Samværsvegring og manipulasjon

[Gjest 5bdeb...274]

Hei. 
 

Jeg er i en situasjon hvor jeg snart må gi opp barnet mitt. 
 

For noen år tilbake gikk jeg fra barnets andre forelder. I ettertid har det vært svært vanskelig å samarbeide. Det er vel egentlig den andre forelderen som legger alle føringer og har tatt på seg bestemmelseshatten. Alle andre må bare innfinne seg. Nå er det slik at dette barnet har andre søsken, å situasjonen går ut over de i tillegg til oss voksne i husstanden. 
 

Hver gang dette barnet skal på samvær får jeg meldinger om at barnet ikke ønsker å komme. Den andre forelderen nekter meg å ringe barnet når det ikke er her, fordi det mener at barnet ikke ønsker noen kontakt med meg. Dette fører til at jeg blir trist. Jeg er så lei av å måtte forholde meg til dette negative til stadighet. Jeg opplever at det er situasjoner som den andre forelderen maner frem. 
 

Når barnet er her leker det fint med søsknene sine, men kan være aggressiv og voldelig. Jeg har måtte satt ned foten et par ganger, hvor hen regelrett har slått med knyttneve og sparket med all sin makt. Dette er en oppførsel som vi i dette huset ikke er vandt med og ikke forstår hvor kommer fra. Når jeg da sa fra, ville det plutselig ikke komme hit på to måneder ifølge den andre forelderen. Jeg lurer da på om de ikke har noen regler. Det skal sies at barnet også utagerer på skolen og at det har vært møter basert på vold. 

Når barnet er her finner vi på artige aktiviteter. Badeland, lekeland, kino, turer i skog og mark. Det er liksom ingenting som lyser av «dette er årsaken til at barnet ifølge den andre forelderen ikke ønsker å komme». Feriene går som regel ødelagt for hele familien på grunn av den andre forelderen og hvordan den holder på. Den ringer og maser på barnet, like etterpå er det avtalt at barnet skal hjem. Ikke med oss voksne, men med barnet. De setter barnet i en situasjon hvor de har ansvaret for å velge hver en bidige avgjørelse. Dette fører igjen til at vi må avlyse planer som er lagt, å det blir diskusjoner mellom oss voksne pga til stadighet endringer i ferieplaner. 

Nå er vi kommet dit at de har igjen vært ute på ferde og hentet barnet julaften. Vi så film lillejulaften og koset oss med snacks, forelderen forsøkte da å ringe meg flere ganger hvor jeg ga beskjed om at de måtte vente, forelderen sier så at barnet må ringe hen dagen etter. Jeg lot barnet ringe hjem julaften og der ble ferien spolert. 
 

Jeg er der at jeg snart ikke orker mer. Barnet kan ikke være hos oss på ferier lenger, å jeg vurderer å bare si «neivel» dersom de kommer med at barnet ikke ønsker hit. Rett og slett innfinne meg med at barnet kanskje bare er her en gang pr andre måned og ingen ferier. Barnet vet jo selv hva som foregår og en dag vil det bli større. Hvis det ikke vil hit så vet det selv at det ikke ville hit og at det var årsaken, hvis det er den andre forelderen vil det også bli oppdaget på et eller annet tidspunkt.? 
 

Det som er, er at jeg ikke ønsker å gjøre tilværelsen merurolig for barnet ved å ha en rettssak. Det er også slik at jeg tror den andre forelderen har manipulert barnet over mange år, å det er uansett stor sjanse for at jeg vil tape. Jeg har ikke tydd til skitne triks i dette .

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Sjørøver]

Kan det være en idé å melde til barnevernet? Du bør ikke gjøre det anonymt, det har mindre vekt bak seg. Det virker som den andre foreldren ikke er helt i lodd, og at det påvirker barnet. 

 

Det hjelper ikke at det en dag blir større og muligens forstår. Skaden kan allerede være skjedd. 

[Gjest 5bdeb...274]

Sjørøver skrev (Akkurat nå):

Kan det være en idé å melde til barnevernet? Du bør ikke gjøre det anonymt, det har mindre vekt bak seg. Det virker som den andre foreldren ikke er helt i lodd, og at det påvirker barnet. 

 

Det hjelper ikke at det en dag blir større og muligens forstår. Skaden kan allerede være skjedd. 

Helt ærlig tror jeg ikke barnet har det fælt hos den andre forelderen. Ikke optimalt, men ikke fælt.

Jeg tror den andre forelderen er veldig avhengig av barnet og ser på det som sin eiendel, å tror absolutt at hen setter kjepper i hjulene for vår relasjon og manipulerer barnet til egen vinning. Kan hende barnet er redd for å la den andre forelderen være alene. Men det er ikke noe for barnevernet å ta tak i, tilsynelatende. Dette er ikke håndfast omsorgssvikt eller mishandling å jeg tror ikke barnet selv på nåværende tidspunkt ser hva som foregår. 
 

Ja jeg tror skaden allerede er skjedd. Spørsmålet er hva bør jeg gjøre for å håndtere situasjonen på best mulig måte for alle involverte, fra nå?
Problemet er også at jeg er tynnslitt av å til stadighet få så mye dritt. Det har pågått nå over så mange år at jeg ikke har mer å gi. Jeg blir uglesett på bygda som følge av at den andre forelderen setter ut rykter, som barnet også har fått høre. Sender meg meldinger som på overflaten ser ut som omsorg men som er kontrollerende og frekke, men jeg skal bare smile og være blid for å ikke legge det over på barnet. Hele tiden ta imot dritt. Snart er samboerskapet mitt i oppløsning som følge av dette, å det går ut over mine andre barn. 
 

Det er stort fokus på mobbing i skolen og arbeidsmiljø, men dersom man har barn sammen skal man innfinne seg med å bli både mobbet og trakassert i foreldrerollen over lang tid, bare fordi man er forelder og har barn sammen.

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Vokteren]

Gjest 5bdeb...274 skrev (46 minutter siden):

 

Hei. 
 

Jeg er i en situasjon hvor jeg snart må gi opp barnet mitt. 
 

For noen år tilbake gikk jeg fra barnets andre forelder. I ettertid har det vært svært vanskelig å samarbeide. Det er vel egentlig den andre forelderen som legger alle føringer og har tatt på seg bestemmelseshatten. Alle andre må bare innfinne seg. Nå er det slik at dette barnet har andre søsken, å situasjonen går ut over de i tillegg til oss voksne i husstanden. 
 

Hver gang dette barnet skal på samvær får jeg meldinger om at barnet ikke ønsker å komme. Den andre forelderen nekter meg å ringe barnet når det ikke er her, fordi det mener at barnet ikke ønsker noen kontakt med meg. Dette fører til at jeg blir trist. Jeg er så lei av å måtte forholde meg til dette negative til stadighet. Jeg opplever at det er situasjoner som den andre forelderen maner frem. 
 

Når barnet er her leker det fint med søsknene sine, men kan være aggressiv og voldelig. Jeg har måtte satt ned foten et par ganger, hvor hen regelrett har slått med knyttneve og sparket med all sin makt. Dette er en oppførsel som vi i dette huset ikke er vandt med og ikke forstår hvor kommer fra. Når jeg da sa fra, ville det plutselig ikke komme hit på to måneder ifølge den andre forelderen. Jeg lurer da på om de ikke har noen regler. Det skal sies at barnet også utagerer på skolen og at det har vært møter basert på vold. 

Når barnet er her finner vi på artige aktiviteter. Badeland, lekeland, kino, turer i skog og mark. Det er liksom ingenting som lyser av «dette er årsaken til at barnet ifølge den andre forelderen ikke ønsker å komme». Feriene går som regel ødelagt for hele familien på grunn av den andre forelderen og hvordan den holder på. Den ringer og maser på barnet, like etterpå er det avtalt at barnet skal hjem. Ikke med oss voksne, men med barnet. De setter barnet i en situasjon hvor de har ansvaret for å velge hver en bidige avgjørelse. Dette fører igjen til at vi må avlyse planer som er lagt, å det blir diskusjoner mellom oss voksne pga til stadighet endringer i ferieplaner. 

Nå er vi kommet dit at de har igjen vært ute på ferde og hentet barnet julaften. Vi så film lillejulaften og koset oss med snacks, forelderen forsøkte da å ringe meg flere ganger hvor jeg ga beskjed om at de måtte vente, forelderen sier så at barnet må ringe hen dagen etter. Jeg lot barnet ringe hjem julaften og der ble ferien spolert. 
 

Jeg er der at jeg snart ikke orker mer. Barnet kan ikke være hos oss på ferier lenger, å jeg vurderer å bare si «neivel» dersom de kommer med at barnet ikke ønsker hit. Rett og slett innfinne meg med at barnet kanskje bare er her en gang pr andre måned og ingen ferier. Barnet vet jo selv hva som foregår og en dag vil det bli større. Hvis det ikke vil hit så vet det selv at det ikke ville hit og at det var årsaken, hvis det er den andre forelderen vil det også bli oppdaget på et eller annet tidspunkt.? 
 

Det som er, er at jeg ikke ønsker å gjøre tilværelsen merurolig for barnet ved å ha en rettssak. Det er også slik at jeg tror den andre forelderen har manipulert barnet over mange år, å det er uansett stor sjanse for at jeg vil tape. Jeg har ikke tydd til skitne triks i dette .

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Husk at disse uoverenstemmelsene hovedsaklig går ut over barnet.
Begge parter har ansvar for at avkommet får en optimal oppvekst med gode relasjoner til begge.

Hva med å engasjere en parterapeut for å lære om praktisk samarbeid ?

[leticia]

Gjest 5bdeb...274 skrev (6 timer siden):

For noen år tilbake gikk jeg fra barnets andre forelder. I ettertid har det vært svært vanskelig å samarbeide. Det er vel egentlig den andre forelderen som legger alle føringer og har tatt på seg bestemmelseshatten. Alle andre må bare innfinne seg. Nå er det slik at dette barnet har andre søsken, å situasjonen går ut over de i tillegg til oss voksne i husstanden. 
 

Hver gang dette barnet skal på samvær får jeg meldinger om at barnet ikke ønsker å komme. Den andre forelderen nekter meg å ringe barnet når det ikke er her, fordi det mener at barnet ikke ønsker noen kontakt med meg. Dette fører til at jeg blir trist. Jeg er så lei av å måtte forholde meg til dette negative til stadighet. Jeg opplever at det er situasjoner som den andre forelderen maner frem. 
 

Var dette bruddet stygt? Altså  hadde du vært utro? I så tilfelle kan dette være hevngjerrighet som den andre forelderen lar gå ut over barnet. Hvor gammelt er barnet i dag? Hvor mye samvær har du, og har samværet vært likt fra starten av? Jo eldre barnet blir jo mer skal det bli hørt om hvor det vil bo, hvor mye samvær det skal ha osv. 

Gjest 5bdeb...274 skrev (6 timer siden):

Når barnet er her leker det fint med søsknene sine, men kan være aggressiv og voldelig. Jeg har måtte satt ned foten et par ganger, hvor hen regelrett har slått med knyttneve og sparket med all sin makt. Dette er en oppførsel som vi i dette huset ikke er vandt med og ikke forstår hvor kommer fra. Når jeg da sa fra, ville det plutselig ikke komme hit på to måneder ifølge den andre forelderen. Jeg lurer da på om de ikke har noen regler. Det skal sies at barnet også utagerer på skolen og at det har vært møter basert på vold. 

Har barnet en atferdsdiagnose? Hvis ikke så burde det kanskje vært til utredning på BUP hvis det ikke allerede er en slik prosess i gang. 

 

Gjest 5bdeb...274 skrev (6 timer siden):

Nå er vi kommet dit at de har igjen vært ute på ferde og hentet barnet julaften. Vi så film lillejulaften og koset oss med snacks, forelderen forsøkte da å ringe meg flere ganger hvor jeg ga beskjed om at de måtte vente, forelderen sier så at barnet må ringe hen dagen etter. Jeg lot barnet ringe hjem julaften og der ble ferien spolert. 

Det går faktisk ikke an å holde på sånn. Når du har samværet, så skal barnet være hos deg, ferdig! Jeg skjønner at alt dette er vanskelig, både i forhold til deg selv, dine andre barn og din samboer. 

 

Gjest 5bdeb...274 skrev (6 timer siden):

Den ringer og maser på barnet, like etterpå er det avtalt at barnet skal hjem. Ikke med oss voksne, men med barnet. De setter barnet i en situasjon hvor de har ansvaret for å velge hver en bidige avgjørelse.

 

Gjest 5bdeb...274 skrev (5 timer siden):

Jeg tror den andre forelderen er veldig avhengig av barnet og ser på det som sin eiendel, å tror absolutt at hen setter kjepper i hjulene for vår relasjon og manipulerer barnet til egen vinning. Kan hende barnet er redd for å la den andre forelderen være alene.

Les gjennom de 2  sitatene over her nøye, og så sammenligner du det med det du skreiv under her:

Gjest 5bdeb...274 skrev (5 timer siden):

Men det er ikke noe for barnevernet å ta tak i, tilsynelatende. Dette er ikke håndfast omsorgssvikt eller mishandling å jeg tror ikke barnet selv på nåværende tidspunkt ser hva som foregår. 

Det barnet ditt blir utsatt for er emosjonell omsorgssvikt slik jeg ser det. Du sier det jo selv, at barnet blir satt i en situasjon det ikke er voksent nok til å kunne håndtere, og at barnet blir manipulert. Jeg vet dog ikke om du vil komme noen vei med barnevernet, de blander seg så lite som mulig inn i en samværskonflikt. Men familievernkontoret kan være til hjelp her. Om du ikke får den andre forelderen til å møte på familievernkontoret så er det mulig at du selv kan snakke med dem alene. De har kanskje noen strategier / råd som kan hjelpe deg mer enn det noen av oss her inne kan  

 

Endret 26. desember 2025 av leticia

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (9 timer siden):

 

Det som er, er at jeg ikke ønsker å gjøre tilværelsen merurolig for barnet ved å ha en rettssak. Det er også slik at jeg tror den andre forelderen har manipulert barnet over mange år, å det er uansett stor sjanse for at jeg vil tape. Jeg har ikke tydd til skitne triks i dette .

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Hva er begrunnelsen eksempelvis nå på julaften til at den andre forelderen ønsker å hente? Og hvorfor nekter du barnet samtale med den andre forelderen? Hvor gammelt er dette barnet? Barnet har ikke egen mobil eller tar du vekk mobilen for å hindre kontakt mellom foreldren og barnet, eksempelvis når dere så film lillejulaften?

Du sier dette barnet var voldelig mot noen andre og har andre søsken. Jeg forstår deg da slik at du har etablert en ny familie med nye barn og ny partner. Jeg tror virkelig ikke folk forstår hvor belastende dette er for ett barn. Statistisk sett vil du ha vært far i denne historien og barnet er din sønn. Ikke at kjønn spiller noen rolle, men det er hva statistikken viser. Hvis du da har en ny samboer/kone og nye barn, så er dette enten du vil eller ikke en enorm belastning for ditt første barn. Det kommer på besøk inn i en kjernefamilie med andre spilleregler enn sin egen, den andre forelderen vet kanskje hvor belastende dette er for sitt barn og kjenner stor angst og uro rundt dette. 
 

Jeg tror du undervurderer hvor belastende det er for ett barn når en foreldre skaper en helt ny familie. 
 

Jeg tror du underrrapportererer hva som er belastende for ditt barn å forholde seg til i din nye familie: du sier minimalt om relasjon mellom halvsøsken annet enn at det har vært vold som du måtte irettesette, du sier ingenting ellers om hva slags forhold de har. Når ditt barn kommer på besøk i ditt hjem med din nye samboer og dine nye barn er det mye som foregår ut fra deres spilleregler som barnet må forholde seg til; hvem bestemmer hvilken film dere skal se? Er det de yngre barna ? Hvem bestemmer når det er sengetid? Er det stemor som mener det eldre barnet skal legge seg til samme tid som de yngre slik at det ikke blir urettferdig? Osv osv osv. 

Voksne flest mener jeg fullstendig undervurderer belastningen det påfører barn når de skiller seg og skaper nye familier. Uansett hvor gode foreldre de selv mener de er, hvor fantastisk steforeldren er og hvor godt de mener de samarbeider med den andre forelderen så er dette og forblir en belastning og byrde i barns liv som vil prege dem, det er en samtale jeg opplever voksne aldri vil ta. De forteller heller omgivelsene hvor bra barnet har håndtert skilsmissen også er alt annet av adferdsproblemer og sosiale vansker noe annet sin skyld: enten den andre foreldren, en potensiell diagnose eller skolen. Eller barnet selv. Statistisk sett har stebarn skyhøye odds for å utsettes for både vold og overgrep sammenlignet med barn som ikke er stebarn.
 

Jeg sier selvsagt ikke at det er relevant for ditt barn, jeg påpeker det for det illustrerer så tydelig hvor sårbar rollen som stebarn er. Likevel er den rollen noe foreldrene særdeles sjeldent ser problemet med eller skjønner at er en massiv belastning for barnet. 

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (20 minutter siden):

Hva er begrunnelsen eksempelvis nå på julaften til at den andre forelderen ønsker å hente? Og hvorfor nekter du barnet samtale med den andre forelderen? Hvor gammelt er dette barnet? Barnet har ikke egen mobil eller tar du vekk mobilen for å hindre kontakt mellom foreldren og barnet, eksempelvis når dere så film lillejulaften?

Nei. Den andre forelderen forsøker å nå tak i barnet, ikke omvendt. Når det da får tak i barnet, sier den andre forelderen til meg at de har avtalt seg imellom at det skal hentes. 

mad.cat skrev (20 minutter siden):

Du sier dette barnet var voldelig mot noen andre og har andre søsken. Jeg forstår deg da slik at du har etablert en ny familie med nye barn og ny partner. Jeg tror virkelig ikke folk forstår hvor belastende dette er for ett barn. Statistisk sett vil du ha vært far i denne historien og barnet er din sønn. Ikke at kjønn spiller noen rolle, men det er hva statistikken viser. Hvis du da har en ny samboer/kone og nye barn, så er dette enten du vil eller ikke en enorm belastning for ditt første barn. Det kommer på besøk inn i en kjernefamilie med andre spilleregler enn sin egen, den andre forelderen vet kanskje hvor belastende dette er for sitt barn og kjenner stor angst og uro rundt dette. 

Jeg tror du undervurderer hvor belastende det er for ett barn når en foreldre skaper en helt ny familie. 
 

Dette er ikke et nytt problem. Det har vedvart siden før jeg fikk ny samboer og barn. Ikke at det ikke er belastende, men det er ikke årsaken til alt dette. 

Når det gjelder volden så begrenser den seg ikke til søsknene. 

mad.cat skrev (20 minutter siden):

Jeg tror du underrrapportererer hva som er belastende for ditt barn å forholde seg til i din nye familie: du sier minimalt om relasjon mellom halvsøsken annet enn at det har vært vold som du måtte irettesette, du sier ingenting ellers om hva slags forhold de har. Når ditt barn kommer på besøk i ditt hjem med din nye samboer og dine nye barn er det mye som foregår ut fra deres spilleregler som barnet må forholde seg til; hvem bestemmer hvilken film dere skal se? Er det de yngre barna ? Hvem bestemmer når det er sengetid? Er det stemor som mener det eldre barnet skal legge seg til samme tid som de yngre slik at det ikke blir urettferdig? Osv osv osv. 

Barnet er ikke på besøk, det er også dens hjem. Vi har forsøkt å la barnet være med når det skal bestemmes aktiviteter også videre, i mye større grad enn de andre. Det er stortsett hen som setter premissene. Barnet her ikke har tilgang på alle de vennene det ellers ser, som kan gjøre at det er «kjedeligere» her, men det skal ikke føre til en slik voldsom vegring slik den andre forelderen forteller.

 

Til det siste du skriver: jeg er helt enig. Er selv skilsmisse barn og vet nøyaktig hva du sikter til. Men dette er noe mer. Det handler ikke om steforeldrene eller litt samarbeidsproblemer. Her har vi et barn som vegrer seg for å dra til den ene forelderen som om det blir mishandlet, når det ikke blir det. Det er ikke bare (ifølge den andre forelderen) at det sier det ikke vil. Barnet gråter, hyler, har vondt i magen og må til samtaler med helsesøster. Skjønner du? Det er helt sprøtt. 
 

Jeg sitter der som et stort spørsmålstegn. Når det er sagt så var den andre forelderen utrolig stygg med meg i vårt forhold og det er noe som skurrer med vedkommende. Det er årsaken til at jeg dro. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (33 minutter siden):

Hva er begrunnelsen eksempelvis nå på julaften til at den andre forelderen ønsker å hente? Og hvorfor nekter du barnet samtale med den andre forelderen? Hvor gammelt er dette barnet? Barnet har ikke egen mobil eller tar du vekk mobilen for å hindre kontakt mellom foreldren og barnet, eksempelvis når dere så film lillejulaften?

Du sier dette barnet var voldelig mot noen andre og har andre søsken. Jeg forstår deg da slik at du har etablert en ny familie med nye barn og ny partner. Jeg tror virkelig ikke folk forstår hvor belastende dette er for ett barn. Statistisk sett vil du ha vært far i denne historien og barnet er din sønn. Ikke at kjønn spiller noen rolle, men det er hva statistikken viser. Hvis du da har en ny samboer/kone og nye barn, så er dette enten du vil eller ikke en enorm belastning for ditt første barn. Det kommer på besøk inn i en kjernefamilie med andre spilleregler enn sin egen, den andre forelderen vet kanskje hvor belastende dette er for sitt barn og kjenner stor angst og uro rundt dette. 
 

Jeg tror du undervurderer hvor belastende det er for ett barn når en foreldre skaper en helt ny familie. 
 

Jeg tror du underrrapportererer hva som er belastende for ditt barn å forholde seg til i din nye familie: du sier minimalt om relasjon mellom halvsøsken annet enn at det har vært vold som du måtte irettesette, du sier ingenting ellers om hva slags forhold de har. Når ditt barn kommer på besøk i ditt hjem med din nye samboer og dine nye barn er det mye som foregår ut fra deres spilleregler som barnet må forholde seg til; hvem bestemmer hvilken film dere skal se? Er det de yngre barna ? Hvem bestemmer når det er sengetid? Er det stemor som mener det eldre barnet skal legge seg til samme tid som de yngre slik at det ikke blir urettferdig? Osv osv osv. 

Voksne flest mener jeg fullstendig undervurderer belastningen det påfører barn når de skiller seg og skaper nye familier. Uansett hvor gode foreldre de selv mener de er, hvor fantastisk steforeldren er og hvor godt de mener de samarbeider med den andre forelderen så er dette og forblir en belastning og byrde i barns liv som vil prege dem, det er en samtale jeg opplever voksne aldri vil ta. De forteller heller omgivelsene hvor bra barnet har håndtert skilsmissen også er alt annet av adferdsproblemer og sosiale vansker noe annet sin skyld: enten den andre foreldren, en potensiell diagnose eller skolen. Eller barnet selv. Statistisk sett har stebarn skyhøye odds for å utsettes for både vold og overgrep sammenlignet med barn som ikke er stebarn.
 

Jeg sier selvsagt ikke at det er relevant for ditt barn, jeg påpeker det for det illustrerer så tydelig hvor sårbar rollen som stebarn er. Likevel er den rollen noe foreldrene særdeles sjeldent ser problemet med eller skjønner at er en massiv belastning for barnet. 

En annen ting jeg vil få med er at de helgene vi blåser av mye penger (drar på badeland, spiser ute og lignende) gråter barnet og vil ikke hjem. De helgene vi kun er på tur i skog og mark å barnet «kjeder» seg, kan du være sikker på at helgen etter ønsker ikke barnet å komme tilbake. Å slik som den gangen det ble irettesatt. 
 

Det er så mange faktorer her. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (35 minutter siden):

En annen ting jeg vil få med er at de helgene vi blåser av mye penger (drar på badeland, spiser ute og lignende) gråter barnet og vil ikke hjem. De helgene vi kun er på tur i skog og mark å barnet «kjeder» seg, kan du være sikker på at helgen etter ønsker ikke barnet å komme tilbake. Å slik som den gangen det ble irettesatt. 
 

Det er så mange faktorer her. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Men dette er vel ikke barnet sin skyld? 
Du skriver dette med en slags anklage synes jeg: de gangene vi blåser av my penger versus de gangene dere gjør mer kjedelige ting (fra ett barn sitt perspektiv) - barnet er normalt i den forstand at det har ingen reell forutsetning til å forstå at de tingene barnet syns er gøy og morsomt har en høyere økonomisk kostnad enn de tingene som er gratis. Det at du skriver dette med en slags undertone av anklage mot barnet synes jeg sier noe om deg og ditt syn på barnet, og dette er veldig vanlig hos stebarn. De dømmes langt mer negativt enn biologiske barn. (for jeg antar at de andre barna dine synes lange turer er helst enda mer morsomt enn de tingene som koster penger? 🤪)

- bare denne anklagen sier noe om holdningen du som voksen møter barnet med.

Gjest 5bdeb...274 skrev (51 minutter siden):

Nei. Den andre forelderen forsøker å nå tak i barnet, ikke omvendt. Når det da får tak i barnet, sier den andre forelderen til meg at de har avtalt seg imellom at det skal hentes. 

Dette er ikke et nytt problem. Det har vedvart siden før jeg fikk ny samboer og barn. Ikke at det ikke er belastende, men det er ikke årsaken til alt dette. 

Når det gjelder volden så begrenser den seg ikke til søsknene. 

Barnet er ikke på besøk, det er også dens hjem. Vi har forsøkt å la barnet være med når det skal bestemmes aktiviteter også videre, i mye større grad enn de andre. Det er stortsett hen som setter premissene. Barnet her ikke har tilgang på alle de vennene det ellers ser, som kan gjøre at det er «kjedeligere» her, men det skal ikke føre til en slik voldsom vegring slik den andre forelderen forteller.

 

Til det siste du skriver: jeg er helt enig. Er selv skilsmisse barn og vet nøyaktig hva du sikter til. Men dette er noe mer. Det handler ikke om steforeldrene eller litt samarbeidsproblemer. Her har vi et barn som vegrer seg for å dra til den ene forelderen som om det blir mishandlet, når det ikke blir det. Det er ikke bare (ifølge den andre forelderen) at det sier det ikke vil. Barnet gråter, hyler, har vondt i magen og må til samtaler med helsesøster. Skjønner du? Det er helt sprøtt. 
 

Jeg sitter der som et stort spørsmålstegn. Når det er sagt så var den andre forelderen utrolig stygg med meg i vårt forhold og det er noe som skurrer med vedkommende. Det er årsaken til at jeg dro. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Igjen så avviser du å se innover og fokuserer på det som er utenfor deg selv og din nye familie, primært på barnet selv og den andre foreldren som hovedårsak til problemet.

Jeg blir nesten nysgjerrig: skriver stemor innleggene sammen med deg i denne tråden?
Hvor mye av det du gjentar her er samtaler du har hatt med henne om hva du/dere mener er årsaken ?

For:

1.) jeg spurte aldri om barnet forsøkte å få tak i sin andre foreldre men om du/dere tok vekk mobilen under film. Det svarer du fortsatt ikke på. 
2.) du viser til at barnet mangler venner hos dere og kan dermed være ensom men du mener det ikke er årsak nok til å forklare at barnet vegrer seg.

Det leder meg til:

3.) du har allerede bestemt deg for at det er koselig hos dere, her er alt gjort riktig og ingenting spesielt å utsette på. Det er noe mer i følge deg som er årsaken til at barnet mistrives for de årsakene du har fått vite om (eksempelvis manglende venner) - har du konkludert med at ikke er grunn nok, det tar meg til det viktigste som er punkt

4.) Dette barnet blir ikke validert av deg som foreldre og du er ikke mottakelig for at det faktisk er forhold hjemme hos dere uansett hvor banale du måtte finne dem, som kan være årsak til at barnet føler som det gjør. Du snakker om å gi opp barnet ditt, som om det er noe du tvinges til av barnet og den biologiske foreldren, enda alt tyder på at du faktisk får samvær og har både barn og en foreldre som forsøker å snakke med deg og gi deg informasjon (men du mener den er feil/ikke stemmer/ikke er relevant/gyldig) 

Du har allerede gitt opp dette barnet. Og mest sannsynlig så vet jo barnet det selv.

Jeg håper barnet har andre støttespillere som bygger det opp fremfor å bryte det ned, for å være i ett miljø hvor en ikke blir validert eller forstått og stemplet i negativt lys (utakknemlig/liker ikke tur/vil bare gjøre ting som bruker penger) - hva enn det poenget ditt var det for å understreke noe negativt hos barnets personlighet: er basicly karakterdrap på en unge. Det du beskriver er helt normal oppførsel blant nesten hundrede prosent av alle barn; de foretrekker som regel kino og badeland fremfor lang tur. Men: det er spesifikk stebarn som får slike ting brukt mot seg som om de har en slags karakterbrist eller feil, som gjør foreldrene hjelpesløse.

nei, bare nei. Du må virkelig gå i deg selv, men det kommer du neppe til å gjøre for du har som sagt allerede konkludert med at problemet ligger utenfor deg og din nye familie.

for en klisje. 

Endret 26. desember 2025 av mad.cat

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (1 time siden):

Men dette er vel ikke barnet sin skyld? 
Du skriver dette med en slags anklage synes jeg: de gangene vi blåser av my penger versus de gangene dere gjør mer kjedelige ting (fra ett barn sitt perspektiv) - barnet er normalt i den forstand at det har ingen reell forutsetning til å forstå at de tingene barnet syns er gøy og morsomt har en høyere økonomisk kostnad enn de tingene som er gratis. Det at du skriver dette med en slags undertone av anklage mot barnet synes jeg sier noe om deg og ditt syn på barnet, og dette er veldig vanlig hos stebarn. De dømmes langt mer negativt enn biologiske barn. (for jeg antar at de andre barna dine synes lange turer er helst enda mer morsomt enn de tingene som koster penger? 🤪)

- bare denne anklagen sier noe om holdningen du som voksen møter barnet med.

Igjen så avviser du å se innover og fokuserer på det som er utenfor deg selv og din nye familie, primært på barnet selv og den andre foreldren som hovedårsak til problemet.

Jeg blir nesten nysgjerrig: skriver stemor innleggene sammen med deg i denne tråden?
Hvor mye av det du gjentar her er samtaler du har hatt med henne om hva du/dere mener er årsaken ?

For:

1.) jeg spurte aldri om barnet forsøkte å få tak i sin andre foreldre men om du/dere tok vekk mobilen under film. Det svarer du fortsatt ikke på. 
2.) du viser til at barnet mangler venner hos dere og kan dermed være ensom men du mener det ikke er årsak nok til å forklare at barnet vegrer seg.

Det leder meg til:

3.) du har allerede bestemt deg for at det er koselig hos dere, her er alt gjort riktig og ingenting spesielt å utsette på. Det er noe mer i følge deg som er årsaken til at barnet mistrives for de årsakene du har fått vite om (eksempelvis manglende venner) - har du konkludert med at ikke er grunn nok, det tar meg til det viktigste som er punkt

4.) Dette barnet blir ikke validert av deg som foreldre og du er ikke mottakelig for at det faktisk er forhold hjemme hos dere uansett hvor banale du måtte finne dem, som kan være årsak til at barnet føler som det gjør. Du snakker om å gi opp barnet ditt, som om det er noe du tvinges til av barnet og den biologiske foreldren, enda alt tyder på at du faktisk får samvær og har både barn og en foreldre som forsøker å snakke med deg og gi deg informasjon (men du mener den er feil/ikke stemmer/ikke er relevant/gyldig) 

Du har allerede gitt opp dette barnet. Og mest sannsynlig så vet jo barnet det selv.

Jeg håper barnet har andre støttespillere som bygger det opp fremfor å bryte det ned, for å være i ett miljø hvor en ikke blir validert eller forstått og stemplet i negativt lys (utakknemlig/liker ikke tur/vil bare gjøre ting som bruker penger) - hva enn det poenget ditt var det for å understreke noe negativt hos barnets personlighet: er basicly karakterdrap på en unge. Det du beskriver er helt normal oppførsel blant nesten hundrede prosent av alle barn; de foretrekker som regel kino og badeland fremfor lang tur. Men: det er spesifikk stebarn som får slike ting brukt mot seg som om de har en slags karakterbrist eller feil, som gjør foreldrene hjelpesløse.

nei, bare nei. Du må virkelig gå i deg selv, men det kommer du neppe til å gjøre for du har som sagt allerede konkludert med at problemet ligger utenfor deg og din nye familie.

for en klisje. 

Forstår ikke helt hva du mener med anklage? Nei, absolutt ikke. Jeg forsøker å få frem alle nyansene, som eventuelt kan føre til denne vegringen. De andre barna har ikke det, de er jo her hele tiden. 
 

1. Jeg la bort min egen mobil under filmen , ja.
2. Jeg har bestemt meg for at det er ingen faktorer her som skal utløse en så sterk vegring. Det betyr ikke at alt her er perfekt eller veldig koselig. 
 

«Det du beskriver er helt normal oppførsel blant nesten hundrede prosent av alle barn; de foretrekker som regel kino og badeland fremfor lang tur.»

Det du skriver blir litt svart/hvitt. Ja det har du rett i, men er det slik hos hundre prosent av barna at dersom de ikke får kino og badeland, får de vondt i magen, nekter å dra til den andre forelderen og sammenbrudd? 
 

Det jeg kan ta til meg av dine svar er at ja, jeg skal videre se på hva som kan forårsake det fra vår kant. 
 

 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (25 minutter siden):

Forstår ikke helt hva du mener med anklage? Nei, absolutt ikke. Jeg forsøker å få frem alle nyansene, som eventuelt kan føre til denne vegringen. De andre barna har ikke det, de er jo her hele tiden. 
 

1. Jeg la bort min egen mobil under filmen , ja.

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Du Svarer fortsatt ikke på det jeg spør om: barnet er i skolealder det er derfor ikke usannsynlig at barnet har egen mobil, spesielt med tanke på at du selv maler bildet av en veldig bekymret og kontrollerende foreldre: la du bort barnet sin mobil, fortsatt at barnet har en? (Hvor gammel er dette barnet sånn ca?)

Gjest 5bdeb...274 skrev (25 minutter siden):

Forstår ikke helt hva du mener med anklage? Nei, absolutt ikke. Jeg forsøker å få frem alle nyansene, som eventuelt kan føre til denne vegringen. De andre barna har ikke det, de er jo her hele tiden. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Dette er svaret ditt når jeg stiller spørsmål ved hvorfor du mener det er relevant å trekke frem at barnet foretrekker badeland fremfor tur. De fleste barn gjør det. Dere har hatt tilbakemeldinger om at barnet ikke har venner hos dere og kjenner kanskje på ensomhet men dette avviser dere nærmest som irrelevant og ikke godt nok grunnlag til å kjenne på det dere omtaler som vegring, samtidig trekkes det frem at badeland motiverer barnet og tur gjør ikke. Det er ingen tvil for meg om at dere maler ett særdeles usympatisk bilde av dette barnet. Det at barnet ikke liker tur har dere dermed konkludert som mer sannsynlig årsak til vegring, men ensomhet er ikke.. og det er da deres mening på tross av tilbakemelding fra den andre foreldren og barnet selv.

Gjest 5bdeb...274 skrev (25 minutter siden):

2. Jeg har bestemt meg for at det er ingen faktorer her som skal utløse en så sterk vegring. Det betyr ikke at alt her er perfekt eller veldig koselig. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Vel: du trekker jo selv frem at barnet ikke tåler irettesettelse ved vold, at det ikke gidder tur, og den andre foreldren maser. Så du har jo absolutt tydelige meninger om hva årsaken er.
 

Du avfeier at andre biologiske barn du har som muligens er av annen alder og kjønn og dermed har helt andre motstridende behov som kan være i konflikt med dette barnet, kombinert med at disse barna altså deler felles foreldre i dette hjemmet kan skape en  følelse av utenforskap, kombinert med manglende venner - det er ikke godt nok grunnlag.. i følge deg. (Og steforeldre?)

Gjest 5bdeb...274 skrev (25 minutter siden):

«Det du beskriver er helt normal oppførsel blant nesten hundrede prosent av alle barn; de foretrekker som regel kino og badeland fremfor lang tur.»

Det du skriver blir litt svart/hvitt. Ja det har du rett i, men er det slik hos hundre prosent av barna at dersom de ikke får kino og badeland, får de vondt i magen, nekter å dra til den andre forelderen og sammenbrudd? 
 

Her går du i forsvar.

Du hevder altså at det kun er når barnet ikke får gå på kino og badeland barnet får vondt i magen?

- igjen?

Hvor mye av dette sitter steforeldren og hvisker i øret ditt?
 

Som foreldre vet du vel innerst inne at denne påstanden er løgn. Barnet ditt (er det overhodet far som skriver…??) - får vel neppe vondt i magen utelukkende av manko på badeland. 

Jeg gjentar: dette er karakterdrap på ett barn.
 

Hvis jeg snakker til en steforeldre nå:

Du bør virkelig gå i deg selv. Se for deg at det barnet du omtaler er ett av dine barn som blir redusert ned til noe så simpelt som det du gjør her. Jeg skjønner at det er krevende og vanskelig, men dette er ikke greit.
 

Gjest 5bdeb...274 skrev (25 minutter siden):

Det jeg kan ta til meg av dine svar er at ja, jeg skal videre se på hva som kan forårsake det fra vår kant. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Det som er svart/hvitt er den bombastiske beskrivelsen av barnet og den andre foreldren og hvordan alt ansvar skumpes over på dem. Det er åpenlyst at med en helt ny familie som barnet må forholde seg til så skaper det usikkerhet og utrygghet. Det er helt andre rutiner, helt andre  forventninger. 
En helt annen rolle i deres familie enn den andre familien. Helt andre voksne. Helt andre definisjoner av familieliv.

Det betyr ikke at dere ikke kan lykkes, men dere må faktisk starte med å se innover og jobbe med hva dere har av forutsetning til å møte barnet på barnets premisser og samtidig ramme det inn og vise omsorg. Om så dette også innebærer at barnet får dra hjem etter (enten påvirkning av egen mor eller eget ønske) - så la nå barnet gjøre det da. Det hjelper virkelig ikke relasjonen å eventuelt straffe barnet med å konkludere med at siden barnet ville hjem så bare dropper man ut fullstendig. 

Hvor ofte har dere ansvaret for barnet? 

Endret 26. desember 2025 av mad.cat

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (9 timer siden):

Du Svarer fortsatt ikke på det jeg spør om: barnet er i skolealder det er derfor ikke usannsynlig at barnet har egen mobil, spesielt med tanke på at du selv maler bildet av en veldig bekymret og kontrollerende foreldre: la du bort barnet sin mobil, fortsatt at barnet har en? (Hvor gammel er dette barnet sånn ca?)

Nei det gjorde jeg ikke. Barnet har egen mobil og hadde ikke fulgt med på den, etter den andre forelderens ønske. Hos oss bruker barnet mobilen når det vil, å dersom det ikke vil, så er det ingen som ber hen om å bruke den. Den andre forelderen hadde derfor først forsøkt å kontakte barnet på hens mobil, ikke fått svar å dermed begynt å mase på meg. 

 

mad.cat skrev (9 timer siden):

Dette er svaret ditt når jeg stiller spørsmål ved hvorfor du mener det er relevant å trekke frem at barnet foretrekker badeland fremfor tur. De fleste barn gjør det. Dere har hatt tilbakemeldinger om at barnet ikke har venner hos dere og kjenner kanskje på ensomhet men dette avviser dere nærmest som irrelevant og ikke godt nok grunnlag til å kjenne på det dere omtaler som vegring, samtidig trekkes det frem at badeland motiverer barnet og tur gjør ikke. Det er ingen tvil for meg om at dere maler ett særdeles usympatisk bilde av dette barnet. Det at barnet ikke liker tur har dere dermed konkludert som mer sannsynlig årsak til vegring, men ensomhet er ikke.. og det er da deres mening på tross av tilbakemelding fra den andre foreldren og barnet selv.

Vel: du trekker jo selv frem at barnet ikke tåler irettesettelse ved vold, at det ikke gidder tur, og den andre foreldren maser. Så du har jo absolutt tydelige meninger om hva årsaken er.
 

Du avfeier at andre biologiske barn du har som muligens er av annen alder og kjønn og dermed har helt andre motstridende behov som kan være i konflikt med dette barnet, kombinert med at disse barna altså deler felles foreldre i dette hjemmet kan skape en  følelse av utenforskap, kombinert med manglende venner - det er ikke godt nok grunnlag.. i følge deg. (Og steforeldre?)

Her går du i forsvar.

Du hevder altså at det kun er når barnet ikke får gå på kino og badeland barnet får vondt i magen?

- igjen?

Hvor mye av dette sitter steforeldren og hvisker i øret ditt?
 

Som foreldre vet du vel innerst inne at denne påstanden er løgn. Barnet ditt (er det overhodet far som skriver…??) - får vel neppe vondt i magen utelukkende av manko på badeland. 

Jeg gjentar: dette er karakterdrap på ett barn.
 

Hvis jeg snakker til en steforeldre nå:

Du bør virkelig gå i deg selv. Se for deg at det barnet du omtaler er ett av dine barn som blir redusert ned til noe så simpelt som det du gjør her. Jeg skjønner at det er krevende og vanskelig, men dette er ikke greit.
 

Det som er svart/hvitt er den bombastiske beskrivelsen av barnet og den andre foreldren og hvordan alt ansvar skumpes over på dem. Det er åpenlyst at med en helt ny familie som barnet må forholde seg til så skaper det usikkerhet og utrygghet. Det er helt andre rutiner, helt andre  forventninger. 
En helt annen rolle i deres familie enn den andre familien. Helt andre voksne. Helt andre definisjoner av familieliv.

Det betyr ikke at dere ikke kan lykkes, men dere må faktisk starte med å se innover og jobbe med hva dere har av forutsetning til å møte barnet på barnets premisser og samtidig ramme det inn og vise omsorg. Om så dette også innebærer at barnet får dra hjem etter (enten påvirkning av egen mor eller eget ønske) - så la nå barnet gjøre det da. Det hjelper virkelig ikke relasjonen å eventuelt straffe barnet med å konkludere med at siden barnet ville hjem så bare dropper man ut fullstendig. 

Hvor ofte har dere ansvaret for barnet? 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (10 timer siden):

Du Svarer fortsatt ikke på det jeg spør om: barnet er i skolealder det er derfor ikke usannsynlig at barnet har egen mobil, spesielt med tanke på at du selv maler bildet av en veldig bekymret og kontrollerende foreldre: la du bort barnet sin mobil, fortsatt at barnet har en? (Hvor gammel er dette barnet sånn ca?)

Dette er svaret ditt når jeg stiller spørsmål ved hvorfor du mener det er relevant å trekke frem at barnet foretrekker badeland fremfor tur. De fleste barn gjør det. Dere har hatt tilbakemeldinger om at barnet ikke har venner hos dere og kjenner kanskje på ensomhet men dette avviser dere nærmest som irrelevant og ikke godt nok grunnlag til å kjenne på det dere omtaler som vegring, samtidig trekkes det frem at badeland motiverer barnet og tur gjør ikke. Det er ingen tvil for meg om at dere maler ett særdeles usympatisk bilde av dette barnet. Det at barnet ikke liker tur har dere dermed konkludert som mer sannsynlig årsak til vegring, men ensomhet er ikke.. og det er da deres mening på tross av tilbakemelding fra den andre foreldren og barnet selv.

Vel: du trekker jo selv frem at barnet ikke tåler irettesettelse ved vold, at det ikke gidder tur, og den andre foreldren maser. Så du har jo absolutt tydelige meninger om hva årsaken er.
 

Du avfeier at andre biologiske barn du har som muligens er av annen alder og kjønn og dermed har helt andre motstridende behov som kan være i konflikt med dette barnet, kombinert med at disse barna altså deler felles foreldre i dette hjemmet kan skape en  følelse av utenforskap, kombinert med manglende venner - det er ikke godt nok grunnlag.. i følge deg. (Og steforeldre?)

Her går du i forsvar.

Du hevder altså at det kun er når barnet ikke får gå på kino og badeland barnet får vondt i magen?

- igjen?

Hvor mye av dette sitter steforeldren og hvisker i øret ditt?
 

Som foreldre vet du vel innerst inne at denne påstanden er løgn. Barnet ditt (er det overhodet far som skriver…??) - får vel neppe vondt i magen utelukkende av manko på badeland. 

Jeg gjentar: dette er karakterdrap på ett barn.
 

Hvis jeg snakker til en steforeldre nå:

Du bør virkelig gå i deg selv. Se for deg at det barnet du omtaler er ett av dine barn som blir redusert ned til noe så simpelt som det du gjør her. Jeg skjønner at det er krevende og vanskelig, men dette er ikke greit.
 

Det som er svart/hvitt er den bombastiske beskrivelsen av barnet og den andre foreldren og hvordan alt ansvar skumpes over på dem. Det er åpenlyst at med en helt ny familie som barnet må forholde seg til så skaper det usikkerhet og utrygghet. Det er helt andre rutiner, helt andre  forventninger. 
En helt annen rolle i deres familie enn den andre familien. Helt andre voksne. Helt andre definisjoner av familieliv.

Det betyr ikke at dere ikke kan lykkes, men dere må faktisk starte med å se innover og jobbe med hva dere har av forutsetning til å møte barnet på barnets premisser og samtidig ramme det inn og vise omsorg. Om så dette også innebærer at barnet får dra hjem etter (enten påvirkning av egen mor eller eget ønske) - så la nå barnet gjøre det da. Det hjelper virkelig ikke relasjonen å eventuelt straffe barnet med å konkludere med at siden barnet ville hjem så bare dropper man ut fullstendig. 

Hvor ofte har dere ansvaret for barnet? 

Jeg har ikke hevdet at det er årsaken. 
 

Vi har ikke reist på ferie de siste 5 årene på grunn av situasjonen som er. I år har vi bestemt at vi reiser til syden, å da kan vi dessverre ikke ta med barnet. Det at det ikke er mulig å planlegge på grunn av den andre forelderen, ødelegger til syvende og sist for barnet. Det er utrolig frustrerende. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (2 timer siden):

Nei det gjorde jeg ikke. Barnet har egen mobil og hadde ikke fulgt med på den, etter den andre forelderens ønske. Hos oss bruker barnet mobilen når det vil, å dersom det ikke vil, så er det ingen som ber hen om å bruke den. Den andre forelderen hadde derfor først forsøkt å kontakte barnet på hens mobil, ikke fått svar å dermed begynt å mase på meg. 

 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Det var det som ante meg: den andre foreldren får ikke tak i barnet også forsøker selvfølgelig foreldren å få tak i deg. Jeg tror ikke løsningen er å nekte den andre foreldren kontakt med barnet når barnet er hos deg, igjen: hvor ofte har du samvær?

Jeg antar at den andre foreldren og barnet kanskje har en avtale om å ha kontakt for eksempel før barnet legger seg og når det våkner eller lignende. Når foreldren ikke får tak i barnet forsøker foreldren via deg. Du beskriver dette som masing. 

Det kan godt stemme at den andre foreldren er utrygg og bekymret og fremmer dette i barnet. Samtidig har du fått mange spørsmål du ikke svarer på:

1.) hvor ofte har du samvær?

2.) hvor gammel er dette barnet?

3.) hva med de andre barna dine? 

4.) som en annen bruker var inne på: hvordan var bruddet mellom deg og den andre foreldren ?

Gjest 5bdeb...274 skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke hevdet at det er årsaken. 
 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Vel; trådens tittel er jo samværsvegring og manipulasjon. Da sier det seg selv at du setter disse to i sammenheng og det er altså den andre foreldren sin manipulering som fører til at barnet får samvrsvegring. 

Jeg tror det kan være litt mer intrikat enn som så. Det kan være at eksempelvis det at barnet savner sine venner og er ensom (noe du anerkjenner som ett faktum, men avfeier som god nok årsak til at barnet skal vegre seg) - forsterker den andre foreldren sin bekrymring rundt at barnets følelser skal bli validert og tatt på alvor. Du beskriver også at den andre foreldren er avhengig av barnet sitt og derfor maser (og manipulerer) - Det er din virkelighet. Den har du selvsagt rett til å ha.

Jeg er ganske overbevist om at hadde vi snakket med den andre foreldren ville ikke den kjenne seg igjen i din beskrivelse men ha sin egen: eksempelvis at barnet har gitt utrykk for negative følelser som trigger usikkerhet og bekymring. Du sier at dette barnet også sliter sosialt på skolen, det kan da være at den andre foreldren er den som har fulgt opp dette mest (?) og dermed er vant med å bruke mye energi på dette barnet.

Så rundt dette barnet er dere minst to voksenpersoner som har ulike (negative) meninger (om hverandre)

Jeg antar at steforeldren du har fått nye barn med også har meninger. Skal jeg gjette mener denne steforeldren at den andre biologiske foreldren tar for mye plass og at du er for ettergivende. Du bør være strengere både mot den andre biologiske foreldren og barnet.

Det utgjør dermed tre forskjelllge omsorgspersoner rundt dette barnet med tre forskjellige versjoner og synspunkt.

Så har vi barnets historie.

Den skrives nå. Barnet er mest sannsynlig enda ikke i stand til å vite eller prosessere hva dets historie vil bli. Så den opplevelsen barnet sitter med nå (vegring for å besøke deg) - trenger ikke være der om noen år. Det kan endres. Men det krever også noe fra dere rundt.

Du har ikke mulighet til å endre den andre foreldren. Det er den du må samarbeide med. Du sier i denne tråden at du tror kanskje det beste er å bare gi opp, samtidig som du grenser mot å beskrive ett emosjonelt overgrep mot barnet av den foreldren. Dette er også klassisk for stebarn og veldig gjentagende: historien er selvmotsigende: den andre foreldren er på en eller annen måte udugelig/skadelig men likevel god nok til å ta vare på barnet fulltid.

For meg fremstår det som at den som per dags dato lider mest av den relasjonen mellom barnet og den andre foreldren er deg, og skal jeg gjette skyldes dette mye din nye samboer. Det oppleves sikkert som grenseoverskridende at den andre parten avbryter samlivet deres og henter barnet. Hadde du ikke hatt den nye familien, og hadde du hatt mer forståelse og mindre irritasjon mot denne dynamikken mellom biologisk mor (?) - og ditt barn, hadde det kanskje ikke vært noe problem. For du kan snu på det og si:

Så fint at barnet ditt var sammen med dere lillejulaften og så film. Og så fint at hvis det av ulike årsaker ønsket seg hjem til mor (?) - så fikk det også det.

Det er altså ikke barnet som uttrykker misnøye med denne ordningen, men du. Fordi dine forventninger ikke innfris.
 

Da er vi tilbake til barnets historie som skrives nå. Hvem vil du være i den historien? For du kan som sagt ikke endre mor. (Jeg antar det er du som er far) - du kan dog endre hvordan du samarbeider med henne, hvilke kamper du velger å ta og ikke, velge hva du støtter og ikke, velge din tilnærming til saken. 

 

Hva med å forsøke å endre den?  Før du konkluderer med at du skal gi opp barnet ditt fullstendig kan du heller gi opp frustrasjonen og irritasjonen over at dine forventninger (og samboer) - ikke blir innfridd. Først da tror jeg du er i stand til å skrive en historie hvor barnet får frihet til å se nyansene av hvem foreldrene var i barnets barndom. For så lenge du utviser frustrasjon og irritasjon over barnets valg, uansett om det skyldes manipulasjon av mor, så vil barnet neppe oppleve deg som særlig støttende.

Det mener jeg er den beste tilnærmingen du kan ta. Men jeg tviler på at det kommer til å skje for du har muligens sterke krefter som jobber mot dette, blant annet via din nye samboer. Hun må også jobbe med å legge vekk sine forventninger til hvordan samvær skal foregå, og forsøke å la være å dømme biologisk mor. - klarer hun det? Hvis ikke må du som far være selvstendig nok til å velge en tilnærming til ditt barn (og hans mor) som er mest mulig forankret i din rolle som dette barnet sin far og dermed felles foreldre med nettopp den moren. 
 

Gjest 5bdeb...274 skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke hevdet at det er årsaken. 
 

Vi har ikke reist på ferie de siste 5 årene på grunn av situasjonen som er. I år har vi bestemt at vi reiser til syden, å da kan vi dessverre ikke ta med barnet. Det at det ikke er mulig å planlegge på grunn av den andre forelderen, ødelegger til syvende og sist for barnet. Det er utrolig frustrerende. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Hva mener du med på grunn av situasjonen dere er i?

Det er selvsagt forferdelig trist for din sønn at han ikke får delta på den ferien, har du fortalt dette til biologisk mor? Er sønnen din invitert med? Eller har du og din samboer bare konkludert med at det ikke er aktuelt? For igjen så ser jeg jo at du legger ansvar og skyld over på biologisk mor som syndebukken for at du tar med deg kjernefamilien på sydentur og lar sønnen din være igjen utenfor fellesskapet. Da antar jeg du har strekt deg langt i dialog med mor om denne sydenturen siden du mener hun er skyldig i at barnet ikke kan delta? 

Og: har du da noen planer om å gjøre noe med ham bare dere to, far og sønn?  

[Gjest 5bdeb...274]

Spørsmålet er: hvorfor skulle den andre forelderen på død og liv ha tak i barnet? 

Nei. Det er ingen avtale angående ringing slik som du skisserer.
 

Samværet er annenhver helg og i ferier. 
 

Jeg har svart på hvor gammelt barnet er ovenfor. 
 

Ja den andre forelderen er utrygg og sliter med egen psyke. Jeg er ingen psykolog, det må den ta opp med egen fastlege. 

Barnet er 8 år og har søsken på 6år, 4år og 2år. 

Bruddet var stygt. Jeg var den som dro. Den andre forelderen sa da at barnet tilhørte hen og at hen skulle ødelegge livet mitt. 
 

Ja jeg beskriver en avhengighet basert på måten den har behandlet meg på i forhold til barnet, å måten det behandler barnet på. Jeg tror mye av det er basert på egne behov, å redsel for å være alene. Det skal ha kontroll på alt og har satt kjepper i hjulene siden den dagen jeg dro. 

Steforelderen er også oppgitt over at dette går ut over barnet, samt alle de andre barna. Steforelderen mente innledningsvis at jeg burde ha tatt med meg barnet og flyttet den dagen jeg gjorde det slutt. 

Det er ikke et samarbeid. Den andre forelderen har slått gjennom på alle punkter siden dag én. Det er det «samarbeidet» består av. 
 

Jeg tror dette er personlig for deg. Du antar ting og detaljer som ikke stemmer, jeg kan da anta at du plasserer egne hendelser inn i denne situasjonen. Når du skal svare på andres innlegg, kan det være greit å gå ut fra de opplysningene som står der og forsøke svare på best mulig måte ut fra det, jeg opplever ikke at dette er til hjelp. 
 

Det som er nyttig fra kommentarene dine er at vi kan gjøre enda mer for å ha det hyggelig her når barnet er hjemme. 
 

 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (1 time siden):

Det var det som ante meg: den andre foreldren får ikke tak i barnet også forsøker selvfølgelig foreldren å få tak i deg. Jeg tror ikke løsningen er å nekte den andre foreldren kontakt med barnet når barnet er hos deg, igjen: hvor ofte har du samvær?

Jeg antar at den andre foreldren og barnet kanskje har en avtale om å ha kontakt for eksempel før barnet legger seg og når det våkner eller lignende. Når foreldren ikke får tak i barnet forsøker foreldren via deg. Du beskriver dette som masing. 

Det kan godt stemme at den andre foreldren er utrygg og bekymret og fremmer dette i barnet. Samtidig har du fått mange spørsmål du ikke svarer på:

1.) hvor ofte har du samvær?

2.) hvor gammel er dette barnet?

3.) hva med de andre barna dine? 

4.) som en annen bruker var inne på: hvordan var bruddet mellom deg og den andre foreldren ?

Vel; trådens tittel er jo samværsvegring og manipulasjon. Da sier det seg selv at du setter disse to i sammenheng og det er altså den andre foreldren sin manipulering som fører til at barnet får samvrsvegring. 

Jeg tror det kan være litt mer intrikat enn som så. Det kan være at eksempelvis det at barnet savner sine venner og er ensom (noe du anerkjenner som ett faktum, men avfeier som god nok årsak til at barnet skal vegre seg) - forsterker den andre foreldren sin bekrymring rundt at barnets følelser skal bli validert og tatt på alvor. Du beskriver også at den andre foreldren er avhengig av barnet sitt og derfor maser (og manipulerer) - Det er din virkelighet. Den har du selvsagt rett til å ha.

Jeg er ganske overbevist om at hadde vi snakket med den andre foreldren ville ikke den kjenne seg igjen i din beskrivelse men ha sin egen: eksempelvis at barnet har gitt utrykk for negative følelser som trigger usikkerhet og bekymring. Du sier at dette barnet også sliter sosialt på skolen, det kan da være at den andre foreldren er den som har fulgt opp dette mest (?) og dermed er vant med å bruke mye energi på dette barnet.

Så rundt dette barnet er dere minst to voksenpersoner som har ulike (negative) meninger (om hverandre)

Jeg antar at steforeldren du har fått nye barn med også har meninger. Skal jeg gjette mener denne steforeldren at den andre biologiske foreldren tar for mye plass og at du er for ettergivende. Du bør være strengere både mot den andre biologiske foreldren og barnet.

Det utgjør dermed tre forskjelllge omsorgspersoner rundt dette barnet med tre forskjellige versjoner og synspunkt.

Så har vi barnets historie.

Den skrives nå. Barnet er mest sannsynlig enda ikke i stand til å vite eller prosessere hva dets historie vil bli. Så den opplevelsen barnet sitter med nå (vegring for å besøke deg) - trenger ikke være der om noen år. Det kan endres. Men det krever også noe fra dere rundt.

Du har ikke mulighet til å endre den andre foreldren. Det er den du må samarbeide med. Du sier i denne tråden at du tror kanskje det beste er å bare gi opp, samtidig som du grenser mot å beskrive ett emosjonelt overgrep mot barnet av den foreldren. Dette er også klassisk for stebarn og veldig gjentagende: historien er selvmotsigende: den andre foreldren er på en eller annen måte udugelig/skadelig men likevel god nok til å ta vare på barnet fulltid.

For meg fremstår det som at den som per dags dato lider mest av den relasjonen mellom barnet og den andre foreldren er deg, og skal jeg gjette skyldes dette mye din nye samboer. Det oppleves sikkert som grenseoverskridende at den andre parten avbryter samlivet deres og henter barnet. Hadde du ikke hatt den nye familien, og hadde du hatt mer forståelse og mindre irritasjon mot denne dynamikken mellom biologisk mor (?) - og ditt barn, hadde det kanskje ikke vært noe problem. For du kan snu på det og si:

Så fint at barnet ditt var sammen med dere lillejulaften og så film. Og så fint at hvis det av ulike årsaker ønsket seg hjem til mor (?) - så fikk det også det.

Det er altså ikke barnet som uttrykker misnøye med denne ordningen, men du. Fordi dine forventninger ikke innfris.
 

Da er vi tilbake til barnets historie som skrives nå. Hvem vil du være i den historien? For du kan som sagt ikke endre mor. (Jeg antar det er du som er far) - du kan dog endre hvordan du samarbeider med henne, hvilke kamper du velger å ta og ikke, velge hva du støtter og ikke, velge din tilnærming til saken. 

 

Hva med å forsøke å endre den?  Før du konkluderer med at du skal gi opp barnet ditt fullstendig kan du heller gi opp frustrasjonen og irritasjonen over at dine forventninger (og samboer) - ikke blir innfridd. Først da tror jeg du er i stand til å skrive en historie hvor barnet får frihet til å se nyansene av hvem foreldrene var i barnets barndom. For så lenge du utviser frustrasjon og irritasjon over barnets valg, uansett om det skyldes manipulasjon av mor, så vil barnet neppe oppleve deg som særlig støttende.

Det mener jeg er den beste tilnærmingen du kan ta. Men jeg tviler på at det kommer til å skje for du har muligens sterke krefter som jobber mot dette, blant annet via din nye samboer. Hun må også jobbe med å legge vekk sine forventninger til hvordan samvær skal foregå, og forsøke å la være å dømme biologisk mor. - klarer hun det? Hvis ikke må du som far være selvstendig nok til å velge en tilnærming til ditt barn (og hans mor) som er mest mulig forankret i din rolle som dette barnet sin far og dermed felles foreldre med nettopp den moren. 
 

Hva mener du med på grunn av situasjonen dere er i?

Det er selvsagt forferdelig trist for din sønn at han ikke får delta på den ferien, har du fortalt dette til biologisk mor? Er sønnen din invitert med? Eller har du og din samboer bare konkludert med at det ikke er aktuelt? For igjen så ser jeg jo at du legger ansvar og skyld over på biologisk mor som syndebukken for at du tar med deg kjernefamilien på sydentur og lar sønnen din være igjen utenfor fellesskapet. Da antar jeg du har strekt deg langt i dialog med mor om denne sydenturen siden du mener hun er skyldig i at barnet ikke kan delta? 

Og: har du da noen planer om å gjøre noe med ham bare dere to, far og sønn?  

Kan også få med at jeg var barnets nærmeste omsorgsperson frem til bruddet. Jeg var den som tok alle bleiene, reiste på kontroller, passet på det når det var syk, utallige legetimer, oppfølging i barnehage, handling av klær, laging av mat. Jeg hadde ansvaret for alt dette. Etter bruddet har den andre forelderen sakte men sikkert skyvd meg ut av barnets liv med skitne triks. Det har vært litt av en reise. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

[Markiii]

Råd og veiledning fra barnevernet + fast samværsavtale hos familievernkontoret. Er dette gjort?

[mad.cat]

Gjest 5bdeb...274 skrev (26 minutter siden):

Spørsmålet er: hvorfor skulle den andre forelderen på død og liv ha tak i barnet? 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Det vet du allerede selv:

Gjest 5bdeb...274 skrev (27 minutter siden):

Ja den andre forelderen er utrygg og sliter med egen psyke. Anonymous poster hash: 5bdeb...274

 

Gjest 5bdeb...274 skrev (27 minutter siden):

Nei. Det er ingen avtale angående ringing slik som du skisserer.

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Jeg mente ikke med deg. Jeg mente en avtale mor har med barnet eller en uoffisiell avtale (behov) mor har med seg selv. Du beskriver en utrygg foreldre (du er åpenlyst veldig klar over dette) - så at hun ringer bør ikke komme som noe bombe, enda mindre enn at hennes utrygghet trigges når hun verken får tak på deg eller barnet.

La meg understreke:

det betyr ikke at jeg er enig med mor.

La meg påpeke:

Det betyr ikke at jeg mener mors oppdragelse er riktig.

Les gjerne de to setningene igjen.

Gjest 5bdeb...274 skrev (30 minutter siden):

Ja den andre forelderen er utrygg og sliter med egen psyke. Jeg er ingen psykolog, det må den ta opp med egen fastlege. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

For alt du vet kan det jo være mor gjør dette men det kan også være at hun i likhet med deg plasserer skyld utenfor seg selv; hun mener du har dårlig samarbeid når du burde vite at barnet vegrer seg, sliter med forskjellige ting (ensomhet/mangler venner) og du ikke har dialog med henne. 
 

La meg gjenta for deg:

Det betyr ikke at jeg mener mor har rett. 
Som leder meg igjen til det viktigste budskapet jeg har å gi deg:

Nei du er ikke hennes fastlege (og om du så var det hadde du nok ikke da heller klart å endre henne) - men du er dette barnet sin far.

Hvis dette barnet har ei nervøs og utrygg mor som har opplevd det hun anser som svik og ett stygt brudd, hva tror du barnet trenger? Flere voksne som skaper utrygghet hos barnet? Eller trigger utryggheten i mor? 
 

Hvordan kan du best mulig støtte sønnen din med den moren han faktisk har, som er hans hovedforeldre? 
 

Gjest 5bdeb...274 skrev (35 minutter siden):

Samværet er annenhver helg og i ferier. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Da er dette barnet kun på besøk i ditt hjem. At den andre foreldren med hovedomsorgen bestemmer er altså ganske naturlig likeså at barnet kan bli utrygg og få hjemlengsel, for hjem er tross alt ikke hos deg. 

Igjen: dette er ikke for å kritisere deg men for å nyansere hvordan virkeligheten oppleves for de du faktisk skal samarbeide med; barnet og barnets mor.

Gjest 5bdeb...274 skrev (37 minutter siden):

Steforelderen er også oppgitt over at dette går ut over barnet, samt alle de andre barna. Steforelderen mente innledningsvis at jeg burde ha tatt med meg barnet og flyttet den dagen jeg gjorde det slutt. 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Det du forteller her er at du har en støttespiller som kaster mer bensin på bålet i konflikten med mor. Det er flott at du har noen som tar ditt parti men dessverre trenger du nok heller noen som bidrar med nyanser for det er nyansering som vil best ruste deg til å håndtere denne situasjonen på en god måte.

og igjen: jeg er ikke enig med mor, men dette er kortene du har fått på hånda i denne avtalen. Du kan ikke bytte de ut. Dette er den mora du må samarbeide med, så dette her;

Gjest 5bdeb...274 skrev (40 minutter siden):

Spørsmålet er: hvorfor skulle den andre forelderen på død og liv ha tak i barnet? 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

- kan du ikke bruke til noe.

Det er en klisje; men det går en sånn trend på TikTok hvor noen sier at hvis en slange biter deg så springer du ikke etter slangen og spør hvorfor den biter. Nå sier jeg ikke at denne mora er en slange, men hun er som sagt den hun er og den du må forholde deg til.

Jeg skjønner at det kan være en stor sorg for deg å akseptere. Du må gjerne sørge over det. Men så må du komme deg videre og finne strategier for å håndtere det. Den første strategien er 

å akseptere: 

Gjest 5bdeb...274 skrev (42 minutter siden):

Det er ikke et samarbeid. Den andre forelderen har slått gjennom på alle punkter siden dag én. Det er det «samarbeidet» består av. 
 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Når du har akseptert dette så kan du begynne å jobbe med hvordan du best mulig får ting til å fungere med dette som forutsetning.

Mitt råd er at du aller først jobber med dine forventninger. Slutt å forvent at ting skal foregå ut ifra dine eller samboers premisser når det gjelder barnets ønsker og behov. Selvsagt betyr det ikke at barnet skal ha grenseløse friheter, men slike ting som: barnet vil hjem: det må du akseptere. Barn og mor snakker hyppig sammen:

det må du akseptere.

Barnet føler på ensomhet/mangler venner: Det må du akseptere.

Barnet vegrer seg: det må du akseptere.

 

Du har brukt de siste 7-8 årene (hele barnets levetid) - på noen helt andre! For ikke kom her å si at det å møte noen ny, flytte sammen, og få tre barn på rappen, ikke er ressurskrevende.

Og bare tenk hvor mye denne 8 åringen da skal forholde seg til! Det er jo babyer produsert hos dere gjennom hele barnets levetid. Alltid noen yngre som har store behov. Også er du overrasket over at barnet vegrer seg? Jeg vil påstå det er det mest naturlige i hele verden. Og det er ikke en refleksjon på at du er en dårlig far. For det er vel hva du frykter aller mest som er årsaken til at vegringen til barnet blir så vanskelig å akseptere? Men barnet vegrer seg ikke fordi du er en dårlig far. Barnet vegrer seg rett og slett fordi det mest sannsynlig blir veldig mye å forholde seg til! Som igjen er helt normalt. Barnet er normalt. Du er normal. Din samboer er normal. Alle reaksjonene er normale, det er summen av mange ulike behov som kolliderer med hverandre, som gjør dette vanskelig.

Barnemor, enten hun er normal eller ikke, vet du at sliter. Du kan ikke endre eller reparere henne men du kan være en voksne som ikke trigger symptomene hennes - det vil være til barnets fordel. Er du ikke enig?

Gjest 5bdeb...274 skrev (48 minutter siden):

Jeg tror dette er personlig for deg. Du antar ting og detaljer som ikke stemmer, jeg kan da anta at du plasserer egne hendelser inn i denne situasjonen. Når du skal svare på andres innlegg, kan det være greit å gå ut fra de opplysningene som står der og forsøke svare på best mulig måte ut fra det, jeg opplever ikke at dette er til hjelp. 
 

Det som er nyttig fra kommentarene dine er at vi kan gjøre enda mer for å ha det hyggelig her når barnet er hjemme. 
 

 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274

Jeg skjønner at innleggene mine sikkert er provoserende for deg, men hvis du klarer å ta inn over at jeg har ett budskap til deg, så tror jeg faktisk at det jeg sier er noe av det beste rådet du kan få. For: Det at du tenker det er personlig for meg er nok en måte å gå i forsvar på. Jeg er sammen med mine barns far, vi har to barn og tyve års samliv, så nei: jeg er ikke biologisk mor i din historie hvis du mistenker det. Jeg kjenner dog historien din, enten via en far som deg, en stemor som din samboer, eller en biologisk mor som ditt barns mor. Alle rollene er veldig gjenkjennelige, for din historie er dessverre ikke spesielt unik.

Det unike hadde vært om du klarte å bryte mønsteret. 

[Martan]

Opplevd noe litt annerledes enn trådstarter men blir ofte ett godt samarbeid eller ett skittent spill å gå igjennom brudd med barn innvolvert. 

Skal ikke utbrodere min historie men som deg så tok jeg meg av det meste og når jeg var helt utslitt etter 6-7 år med 3 barn og alle gjøremål så var det ikke snakk om å få noe kreditt over alt man hadde gjort for de men full omsorg til mor mens jeg satt å jobbet på en kontrakt for det norske oljeselskapet ett annet sted i verden men ikke ett ord om det i papirene heller og ble satt opp som mentalt psyk uten at jeg hadde gjort noe spesielt eller hadde oppført meg psyk. 

Du sier allerede at dere er inne på mental helse. Burde ta tak i dette på en eller annen voksen måte, kanskje uten myndigheter først og bli enige om noe før dere er helt utslitt og myndighetene går inn å bestemmer uten rot i virkeligheten og som hører kun på en av dere og den andre har da ett stort potensiale til å "gå i grøfta" som dere burde klare å unngå som voksne mennesker.

[Gjest 5bdeb...274]

mad.cat skrev (8 minutter siden):

Det vet du allerede selv:

 

Jeg mente ikke med deg. Jeg mente en avtale mor har med barnet eller en uoffisiell avtale (behov) mor har med seg selv. Du beskriver en utrygg foreldre (du er åpenlyst veldig klar over dette) - så at hun ringer bør ikke komme som noe bombe, enda mindre enn at hennes utrygghet trigges når hun verken får tak på deg eller barnet.

La meg understreke:

det betyr ikke at jeg er enig med mor.

La meg påpeke:

Det betyr ikke at jeg mener mors oppdragelse er riktig.

Les gjerne de to setningene igjen.

For alt du vet kan det jo være mor gjør dette men det kan også være at hun i likhet med deg plasserer skyld utenfor seg selv; hun mener du har dårlig samarbeid når du burde vite at barnet vegrer seg, sliter med forskjellige ting (ensomhet/mangler venner) og du ikke har dialog med henne. 
 

La meg gjenta for deg:

Det betyr ikke at jeg mener mor har rett. 
Som leder meg igjen til det viktigste budskapet jeg har å gi deg:

Nei du er ikke hennes fastlege (og om du så var det hadde du nok ikke da heller klart å endre henne) - men du er dette barnet sin far.

Hvis dette barnet har ei nervøs og utrygg mor som har opplevd det hun anser som svik og ett stygt brudd, hva tror du barnet trenger? Flere voksne som skaper utrygghet hos barnet? Eller trigger utryggheten i mor? 
 

Hvordan kan du best mulig støtte sønnen din med den moren han faktisk har, som er hans hovedforeldre? 
 

Da er dette barnet kun på besøk i ditt hjem. At den andre foreldren med hovedomsorgen bestemmer er altså ganske naturlig likeså at barnet kan bli utrygg og få hjemlengsel, for hjem er tross alt ikke hos deg. 

Igjen: dette er ikke for å kritisere deg men for å nyansere hvordan virkeligheten oppleves for de du faktisk skal samarbeide med; barnet og barnets mor.

Det du forteller her er at du har en støttespiller som kaster mer bensin på bålet i konflikten med mor. Det er flott at du har noen som tar ditt parti men dessverre trenger du nok heller noen som bidrar med nyanser for det er nyansering som vil best ruste deg til å håndtere denne situasjonen på en god måte.

og igjen: jeg er ikke enig med mor, men dette er kortene du har fått på hånda i denne avtalen. Du kan ikke bytte de ut. Dette er den mora du må samarbeide med, så dette her;

- kan du ikke bruke til noe.

Det er en klisje; men det går en sånn trend på TikTok hvor noen sier at hvis en slange biter deg så springer du ikke etter slangen og spør hvorfor den biter. Nå sier jeg ikke at denne mora er en slange, men hun er som sagt den hun er og den du må forholde deg til.

Jeg skjønner at det kan være en stor sorg for deg å akseptere. Du må gjerne sørge over det. Men så må du komme deg videre og finne strategier for å håndtere det. Den første strategien er 

å akseptere: 

Når du har akseptert dette så kan du begynne å jobbe med hvordan du best mulig får ting til å fungere med dette som forutsetning.

Mitt råd er at du aller først jobber med dine forventninger. Slutt å forvent at ting skal foregå ut ifra dine eller samboers premisser når det gjelder barnets ønsker og behov. Selvsagt betyr det ikke at barnet skal ha grenseløse friheter, men slike ting som: barnet vil hjem: det må du akseptere. Barn og mor snakker hyppig sammen:

det må du akseptere.

Barnet føler på ensomhet/mangler venner: Det må du akseptere.

Barnet vegrer seg: det må du akseptere.

 

Du har brukt de siste 7-8 årene (hele barnets levetid) - på noen helt andre! For ikke kom her å si at det å møte noen ny, flytte sammen, og få tre barn på rappen, ikke er ressurskrevende.

Og bare tenk hvor mye denne 8 åringen da skal forholde seg til! Det er jo babyer produsert hos dere gjennom hele barnets levetid. Alltid noen yngre som har store behov. Også er du overrasket over at barnet vegrer seg? Jeg vil påstå det er det mest naturlige i hele verden. Og det er ikke en refleksjon på at du er en dårlig far. For det er vel hva du frykter aller mest som er årsaken til at vegringen til barnet blir så vanskelig å akseptere? Men barnet vegrer seg ikke fordi du er en dårlig far. Barnet vegrer seg rett og slett fordi det mest sannsynlig blir veldig mye å forholde seg til! Som igjen er helt normalt. Barnet er normalt. Du er normal. Din samboer er normal. Alle reaksjonene er normale, det er summen av mange ulike behov som kolliderer med hverandre, som gjør dette vanskelig.

Barnemor, enten hun er normal eller ikke, vet du at sliter. Du kan ikke endre eller reparere henne men du kan være en voksne som ikke trigger symptomene hennes - det vil være til barnets fordel. Er du ikke enig?

Jeg skjønner at innleggene mine sikkert er provoserende for deg, men hvis du klarer å ta inn over at jeg har ett budskap til deg, så tror jeg faktisk at det jeg sier er noe av det beste rådet du kan få. For: Det at du tenker det er personlig for meg er nok en måte å gå i forsvar på. Jeg er sammen med mine barns far, vi har to barn og tyve års samliv, så nei: jeg er ikke biologisk mor i din historie hvis du mistenker det. Jeg kjenner dog historien din, enten via en far som deg, en stemor som din samboer, eller en biologisk mor som ditt barns mor. Alle rollene er veldig gjenkjennelige, for din historie er dessverre ikke spesielt unik.

Det unike hadde vært om du klarte å bryte mønsteret. 

Ja men det er jo det jeg sier i innlegget. At jeg frykter at jeg må gi opp, for det å gi opp er det samme som å akseptere dette. 
Jeg må gi opp å kjempe for at barnet mitt skal komme til oss, jeg må gi opp å kjempe for at barnet mitt skal få bli med på ferier.kjeg må akseptere at jeg mister barnet mitt. Det er det du i bunn og grunn sier. Dersom jeg skal godta alt det den andre forelderen legger opp til, ender det med at barnet aldri er her. Skjønner du? 

Anonymous poster hash: 5bdeb...274