Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Sykelig overvektig venninne


Anbefalte innlegg

En av mine nærmeste og beste venninner er nå såpass stor at jeg er virkelig bekymret for henne. Hun peser av små gåturer, må ta pauser her og der, og har ingen kontroll når mat serveres. Fysisk aktivitet blir stadig mer nedprioritert, og jeg får en vond følelse når jeg ser henne slite med hverdagslige ting. Hun avfeier og spøker om egen størrelse, men på nåværende tidspunkt er jeg bare bekymret for henne. Jeg fikk vite nøyaktig vekt for ca. et år siden av henne, og hun har gått opp sikkert ti kilo siden da, så vi snakker en vekt på rundt 150 kilo her, og farlig høy fettprosent og bmi. Finnes det noen måte å ta opp bekymringen med henne, eller eventuelt med andre?



Anonymous poster hash: 49e0e...67b
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Vel, det blir vel bare å si det rett ifra levra rett og slett. Hvis man prøver å si det på en snill måte blir det stort sett avfeid eller så sier de at de skal begynne å trene, og så skjer det absolutt ingenting/såvidt litt. 

 

Dere kan jo begynne å trene sammen/få med et par til av veninnene deres å trene som en liten gjeng? Det var veldig motiverende for meg når jeg trente styrke ihvertfall. Nå er det kondisjonstrening som gjelder for å gå ned da, så sykling, spinning, dansing osv er jo flott for det.

Lenke til kommentar

Det er alltid vanskelig med slike sensitive temaer. Å komme med vage floskler som at du må trene mer eller spise mer riktig, vil som regel ha kortvarig effekt.

 

Det du kan gjøre er å be om en litt alvorlig prat, og si at du bryr seg veldig om ho som venn, og vil at ho skal leve lengst mulig og sunnest mulig, og at det er derfor du uttrykker bekymring og for ingen annen grunn.

 

Begynn å søke opp sunne matretter. Man kan si hva man vil om Hellstrøm rydder opp-programmene, men han kommer med mange gode tips til sunne, billige og gode matretter.

 

Når det kommer til en slik vekt som 150 kilo, da skal det ikke store endringen til før man raser ned i vekt. Jeg veide selv 110 kg ved nyttår, og bestemte meg for å bare skru inn skikkelig disiplin et par måneder for å se hvilken effekt det hadde. Gikk over til å spise én brødskive til frokost i stedet for to, lage grønnsakssuppe med torsk og grov baguett til middag, og et lett måltid til kvelds. Frukt til mellommåltid. Raste ned til ca 97 kg i løpet av temmelig kort tid, og har holdt meg der siden da. Er stolt over at jeg klarer å holde på denne vekta nå, og ikke gå opp igjen. Det er en kontrollert prosess, og det betyr mye.

 

Det er ingen tvil om at det krever en viss disiplin. Men det som gjelder er å lese om ernæring og helse, lære seg litt om det, og trene smakssansen til å like sunne(re) matretter. Som skrevet, ved en slik overvekt, så behøver det ikke være helt crazy. Man kan ha litt fløte i maten og ett glass brus ved siden av middagen. Men det gjelder å ha disiplin ved hvert måltid.

 

Filosofien min har blitt at livet blir ikke bedre av å spise seg overvektig. Det er ikke noe gøy å bli sliten av den minste anstrengelse. Den største bekymringen min er at jeg skal bli gammel en dag, og da vil jeg gjerne ha helse nok til å klare å ta vare på meg selv. Det har jo litt med æresfølelse å gjøre også, å kunne være i stand til å ta vare på seg selv. Også å kunne gjøre ting i hjemmet, husarbeid, hobbyer, gå en tur i skogen, hjelpe familie og venner med prosjekter. Da nytter det ikke å spise seg overmett på usunn mat hver eneste dag. Man må rett og slett skru inn litt disiplin i livet.

 

Man har jo også reklameindustrien som har milliarder av kroner bak seg. De lever av å gjøre oss avhengige av usunn mat. Mye handler om å lære seg å lage så sunn og god mat fra bunnen av at man ikke lenger får lyst på ferdigprodukter, som ofte har mindre næring og mineraler enn hjemmelaget mat. Det krever litt mer jobb å lage hjemmelaget, men det går an å lage større porsjoner og fryse ned.

 

Dette er også ting du kan tilby deg å hjelpe ho med. Kanskje gå sammen en gjeng og ta ansvar for å lage sunn mat sammen. Bare et par dager i uken ville vært en veldig stor motivasjon for ho, tipper jeg.

 

Men å nå inn til andre med dette er ikke lett. Det er ofte dype psykologiske komplekser etter min mening som fører til overvekt. Man bruker mat som følelsesregulerende middel i stedet for rent som næringstilførsel (og litt livsglede), som det jo er ment til å være. Og det er trist.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Vel, det blir vel bare å si det rett ifra levra rett og slett. Hvis man prøver å si det på en snill måte blir det stort sett avfeid eller så sier de at de skal begynne å trene, og så skjer det absolutt ingenting/såvidt litt. 

 

Dere kan jo begynne å trene sammen/få med et par til av veninnene deres å trene som en liten gjeng? Det var veldig motiverende for meg når jeg trente styrke ihvertfall. Nå er det kondisjonstrening som gjelder for å gå ned da, så sykling, spinning, dansing osv er jo flott for det.

 

90% av vektnedgang bestemmes i kjøkkenet. Når det gjelder trening så er styrketrening og litt yoga bedre, når man er i den vektklassen.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Man ser kanskje for seg å "redde" kompisen sin med en inngripen av noe slag, men man kan rett og slett ikke shame og kreve noen til trenings- og kostholdsmotivasjon, den må komme innenfra. Det ideelle her hadde kanskje vært et panikkanfall eller to, med litt påfølgende helseangst. "Det var ikke infarkt nå, men hvis du fortsetter sånn, ses vi på hjerteavdelingen om et par år".

Når det er sagt, er den slags selvdestruktiv matatferd kanskje uttrykk for et annet problem dere kan hjelpe henne med. Det er åpenbart for alle og enhver at hun ikke tar vare på seg selv, spørsmålet er hvorfor? En av mange utfordringer er at når man er i en slik situasjon, hater man ofte kroppen sin (og seg selv) og ser liten grunn til å ta vare på den, oppfordringer til å ta tak kan derfor låte absurde. Depresjoner kan gjøre at man ikke ser hvordan man kan bedre egen situasjon, og trøstespisingen blir den eneste gleden man har. Mulighetene er mange.

Trening- og kostholdsmestring kan fylle samme tomrom som trøstespising. Veier man 150 kilo skal man åpenbart ikke løpe. Mange kommuner har i dag en frisklivssentral der man kan få profesjonell hjelp med kosthold og aktivitet, og eneste krav om å få hjelp er at man har BMI over en viss grense (som hun er lang forbi). Man trenger altså ikke henvises fra lege, og terskelen er lav.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg har hatt "mange" venninner med spiseproblemer og oppfatter egentlig at det er greit at jeg har sagt det jeg tenker. Går man rundt grøten så gjør man nettop dette, men sier man det rett ut, selvfølgelig på en passende måte så kan det kanskje bli litt mer reelt.

Jeg opplever at de fleste som har slike problemer, vet det ganske godt selv, men de lider også ofte av vrangforestillinger.

 

Igjen så er det typisk at da de i ettertid innser at det kanskje kan være alvorlig, så er det få i vennegjengen som tør og si noe til de, før de snakker om det selv. Og da kommer selvfølgelig alle frem og sier vi var så bekymra for deg blablabla.

 

Nå er jeg gutt og det har vært snakk om bulimi/anoreksi og ikke den veien du beskriver, men jeg regner med det er ganske det samme det handler om, en eller annen form for selvdestruktiv adferd som isbilen skriver.

Lenke til kommentar

Begynn å lage mat sammen og gå en tur sammen eller trene sammen. Bare det å lage mat sammen fra grunnen av (en ser hva som maten består av og da naturlig lager sunnenere mat) og gå hjelper betraktlig på formen (trenger ikke lange gåturen til å starte med).

 

Personlig hadde jeg en periode jeg ikke kunne gå og spiste ute flere ganger i uka pga av reise, da la jeg på meg fort fort i den perioden. Motsat så går jeg naturlig ned i vekt når jeg lager maten selv og velger å gå / sykle så mye jeg kan isteden for å ta bil/buss.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Jeg gadd ikke lese alle kommentarene. Ser folk snakker om å si ifra og gi råd om trening og sunn mat...

 

Mange som sliter med kraftig overvekt har psykiske årsaker. Det handler nok ikke om kunnskap. Du vinner ikke en samtale om følelser ved bare å snakke om fakta. Du må forstå vedkommende. Hun vet hun er overvektig. Hun vet at det er alvorlig. Det du oppnår ved å "informere" henne er å såre henne.

 

Ta det gjerne opp direkte, men vit at det kan ligge mer bak. Vis at du vil støtte henne uansett. La henne åpne seg. Fedmen kan være et symptom på noe annet, og da hjelper det ikke å prøve å behandle bare den. Hun trenger nok støtte i kostholdet også, men det burde ikke være førsteprioritet.

Endret av Augural
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Var 120kg+ i fjor når jeg fikk vite at jeg hadde diabetes type 2. Kuttet ut sukker så langt det lar seg gjøre å veier 95kg i dag. 

Jeg trener ikke, men går litt lengere turer med bikkja i forhold til det jeg gjorde før. Bare det å kutte ned på sukker og karbohydrater hjelper mye.

Endret av TheKims
Lenke til kommentar

 

En av mine nærmeste og beste venninner er nå såpass stor at jeg er virkelig bekymret for henne. Hun peser av små gåturer, må ta pauser her og der, og har ingen kontroll når mat serveres. Fysisk aktivitet blir stadig mer nedprioritert, og jeg får en vond følelse når jeg ser henne slite med hverdagslige ting. Hun avfeier og spøker om egen størrelse, men på nåværende tidspunkt er jeg bare bekymret for henne. Jeg fikk vite nøyaktig vekt for ca. et år siden av henne, og hun har gått opp sikkert ti kilo siden da, så vi snakker en vekt på rundt 150 kilo her, og farlig høy fettprosent og bmi. Finnes det noen måte å ta opp bekymringen med henne, eller eventuelt med andre?

 

Anonymous poster hash: 49e0e...67b

 

 

Ta et bilde av henne, fra siden. Eller gjør videoopptak. Også viser du det til henne.

 

Resultatet blir best om du gjør det i dagslys og på litt avstand, og uten at hun er klar over det.

 

Jeg fikk se bilder av meg selv når jeg veide altfor mye og uten at jeg visste de ble tatt. Jaggu faen var det ubehagelig å få se disse og det gjorde til at jeg la om kostholdet på dagen.

 

Anonymous poster hash: f414f...1fe

Lenke til kommentar

Jo, man gjør jo tydeligvis det. Case in point: Min kjæreste. Den eneste endringen hun gjorde utover det var å spise mindre godteri(kuttet det ikke helt ut) og kun drikke brus i helgene.

Da har hun jo ikke kun trent styrke. Hun har endret matvanene sine.

 

Jeg ser nå at det er mulig jeg misforstod hva du mente i posten jeg svarte. Du mente "kun styrketrening, og ikke annen trening". Jeg leste det som "kun styrketrening, og ingen andre forandringer, ei heller matvaner".

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Da har hun jo ikke kun trent styrke. Hun har endret matvanene sine.

 

Jeg ser nå at det er mulig jeg misforstod hva du mente i posten jeg svarte. Du mente "kun styrketrening, og ikke annen trening". Jeg leste det som "kun styrketrening, og ingen andre forandringer, ei heller matvaner".

Ja, stemmer, det var det jeg mente :) Men så var det jo ikke store endringen i matvaner som skulle til. Når det er sagt, så var hun jo ikke så stor som venninnen til TS. Og grunnen til overvekten hennes var egentlig ikke dårlig kosthold over lang tid, men heller bivirkningen av epilepsimedisin.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...