Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

25 år, og begynner å studere nå, er stresset føler meg for gammel


Anbefalte innlegg

Hei

 

Blir 25 neste år, og da har jeg planlagt å gå petroliums teknologi til sommer, har brukt høsten på å ta opp fag for å høyne poengnivået mitt gått over 50 så jeg forhåpentligvis kommer inn i Stavanger.

 

Jeg sliter bare med en ting for tiden. Det er at jeg føler meg for gammel, at ingen vil ha meg som ansatt, da de vil heller ha yngre folk for å "molde" dem.

 

Skal sies, at jeg slet litt for 4-5 år siden, og jeg har alltid vært en person som engster meg over forskjellige saker. Fks om jeg er snill/god nok mot samboer, om jeg gjør en god nok jobb, om at jeg er tynn nok, sånne ting, jeg uroer meg mye for å si det sånn, og det er vel derfor at jeg har fokusert mye på dette "jeg er gammel opplegget".

 

Har vært veldig stresset, at ved en bachelor er jeg 28 år, og en evt master 30.

 

Samtidig er jeg veldig priviligert, sitter på 490 000 kr, uten lån, akkurat nå, men samtidig, når går jeg ut å kjøper meg et spill (saints row 3 siste eksempel) så får jeg dårlig samvittighet for at jeg bruker mye penger. Er så weird.

 

Men nå går jeg veldig off topic her. Uansett.

 

Har brukt årene etter videregående til å ta 1 år i militæret, der mista jeg 2 år pga sen start i sesjon. Så tok jeg 1 års kurs på BI i markedsføring og økonomi. Så har jeg tatt realfagsforkurs siden jeg ikke hadde 3mx/r2 og fysikk på vgs. Og nå har jeg en fulltidsjobb.

Og planer nå til sommeren å begynne å studere.

 

Tingen, er at jeg elsker jobben jeg har nå, og pappa mener det er viktig å gjøre det jeg vil. Det er ikke en super jobb, jeg jobber på en av de store elektronikk kjedene i landet, men samtidig jobber jeg med ting jeg brenner for, tver, teknologi, og jeg er samtidig flink til å selge forskikringer etc, og har en lønn på rundt 20 000 + utbetalt hver måned. Og når pappa sier sånne ting, blir jeg stressa, fordi jeg klarer ikke kjenne etter hva jeg vil. Penger betyr mye for meg, og hele min familie har vært svært suksess rike og tjent masse penger, og føler vel et lite press.

 

Noen som har noen tips?

 

Vet denne tråden ble veldig rotete. Beklager det.

 

Postet av anonym: 2c7d7c509453d88fcc3a9370e871dd1c

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du har samboer og du har en jobb du elsker.. og du er 25 år? Virker som du trives med hverdagen, hvorfor forandre den?

 

Om du virkelig vil studere til høsten, så er det jo ingenting galt i det.. men hadde jeg tjent over 20.000 i måneden + hatt samboer som 25-åring, så ville jeg bare fortsett og levd livet. :) Om du velger å studere, så kan jeg ta over livet ditt.

Lenke til kommentar

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger

 

Det hjelper.

 

Har bare en vrang forestilling på at jeg ikke er god nok, uansett hvor mye skryt jeg for på jobb, og når jeg yter 100% hver eneste dag. Er vel derfor jeg er stresset med jobb og utdanning, jeg tenker at det vil være noen yngre og bedre som er mer interessant for en potensiell arbeidsgiver.

 

Noen ganger så tror jeg at jeg må slutte å leve 6 måneder frem i tid, og heller være glad for det jeg har akkurat nå. Hørtes kanskje klisjeaktig ut.

 

Postet av anonym: 2c7d7c509453d88fcc3a9370e871dd1c

Lenke til kommentar

Hehe, det er ikke unormalt å begynne studiene når man er 25, kjenner flere på universitetet som starta når de var eldre. Går selv på UiO, og kan klart si at du ikke bør bekymre deg :)

Var selv litt stresset med å ikke "kaste bort år" på andre ting, men har sett i ettertid at det faktisk ikke hadde vært så dumt med feks. et år jobb, slik at jeg hadde hatt litt mere penger når jeg starta som student...

 

Syntes du ikke skal se så tungt på det, du har mange fordeler allerede nå! Du har penger nok til å slippe studielån, du har jobbet litt (noe som kan komme godt med til feks. sommerjobb). Og kurset fra BI er gull verd hvis du velger noe entrepenør-greier senere i studiet. Ikke tenk på forventninger fra familie etc. det viktige er at du gjør noe du har lyst til!

 

 

Det virker som om du ikke har så store problemer med å komme i gang med å studere, da du har tatt realfagskurs og fått gode karakterer der(regner ut fra at du her gått over 50 poeng, men jeg aner ingen ting om alderspoeng osv.).

Det store spørsmålet blir vel om du vil i gang med noen teoritunge år (dåg morsomme!), eller om du vil være stuck der du er nå, med relativt trygg jobb.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Eksen min følte seg unormal når han begynte på høyskolen rett etter vgs, fordi han var så mye yngre enn alle de andre. Så tror ikke du skal bekymre deg for det :)

 

Følg hjertet ditt, tenk på hva du vil jobbe med resten av livet og hva som gir en langsiktig stabil inntekt. Det er ditt liv, og du skal være fornøyd med det!

Lenke til kommentar

Du trenger ikke bekymre deg. Jeg begynte å studere i fjor høst. Er nå 25 år (fyller 26 i 2012). Hadde samme tankegangen som deg og var livredd jeg skulle føle meg eldgammel og bare gå i klasse med 19 åringer. Men sånn var det absolutt ikke! Flere i klassen er godt over 30, de fleste er litt oppi 20-årene. Det har jo litt å si hvilken linje man går, men tipper at halvparten av de du studerer med er rundt din egen alder. Det er veldig vanlig å ha jobba, gått annen skole, hatt friår osv mellom videregående og høyere utdanning, så ikke vær redd for å føle deg gammel!

 

Bor du i Stavanger nå? Hvis du liker jobben din godt er det kanskje mulig å tappe ned til ferievikar og jobber der om sommeren f.eks?

 

Håper du finner ut av det, og husk at det er bedre å angre på noe gjort enn ugjort!

Lenke til kommentar

Tror jeg skjønner hvordan du har det, altså.

 

Jeg begynte på min bachelor i fjor, og da var jeg 25. Jeg har to jobber ved siden av, flytter rundt etter disse og bor i korte perioder hos diverse familiemedlemmer. Kjæresten bor halvannen time unna, og det eneste jeg har som er ordentlig mitt er bilen.

Så at du har både fast jobb og samboer, det vil jeg si er bra for en i midten av tjueårene. Hvis du ønsker å ta en utdannelse må du også tenke på hva du kan vinne på det. Er det deg selv eller andre du prøver å tilfredstille?

 

Jeg gjør det egentlig mest fordi jeg ikke har noen ambisjoner overhodet, og da kunne jeg like godt finne på noe annet i tre år.

Lenke til kommentar

Har hørt att mange lege studenter starter først etter de er 24 siden en del trenger ekstrapoen og alderspoeng. Om du går master så er du ferdig sammtidig som dem. Har lest at snitt alderen for studenter i norge gradvis går oppover. Er også en en del i 40 ra som omskoleres, men mulig de er mer på høyskoler?

Lenke til kommentar

Da er du (trådstarter) vel 87-modell, som meg. Begynte selv å studere igjen denne høsten, uten at alderen har vært noe stort problem. Man merker til tider at mange er litt yngre enn seg selv, men det er jo forsyne meg folk på over 50 som studerer der også. Tør ikke tenke meg hvor ille ex. phil. hadde vært dersom jeg var 18-19, jeg som synes det er forferdelig nå. De ekstra årene gjør det litt greiere.

Endret av Dellers
Lenke til kommentar

Det er som Logaritmemannen sier, ingen grunn til å stresse pga. alderen din. Jeg selv går 3. året, og her er det flere 86-87 modeller, noen rundt 30 og noen enda eldre. De rett fra vgs, slik som meg, er i fåtall. Jeg føler meg faktisk ofte "for ung", mange av de andre har annen erfaring som de drar nytte av, pluss at de ofte virker enda mer målrettet og virkelig vet hva de vil. Jeg vet ikke hvordan det er på UiS, men jeg er sikker på at det går bra :)

 

Det er heller aldri for sent å lære vet du.

 

Du må finne ut av hva du vil selv, ikke hør på hva alle andre mener og forventer :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...