Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Alene for alltid, hva er vitsen med å fortsette livet?


Gjest 12af8...dfa

Anbefalte innlegg

Gjest 12af8...dfa
BadCat skrev (1 time siden):

 

Trist å høre hva du har gått gjennom, men så fint at du har kommet deg videre og gjort en innsats for å få det bedre. Håper det fortsetter å bli bedre også. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 12af8...dfa
BadCat skrev (30 minutter siden):

Jeg fikk meg en knekk igjen etter covidnedstengningen for man ble så isolert over lengre tid. Driven og motivasjonen ble svekket eller til dels borte. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har kommet helt i gang igjen etter at samfunnet åpnet opp igjen.

Hehe.... Jeg elsket tiden da det var nedstengt. Likte å bruke maske når jeg skulle på butikken og slike ting. Følte meg mer "skjult". Savner faktisk hvor stille og rolig den tiden var. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar

Når det gjelder nedstemthet og depresjon så finnes det en del på nett å lese om det. Her et par eksempler:

https://psykiskhelse.no/kunnskap/diagnoser-helseplager/depresjon/

Hva er depresjon? - Norsk Psykologforening (psykologforeningen.no)

Rådet mitt er å bruke tid på det som du synes er positivt og bra for deg. Og mindre tid på ting som kanskje ikke er så bra som sosiale media. Og ikke bekymre deg for at du ikke finner en kjæreste, du kan fint leve alene en stund.

Endret av Svein M
  • Liker 2
Lenke til kommentar
BadCat skrev (3 timer siden):

Jeg fikk meg en knekk igjen etter covidnedstengningen for man ble så isolert over lengre tid. Driven og motivasjonen ble svekket eller til dels borte. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har kommet helt i gang igjen etter at samfunnet åpnet opp igjen.

Nedstengningen var veldig ubehagelig for meg og. Heldigvis var ikke hjemmekontor en mulighet så jeg fikk litt variasjon sånn sett siden jeg måtte på jobb men der var jeg nesten alene, og det var perioder med helt minimal sosial kontakt. Grusomt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
Svein M skrev (På 21.5.2023 den 22.07):

Når det gjelder nedstemthet og depresjon så finnes det en del på nett å lese om det. Her et par eksempler:

https://psykiskhelse.no/kunnskap/diagnoser-helseplager/depresjon/

Hva er depresjon? - Norsk Psykologforening (psykologforeningen.no)

Rådet mitt er å bruke tid på det som du synes er positivt og bra for deg. Og mindre tid på ting som kanskje ikke er så bra som sosiale media. Og ikke bekymre deg for at du ikke finner en kjæreste, du kan fint leve alene en stund.

Jeg kjenner godt til depresjon. Har tross alt lidd av det i mange år. Det jeg registrerer er at det har tatt en ny vending de siste årene. Der er ingenting som gir meg glede eller en god følelse lenger. Det kan skje at jeg opplever kortvarige lysglimt i hverdagen, men jeg faller raskt sammen igjen. Dette ønsket om en partner og en spesiell person i livet er bare et uttrykk for hvor ensom jeg faktisk føler meg, egentlig kjenner jeg at jeg ikke vil ha noen. Jeg vil bare slippe alt. 

Det er ikke noe vits i, har gitt opp. Å snakke med noen hjelper ikke, å skrive med noen hjelper ikke, å spise sunt hjelper ikke, å gå tur i fjell og mark hjelper ikke, å jobbe mye og tjene godt hjelper ikke. Alt er til ingen nytte. Du verden så sterkt jeg ønsker å ikke våkne til en ny dag. Har hatt mye uflaks her i livet, jeg håper uflaksen rammer meg hardt en vakker dag. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-F4GxcFLrtu

Skulle gjerne ha hold rundt deg og gitt deg støtte, men uheldigvis er jeg virtuell.
Utroskap og carefree sex er møkk akkurat som exen din (no offense), og det sier jeg som mann.
Og hvis jeg sier det, så håper jeg du har troen på at det finnes gode menn
der ute som du kanskje kan finne en ny vei videre med,
hvis du føler for det :) noen som vil dedikere seg til deg og elske deg uten å "bruke deg" etc.
Det eneste jeg kan si (jeg tar en risiko her siden jeg suger i empati) jeg vil si:

Ring eller møt venner/familie som du har best kjemi med og snakk ut om lidelsen din om du ikke har gjort det.
Det er ikke en skam, det er ikke flaut og det er heller ikke en svakhet å gjøre dette.
Har du snakket med dem allerede, så snakk mer med dem.
Det er deres plikt som støtter å....støtte deg i slike tider. Det mener jeg såfall.
Du kan også dra til legevakt hvis du virkelig er i kjelleren. Jeg kjenner venner som har gjort det og blitt godtatt der.
Du kan såfall prøve om det blir uutholdelig

Og det er ikke opp til deg å bestemme om du er attraktiv og vakker. Vennligst finn fred i det faktumet at det er det vi menn som gjør, selv om det er ironisk og skummelt å høre. Tro meg, noen vil ta deg for den du er, ikke skallet
(et skall som faktisk kan være vakkert også)
De som ikke bryr seg tilstrekkelig om ens personlighet er ikke verdt deg. Og derfor sier jeg også at du SKAL ha krav for hvilke partnere du akepterer. Fordi om du ikke bryr deg, vil du bare ende opp med mer lidelse og smerte som et resultat av å ha valgt en motherfucker som for alt du vet, vil ende opp som din ex-mann.
Sett krav, altids ha dem. Grunnen er simpelthen det at du har verdi. Kravene du stiller for partnere
er first-line-of-defense om sjelen din. Nå er vi poetiske her :D 

Som sagt er jeg ikke god til empati. Jeg er en autistisk robot faktisk.
Men jeg håper dette er tilstrekkelig....foreløbig

 
 

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
S. Drakensson skrev (16 timer siden):

Skulle gjerne ha hold rundt deg og gitt deg støtte, men uheldigvis er jeg virtuell.
Utroskap og carefree sex er møkk akkurat som exen din (no offense), og det sier jeg som mann.
Og hvis jeg sier det, så håper jeg du har troen på at det finnes gode menn
der ute som du kanskje kan finne en ny vei videre med,
hvis du føler for det :) noen som vil dedikere seg til deg og elske deg uten å "bruke deg" etc.
Det eneste jeg kan si (jeg tar en risiko her siden jeg suger i empati) jeg vil si:

Ring eller møt venner/familie som du har best kjemi med og snakk ut om lidelsen din om du ikke har gjort det.
Det er ikke en skam, det er ikke flaut og det er heller ikke en svakhet å gjøre dette.
Har du snakket med dem allerede, så snakk mer med dem.
Det er deres plikt som støtter å....støtte deg i slike tider. Det mener jeg såfall.
Du kan også dra til legevakt hvis du virkelig er i kjelleren. Jeg kjenner venner som har gjort det og blitt godtatt der.
Du kan såfall prøve om det blir uutholdelig

Og det er ikke opp til deg å bestemme om du er attraktiv og vakker. Vennligst finn fred i det faktumet at det er det vi menn som gjør, selv om det er ironisk og skummelt å høre. Tro meg, noen vil ta deg for den du er, ikke skallet
(et skall som faktisk kan være vakkert også)
De som ikke bryr seg tilstrekkelig om ens personlighet er ikke verdt deg. Og derfor sier jeg også at du SKAL ha krav for hvilke partnere du akepterer. Fordi om du ikke bryr deg, vil du bare ende opp med mer lidelse og smerte som et resultat av å ha valgt en motherfucker som for alt du vet, vil ende opp som din ex-mann.
Sett krav, altids ha dem. Grunnen er simpelthen det at du har verdi. Kravene du stiller for partnere
er first-line-of-defense om sjelen din. Nå er vi poetiske her :D 

Som sagt er jeg ikke god til empati. Jeg er en autistisk robot faktisk.
Men jeg håper dette er tilstrekkelig....foreløbig

 
 

Hehe, at du er en "autistisk robot" kan forklare hvorfor det er det varmeste innlegget så langt. ;)

Det var noe som gikk opp for meg nå i sted. Ble sittende å scrolle på Reddit, havnet på en subreddit der det var maaaange veldig pene, slanke, vakre jenter som postet både det ene og det andre. Scrollet gjennom en stund, ble kvalm og gråt litt, tenkte at herregud er ikke sjans at noen vil syns at JEG er attraktiv når det er DETTE de ser på når de koser seg.. Er litt flau over hvor ofte jeg har gjort og tenkt slik. 

Men så innså jeg at faen heller, orker ikke ha det sånn. Jeg er meg, og jeg er langt ifra en skjønnhet, jeg har ikke en pen kropp som bare kan fikses med trening, det er mye som er "galt". Samtidig er det meg, det er sånn jeg er, og det trenger ikke være så viktig for meg. Jeg trenger ikke finne noen som syns det er så viktig heller. Det er ikke sikkert jeg finner en mann som ikke bryr seg, men det betyr ikke noe. Viktigste er at jeg føler meg bra og har det bra med meg selv. Den følelsen forsvinner når jeg bryr meg for mye om dating, forhold, menn osv. 

Livet handler om mer enn kjæreste og sex. Jeg trenger ikke disse tingene. Jeg har klart meg i noen år nå alene, og jeg kan fortsette å klare meg. Jeg må ta vare på meg selv, og alt dette roter til så mye for meg.. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
Gjest 12af8...dfa

Det er utrolig hvor mye som faktisk kan skje på bare et par uker. 

De siste par ukene har jeg ikke grått en eneste gang over det faktum at jeg er enslig, ikke skal ha barn og det som jeg ellers har skrevet om i tråden her. Ikke i det hele tatt! Jeg tror jeg på et eller annet merkelig vis virkelig har klart å akseptere livet jeg har levd, livet jeg lever nå og livet jeg sannsynligvis vil leve til den dagen jeg dør. Nå skal det sies at tilværelsen kjennes en smule meningsløs likevel, men samtidig ikke. Det jeg har gjort er blant annet å se på fordeler og ulemper ved de ulike levesettene - livet med en kjæreste og livet uten en, og livet uten en kjæreste vinner soleklart. Selvsagt ville livet vært usedvanlig mye bedre med for eksempel en god kjæreste og gode venner, men med utgangspunktet mitt klarer jeg ikke ro i land gode relasjoner. Det er egentlig greit. Jeg har piska meg selv LENGE og følt på ekstremt mye skam over at jeg er som jeg er, men jeg tror jeg er på vei til å finne ro og sjelefred. 

Jeg tror også at dette er noe som blir bedre med årene. Jeg blir mer og mer einstøing, mer og mer sær, og lengselen blir mildere. Det jeg har merket de siste ukene er at jeg ikke lenger blir misunnelig på lykkelige kjærestepar og kollegaer som har barn og familie (og tilsynelatende fornøyd med det, de fleste klager jo bare over barn og mann/kone). I stedet for å gråte på vei hjem fra jobb over at jeg ikke kommer hjem til en armkrok og noen som spør hvordan dagen min har vært - eller som jeg kan spørre om hvordan dagen hans har vært, er jeg heller glad for at jeg kommer hjem til stille omgivelser og et fritt sted hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg har også følt meg litt utenfor når kollegaer på min alder snakker om dating, menn, kjærester og sånt, jeg har jo ikke rørt en mann på flere år. Men jeg fant ut sist at jeg trenger egentlig ikke delta så mye i disse samtalene. Jeg kan lytte til de, men trenger ikke bidra så mye mer, det er jo underholdende å høre om erobringene deres og det morsomme og gode de opplever. Det kjennes ikke bitter ut, jeg er glad på deres vegne. 

Kjenner meg glad. Vet ikke hvorfor jeg deler det her, men det var noen som tilsynelatende brydde seg litt her, så. Det føles deilig å kunne gi litt faen og bare ikke bry seg lenger. Tenker oftere "og hva så?" og "det er som det er", og det fungerer. Jeg håper det bare blir bedre og bedre, det her. Jeg jakter ikke lykke og glede lenger, bare RO og FRED. Og det har jeg kjente mye på i det siste. Håper dette varer, lenge... 

 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa skrev (2 minutter siden):

Det er utrolig hvor mye som faktisk kan skje på bare et par uker. 

De siste par ukene har jeg ikke grått en eneste gang over det faktum at jeg er enslig, ikke skal ha barn og det som jeg ellers har skrevet om i tråden her. Ikke i det hele tatt! Jeg tror jeg på et eller annet merkelig vis virkelig har klart å akseptere livet jeg har levd, livet jeg lever nå og livet jeg sannsynligvis vil leve til den dagen jeg dør. Nå skal det sies at tilværelsen kjennes en smule meningsløs likevel, men samtidig ikke. Det jeg har gjort er blant annet å se på fordeler og ulemper ved de ulike levesettene - livet med en kjæreste og livet uten en, og livet uten en kjæreste vinner soleklart. Selvsagt ville livet vært usedvanlig mye bedre med for eksempel en god kjæreste og gode venner, men med utgangspunktet mitt klarer jeg ikke ro i land gode relasjoner. Det er egentlig greit. Jeg har piska meg selv LENGE og følt på ekstremt mye skam over at jeg er som jeg er, men jeg tror jeg er på vei til å finne ro og sjelefred. 

Jeg tror også at dette er noe som blir bedre med årene. Jeg blir mer og mer einstøing, mer og mer sær, og lengselen blir mildere. Det jeg har merket de siste ukene er at jeg ikke lenger blir misunnelig på lykkelige kjærestepar og kollegaer som har barn og familie (og tilsynelatende fornøyd med det, de fleste klager jo bare over barn og mann/kone). I stedet for å gråte på vei hjem fra jobb over at jeg ikke kommer hjem til en armkrok og noen som spør hvordan dagen min har vært - eller som jeg kan spørre om hvordan dagen hans har vært, er jeg heller glad for at jeg kommer hjem til stille omgivelser og et fritt sted hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg har også følt meg litt utenfor når kollegaer på min alder snakker om dating, menn, kjærester og sånt, jeg har jo ikke rørt en mann på flere år. Men jeg fant ut sist at jeg trenger egentlig ikke delta så mye i disse samtalene. Jeg kan lytte til de, men trenger ikke bidra så mye mer, det er jo underholdende å høre om erobringene deres og det morsomme og gode de opplever. Det kjennes ikke bitter ut, jeg er glad på deres vegne. 

Kjenner meg glad. Vet ikke hvorfor jeg deler det her, men det var noen som tilsynelatende brydde seg litt her, så. Det føles deilig å kunne gi litt faen og bare ikke bry seg lenger. Tenker oftere "og hva så?" og "det er som det er", og det fungerer. Jeg håper det bare blir bedre og bedre, det her. Jeg jakter ikke lykke og glede lenger, bare RO og FRED. Og det har jeg kjente mye på i det siste. Håper dette varer, lenge... 

 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Godt å høre, kjenner meg igjen av mye av det du skriver her.

Nå er det jo veldig mange som er ensomme i vår tid, mulig det er mager trøst, men var litt trøst for meg å se statistikk på det her om dagen, som er sjokkerende tall egentlig. Altså da mange som er i forhold som føler seg ensomme allikevel. Det virker på mange måter som en ny folkesykdom, nå var det tall fra USA jeg så, men vet ikke om det er mye bedre her i Norge.

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
Aiven skrev (5 minutter siden):

Godt å høre, kjenner meg igjen av mye av det du skriver her.

Nå er det jo veldig mange som er ensomme i vår tid, mulig det er mager trøst, men var litt trøst for meg å se statistikk på det her om dagen, som er sjokkerende tall egentlig. Altså da mange som er i forhold som føler seg ensomme allikevel. Det virker på mange måter som en ny folkesykdom, nå var det tall fra USA jeg så, men vet ikke om det er mye bedre her i Norge.

Det er en mager trøst, ja. Jeg vet ikke helt om jeg kjenner noen trøst (men kanskje jeg gjør det?), jeg syns heller det er dystert og vondt at så mange mennesker mangler tilhørighet og ikke finner "sine folk". Å føle at man ikke passer inn, ikke klarer å emosjonelt knytte seg til andre (verken med tanke på vennskap eller forhold) og lignende er ikke en særlig god følelse. Jeg har jo kjent mye på dette, men som skrevet har jeg litt mer ro rundt det nå. 

Ensomhet er definitivt et problem i Norge også, og spesielt blant de eldre - men som kjent, jo eldre man blir, jo mindre bryr både mennesker og samfunnet seg om en. Det har gjort meg trist å både se og føle på dette. Ikke at jeg er eldre, men jeg blir jo eldre, og jeg vet at min verdi som menneske sakte men sikkert svinner hen (nå snakker jeg ikke om dating og kjæresteforhold). Så kan man undre over om mennesker generelt er for dårlige til å se verdi i andre menneskeliv og om vi bryr oss for lite. Samtidig, hvorfor skal man bry seg? Hvilken forskjell kan man egentlig gjøre? Ikke vet jeg. Jeg vet, at ingen bryr seg om meg. Ja, jeg vet jeg har fått svar i tråden her, men dette er internett, vi kommuniserer gjennom tekst, man knytter ikke noe personlig bånd til personen på den andre siden. De fleste som har svart i tråden her husker nok ikke at de har svart meg, og har ikke tenkt på meg i ettertid. Men hadde jeg møtt noen mens jeg var ute og gikk tur, og vi hadde en fin og meningsfull samtale, så hadde vi kanskje husket hverandre litt i ettertid. Fordi personlige, ansikt til ansikt samtaler er SÅ mye mer enn kommunikasjon via internett. Men folk snakker ikke med hverandre på samme måte som før, og vi som ikke har venner eller et sosialt nettverk, vi tyr til internett - og blir enda mer ensomme. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa skrev (2 timer siden):

Det er en mager trøst, ja. Jeg vet ikke helt om jeg kjenner noen trøst (men kanskje jeg gjør det?), jeg syns heller det er dystert og vondt at så mange mennesker mangler tilhørighet og ikke finner "sine folk". Å føle at man ikke passer inn, ikke klarer å emosjonelt knytte seg til andre (verken med tanke på vennskap eller forhold) og lignende er ikke en særlig god følelse. Jeg har jo kjent mye på dette, men som skrevet har jeg litt mer ro rundt det nå. 

Ensomhet er definitivt et problem i Norge også, og spesielt blant de eldre - men som kjent, jo eldre man blir, jo mindre bryr både mennesker og samfunnet seg om en. Det har gjort meg trist å både se og føle på dette. Ikke at jeg er eldre, men jeg blir jo eldre, og jeg vet at min verdi som menneske sakte men sikkert svinner hen (nå snakker jeg ikke om dating og kjæresteforhold). Så kan man undre over om mennesker generelt er for dårlige til å se verdi i andre menneskeliv og om vi bryr oss for lite. Samtidig, hvorfor skal man bry seg? Hvilken forskjell kan man egentlig gjøre? Ikke vet jeg. Jeg vet, at ingen bryr seg om meg. Ja, jeg vet jeg har fått svar i tråden her, men dette er internett, vi kommuniserer gjennom tekst, man knytter ikke noe personlig bånd til personen på den andre siden. De fleste som har svart i tråden her husker nok ikke at de har svart meg, og har ikke tenkt på meg i ettertid. Men hadde jeg møtt noen mens jeg var ute og gikk tur, og vi hadde en fin og meningsfull samtale, så hadde vi kanskje husket hverandre litt i ettertid. Fordi personlige, ansikt til ansikt samtaler er SÅ mye mer enn kommunikasjon via internett. Men folk snakker ikke med hverandre på samme måte som før, og vi som ikke har venner eller et sosialt nettverk, vi tyr til internett - og blir enda mer ensomme. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Spesielt som mann, med feil farge, er man helt verdiløs for samfunnet. Kvinner er født med verdi, men som fordufter over tid, som du selv opplever. 

Frontkolliderte på vei til jobb, ringte og sa at jeg derfor kom til å bli forsinket. De lurte på om jeg ikke klarte å rekke jobb likevel. Det gikk ikke, og nå har de trekt meg i lønn. Ingen som lurte på hvordan det gikk med meg. Så mye var jeg verdt for arbeidsgiver. 

Endret av ITtraktor
  • Liker 1
Lenke til kommentar
ITtraktor skrev (8 timer siden):

Spesielt som mann, med feil farge, er man helt verdiløs for samfunnet. Kvinner er født med verdi, men som fordufter over tid, som du selv opplever. 

Frontkolliderte på vei til jobb, ringte og sa at jeg derfor kom til å bli forsinket. De lurte på om jeg ikke klarte å rekke jobb likevel. Det gikk ikke, og nå har de trekt meg i lønn. Ingen som lurte på hvordan det gikk med meg. Så mye var jeg verdt for arbeidsgiver. 

Håper noen har spurt deg hvordan det gikk? :(

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest 0fad9...b24

Hva som gjør livet ditt verdt å leve er vel en slags kode som det er opp til deg å knekke.  Jeg tror at mange lever livet og dør av elde uten helt å ha knekt den koden. Det er litt trist.

Mange tenker kanskje på de store tingene som det som gir glede. Det å finne en partner. Å tjene mye penger. Å få opprykk. Å få barn. Å kjøpe et fint bosted. Alt det der kan gi glede. Og frustrasjon.

Jeg blir glad når hunden lager velkomstseremoni når jeg kommer hjem. Eller når årets første jordbær blir moden. Eller når jeg er ferdig å male huset. Eller når sola skinner ute. Eller når det blir regn etter 2 uker med rekordvarme.

Anonymous poster hash: 0fad9...b24

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
ITtraktor skrev (17 timer siden):

Spesielt som mann, med feil farge, er man helt verdiløs for samfunnet. Kvinner er født med verdi, men som fordufter over tid, som du selv opplever. 

Alle mennesker, uavhengig av kjønn og farge, er født med verdi for sine foreldre. Så fremst de er ønsket. Så fremst det ikke foreligger underliggende årsaker som gjør at de ikke er glad for å se og møte mennesket de sammen har skapt. Ikke alle mødre og fedre er glad i barna sine, men de aller fleste er det - det er kun fra foreldre, eventuelt bare en mor, at man kan oppleve ubetinget kjærlighet. Men det er ikke alle som opplever det. Angående verdi for samfunnet så trenger vi både menn og kvinner, "alle" er glad når en jente eller gutt blir født. Du skriver at kvinner er født med verdi, men som fordufter over tiden - dette gjelder oss alle. Vi visner etter hvert som årene går. Jeg lurer dog på hvilken verdi du mener kvinner er "født med", for om det er seksuell verdi du snakker om så ber jeg deg om å være så snill og luske deg ut av denne tråden. Dette var ikke ment å være en slik tråd. Jeg var verdifull for mine foreldre når jeg ble født, det var første gang mamma så pappa gråte. I voksen alder lurer jeg på om han ble lei seg fordi jeg var jente. Han er ganske gammeldags og har aldri vært særlig glad i meg tror jeg. Han sier bare at han er glad i meg når han er rusa. Han har aldri sagt noe fint om meg eller sagt til meg at han er glad i meg, når han er nykter. Når han er ruset sier han både stygge ting og fine ting, så vet ikke helt hva jeg skal tro. Men mamma har vært glad i meg. 

Mennesker er både verdifulle og verdiløse i det store og det hele bildet. Vi som sitter her i trygge Norge, og ser på ofrene av Ukraina-krigen som mer verdifulle enn menneskene som sulter i hjel i Jemen. Vi bryr oss om et barn drukner i Oslofjorden, men de mange barna som drukner under flukt, på vei til et bedre liv, de bryr vi oss mindre om. Fordi det er langt unna. Et annet samfunn, et annet liv, et annet miljø. 

Jeg liker ikke verden. Har aldri gjort det. Misforstå meg rett, jeg er ikke en "hate all people" person og jeg er på ingen måte hatefull eller slem i det daglige liv. Men jeg tenker veldig mye og er ofte lei meg og skuffet. Når jeg tenker på mennesker i nær krets, typ familie og jobb, så er det mange mennesker som er verdifulle for meg, og de fleste av de vet ikke at de er det. Tror jeg. Så da tenker jeg, at uten at jeg vet det, så er jeg kanskje verdifull for noen andre også. På den måten at de liker å ha meg i livet sitt og er glad for å se meg. 

Gjest 0fad9...b24 skrev (3 timer siden):

Hva som gjør livet ditt verdt å leve er vel en slags kode som det er opp til deg å knekke.  Jeg tror at mange lever livet og dør av elde uten helt å ha knekt den koden. Det er litt trist.

Mange tenker kanskje på de store tingene som det som gir glede. Det å finne en partner. Å tjene mye penger. Å få opprykk. Å få barn. Å kjøpe et fint bosted. Alt det der kan gi glede. Og frustrasjon.

Jeg blir glad når hunden lager velkomstseremoni når jeg kommer hjem. Eller når årets første jordbær blir moden. Eller når jeg er ferdig å male huset. Eller når sola skinner ute. Eller når det blir regn etter 2 uker med rekordvarme.

Anonymous poster hash: 0fad9...b24

Eller så dør vi alt for tidlig. Jeg skal iallfall ikke bli gammel. Livsglede > levealder. Mitt mål er aldri å bli gammel, men heller prøve å leve godt her og nå. Om det jeg gjør, har konsekvenser som kan forkorte min levetid, kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Når jeg blir eldre er mamma og pappa borte, jeg har ikke barn og ingen stor kjærlighet. Det hadde ikke gjort noe om jeg døde. Det hadde ikke gjort noe om jeg døde nå, og det er egentlig en befriende følelse. Jeg er ikke redd for noe som helst. 

De tingene du nevner er flotte lyspunkt i livet man må holde fast med. Men hva tror du at du tenker på når du sitter på gamlehjem og reflekterer over livet som går mot slutten? Tenker du på jordbærene og husmalingen da? Eller kan det være at du føler et rom av tomhet som ikke kan fylles lenger, fordi du på veien til dine eldre dager ikke hadde meningsfulle relasjoner, du sitter igjen uten barn og du innser at du har vært alene hele livet, og nå skal du sikkert dø alene? 

Små gleder holder jeg fast ved. De er viktige for meg. Jeg er en person som føler mye, så jeg blir veldig glad for veldig lite. En kollega sa til meg her en dag, jeg syns du er så flink. Jeg måtte holde tårene tilbake fordi det føltes så godt å føle seg verdsatt. Jeg ble veldig glad! 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
ITtraktor skrev (17 timer siden):

Frontkolliderte på vei til jobb, ringte og sa at jeg derfor kom til å bli forsinket. De lurte på om jeg ikke klarte å rekke jobb likevel. Det gikk ikke, og nå har de trekt meg i lønn. Ingen som lurte på hvordan det gikk med meg. Så mye var jeg verdt for arbeidsgiver. 

Trist. Hadde jeg vært deg hadde jeg trappa opp på døra til sjefen og blitt skikkelig sinna. Makan til mangel for omsorg for sine ansatte. Stå opp for deg selv og krev din rett, du skal ikke bli trukket i lønn fordi du ble forsinket på grunn av en ulykke. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar

Livet er verdt å leve til den dagen dagen man gir opp. Da slutter man å leve og går over til kun å eksistere. Det finnes et videointervju med en fyr som fikk polio da han var 6 år og har liggert i en jernlunge ca 70 år. Hjernen hans virket fremdeles selv om kroppen er uten bevegelighet. Han greide å bli advokat og har hatt et langt og rikt liv med mennesker som bryr seg.

Jeg tror at mange gjør feilen at de blir fortalt hvem de er i stedet for å finne ut hvem de er og hva de er gode for. Staten for eksempel vil ha borgere som gjør lite ugang og jobber i samfunnsnyttige jobber og i tillegg betaler skatt for å gjøre disse jobbene, som om nytten ikke var nok.

Staten vil aldri be deg om å finne ut hvem du er og hva du er god for. Staten trenger at du er sykepleier eller renivovasjonsarbeider. Staten vil ikke mase om at du skal bli fotballproff eller mesttjenende YouTuber. Dette som eksempler. Poenget er at ingen kommer og forteller deg hva du er god for. Ofte vil du bli bedt om ikke å gå den veien.

Hvis du kommer ut av førstegangstjenesten, bruker staten NAV til å sende ut varsel om at de trenger en mann på renovasjonsbilen og denne mannen er deg. De har ikke i planen at du straks skal til Trondheim/Bergen/Oslo og skaffe hybel til kommende semester. De trenger en mann og en 20-åring uten ansiennitet er den type menneske de kan gi minst mulig i lønn og forme i eget bilde.

Endret av BadCat
Lenke til kommentar
Gjest 12af8...dfa
BadCat skrev (11 minutter siden):

Livet er verdt å leve til den dagen dagen man gir opp. Da slutter man å leve og går over til kun å eksistere.

Stemmer. Slik er det for meg nå. Jeg har ingenting jeg jakter og ikke noe jeg ønsker å oppnå med livet. Samtidig er det helt greit. Det er mange mennesker som bare eksisterer, det gjør ingenting om jeg gjør det også. Det burde være ok å bare eksistere også. Jeg skylder ikke noen noe som helst, og de skylder ikke meg noe heller. 

Har for øvrig lest hva du skriver om kvinner på dette forumet, og jeg ser at dine svar er ment generelt og ikke rettet mot meg personlig, så jeg velger å ikke ta til meg noe av det du skriver - selv om det er positivt, for du har åpenbart ikke et positivt syn på det motsatte kjønn. Jeg ønsker ikke bry meg om mennesker som vil meg vondt og tenker negativt om meg basert på mitt kjønn. Jeg har møtt slike mennesker i det virkelige liv, og tro meg, de har fort blitt skjøvet bort kan man si. Jeg er dystert og negativ til tider, men pokker, slik elendigheten ønsker jeg ikke. 

Anonymous poster hash: 12af8...dfa

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...