Gå til innhold

Hva lytter du til for tiden?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gouldfan skrev (På 17.9.2020 den 20.53):

Foo Fighters tåler vel å bli kalt rocka-populær musikk

Var innom denne gjengen i vinters, da via The Colour and the Shape (1997), som jeg likte godt, men der også kanskje fremsto som mye av hva man forbinder mest med bandet. Og det er jo først og fremst et meget godt og velpolert singel/radio band, som kanskje gjør seg aller best på ei større samle skive/best of type CD, da fremfor et helt studio album, ettersom de virker å gå tom for ideer eller gode låter tidlig ut, og slikt  resulterer ofte i mye fyllkalk som blir liggende innimellom de langt sterkere og mer minneverdige bidragene. 

I dag gyver jeg løs på One by One (2002) som var den første Foo skiva jeg anskaffet meg, og mye skyldes en tøff opptreden de hadde under MTV European Awards i 2002, hvor man satt spent å fulgte med, grunnet at norske Røyksopp åpnet showet, men det var Foo Fighters som falt best i smak av live aktørene den kvelden, og hvor de spilte da All My Life på full guffe. 

Det, og at bandet ofte virket (både før og i etterkant) å stadig få vanvittig sterke og positive terningkast/anmeldelser i norske aviser, gjorde jo at man ønsket å få sjekket de ut nærmere. Dessverre innså jeg straks at det energiske drivet fra singelen og albumåpneren All My Life ikke kom til å vare, og der de i perioder vaklet veldig i kvalitet og ulike sjangere, og håpet jo på mer av All My Life, men ytterst få spor som virkelig utgjorde noen særlig positiv inntrykk.

Største hiten ble vel Times Like These, og utrolig nok bidro denne til at bandet vant flere tyngre musikkpriser i 2003-04, blant annet for album-kategorien, som virket å kun være basert (litt for ofte) på salgstall og store hits, fremfor virkelig gode og helstøpte skiver.

Uansett, jeg fikk litt lyst til å dra frem noe Foo Fighters igjen, og joda, skiva har flere fine og meget fengende enkeltlåter, men som nevnt, det blir også mye varierende saker her, der går raskt i glemmeboka (som alltid), det samt at større deler av produksjonen virket å være inspirert av den fæle Loudness War som fra tid til annen, stadig vekk terroriserer øregangene mine (Weezer og the Green Album er ei fæl påminnelse om hvilken urett som ble gjort med tanke på ekstremt høyt og fælt lyd i tampen av 90 og tidlig 00-tallet og utallige CD utgivelser) og da hjelper Dave Grohls konstant "tøffe" skrikende og etter hvert nokså slitsomt ensformige stemme, fint lite med å bedre situasjonen. 

Har alltid hatt sansen for Dave. En meget sympatisk og likandes kar, men foretrekker nok at han best holder seg bakom trommesettet, hvor han så dæljer løs som en villmann. Klart, han så vel opprinnelig Foo Fighters mer som et "pause prosjekt" hvor han fikk mulighet til å la tankene unnslippe de konstante Nirvana sammenligningene og alt som fulgte på midten av 90-tallet, og han er jo slettes ingen "dårlig" frontmann, men når Foo virkelig trøkker til, så skulle en så gjerne latt dette vare mye lenger, men skivene blir for ujamne og mulig de er best som live-band, for produksjonen på et par av skivene deres virker å "holde igjen" eller komme litt i veien. 

Likevel, nostalgi (jeg likte/liker jo en del av låtene her, og albumet ble lyttet til veldig mye i en periode) og det at man hadde begynt å fått teken på rock, da fremfor techno og dance musikk,  gjør nok at jeg kanskje er noe vel snill med ratingen, for dette er jo i grunn milevis unna å være noen "fantastisk" skive, og hvilken magisk flosshatt de norske anmeldere dro frem alle disse utrolige femmerne og sekserne sine, spesielt når det gjaldt Foo Fighters, det er og forblir et mysterium.

De få låtene som gjør at skiva unngår å havne i minus, er høydepunktene: All My Life, Times Like These, Halo og Come Back.

5/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar
:utakt skrev (26 minutter siden):

Nå husket jeg hvor mye jeg savner MAD TV. 

MADtv, spesielt i perioden 1997-2002 var noe for seg selv, og ble raskt stor tilhenger av trioen Will Sasso, Alex Bortstein og Arius Spears, men syntes kvaliteten på store deler av besetningen var meget høy og ytterst sjeldent man "kjedet" seg når det holdt det gående. 

Ble noe overrasket over at Sasso kun står oppført med 5 sesonger bakom seg, for hans bidrag og innsats gjorde såpass positivt inntrykk at jeg trodde han hang med mye lenger i showet, men kanskje mulig han gjorde senere innhopp som gjest fra tid til annen?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Frank.N.Steen skrev (På 17.9.2020 den 19.52):

Av de tidlig The Cure låtene jeg likte aller best, så er nok All Cats Are Grey den åpenbare favoritten og kanskje hovedgrunn i hop med A Strange Day og A Forest at trioen Seventeen Seconds, Faith og Pornography vil beholdes, inntil videre.

Hey, der er vi allefall enige. "All Cats are Grey" ble en umiddelbar favoritt i sin tid. Jeg likte at den framstod som en melankolsk pause fra all angsten på Faith.

Kommer uansett ikke ifra at jeg synes Pornography er ett av åttitallets beste album - lyden av regnvåte, mørke og overskyede høstdager før jeg skulle i militæret. Det er også en av de mest miserable platene jeg kjenner til. Undres på hvordan situasjonen i bandet var på den tiden. Smith selv har hintet til han var nær ved å gjøre slutt på alt.

Av de senere platene er Head on the Door og Kiss Me Kiss Me Kiss me favorittene. Noen av de beste låtene dukker opp der.

 

Jeg ser også faren ved å bruke Rateyourmusic som en guide. Jeg har vært der i 10+ år og opplevd den ene skuffelsen etter den andre. En av dem var faktisk Disintegration. Den er god, duverden, men for meg har den aldri levd opp til all rosen den får der borte (historiens 38. beste skive i skrivende stund).

 

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Hitherto skrev (6 minutter siden):

Hey, der er vi allefall enige. "All Cats are Grey" ble en umiddelbar favoritt i sin tid. Jeg likte at den framstod som en melankolsk pause fra all angsten på Faith.

Ja, noen låter bare sitter litt ekstra godt, og for meg er nettopp slike av typen som (i tilfelle med nevnte album trio) såpass sterke, at jeg vil nok beholde dem, og gi dem ei ny sjanse senere, da de var jo ikke "dårlige", men kanskje litt skuffende, spesielt med tanke på hvilke vanvittige forventninger man selv gikk inn med til å begynne.

Hitherto skrev (9 minutter siden):

Av de senere platene er Head on the Door og Kiss Me Kiss Me Kiss me favorittene. Noen av de beste låtene dukker opp der.

Head on the Door var jeg innom tidligere i vinters og likte og hørte jo tydelig retningen bandet hadde tatt, men synes den i perioder ble noe "ujamn", og som nevnt, jeg heller nok helt klart mot Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me og senere 80 og tidlig 90-talls soundet deres.

Hitherto skrev (11 minutter siden):

Jeg ser også faren ved å bruke Rateyourmusic som en guide. Jeg har vært der i 10+ år og opplevd den ene skuffelsen etter den andre. En av dem var faktisk Disintegration. Den er god, duverden, men for meg har den aldri levd opp til all rosen den får der borte (historiens 38. beste skive i skrivende stund).

For min del har jeg vært innom der i snart 4-5 år, men hadde ei lengre pause fra siden, og har vel vært langt mer aktiv, de siste 7-8 månedene og forsøkt å loggføre, rate og jobbe meg gradvis gjennom 2-3 album per dag. Men ikke alltid tiden og lysten strekker seg til, men er fint å få litt bedre oversikt i ens egen samling, og også for å holde øye med eller sammenligne tidligere ratede skiver og artister.

Det som ofte er med type sider som RYM og IMDb, er jo når en på forhånd leser seg litt for mye opp om album, artister og filmer som virker å ha usannsynlig høye ratings, og knapt noen dårlige, og så skapes det jo da et bilde av at "Wow, dette må være bra saker" men etter en eller flere gjenhør, så sitter en kun igjen med den kjipe følelsen av "Hva i huleste? Hvor ble det av dette fantastiske albumet/filmen, og hva er galt med meg, som er en av få der ikke "forstår" noen verdens ting av all hypen?".

Men jeg går nesten alltid etter magefølelsen, selv om det ved senere tid har slått ut negativt (fra tid og annen) og man innser at noen album/filmer gjør seg nok bedre ved senere besøk.

Likevel, så er det vanvittig mye høyt ratet film/musikk, som jeg bare undrer på om hvor mange "falske kontoer" som har blitt opprettet, da kun for å rate opp ei viss mengde av "riktige" skiver som "alle skal elske", og i samme slengen down vote skiver og artister "alle skal hate", kun fordi alle andre virker å gjøre nettopp det samme. 

Hender jeg for "moro skyld" ser an de mange sinnsvakt høyt ratede filmene og skivene, og gjerne de mest ivrige 10/10 eller 5 stjerners giverne, og legger jo raskt merke til en ganske kjip gjenganger, der samtlige av de samme albumene/artistene/filmene får perfekte 10ere/eller 1ere, og det er veldig sjeldent at de samme folka har benyttet noen annen form for "rating", enn da "ELSKER/MESTERVERK" eller "HATER/SØPPEL", og når så mange benytter seg av samme ratingsystem, kan en undre på hvordan mange av disse høyt ratede filmene/skivene ville ha sett ut/ligget an, dersom noen bare automatisk fjernet alle de "seriøse" brukerne/kontoene, og man fikk ei mer ærlig versjon.

Lenke til kommentar

The Chameleons - Script of the Bridge (1983)

Oppdaget dette bandet ved ei ren "tilfeldighet", da som følge av en større og lengre "Youtube-lete-opp-videoer-fra-ukjente-band" periode, og der spesielt britiske post-punk navn som The Sound og Comcat Angels (tror jeg de het) falt godt i smak. Men hvor det var The Chameleons som ble gruppa man likte aller mest. 

Det var liksom noe litt ekstra med kombinasjonen av alle disse svære og mektige gitarlydene, og deres stemningsfulle lydbilde, der besto av en svær høyreist vegg av dundrende gitarer, trommer og gjorde meget positivt utslag i hop med et tidvis vakkert og drømmeaktig preg gående. 

Og den slags medførte til at jeg ble kjapt overbevist, om at dette var definitivt ei gruppe som måtte være verdt å sjekke ut langt mer av. 

Alt i alt, ei tidvis så imponerende debut, og selv om den er langt fra "plettfri" (et par låter for mange er nok ikke i samme kvalitet som resten) så er det likevel et solid stykke arbeid som har gått med, og om de bare hadde luka ut de mer middelmådige og forglemmelige sporene som dessverre utgjør større deler av det midtre partiet, så ville dette kanskje vært en av de beste debutene fra tidlig 80-tallet.

Uansett, inntrykket man sitter igjen med her, er jo av et energisk, melodiøst og meget likandes band, som hadde noe på gang, og sammenlignet med hva andre post-punk gitar baserte britiske rocke band drev med på i samme tid, så kan en jo undre på hvorfor disse gutta aldri ble større?

Men mulig de rett og slett "bomma" litt og kom for seint til festen, der band som The Cure, U2, The Psychedelic Furs og selvsagt Joy Division/tidlig New Order osv, alle hadde jo kommet dem i forkjøpet, og vel så det, og sånn er det jo ofte, dessverre. Ikke alle kan bli like svære, men er nå likevel glad for at jeg tok veien i retning av Script of the Bridge, og vet jo at de ikke bare var ei "døgnflue", og hvor senere album, spesielt Strange Times (1986) viste til at bandet kunne fortsette å levere sterke utgivelser, og et som jeg tror faktisk (lenge siden forrige besøk) toppet debuten, så må få gjort noe med dette.

7,5/10

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Vel, kunne jo like greit bare gyve løs på tredje skiva deres, Strange Times (1986), som virkelig pangåpner med den tøffe Mad Jack, (og tror faktisk dette var bandets første utgivelse under Geffen Records?), og at de her trådte til for alvor i det å forsøke å kombinere den stadig flotte og drømmeaktige gitarbaserte biten og stemningen, men da i langt større grad i hop med et mer energisk og noe mer radio-vennlig pop-rock preg gående.

Likevel, gutta virker å ha føttene godt plantet på bakken, og lar ikke overgangen til et svært plateselskap slå helt ut i skamløs flørting med Amerika, type U2 eller Simple Minds, der i større perioder druknet litt for ofte bort i svære og brautende stadion-rock. Men nå egnet jo den slags seg godt for de to nevnte, hvert fall U2, og i stedet har kameleonene sørget for at deler av albumet innehar  noe av den samme deilige og fine goth-rock klangen, som jo andre britiske 80-talls band som The Cure ville nærmest perfeksjonere ikke lenge etter.

Der debuten dessverre måtte trekkes fra noe, med tanke på en del "fyllkalk" som tok opp plass, så synes jeg Strange Times byr opp til et jamnere låtmateriale, og selv om enkelte kanskje noe drar strikken vel langt, med tanke på spilletid oppunder 7-8 minutter, så er det ikke som med Script of a Bridge, der man ble fristet til å bare bevege seg fremover med skippe funksjonen.

Likevel, igjen må en jo lure på hvorfor de ikke ble større, for det er da flust av sterke albumspor men også de som virkelig fremstår som typen der burde ha blitt potensielle hits, kanskje ikke av typen rett til topps på Billboard, men har såpass fine melodier og riff at de sitter nærmest med en gang, og man godt kan høre flere ganger på rappen uten å gå lei.

Den nydelige Tears er et godt eksempel, denne finnes i to ulike versjoner på min CD utgave (ei limited edition med 5 bonus spor) og hvor jeg sliter med å velge hvilken av Tears utgavene som er best, men den originale er ei utrolig fin og avdempet låt, mens bonus versjonen er mer oppløftende og litt mer trøkk i.

Et luksusproblem altså, i mine ører da.

Men her må jo selvsagt den fantastiske Swamp Thing også nevnes, der bare bygger og bygger seg større og mektigere, og høres ut som ei av disse "glemte" nesten 80-talls klassikerne, som av en eller annen grunn bare aldri nådde ut, som den hadde fortjent (mener nå jeg da) til de større massene. Men er fullt på høyde med hva de svære rockebanda utga av singler og hits i samme periode.

Alt i alt, jeg synes debuten hadde litt bedre og sterke enkeltspor, men Strange Times er nok jamnere og innehar langt mindre fyllmasse, og slikt har mye å si for den totale raten. 

8/10

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Fortsetter Foo Fighters nostalgi-reisen med ei skive som virket å bli øyeblikkelig hyllet som et av plateåret 2005 beste album, og husker spesielt at VGs anmelder, nok en gang var litt vel overivrig i sin omtale, og skulle tro vi snakket om et av de beste rockealbumene på 00-tallet. Som den "smartingen" man var, gikk man jo litt for ofte i fella av slike ekstremt hypa/positive plateanmeldelser, og In Your Honor (2005) var nok ei man så gjerne ønsket å "elske" like mye som anmelderne, men ble hørt på, i en viss tid, og så gikk man lei og så gikk den i boden og støva ned, sammen med et lite lass av andre hypa opp artister og album fra første halvdel av 00-tallet.

Vel, moro å se hvor ulike folks meninger og "eksperter" er, for inntrykket i ettertid er jo ofte det at selv Foo fansen sjeldent drar frem In Your Honor, som knapt noe annet enn ei helt "middel" utgivelse, og kan vel kanskje forstå dette, da ved et nær 15 år senere gjenhør.

For om bandet hadde bare holdt igjen litt av det overambisiøse, så ville man kanskje sittet igjen med deres mest jamne og sterke studio album, men fordelt på 2 skiver, og med nærmere 80 minutter med musikk. Vel, det blir bare litt vel mye Dave Grohl vræling og selv om de skal ha for forsøket og ta nye sjanser, og hvor side 1 er mest dedikert i retning av det mer velkjente Foo-soundet av fartsfulle rockere, så er det ikke til å komme unna med at de sliter med å ha særlig til stand-out spor her, slik deres tidligere skiver ofte trøkka til med. 

Side 2 er lavmælt og fin, men igjen, det blir for ensformig i lengden og innser tidlig ut at det er nok store muligheter for at denne vil kanskje bli dratt frem om en 10-15 år, og tja, tvilsomt noe der vil plutselig sprette opp og bli en "perfekt" sekser, for VGs anmelder må ha vært en superfan av gruppa, da de virket å drukne i femmere og seksere, hver gang ei ny skive kom ut.

Dette var, tja, ikke min greie og skulle ønske at Grohl kunne holdt igjen med på vokalbiten, selv når han ikke vræler og brøler, så blir det ganske mye, selv med de roligere låtene, men nå er jeg og kommer jeg tvilsomt aldri til å bli noen blodfan av bandet. 

Beholdes, grunnet et par meget fine enkeltlåter, samt at CDen man raskt handlet inn, var jo ei rådyr og brutalt overprisa "limited edition" utgave, der kom med en ekstra bonus DVD, og tja, fortsetter jeg å kaste ut skiver i samme tempo som siste ukene, sitter jeg vel snart ikke igjen med mye av de innkjøpte skivene som kom ut fra første halvdel av 00-tallet. 

5/10

Lenke til kommentar

Hadde tidligere i våres noen meget hyggelige gjenhør av Rush og skiver som Moving Pictures (1981) og live plata Exit...Stage Left (1981), og deretter bar det ut i to av bandets tidligere utgivelser, som de noe ujamne, men likevel slettes ikke gærne Fly by Night (1975) og Caress of Steel (1975), som jo viste til at man snart ville få noe helt spesielt i vente, men ikke før året etter da.

I det siste har jeg dratt frem igjen et par av deres mindre "progga" og mer "streite" og pop-dominerte åttitallsverker, og innser nok at jeg har mest sansen for hva supertrioen leverte i perioden 1976-1984, hvert fall på albumfronten, og har vært ekstra svak for det de gjorde på første halvdel av åttitallet, og turen var nå kommet til skiva Power Windows (1985), som virker å dra MTV-synth-rocken stadig lenger.

Ikke at den slags var noe "nytt" for Rush, da denne oppskriften med kortere låter, mer synth og radio-vennlig musikk hadde jo gradvis bygd seg opp fra tampen av 70-tallet, men ble vel så og si perfeksjonert i hop med deres eldre prog-rock sound på mesterverket Moving Pictures, og selv om oppfølgeren Signals (1982) kanskje ikke helt levde opp til sin forgjenger, har den nå alltid vært ei stor favoritt hos meg, og syntes det stadig mer fengende og tyngre bruken av synthesizer passet dem godt, selv om Grace Under Pressure (1984) slet med å inneha like mye godlåter som sine forgjengere.

Inntrykket på Power Windows, er jo at bandet fortsetter å gå stadig mer helt og fullt inn, da med tanke på et større og mer "brautende" arena-rock preg, og det kan bli noe mye i perioder, likevel er guttas musikalske talenter av såpass høy klasse, at de drukner heldigvis ikke i studio-effekter og tidsriktig overproduksjon, slik dessverre altfor mange andre prog-kjemper fra 70-tallet skulle gjøre.

Låt for låt, så kommer ikke Power Windows (i mine ører) i nærheten av å matche nevnte Moving Pictures eller Signals, og det høres noe "forhastet" ut, enkelte sanger, og som noe der "ble til overs" fra Grace Under Pressure. En annen ting, vel, forgjengeren falt i smak, grunnet dens litt tyngre og mer mørke stemning, og skulle likt litt mer av den slags, for selv om man får lignende bidrag her, ala den flotte Manhattan Project, så er det ikke til å unngå at synthene her, høres ut som noe der er sterkt inspirert av hva Cyndi Lauper gjorde 3 år tidligere (og ikke første gang heller, 1-2 låter fra forgjengeren hadde også noe veldig Lauper-aktig over seg) men kan banne på at jeg har lest at Rush faktisk ønsket å skrive ei låt og hvor Cyndi var tiltenkt rollen som sanger, men ble altså aldri noe av, så åpenbart at hun hadde ei stor stjerne blant trioen.

Foruten nevnte Manhattan Project, så er helt klart den drivende og heftige bassingen til Geddy Lee og låta Marathon en av hovedgrunnene til at Power Windows går i pluss. Hadde det ikke vært for øresusen min, så ville denne vært perfekt som ekstra motivasjon til de lengre og tunge løpeturene i skog og mark, men fungerer nå uansett like godt på anlegget i heimen.

Territories er kanskje en av disse som er fristende å kalle "forglemmelige", men Alex Lifesons råe gitar-skills sørger for at man greier å ikke la seg irritere over den meget cheesy synthen som plutselig klemmer til i tide og mest utid, likevel, det er ikke til å unngå at Lifesons bidrag i perioder "druknet" i synthene, eller virket som noen skrudde ned gitaren hans, og så jeg kan forstå at mange av Rush fansen er nokså splittet i deres syn på 70-talls Rush og 80-talls Rush, selv sier jeg nok som Ole Brumm, "ja takk, begge deler".

Middletown Dreams viser ei mer skjør eller sårbar side av bandet, og som fremhever noe av jeg likte på Signals mer roligere og flotte låter, og i all den pop-dominerte biten, så trengs det litt fin variasjon.

Skivas svakeste øyeblikk kommer gjennom den litt vel 80-talls "typiske" Emotion Detector, der skiller seg negativt ut i hop med The Big Money fra resten av albumet, men aldri nok til at det går for mye utover helheten.

Det avsluttende Mystic Rhythms er kanskje ikke like sterk som tidligere 80-talls utgivelser og sistespor, men føyer seg mest i ei sånn halvveis godt gjennomført måte å avslutte det hele på, men denne skiva tross av å så vidt gå i pluss, blir nok aldri spilt like ofte som de 4 forgjengerne, til det er det rett og slett for lite sterke sanger her, og kanskje en viss mengde med lett glemte.

6/10

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Suzanne  Vega - Suzanne Vega (1985)

Ei flott og tidvis imponerende debut, fra en meget talentfull låtskriver/sanger, som jo helt klart gjør seg best i albumformatet, og fortjener å huskes for mer enn kun hiten Luka. 

Den selvtitulerte debuten byr opp til et mer personlig og "nakent" lydbilde enn senere utgivelser, og hvor den nær hviskende stemmen til Suzanne og gitaren passer utmerket i hop med de nedstemte låtene, og hvor den kjølige synthen har et gjennomgående og elegant preg, da fremfor å høres "cheesy" ut, og gjør seg helt klart best på den nydelige Marlene on the Wall.

En låt som av en eller annen grunn har endt opp med å bli ei fast gjenganger på VH1-Classic, men sjeldent å høre på radio, og der nevnte Luka derimot spilles vel flere ganger om dagen, men så og si aldri å se på VH1-Classic. 

Likevel, det kan bli tidlig ut, noe vel "ensformig" i lengden, og skulle nå gjerne hørt litt mer låter med snert og driv i seg, og tross av å inneha flere sterke enkeltspor, så mener jeg å huske at oppfølgeren hennes sto igjen som et stort steg opp, da den bød på et langt varmere og mer variert sound. 

Av høydepunkter, foruten nevnte Marlene on the Wall, må helt klart Cracking, Undertow og større porsjoner av side 2 nevnes, med muligens Some Journey (ei utrolig vakker låt) og The Queen and the Soldier som skivas to soleklart sterkeste bidrag.

Uansett, ei fin skive, som ikke dras frem for ofte, men føler jeg kanskje var litt tidlig ute, denne gang og ei som muligens gjør seg bedre utpå kjøligere og sene vinterdager, og ender så med:

7/10

 

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Sting - The Dream of the Blue Turtle (1985)

Nok ei albumdebut, også den fra 1985, men da av en artist som var langt mer profilert enn Suzanne Vega, og hvor jeg vil tippe det lå skyhøye forventninger til hva tidligere The Police frontmann Sting kunne oppdrive på egne bein. 

En artist jeg aldri har hatt noe i mot, men mest hørt gjennom pappas mange Sting/The Police samlere/album som guttunge under lengre bilturer, men har aldri selv gått særlig nærmere inn på hans egne soloutgivelser. Har kun 3 av de, og like greit å få kommet i gang med debuten og se an hvordan veien går videre.

Jeg antar at de som forventet mer av type svær MTV radio-pop rock hits fra 80-talls klassikeren Syncronicity (1983), ble muligens noe skuffet her, for tidlig ut kommer det jo greit frem at dette går nok mer i retning av voksen-pop, da med et noe mer variert og fyldigere lydbilde, og der melodiene og riffene ikke er like sterke, men dette var nok aldri noen "tilfeldighet". Sting hadde vel også ei bakgrunn i mer "sofistikert" musikk som, da jazz, prog og storband, før tiden som The Police vokalist, og virket å hente frem mye av dette på debuten.

Og dette passer jo faktisk Sting bra. Men, dessverre, det blir etter den lovende åpningen (If You Love Someone Set Them Free) at her får man definitivt mye blanda drops, og det starter raskt opp med den små-irriterende og tilbakelente The Police reggae aktige Love is the Seventh Wave, før det går videre inn i mye middels pop-rock, med doser av "verdensmusikk", og vil jo gjerne forsøke å gi skiva ei sjanse, men kjenner at interessen allerede etter 3 låter begynner å fade, og raskt sådan.

Blir ikke desto bedre med den prangende og små-fæle Children's Crusade, og heldigvis er ingen av Sting skivene kjøpt inn for full pris, men i bruktsjapper, til summen av omtrent 30 kroner, så ikke noe å grine over, om det blir totale nedturen.

Nei, innser at det var nok ei god grunn til at pappa stort sett hadde kun Sting samlere, for dersom dette er en av hans visstnok mest bejublede utgivelser, da undrer jeg på hva annet man vil få i retur gjennom de to neste skivene man eier.

Hjelper litt på at Shadows in the Rain bringer noe av godfølelsen tilbake igjen, fra åpningssporet, men såpass mye med skade er blitt gjort på forhånd, at dette må virkelig ta seg opp på side 2, og det raskt.

Det er bare nesten, at man lander på ei altfor snill 5/10, men hvor selv ikke den fine The Police aktige avslutteren Fortress Around Your Heart kan redde meg fra ei meget skuffende og stort sett kjedelig affære, og ser ingen vits i å beholde denne videre og blir så med:

4,5/10

Lenke til kommentar

I Want My New Wave (2005)

Ei solid CD samler, der fremhever noen av de aller største men også beste hitene som kom ut i perioden hvor New Wave virket å herje som mest, mellom 1978 og 1982, og fokuserer både på amerikanske og britiske band. 

Denne ble raskt handlet inn, under ei større innkjøp av så og si alt som var 80-talls relatert og innafor synth pop, new wave og alt fra albumcoveret til artistene og låtene skriker "NEW WAVE THIS, PAL!" og er ei heftig fortsettelse mye av det man fikk høre fra GTA: Vice City soundtracket, spesielt da Volum 2: Wave 103 radio stasjonen, og dette er oppløftende og fengende musikk, og klart, flesteparten av bidragene her gikk vel raskt i den store glemmeboka, minus da den ene svære hiten, alle virker å forbinde dem med, men er nå likevel et par meget solide band her også, som har klart flere ganger å backe opp med samtlige hits og sterke album utgivelser.

Alt i alt, kanskje ingen "må ha" i samlingen, men er man ute etter ei fin samler der hyller New Wave genrens lydbilde og stil, så er jo dette en av de helt klart mer suksessfulle, og med minimalt av "fillers" noe sted å finne. Likevel, enkelte spor er nok av typen man har hørt litt vel ofte, benytte i film, tv og på radio, så slikt kan nok trekke noe ned. 

7,5/10

Lenke til kommentar

The Island Years - Ultravox (1999)

Ei meget innholdsrik og fin måte å bli bedre kjent med den originale og tidligere utgaven av Ultravox. 

Hatt denne i samlingen, visstnok i snart to tiår, bare at jeg ikke ble klar over det før en lengre og meget støvete opprydding i boden her forleden, og der fant man enda et "mindre" lass med CDer, som man hadde helt glemt bort. Uansett, jeg er veldig glad i John Foxx eraen fra 1976-78, men falt vel aldri helt for Midge Ure og 80-talls utgaven, og synes i grunn denne "best of" skiva oppsummerer mye av nettopp dette.

For her møter man jo på ei nokså åpenbar gruppe med unge og sultne musikere, da sterkt inspirert av Bowie, Roxy Music og Kraftwerk, men der tidlig ut forsøkte å kombinere sine musikalske helter, da i hop med punkens energiske utblåsning, men fant vel seg aldri helt til rette der heller, tross av at de så absolutt kunne matche den aggressive og sinte biten, men ble vel greit klart at de ønsket å gjøre sin greie, og den slags egnet seg dårlig inn i 1976-77, når punken regjerte som verst.

Likevel, albumet er spekket med herlige låter, og det er stor variasjon og spennvidde, hvor man får solide smakebiter fra de tre studioskivene som ble til i 1976-78, og der siste del av samleren hinter om hvilken retning bandet kom til å gå i, hvor de raske glam-rockerne og rasende punk sporene til slutt ender opp i lyden av tidlig britisk synth pop og hvor perler som Hiroshima Mon Amour og til Slow Motion bidro å legge et fint grunnlag for artister som Gary Numan og Tubeway Army, og en kan undre seg på hvordan 80-talls utgaven av gruppa kunne ha hørt ut, dersom Foxx ble værende, og Midge Ure aldri ble noe av.

Men nå var jo bandet over og ut i 78, og nei, det var nok det beste for alle parter, og Midge perioden bragte jo til slutt bandet inn på toppen av hitlistene, men det var noe helt spesielt med den tidligere utgaven, og hvor The Island Years er ei fin påminnelse om hvor bra Ultravox med John Foxx kunne være.

7,5/10

 

 

Endret av Frank.N.Steen
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...