Gå til innhold

Menneskets natur  

7 stemmer

  1. 1. Hva er et menneske?

    • En høyutviklet biologisk, materiell robot uten noen fri vilje.
      0
    • En levende (åndelig) skapning med evnen til å velge.
    • Jeg vet ikke...
      0


Anbefalte innlegg

Jeg har nok ikke tid til å engasjere meg i noen stor debatt nå, men jeg vil gjerne dele noen tanker om forholdet mellom den fysiske virkeligheten, den åndelige virkeligheten og menneskets natur. Dette er en bibelsk videreutvikling av det jeg tok opp i den forrige tråden min. Hentet og tilpasset fra bloggen min.

 

Hvilket inntrykk har du av jøden Jesus fra Nasaret? Hva sitter du igjen med når du leser om ham? Undring? Frykt? Mystikk? Vantro? Overbevisning?

 

I Nasjonal ungdomsundersøkelse - ung tro og hverdag (2006), ble tusenvis av norske ungdommer stilt spørsmålet Hvem var Jesus? Utfallet ble at:

  • 47 % tror Jesus var Guds Sønn, der kun 28 % (av de 47 %) tror Jesus sto opp fra de døde;
  • 23 % tror Jesus var en vanlig historisk person;
  • 14 % vet ikke hva de skal mene;
  • 10 % tror ikke Jesus eksisterte.

Er ikke dette interessant? Enda 47 % av vanlige norske ungdommer hevdet å mene at Jesus fra Nasaret var Guds Sønn, så var det bare ca. 1/3 av dem som trodde at Han som Guds Sønn faktisk sto opp fra de døde. Hvordan har det seg? Hvorfor har vi i vårt vestlige samfunn problemer med å tro på det vi ikke kan intellektuelt forklare eller helt forstå, sånn som Gud og mirakler?

 

I det informasjonsorienterte, vestlige samfunnet som vi har vokst opp i, har vi blitt oppdratt som individer til å se verden rundt oss fra et materielt perspektiv. Selve definisjonen på kunnskap er for oss vestlige viten om den fysisk målbare og sansbare verden rundt oss. Den eneste offentlig anerkjente virkeligheten i vårt sekulære samfunn, er den virkeligeten som man måles, analyseres og kategoriseres av instrumenter. Alt annet blir enten skjøvet ut i fantasiens verden, eller gitt et nytt navn og form og skuffet inn i den materielle, "naturlige" boksen igjen.

 

Følelser og drømmer. Er ikke de latterlige? Ingen av oss har noensinne sett eller kunnet påvist en følelse; og hvem er det av oss som fnyser i komplett vantro når en venn eller venninne forteller siste natts drøm? Helt uten noen som helst form for bevis, tar mange av oss for gitt at hva den andre hevder å ha drømt er sant, uansett hvor absurd eller tilfeldig drømmen måtte være. Hvorfor gjør vi det, da?

 

Tenk hvor kult det hadde vært å ha en ekte robot. En som kunne diskutere, observere og handle; som kunne vaske huset for en, luke i hagen, hente posten... Og tenk om en slik robot var utstyrt med den kraftigste prosessoren og hundrevis av terrabytes med minne, så den kunne forklare, forstå og løse alle slags problemer! Ville ikke du villet gifte deg med en slik perfekt, "ufeilbar" robot, om det var mulig? De fleste av oss ville forhåpentligvis takket nei fordi roboten ikke var et ekte menneske som kunne føle eller velge. En robot er alltid forhåndsprogrammert og har ingen vilje eller bevissthet til virkelig å elske eller sette pris på en. Men, kunne man ikke bare lære den opp, da? forklare hva følelser er for noe slik at den skjønte det?

 

Hvordan ville du ha beskrevet følelsen glad til en robot? Ville du sagt hva man pleide å gjøre når man var glad? som å smile? Ville et robotslig smil på slutten overbevise deg om at roboten hadde skjønt det? Ville roboten da forstå hva glede er? Neppe. Følelsen glad kan ikke fullstendig kommuniseres og forstås ved ord eller sammenlikninger eller handlinger. Den må oppleves for virkelig å kunne fattes. Kun som et fullverdig, følende menneske kan man forstå alt ved hva en følelse er. Og en følelse kan best forklares ved å sammenlikne den med andre følelser. Følelsene er en helt annen dimensjon i mennesket enn det rasjonelle. God logikk eller kunnskap betyr noe helt annet for oss enn gode følelser, enda vi kaller begge for gode. Kunnskap og rasjonalisering kan vekke gode eller dårlige følelser; men gode og dårlige følelser kan også oppstå foruten noe kunnskap eller rasjonell virksomhet (som puberteten illustrerer ganske fint!). Alt dette går dessverre herr Datamaskin glipp av.

 

Følelser, som vi vet eksisterer, er altså ikke mulige å forstå ved hjelp av instrumenter, roboter eller annen teknologi. Man må være en levende skapning for virkelig å forstå og sette pris på dem. De utgjør en helt annen, unik dimensjon i mennesket enn intellektet. Er følelsene dermed mindre viktige eller nødvendige?

 

Dette gjelder også for det åndelige i mennesket. Man får ikke hele det levende mennesket inn i den moderne "vitenskapens" materialistiske boks -- og hvorfor skulle man ønske å materialisere alt, uansett? At vi lever og er bevisste, viser at vi er så mye mer enn maskiner! Det er helt tydelig at vi mennesker har en tredje "dimensjon" i sinnet vårt i tillegg til følelsene og intellektet; vi har en selvbevisst livsånd. Livet i seg selv er et mysterium vi ikke forstår eller kan måle med instrumenter; og enda vet vi (forhåpentligvis) at livet er et faktum fordi vi tilsynelatende lever og tenker! (Til og med Descartes kunne ikke tvile på det.) Et annet ord for denne bevisstheten i oss, kan være samvittigheten eller viljen med dets grunnleggende, moralske prinsipper som vi alle mer eller mindre deler. Vi opplever å ha god samvittighet og dårlig samvittighet, som også er påvirket av kunnskapen vi har og følelsene våre. Følelsene kan overskygge samvittigheten og viljen, og de kan respondere til dem. Kunnskapen og den intellektuelle rasjonaliseringen vår kan også virke inn på samvittigheten og viljen; men de kan også være maktesløse overfor en dårlig samvittighet som ikke vil gå bort.

 

Som mennesker med fysiske og emosjonelle behov, forstår vi at det finnes noe som kan stille disse behovene i virkeligheten vi lever i. Men hva med det åndelige i oss?

 

Det er her vårt materialistiske, sekulære samfunns ideer og praksis simpelthen ikke strekker til. Det intellektuelle, materialistiske verdenssynet promotert av den moderne vitenskapen, vil aldri kunne favne hele virkeligheten som vi mennesker hver dag lever i, og dermed aldri bidra til å løse åndelige mysterier og fylle de åndelige/moralske behovene som vi så opplagt (se helt øverst) har. Ved rent vitenskapelige modeller, teorier og instrumenter, kan den radikale materialisten oppleve det åndelige (moral/etikk, samvittighet, livet, åndelige mysterier, mirakler) like så mye/lite som at en robot gjennom CPU-en sin vil kunne oppleve følelser. Kunnskap og rasjonalisering hjelper oss riktignok med å opplyse samvittigheten og viljen, samt til å få en veldig grunnleggende forståelse av den usynlige, åndelige virkeligheten i oss og rundt oss; men de har sine begrensninger i å kommunisere alt det som oppleves i den åndelige sfæren fordi det er snakk om en helt annen dimensjon som kun ordentlig kan fattes og settes pris på på åndelig vis gjennom egen erfaring.

 

Åndelige sannheter kan kun forstås og settes pris på fullt ut av den åndelige og ved hjelp av det åndelige. Å kreve et rasjonelt og matematisk svar på hvordan Gud kunne skape universet fra ingenting, hvordan Han kan være alle steder på én gang, utføre mirakler, eller hvordan Den Hellige Ånd kan bo inni oss (eller Jesus stå opp fra de døde!), viser at man ikke har en sterk sans for (bokstavelig talt) den høyåndelige virkeligheten som strekker seg forbi vår begrensede kunnskap og intellekt. Vi må forstå og huske at vi mennesker aldri vil kunne favne hele virkeligheten, hele kosmos, med vårt intellekt. Uten troen/tilliten og avhengigheten av en Gud som åpenbarer sannhet for oss, er vi hjelpeløse. Skal vi derfor klappe sammen og bare unngå det vi ikke forstår, og kun leke med det (vi tror) vi vet i vår lille sandkasse?

 

Hos de fleste mennesker krever den åndelige forståelsen og verdsettelsen av åndelige sannheter, et aktivt valg, dvs. trening av ens "åndelige muskler", som da først og fremst består av samvittigheten og viljen. Som mennesker kan vi velge å anvende samvittigheten -- det vil si å handle på den -- eller å la være. Noen mennesker som av naturen er mer åndelig fintfølende enn andre, kan lettere kjenne Den Hellige Ånds innflytelse på deres samvittighet, noen ganger selv uten å vite om Gud og at det er Guds Ånd som leder dem (se Rom 2,14-16). (NB! Kjennetegnet på at det er Guds Ånd som beveger en, er alltid når en tanke eller innskytelse er i samsvar med det store kjærlighetsprinsippet av å elske Gud først og fremst, og ens neste liksom seg selv (Matt 22,37-40). Bibelen er klar på at ikke enhver innskytelse i samvittigheten er fra Gud. Også onde engler kan påvirke samvittigheten vår og gi oss tanker og innskytelser. Enhver tanke og innskytelse burde alltid veies opp mot de guddommelige prinsippene som uttrykt gjennom Jesus og Skriften.)

 

Så kan man spørre: Hvorfor må vi mennesker gjøre et aktivt valg for å tilegne oss kunnskap om den åndelige virkeligheten rundt oss (som vi ikke engang kan direkte se), og for å følge samvittigheten vår og å stole på Gud? Hvorfor kommer ikke alt dette bare naturlig fra vi blir født?

 

Én ting er at like så lite som vi blir født med kunnskap om den fysiske verden, er vi født med forståelsen og verdsettelsen av moralske prinsipper og åndelige sannheter. Vi blir født med hjernen og bevisstheten, men vi må trenes opp til å tilegne oss informasjonen og kunnskapen om den fysiske, psykiske og åndelige verden vi lever i etter hvert som vi modnes og vokser til.

 

En annen ting er menneskelig degenrasjon pga. moralske lovbrudd. Dessverre, på grunn av menneskets valg helt i begynnelsen ved å bryte med det guddommelige prinsippet om å elske Gud over alt annet, har synden -- bruddet på Guds åndelige/moralske lover -- over lang tid svekket vår åndelige og moralske natur så betraktelig, at de fleste av oss i dag er av naturen nesten åndelig blinde og invalide. Det "åndelige øyet" som var ubesudlet i Edens hage der Adam og Eva kunne se og samtale ansikt til ansikt med Gud og hellige engler med en plettfri samvittighet og vilje (1 Mos 2-3), degenereres ved synd. Synd er brudd på naturlige, åndelige lover innstiftet av Gud som er ment å verne Guds skapninger. Man synder ved å ofre evige, moralske prinsipper basert på høyåndelig sannhet, for midlertidige, fysiske og psykiske inklinasjoner og lyster. Og akkurat slik som at kroppen blir syk og svekkes når man ikke følger de fysiske lovene som Gud har innsatt (ved å få nok søvn, mosjon, sunn kost, vann, sollys, osv.), blir samvittigheten og viljen, som begge utgjør vårt åndelige øye, syke og svekkes når man bryter Guds åndelige/moralske lover. Det blir vanskeligere for oss å skjelne mellom hva som er godt og hva som er ondt, hva som er av Gud og hva som er av den onde.

 

“... Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden [fysisk og åndelig]. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.” (Rom 5,12)

 

“Men et sjelelig [ikke-åndelig, sekulært] menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme. For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn.” (1 Kor 2,14-16)

 

Problemet med synd er at den degenererer og ødelegger mennesket, både fysisk, psykisk og åndelig. Bibelen lærer at det verdenen vi lever i kaller visdom, ikke egentlig er visdom, men dårskap, nettopp fordi at falne mennesker av naturen er korrupte av synd og ikke ser sin egen blindhet og korttenkthet. Paulus snakker om dette i 1. Korinterbrevet 1 og 2. Et grunnleggende eksempel på hva Bibelen kaller guddommelig visdom og hva den kaller demonisk (verdslig) "visdom", er det bibelske prinsippet "elsk din neste som deg selv" (Den gylne regel) vs. darwinismens prinsipp "den sterkeste overlever". "Elsk din neste som deg selv" og "den sterkeste overlever" er to prinsipper som går direkte imot hverandre. "Den sterkeste overlever" er et egoistisk prinsipp der alt handler om en selv og sine interesser på bekostning av fellesskapet. Den gylne regel er et prinsipp som handler om fellesskapets beste på bekostning av en selv.

 

Hvilket av disse to prinsippene er mest rasjonelle, dersom det rasjonelle er det som fremmer mest godt for flest individer? De fleste ville si at det er mer rasjonelt å leve etter den gylne regel fordi den fremmer det gode for alle i et samfunn (kjærlighet, glede, fred, rettferdighet, håp, harmoni). Om alle elsker hverandre like høyt som seg selv, så vil alles behov bli fylt, og alle vil ha det godt! Men hva med darwinismens prinsipp? Fremmer det kjærlighet, glede og fred? Nei. Dette egoistiske prinsippet fremmer heller urettferdighet, hat, stridslyst, begjær, misunnelse, kaos og ødeleggelse.

 

Til tross for at vi de fleste av oss vet i samvittigheten hva som er rett og riktig, har vi likevel tendensen til å bryte med det og følge det egosentriske prinsippet ved å sette våre egne behov foran andres. Er dette rasjonelt eller moralsk riktig? Egentlig ikke, for om alle gjorde dette ville etter hvert ingen bry seg om andres ve og vel. Da blir det slik at den som er sterkest og greier å kave mest til seg, har det best en kort stund lengre enn de andre, mens de svakere lider og dør. Det egosentriske prinsippet er ikke veldig vist når det gjelder å sikre ens eget og et samfunns ve og vel, og det fremmer bare det negative. Vi mennesker kan ikke leve helt uavhengig av andre mennesker; vi er skapt som sosiale vesener.

 

Ifølge Bibelen kom Guds egen Sønn til jorden for å ta straffen vi fortjente ifølge rettferdighetens lov, og for å kunne helbrede oss både åndelig, psykisk og fysisk. Da Jesus dro tilbake til Faderen, lovte Han å sende Den Hellige Ånd, den tredje Personen i Guddommen, som skulle ta over Jesu arbeid på jorden. Det er Den Hellige Ånd som beveger på menneskers samvittighet og overbeviser alle mennesker om hva som er ondt, hva som er godt og hva som er rettferdig:

 

“Og når han [Den Hellige Ånd] kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; om rettferdighet, fordi jeg [Jesus] går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste [satan, Anklageren] er dømt.” (Joh 16,7-11)

 

Ifølge Bibelen finnes det åndelige krefter som kjemper imot Gud og ønsker å spre løgner om og anklage Gud for alt ondt. Dette medfører at mange oppriktige mennesker responderer til den elskelige personen Jesus med samvittigheten, men grunnet trodde løgner om Gud (og dermed vonde følelser mot Gud), at de likevel velger bort Ham som Guds Sønn. Det er når kunnskapen/intellektet og samvittigheten bekrefter hverandre at mennesker først ordentlig kan ta et valg mellom godt og ondt.

 

Noen mennesker (som f.eks. den tidligere ateisten Walter Veith) lever eller har levd store deler av sitt liv i en fornektelse av hva mennesket er, av hva de selv er. De fornekter at mennesket er mer enn en biologisk maskin, at livet er mer enn det vi vet og forstår, og at det finnes en åndelig virkelighet som korresponderer med menneskets åndelige behov. Det finnes absolutt intet godt, verken på det rasjonelle, emosjonelle eller moralske planet, i å innta en slik blindt fornektende og sta holdning overfor livet. Dette er simpelthen åndelig og moralsk selvmord som leder til intet annet enn kaos og død. Ofte er det misforståelser og løgner om Gud som sårer det aller innerste i en, som har ledet mennesker til å innta slike ekstreme, anti-åndelige standpunkt; men man kan og burde aldri tviholde på noe man i ettertid forstår bare er et rykte, en løgn eller myte. De psykiske og åndelige sårene kan likevel være veldig dype og en lang helbredelsesprosess nødvendig; men slike sår vil aldri kunne heles ved å lukke ens hjerte og stenge mørket og løgnene inne. Man må holde det om så bare aldri så lite åpent så muligheten for at lys og sannhet overhodet kan slippe inn og erstatte mørket, løgnene og de korrupte følelsene.

 

“Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legeme lyst. Men er ditt øye sykt, blir hele legemet mørkt. Om nå lyset i deg er mørke, hvor dypt blir da ikke mørket!” (Matt 6,22-23)

 

Jesu helbredet og renset alle som kom til Ham; og Han gjør det samme i dag gjennom sin Ånd. Han har lovt at alle som kommer til Ham og får et rent hjerte -- et friskt åndelig øye, en ren og frisk samvittighet og vilje opplyst av Guds godhet, sannhet og rettferdighet -- skal se Gud!

 

“Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.” (Matt 5,8)

 

Vil du være i stand til å se Gud i ditt eget og andres liv? Det vil jeg!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...