Å være redd for hva som er under deg? (I vannet.)

[AnonymDiskusjon]

Heisann.

 

Jeg hadde ingen anelse over hvor jeg skulle plassere dette, men det går jo på det psykiske, så tenkte kanskje at det passet inn her.

 

Jeg er ganske glad i å svømme, om det så er i basseng eller sjøen. (Salt/ferskvann spiller ingen rolle, men foretrekker ferskvann da det ikke er maneter der.)

 

Det er ikke så ofte jeg svømmer mtp temperatur og sånt i sjøen, men jeg merker ofte nå at jeg er litt "redd" eller tenker for mye på hva som kan være under meg når jeg svømmer..

 

Se det for deg, det er 20m dypt, det er helt svart når du ser ned, og det kan være alt mulig av arter fra havet som er under deg når du svømmer. Den tanken skremmer meg, fordi jeg ikke har kontroll over hva som er rundt meg.

 

Men som resultat av dette, så liker jeg ikke holde meg på en plass når jeg svømmer, hvis jeg skal foreksempel snakke med noen midt ute på "fjorden" så pleier jeg å bevege meg hele tiden, kanskje mer for å vise at jeg "er her" til andre arter eller lignende.

 

Ikke det at jeg ikke føler meg trygg, for det er jo ikke noe særlig med hai eller lignende her jeg bor , men jeg synes bare det er litt ubehagelig.

 

Dèt, samt at hvis man har bena "rett ned" når man skal liksom "stå stille" i vannet (og du ikke kan stå på bunnen), så liker jeg ikke den følelsen heller gitt, det blir jo vanligvis litt kaldere nederst på bena om du lar dem dingle rett ned når du skal følge med på noe eller bare holde deg oppe.

 

Jeg poster dette som anonym da jeg føler at andre kanskje synes det er litt rart osv.

 

Men er det noen som har følt det samme, eller evt har noen råd, så vil jeg gjerne høre om det.

 

Anonym poster: 20de72291b360254f0b64ac5f8ca3f6b

[Lovegame]

Er vel ikke så rart. Jeg liker ikke å se store objekter under vann, f eks båter og store steiner. Får rett og slett frysninger av dette.

[nomore]

Har samme "skrekk" som deg, i grunn. Når det er så dypt at eg ikke kan se hva som er der, så føler eg meg utrygg. I en båt er det ikke noe problem, ei heller om eg har vært nede og sett bunnen der hvor eg ellers ikke kan se den. Mao er frykten mer knyttet til hvor dypt det er der, ikke hva som skjuler seg. Føler eg da.

 

Men eg er bevisst på problemet og lar det ikke påvirke badeaktivitetene særlig. Svømmer rett som det er i et lite vann her eg bor når eg er ute og trener. Men det er alltid med en liten "uggen" følelse i magen.

[AnonymDiskusjon]

I båt er det heller ikke et problem for meg.

 

Og det er sant, det er det "ukjente" som er skremmende, synes jeg. I et basseng kan man se bunnen, det kan man som oftest ikke i sjøen. Anonym poster: 20de72291b360254f0b64ac5f8ca3f6b

[Lovegame]

I båt er det heller ikke et problem for meg.

 

Og det er sant, det er det "ukjente" som er skremmende, synes jeg. I et basseng kan man se bunnen, det kan man som oftest ikke i sjøen. Anonym poster: 20de72291b360254f0b64ac5f8ca3f6b

 

Føler dette blir litt motsatt for meg. Jeg trives godt når jeg ikke ser bunnen. Ser jeg bunnen, og alt som ligger der (om det er dypt) føler jeg meg uvel. Vi mennesker er skrudd sammen på en rar måte.

[nomore]

Ja, mennesker er skrudd sammen på merkelige, og forskjellige måter

 

Eg er generelt sett ikke redd for det ukjente. Men svarte dyp liker eg ikke. Så lenge eg kan se bunnen, uansett hvor dypt det er, så er det ok.

[Gjest Slettet-zrvhadpo]

Jeg har det akkurat som deg, og det er helt normalt!

Jeg har rett og slett valgt å "stikke av" fra de strendene hvor det er tang og tare, og bader heller på strender der bunnen består av sand, sand, og sand.

Også bader jeg aldri på dypet. Liker ikke følelsen, så da gidder jeg heller ikke å provosere den frem.

[Smokeeye]

Vann er skummelt! :-)

 

Neida, men kjenner en del som opplever tilnærmet det du gjør TS.

Personlig så har jeg direkte skrekk for å svømme i det ukjente etter en opplevelse som ung der jeg

ble hekta fast i noe tang lignende, etter det *må* jeg kunne se hva som er under meg.

 

Hive meg ut av en båt midt på havet? No- feck'n go. ;-)

[Kakofoni]

Det er helt normalt. Hater spesielt å svømme i kanskje to meter grunt vann som er fylt av tang og tare. Da grøsser det oppover ryggen på meg.

 

Det viktigste er at du ikke unngår slike situasjoner fordi du blir litt redd. Da har det en tendens til å bare bli verre!

Endret 12. juli 2012 av Kakofoni

[nomore]

Ikke helt enig. Den eneste måten å overvinne frykten på er å bli kvitt den. Og venner man seg til det, eller tilnærmer seg det man frykter gradvis, så forsvinner frykten også.

 

Tare og tang har eg ellers ikke noe problemer med.

[djgudleif]

Det er ingenting der nede som kan drepe deg. Du må føle deg sterkere enn det som er i vannet.

Bruker å si det til meg selv når jeg kjenner en slik redsel, enten når jeg svømmer eller er på telttur ute i skogen midt på natta. Føler meg badass og redselen går over.

Endret 12. juli 2012 av ikkespisgress

[Kakofoni]

Ikke helt enig. Den eneste måten å overvinne frykten på er å bli kvitt den. Og venner man seg til det, eller tilnærmer seg det man frykter gradvis, så forsvinner frykten også.

Men det var jo faktisk nøyaktig det jeg mente.

[KeyanZa]

har vært å svømt en plass som heter the wall. der var det 6 m dypt, menså går den en vegg som går rett ned over 2000meter rett ned, det var ikke gøy å svømme uttafor den veggen å se ned i mørket, da kan man begynne å se for seg et stort dyr komme i stor fart oppover med munnen åpen hehe.

[xelag1]

Elsker personlig å svømme, men som deg så må jeg alltid være i bevegelse for å vise at jeg er her på en måte.

[Samara]

Ingenting unormalt med dette

Føler det selv, i mer eller mindre grad (og avhengig av hvilket vann). Men dette føler jeg ikke som et problem, eller er noe som hemmer meg.

 

Jeg syns det er vesentlig verre, nærmest klaustrofobisk, å bli "fanget" under en båt/brygge e.l i vann (dette mistenker jeg har rot i opplevelser som barn). Misunner venninner og andre som f.eks i lek/utfordring dukker ned, svømmer under og kommer opp på andre siden av noe, lett som bare det.

[Itek]

Dette minner meg litt om meg selv når jeg kjører jolle i ukjent og grunt farvann. Så lenge jeg ser bunnen er allt ok. Men dersom jeg ikke ser bunnen er jeg "redd" for å gå på grunn

 

- Prøver å ikke tenke på det...

 

Jeg er heller ikke glad i å bade langt fra land... Vil helst ikke uti når jeg tuber/vindseiler/kiter. Å bade ved rakkebåen kunne vært kult, men tror jeg ville følt litt ubehag. Tenk hvor "høyt" det er ned til bunnen! :s

 

Er ikke noe jeg tenker på til vanlig... men har tenkt tanken, ja - prøver å fokusere på andre ting...

[Schnapps]

Må bare slutte meg til de fleste andre her - trådstarters 'frykt for dypet' (eller for hva som kan være der) tror jeg er ganske så normal.

 

Har det slik selv og får en litt ubehagelig følelse så snart det er mer enn noen få meter dypt, og å bade direkte fra en båt utpå 'dypet' synes jeg ikke så mye om. Og det har ingen sammenheng med om det er farlige saker i vannet eller ikke - ubehaget er tilstede enten det er en elv, et lite tjern eller ute i selve havet.

[Quote]

Du er ikke alene. Det var verre for meg tidligere da jeg var liten, men kjenner meg fremdeles igjen.

[Kosepute]

Jeg elsker å svømme og bade, det er det beste i hele verden, jeg svømmer bra også. MEN jeg får helt hetta av å tenke på alt som kan være under, foran, bak eller ved siden av meg. Jeg kan få hetta av å tenke på hva som kan befinne seg under danskebåten på tur til frederikshavn når jeg er med den også. Eller, mangelen på noe fast under meg.

 

Vann er vel ikke akkurat menneskets rette element heller. Vi er trege og uten særlig evne til å beskytte oss mot andre arter (lite hvithai her i nord, men de er uansett vår fiende), temperaturen er vel ofte for lav til at vi kan oppholde oss der i flere timer uten å bli nedkjølt (til slutt dø). Frykten for store rovdyr, evt store planteetere er rasjonell. Når man da tenker på store vann, fjorder og hav, med potensielt store dyr som beveger seg raskere enn oss, og som er tilpasset et liv under vann så er det ikke kjempe rart om man føler på litt frykt. Tror det kan være like greit.

[AnonymDiskusjon]

Jøss, det er flere som tenker det samme som meg enn jeg trudde jo! Dette var jo en lettelse egentlig.

 

Men er det noen som har funnet hjelp i noe? Greit nok at man kan overvinne frykten osv, men vil helst ikke utsette meg selv for dette om noen har funnet en metode som har funket for dem, hehe.

Anonym poster: 20de72291b360254f0b64ac5f8ca3f6b