg orker å fortsette...

 

Snu heller tankegangen til " jeg skal faen meg ikke la meg knekkes av dette", det er lettere sagt enn gjort. Men du kan ikke ta selvmord pga. 1 år, livet ditt er ikke over selv om du har det helt jæ... nå. Har hatt 3 selvmordsforsøk og sliter fremdeles med den tankegangen, men man kan ikke gi seg. Ihvertfall ikke hvis man har søsken som er yngre.

Ting kan bli bedre og det finnes folk som kan hjelpe deg.

Du må finne en psykolog...Kirkenens Nødtelf. er krisehjelp...der og da, du må ha noe som går over tid.

Og jeg sier det igjen....du har mye igjen av livet ditt. Selv om det ser totalt svart ut nå så kommer det en dag ( så lenge man vil at den skal komme)

Tro meg, den dagen ting bedrer seg så sitter du med kunnskap på ting som ikke alle gjør.

Endret av Fluesopp
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Ja, nå står jeg her på stien da. Så bratt og kronglete som den er nå plager meg. Skoleproblemer

totalt dødt sosialt liv

drømmer, følelser og ønsker jeg ikke kan nå og som er for langt unna

pengeproblemer

yeah... you name it.

 

Hva gjør man når man ikke er motivert til en skit, ikke har energi uansett hvor mye man spiser og trener, generelt er i elendig form hele tiden?

 

Jeg gleder meg til endring. Jeg gleder meg til sommer, til fysisk arbeid (for en gangs skyld), og militæret til høsten. Nå som jeg ikke har noen kjæreste som holder meg igjen, skal jeg gjøre det. Likevel skulle jeg ønske jeg hadde en jente som holdt meg igjen, som hadde tryglet meg om å bli hos henne. Det ville fått meg til å føle meg mye bedre. Det er tross alt enklere å gå igjennom hverdagen som to, enn alene. Alt gikk liksom greit frem til oktober. Til jul var det slutt, og jeg satt igjen alene. At jeg i det hele tatt trodde at jeg kunne klare meg bra på studiene etter en sånn knekk er nesten latterlig.

 

Hvis noen lurer på hvorfor jeg babler om alt dette, kan de jo lese bloggen min. Bak-frem, helst. Den er rimelig rotete også, men i kronologisk rekkefølge (nedenfra og opp) gir den litt mening. Dog veldig kryptisk med ekstrem bruk av metaforer, men shit. Da blir det mer interessant for de som etter hvert blir kjent med meg, og vennene mine som vet hva enkelte av metaforene betyr. Feel free to comment.

Lenke til kommentar

Har det nesten som deg Astralnoise.

 

Dama mi bor halve landet unna (fordi mora mi bestemte seg for å få seg kjæreste og flytte halve landet unna, hvor ALT gikk til helvette)

Jeg har bare venner på skolen, det har sikkert noe med at jeg bor halve byen unna de.. 40min til fots!

Jeg sliter med skolen, har bra karakterer (4-5) men jeg sliter med å komme meg dit.

Jeg har store depresjoner pga alt som har skjedd.

Jeg føler at vennskapene jeg har i byen jeg bodde 15 år begynner å oppløse..

Jeg er hele tiden blakk..

 

 

Jeg gleder meg til VGS, da blir det mer morsomt og nærmere å gå på skolen. Men, jeg kommer jo ikke nærmere dama mi igjen. Ryker det forholdet, så veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har hatt selvmordstanker og stor depresjon hele helgen og til idag. Skulka skolen 2 dager, jeg trenger bare litt tid for meg selv.

 

Om 1 time kommer mamma hjem, og kjefter på meg fordi jeg ikke har vært på skolen. Hva skal jeg gjøre?

Lenke til kommentar

Det som er problemet.. Jeg klarer ikke.. Alle maser som faen på meg, uansett hva jeg gjør. Når folk maser da kobler jeg ut, da blir jeg bare sint og orker ikke gjøre en dritt. Så blir jeg deprimert etterpå. Det skjer faen meg hele tiden! Faens fitte folk som må mase på meg hele tiden for den minste ting. Til og med når jeg sier jeg skal legge meg, så begynner mora mi sånn "Ja, gå å legg deg nå!!!".. Da blir jeg pissed off, og får ikke sove..Sitter oppe til klokka 3 om natta og ser på tv som oftest. Helvette. Nå er jeg sur..

 

Skal heldigvis til psykolog en dag. Får se hvordan det går ihvertfall, følte meg jævlig ubekvem sist gang.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest
Skjønner deg veldig godt. Mobbing kan ødelegge en hver.

 

Har aldri skjønt hvordan folk kan klare å mobbe andre. Helt utenkelig for meg.. Har vært on and off suicidal siden 4 klasse til den dag i dag.

 

Om du ikke skulle ha mistet jomfrudommen innen du er 25, er slaget lang ifra tapt.

 

Prøver å ikke stresse med det, men får ikke ut av hodet hva jeg går/gikk glipp av. Føler meg så unormal. Var på vors engang hvor det ble spilt kortspill, og spørsmålet; "hva er det merkeligste stedet du har hatt sex?" dukket opp. Flere av vennene mine til stede vet at jeg er jomfru, og det var bra pinlig for meg å dikte opp et svar..

 

Ikke bare dette med sex, men jeg har også et utrolig savn etter kjærlighet. Følelsen av å være glad i ei jente, kunne klemme, kose, kysse osv. Føler meg så tom. Også vet jeg at med min psykiske tilstand nå, så ville jeg ikke klare utfordringene med å først skaffe en kjæreste, forholde meg til familien hennes, venner, ja alt som følger med. Husker jeg skulle besøke ungdomskjærligheten min (som jeg har vært forelsket i snart 5 år..), som jeg har god kontak med på vennenivå, hjemme hos henne. Jeg så inn vinduet før jeg skulle ringe på, og så henne med familien på kjøkkenet. Fikk panikk, og klarte ikke manne meg opp til å prøve igjen før jeg hadde gått å tenkt i en halvtime.

 

Om du sliter med dårlig psyke pga. mobbing og mulig vanskelig oppvekst(?) er det særdeles viktig å snakke med noen om dette. Drar du det med deg videre i livet, vil det slå deg i bakken når du minst aner det. Til tross for at dette kan være et helvete å dra frem for å snakke om, vil de som oftest bli bedre av å gjøre det.

 

Har hatt en vanskelig oppvekst i den grad at pappa er alkoholiker, og perioder hvor familien har slitt økonomisk. Mobbingen er kanskje den værste faktoren. Til tross for en vistnok veldig god ungdomspsykiater, så synes jeg ikke han klarer å gå inn i traumene fra barndommen og hjelpe meg å rydde opp i dem. Får prøve å formidle det ovenfor ham, men synes faktisk det er vanskelig da jeg er redd han ikke klarer å innfri forventningene mine.

 

Velger du da kanskje feil sted, eller feil type jenter? Har du prøvd noe så banalt som å variere dine utesteder? Om du ikke føler deg hjemme med menneskene hvorfor ikke prøve noe nytt?

 

Tja, har vel kun vært på typisk kommersielle utesteder, da det er de kompisene mine foretrekker. Hvis jeg ikke skulle danset, måtte vel alternativet vært å prate med jenter, og det er jeg ikke særlig god på.. Finnes mulig mer jordnære jenter på andre utesteder though.

 

Kan ikke få sakt dette ofte nok; ens verste fiende ofte en selv.

 

"Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker." -Aristoteles

 

Takk for all hjelpen du kommer med til både meg, og andre i denne tråden!

Lenke til kommentar

Jeg er stille

alt for stille

Jeg..

ja..

 

Jeg er passiv

alt for passiv

 

 

Jeg ler ikke

Jeg føler ikke

Jeg smiler ikke

Jeg huskes ikke

Jeg snakker ikke

Jeg klager ikke

Jeg sover ikke

Jeg dør ikke

Jeg..

ja..

 

 

Jeg brukes

som et verktøy

Slik jeg planla det

Slik jeg så det

Slik gikk det.

 

-----------------------

Endret av Yoseyo
Lenke til kommentar

For tre år siden omtrent på denne tiden av året tok en av de beste venninnene mine selvmord.

Jeg fikk ikke vite det før et halvt år etterpå.

 

Jeg sleit mye i 2006.

Farfar døde og vi var svært nære og han betød veldig mye for meg.

Da jeg fikk vite at Alisa hadde dødd, rakna alt rundt meg sammen.

Jeg kom meg etterhvert, men det tok mye tid.

I dag fikk jeg en mail fra en fyr som også kjente henne, men som ikke visste at hun hadde dødd og lurte på hva som hadde skjedd, han hadde googla navnet hennes og funnet sida mi og min hymne til henne og noen dikt og sånt.

 

Og alt sammen bare rakner rundt meg igjen, jeg føler meg så nede og lei meg og bare faenskap igjen.

Jeg vet ikke om jeg klarer å ta eksamen akkurat nå.

Jeg har det så jævlig nå ...

Lenke til kommentar
Muh, blir så deppa av kunnskapsløftet. Om jeg kommer opp i engelsk til våren, kolliderer matteeksamen som privatist (disse er på samme dag i kunnskapsløftet, lik oppgave for både skoleelever og privatister..), og jeg kommer ikke inn på studiet jeg vil før til NESTE år igjen... Uff

Det må da være muligheter for å lage en avtale med lærern din? Hvis ikke vil jeg si det er håpløst planlagt fra skolen sin side.. :thumbdown:

Lenke til kommentar
Har aldri skjønt hvordan folk kan klare å mobbe andre. Helt utenkelig for meg.. Har vært on and off suicidal siden 4 klasse til den dag i dag.

Dessverre er det svært mange som har blitt mobbet og bli det den dag i dag. Tror ikke de som mobber innser hvilken skade de kan gjøre på andre mennesker. Har selv blitt mobbet i varierende grad og har til tider slitt veldig pga. av dette. Viste heller ikke hva jeg skulle gjøre helt jeg til en dag fikk nok og jeg slo drittet ut av et par stykker.

 

Mobbingen opphørte for en stund, men skolen gjorde undertegnede til den store stygge ulven og det ble fatale konsekvenser av at jeg tok igjen. Svært mange år siden, men husker det som det var i går. Det var ikke verdt det. Det er det heller ikke å la seg knekke av de som mobber. De er ikke annet en feige rasshøl som er usikre på seg selv, dessverre går dette utover den uskyldige tredjepart, altså de som blir mobbet.

 

Mobbere har ingen høy stjerne i min bok, kan bli opprørt om jeg ser det den dag i dag (men må kontrollere meg, da jeg nå kan holdes straffeansvarlig).

 

Prøver å ikke stresse med det, men får ikke ut av hodet hva jeg går/gikk glipp av. Føler meg så unormal. Var på vors engang hvor det ble spilt kortspill, og spørsmålet; "hva er det merkeligste stedet du har hatt sex?" dukket opp. Flere av vennene mine til stede vet at jeg er jomfru, og det var bra pinlig for meg å dikte opp et svar..

Du er langtifra unormal. Som uttalt tidligere er det veldig mange som sliter, men dessverre blir det ikke snakket om.

 

Ikke bare dette med sex, men jeg har også et utrolig savn etter kjærlighet. Følelsen av å være glad i ei jente, kunne klemme, kose, kysse osv. Føler meg så tom. Også vet jeg at med min psykiske tilstand nå, så ville jeg ikke klare utfordringene med å først skaffe en kjæreste, forholde meg til familien hennes, venner, ja alt som følger med. Husker jeg skulle besøke ungdomskjærligheten min (som jeg har vært forelsket i snart 5 år..), som jeg har god kontak med på vennenivå, hjemme hos henne. Jeg så inn vinduet før jeg skulle ringe på, og så henne med familien på kjøkkenet. Fikk panikk, og klarte ikke manne meg opp til å prøve igjen før jeg hadde gått å tenkt i en halvtime.

Følelser er særdeles komplekst og trenger ikke å ha noe med seksuell aktivitet å gjøre i det hele tatt. Om man finner livet meningsløst og ikke ser noen lys i tunnelen er det svært vanlig å føle seg "tom". Kanskje du skal revurdere å oppsøke ungdomskjæresten din? Om dette bringer frem minner du ikke vil minnes. Noen ganger er det bedre å gå videre, en så vanskelig det kan være. Kjærlighet og forelskelse kan gjøre den "tøffeste" mann om til en pysete dott, dette er langtifra unormalt, dette viser bare at du er et følelsesmenneske. Det bør du ikke skamme deg over.

 

Har hatt en vanskelig oppvekst i den grad at pappa er alkoholiker, og perioder hvor familien har slitt økonomisk. Mobbingen er kanskje den værste faktoren. Til tross for en vistnok veldig god ungdomspsykiater, så synes jeg ikke han klarer å gå inn i traumene fra barndommen og hjelpe meg å rydde opp i dem. Får prøve å formidle det ovenfor ham, men synes faktisk det er vanskelig da jeg er redd han ikke klarer å innfri forventningene mine.

Dessverre har barn av alkoholikere har økt risiko for selv å begynne å misbruke alkohol, narkotika, samt å utvikle dårlig oppførsel, angstproblemer og humør/stemningproblemer (les mer). Det er derfor ikke usannsynlig at du kan ha arvet noe av dine plager. Dette betyr ikke at du ikke kan gjøre noe med det. Om du føler du har en far som ikke verdsetter deg for den du er bør du ta dette opp med vedkommende. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å snakke til en alkoholiker (og da særskilt om noe som betyr noe), prøv derfor å gjøre når vedkommende ikke har en fylleperiode. Du må forøvrig ikke ha store forventinger, det vil gjøre din situasjon verre. Har også alkoholisme i familien, så jeg vet hvor skuffet man kan bli og hvor vanskelig det kan være. Derfor ikke forvent at "alt skal løse seg" umiddelbart. Om du ikke føler du kan snakke fortrolig med din psykolog bør du ta dette opp med vedkommende å se om han/hun er villig til å prøve.

 

Nøkkelen er dialog. Om man stenger seg inne med sine problemer og plager vil man ikke resultere i bedring.

 

Takk for all hjelpen du kommer med til både meg, og andre i denne tråden!

Ikke tenk på det engang. I den grad jeg hjelper gjør det meg bare glad. Har selv gått igjennom tøffe perioder i livet (og gjør det enda), derfor vet jeg akkurat hvor vanskelig og jævlig livet kan være. Jeg sitter her likevel i dag, men jeg har lært at det er viktig å ikke bagatellisere, men å snakke for å det bedre. Ikke la deg knekke!

 

:)

 

(Et tips: Om du er svært aggressiv og sint og i så måte trenger utløp for din aggresjon (som er svært viktig), hjelper det å begynne å trene. Benytt gjerne en puchingbag og slå den gjennom veggen. Tro meg det hjelper. I tillegg kan du bedre din fysiske form og få overskudd som igjen kan utløse endorfiner som kan gjøre deg lystigere til sinns.)

Endret av roberteh
Lenke til kommentar

Fikk et brev i posten i dag. Står at jeg mangler 45 studiepoeng av 90 obligatoriske.

Må møte opp til en lærer for eng samtale om individuell utdanningsplan for gjennomføring av studiet...

 

Dette betyr at jeg ikke kan starte på hovedprosjektet i 3 året.

Hvis jeg må gjøre det på et 4 år så får jeg probs. Jeg kjenner ingen av 3 klassingene som blir det året.

Sosial angst to the WIN!

Ble så mørkt her nå...

Endret av Lord Grÿllwotth
Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...