Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Når du har mest lyst til å bare gi opp


Loverdose

Anbefalte innlegg

Mulig at tråden min blir stengt, men er verdt et forsøk. Skal prøve å forholde meg kort. 

 

Jeg sliter, noe så sinnssykt. Jeg ser ikke håp for at jeg noen skal bli bedre lenger. Jeg greier ikke slutte å gråte, jeg er så tom, ødelagt og deprimert at jeg greier ikke få utløp for følelsene mine på noen som helst måte. Jeg har drevet med selvskading, og har umåtelig lyst til å skade meg, men jeg er lammet på dette punktet fordi det i jobbsammenheng kan bli oppdaget - og det ønsker jeg så klart ikke. Jeg har heldigvis fri om to dager. Da kan jeg få utløp for den psykiske smerten, men det er kortvarig glede, etter noen dager er jeg på bunnen igjen. 

 

Har kommet til et punkt hvor jeg tror jeg er desperat etter hjelp, men der er ingen som kan hjelpe meg. Jeg har vært i kontakt med psykisk helseteam i kommunen, men jeg avsluttet saken hos dem fordi de ikke kunne bistå med det jeg ønsket. Dessuten er jeg ikke klar for å blande flere mennesker inn i livet mitt, jeg har nok med psykologen. Jeg har vanvittige trust issues og er bombesikker på at alle bare ser på meg som en byrde og at ingen bryr seg om meg. Det er trist at jeg må sikkert betale for å ha noen som kan være sammen med meg 1 time. At jeg virkelig er så ille... Venner har jeg ikke. Jeg har folk rundt meg som definerer SEG som MINE venner, men de kontakter meg aldri, ene "venninnen" min skrev jeg til for litt over to uker siden. Jeg slet med søvnen, og spurte om hun hadde liggende noe som hjelper inntil videre til jeg skal til legen (som var to dager etter jeg skrev). Hun åpnet ikke meldingen før i går (FB). Skrev til henne at det var ikke nødvendig, har fått hjelp. Og har planer om å kutte hele kjerringa ut. Skal ikke bry henne med min tilstedeværelse lenger. 

 

Jeg vet jeg tenker helt idiotisk, jeg vet at jeg er helt på bærtur, at jeg har livet i mine hender og at jeg kan forme det som jeg vil, jeg har ressurser til å gjøre hva faen enn jeg vil, men jeg er totalt handlingslammet. Det kjennes ut som jeg sitter i en celle og ser på verdenen gjennom sprinklene, ser på at alle koser seg og lever livene sine, ser på alle som griller og drikker pils i sola nå på sommeren, kler seg i flotte klær og sommerkjoler, ser mennene sikle etter de fine jentene i shorts og kjoler. Så sitter jeg her, kledd i nærmest vinterklær fordi jeg er livredd for å vise hud, ettersom jeg hater kroppen min for det den er verdt og gremmes over mitt eget speilbilde. Greier ikke se meg i speilet, på soverommet har jeg tre speil og jeg orket ikke sitte der lenger nå. Greier ikke dusje, sminke meg eller noe som helst. Får fnatt når jeg ser meg. 

 

Butikken tør jeg jo ikke gå på heller. Står der ett menneske utenfor eller ser jeg ett menneske inne i butikken som ikke er butikkpersonale, tør jeg ikke. Før kunne jeg driste meg til å gå inn når der bare var noen få mennesker, nå greier jeg det ikke i det hele tatt. Livredd for å eksponere meg, så har ikke fortalt dette til psykologen, da jeg vet hun ikke nøler med å ta meg med på butikken i rushtiden, som er samtidig når jeg har time. Er jo slik eksponeringsterapi fungerer, men jeg føler meg ikke klar for det men er også sikker på at jeg aldri blir det. 

 

Jeg skammer meg over eksistensen min. Skam er en følelse som går igjen, hele tiden, i alt jeg gjør. Skammer meg når jeg handler en sjokolade. Skammer meg når jeg legger en snap i my story på Snapchat fordi jeg vet innerst inne at ingen bryr seg, så det har jeg sluttet med nå. Skammer meg fordi jeg tror at livet vil bli bra, når det aldri blir det. Skammer meg over at jeg syns jeg er et godt menneske, når jeg soleklart er bitter. Skammer meg over at jeg er overvektig. Skammer meg over at jeg er så stygg at jeg ikke hører hjemme blant andre og i samfunnet. Skammer meg over mine stakkars foreldre som må ha meg som datter. Skammer meg for å i det hele tatt våge å stå opp og prøve å få noe ut av dagen. 

 

Jeg er en taper, et null, et utstøtt individ som prøver med nebb og klør å leve, men nå har jeg kastet inn håndkleet, jeg orker virkelig ikke mer. Jeg kunne aldri tatt livet mitt, det er jeg rett og slett for feig til å gjøre, og jeg vet livet har fine ting å by på, for eksempel er hundevalper kjempe søte og jeg ønsker å eie en hund selv en dag, jeg gleder meg alltid til høst og vinter fordi naturen er så vakker da.. Så der er jo fortsatt ting som holder meg i gang. Og nei jeg har ikke mulighet til å skaffe meg hund nå, hadde jeg hatt det hadde jeg gjort det for lenge siden, tro meg. 

 

Jeg gråter meg ihjel snart. Jeg er så lei. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne trøsta meg og fortalt meg at det går bra, men det har jeg ikke, og det virker som om jeg aldri får det heller. Jeg er flau over at jeg sitter her og sipper, når der er folk i verden som har kreft og skal dø, når der er krig og barn som blir drept, når der er mennesker som bor på gata og setter skudd for å overleve... Også sitter jeg her da, med godt med penger på konto, boende i et hus alene som ble bygget for bare noen måneder siden med lånet hallveis nedbetalt allerede, jeg lever som en greve. Jeg er så forbaska flau at jeg har ikke ord. 

 

Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne dra på stranda og grille med. Skulle ønske jeg kunne gå lettkledd i varmen. Skulle ønske jeg hadde noen å gå tur med nå på kveldene og se solnedgangen med. Skulle ønske jeg kunne leve, nyte livet, se på meg selv som et menneske med verdi på lik linje med andre, skulle ønske jeg turte å bli kjent med nye mennesker, skulle ønske jeg ikke bare satt her og grein. 

 

Jeg er dømt til å være en taper i samfunnet. Eller hvilket samfunn, jeg er ikke en del av det, jeg er helt, helt alene. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Sympati har jeg aldri vært noe fan av, selv om jeg føler innerst inne at jeg trenger trøst og skulle ønske jeg fikk det. Jeg vet jeg kommer til å få krasse svar om at jeg må slutte å velte meg i offerrollen, at det faen ikke er synd på meg, at det er kun jeg som kan gjøre noe og må slutte å være så pysete og feig, jeg må begynne å trene så er jeg ikke feit lenger og verden liker meg plutselig. Jeg vet ikke lenger. Jeg aner ikke noe, jeg greier ikke tenke logisk eller realitetsorientere meg... 

Hør her du har det helt forferdelig nå? Kan det faktisk bli verre? Neppe. Begynn der, ta små steg om gangen. Kom deg ut og bevege deg. Ikke trene sånn i første omgang, bare kom deg ut og gå en halvtime! Begynn med det. Gjør du dette et par ganger i uka, så kan du øke litt på etterhvert. Det koster faktisk ikke en krone, bare litt innsats og det gjør uendelig godt.

 

Du sier du ikke har noen venner? Hvorfor da bry seg om hvordan man ser ut ? Andre bryr jeg da overhodet ikke, så hvorfor skal du være din verste fiende? Er det noe venner ikke liker så er det tunge tanker og negative ting, over tid er det oppskriften hvordan man bruker opp en venn og han forsvinner. Men det er jo ikke ditt problem, du har ikke venner så da er det bare å jobbe med ditt egentlige problem. Gråte kan du gjøre så mye du bare vil, få det ut. Helt ufarlig og bare sunt.

 

Når man er langt nede er det bare en vei, oppover. Den kan være lang og tung men det er bare å ta det steg for steg til man kommer til et nivå man kan leve med. Du sier selv du kan få til hva du vil, du er ressurssterk. Bruk det på deg selv! Dette klarer du.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Mulig at tråden min blir stengt, men er verdt et forsøk. Skal prøve å forholde meg kort. 

 

Jeg sliter, noe så sinnssykt. Jeg ser ikke håp for at jeg noen skal bli bedre lenger. Jeg greier ikke slutte å gråte, jeg er så tom, ødelagt og deprimert at jeg greier ikke få utløp for følelsene mine på noen som helst måte. Jeg har drevet med selvskading, og har umåtelig lyst til å skade meg, men jeg er lammet på dette punktet fordi det i jobbsammenheng kan bli oppdaget - og det ønsker jeg så klart ikke. Jeg har heldigvis fri om to dager. Da kan jeg få utløp for den psykiske smerten, men det er kortvarig glede, etter noen dager er jeg på bunnen igjen. 

 

Har kommet til et punkt hvor jeg tror jeg er desperat etter hjelp, men der er ingen som kan hjelpe meg. Jeg har vært i kontakt med psykisk helseteam i kommunen, men jeg avsluttet saken hos dem fordi de ikke kunne bistå med det jeg ønsket. Dessuten er jeg ikke klar for å blande flere mennesker inn i livet mitt, jeg har nok med psykologen. Jeg har vanvittige trust issues og er bombesikker på at alle bare ser på meg som en byrde og at ingen bryr seg om meg. Det er trist at jeg må sikkert betale for å ha noen som kan være sammen med meg 1 time. At jeg virkelig er så ille... Venner har jeg ikke. Jeg har folk rundt meg som definerer SEG som MINE venner, men de kontakter meg aldri, ene "venninnen" min skrev jeg til for litt over to uker siden. Jeg slet med søvnen, og spurte om hun hadde liggende noe som hjelper inntil videre til jeg skal til legen (som var to dager etter jeg skrev). Hun åpnet ikke meldingen før i går (FB). Skrev til henne at det var ikke nødvendig, har fått hjelp. Og har planer om å kutte hele kjerringa ut. Skal ikke bry henne med min tilstedeværelse lenger. 

 

Jeg vet jeg tenker helt idiotisk, jeg vet at jeg er helt på bærtur, at jeg har livet i mine hender og at jeg kan forme det som jeg vil, jeg har ressurser til å gjøre hva faen enn jeg vil, men jeg er totalt handlingslammet. Det kjennes ut som jeg sitter i en celle og ser på verdenen gjennom sprinklene, ser på at alle koser seg og lever livene sine, ser på alle som griller og drikker pils i sola nå på sommeren, kler seg i flotte klær og sommerkjoler, ser mennene sikle etter de fine jentene i shorts og kjoler. Så sitter jeg her, kledd i nærmest vinterklær fordi jeg er livredd for å vise hud, ettersom jeg hater kroppen min for det den er verdt og gremmes over mitt eget speilbilde. Greier ikke se meg i speilet, på soverommet har jeg tre speil og jeg orket ikke sitte der lenger nå. Greier ikke dusje, sminke meg eller noe som helst. Får fnatt når jeg ser meg. 

 

Butikken tør jeg jo ikke gå på heller. Står der ett menneske utenfor eller ser jeg ett menneske inne i butikken som ikke er butikkpersonale, tør jeg ikke. Før kunne jeg driste meg til å gå inn når der bare var noen få mennesker, nå greier jeg det ikke i det hele tatt. Livredd for å eksponere meg, så har ikke fortalt dette til psykologen, da jeg vet hun ikke nøler med å ta meg med på butikken i rushtiden, som er samtidig når jeg har time. Er jo slik eksponeringsterapi fungerer, men jeg føler meg ikke klar for det men er også sikker på at jeg aldri blir det. 

 

Jeg skammer meg over eksistensen min. Skam er en følelse som går igjen, hele tiden, i alt jeg gjør. Skammer meg når jeg handler en sjokolade. Skammer meg når jeg legger en snap i my story på Snapchat fordi jeg vet innerst inne at ingen bryr seg, så det har jeg sluttet med nå. Skammer meg fordi jeg tror at livet vil bli bra, når det aldri blir det. Skammer meg over at jeg syns jeg er et godt menneske, når jeg soleklart er bitter. Skammer meg over at jeg er overvektig. Skammer meg over at jeg er så stygg at jeg ikke hører hjemme blant andre og i samfunnet. Skammer meg over mine stakkars foreldre som må ha meg som datter. Skammer meg for å i det hele tatt våge å stå opp og prøve å få noe ut av dagen. 

 

Jeg er en taper, et null, et utstøtt individ som prøver med nebb og klør å leve, men nå har jeg kastet inn håndkleet, jeg orker virkelig ikke mer. Jeg kunne aldri tatt livet mitt, det er jeg rett og slett for feig til å gjøre, og jeg vet livet har fine ting å by på, for eksempel er hundevalper kjempe søte og jeg ønsker å eie en hund selv en dag, jeg gleder meg alltid til høst og vinter fordi naturen er så vakker da.. Så der er jo fortsatt ting som holder meg i gang. Og nei jeg har ikke mulighet til å skaffe meg hund nå, hadde jeg hatt det hadde jeg gjort det for lenge siden, tro meg. 

 

Jeg gråter meg ihjel snart. Jeg er så lei. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne trøsta meg og fortalt meg at det går bra, men det har jeg ikke, og det virker som om jeg aldri får det heller. Jeg er flau over at jeg sitter her og sipper, når der er folk i verden som har kreft og skal dø, når der er krig og barn som blir drept, når der er mennesker som bor på gata og setter skudd for å overleve... Også sitter jeg her da, med godt med penger på konto, boende i et hus alene som ble bygget for bare noen måneder siden med lånet hallveis nedbetalt allerede, jeg lever som en greve. Jeg er så forbaska flau at jeg har ikke ord. 

 

Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne dra på stranda og grille med. Skulle ønske jeg kunne gå lettkledd i varmen. Skulle ønske jeg hadde noen å gå tur med nå på kveldene og se solnedgangen med. Skulle ønske jeg kunne leve, nyte livet, se på meg selv som et menneske med verdi på lik linje med andre, skulle ønske jeg turte å bli kjent med nye mennesker, skulle ønske jeg ikke bare satt her og grein. 

 

Jeg er dømt til å være en taper i samfunnet. Eller hvilket samfunn, jeg er ikke en del av det, jeg er helt, helt alene. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Sympati har jeg aldri vært noe fan av, selv om jeg føler innerst inne at jeg trenger trøst og skulle ønske jeg fikk det. Jeg vet jeg kommer til å få krasse svar om at jeg må slutte å velte meg i offerrollen, at det faen ikke er synd på meg, at det er kun jeg som kan gjøre noe og må slutte å være så pysete og feig, jeg må begynne å trene så er jeg ikke feit lenger og verden liker meg plutselig. Jeg vet ikke lenger. Jeg aner ikke noe, jeg greier ikke tenke logisk eller realitetsorientere meg... 

 

Hei.

 

Hvis du ønsker å en å snakke med, send meg gjerne en pm.

Lenke til kommentar

 

Det er ikke noe mer synd på deg enn andre. For meg høres historien din ut som en bagatell man kan fnyse av.

 

First world problems.

Denne kommentaren er nok satt litt på spissen, kanskje vond å lese for noen, men for å være ærlig har slike uttalelser hjulpet meg. Jeg husker spesielt en gang for fem-seks år siden... Var i en kjempetung situasjon, og sjefen min sa noe slikt som "det er alltid noen som har det verre".

 

Dét traff meg, for det var sant. Mine problemer var bare småtterier i forhold til hva som er der ute av smerte og fandenskap. Så jeg synes ikke vi skal helt avfeie kommentaren til WubWub.

 

 

Fx3qk2G.jpg

 

Pyramidesitering er ikke min greie men her er alle innleggene jeg vil sitere i ett så da blir det lang sitering. Sorry not sorry .

 

Jeg avfeier kommentaren til WubWub. Om jeg skal begynne å fokusere på hvor jævlig uteliggerne i gatene har det, hvordan det må være å spise ifra en container for å få mettet sultfølelsen, hvordan det er å bli voldtatt gang på gang av et familiemedlem, hvordan det er å bli mishandlet av mannen man i utgangspunktet elsker, hvordan det er å ikke kunne gå utfor døra uten å være redd for å bli skutt av en snikskytter, hvordan det er å bli holdt fanget, hvordan det er å bli gjengvoldtatt gang på gang, hvordan det er å bli solgt... Da blir jeg gal. Mildt sagt gal. Jeg eier i stor grad empati og skal jeg sitte å tenke på hvor jævlig alle andre i verden har det så bidrar det til enda mer skam over de problemene jeg selv sliter med, samt følelsen av å ikke kunne utrette noe som kan hjelpe alle disse uskyldige menneskene. At denne teknikken fungerer for andre er flott, men for det gir ikke meg noe. Det bidrar bare til at jeg føler meg verre. Selvsentrert, sa du? Ja, det kommer an på øyet som ser. Så klart er der noen som har det verre. Der er alltid noen som har det bedre og alltid noen som har det verre. Der er alltid noen som ser bedre ut og noen som ser verre ut. Der er alltid noen som er smartere eller mindre smartere. Det gjør ingen forskjell for vi alle er unike. 

 

Det er ikke vondt for meg at et individ jeg ikke har kjennskap til sier til meg at problemene mine ligger i kategorien "first world problems". Selvfølgelig er det noen som syns det. Det er ikke alle som greier å se ting ifra andre synspunkt, og det finnes mennesker som liker å trykke andre ned når de selv har det jævlig. Forstå det den som kan. Jeg kan sitte her og ha det jævlig og tenke på at der er millioner av mennesker som har det verre, så da burde jeg ikke ha det jævlig. Men skal jeg da sitte her når jeg er lykkelig og tenke på at andre er lykkeligere, så da bør jeg ikke være lykkelig? What? Nei. Logikken ser jeg, men den treffer ikke meg. Kanskje fordi jeg er et menneske styrt av følelser og ikke logikk, som i noen tilfeller kan være negativt, men som i noen tilfeller kan være positivt. 

 

For litt over en uke siden traff jeg rock bottom totalt. Men som en annen bruker her kommenterte, det kan ikke bli verre og verre har det ikke blitt, så klart. Snarere bedre, for ting begynner å gå oppover igjen før jeg krasjer i en vegg og faller ned igjen. Sånn er realiteten av tilbakevendende depresjon, det er noe jeg må lære meg å leve med og jeg må lære meg strategier og teknikker for å forhindre at jeg blir totalt slått ut og dreper livskvaliteten min totalt. Jeg er ikke for at man skal gjøre diagnoser til sin identitet, det gjør jeg ikke heller, men jeg har akseptert at det er slik jeg er og at depresjonen ikke forsvinner når jeg har det bra, den kommer garantert tilbake. Jeg har en slags innebygd mekanisme med selvdestruktivitet som slås ut når ting har gått for bra for lenge. Det er helt sykt. Jeg aner ikke om denne mekanismen har en av og på bryter, men det finner jeg nok ut etterhvert. 

 

ELSKER forøvrig den bildeillustrasjonen. Fader altså, traff meg hardt! Og takk dere som tilbyr dere å prate med meg. Det er snilt. Skal huske det. 

Endret av Loverdose
  • Liker 6
Lenke til kommentar

Jeg synes du virker sympatisk, og tydelig over gjennomsnittet smart, fordi du får til å beskrive en veldig kompleks situasjon på en forståelig og klar måte.

Du har stor selvinnsikt, men for lav selvtillit. Likevel klarer du å forsvare deg og være saklig når du får ubrukelige råd. Det er en styrke. Dessverre ser du ikke dine sterke sider like godt som dine svake.

 

Jeg synes du får en del gode råd; begynn forsiktig å eksponere deg for de vanskelige situasjonene, begynn forsiktig med trening, og få noe utenfor deg selv som du kan være opptatt av.

 

Siden du har så mye tillitsvansker, både til deg selv og til andre, kan det som Sabelpikk nevner, være nyttig med gruppeterapi. Det er et sted for å både øve seg på sosialt åpenhet og et sted å få tilbakemeldinger fra andre. Gruppeterapi kan være et godt sted å bearbeide skam, noe du har alt for mye av.  Ikke alle steder i landet tilbys slik behandling, dessverre. 

 

Jeg lurer også på om du får tilstrekkelig oppfølging av psykologen din. Du skriver ikke så mye om hva selve behandlingen kretser om, men siden du er så følelsesmessig styrt av opplevelser i oppveksten, og det spriket du har fått i foreldreforventinger, er det lett å tro at du kunne hatt nytte av å bearbeide noen av disse reaksjonene dine. Men, det kan hende dere alt driver med det, eller at dere har vurdert det som noe dere ikke skal gjøre for tiden. 

 

Jeg synes også du skal diskutere med skolen om du skal søke utsettelse av skolegangen. Det virker som om oppmøte er en stressfaktor i seg selv, og at du har mer enn nok med å få orden på deg selv. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg synes du virker sympatisk, og tydelig over gjennomsnittet smart, fordi du får til å beskrive en veldig kompleks situasjon på en forståelig og klar måte.

Du har stor selvinnsikt, men for lav selvtillit. Likevel klarer du å forsvare deg og være saklig når du får ubrukelige råd. Det er en styrke. Dessverre ser du ikke dine sterke sider like godt som dine svake.

 

 

Ubrukelig råd? Regner da med at du ikke er en fan av Ingvard Wilhelmsen sine bøker. 

 

Jeg personlig tror bøkene "Det er ikke mer synd på deg enn andre", "Sjef i eget liv" , "Tenk som en kriger" og "Bekjemp lav selvfølelse av Melanie Fennell" ville vært meget nyttige og aktuelle for trådstarter ettersom alle disse bøkene tar for seg hennes problematikk og hvordan man skal forholde seg til det / bli friskere. 

 

Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Hva hjelper det noen å grave seg ned i depresjon og sykelig indre selvfokus? I mitt stille sinn tenker jeg at det gjør en sykere - ikke friskere.

 

Så da foreslår jeg heller at man leser noe litteratur som kan hjelpe en ta en mental snuoperasjon. Man er selv ansvarlig for sitt eget liv og man kan velge kjempe for å bli frisk eller så kan man velge grave seg ned som TS.

 

Ansvarliggjøring og endring av negative automatiske tanker er veldig viktig for behandling av depresjoner og angst problematikk. TS hadde hatt godt av å lære noen teknikker som lærer henne å se livet fra flere vinkler (mer positive perspektiv). Derfor anbefaler jeg først og fremst denne boken  :

 

http://tidsskriftet.no/article/2225067/

 

Indremedisineren og psykiateren Ingvard Wilhelmsen har hatt stor suksess med flere bøker hvor budskapet er: Ta ansvar for ditt liv! Det er ikke dine traumer, men hvordan du tar dem, som avgjør hvilke konsekvenser de får. Dette budskapet gjentas og belyses i denne nye boken.

Endret av WubWub
Lenke til kommentar

 

Pyramidesitering er ikke min greie men her er alle innleggene jeg vil sitere i ett så da blir det lang sitering. Sorry not sorry .

 

Jeg avfeier kommentaren til WubWub. Om jeg skal begynne å fokusere på hvor jævlig uteliggerne i gatene har det, hvordan det må være å spise ifra en container for å få mettet sultfølelsen, hvordan det er å bli voldtatt gang på gang av et familiemedlem, hvordan det er å bli mishandlet av mannen man i utgangspunktet elsker, hvordan det er å ikke kunne gå utfor døra uten å være redd for å bli skutt av en snikskytter, hvordan det er å bli holdt fanget, hvordan det er å bli gjengvoldtatt gang på gang, hvordan det er å bli solgt... Da blir jeg gal. Mildt sagt gal. Jeg eier i stor grad empati og skal jeg sitte å tenke på hvor jævlig alle andre i verden har det så bidrar det til enda mer skam over de problemene jeg selv sliter med, samt følelsen av å ikke kunne utrette noe som kan hjelpe alle disse uskyldige menneskene. At denne teknikken fungerer for andre er flott, men for det gir ikke meg noe. Det bidrar bare til at jeg føler meg verre. Selvsentrert, sa du? Ja, det kommer an på øyet som ser. Så klart er der noen som har det verre. Der er alltid noen som har det bedre og alltid noen som har det verre. Der er alltid noen som ser bedre ut og noen som ser verre ut. Der er alltid noen som er smartere eller mindre smartere. Det gjør ingen forskjell for vi alle er unike. 

 

Det er ikke vondt for meg at et individ jeg ikke har kjennskap til sier til meg at problemene mine ligger i kategorien "first world problems". Selvfølgelig er det noen som syns det. Det er ikke alle som greier å se ting ifra andre synspunkt, og det finnes mennesker som liker å trykke andre ned når de selv har det jævlig. Forstå det den som kan. Jeg kan sitte her og ha det jævlig og tenke på at der er millioner av mennesker som har det verre, så da burde jeg ikke ha det jævlig. Men skal jeg da sitte her når jeg er lykkelig og tenke på at andre er lykkeligere, så da bør jeg ikke være lykkelig? What? Nei. Logikken ser jeg, men den treffer ikke meg. Kanskje fordi jeg er et menneske styrt av følelser og ikke logikk, som i noen tilfeller kan være negativt, men som i noen tilfeller kan være positivt. 

 

For litt over en uke siden traff jeg rock bottom totalt. Men som en annen bruker her kommenterte, det kan ikke bli verre og verre har det ikke blitt, så klart. Snarere bedre, for ting begynner å gå oppover igjen før jeg krasjer i en vegg og faller ned igjen. Sånn er realiteten av tilbakevendende depresjon, det er noe jeg må lære meg å leve med og jeg må lære meg strategier og teknikker for å forhindre at jeg blir totalt slått ut og dreper livskvaliteten min totalt. Jeg er ikke for at man skal gjøre diagnoser til sin identitet, det gjør jeg ikke heller, men jeg har akseptert at det er slik jeg er og at depresjonen ikke forsvinner når jeg har det bra, den kommer garantert tilbake. Jeg har en slags innebygd mekanisme med selvdestruktivitet som slås ut når ting har gått for bra for lenge. Det er helt sykt. Jeg aner ikke om denne mekanismen har en av og på bryter, men det finner jeg nok ut etterhvert. 

 

ELSKER forøvrig den bildeillustrasjonen. Fader altså, traff meg hardt! Og takk dere som tilbyr dere å prate med meg. Det er snilt. Skal huske det. 

 

 

 

Boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" handler ikke om at du skal ta inn over deg alle lidelse i verden å dyrke det, tvert imot. Boken prøver skape gode holdninger , et sunnere forhold til deg selv og dine tanker og skape positive tanker/håp om fremtiden. Den kan oppleves krenkende for boken sier det som det er med direkte tale, det er du som sitter og førersetet og det er du som kan velge grave deg ned eller bygge deg opp. Dette er dine valg. 

 

Havner du innen psykiatrien å får kognitiv behandling så kan du banne på at du vil stifte intim bekjentskap med teknikkene som det vises til i boken "det er ikke mer synd på deg enn andre" for det er en god bok som har vist seg å hjelpe mange mennesker og mange behandlere bruker disse teknikkene som utgangspunkt. 

 

Du står fritt til å avfeie både psykiatrisk litteratur og behandling men da mener jeg at du har tatt et valg og det valget er å være syk. Da må du leve med det. 

 

"Mer overskudd

Han kan oppleves hard for noen pasienter. «Det er ikke mer synd på deg enn andre», sier han, og får høre at pasienter aldri i sitt liv har blitt så krenket. Klager du på at du ikke får trent så mye du vil, svarer han «Jo, det gjør du. Det er det som er saken». For tid er en demokratisk greie. Vi har alle 24 timer i døgnet, de må bare prioriteres. Er du lei av jobb, svarer han «tåler du ikke norsk arbeidsliv, vil du i alle fall ikke tåle å jobbe andre steder i verden». Alt i alt handler det om holdningen til livet.

-Det er typisk at vi tåler ekte utfordringer langt bedre en tenkte. Ekte ting er begrenset av tid og rom, mens man kan velge tenkte problemer fra øverste hylle. Legg heller den syke holdningen til side, og få mer overskudd, sier Wilhelmsen.

Sebastian Bø, fastlege ved Lund legesenter, har vært på flere av Wilhelmsens foredrag. Han synes de er veldig inspirerende, men understreker at det krever litt av pasienter å klare å tenke positivt.

-Det å endre hele holdningen til livet fungerer ikke for alle. Men prinsippet han bruker, som jo er kognitiv terapi, er en velkjent og akseptert god behandlingsform som brukes mer og mer av fastleger.

-Hvor mye mener du holdningen til livet har å si for helsa?

-Å, den har veldig mye å si. Jeg merker stor forskjell på pasienter med et positivt livssyn og dem som ikke klarer å tenke positivt, avslutter Bø."

Lenke til kommentar

Jeg synes du virker sympatisk, og tydelig over gjennomsnittet smart, fordi du får til å beskrive en veldig kompleks situasjon på en forståelig og klar måte.

Du har stor selvinnsikt, men for lav selvtillit. Likevel klarer du å forsvare deg og være saklig når du får ubrukelige råd. Det er en styrke. Dessverre ser du ikke dine sterke sider like godt som dine svake.

 

Jeg synes du får en del gode råd; begynn forsiktig å eksponere deg for de vanskelige situasjonene, begynn forsiktig med trening, og få noe utenfor deg selv som du kan være opptatt av.

 

Siden du har så mye tillitsvansker, både til deg selv og til andre, kan det som Sabelpikk nevner, være nyttig med gruppeterapi. Det er et sted for å både øve seg på sosialt åpenhet og et sted å få tilbakemeldinger fra andre. Gruppeterapi kan være et godt sted å bearbeide skam, noe du har alt for mye av.  Ikke alle steder i landet tilbys slik behandling, dessverre. 

 

Jeg lurer også på om du får tilstrekkelig oppfølging av psykologen din. Du skriver ikke så mye om hva selve behandlingen kretser om, men siden du er så følelsesmessig styrt av opplevelser i oppveksten, og det spriket du har fått i foreldreforventinger, er det lett å tro at du kunne hatt nytte av å bearbeide noen av disse reaksjonene dine. Men, det kan hende dere alt driver med det, eller at dere har vurdert det som noe dere ikke skal gjøre for tiden. 

 

Jeg synes også du skal diskutere med skolen om du skal søke utsettelse av skolegangen. Det virker som om oppmøte er en stressfaktor i seg selv, og at du har mer enn nok med å få orden på deg selv. 

Takk. 

 

Eksponering jobber jeg med og jeg har gitt meg selv et par klapp på skuldra den siste uken, noen ganger låser det seg og jeg greier ikke gjennomføre det jeg ønsker, men tenker at jeg får prøve igjen neste gang. Noen ganger gir ikke eksponeringen den mestringsfølelsen den burde, i stedet føler jeg skam, skyld og at ting er som jeg tenker (for eksempel at folk glor på meg fordi jeg er stygg, snakker om meg bak ryggen min, ler av meg og slike ting), noen ganger greier jeg å tenke at nei, det er hodet mitt som tuller med meg. 

 

Behandlingen min kretser mye rundt familieproblemer og skole for øyeblikket, handler lite om eksponering og hva jeg kan gjøre for å øke selvtilliten. Har underliggende problemer med familien som ligger å murrer i bakgrunnen av alt dette. Bearbeiding av reaksjoner, traumer og lignende har vi jobbet en del med. Jeg er ganske fornøyd med behandleren min, problemet er at jeg ikke alltid får så mange timer som jeg ønsker. Ganske kjent problem i psykiatrien. 

 

Gruppeterapi tilbys ikke her dessverre, visst ikke hadde det nok så absolutt vært aktuelt. Mulig jeg kommer til å be om denne typen terapi når jeg flytter om noen år, om ting ikke har løst seg innen da. 

 

Ubrukelig råd? Regner da med at du ikke er en fan av Ingvard Wilhelmsen sine bøker. 

 

Jeg personlig tror bøkene "Det er ikke mer synd på deg enn andre", "Sjef i eget liv" , "Tenk som en kriger" og "Bekjemp lav selvfølelse av Melanie Fennell" ville vært meget nyttige og aktuelle for trådstarter ettersom alle disse bøkene tar for seg hennes problematikk og hvordan man skal forholde seg til det / bli friskere. 

 

Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Hva hjelper det noen å grave seg ned i depresjon og sykelig indre selvfokus? I mitt stille sinn tenker jeg at det gjør en sykere - ikke friskere.

 

Så da foreslår jeg heller at man leser noe litteratur som kan hjelpe en ta en mental snuoperasjon. Man er selv ansvarlig for sitt eget liv og man kan velge kjempe for å bli frisk eller så kan man velge grave seg ned som TS.

 

Ansvarliggjøring og endring av negative automatiske tanker er veldig viktig for behandling av depresjoner og angst problematikk. TS hadde hatt godt av å lære noen teknikker som lærer henne å se livet fra flere vinkler (mer positive perspektiv). Derfor anbefaler jeg først og fremst denne boken  :

 

http://tidsskriftet.no/article/2225067/

 

Indremedisineren og psykiateren Ingvard Wilhelmsen har hatt stor suksess med flere bøker hvor budskapet er: Ta ansvar for ditt liv! Det er ikke dine traumer, men hvordan du tar dem, som avgjør hvilke konsekvenser de får. Dette budskapet gjentas og belyses i denne nye boken.

 

Selvdestruktivitet finner man ofte hos personer som sliter psykisk, inkludert meg selv, så det faktumet at jeg kanskje gjør meg selv sykere er ganske normalt og ikke alltid noe man har kontroll over. Jeg kan ubevisst hindre meg selv i å gjøre fremgang, dette er noe jeg og behandleren min jobber med å få kontroll over da det bokstavelig talt, fullt og holdent, er helt utenfor min kontroll. Jeg har en tendens til å ødelegge for meg selv uten at jeg vet jeg gjør det. En egenskap jeg har hatt siden før tenårene, til og med. Jeg har i senere tid, altså de siste få årene blitt bevisst på det, så det er jo ett steg i riktig retning. 

Psykiatrisk litteratur avfeier jeg ikke, jeg avfeide kommentaren din som gikk rett frem og som du ikke begrunnet før nå. Nå ser jeg hva du vil frem til og jeg er på mange måter enig med deg. Syk holdning, ja. Holdninger endres sjeldent over kort tid (les: aldri), med andre ord er det en lang prosess som jeg allerede er i gang med. Det går opp og ned, bakover og frem. Hadde jeg ønsket å være syk og tatt valget om å være det hadde jeg ikke gått i behandling, jeg hadde ikke søkt hjelp. 

Lenke til kommentar

Nå har jeg forøvrig bestilt både "Sjef i eget liv" og "Det er ikke mer synd på deg enn andre". Er spent på å lese dem! 

 

Det er knallgode bøker som jeg håper du får et stort utbytte av! :) Innen psykiatrien så er det overordnede målet å gi brukeren verktøyene og kunnskapen til å bli sin egen behandler, derfor pleier de anbefale spesielt disse 2 bøkene til mennesker som sliter med angst og depresjoner. 

 

Du må uansett belage deg på å få grunnlevereglene og dine automatiske negativer tanker utfordret av Ingvard Wilhelmsen ettersom han går får å være en mann av "direkte og klar tale".

 

Men jeg ser på det som en positiv egenskap. Det finnes de behandlere som sitter å duller/trøster med pasientene med ting som "ja det er så synd på deg" - Det syntes jeg ingenting om for det utfordrer ikke status quo , tvert imot så er slik behandling med på å underbygge pasientens tanke om at det er så fryktelig synd på en og da kommer man seg ikke videre.

 

Ellers så er jeg hellig overbevist om at det er fult mulig å endre holdninger til seg selv og livet, hvor lang tid det tar er nok individuelt og det beror også på ytre stimuli.

 

Slik det fremstår for meg så er har du allerede satt igang prosessen og du utfordrer status quo. Dette fortjener du all heder og ære for og jeg blir oppriktig glad på dine vegneav  å høre at du er motivert for å jobbe for bedring og økt livskvalitet - for det fortjener du. 

 

Dette tolker jeg som et tegn på stor indre styrke for det er en kjennsgjerning at mange deprimerte mennesker ofte blir rammet av tiltaksløshet , passivisering og hjelpesløshet. 

 

At du velger brette opp ermene å tar i et tak står det all respekt av. Tar av meg hatten. 

 

519aNpL6ymL._AC_UL320_SR228,320_.jpg

Lenke til kommentar

Jeg har lest Wilhelmsen med interesse, men han er jo mest kjent for sine metoder for å behandle hypokondri. Jeg vet ikke hvor aktuell han er for TS, men det kan jo neppe skade å lese noe av det han har skrevet.

 

Han er kontroversiell i fagmiljøet, og er jo på mange måter en lettvekter, da. Han arbeider med tankene og har sine måter han prøver å snu disse på, han arbeider strengt rasjonelt, og dessverre ser han ofte vekk fra følelsene som ligger under og genererer tankene. Det er hans største svakhet.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg har lest Wilhelmsen med interesse, men han er jo mest kjent for sine metoder for å behandle hypokondri. Jeg vet ikke hvor aktuell han er for TS, men det kan jo neppe skade å lese noe av det han har skrevet.

 

Han er kontroversiell i fagmiljøet, og er jo på mange måter en lettvekter, da. Han arbeider med tankene og har sine måter han prøver å snu disse på, han arbeider strengt rasjonelt, og dessverre ser han ofte vekk fra følelsene som ligger under og genererer tankene. Det er hans største svakhet.

 

Begge bøkene jeg anbefalte går hovedsakelig på angst, depresjoner og traumer. 

 

Streng rasjonalitet har mye for seg. Når Wilhelmsen utfordrer ditt logiske senter som befinner seg i hippocampus blir du tvunget til å se livet fra et mer realistisk kontra følelsespreget ståsted. Følelser er ingen sannhet til tross for at det kan oppleves slik.

 

Hvor ofte hører man ikke sosial fobikere fortelle at de føler at alle ser på de å dømmer de når de er f.eks ute på et kjøpesenter? Slike automatiske negative tanker er med på å bygge opp amygdala som da er følelsessenteret (regulerer primært angst, frykt og stress respons). 

 

Men følelsen av at alle dømmer en trenger ikke være sann til tross for at man føler det som en sannhet. Jo oftere man tenker slik jo større kontroll får amygdala over tankemønstrene dine. Hippocampus og amygdala er to deler av det limbiske systemet som vokser akkurat som muskler, jo oftere du bruker de jo større blir de. Ved kronisk angst så vokser faktisk nevronene i amygdala å forandrer hjernestrukturen din. Ved omfattende angst problematikk sies det at hjernes amygdala er pumpet opp som om den skulle vært på steroider. 

 

Derfor brukes det ofte såkalte ABC skjemaer ved kognitiv angst&depresjons behandling. Det verktøyet brukes for å styrke det logiske og rasjonelle senteret (svekke amygdala - styrke hippocampus) slik at man kan bedømme og analysere situasjoner på et mer nøkternt nivå enn man ville gjort når man lar følelsene rive deg med og ned.

 

Det oppfordres også til å rette fokusen vekk fra det indre og over til det ytre. Det er faktisk fult mulig å gruble seg selv syk, spesielt om amygdala bombarderer en med kritiske og uhyggelige tanker. Man skaper seg så grunnleveregler som kan ligne på selv-mobbing.

 

Folk med depresjoner har lett  for å nedvurdere seg selv og tilogmed tenke stygt om sitt eget vesen. Men her gjelder det bli bevisst på destruktive tankene om man vil bekjempe de. Hvis du ikke syntes det er greit å si til et annet menneske "du er stygg og ekkel", hvorfor er det da greit å si slikt om seg selv? Hver gang en slik tanke popper opp bør man arrestere seg selv.

 

Og her er vi inne på metakognisjoner som bunner ut i innsikt om egne tankerekker. Kunnskap er gull verdt, om man kan tenke seg selv syk så kan man også tenke seg selv frisk fra depresjon og angst - TROR jeg. Forbeholdt at man har den rette kunnskapen innabords. Mot personlighetsforstyrrelser derimot må det hardere skyts inn. 

 

Om Wilhelmsen er en lettvekter eller ei strides nok uansett de lærde om. Jeg har kjent mange psykiatriske sykepleiere (14), psykiatere (3), psykologer (2) og jeg gjør med de som jeg gjør med alle mennesker jeg møter - jeg pumper de for kunnskap som jeg kan plassere i mitt minnepalass. Et spørsmål jeg gjerne spør er : Hva slags psykiatrisk litteratur anbefaler du?

 

Ingvard Wilhelmsen sine bøker er det svaret jeg stort sett får så det er ikke til å unngå observere at han har en stor stjerne i det kognitive terapautiske miljøet. 

 

Et metafor Ingvard har brukt tidligere har jeg også hørt gått igjen mange ganger : Kognitiv behandling dreier seg om å lage en motorvei til hippocampus og redusere amygdala veien til å bli en smal sti. 

 

Men å redusere den helt burde ikke være noe mål. Litt angst må vi ha for å overleve. 

Lenke til kommentar

Jeg synes at når det gjelder selvhjelpsbøker fra den kognitive retningen så er Arne Repål og Torkil Berges Lykketyvene mye bedre enn noe av det jeg har lest av Wilhelmsen. Mer erfaringsnært og empatisk, og lagt fra så kald og hjerneorientert som han. Repål og Berges Trange rom, åpne plasser har jeg ikke lest, men hører godt om den. 

 

Hvis personen er alminnelig smart, pleier jeg å anbefale Finn Skårderuds Uro. Han står i en annen tradisjon og har et langt videre og dypere perspektiv.

Hvis TS er virkelig interessert, så kan hun lese Underteksten av Siri Gullestad. Hun er professor ved UiO, og skriver veldig bra. Selvhjelpsbøker er dette likevel ikke. Men litt mer krevende faglitteratur.

Guro Øiestad har skrevet bra i Selvfølelsen.

 

Ellers er jeg litt varsom med å anbefale bøker. Folk er så forskjellig. Og ingen bok kan erstatte terapi, kun være en støtte på veien mot å få det bedre.

Lenke til kommentar

Jeg synes at når det gjelder selvhjelpsbøker fra den kognitive retningen så er Arne Repål og Torkil Berges Lykketyvene mye bedre enn noe av det jeg har lest av Wilhelmsen. Mer erfaringsnært og empatisk, og lagt fra så kald og hjerneorientert som han. Repål og Berges Trange rom, åpne plasser har jeg ikke lest, men hører godt om den. 

 

Hvis personen er alminnelig smart, pleier jeg å anbefale Finn Skårderuds Uro. Han står i en annen tradisjon og har et langt videre og dypere perspektiv.

Hvis TS er virkelig interessert, så kan hun lese Underteksten av Siri Gullestad. Hun er professor ved UiO, og skriver veldig bra. Selvhjelpsbøker er dette likevel ikke. Men litt mer krevende faglitteratur.

Guro Øiestad har skrevet bra i Selvfølelsen.

 

Ellers er jeg litt varsom med å anbefale bøker. Folk er så forskjellig. Og ingen bok kan erstatte terapi, kun være en støtte på veien mot å få det bedre.

 

Hehe vel gutt, kognitiv terapi går som sagt ut på å bli sin egen behandler. Derfor oppfordres det ofte til å gå til innkjøp av selvhjelpsbøker. 

 

Du vet, varigheten for angst/depresjons behandling på DPS er 6 uker. I den perioden vektlegges opplæring fremfor rene samtaler om følelser/svada. Man blir gitt verktøy og kunnskap som man kan bygge videre på egen hånd. 

 

Det er både positivt og negativt - for faktum er at ikke alle mennesker har de helt store mentale begavelsene, ergo er de ikke istand til å bli sin egen behandler. På den andre siden så drar mennesker med snitt IQ stor nytte av kunnskapen man mottar. 

 

Men nei, psykiatrisk litteratur er ikke et substitutt for terapi - det mest optimale er å kombinere begge deler. Både terapi og medisiner skal fungere som krykker som man kan kvitte seg med når man er frisk med mindre man lider av en uhelbredelig sykdom. 

 

Personlig tenker jeg at psykiatrisk litteratur og selvhjelp har mye for seg - for det er et faktum at psykiatere/psykologer er mennesker akkurat som meg og deg som også sliter med seg og sitt. De sitter ikke på alle svarene eller løsningene - du gjør det. Psykiatri er ingen eksakt vitenskap.

 

Det er mange som ser på psykologer som noe mystiske skapninger med et overlegent intellekt. Jeg ser ikke på det på den måten. 

 

De fleste jeg har hatt samtaler med innen psykiatrien er meg mentalt underlegen - ergo er ikke makt balansen skjøvet i deres favør - snarere tvert imot. Akkurat som politikere så er psykiatrien drevet av manipulering og bedrag - så for meg handler psykiatriske samtaler om hvem som greier manipulere hvem. 

 

Om du hører psykiatere bruker floskler som "det som ikke dreper deg gjør deg sterkere" eller "flink pike syndrom" så vet du at dette er intellektuelle undermålere.

 

Det som ikke dreper seg kan meget vel invalidisere deg eller ødelegge deg mentalt. Og studier viser til at det er ikke de flinkeste pikene som lider av dette "syndromet" (som ikke engang er en klinisk diagnose, men psykiatrien bruker denne betegnelsen allikevel), det viser seg at de hunnkjønn som har størst tilbøyelighet for å utvikle utbrenthet, alkoholproblemer og skolevansker er de som allerede sliter faglig. 

 

Ergo er det ikke de flinkeste pikene som er mest utsatt for "flink pike syndrom". 

Lenke til kommentar

Tenk deg glad, av David Burns er også en god selvhjelpsbok innen den kognitive tradisjonen. (På tross av den cheesy tittelen.)

 

Da jeg tok videreutdanning i kognitiv terapi for sånn fem-seks år siden var det ingenting av Wilhelmsen på pensum.

Han holdt heller ingen av forelesningene, selv om jeg stemte for han. Det er fordi han er en av de eneste i landet som arbeider med hypokondere. Men flertallet av seminardeltakerne ville heller ha andre kognitive terapeuter, så da ble det ikke han.

 

Noe stor stjerne har han ikke i fagmiljøet, men han er mye i media og nå reiser han jo rundt med Else Kåss Furuseth; en standup komiker. Det er jo ikke akkurat slik han får kredd av.

Lenke til kommentar

Tenk deg glad, av David Burns er også en god selvhjelpsbok innen den kognitive tradisjonen. (På tross av den cheesy tittelen.)

 

Da jeg tok videreutdanning i kognitiv terapi for sånn fem-seks år siden var det ingenting av Wilhelmsen på pensum.

Han holdt heller ingen av forelesningene, selv om jeg stemte for han. Det er fordi han er en av de eneste i landet som arbeider med hypokondere. Men flertallet av seminardeltakerne ville heller ha andre kognitive terapeuter, så da ble det ikke han.

 

Noe stor stjerne har han ikke i fagmiljøet, men han er mye i media og nå reiser han jo rundt med Else Kåss Furuseth; en standup komiker. Det er jo ikke akkurat slik han får kredd av.

Denne boken har jeg faktisk liggende hjemme hos foreldrene mine (haha), har bare aldri kommet så langt at jeg har fått lest den. Herregud så mye lesing det blir på meg nå fremover. :D 

Lenke til kommentar

Ja, nå har du så du klarer deg i lang tid.

 

Den litteraturen jeg har anbefalt kommer fra like terapeutiske retninger, og utfyller hverandre på en fin måte.

Felles for alle er at samtaler + eksponering + fysisk aktivitet (og for noen medisiner i tillegg) har god effekt for de fleste med psykiske vansker, men de disse forfatterne betoner disse komponentene ulikt i behandling; noen legger mer vekt på noen sider enn andre.

Lenke til kommentar

Jeg vet jeg tenker helt idiotisk, jeg vet at jeg er helt på bærtur, at jeg har livet i mine hender og at jeg kan forme det som jeg vil, jeg har ressurser til å gjøre hva faen enn jeg vil, men jeg er totalt handlingslammet. Det kjennes ut som jeg sitter i en celle og ser på verdenen gjennom sprinklene, ser på at alle koser seg og lever livene sine, ser på alle som griller og drikker pils i sola nå på sommeren, kler seg i flotte klær og sommerkjoler, ser mennene sikle etter de fine jentene i shorts og kjoler. Så sitter jeg her, kledd i nærmest vinterklær fordi jeg er livredd for å vise hud, ettersom jeg hater kroppen min for det den er verdt og gremmes over mitt eget speilbilde. Greier ikke se meg i speilet, på soverommet har jeg tre speil og jeg orket ikke sitte der lenger nå. Greier ikke dusje, sminke meg eller noe som helst. Får fnatt når jeg ser meg. 

 

Butikken tør jeg jo ikke gå på heller. Står der ett menneske utenfor eller ser jeg ett menneske inne i butikken som ikke er butikkpersonale, tør jeg ikke. Før kunne jeg driste meg til å gå inn når der bare var noen få mennesker, nå greier jeg det ikke i det hele tatt. Livredd for å eksponere meg, så har ikke fortalt dette til psykologen, da jeg vet hun ikke nøler med å ta meg med på butikken i rushtiden, som er samtidig når jeg har time. Er jo slik eksponeringsterapi fungerer, men jeg føler meg ikke klar for det men er også sikker på at jeg aldri blir det. 

 

Jeg skammer meg over eksistensen min. Skam er en følelse som går igjen, hele tiden, i alt jeg gjør. Skammer meg når jeg handler en sjokolade. Skammer meg når jeg legger en snap i my story på Snapchat fordi jeg vet innerst inne at ingen bryr seg, så det har jeg sluttet med nå. Skammer meg fordi jeg tror at livet vil bli bra, når det aldri blir det. Skammer meg over at jeg syns jeg er et godt menneske, når jeg soleklart er bitter. Skammer meg over at jeg er overvektig. Skammer meg over at jeg er så stygg at jeg ikke hører hjemme blant andre og i samfunnet. Skammer meg over mine stakkars foreldre som må ha meg som datter. Skammer meg for å i det hele tatt våge å stå opp og prøve å få noe ut av dagen. 

 

Jeg er en taper, et null, et utstøtt individ som prøver med nebb og klør å leve, men nå har jeg kastet inn håndkleet, jeg orker virkelig ikke mer. Jeg kunne aldri tatt livet mitt, det er jeg rett og slett for feig til å gjøre, og jeg vet livet har fine ting å by på, for eksempel er hundevalper kjempe søte og jeg ønsker å eie en hund selv en dag, jeg gleder meg alltid til høst og vinter fordi naturen er så vakker da.. Så der er jo fortsatt ting som holder meg i gang. Og nei jeg har ikke mulighet til å skaffe meg hund nå, hadde jeg hatt det hadde jeg gjort det for lenge siden, tro meg.

Du er en ekspert på å finne feil med deg selv. Du er trent til å lete etter bekreftelse på hvorfor du ikke er verdt noe, og ingen bryr seg om deg. Du vet nok ganske godt hva du kan gjøre, hva du bør gjøre for å endre situasjonen din. Du vet godt at om det er ting du ikke er fornøyd med så er det bare til å endre på det og jobbe med det. Du mater din egen depresjon og setter opp barrierer i livet ditt for å slippe å konfrontere det ubehagelige.

 

Dette er skummelt. Det er greit når du har en unskyldning til å ikke utfordre deg selv, eller ved å bekrefte ovenfor deg selv at du ikke vil klare det. At ingen bryr seg om deg. At du ikke har motivasjon til å jobbe med problemene. At du er så langt nede at du bare vil gi opp. Denne følelsen er som en avhengighet. Depresjonen er noe du mater ved å bekrefte at den eksisterer. Ved å lage unskyldninger, ved å tenke negativt, kritisk eller irrasjonelt. Du lager deg vaner ved å gi etter til følelsene. Det er også interessant hvordan man føler intens tristhet, og skammer seg over det - og samtidig synes det er veldig ubehagelig å innrømme at man ønsker sympati og at folk ser de vonde følelsene du sitter med. Det er ekkelt fordi om man innrømmer dette så er det litt som å si "jeg har det så fælt at jeg fortjener medfølelse og sympati". For sannheten er at du føler DIN smerte og du selv mener du har det fælt. Du føler ikke andres smerte, selv om du føler empati. Det er viktig for folk å være gode mennesker. Det å erkjenne at du har det så vondt at folk burde synes synd på deg er skammelig fordi du føler deg egoistisk og usympatisk. Du er et dårlig menneske om du synes synd på deg selv. Folk liker ikke folk som synes synd på seg selv. Skam deg!

 

Det går imot logikk. Det å bli lei seg, usikker, deprimert, full av angt er en ganske naturlig reaksjon til noe som for et menneske er viktig. Vi er programmert til å søke visse ting. Relasjoner og forhold, gode opplevelser og utfordringer, en mening her i livet. Følelser er så inderlig ekte og samtidig så misvisende. Det er et virkemiddel for å kontrollere adferd, og du gir den liv. Du gir etter.

 

Du er tidlig lært hva du skal søke etter. Man danner seg et bilde av hva som er et bra liv. Hva som skal til for å føle lykkelighet. Det er farlig, fordi man setter forventninger til fantasier. Går de i oppfyllelse gir de ofte ikke følelsen man forventer. Forventning blir skuffelse. Det er også farlig å tro at du kan kontrollere livet ditt. Ingenting blir som du planlegger det, blir det vel?

 

Målet slik jeg ser det er ikke at du skal komme til et punkt der du bare har gode følelser, fullt av venner, være den morsommeste vennene dine vet om og alt går som planlagt. Det er lett å sette livet sitt i kontrast til det du betrakter som lykkelighet og suksess. Det er en klisjé, men det er så inderlig sant: livet er hva enn du gjør det til.

 

Målet bør være å være komfortabel med ubehag. Det å gå imot det du er redd for. Ikke nødvendigvis være bevisst på alt du frykter og alle utfordringer du må ta. Men bare leve.

 

Ikke forvent at frykt er noe du skal leve uten. Ikke forvent at du skal kvitte deg med den. Nå blir du bøllet rundt av den, den forteller deg hva du skal gjøre, eller rettere sagt ikke skal gjøre.

 

Jeg tror mange har godt av å bare gi litt faen. Ikke ta seg selv så seriøst. Ikke ta verden så seriøs. Rett og slett sette alt i perspektiv og akseptere ting som det er. Nå snakker jeg ikke å bli overlegen og si "whatever, bitch" til alt og alle. Men heller å leve mer i nuet og la det utvikle deg og ditt liv.

 

Har du også tenkt på hvordan du tilnærmer deg relasjoner? Når du møter nye mennesker, tilfeldig butikkansatt eller din egen familie for den saks skyld - er målet ditt å oppfylle kriteriene du ser for deg at motparten setter til deg? Sier og gjør du det du håper gir gode resultater? Tilpasser du deg andre for passe inn eller tilfredstille andre? Føler du at det er DU som må bevise noe ovenfor andre, og at det er du som er grunnen til at du ikke har venner som du sier? Kjenner du deg igjen?

 

Hva tilbyr du av deg selv? Hvorfor skyver du folk bort (du vet allerede svaret på det)? Du er ikke den eneste som føler det slik. Du er ikke den eneste med den humoren. Du er ikke den eneste som har interessene du har, som har lyst å gå fine utendørsturer eller ta seg en sommerøl. Det er ikke slik at du er et null som folk ikke vil henge med. Det er ikke slikt at du ikke kan skape relasjoner. Men det er nettopp det du forteller deg selv. Slutt.

 

 

 

Jeg er flau over at jeg sitter her og sipper, når der er folk i verden som har kreft og skal dø, når der er krig og barn som blir drept, når der er mennesker som bor på gata og setter skudd for å overleve... Også sitter jeg her da, med godt med penger på konto, boende i et hus alene som ble bygget for bare noen måneder siden med lånet hallveis nedbetalt allerede, jeg lever som en greve. Jeg er så forbaska flau at jeg har ikke ord.

Jeg synes det er interessant hvordan folk mener folk har det godt pga. penger. På grunn av materialistiske ting. Og i det andre øyeblikk så slenger de ut en kommentar om hvordan penger ikke kjøper lykke og at det er relasjoner og opplevelser som gjør deg lykkelig. Som er helt sant. Hvorfor er det din plikt å være lykkelig fordi du har god råd og et hus? Jeg er overbevist over at mange fattige folk er mer lykkelige enn mange rike. Holdningen om at "det er alltid noen som har det verre" er dog en god motivasjon, men gir lite mening når du ikke føler det sånn. Hva faen hjelper det deg at noen har sett familien sin blitt drept, eller som er blitt grovt mishandlet? Hvordan skal man forholde seg til det? Det er ofte også veldig enkelt å overveie fysisk smerte med psykisk smerte. Psykisk smerte er spesielt vondt fordi det er vanskelig å forholde seg til. Det er veldig abstrakt, og det er noe ingen andre mennesker kan se. Man smiler og gjør som om alt er fint, og vet at det er en løgn.

 

Nå er ikke poenget mitt å rangere smerte eller lidelse. Det er meningsløst. Smerte er subjektivt og relativt. Målet er å jobbe med hvordan man håndterer det og hvordan det styrer eller ikke styrer livet vårt. Man skal ikke måtte ha en god grunn for å føle smerte, den føler man uansett. Slik er det bare. Alt blir verre om man ikke føler man "fortjener" å være lei seg, og prøve å bevise smerten man opplever. Det er vanskelig når man benekter sin egen lidelse og dermed ikke er istand til å få utløp for det. Det er blir en destruktiv kraft og hindrer konstruktiv fremgang.

 

 

 

 

:)

Endret av AdNauseam
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...