Manisk / bipolar kone tok ut skilsmisse

[AnonymDiskusjon]

Den første halvdelen i november har jeg merket min kone har vært helt merkelig. Til å begynne med virket hun nærmest hyper og pratet fort og høylytt nærmest uten opphold. Hun har vært aggressiv og skjelt både meg og barna for ingenting. Da jeg tok min kone for å være aggressiv mot vår 11 årige datter, stilte jeg meg imellom dem og sa tydelig fra at sånn kan hun ikke behandle sin egen datter så respektløs. Min kone tok det ille opp, jeg så det mørke i øynene hennes, hun reagerte på å bli enda mere forbanna på meg fordi jeg forsvarte datteren i huset. Pga dette, tok hun plutselig ut skilsmisse og har siden det bodd på 7 forskjellige plasser på ca en måned. Hun har oppført seg totalt hensynsløst og respektløst på de plassene hun har bodd og vært helt rabiat når hun ikke fikk viljen sin igjenom. Jeg fikk lønn 27000 den 8 november. Den 20 november var det bare 1700 igjen på konto. Det har med andre ord gått ut over 25000 på konto på bare 12 dager. Jeg merket at hun var shoppegal. Gikk inn i nettbanken og sjekket. Fikk bekreftet at hun har gått berserk med kortet. Jeg ble tvunget til å sperre kortet hennes til vår felles konto og utelukke hennes tilgang til vår felles konto og barnas sparekontoer. Hun har tigget meg om penger og vil at jeg skal fø på henne og betale både husleie der hun bor, maten, hennes regninger osv, men jeg har slått ned foten og sagt tydelig nei. Hun må skylde seg selv, jeg er ikke ansvarlig for å forsørge henne. Hun vil på liv og død ta ansvar for ungene og krever at jeg må flytte ut av kåken som til og med står i mitt navn, men jeg har sagt tydelig nei. Barnevernet står på min side og har grepet inn gitt meg eneretten til å ta hånd om barna. Hun har reagert med å skrike og skjelle ut barnevernet og spydd ut veldig stygge ord. Hun sendte meg en trussel pr SMS og har truet meg med å gå i strupen på meg. Hun har ellers bombardert med mange stygge SMS og skjelt meg huden full i telefonen. Ble tvunget til å sperre av min telefon for innkommende sms og samtaler fra henne. Heldigvis har jeg spart på disse stygge SMS som kan brukes imot henne i en evt rettsak om foreldrerett. Hun har forfølgelsesvannvidd og vrangforestillinger og innbiller seg at jeg og hennes venninner kun er ute etter å ta livet hennes, men i virkeligheten er vi ute etter å hjelpe. Det endte med at vi ble politianmeldt. Hun har gjort seg til uvenner med sine venninner og har nesten ingen igjen av dem nå. I hennes øyne er vi noen store idioter og tapere som er helt på bærtur men ser ikke at det er noe galt med henne selv. En manisk/biplar ser ikke at han/hun er syk, så det er det store problemet i saken. Jeg og hennes venninner har prøvd å få henne innlagt, men det er ikke lett. Jeg har faktisk mistet kona mi og barna har mistet sin mamma. Sånn som jeg ser det, opplever jeg meg som en enkemann og barna som morløs. Dette er på en måte sant. Denne tiden har gått hardt innpå meg og barna.

 

Hilsen fortvilet far.

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

[vidor]

Uffda. Her må det vel til en godt koordinert tvangsinnleggelse. Hold ut. Dette kan løses seg.

[dag1234]

Høres vanskelig ut. Tenkte også tvangsinnleggelse for utredning og eventuell behandling. Fastlegen blir en viktig koordinator i så fall.

 

Men hva spør du om om? Kanskje du mest trenger å fortelle hva du står oppe i.

[AnonymDiskusjon]

Høres vanskelig ut. Tenkte også tvangsinnleggelse for utredning og eventuell behandling. Fastlegen blir en viktig koordinator i så fall.

 

Men hva spør du om om? Kanskje du mest trenger å fortelle hva du står oppe i.

Jeg ville gjerne fortelle hva jeg står oppi.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

[rockPaperScissors()]

Du er ikke den eneste som er eller har vært involverte med maniske og bipolare damer, det er ikke lett. Slik det høres ut, så var vel ikke skilsmissen det verste som kunne skje.

[Superbia]

Du er ikke den eneste som er eller har vært involverte med maniske og bipolare damer, det er ikke lett. Slik det høres ut, så var vel ikke skilsmissen det verste som kunne skje.

Det er jo det værste som kunne skje, men også det eneste som er riktig i denne situasjonen. jeg vet ikke hvor mye jeg får gjort bak en pc skjerm annet enn å si. hold ut! det blir bedre, men ikke gi opp å hjelp din kone. Innerst inne så er hun glad i deg og du er gald i henne, så hjelp hun i den grad du kan!

[L4r5]

Uff. Stakkars dere begge. Deg fordi du har havnet i dette uføret og henne fordi det er utrolig lite kult å "våkne" etter en sånn episode.

Prøv å ha litt forståelse. Dette er en del av sykdommen du gikk med på å leve med.

Nå må hun bli frisk. Om det er via en tvangsinnleggelse eller om dere får overbevist henne om realitetene og hun frivillig går med på behandlingen. Jeg veit det svir og gjør vondt. Men din kone er ikke seg selv nå. Hun kommer til å ha det minst like vondt som du har det nå når hun kommer til seg selv igjen. Og om alle bruer er brent blir det enda verre. Jeg regner med du fortsatt er glad i henne, men skjønner også at dette kan være mye å svelge.

Slik det høres ut, så var vel ikke skilsmissen det verste som kunne skje.

Og det hadde det gjerne vært om det var kreft hun hadde også da kanskje?

[Hugo_Hardnuts]

Å oppleve at man mister noen man er glad i er en vond opplevelse så godt som samtlige mennesker må igjennom i løpet av livet, men jeg våger å påstå at det å miste noen på den måten som TS har gjort, nok er noe av det tyngste. Det er ikke et dødsfall hvor personen blir borte og man får bruke tid til å være lei seg og bearbeide tapet. Personen er der fortsatt, men er allikevel ikke der. Det hele blir en veldig vond, udefinerbar tapsopplevelse som utløser et følelseskaos man ikke får tid og rom til å bearbeide. Tapet er der, men det virkelige tapet kommer aldri ettersom personen jo ikke faktisk er død. Samtidig blir det ofte også vanskelig å vite selv hva man har "lov til" å føle. Jeg skjønner jo L4r5 (Lars?) over her sitt pespektiv mtp. forståelse for kona sin situasjon, men jeg tenker samtidig det er viktig at TS nå først og fremst ivaretar seg selv og barna sine, og overlater ivaretagelsen av kona til hjelpeapparetet. Det er ekstremt lett som pårørende å brenne seg selv ut med å forsøke å hjelpe mennesker med alvorlig psykiske lidelser, særlig i de tilfellene hvor de kanskje ikke vil eller kan hjelpes.

 

Uten å legge noen føringer på hva TS bør foreta seg, så kan jeg nevne at det er flere instanser man kan henvende seg til for støtte som pårørende i slike saker. Fastlege kan henvise til spesialisthelsetjenesten (BUP og DPS) eller psykolog, eller man kan selv ta kontakt med familievernkontoret i kommunen.

Endret 13. desember 2013 av Hugo_Hardnuts

[AnonymDiskusjon]

Du er ikke den eneste som er eller har vært involverte med maniske og bipolare damer, det er ikke lett. Slik det høres ut, så var vel ikke skilsmissen det verste som kunne skje.

 

Jeg er ikke enig med deg at du påstår at skilsmissen ikke er det verste som skulle skje. For å si det sånn, jeg elsker min kone og savner henne veldig. Slik som hun egentlig er, innerst inne, er hun en herlig og god kvinne som jeg husker henne som.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

[L4r5]

Jeg skjønner jo L4r5 (Lars?) over her sitt pespektiv mtp. forståelse for kona sin situasjon,

Hehe. Jeg innser jo det at jeg kanskje ikke er 100% objektiv når jeg har en bipolar-diagnose selv.

Men jeg har heldigvis Type 2 og ikke Type 1 som er den typiske du ser på film med syke manier.

[rockPaperScissors()]

 

 

Jeg er ikke enig med deg at du påstår at skilsmissen ikke er det verste som skulle skje. For å si det sånn, jeg elsker min kone og savner henne veldig. Slik som hun egentlig er, innerst inne, er hun en herlig og god kvinne som jeg husker henne som.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

 

 

Du ønsker vel bare å huske henne for de dagene hun var på topp og hadde masse overskudd, men sett utenfra høres det ut som at hun river deg i stykker! Nå når sykdommen hennes ikke står i sentrum av livet ditt mer håper jeg du får litt avstand til det hele og får mer tid på å fokusere på deg selv og ungene. Det blir ett vakum når en person som tar så stor plass forlater en, men man må bare begynne å gjøre rom for seg selv igjen... vet ikke om det gir noen mening men.

[AnonymDiskusjon]

Hei, dette er trådstarter. Jeg lurer på om det finnes noen måter til å få kona mi til å innse sannheten at hun er manisk og må få hjelp? Jeg kontaktet psykiateren hennes og la ut min bekymring og fortalte hele historien og spurte henne om hun kunne fortelle henne den brutale sannheten. Jeg vet det ikke er lett å overtale en manisk syk siden de selv ikke ser at det feiler dem noe.

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

[Hugo_Hardnuts]

Desverre er det nok heller vanskelig så lenge hun er manisk. Men hun vil etter hvert komme ut av den fasen og vil da være mer tilgjengelig ift. å innse eget behov for hjelp.

 

Har hun kontakt med behandleren sin? Og har evt. du/barna dine blitt tilbudt oppfølging som pårørende?

[dag1234]

Jeg tror du skal slite mye for å få en som er manisk till å innse at de er syke. Manglende sykdomsfølelse og -innsikt er en av kjennetegnene på alvorlig psykisk sykdom.

 

Hun vil snu på et tidspunkt, for alle manier (så godt som), ender med depresjon. Da kan hun få sydomsinnsikt og være mottakelig for å lære tidlige tegn på at sykdommen blusser opp igjen.

 

Det er bra du snakker med psykiateren hennes, men du kan være ganske sikker på at hun har forsøkt å få få din kone til å innse at hun er syk.

 

Enig med Hugo H, du trenger avlastning og oppfølging, og ikke minst barna må sikres både hjelp og skjerming om moren er manisk. Det er vanligvis skadelig for barn å oppleve at foreldre er manisk.

[darkness|]

Har hun en diagnose fra før, eller er dette noe du selv har konkludert med? Jeg får liksom ikke helt grep om faktaene her..

[AnonymDiskusjon]

Har hun en diagnose fra før, eller er dette noe du selv har konkludert med? Jeg får liksom ikke helt grep om faktaene her..

Jeg har lest om symtomene og kjenner igjen dem. Hun har to venninner der den ene er bipolar og den andre har en mor som er et som kjenner igjen symptomene.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

[darkness|]

Hun er ikke bipolar på papiret, men har en fast terapeut..?

[kajji]

Skjønner ikke hvorfor hun egentlig og greit ikke blir lagt inn til manien er over. Det ble jeg.

[Hugo_Hardnuts]

Da må hun enten ha innsikt nok i egen tilstand til å samtykke til innleggelse, eller være så syk at hun utgjør en fare for seg selv eller andre slik at hun kan tvangsinnlegges. Ganske ofte at folk faller mellom disse to stolene.

[heblilla]

 

Den første halvdelen i november har jeg merket min kone har vært helt merkelig. Til å begynne med virket hun nærmest hyper og pratet fort og høylytt nærmest uten opphold. Hun har vært aggressiv og skjelt både meg og barna for ingenting. Da jeg tok min kone for å være aggressiv mot vår 11 årige datter, stilte jeg meg imellom dem og sa tydelig fra at sånn kan hun ikke behandle sin egen datter så respektløs. Min kone tok det ille opp, jeg så det mørke i øynene hennes, hun reagerte på å bli enda mere forbanna på meg fordi jeg forsvarte datteren i huset. Pga dette, tok hun plutselig ut skilsmisse og har siden det bodd på 7 forskjellige plasser på ca en måned. Hun har oppført seg totalt hensynsløst og respektløst på de plassene hun har bodd og vært helt rabiat når hun ikke fikk viljen sin igjenom. Jeg fikk lønn 27000 den 8 november. Den 20 november var det bare 1700 igjen på konto. Det har med andre ord gått ut over 25000 på konto på bare 12 dager. Jeg merket at hun var shoppegal. Gikk inn i nettbanken og sjekket. Fikk bekreftet at hun har gått berserk med kortet. Jeg ble tvunget til å sperre kortet hennes til vår felles konto og utelukke hennes tilgang til vår felles konto og barnas sparekontoer. Hun har tigget meg om penger og vil at jeg skal fø på henne og betale både husleie der hun bor, maten, hennes regninger osv, men jeg har slått ned foten og sagt tydelig nei. Hun må skylde seg selv, jeg er ikke ansvarlig for å forsørge henne. Hun vil på liv og død ta ansvar for ungene og krever at jeg må flytte ut av kåken som til og med står i mitt navn, men jeg har sagt tydelig nei. Barnevernet står på min side og har grepet inn gitt meg eneretten til å ta hånd om barna. Hun har reagert med å skrike og skjelle ut barnevernet og spydd ut veldig stygge ord. Hun sendte meg en trussel pr SMS og har truet meg med å gå i strupen på meg. Hun har ellers bombardert med mange stygge SMS og skjelt meg huden full i telefonen. Ble tvunget til å sperre av min telefon for innkommende sms og samtaler fra henne. Heldigvis har jeg spart på disse stygge SMS som kan brukes imot henne i en evt rettsak om foreldrerett. Hun har forfølgelsesvannvidd og vrangforestillinger og innbiller seg at jeg og hennes venninner kun er ute etter å ta livet hennes, men i virkeligheten er vi ute etter å hjelpe. Det endte med at vi ble politianmeldt. Hun har gjort seg til uvenner med sine venninner og har nesten ingen igjen av dem nå. I hennes øyne er vi noen store idioter og tapere som er helt på bærtur men ser ikke at det er noe galt med henne selv. En manisk/biplar ser ikke at han/hun er syk, så det er det store problemet i saken. Jeg og hennes venninner har prøvd å få henne innlagt, men det er ikke lett. Jeg har faktisk mistet kona mi og barna har mistet sin mamma. Sånn som jeg ser det, opplever jeg meg som en enkemann og barna som morløs. Dette er på en måte sant. Denne tiden har gått hardt innpå meg og barna.

 

Hilsen fortvilet far.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

 

Her er det bare å applaudere deg for den måten du har takla dette på. Veldig bra at du gikk mellom henne og barnet, da hun ville gå løs på barnet. Jeg er imponert over din konsekvente handlingsmåte. Du gjør alt riktig. Synd at hun har blitt syk, håper hun får kompetent hjelp. Lykke til videre:)