Hvor mye ville du leid for om du får 18.000 i netto?

[Bjerknez]

Urealistisk skrev (1 time siden):

Hva mente du med dette?? Urealistisk fordi jeg går i tilbudsdisken? 

Les hva du selv skriver  

[Urealistisk]

Bjerknez skrev (9 timer siden):

Les hva du selv skriver  

Nei for jeg vet hva jeg skriver/mener. Verste svarene jeg får.. du får forklare hva du mener! 

[Urealistisk]

aomt skrev (16 timer siden):

Eg var i "noe liknande" situasjon ei stund sia (vi måtte flytte midlertidig), då var nord høyst aktuelt. Ingenting ekstremt med det. Det er ikkje verre enn 2 timer å fly fra Oslo. Bur ein på kysten, så er ikkje det SÅ mye kaldere heller. Men ein får oppleve ein heilt anna sia av Noreg.
Å flytte te nord for 6-24 månader (mens TS får behandling, kanskje tar utdanning og COVID går bort) er heilt fantastisk. TS har ingenting som knytter ho te Oslo og ingenting å tape på det i alle fall. 

Mørketiden er tung nok her. Nordlendinger er lette å snakke med og det kan virke som de er flinkere psykologer. I Oslo er folk liksom så viktige. Men mest av alt føler jeg på manglende tilhørighet. Uansett hvor jeg flytter er det ingenting som knytter meg dit. Jeg har gått på folkehøgskole, gikk videregående andre steder enn der jeg kom fra osv. Men kontakten blir ikke bevart. Jeg har reist mye og, men liksom ingen som tar kontakt. Kjæreste ble det ikke av det heller. Blir helt syk når jeg ser de andre som fremdeles er med kjærestene sine. Vet det ikke er perfekt, men jeg sitter like alene. Ser liksom bare etter jobbene jeg kan få, som jeg kan mestre. Men motivasjonen forsvinner med alderen. Man blir liksom for gammel for mye, hva skal jeg da til slutt med å kjøpe leilighet osv? 

[Bjerknez]

Urealistisk skrev (27 minutter siden):

Nei for jeg vet hva jeg skriver/mener. Verste svarene jeg får.. du får forklare hva du mener! 

Du sier at grunnen til dinn lave utgift på mat er at du selger mye, og får mye etc. hvis du da leser TS sitt innlegg. Tror du der er realistisk å tro at den personen er i samme situasjon som deg? Folk flest kjøper mat og husholdningsartikler for rundt 4.000 kroner pr. Snute. Man kan klare seg på drøye tusenlappen i perioder hvis man KUN kjøper mat og ikke noe annet når andre lager er fulle, men skal man budsjettere matforbruket og utgifter rundt dette samt gi råd til andre så må man legge bort sin egen særhet for sannsynligheten for at andre lever som deg er lavere enn at at dem ligger rundt "gjennomsnittet". 
 

hvor du finner "40 og 50% disken" må jo være verdens største hemmelighet for en slik disk har ikke de lavprisbutikkene jeg handler i. Å hvis det er noe i den disken så er det sjelden noe som dekker hele matbehovet mitt. 
 

Ta forøvrik en titt her:

https://www.smartepenger.no/okonomisk-styring/304-forbruksutgifter

 

Endret 18. november 2020 av Bjerknez

[Urealistisk]

Bjerknez skrev (8 minutter siden):

Du sier at grunnen til dinn lave utgift på mat er at du selger mye, og får mye etc. hvis du da leser TS sitt innlegg. Tror du der er realistisk å tro at den personen er i samme situasjon som deg? Folk flest kjøper mat og husholdningsartikler for rundt 4.000 kroner pr. Snute. Man kan klare seg på drøye tusenlappen i perioder hvis man KUN kjøper mat og ikke noe annet når andre lager er fulle, men skal man budsjettere matforbruket og utgifter rundt dette samt gi råd til andre så må man legge bort sin egen særhet for sannsynligheten for at andre lever som deg er lavere enn at at dem ligger rundt "gjennomsnittet". 
 

hvor du finner "40 og 50% disken" må jo være verdens største hemmelighet for en slik disk har ikke de lavprisbutikkene jeg handler i. Å hvis det er noe i den disken så er det sjelden noe som dekker hele matbehovet mitt. 
 

Ta forøvrik en titt her:

https://www.smartepenger.no/okonomisk-styring/304-forbruksutgifter

 

Jeg har sikkert trykket anonym, jeg er ts

[Bjerknez]

Du har rett. Jeg siterer nok feil person her. Nå er alt bare rot, så jeg kaster inn håndkleet  

[Dubious]

Bjerknez skrev (3 timer siden):

Folk flest kjøper mat og husholdningsartikler for rundt 4.000 kroner pr. Snute.

I snitt, så mange kjøper for mye mer, og noen få kjøper for mye mindre

[Bjerknez]

Dubious skrev (13 timer siden):

I snitt, så mange kjøper for mye mer, og noen få kjøper for mye mindre

Ja.... 

[aomt]

Urealistisk skrev (3 timer siden):

Mørketiden er tung nok her. Nordlendinger er lette å snakke med og det kan virke som de er flinkere psykologer. I Oslo er folk liksom så viktige. Men mest av alt føler jeg på manglende tilhørighet. Uansett hvor jeg flytter er det ingenting som knytter meg dit. Jeg har gått på folkehøgskole, gikk videregående andre steder enn der jeg kom fra osv. Men kontakten blir ikke bevart. Jeg har reist mye og, men liksom ingen som tar kontakt. Kjæreste ble det ikke av det heller. Blir helt syk når jeg ser de andre som fremdeles er med kjærestene sine. Vet det ikke er perfekt, men jeg sitter like alene. Ser liksom bare etter jobbene jeg kan få, som jeg kan mestre. Men motivasjonen forsvinner med alderen. Man blir liksom for gammel for mye, hva skal jeg da til slutt med å kjøpe leilighet osv? 

Kor gammal er du?

[Urealistisk]

aomt skrev (6 minutter siden):

Kor gammal er du?

Hva har det å si? Jeg nærmer meg 30. Men kanskje like gjerne innse at jeg ikke skal forvente særlig av livet. Men hva skal man se frem til? Jeg synes det er litt tidlig å sette seg ned og planlegge døden.. men så er det liksom ikke så lett å se muligheter. Jeg har gått på skole, jeg har tatt eksamen på nytt for å få bedre karakterer, men alt ble verre enn det jeg ville forbedre. Jeg ser på nettstudier, men jeg frykter at hjernen min slår seg av igjen (depresjon?) . Ser da ikke vits i studiene. Betale store sumer for et tidsfordriv på nett. Motivasjonen er der. Jeg bare vet aldri når den forsvinner helt igjen, og slik er dyrt. 
Jeg har vært i arbeidslivet. Jobber jeg hatet, men forstod at det var lurt å få erfaringen. Men jeg har alltid følt meg stengt inne i ei usynlig boble. Liksom aldri helt innsett at den ikke forsvinner, for i min alder bør den ha vært borte, men er det altså ikke. Den ødela for en siste ting jeg turte å satse på. Jeg har et hinder alle steder. Konsentrasjonsevnen ødelegger teorien. Skal man ikke ha utdannelse innenfor teoretisk krevende studier, må man heller gå for noe der det kreves litt sosiale skills. Jeg mangler begge. Da blir det å ta en jobb man ikke vil trives i, og dårlig betalt.. så..med slik kommer gjerne depresjon. Sitter på en måte bare litt slik «det var det» liksom.. nå er det bare å innse at livet aldri hadde noen plan/mening og tjene for å ha råd til mat i det minste..så skal vi eksistere til vi dør. Altså, eksistere...det er ikke det samme som å leve.

Endret 19. november 2020 av Urealistisk

[Bjerknez]

Kontakt psykolog. Det er det beste rådet jeg kan gi. Ingen her inne vil klare å endre livet ditt til det bedre. Snarere tvert i mot. Alle har en mening om hvordan andre skal leve. Det hjelper deg fint lite. 

Å bruke forumet som "syteplass" kan kanskje for enkelte hjelpe på milde depresjoner, men det virker som du trenger litt struktur i livet ditt slik jeg tolker det du skriver. Skaff deg hjelp. 

[Urealistisk]

Bjerknez skrev (43 minutter siden):

Kontakt psykolog. Det er det beste rådet jeg kan gi. Ingen her inne vil klare å endre livet ditt til det bedre. Snarere tvert i mot. Alle har en mening om hvordan andre skal leve. Det hjelper deg fint lite. 

Å bruke forumet som "syteplass" kan kanskje for enkelte hjelpe på milde depresjoner, men det virker som du trenger litt struktur i livet ditt slik jeg tolker det du skriver. Skaff deg hjelp. 

Mild depresjon er det jeg har. Jeg har masse energi, men mentale dritten har hengt igjen hele tiden. 

[aomt]

Urealistisk skrev (25 minutter siden):

Hva har det å si? Jeg nærmer meg 30. Men kanskje like gjerne innse at jeg ikke skal forvente særlig av livet. Men hva skal man se frem til? Jeg synes det er litt tidlig å sette seg ned og planlegge døden.. men så er det liksom ikke så lett å se muligheter. Jeg har gått på skole, jeg har tatt eksamen på nytt for å få bedre karakterer, men alt ble verre enn det jeg ville forbedre. Jeg ser på nettstudier, men jeg frykter at hjernen min slår seg av igjen (depresjon?) . Ser da ikke vits i studiene. Betale store sumer for et tidsfordriv på nett. Motivasjonen er der. Jeg bare vet aldri når den forsvinner helt igjen, og slik er dyrt. 
Jeg har vært i arbeidslivet. Jobber jeg hatet, men forstod at det var lurt å få erfaringen. Men jeg har alltid følt meg stengt inne i ei usynlig boble. Liksom aldri helt innsett at den ikke forsvinner, for i min alder bør den ha vært borte, men er det altså ikke. Den ødela for en siste ting jeg turte å satse på. Jeg har et hinder alle steder. Konsentrasjonsevnen ødelegger teorien. Skal man ikke ha utdannelse innenfor teoretisk krevende studier, må man heller gå for noe der det kreves litt sosiale skills. Jeg mangler begge. Da blir det å ta en jobb man ikke vil trives i, og dårlig betalt.. så..med slik kommer gjerne depresjon. Sitter på en måte bare litt slik «det var det» liksom.. nå er det bare å innse at livet aldri hadde noen plan/mening og tjene for å ha råd til mat i det minste..så skal vi eksistere til vi dør. Altså, eksistere...det er ikke det samme som å leve.

Før eg i hele tatt går på noe detaljer, så kan du med vaskejobb i Noreg tjene meir i månad enn leger i andre land tjener i løpet av 1 år.
Ved å vaske, spare i 5-7 år, får du råa til å kjøpe leilegheit/hus, bil. Samtidig som du koser deg underveis. Å spare betyr ikkje å gi avkall på alt. Du reiser på ferie 1-2 ganger i året. Du driver med 1-2 hobby som du liker (fotball, sjakk, lese, matlaging, ski, fallskjerm++++). Kjøpe ny TV, PS5, iphone+++++.

Livet ER vanskelig. Ein må bruke veldig mye tid å krefter på å oppnå noe. Enten det er utdanning, jobb, hobby eller noe annet. Om du ønskjer "drømmejobben", kva det måtte være, så må du jobbe for det. Kan du ærlig si at du følte skikkelig med i timene på vgs, så satt du med bøkene/leksene i 4-6 timer hjemme + helgene? Eg veit folk som gjorde det, fordi de ønskjet å bli leger. De er leger nå. 

Å komme med unskyldninger (hinder, vansker, sykdom, covid) er mye enklere enn faktisk å jobbe hardt i fleire månader/år for å få noe. Om du trur resten av verden/Noreg får alt på sølvskei, så tar du stort feil. Som nevnt, bekjente av meg måtte gi avkall på alt som heter "party" og "sosialt liv" for å oppnå sine mål om å være lege. 

Det finst enormt mange jobber som ikkje krever utdanning, 1 års utdanning eller fagskole. Mange av de betaler meget godt. Men du må nok gjøre "litt" i alle fall for å oppnå noe. Lag plan for livet. Del den opp i mindre planer. Kva er dine ønskjer, mål, behov? Skriv alt ned på papiret, så bruk tid (fleire timer per dag i eit par uker) på å finne den beste måten å oppnå det på.

[Urealistisk]

aomt skrev (31 minutter siden):

Før eg i hele tatt går på noe detaljer, så kan du med vaskejobb i Noreg tjene meir i månad enn leger i andre land tjener i løpet av 1 år.
Ved å vaske, spare i 5-7 år, får du råa til å kjøpe leilegheit/hus, bil. Samtidig som du koser deg underveis. Å spare betyr ikkje å gi avkall på alt. Du reiser på ferie 1-2 ganger i året. Du driver med 1-2 hobby som du liker (fotball, sjakk, lese, matlaging, ski, fallskjerm++++). Kjøpe ny TV, PS5, iphone+++++.

Livet ER vanskelig. Ein må bruke veldig mye tid å krefter på å oppnå noe. Enten det er utdanning, jobb, hobby eller noe annet. Om du ønskjer "drømmejobben", kva det måtte være, så må du jobbe for det. Kan du ærlig si at du følte skikkelig med i timene på vgs, så satt du med bøkene/leksene i 4-6 timer hjemme + helgene? Eg veit folk som gjorde det, fordi de ønskjet å bli leger. De er leger nå. 

Å komme med unskyldninger (hinder, vansker, sykdom, covid) er mye enklere enn faktisk å jobbe hardt i fleire månader/år for å få noe. Om du trur resten av verden/Noreg får alt på sølvskei, så tar du stort feil. Som nevnt, bekjente av meg måtte gi avkall på alt som heter "party" og "sosialt liv" for å oppnå sine mål om å være lege. 

Det finst enormt mange jobber som ikkje krever utdanning, 1 års utdanning eller fagskole. Mange av de betaler meget godt. Men du må nok gjøre "litt" i alle fall for å oppnå noe. Lag plan for livet. Del den opp i mindre planer. Kva er dine ønskjer, mål, behov? Skriv alt ned på papiret, så bruk tid (fleire timer per dag i eit par uker) på å finne den beste måten å oppnå det på.

Takk, men jeg er klar over alt du skriver. Greia mi er at jeg liksom alltid starter på nytt. Fordi jeg rett og slett mangler interesse, mangler motivasjon. Jeg vet ikke hvor jeg hører til. Hjemstedet mitt ble jeg mobbet, ingen venner der. Bor nesten ikke folk der heller. Har møtt en del mennesker på min vei, men virker som jeg ble glemt like fort.. jeg glemte derimot ikke dem. Mine "venner" har mange venner, de er fra større steder. De reiser gjerne flere sammen for å utdanne seg i utlandet. Har man folk fra før, står man sterkere. Kommer man som alene, er man fort et offer. Livet mitt er mye verre enn jeg først trodde det skulle. Jeg vil ikke inn på det her, for jeg har vært på vei ut av depresjonen før, men tanken har streifet meg at hvem har egentlig sagt at den noen gang er over? Folk får tilbake kreften og. 

Alt har ikke vært grusomt. Men fra tenårene har jeg slitt, fordi jeg ble mobbet, konstant følelse at noe er galt med meg. Mobbinga forfulgte til videregående. Men når jeg kom ut i jobb forsvant det. Det som har fulgt da er at jeg bare er en bekjent, blir ikke det jeg kan kalle venninne. Møter skjer på mitt initiativ. 

Selv om ingen har det perfekte liv, har de fleste jeg kjenner noe eller flere ting på plass. Som utdannelse, kjæreste, eier leilighet, fått familie. De har en tilhørighet. Hos meg går ting liksom bare i sirkler. Og så er jeg sist ute med alt. Jeg har aldri planer. Og når jeg satser på ting så ender jeg med tap, der de fleste andre ender i null eller vinner på det. I tillegg er jeg feil skapt for dette samfunnet. Alt er skole, den tar aldri slutt. Skal også innrømme at det er noe jeg ikke vil gi slipp på. Jeg har fått en verden inni meg som er den jeg definerer meg som, mens i den virkelige verden er jeg dessverre ganske alene og ikke i tankene til andre enn mamma. Veldig kjedelig. Jeg kommer aldri til å gjøre noe for å få det jeg vil mest heller, for jeg vet at det blir ikke så fint som jeg ser for meg. Men det er opplevelsen av det jeg savner... det har å gjøre med nærkontakt å få lov til å faktisk elske og bli elsket. Jeg er jomfru. Liker så og si aldri noen. Da er det deprimerede når jeg leser svarene andre får i sine tråder, om at en kanskje skal se litt ekstra på de som ikke er så fristende. Har prøvd, men det skjer ikke, da er jeg heller singel. 

Desverre har jeg også ønsker for livet som sliter ut de rundt meg. Jeg kjenner et par med feriehus i utlandet, og deres barn har endt opp med kjærester der. Her jeg voks opp var det bare oss, ikke noe forhold til andre steder. Redd for at det er umulig å få nettverk andre steder da. Virker ikke som jeg har det i genene rett og slett. 

Det er mulig å starte nettstudie nå, men et semester er 30.000 ! Kjenner jeg meg så står jeg ikke... ender altså med gjeld i stedet for bedre inntekt.

Har gitt avkall på mye jeg og, men kommer liksom ikke lenger likevel. Det kjennes ut som noe deler av hjernen min sover, det er noe jeg aldri skjønner. Hodet mitt er rotete. Ser samme tendensene hos broren min, bare at han har det på en annen måte. Han går rundt og sover, men så plutselig skjer noe som blir ekstremt kostbart for han. Da blir det jo til at jeg missliker identiteten min også. To håpløse søsken fra håpløse foreldre.

[Bjerknez]

Som nevnt. Logg deg av diskusjon.no, og skaff deg hjelp. Det er ingen her inne som kan hjelpe deg. Annet enn å evt. synes synd på deg. Du trenger litt struktur i livet. Tror jeg. 

[:utakt]

For billig bolig, se på gamle Telemark fylke. Gjerne litt nord i fylket. Flott natur er det og. 

[Urealistisk]

Bjerknez skrev (16 minutter siden):

Som nevnt. Logg deg av diskusjon.no, og skaff deg hjelp. Det er ingen her inne som kan hjelpe deg. Annet enn å evt. synes synd på deg. Du trenger litt struktur i livet. Tror jeg. 

Korona, ingen jobb. Hva skal jeg? KAN flytte, men det blir for morroskyld på en måte. Helt bortkastet penger. Jeg står opp, jobber frivillig. Men ellers tappet for ideer

[Urealistisk]

:utakt skrev (14 minutter siden):

For billig bolig, se på gamle Telemark fylke. Gjerne litt nord i fylket. Flott natur er det og. 

Flytte dit for morro skyld? Uten mål og mening? 

[Bjerknez]

Urealistisk skrev (2 minutter siden):

Korona, ingen jobb. Hva skal jeg? KAN flytte, men det blir for morroskyld på en måte. Helt bortkastet penger. Jeg står opp, jobber frivillig. Men ellers tappet for ideer

Som nevnt. Skaff deg hjelp. Jeg er desverre ingen psykolog  

[:utakt]

Urealistisk skrev (1 time siden):

Flytte dit for morro skyld? Uten mål og mening? 

Miljøskifte er bra. Dessuten får du naturen rett utenfor dørstokken, i stedet for asfaltjungelen. Å gå i fjellet og skauen er terapi i seg selv. 

Go for it.