Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

[Løst] Hvorfor er vi så redde for kritikk?


Anbefalte innlegg

Usikker på om dette er rette plassen å poste tråden, men om den faller inn under en annen plassering er det fint om den flyttes. Siden dette gjelder en form for relasjon så tenkte jeg dette var plassen.

 

Så, til sakens kjerne..

 

Jeg lånte boka "kritikk" av Guro Øiestad og etterhvert som jeg leser meg gjennom det ene punktet etter det andre kjenner jeg meg mer og mer igjen. Følelsene av å motta kritikk, redselen for å bli korrigert på forskjellige måter. Det skaper jo et visst ubehag, men så hadde jeg ikke vært den jeg er idag, om det ikke hadde vært for at jeg har blitt korrigert eller kritisert på forskjellige måter opp gjennom årene. Det sier jeg til meg selv, siden jeg har lest og erfart dette.

 

Men når det kommer til punktet med å være i en faktisk situasjon, hvor jeg rett og slett er avhengig av å kommunisere, enten det er profesjonelt, familiært, med ektefelle o.l. så er det på en måte noe i meg som sier "ikke lag konflikt", dvs. jeg har kanskje en form for relatert mening opp i det hele, men velger heller å være "snill" for å slippe en konsekvens, hva nå enn den konsekvensen skulle være. Men det er vel det at man vil bli likt, trenger aksept. Hadde det bare vært så vel.

 

De gangene jeg har sett debatter, hørt personer ha en høylytt krangel offentlig o.l. knyter det seg i magen og jeg syns det er ubehagelig. Jeg tenker det kan være noe mer enn bare et ubehag som har slått seg til ro, men konfliktskyheten har lenge vært en realitet og de gangene en autoritær person sier det som det er så blir jeg bare paff, og på en måte straffer meg selv mer i etterkant fordi jeg burde heller gjort det slik og slik.

 

Er jeg bare et "offer" for dessert generasjonens etterlevelse av perfeksjonisme, at alt skal være riktig første gangen, eller kan det være noe jeg trenger å gjøre annerledes? Må jeg korrigere meg selv på en måte jeg ikke kjenner til ennå, eller trenger jeg bare få mer kritikk? Jeg har ikke vært så aktiv på offentlige forum eller kommentar felt pga. dette, men kanskje skriving hjelper litt på vei. Lese bøker? Finnes det grupper for konfliktskye mennesker? Hva kan hjelpe?

 

Håper denne tråden også hjelper andre med samme problemstilling og at det deles erfaringer. Uansett dagens status syns jeg temaet er interessant å diskutere, selv om jeg gjerne skulle ønske at det fantes en løsning på det meste. Diplomatisk, jeg? Skulle ønske jeg ikke var det så ofte, og heller sa det som det var, selv om jeg ble uvenn med vedkommende. Kanskje det hadde resultert i en mindre ubehagelig konsekvens?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Tror alle mennesker her i verden er redde for å ikke bli akseptert, ikke bli godtatt and so on.

 

Det å bli korrigert av noen er ikke alltid en dårlig ting, men om du har gitt noe/noen alt du har og det enda ikke er godt nok, det knekker de fleste.

 

Dette viser bare at du er human, at du har et hjerte og at det pumper blod. Jeg har det veldig likt, og vil tørre å påstå at det er mange mange mer av oss.

 

Og det du sier om at ting skal være perfekt første gangen - lev med at det alltid er rom for forbedring, ALLTID. Jeg ble lært av en sjef jeg hadde på min første jobb: gjør jobben, se over om det er godt nok, fordi av og til er godt nok - godt nok. Alt trenger ikke være perfekt.

Endret av Bad Dog
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Nå tenker jeg det er forskjell på oppbyggelig velmenende konstruktiv kritikk og nedlatende/sårende/ondskapsfull/manipulativ kritikk. Det vil også være usaklig kritikk fordi en person mener du burde være mer som dem av en eller annen personlig preferanse dem har eller en objektifisering de gjør av deg for et personlig behov.

 

Det er mulig å gi kritikk på en så diplomatisk måte at det er minst mulig skadelig samtidig for mottaker samtidig som du får fram poenget ditt. Alle har forskjellige egenskaper, erfaringer og syn på ting, så det gjelder å se det positive i ting også, så det balanserer ut negativitet. Du kan ikke ha full kontroll på andre mennesker, du kan heller ikke styre oppførselen deres, men du kan styre dine egne reaksjoner og handlinger. Folk skygger gjerne unna personer som er uspiselige, noe som vanligvis framprovoserer problemet til å bli så stort at det etterhvert viser seg i form av adferd som emosjonelle, somatiske eller utagerende reaksjoner.

 

Synes generelt at folk er veldig kjappe til å overtolke omfanget av ting som blir sagt og ofte leter etter negative ting de kan gå å ruge på for å forsterke en offerrolle og ha noen å utagere skuffelsene og negativiteten på for å balansere seg selv. Dette krever jo en slags rettferdiggjøring som ikke alltid er like godt rasjonelt fundamentert. Det er mye rart av defensive og offensive strategier i underbevisstheten som ikke er like lett å forstå for folk, fordi det er vanskelig for folk å klare å se seg selv utenfra.

 

Konfliktskyhet er en god egenskap så lenge man er i riktig miljø og blir ivaretatt av noen som ser deg godt og er omsorgsfull og samarbeidende, men det er også negativt når man er i miljø som ikke har disse egenskapene. Det beste er å være fleksibel og kunne bruke riktig strategi. Du må vite når du skal gjøre hva etter hvilket menneske du forholder deg til. Noen er umulige og andre trenger du bare forstå bedre, og noen klikker du positivt med.

Endret av vidor
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Har også vært veldig konfliktsky før, det finnes måter å jobbe med det på ;) Jeg deler denne:

 

HONESTY

The most important and the most challenging lesson of my life has been honesty. And this is one that never ends, as it can be explored in so many different ways.

By honesty I do not mean to blurt out whatever garbage the mind can come up with about others. It is not about daring to say 'You're an asshole!' That's only opinion, which is very different. It's definitely not about being right, for manipulation often proclaims itself to be honesty. To me, honesty is about becoming transparent to the world by means of first becoming transparent to oneself; of taking ownership of everything that one's person carries. Without vulnerability and humility there can be no real honesty, for it is about exposing oneself - of exposing one's game.

Honesty means to not appear better than we are, to not pretend, to not hide behind niceties, and not find excuses about what is being felt. It is to come face to face with life and the inner responses to it.

I had a brutally honest girlfriend at one point, one who would tell me every time she felt I wasn't being honest with her. I would mostly defend myself, get angry and upset, and deny it again and again. For at the time, not knowing myself very well, the thought in my head said that I was being honest, and I still couldn't see the difference between who I wanted to be and who I actually was in these different situations. The one I wasn't truly honest to was myself, and so my surroundings and my relations kept challenging me and pushing me around, stepping on all the sore toes I didn't want to have and deal with. For we can never escape what we run away from.

It was only afterwards, through these deeply humbling experiences, that I was learning that, true, I wasn't admitting that I was feeling anger, that I was jealous, that I judged her, that I was feeling superior, that my heart was closed, that I really didn't care about some thing that was important to her. Part of the time these were outright lies as I was ASHAMED of what I was feeling. It didn't fit the ideal I had for myself and who someone like me was supposed to be. And partly I still hadn't explored the dark spaces in me and learned to interpret my emotions and the constant shifts in my energies. In psychology this is sometimes referred to as 'the shadow' - the part of us that we deny and push back into the deep of the subconscious.

The more I became interested in how dishonest I was about my needs, my desires, my fears and so on, the more I realised that I myself had screwed up all human relations I had had in my life by not being myself completely, not being transparent and available. And that needed to start with becoming transparent to myself. And that is the journey.

Why is honesty so incredibly difficult? Why do we lie to one another and to ourselves all the time? Why do we trick everyone by making claims that are at best only half of the truth?

It is because being honest means to have no security. When we break down the facade we build up towards the world so others will think we are perfect, happy, well-adjusted, politically correct, smart and lead a life others should be envious of, we loose control. We think that by constantly manipulating the image others have of us and telling a story about our self that only contains the pretty stuff, that others will like us more, and perhaps it will be true in the end if I hide away that which I dislike and then I'll be really happy. I'm a constant one-person marketing agency for this child that I am, and my dreams for myself and all my subjective beliefs about the world that I'm convinced are true, for it's who I want to be. 'Hello world, this is my identity!' When was the last time we heard ourselves (or anyone else) say 'Yeah, I used to believe that, but life showed me otherwise... I was wrong and screwed up"? It takes incredible maturity to do something as simple as admit to faults and mistakes in a truly honest way.

When was the last time we heard ourselves say 'I wasn't being honest, I was just trying to get my way by emotional blackmail and manipulation...' When we hear that it's time to pat oneself on the back!

Being transparent is scary as hell. There is nowhere to hide and anyone could always point out something negative that they know about me. But it stops being scary when the mechanism that wants to be perfect begins to fade. It doesn't hurt so much anymore when being fallible is completely normal and nothing to worry about. When there is no image or facade to defend, there is a tremendous relaxation taking place in the being, and only then does one understand the madness of keeping up appearances.

And best of all, when honesty grows on the inside and we know ourselves better and better, it seeps out into the surroundings. We begin to express what we actually need, what we actually feel, what we are afraid of, what limits us, our most challenging struggles and human ugliness... for we know that lying about it leads to having to live up to it. And so hypocrisy is born. And who can truly live up to perfection?

Through honesty, we begin to see and directly experience that everyone prefers open people to closed people. Everyone prefers real people to pretenders and pretentious ones. For everyone can see themselves in those that stumble and struggle. We can relate to those that are human. We can't relate to something that doesn't exist outside the mind: the perfect ideal.

~Torstein Schiøtz Worren

Endret av Aiven
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Fordi vi har blitt lært opp til at det å få kritikk er å bli angrepet, og at vi skal reagere med å forsvare oss sjølv, og ikkje prøve å lære av kritikken.

 

Og altfor mange har lært å kritisere på en negativ måte.

 

Dersom vi hadde klart å kritisere på en positiv måte, og hadde lært å ta imot kritikk for å lære av den, hadde vi hatt det mye bedre :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er ikke redd for å ta imot kritikk, tvert imot så synes jeg det er bra. Jeg misliker å få negativitet og piss slengt i trynet, men det er noe helt annet enn kritikk. At ordet blir koblet til tilbakemeldinger som ikke er konstruktive eller uten noen annen hensikt enn å være negativt er vår egen feil og det er egentlig ikke innenfor definisjonen.

https://snl.no/kritikk

https://no.wikipedia.org/wiki/Kritikk

Lenke til kommentar

så klart! Kritikk er absolutt et angrep! Et ordentlig angrep på sjelelivet! Jeg har nå opplevd barn i 5års alderen som ser på navnet "oslo" kan si ting som: "Se mamma det er to nuller i oslo." Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt en forelder har sagt at: "Du tar feil."

Unnskyld meg altså, men det her er en så grusom stor feil at det er helt forferdelig! Barnet har egentlig klart å gjøre noe helt fantastisk! Det å se at det er to "nuller" i oslo er en kjempe fantastisk god sammenligning at tall og bokstaver er det samme. Det er jo algebra! Halo i luken liksom.

Det eneste barnet har da lært om du sier at den gjør feil av situasjonen er jo at det er smart å holde kjeft, det er smart å ikke stole på egne tanker. "fordi det jeg tenker er feil, det må bety at det andre tenker er bedre enn det jeg tenker." barnet har lært at det bare dummer seg ut når den prøver å si noe smart. Det at foreldre er for inkompitente for å se at til og med barn kan være smarte og undervurderer deres evne til å reflektere er jo bare hull i hode.

Kritikk i voksen alder er så klart noe annerledes, om man klarer å vokse av seg disse fæle grusomhetene man har lidd gjennom barndommen.

Takk for meg!

Endret av Andysowhatgg
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-245639

Er ikke så redd kritikk, men er oppgitt over folk som ikke klarer å kritisere uten å være hoverende og til dels hatefulle. En kan kritisere og fremdeles være positiv og løsningsorientert.

Lenke til kommentar

Det er ikke så rart, alle skal ha den perfekte kone, være den perfekte foreldre, ha den perfekte jobb og ha en perfekt bil, og ett perfekt hus, og perfekte dyr, perfekt utdanning og perfekte liv. Det å være på facebook f.eks kan gjøre deg mer deprimert og misfornøyd med ditt eget liv for hvem gidder å poste om negative ting? Nei, alt som legges ut skal være perfekt, så alle skal tro at de leder perfekte liv. 
http://www.huffingtonpost.com/2015/02/04/facebook-envy_n_6606824.html

Lenke til kommentar

Enig i masse her, og det hjelper å lese, det gir meg et bredere syn på "problemet". Joda, kritikken er oftest ansett som negativ, men det betyr ikke at jeg trenger å utøve den negative trenden bare fordi andre gjør det, eller dra alle over samme kammen. Bare jeg tar en titt på de mange kommentarfeltene i f.eks norske aviser så hagler det med både nedlatende og usaklig kritikk, også saklig positiv kritikk, men slik er det bare? Ja, siden vi alle har forskjellige måter å uttrykke seg på, og det finnes kommentarfelt så er det vel bare slik. Det betyr derimot bare at jeg velger å utforme mine uttalelser på en vennlig måte, enten det er korreksjon eller en konstruktiv tilbakemelding, muntlig eller skriftlig. Jeg har dialekt så det kan jo også skape utfordringer i dagligtalen.

 

For meg er det nok tanken på hva som skjer (konsekvensen) om jeg sier noe som påvirker de(n) andre negativt som er problemet. Redselen for at personen skal kunne bruke noe mot meg i en senere anledning (følte seg truffet osv.), hva sier han/hun videre osv. Det er jo en tydelig usikkerhet som inngår her, men likevel er jeg noe utadvendt og er ganske imøtekommende. Jeg har jo behov for, som alle andre, å bli akseptert for den jeg er, og ikke noe jeg har rørt sammen i suppa mi. 

 

Reflekteringen rundt dette emnet bringer meg også nærmere til at det er vanskelig å møte noen likesinnede eller danne nye vennskap i voksen alder generelt, og at det ikke går på meg som person (tror jeg da). Sitter man endel inne, og trives med det, finner jeg jo ut at dette forumet kanskje kan hjelpe, en bok eller to, og at det hjelper å reflektere samtidig som jeg skriver dette. Likevel syns jeg av og til det hadde vært deilig å kunne langet ut både det ene og det andre, men da trenger jeg nok noe mer korrigerende trening først, muntlig, selv om man skulle tro at den treningen for lengst er forbi. Skriftlig er jo ikke farlig i det hele tatt, da slipper man eventuelle ubehagelige og direkte tilbakemeldinger der og da og man har tid til å tenke seg om før man skriver.  :)

 

 

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-239845
Da syns jeg du skal skrive noe, enten du mener det blir oppfattet på den ene eller den andre måten. Det blir vel opp til de som leser det å vurdere hvilken form for kritikk det er for den enkelte.

 

 

Hadde tenkt å skrive "Grow a pair" eller "Man up!".

 

Det var i hvert fall det jeg gjorde. :) 

Lenke til kommentar

 

Da syns jeg du skal skrive noe, enten du mener det blir oppfattet på den ene eller den andre måten. Det blir vel opp til de som leser det å vurdere hvilken form for kritikk det er for den enkelte.

 

 

Hadde tenkt å skrive "Grow a pair" eller "Man up!".

 

Det var i hvert fall det jeg gjorde. :)

 

Så du mener løsningen er så enkel? :) Det hadde gjort livet til så mange andre enklere tenker jeg, bare være en MANN (hva enn du definerer en "mann" til å være). Det faller vel inn under den samme parallelle paraplyen med at en person med angst bare skal "ta seg sammen"? Oppfatter det som en kort, moderat og kritisk vurdering siden du kun kjenner meg gjennom tekstene her. Uansett så kan jeg jo ta det til etterretning å se om det funker...forresten, hvordan skal jeg da gripe an den utfordringen? Har den noen bivirkninger? :hmm:

Lenke til kommentar

Det største problemet er at man med ordet kritikk [i dagligtale] alltid mener negativ tilbakemelding. Kritikk betyr egentlig vurdering, evaluering eller bedømmelse.

 

Må kritikk være konstruktiv for at man skal ha lov til å mene noe, eller hoder det at den er begrunnet?  Eller er konstruktiv og begrunnet to ord som i denne sammenhengen betyr det samme?  Sannsynligvis ikke.  Konstruktiv kritikk (i den grad kritikken er en negativ tilbakemelding) bør inneholde punkter som dekker både en begrunnelse og et forslag til (eller en metode for) forbedring.

 

En annen side av saken er at vi gjennom et overbeskyttet liv hvor vi har fått høre at vi er flinke og kan bli hva vi vil, rett og slett ikke takler den dagen hvor vi ikke er flinke nok, eller ikke strekker til. I alle fall tåler vi ikke å få beskjed.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-239845

 

 

Da syns jeg du skal skrive noe, enten du mener det blir oppfattet på den ene eller den andre måten. Det blir vel opp til de som leser det å vurdere hvilken form for kritikk det er for den enkelte.

 

 

Hadde tenkt å skrive "Grow a pair" eller "Man up!".

 

Det var i hvert fall det jeg gjorde. :)

 

Så du mener løsningen er så enkel? :) Det hadde gjort livet til så mange andre enklere tenker jeg, bare være en MANN (hva enn du definerer en "mann" til å være). Det faller vel inn under den samme parallelle paraplyen med at en person med angst bare skal "ta seg sammen"? Oppfatter det som en kort, moderat og kritisk vurdering siden du kun kjenner meg gjennom tekstene her. Uansett så kan jeg jo ta det til etterretning å se om det funker...forresten, hvordan skal jeg da gripe an den utfordringen? Har den noen bivirkninger? :hmm:

 

 

Jeg har ikke nødvendigvis sagt at løsningen er enkel, men jeg tror det er veien å gå. Jeg har også hatt angst selv og det jeg gjorde da var vel etterhvert å faktisk "ta meg sammen". I stedet for å unngå det ubehagelige og isolere meg, så konfronterte jeg og oppsøkte de situasjonene som gav meg ubehag. 

 

For min del har jeg jeg hatt en visjon om hva slags mann jeg ønsker å være og beveget meg mot det. Og er fortsatt ikke i mål. Det er en evig reise. Og det har vært en ubehagelig og "farlig" reise.

 

Men jeg er mye tryggere på meg selv og langt mer selvsikker og selvaksepterende enn jeg var når jeg var 18 år. 

 

Hva med å begynne å løfte vekter eller begynne med kampsport? Kaste deg ut i skumle situasjoner hvor du kan få kritikk?

 

Å trekke seg tilbake, isolere seg og analysere tror jeg ikke er en løsning. Om noe, bør man bevege seg UT av hodet sitt. Tror i hvert fall jeg. :) 

 

Jeg tenker at det er to former for kritikk:

 

1. Konstruktiv. Denne skal du alltid sette pris på. Og om den ikke alltid blir lagt frem like hyggelig, så vær takknemlig for denne muligheten til å korrigere deg selv og utvikle deg.

 

2. Negativ/destruktiv. Jeg vil si graden av denne korrelerer med hvor mye respekt du forlanger av omgivelsene dine. Noen mennesker er søppel uansett, så da har du et valg om å ignorere og ekskludere eller advare for så å ekskludere om det fortsetter. 

 

PS: Jeg skriver i generelle termer og ikke spesifikt til deg, da jeg ikke kjenner deg personlig. Så ikke ta deg nær. Eller vent: Kanskje du skal ta deg nær og så ler du eller viser fingeren til den delen av deg selv som blir på gråten.

 

Man kommer langt med å ikke ta seg selv eller livet så seriøst. :) 

Lenke til kommentar
  • 8 måneder senere...

Etter et halvt år så har jeg nå blitt kvitt redselen jeg hadde, og mye av grunnen til det var at jeg hoppa i det, gjorde noe med det, og til slutt fikk verktøyene som hjalp meg til å forstå meg selv mye bedre. Dette har gjort at jeg føler meg friere enn noen gang, og kan heller bruke energien på andre ting.

Det viktigste jeg har lært har vært å akseptere, og at læringen vil være en evig reise. Livet kommer med opp- og nedturer, slik er det bare. Takk.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...