Gå til innhold

De fem beste rollespillene akkurat nå (PC, PS3, X360)


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
den ign lista er bullshit... fy faen New vegas er utrolig mye bedre enn Fallout 3.. på alle måter.. og FF er skikkelig ræv, fra start til finish i forhold til fallout serien og baldours gate.. holy shit ass...
Final Fantasy VI er langt fra "ræv". Det er en av Super Nintendoens høydare, og et japansk rollespill det fremdeles er verdt å oppleve, selv om det snart er 20 år siden det kom ut. Det blir dog svært vanskelig å sammenligne den opplevelsen med den du får fra Fallout- og BG-serien – de skiller seg rett og slett for mye fra hverandre.
jeg vet.. har desverre for høye standarer når det kommer til spill, så lettkledde 13 årige jenter og gutter med superteit hår og sverd som skyter osv osv osv.. jrpg er skikkelig teit, klarer ikke leve meg inn i en fantasiverden som bare er tull, og jrpg har for meg en ekstremt stor mengde tull.. sorry men er verken pedofil eller 2 år så glorete farger og bevegelser er ikke underholdning for meg... og ikke søren om det kan sammenlignes med ordentlige spill.. slik som baldours gate og fallout. godt mulig gameplayet er knallbra men som sagt, skal liksom være en storyline som er interessant for folk uten sære interesser... blir glad for et svar, er morro å se hvordan voksne mennesker forsvarer barnepornospillene fra japan(vet det er ekstremt sagt men hva kaller du småjenter i miniskjørt som flørter og stønner osv...) edit: dette er min egen mening om JRPG generelt. har til gode å se et spill eller tegneserie derfra som ikke følger denne standaren... blir barnslig til slutt..

 

Final Fantasy VI har ingen av de tingene du anklager sjangren for å fremme. Den eneste småjenta i spillet (som jeg kommer på) er Relm, og hun fremstilles ikke på noen av de måtene du beskriver. Altså, når konsepttegningen er slik som dette synes jeg den anklagen blir smått absurd. Ingen miniskjørt, ikke noen stønning og ingen seksualisering her i gården.

 

Jeg sier ikke at det ikke finnes sorte får i sjangeren og i japanske spill, men å dra alt over en kam på denne måten fungerer ikke. Om du derimot sier at du ikke liker den anime-inspirerte stilen med stort hår, overdreven anatomi og fantastiske historier er det selvfølgelig helt greit, men det er sjelden disse spillene som trekkes frem av sjangerfansen som de helt store. Og å kalle noe et "barneporno"-spill er nok ganske ekstremt for de fleste spill. Du finner sikkert eksempler, men i det store og hele er ståa en annen.

 

Jeg føler heller ikke at fantasi-fortellingene i Fallout og Baldur's Gate kan sies å være mer engasjerende eller "voksne" enn de du finner i en del japanske rollespill. De er bare forskjellige, enkelt og greit. Om vi tar Final Fantasy VI som eksempel er det mye fokus på figurene og deres personlige utfordringer. Om tragiske skjebner, familier som splittes og mellommenneskelige relasjoner. Det blir litt melodramatisk til tider, uten at det egentlig er noe galt med det. Samtidig veves det inn en "vi må redde verden"-historie, og mange klisjeer oppfylles. Jeg skal ikke påstå at Final Fantasy VI er et litterært eller fortellermessig mesterverk, men det klarer å holde mål med Baldur's Gate, om enn på en annen måte.

 

vel sa jo selv at jeg var ekstrem. men hvordan du kan sammenligne tenåringsdrama(det du prater om i Final Fantasy blir ofte ledd av som "teenage angst" og det er med god grunn..) med ting som baldurs gate og fallout, mass effect 1-2-3 og dragon age origins, er ganske enkelt rart, fordi det blir ikke like voksent når stilen er så langt ute å kjøre, godt mulig det er fine historier der men man må være rimelig barnslig for at den stilen skal tas seriøst...

 

nevn ett JRPG spill som har like bra story arc som karakterene i mass effect og Dragon age origins(legg merke til at jeg ikke tar med dragon age 2 da dette var et latterlig spill :p). og ikke si Final fantasy for har desverre sittet gjennom rundt halvparten da jeg har en anime frelst venn, sier ikke at de ikke kan være underholdene men de kan ikke taes seriøst på samme måte som en realistisk fortelling kan(snakker ikke nødvendigvis om spillene jeg har nevnt eller at de skal være som virkeligheten uten monstre og magi osv..) da temaene er rimelig fjerne og reaksjonene til karakterene er som om de skulle gått på heroin dagen lang. må også legge til at få spill har imponert meg så mye som New Vegas de siste årene da de små historiene og ting som skjer rundt om kring er helt utrolig bra skrevet og "moving".(spesielt den lille historien i Honest Hearts dlcen om han som overlevde et flykræsj)

 

De er ikke voksne i måten de framstiller ting, på samme måte som harry potter ikke er voksent i sin måte å fortelle historien på, det er for mye dumme navn og ting som ikke er logisk :p

Endret av cannibalguppy
Lenke til kommentar

zip

 

For et første, oppfør deg. Anbefaler Gamer i gi en utestegning. Virker som han trenger det.

 

For det andre, hvis du synes Baldur's Gate er så jævlig bra, lær deg å skrive navnet i det minste! Aaargh, noen folk altså...

 

hadde du noe å tilføre annet enn litt korrektur og poengtering? når moderator gidder å svare ordentlig kan vel du det? hvorfor blande seg bare for å være kvalm?

 

 

Hva med Dragons Dogma? Det er vel egentlig ett Japansk rpg, mulig det ikke går unner sjangeren jrpg da :)

 

har ikke prøvd det enda, men det er ikke JRPG da stilen er ganske nøktern :p har du spilt det? er det bra?(har ikke xbox men har tilgang på så lurer på om det er verdt å kjøpe :p)

 

og fyi så liker jeg zelda, spesielt a link to the past og ocarina of time. er disse egentlig JRPG?

 

så poenget er ikke at det ikke finnes bra japanske rpger men liker ikke anime stilen vhor alt er overdrevent og sånn.. og seksualisering av småjenter blir jeg forbanna av.. uansett om det er 3d eller tegnet..

Endret av cannibalguppy
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Er jo ikke sånn at et rollespill må ha valg, ei heller er det sånn at valg gjør et spill bedre. Hvis historien blir dårligere fordi valgfriheten er dårlig integrert i spillet, foretrekker jeg en lineær historie som er godt gjennomført. Synes for eksempel Final Fantasy VII og Morrowind er svært gode spill, kanskje noen av de aller beste rollespillene gjennom tidene, men man har ikke noen valg i historien. Er de ikke rollespill da? Selvfølgelig er de det.

 

Morrowind har faktisk ganske mange valg, hoved oppdraget har vel flere alternative avslutninger, flere av oppdragene man får kan også avsluttes alternativt hvis man ønsker. Man har valg i forbindelse med hvilket hus man velger å bli med i, hvilke guild man vil bli med i osv. Morrowind er ett godt rollespill nettopp fordi det tvang deg som spiller til å ta valg ofte, ingen store viktige valg som forandret verden i stor grad, men som var med å forme personen din mer enn hva man f.eks ser i Oblivion. Som nesten ikke hadde valg i det hele tatt. Skyrim har noen valg, men ikke mange nok, dog de finnes og ofte er de gjemt i quests man finner og ikke blir gitt av folk i byer o.l.

 

Ett rollespill med linjær historie er ikke noe negativt i seg selv så lenge det er gjort riktig. Dragon Age 2 er ett av disse rollespillene, men her så er det dessverre ikke gjort på rett måte. Gjenbruk av områder, vi ble lovet en periode på 10 år men endte opp med 7 år, en by som ikke forandrer seg, companions som flytter inn i hus og står på de samme stedene i 7 år uten å faktisk fjerne likene som merkelig nok ser like ut etter 7 år... Dragon Age 2 var på mange måter ett steg i feil retning da det er alt for mange ting ved verdenen som gjør at den ikke er en verden man tror på. Jeg ble sittende å lure på om utviklerne var høye på syre da de lagde spillet fordi ting henger ikke på grep. Kampsystemet var jo greit nok, dog savnet jeg det taktiske fra foregående spill hvor faktisk det å plassere tyven i gruppa var viktig. men å spille magiker var for en gang skyld gøy. Bare så synd at historien som var rimelig tynn, og alt det andre i byen og hvordan ting utviklet seg og så ut gjorde at man mistet motivasjon. Hadde de lagt ned tid til å lage en by som føltes levende og som faktisk forandret seg over årene, laget unike huler og hus som ikke ble gjenbrukt gang på gang så hadde min oppfatning av spillet vært annerledes. Takket være dårlig jobb med detaljene, tynn historie som man ikke trodde på og ca 40000 banditter som hang rundt byen over de 7 årene så ble spillet ett spill som står som eksemplet på hvordan man ikke skal lage rollespill. Divinty 2: Dragon knight saga er ett linjært RPG som er veldig godt, der gjorde de ting riktig og lot historien og detaljene være en viktig del av spillet. Så linjære rollespill er ikke negativt, men de må gjøres riktig. Og jeg har ett særdeles lite håp for at DA3 kan bli brukandes, mye pga av at BioWare har innrømt at de tok noen feil valg med DA2. Så kanskje de har lært... Håpet var ikke der tidligere, men dog etter de kuttet ut å lage flere DLC og heller fokuserer på DA3 så er det ett lite håp tilstede.

 

Slik jeg ser det så er ett spill som har en linjær fortelling uten valg ikke ett rollespill, det er ett eventyrspill. Hvis du skal kunne kalle noe ett rollespill må du som spiller ha valgmuligheter. Valgmuligheter til å bestemme hvem du vil være , hvordan du skal spille, hvem du støtter osv. uten disse valgene er du intet annet enn tilskuer til en fortelling hvor du får jobben med å styre dukka i showet. Skal jeg spille ett rollespill er jeg faktisk avhengig av å kunne skape min historie eller min versjon av den. I ett spill uten valg som forteller en linjær historie er ikke dette mulig med mindre min historie er nøyaktig som spillet vil den skal være.

Lenke til kommentar

Om definisjonen av RPG har forandret seg de siste årene kan sikkert argumenteres til døde fra begge sider. Mulig definisjonen av hva spill-anmeldere kaller RPG har endret seg. For oss konsumenter tror jeg egentlig vi driter i hva dere kaller ting. ;)

 

Jeg tror ikke oppskriften på en skikkelig godt rollespill har endret seg de siste 20 årene. Faktisk, ta Planescape: Torment som eksempel her:

Et spill hvor karakteren du lager står fritt med hensyn til klasse, stats, alignment (ond, god, nøytral) osv.

 

Dette er det eneste rpg-spillet jeg vet av som tillater deg å spille gjennom hele spillet uten å gå til kamp (muligens bortsett fra det aller første encounter).

 

Skyt meg om dere vil, men jeg mener at et spill hvor man ikke har frie valg og er nødt til å følge den usynlige toglinja, feiler å nå opp til definisjonen som RPG (role-playing game). For all del, godt mulig de er gode spill og har elementer som minner sterkt om et RPG, men pr definisjon er det ikke et RPG.

Lenke til kommentar

Er jo ikke sånn at et rollespill må ha valg, ei heller er det sånn at valg gjør et spill bedre. Hvis historien blir dårligere fordi valgfriheten er dårlig integrert i spillet, foretrekker jeg en lineær historie som er godt gjennomført. Synes for eksempel Final Fantasy VII og Morrowind er svært gode spill, kanskje noen av de aller beste rollespillene gjennom tidene, men man har ikke noen valg i historien. Er de ikke rollespill da? Selvfølgelig er de det.

 

Morrowind har faktisk ganske mange valg, hoved oppdraget har vel flere alternative avslutninger, flere av oppdragene man får kan også avsluttes alternativt hvis man ønsker. Man har valg i forbindelse med hvilket hus man velger å bli med i, hvilke guild man vil bli med i osv. Morrowind er ett godt rollespill nettopp fordi det tvang deg som spiller til å ta valg ofte, ingen store viktige valg som forandret verden i stor grad, men som var med å forme personen din mer enn hva man f.eks ser i Oblivion. Som nesten ikke hadde valg i det hele tatt. Skyrim har noen valg, men ikke mange nok, dog de finnes og ofte er de gjemt i quests man finner og ikke blir gitt av folk i byer o.l.

 

Ett rollespill med linjær historie er ikke noe negativt i seg selv så lenge det er gjort riktig. Dragon Age 2 er ett av disse rollespillene, men her så er det dessverre ikke gjort på rett måte. Gjenbruk av områder, vi ble lovet en periode på 10 år men endte opp med 7 år, en by som ikke forandrer seg, companions som flytter inn i hus og står på de samme stedene i 7 år uten å faktisk fjerne likene som merkelig nok ser like ut etter 7 år... Dragon Age 2 var på mange måter ett steg i feil retning da det er alt for mange ting ved verdenen som gjør at den ikke er en verden man tror på. Jeg ble sittende å lure på om utviklerne var høye på syre da de lagde spillet fordi ting henger ikke på grep. Kampsystemet var jo greit nok, dog savnet jeg det taktiske fra foregående spill hvor faktisk det å plassere tyven i gruppa var viktig. men å spille magiker var for en gang skyld gøy. Bare så synd at historien som var rimelig tynn, og alt det andre i byen og hvordan ting utviklet seg og så ut gjorde at man mistet motivasjon. Hadde de lagt ned tid til å lage en by som føltes levende og som faktisk forandret seg over årene, laget unike huler og hus som ikke ble gjenbrukt gang på gang så hadde min oppfatning av spillet vært annerledes. Takket være dårlig jobb med detaljene, tynn historie som man ikke trodde på og ca 40000 banditter som hang rundt byen over de 7 årene så ble spillet ett spill som står som eksemplet på hvordan man ikke skal lage rollespill. Divinty 2: Dragon knight saga er ett linjært RPG som er veldig godt, der gjorde de ting riktig og lot historien og detaljene være en viktig del av spillet. Så linjære rollespill er ikke negativt, men de må gjøres riktig. Og jeg har ett særdeles lite håp for at DA3 kan bli brukandes, mye pga av at BioWare har innrømt at de tok noen feil valg med DA2. Så kanskje de har lært... Håpet var ikke der tidligere, men dog etter de kuttet ut å lage flere DLC og heller fokuserer på DA3 så er det ett lite håp tilstede.

 

Slik jeg ser det så er ett spill som har en linjær fortelling uten valg ikke ett rollespill, det er ett eventyrspill. Hvis du skal kunne kalle noe ett rollespill må du som spiller ha valgmuligheter. Valgmuligheter til å bestemme hvem du vil være , hvordan du skal spille, hvem du støtter osv. uten disse valgene er du intet annet enn tilskuer til en fortelling hvor du får jobben med å styre dukka i showet. Skal jeg spille ett rollespill er jeg faktisk avhengig av å kunne skape min historie eller min versjon av den. I ett spill uten valg som forteller en linjær historie er ikke dette mulig med mindre min historie er nøyaktig som spillet vil den skal være.

 

Hovedhistorien i Morrowind utspiller seg på samme måte uansett hva du gjør. Når det gjelder hvilket hus og laug du kan velge, synes jeg knapt det kan kalles et valg. Spesielt med tanke på laugene, siden du kan melde deg inn i absolutt alle.

 

Et rollespill kan være lineært. Det som er viktig er at karakteren utvikler seg. Han skal ikke være den samme på slutten av spillet som i begynnelsen. Dette skjer både gjennom historie og karakterbygging.

Lenke til kommentar

Det er ikkje mykje narrativ interaktivitet som er designa i Morrowind, men graden av mekanisk valfridom med ting som kan ha ein dramatisk påverknad på historia , er ikkje lenger vanleg (ta til dømes Oblivion eller Skyrim).

 

Spoilers frå main quest i Morrowind/Tribunal:

 

 

 

Det er jo til dømes implisert ganske heftig at "du", reint kanonisk sett, drep Vivec etter at Almalexia drep Sotha Sil og du i tur drep ho - sjølv om spelet aldri ber deg om å drepe Vivec, eller du ikkje har noko eigentleg igjen for det. Det einaste er at du slutter sirkelen, og gjer ende på eit unaturleg demigudevelde. Kanskje for å ta deira plass, eller kanskje for å berre avslutte eit kapittel. Spelet lar deg og ignorere problemstillinga fullstendig, om du berre køyrer gjennom historia (pluss expansions). Kanskje eg er rar, men det valet var mykje viktigare for meg enn omtrent alt eg gjorde i løpet av Mass Effect-trilogien, eller valet mellom Stormcloaks og Empire i Skyrim. Men du kan òg drepe Vivec lenge før han har utspelt si rolle i løpet av main questet, og då kjem du faktisk ikkje vidare. Det gjeld alle som har noko med main quest å gjere - inkludert den einaste i heile (vanilla-) spelet som har eit fullt sett med Daedric armor, som jo er litt som å male ein enorm blink i panna.

 

 

 

Men ingen av desse er klin umoglege å drepe frå eit mekanisk synspunkt, sånn som viktige NPCs i seinare TES-spel (og Fallout 3), kor "Essential"-flagget ga nokre NPC-ar evig liv fram til scriptinga ville dei skulle døy.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Hovedhistorien i Morrowind utspiller seg på samme måte uansett hva du gjør. Når det gjelder hvilket hus og laug du kan velge, synes jeg knapt det kan kalles et valg. Spesielt med tanke på laugene, siden du kan melde deg inn i absolutt alle.

 

Hovedhistorien forandrer seg ikke stort, og det skyldes at det aldri er noen definitiv ende på Morrowind eller de andre TES spillene. Når du fullfører main questet er det ingen epilog slik som i New Vegas hvor du får en oversikt over hvilke effekter dine valg har. Det Morrowind gjorde bra var å gi deg som spiller valgmulighetene til å løse det på din måte og ikke måtte følge spillet's idealmåte å løse det på. Sånn sett var Morrowind ett veldig bra spill, de forskjellige valgmulighetene du fikk i graden av hvordan du ville løse ett oppdrag gjorde at du kunne spille forskjellige personer med forskjellige moraler igjennom de samme oppdragene og løse dem annerledes. Ser man på Oblivion og Skyrim så var mye av disse mulighetene borte. Riktignok i Skyrim finnes det oppdrag som gir deg muligheten til å velge, men i stor grad så er mange av oppdragene gå dit, drep/hent/stjel den/de/de og returner for belønning. Ingen mulighet til å løse oppdraget på andre måter, du kan selvsagt ignorere det, men da ender du opp med masse ulste oppdrag i journalen din.

 

Nå er det andre ting Morrowind løste heller dårlig og som både Oblivion og Skyrim gjør mye bedre, men akkurat valgmuligheten man hadde i Morrowind og i Daggerfall savner jeg i de nye spillene. Skyrim beveger seg litt i retningen igjen, men langt fra nok.

 

Et rollespill kan være lineært. Det som er viktig er at karakteren utvikler seg. Han skal ikke være den samme på slutten av spillet som i begynnelsen. Dette skjer både gjennom historie og karakterbygging.

 

Og her som jeg skrev er jeg 100% enig. ett linjært rollespill er null problem så lenge det gjøres riktig. Så lenge man har valg som føles meningsfulle og ting har en effekt så kan linjære rollespill være fantastiske. Problemet kommer den dagen valgene man tar ikke har noen effekt lenger, eller at utviklerne gir totalt blanke i å illustrere forandringen. Slik var det i DA2, man hadde valg, men uansett hva man valgt føltes det ikke som om det hadde noe å si. Mine krav til ett linjært rollespill er annerledes enn til f.eks ett åpent spill ala New Vegas eller Skyrim. I ett åpent spill legger jeg vekt på utforsking og valgmuligheter, i ett linjært spill legger jeg vekt på at de valgene jeg skal ta føles viktige og faktisk har en effekt rett og slett fordi at utviklerne i mye større grad kan illustrere effekten av valgene jeg tar. Dreper jeg keiseren i Skyrim så skjønner jeg at øyeblikkelig er det ikke noen forandring, tilogmed kanskje nyheten ikke kommer ut før en viss tid. Dog i ett linjært rollespill kan man ha ett slikt oppdrag som slutten på en akt og dermed neste akt vil være satt en tid frem hvor man ser effekten av alt man har gjort. Gjøres det riktig er linjære spill fantastiske, men som jeg skrev også ett linjært rollespill uten reelle valg er ikke rollespill da man er redusert til å være en tilskuer som har fått beskjed om å kontrollere en dukke mens historien blir fortalt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Men ingen av desse er klin umoglege å drepe frå eit mekanisk synspunkt, sånn som viktige NPCs i seinare TES-spel (og Fallout 3), kor "Essential"-flagget ga nokre NPC-ar evig liv fram til scriptinga ville dei skulle døy.

 

Essential NPCs er på mange måter en uting som kunne fint vært unngått i moderne spill. Ved å gi NPCene litt IQ så kunne de løpt inn i husene sine ved angrep av drager/vampyrer fremfor å prøve å ta en drage som sitter på taket med dolk... Her har Skyrim bommet litt etter min mening, det finnes mods som fikser dette så problemet er dog ikke for stort. :p Hadde de gjort det på en riktig måte hadde det ikke vært ett problem om du drepte jarlen av Whiterun, det er tross alt 2 andre hus i Whiterun som kan ta steget og blitt ny jarl. Samme med de andre NPCene så kan de erstattes av nye. Dette hadde gjort at man hadde sluppet hele den biten med at noen NPCer bare ikke kan dø før spillet sier de skal dø. Dreper du en NPC og mister ett quest, så er det jo synd for deg, men tross alt du gjorde det med vilje så da kan du ikke klage heller. Viktige NPC'er kunne i så måte vært erstattet av nye som tok over og som fortsatt kunne gi deg de viktige oppdragene, mens små oppdrag ville vært borte for lengst.

Lenke til kommentar

Hovedhistorien i Morrowind utspiller seg på samme måte uansett hva du gjør. Når det gjelder hvilket hus og laug du kan velge, synes jeg knapt det kan kalles et valg. Spesielt med tanke på laugene, siden du kan melde deg inn i absolutt alle.

 

Hovedhistorien forandrer seg ikke stort, og det skyldes at det aldri er noen definitiv ende på Morrowind eller de andre TES spillene. Når du fullfører main questet er det ingen epilog slik som i New Vegas hvor du får en oversikt over hvilke effekter dine valg har. Det Morrowind gjorde bra var å gi deg som spiller valgmulighetene til å løse det på din måte og ikke måtte følge spillet's idealmåte å løse det på. Sånn sett var Morrowind ett veldig bra spill, de forskjellige valgmulighetene du fikk i graden av hvordan du ville løse ett oppdrag gjorde at du kunne spille forskjellige personer med forskjellige moraler igjennom de samme oppdragene og løse dem annerledes. Ser man på Oblivion og Skyrim så var mye av disse mulighetene borte. Riktignok i Skyrim finnes det oppdrag som gir deg muligheten til å velge, men i stor grad så er mange av oppdragene gå dit, drep/hent/stjel den/de/de og returner for belønning. Ingen mulighet til å løse oppdraget på andre måter, du kan selvsagt ignorere det, men da ender du opp med masse ulste oppdrag i journalen din.

 

Nå er det andre ting Morrowind løste heller dårlig og som både Oblivion og Skyrim gjør mye bedre, men akkurat valgmuligheten man hadde i Morrowind og i Daggerfall savner jeg i de nye spillene. Skyrim beveger seg litt i retningen igjen, men langt fra nok.

 

Et rollespill kan være lineært. Det som er viktig er at karakteren utvikler seg. Han skal ikke være den samme på slutten av spillet som i begynnelsen. Dette skjer både gjennom historie og karakterbygging.

 

Og her som jeg skrev er jeg 100% enig. ett linjært rollespill er null problem så lenge det gjøres riktig. Så lenge man har valg som føles meningsfulle og ting har en effekt så kan linjære rollespill være fantastiske. Problemet kommer den dagen valgene man tar ikke har noen effekt lenger, eller at utviklerne gir totalt blanke i å illustrere forandringen. Slik var det i DA2, man hadde valg, men uansett hva man valgt føltes det ikke som om det hadde noe å si. Mine krav til ett linjært rollespill er annerledes enn til f.eks ett åpent spill ala New Vegas eller Skyrim. I ett åpent spill legger jeg vekt på utforsking og valgmuligheter, i ett linjært spill legger jeg vekt på at de valgene jeg skal ta føles viktige og faktisk har en effekt rett og slett fordi at utviklerne i mye større grad kan illustrere effekten av valgene jeg tar. Dreper jeg keiseren i Skyrim så skjønner jeg at øyeblikkelig er det ikke noen forandring, tilogmed kanskje nyheten ikke kommer ut før en viss tid. Dog i ett linjært rollespill kan man ha ett slikt oppdrag som slutten på en akt og dermed neste akt vil være satt en tid frem hvor man ser effekten av alt man har gjort. Gjøres det riktig er linjære spill fantastiske, men som jeg skrev også ett linjært rollespill uten reelle valg er ikke rollespill da man er redusert til å være en tilskuer som har fått beskjed om å kontrollere en dukke mens historien blir fortalt.

 

Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall.

 

Et rollespill er hovedsakelig utformingen av en karakterer. At du ser en viss progresjon i karakteren, enten gjennom historien eller gjennom måten du utvikler karakteren på. Som sagt, Morrowind har egentlig null valgfrihet når det gjelder historien, men du har konstant valg i forhold til hvordan du vil utforme karakteren din.

Lenke til kommentar

Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall.

 

Et rollespill er hovedsakelig utformingen av en karakterer. At du ser en viss progresjon i karakteren, enten gjennom historien eller gjennom måten du utvikler karakteren på. Som sagt, Morrowind har egentlig null valgfrihet når det gjelder historien, men du har konstant valg i forhold til hvordan du vil utforme karakteren din.

 

Morrowind har ikke stor valgfrihet når det kommer til å forme selve historien, men valgene man tar har er med på å forme personen. Slik er det i New Vegas også, valgene man tar påvirker ikke selve historien i alt for stor grad før i epilogen, men underveis definerer det personen din. Dette er rollespill for meg, det at jeg kan være med og bestemme hvordan karakteren utvikler seg.

 

Og det er på dette punktet du og jeg ikke blir enige med mindre du skifter mening. For meg er ikke ett spill med en linjær historie hvor jeg ikke får noen mulighet til å være med å bestemme eller forme karakteren ett rollespill. Det er og blir en interaktiv fortelling hvor jeg kan styre personen og blir fortalt en historie. Litt som å lese en bok. Alt er forutbestemt og du kan ikke gjøre noe fra eller til. Derimot er spillet linjæt men gir meg valg som føles meningsfulle og er med på å forme karakteren er det uten tvil ett rollespill.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall.

 

Et rollespill er hovedsakelig utformingen av en karakterer. At du ser en viss progresjon i karakteren, enten gjennom historien eller gjennom måten du utvikler karakteren på. Som sagt, Morrowind har egentlig null valgfrihet når det gjelder historien, men du har konstant valg i forhold til hvordan du vil utforme karakteren din.

 

Morrowind har ikke stor valgfrihet når det kommer til å forme selve historien, men valgene man tar har er med på å forme personen. Slik er det i New Vegas også, valgene man tar påvirker ikke selve historien i alt for stor grad før i epilogen, men underveis definerer det personen din. Dette er rollespill for meg, det at jeg kan være med og bestemme hvordan karakteren utvikler seg.

 

Og det er på dette punktet du og jeg ikke blir enige med mindre du skifter mening. For meg er ikke ett spill med en linjær historie hvor jeg ikke får noen mulighet til å være med å bestemme eller forme karakteren ett rollespill. Det er og blir en interaktiv fortelling hvor jeg kan styre personen og blir fortalt en historie. Litt som å lese en bok. Alt er forutbestemt og du kan ikke gjøre noe fra eller til. Derimot er spillet linjæt men gir meg valg som føles meningsfulle og er med på å forme karakteren er det uten tvil ett rollespill.

 

Du forstår jo ikke hva jeg sier. Er forskjell på å forme historien og karakteren. Spillet er jo per definisjon ikke lineært om det gir deg mulighet til å forme historien. Dragon Age: Origins, Mass Effect 2 og The Witcher 2 er ikke lineære spill. selv om de stort sett fører deg langs en gitt sti.

 

Som sagt er det viktigere for meg å forme karakteren enn å forme verdenen. Jeg mener alle spillene i TES-serien gir deg lite valgfrihet til å forme historien, men det er ikke mindre rollespill av den grunn. Spillene gir deg derimot stor frihet til å forme karakteren - eller spille en rolle - som er hovedformålet i et rollespill. For meg hvertfall.

Lenke til kommentar

Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall.

 

Et rollespill er hovedsakelig utformingen av en karakterer. At du ser en viss progresjon i karakteren, enten gjennom historien eller gjennom måten du utvikler karakteren på. Som sagt, Morrowind har egentlig null valgfrihet når det gjelder historien, men du har konstant valg i forhold til hvordan du vil utforme karakteren din.

 

Morrowind har ikke stor valgfrihet når det kommer til å forme selve historien, men valgene man tar har er med på å forme personen. Slik er det i New Vegas også, valgene man tar påvirker ikke selve historien i alt for stor grad før i epilogen, men underveis definerer det personen din. Dette er rollespill for meg, det at jeg kan være med og bestemme hvordan karakteren utvikler seg.

 

Og det er på dette punktet du og jeg ikke blir enige med mindre du skifter mening. For meg er ikke ett spill med en linjær historie hvor jeg ikke får noen mulighet til å være med å bestemme eller forme karakteren ett rollespill. Det er og blir en interaktiv fortelling hvor jeg kan styre personen og blir fortalt en historie. Litt som å lese en bok. Alt er forutbestemt og du kan ikke gjøre noe fra eller til. Derimot er spillet linjæt men gir meg valg som føles meningsfulle og er med på å forme karakteren er det uten tvil ett rollespill.

 

Du forstår jo ikke hva jeg sier. Er forskjell på å forme historien og karakteren. Spillet er jo per definisjon ikke lineært om det gir deg mulighet til å forme historien. Dragon Age: Origins, Mass Effect 2 og The Witcher 2 er ikke lineære spill. selv om de stort sett fører deg langs en gitt sti.

 

Som sagt er det viktigere for meg å forme karakteren enn å forme verdenen. Jeg mener alle spillene i TES-serien gir deg lite valgfrihet til å forme historien, men det er ikke mindre rollespill av den grunn. Spillene gir deg derimot stor frihet til å forme karakteren - eller spille en rolle - som er hovedformålet i et rollespill. For meg hvertfall.

 

Nøyaktig hva er det jeg ikke forstår? jeg har det hele tiden sagt at det er valgene som former karakteren som er viktige i ett rollespill har jeg ikke? Når jeg ser siste avsnittet ditt her angående TES serien så er jo det du skriver der identisk med det jeg skrev hvor du mener jeg ikke forstår hva du sier.. Så hvem er det som ikke forstår hvem her?

 

Du skriver "Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall." X og Y er jo nettopp de valgene som er med på å definere hvem personen din er. F.eks i Skyrim er det ett oppdrag du får av ei jente som er kidnappet av banditter og ber deg ta dem. Underveis så er det tegn til at alt er ikke like enkelt som det ser ut til. Du møter sjefen og hvis du snakker med personen finner du ut at ting er langtfra så svart/hvitt som du ble fortalt av jenta. Her har du 2 valg. A: drepe personen og fullføre oppdraget, B: la personen leve og holde på slik hun drev med. Valget du tar her er med og direkte former personen din. I ett linjært spill uten valg kan du ikke forme personen. Og her er kjernen jeg skal frem til og har prøvd lenge på.

Endret av Squeekie
Lenke til kommentar

Sier meg enig med de som har sagt at listen er for overfladisk. Bortsett fra Dragon's Dogma, har alle spillene her så til de grader fylt opp kvoten sin med presseoppslag. Denne listen fungerer ikke stort mer enn som en reklameartikkel, hvor artikkelforfatter kan drive litt meningsløs synsing alle har hørt fra før, og bre om seg med floskler.

 

Jeg synes en side som gamer, som så stolt har "spill er kultur" på forsiden, kunne har gjort et dypere dykk. Jeg kan ikke se helt poenget med og nok en gang opplyse om hvor fantastisk pent Skyrim, angivelig er.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall.

 

Et rollespill er hovedsakelig utformingen av en karakterer. At du ser en viss progresjon i karakteren, enten gjennom historien eller gjennom måten du utvikler karakteren på. Som sagt, Morrowind har egentlig null valgfrihet når det gjelder historien, men du har konstant valg i forhold til hvordan du vil utforme karakteren din.

 

Morrowind har ikke stor valgfrihet når det kommer til å forme selve historien, men valgene man tar har er med på å forme personen. Slik er det i New Vegas også, valgene man tar påvirker ikke selve historien i alt for stor grad før i epilogen, men underveis definerer det personen din. Dette er rollespill for meg, det at jeg kan være med og bestemme hvordan karakteren utvikler seg.

 

Og det er på dette punktet du og jeg ikke blir enige med mindre du skifter mening. For meg er ikke ett spill med en linjær historie hvor jeg ikke får noen mulighet til å være med å bestemme eller forme karakteren ett rollespill. Det er og blir en interaktiv fortelling hvor jeg kan styre personen og blir fortalt en historie. Litt som å lese en bok. Alt er forutbestemt og du kan ikke gjøre noe fra eller til. Derimot er spillet linjæt men gir meg valg som føles meningsfulle og er med på å forme karakteren er det uten tvil ett rollespill.

 

Du forstår jo ikke hva jeg sier. Er forskjell på å forme historien og karakteren. Spillet er jo per definisjon ikke lineært om det gir deg mulighet til å forme historien. Dragon Age: Origins, Mass Effect 2 og The Witcher 2 er ikke lineære spill. selv om de stort sett fører deg langs en gitt sti.

 

Som sagt er det viktigere for meg å forme karakteren enn å forme verdenen. Jeg mener alle spillene i TES-serien gir deg lite valgfrihet til å forme historien, men det er ikke mindre rollespill av den grunn. Spillene gir deg derimot stor frihet til å forme karakteren - eller spille en rolle - som er hovedformålet i et rollespill. For meg hvertfall.

 

Nøyaktig hva er det jeg ikke forstår? jeg har det hele tiden sagt at det er valgene som former karakteren som er viktige i ett rollespill har jeg ikke? Når jeg ser siste avsnittet ditt her angående TES serien så er jo det du skriver der identisk med det jeg skrev hvor du mener jeg ikke forstår hva du sier.. Så hvem er det som ikke forstår hvem her?

 

Du skriver "Du misforstår hva jeg mener. Jeg sier at man kan ha et linært rollespill, uten valg. Det er ikke muligheten til å velge utfall X over utfall Y som definerer et rollespill. Ikke for meg i hvertfall." X og Y er jo nettopp de valgene som er med på å definere hvem personen din er. F.eks i Skyrim er det ett oppdrag du får av ei jente som er kidnappet av banditter og ber deg ta dem. Underveis så er det tegn til at alt er ikke like enkelt som det ser ut til. Du møter sjefen og hvis du snakker med personen finner du ut at ting er langtfra så svart/hvitt som du ble fortalt av jenta. Her har du 2 valg. A: drepe personen og fullføre oppdraget, B: la personen leve og holde på slik hun drev med. Valget du tar her er med og direkte former personen din. I ett linjært spill uten valg kan du ikke forme personen. Og her er kjernen jeg skal frem til og har prøvd lenge på.

 

Feil. Det former verden rundt deg, da det bare har en effekt på personen(e) du velger å side med. Det jeg mener med å forme en karakter er å bygge den opp fra bunnen. Dark Souls er et flott eksempel. Det er et rollespill, men du tar aldri noen ordentlige valg med karakteren, utover å bygge kampferdighetene hans, og det er det jeg mener er å forme en karakter.

 

Å forme en karakter på måten du snakker om er ikke noe annet enn å forme en tenkt personlighet i hodet sitt. Ikke at det er noe galt med det, jeg tenker alltid på hvordan karakterens personlighet er, men det kan man liksågodt gjøre når man spiller Call of Duty eller Grand Theft Auto. Dette er ikke et sjangertrekk som er unikt for rollespillene.

 

Det jeg mener du ikke forstår er altså at du kan forme karakteren uten å ha moralske valg i spillet. Din Shepard i Mass Effect blir jo en ganske annen person om du velger å gå ned renegade-stien i stedet for paragon, og verden reflekterer dette. Det er egentlig ingen forskjell om du er en blodtørstig morder i Skyrim, eller om du velger å bare plukke blomster, for verdenen reagerer ikke noe annerledes på deg. Likevel mener jeg Skyrim er minst like mye et rollespill som Mass Effect.

 

Hvis verdenen i Skyrim hadde tatt hensyn til hvordan du formet karakteren din, ville det vært naturlig at folk sprang inn i husene sine og lukket dørene når du kom inn til byen hvis du har slaktet alle andre byene i spillet, i stedet for å hyggelig hilse på deg.

Lenke til kommentar

Feil. Det former verden rundt deg, da det bare har en effekt på personen(e) du velger å side med. Det jeg mener med å forme en karakter er å bygge den opp fra bunnen. Dark Souls er et flott eksempel. Det er et rollespill, men du tar aldri noen ordentlige valg med karakteren, utover å bygge kampferdighetene hans, og det er det jeg mener er å forme en karakter.

 

Å forme en karakter på måten du snakker om er ikke noe annet enn å forme en tenkt personlighet i hodet sitt. Ikke at det er noe galt med det, jeg tenker alltid på hvordan karakterens personlighet er, men det kan man liksågodt gjøre når man spiller Call of Duty eller Grand Theft Auto. Dette er ikke et sjangertrekk som er unikt for rollespillene.

 

Det jeg mener du ikke forstår er altså at du kan forme karakteren uten å ha moralske valg i spillet. Din Shepard i Mass Effect blir jo en ganske annen person om du velger å gå ned renegade-stien i stedet for paragon, og verden reflekterer dette. Det er egentlig ingen forskjell om du er en blodtørstig morder i Skyrim, eller om du velger å bare plukke blomster, for verdenen reagerer ikke noe annerledes på deg. Likevel mener jeg Skyrim er minst like mye et rollespill som Mass Effect.

Hvis verdenen i Skyrim hadde tatt hensyn til hvordan du formet karakteren din, ville det vært naturlig at folk sprang inn i husene sine og lukket dørene når du kom inn til byen hvis du har slaktet alle andre byene i spillet, i stedet for å hyggelig hilse på deg.

 

Enhver som rollespiller og har gjort det vet at en stor del av rollespillinga vil alltid foregå i hodet fordi begrensningene i spillet ikke alltid passer inn. Og det å lage å forme en person det foregår på to plan det du ser i spillet og resten av personligheten i hodet ditt. Hvis du spiller ett spill hvor alt foregår i spillet og man har ingen moralske valg så sliter jeg med å se at det er ett særlig bra rollespill. Nettopp fordi personen min blir vanskelig å forme. Ja jeg kan sette ut stats og våpen og slikt, men hvorfor? Hva er det som driver han? Hva er bakgrunnen hans osv. Og her kommer biten som tilsier at jeg aldri kunne klart å rollespilt i CoD, ingen alternativer hverken eller. Ingenting å bygge en historie på annet enn det spillet gir deg.

 

Etter nesten to tiår med rollespill på både PC og i penn og papir form så tar jeg rollespillinga litt mer seriøst enn at jeg skal bare lage meg en karakter jeg spiller på en PC. Jeg bygger en story som skal støttes av valgene jeg personen min ville føle var naturlige. Det er ikke til å stikke under en stol at oppbyggingen av personen din er viktig, men alt dette er også valg slik jeg ser det. Skal jeg lage en tyv/kriger/magiker? Skal jeg velge det våpenet eller det våpenet, den egenskapen eller den. Alt dette anser jeg som valg på lik linje med de valgene oppdrag og spillet gir generelt. Sånn sett er Skyrim og ME begge rollespill. Og det har ikke så mye å si for meg om verden formes av valgene så lenge det jeg serveres virker troverdig, dog jeg har ett problem med rollespill som gjør ting som får hele verdene jeg spiller i til å virke lite troverdig.

 

ME er ett godt eksempel på hvordan personer husker de moralske valgene dine, Skyrim har ikke dette og det er en ting jeg savner. Skyrim har mange andre valg, men det er ett svakt rollespill alt i alt. Og jeg sier dette selv om jeg regner meg som en fan av spillet. Med mine 550 timer har jeg sett mye av spillet og vet at det langtfra er ett perfekt rollespill. Skyrim gjør mye riktig, men det skulle uten tvil vært lagt til at folk kjente deg igjen for dine handlinger. for ingenting er dummere enn når du som archmage besøker Balgruuf i Whiterun og stikker bortom magikeren hans og han sier. "if you got the aptitude, you should visit the mages college". Eller Nazeem som konstant sier til en Thane av Whiterun "Do you get to the Cloud District very often? Oh, what am I saying, of course you don't.". I min neste gjennomspilling vil nazeem dø hardt og lenge hvis jeg hører det en gang til for å si det sånn. ;) Dette er ting som definitivt trekker inntrykket på Skyrim ned, men takket være ett system som lar meg utforske og bygge personen slik jeg vil med egenskaper er det ett bra spill. Det kunne bare vært dobbelt så bra hadde det hatt ett system som gjorde at NPCer kjente igjen hva du faktisk var.

 

Sånn sett er vi enige i hva som gjør ett rollespill til ett rollespill. Ett rollespill trenger ikke å ha masse valg som former verden/personligheten hvis du har masse å velge imellom når du bygger personen da er det personbyggingen som er interessant. Et eksempel på dette er Skyrim, her bygger du en person i en verden som i stor grad hopper og driter i om du plukker blomster eller er en massemorder. ME 2 er ett eksempel hvor storyen er viktig og former personen mens selve personoppbyggingen er relativt enkel og ikke akkurat noe å hoppe i taket for. Hver av spillene er ikke dårlige rollespill, skyrim har en svak rpg del med god personbygging, mens ME2 har en sterk rpg del med svak personbygging. De løser det på en grei måte og den ene svakheten oppheves av styrken til den andre biten.

 

Det man derimot kan diskutere er hvilke rpg mekanikker som gjør ett spill bra eller dårlig. Fordi selve biten av hva som gjør ett rollespill til ett rollespill er vi enige i.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...