- Å krige er bedre enn sex. Norske soldater i Afghanistan blir kritisert av politikerne

[nebrewfoz]

Norge er i en krig.

Nei. Norske soldater kriger i A-stan, men det betyr ikke at Norge er i krig.

 

I Norge går livet som vanlig - og det er delvis det som gjør at det blir så stort clash mellom det dagligdagse livet i den mediepolitiske andedammen her hjemme og den rå virkeligheten som soldatene opplever i A-stan.

 

Skal soldatene våre være med å krige, så får vi enten holde for ørene og se en annen vei når de utfører jobben de er sendt for å gjøre, eller så får vi ta inn over oss at krig ikke er pent og lære oss å leve med det. Det siste hadde kanskje vært det beste, tatt i betraktning at disse soldatene en gang skal hjem. Det finnes nok av kunnskap om hva som kan skje med soldater som kommer hjem til et land der så å si ingen forstår hva de har vært igjennom.

 

Hvis "vi" sender soldater til A-stan på våre vegne, så burde de kanskje kunne kreve av oss at vi prøver å forstå hva det er vi sender dem for å gjøre ... Og da holder det ikke å si at man er "deeply shocked" over det man hører.

[Laughing Madcap]

http://www.dagbladet.no/2010/09/29/nyheter/krigsforbrytelser/irak/afghanistan/13621129/

 

Skremmende. De burde klare å gjennomskue eller avslöre en slik psykopat tidligere, ikke at jeg tror han er representativ for hele USAs här, men det er ubehagelig.

Endret 29. september 2010 av Sebbe

[Rata101]

Norge er ikke i krig, og jeg er lei av å høre det bli brukt som en unskyldning. Norge har en ørliten kontingent av profesjonelle soldater stasjonert i Afghanistan. Krig er noe helt annet. "Fienden" er ikke noe annet enn en gjeng med uniformløse bønder. Afghanistan i seg selv, er knapt nok en nasjon.

 

Dette med at "vi" har en "utømmelig tørst etter blod" er komplett bullshit. De aller fleste mennesker er ikke interessert i å drepe eller krige. Tilogmed selverklærte tøffinger, må¨tydeligvis ty til midlertidig sinnsykdom for å klare å skyte på folk (for enkelte er den desverre permanent). Hvorfor får jeg inntrykk av at så mange som er for mere millitær vingling i Afghanistan, lever i en romantisk dagdrøm? En dagdrøm som sovjetunionen led under for bare noen få år siden. De spillte bokstavelig talt tusenvis av liter med blod på å ikke klare å utrette en dritt. Og nå skal vi gjenta suksessen, "fordi det er krig"? Å være breial er ikke en strategi.

Endret 30. september 2010 av Rata101

[The Avatar]

Synest det er rart at forsvaret går så aktivt ut for å avkrefte og benekte slike uttalelser.

 

Folk er forskjellige og eg ser ingen grunn til at ikkje enkelte kan seie at å krige er betre en sex og faktisk meine det. Dersom det norske forsvaret har funnet ut at slike soldater er uønska så burde dei luke dei ut i starten og ikkje nå starte å beklage seg i media.

[sosialliberal]

Norge er ikke i krig, og jeg er lei av å høre det bli brukt som en unskyldning. Norge har en ørliten kontingent av profesjonelle soldater stasjonert i Afghanistan. Krig er noe helt annet. "Fienden" er ikke noe annet enn en gjeng med uniformløse bønder. Afghanistan i seg selv, er knapt nok en nasjon.

 

Vel, jeg er ikke helt enig, til tross for at jeg skjønner hva du vil fram til, og anser argumentet ditt som legitimt. Rent teknisk så mener jeg at Norge er i krig. La meg forklare og begrunne min påstand fra en tidligere tråd som jeg deltok i.

 

La oss da starte med selve definisjonen på krig:

 

Krige er ”åpen væpnet konflikt mellom nasjoner eller stater, eller mellom parter i den samme staten utført med våpenmakt mellom fiendtlige parter eller nasjoner”

 

Den første variabelen som utgjør definisjon på krig er forutsetning om væpnet konflikt. Norge er i stor grad involvert i en væpnet konflikt, om vi liker det eller ikke, fordi våre soldater gjennom ratifisering fra norske myndigheter, som for øvrig har monopol på voldsbruk, er involvert i direkte strid mot andre eksterne aktører. Dermed oppfyller Norge den første variabelen som er kravet om væpnet konflikt. Det som kan være usikkert moment i forbindelse med dette er selve terminologien åpen konflikt. Hva definisjonen legger i termen åpen kan tolkes litt forskjellig.

 

Den andre variabelen som definisjonen inkluderer er at denne væpnede konflikten foregår mellom stater eller nasjoner. For Norges del er dette soleklart, Norge er en suveren stat anerkjent i FN fra alle deres medlemsstater, og en stat der regjeringen nyter full legitimitet fra folket. Det siste betyr at avgjørelsen fra de norske myndighetene om å delta i væpnede handlinger er legitime fordi den norske regjeringen er en legitim regjering, til tross for at ikke alle er enige med beslutningen om å sende de norske soldater til Afghanistan.

 

Når det gjelder motparten så er det litt verre å konstantere om de oppfyller det samme kriteriet. Norge er involvert i en åpen væpnet konflikt mot al-Qaida, som er en statsløs organisasjon. Dermed er det vanskelig å konkludere med at Norge er i krig fordi motparten oppfyller ikke kravet om å være en stat eller nasjon. Samtidig er Norge i krig mot Taliban, som først og fremst er en politisk organisasjon, men også en organisasjon som per i dag ikke er en del av de afghanske styringsmaktene. Hvorvidt denne organisasjonen kan betraktes som en del av den afghanske staten er kontroversielt fordi organisasjonen var en del av statlig apparat på tidspunktet Afghanistan ble angrepet fra eksterne aktører. Det er heller ikke tvil at denne organisasjon nyter en del støtte og legitimitet fra en del av befolkningen som fremdeles anser Taliban som sin legitime regjering. Det som derimot er ikke noe tvil om er det faktumet at norske soldater opererer innenfor et området som definerer grensene til en annen anerkjent stat – som i dette tilfelle er Afghanistan.

 

Med bakgrunn i dette kan vi si at Norge i stor grad er involvert i en væpnet konflikt. Det som er problemet i forhold til dette er at sentrale myndigheter i staten der norske soldater opererer har godkjent norsk tilstedeværelse siden Norge er del av NATO- styrker. Problemet blir enda mer komplisert fordi denne sentrale myndigheten i Afghanistan er innsatt som følge av, og er resultat av, angrepet på landet fra eksterne aktører. Mye av dette er avhengig av subjektive preferanser til de involverte parter i konflikten, spør man for eksempel Taliban vil de nok utelukkende mene at Norge er i krig mot det afghanske folket og den afghanske staten fordi de anser seg selv som representanter av dette folket, mens mange i Norge vil ikke definere norsk involvering i Afghanistan som krigserklæring i tradisjonell formening.

 

Samtidig mener mange av dagens eksperter at denne tradisjonelle definisjonen på krig er ikke tilstrekkelig i konteksten av tiden vi lever i. Den "gamle" definisjonen legger vekt på at det må være væpnet konflikt mellom minst to stater, og er i følge mange foreldet. Krig som væpnet konflikt inkluderer i dag også ikke-statlige organisasjoner, slik som terrororganisasjoner. Selve artikkel 5 i NATO charter legger ingen krav om at angrepet må komme fra en stat. Tar vi i betraktning den nye definisjonen på krig der motparten ikke nødvendigvis trenger å oppfylle kravet om å være en stat eller nasjon, så er Norge formelt sett i krig.

Endret 30. september 2010 av statsviter

[monzilla]

Flott og lærerikt innlegg, Statsviter. Må si at du beriker diskusjonen her i politikkforumet med dine enorme kunnskaper, og din gode argumentasjonsteknikk (Selv om jeg ikke alltid er like enig i det du skriver).

 

Hva syntes du om denne kronikken?

http://vgdebatt.vgb.no/2010/09/30/vi-som-slar-i-hjel/

[Rata101]

Oppklarende og nøkternt det der Statsviter. Men, faktumet er uansett at dette bare så vidt (om engang dét) oppfyller kriteriene for det som kan defineres som "krig", i følge FN. Samtidig bruker folk argumentet "vi er i krig" som et utrykk for at de helst vil gi soldatene i Afghanistan carte blanche (hva gjelder etikk og moral), når det egentlige målet i Afghanistan er å oppnå stabilitet. Derfor er man nødt til å nyansere når folk slenger ut med at "vi er i krig". Det holder ikke som et argument for å unnskylde at det gåes over streken i Afghanistan.

 

Når argumentet brukes i denne sammenhengen, så er det for å vekke assosiasjoner til tradisjonell krig, og viktigheten av å ofre mye for å vinne. Som det for eksempel var i vår forrige krig (WW2), da vi stod overfor en være/ikke være situasjon. Det er en ekstrem forskjell til hva som gjelder i Afghanistan, og jeg har sett meg lei på folk som forsøker å bruke slike semantiske smutthull for å manipulere folks følelser.

 

Vi er langt fra i krig i tradisjonell forstand, og den "krigen" vi er i nå legitimerer absolutt ikke samme mentalitet som var nødvendig under andre verdenskrig.

 

En annen ting å notere seg, er at dersom vi skal fortsette å benytte oss av samme definisjon av krig i framtiden, så vil dette sannsynligvis føre til at de fleste land teknisk sett vil være i krigstilstand i all fremtid, ettersom kamp mot terror neppe kommer til å forsvinne i overskuelig fremtid. Da er det strengt tatt på tide å omdefinere litt.

Endret 30. september 2010 av Rata101

[sosialliberal]

Hva syntes du om denne kronikken?

http://vgdebatt.vgb.no/2010/09/30/vi-som-slar-i-hjel/

 

Jeg syns det var et velskrevet innlegg med mange gode poeng, til tross for at jeg ikke er enig i flere av disse punktene.

 

Vedkommende som har skrevet dette innlegget ønsker seg mer frigjort Forsvar som skal få lov å ytre sine politiske preferanser. Jeg mener dette blir farlig utvikling. Vi har tross alt ikke lyst på et styresett som ligner det i Tyrkia eller Pakistan. Gir man for stor pressefrihet og politisk frihet til det militære apparatet i landet så er det også større fare for at dette apparatet kan få politisk innflytelse, noe som jeg betrakter som uheldig under et demokratisk styresett.

 

La oss være ærlig, de militære aktører er god på sine områder, dvs. det som omfatter militærfaglig kunnskap, men deres militære preferanser kan i stor grad gjenspeiles i deres politiske preferanser. Det er ikke alltid at disse preferanser går sammen – det som er politiske formål er ikke nødvendigvis militære formål, og omvendt. Det ser vi spesielt når vi studerer diplomatihistorie, militære klarer sjelden å jobbe sammen med diplomater siden disse to har forkjellig oppfatning av konflikten og forskjellige mål. Dette var i særlig grad tydelig i Vietnam på 60-tallet.

 

Jeg er redd at hvis vi forbyr eller utelukker en hver form for kritikk fra sivilsamfunnet i forhold til det militære, så er sjansene større for utvikling av en subkultur blant våre soldater. For meg virker det som vedkommende som skrev dette innlegget ønsker seg nettopp det, et Forsvar som er fritatt kritikk. Jeg er kanskje enig i at Faremo kunne håndtere denne saken annerledes, kanskje undersøkt mer nøye før hun uttalte seg i medier, men vi må også prøve å forstå hennes preferanser. Hun er leder i et viktig departement, og som sjef har hun ikke lyst at hennes soldater skal opptre utenfor rammene av det som oppfattes som norske normer og verdier, eller utenfor de politiske mål. Hun var riktig nok litt snar på avtrekker, men av og til er det greit å være tidlig ute for å rette opp hvis det er noe galt i ditt departement.

 

I innlegget henviser vedkommende til Samuel Huntingtons bok, der Huntington påpeker at det liberale samfunnet må beskyttes av et militærvesen gjennomsyret av konservativ realisme. Her er jeg og Huntington uenig. Det liberale samfunnet, dvs. demokratiet, kan gjerne beskyttes av et militærvesen, men det militærvesenet trenger ikke nødvendigvis være gjennomsyret av konservativ realisme. Liberale aspekter kan også være en del av det militærvesenet, spesielt når dette vesenet er forlengede arm til et demokratisk inspirert vesen på toppen av det politiske hierarkiet. Man trenger ikke være verken realist eller konservativ for å være en del av det militære apparat. Jeg er hellig overbevist at man fungerer like godt som soldat med liberal syn både på verden og på oppdraget.

 

Huntington minner oss om at krig er ikke nobelt. Men jeg sier at krig KAN vare nobelt, det var den under middelalderen. Det er ingenting som stopper oss for å gjøre den nobelt igjen. Men det trenges vilje fra flere som anser krig som noe nobelt, dvs. aktører som virkelig tror at krig skal kun benyttes for å stoppe krig. Dette er selvsagt litt motsigende men det er utrolig hva et mennesket kan få til bare man legge nok arbeid bak det.

 

Det jeg også reagerte på var dette avsnitte: Hovedregelen er at militære gjør det som trengs for å vinne, som oppsummert i tittelen på Lars Møllers bok «Vi slår i hjel og vi lever med det». Siden jobben er så farlig er det viktig å forsvare militære verdier fra dem som ønsker å undergrave dem. Det må være en balanse. Militæret skal ikke gripe inn i samfunnet, men sivilsamfunnet skal heller ikke forsøke å trekke ut klørne på militæret.

 

Det er riktig at militære ikke skal gripe inn i det sivile samfunnet, men det samme gjelder ikke i tilfellet der sivilsamfunnet griper inn i det militære samfunnet. Det militære apparatet er tross alt underlagt sivilsamfunnet, og ikke omvendt. Det militære er forlengende arm til sentrale politiske myndigheter, dvs. sivilsamfunnet, og det er viktig at disse to er samspilte i de fleste tilfeller. Hvis ikke så får vi indrestridigheter mellom disse to apparater, og det kan fort ende i militærkupp hvis det militære får bred oppslutning for sine meninger fra opinion. Vi må huske på at en regjering, eller parlamentsmedlemmer, er folkevalgte aktører, det er ikke de militære aktører.

 

Jeg er enig at ingen ønsker et politisert forsvar. Men politikken til en stat gjenspeiles gjerne i hvordan man ønsker at Forsvaret skal fremstå. Det er ikke slik at Faremo prøver å fortelle en major i Afghanistan hvilken taktikk han skal bruke når han tar sine soldater på oppdrag, men det hun forlanger er at disse soldater opptrer i samsvar med det generelle målet i Afghanistan, samt i samsvar med normer og verdier av Norge som en fredsnasjon, så lenge det lar seg gjøre under omstendigheter, dvs. så lenge det betraktes som forsvarlig.

Endret 13. oktober 2010 av statsviter

[nebrewfoz]

(Fagermo? )

 

Hvis Norge virkelig hadde vært i krig nå, så ville ikke de mye omtalte soldatuttalelsene fra Afghanistan ha vakt så mye oppsikt som de gjorde.

 

Og hva forteller egentlig denne saken om norsk presse i sin alminnelighet? Hvorfor er det et såkalt "mannfolkblad" som sprekker denne nyheten for norsk offentlighet? Har norske journalister ikke fulgt med når de har vært der, eller har de valgt/blitt pålagt å ikke skrive noe om det? Jeg forstår godt at media er med på et kjør mot politikerne, men burde de ikke se seg selv i speilet av og til? (Vel, kanskje de gjør det uten å kjenne seg selv igjen? Tragisk.)

[sosialliberal]

(Fagermo? )

 

Selvsagt har du rett, det var forsvarsministeren Grete Faremo jeg siktet til. Takk for at du rettet meg.

Endret 30. september 2010 av statsviter

[Laughing Madcap]

Men FNL i Vietnam var også en gerilja-gruppe, og det var jo fortsatt en krig mellom USA og FNL, allikevel disse ikke var en nasjon eller stat?

 

Hva med IRA i Irland?

[sosialliberal]

Men FNL i Vietnam var også en gerilja-gruppe, og det var jo fortsatt en krig mellom USA og FNL, allikevel disse ikke var en nasjon eller stat?

 

Hva med IRA i Irland?

 

FNL (eller Viet Cong) fremstilte seg selv under Vietnamkrigen som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper som var mot det amerikanskstøttede Republikken Vietnam; mens det etter krigen er vedgått fra Hanois side at den var under stram styring og kontroll av Hanoi og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå. Nord-Vietnam betraktet hele Vietnam som sitt territorium. Tar jeg ikke mye feil så anerkjente amerikanere eksistens av Nord-Vietnam som Den kommunistiske republikken, dvs. som suveren stat, som ble grunnlagt av Ho Chi Minh i 1950. Dermed var det vel legitimt å definere dette som krig.

 

Når det gjelder IRA er dette er en organisasjon. Det er klart, de kunne ikke fremstå som legitime representanter av staten Irland siden de ikke var representanter av den irske regjeringen. Men i følge den nye definisjonen så kan dette defineres som krig siden man nå for tiden, og i stor grad, inkluderer politiske og andre typer organisasjoner som legitime fiende. Jeg kan ikke huske at den britiske regjeringen tilbake på 70-, 80-, og 90-tallet definerte dette som krig. Men kan hende at jeg tar feil.

 

Jeg skjønner godt poenget ditt, disse definisjoner flyter litt og er konfuse.

Endret 1. oktober 2010 av statsviter

[Dotten]

[

 

La oss være ærlig, de militære aktører er god på sine områder, dvs. det som omfatter militærfaglig kunnskap, men deres militære preferanser kan i stor grad gjenspeiles i deres politiske preferanser. Det er ikke alltid at disse preferanser går sammen – det som er politiske formål er ikke nødvendigvis militære formål, og omvendt. Det ser vi spesielt når vi studerer diplomatihistorie, militære klarer sjelden å jobbe sammen med diplomater siden disse to har forkjellig oppfatning av konflikten og forskjellige mål. Dette var i særlig grad tydelig i Vietnam på 60-tallet.

 

 

Det har ikke så mye med ærlighet å gjøre, men med faktiske forhold. Norske militære, særdeleshet offiserer, har ofte høy akademisk utdannelse. Spesielt innen statsvitenskap og andre samfunnsvitenskapelige fag.

 

Diplomati står også sterkere og sterkere som ettertraktet kunnskap, spesielt innen det norske forsvar.

 

Åpenhet og ytringsfrihet er det liten fare med, også for forsvarsansatte. Folkets uvitenhet kunne kanskje vært unngått om forsvarsansatte fikk uttale seg, fremfor å ha munnkurv. Det er en vesensforskjell på å ha talerett og ha stemmerett, det er greit at soldater utad kan si hva de sier til politikerne på lukkede rom. Det er ignoranse å ikke etterspørre og ønske deres ytringer velkommen.

[sosialliberal]

Det har ikke så mye med ærlighet å gjøre, men med faktiske forhold. Norske militære, særdeleshet offiserer, har ofte høy akademisk utdannelse. Spesielt innen statsvitenskap og andre samfunnsvitenskapelige fag.

 

Helt riktig at norske offiserer har fått mye mer akademisk kunnskap innflettet i sin utdannelse etter hvert, men det samme gjelder ikke for vanlige menige soldater. Til tross for at samfunnsvitenskapelig fag er blitt inkludert i militær utdannelsen så har ikke det militære fått noe mer politisk makt for det, noe som var mitt poeng og hovedargument.

 

Offiserer, ut i fra prinsipper i et demokratisk styresett, skal ikke blande seg i politikkens beslutningsprosesser, eller søke innflytelse i de samme prosesser. Det siste er forbehold de politiske styringsmakter. De militære kan gjerne komme med anbefalinger i forhold til det rent militærstrategiske, men ikke ta de politiske beslutninger. Hvis offiserer ytrer ønske om å uttale seg om politiske beslutning kan de gjøre det som sivilister, dvs. på lik linje med oss alle andre borgere av dette landet, og ikke med den militære rangen som legitimerings grunnlag.

 

 

Diplomati står også sterkere og sterkere som ettertraktet kunnskap, spesielt innen det norske forsvar.

 

Jeg har ikke sagt at de ikke har kunnskap i forhold til diplomati, det burde de siden det kjøres kursemner på universitetsnivå i bøtter og spann for militær utdannelse. Det jeg sier er at vi har uttalige eksempler der diplomati og de militære interesser ikke er i samsvar med hverandre. Siste eksemplet på dette er krigen i Bosnia, noe som var avgjørende for at krigen varte i fire år, når den i realiteten kunne være over i løpet av fire måneder.

 

 

Åpenhet og ytringsfrihet er det liten fare med, også for forsvarsansatte. Folkets uvitenhet kunne kanskje vært unngått om forsvarsansatte fikk uttale seg, fremfor å ha munnkurv. Det er en vesensforskjell på å ha talerett og ha stemmerett, det er greit at soldater utad kan si hva de sier til politikerne på lukkede rom. Det er ignoranse å ikke etterspørre og ønske deres ytringer velkommen.

 

Jeg har ikke sagt at de skal få munnkurv, det finnes en balanse mellom å ytre seg om politiske beslutninger og det å søke å påvirke dem gjennom det militære apparet, og nærmest fremstille militærapparatet som et politisk parti. Det som er viktig her er at det er det politiske apparatet som sitter med den endelige beslutningen etter å ha forhørt seg med militærledelsen i forbindelse med spørsmål som angår Det norske forsvaret. Etter at beslutningen er tatt så er ledelsen i Forsvaret, som forlengende arm til politiske myndigheter, pliktig å gjennomføre det i praksis. Hvilke metoder de benytter seg av er opp til det militære å avgjøre siden de sitter på den faglige kompentansen, under forutsetningen at dette gjøres innenfor rammene satt av de norske mydnigheter. Dermed er variabel om hvordan Forsvaret skal fremstå, spesielt under utlandske oppdrag, veldig mye bestemt fra politisk hold. Når dette kræsjer med preferanser med enkelte militære ledere på lavere nivå, så er det enten noe galt med Forsvarsledelsen eller med de politiske signaler man sender til soldater og ledere på bakken.

 

Vanlig folk blir ikke noe mer opplyst om så soldater uttaler seg mer. Ingen klarer å forstå hva krig innebærer før de selv befinner seg i denne situasjonen. Dermed er jeg meget usikker om soldatenes ytringer hadde hjulpet på folkets uvitenhet. Jeg er mer for at soldater får profesjonell hjelp underveis, og etter fullført tjeneste, slik at de kan prate fritt om sin opplevelse til noen som kan hjelpe dem. Dvs. vi må ha god oppfølging av soldater, det er riktig nok blitt bedre, men fremdeles ikke godt nok etter mitt skjønn.

Endret 30. september 2010 av statsviter

[Laughing Madcap]

Men FNL i Vietnam var også en gerilja-gruppe, og det var jo fortsatt en krig mellom USA og FNL, allikevel disse ikke var en nasjon eller stat?

 

Hva med IRA i Irland?

 

FNL (eller Viet Cong) fremstilte seg selv under Vietnamkrigen som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper som var mot det amerikanskstøttede Republikken Vietnam; mens det etter krigen er vedgått fra Hanois side at den var under stram styring og kontroll av Hanoi og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå. Nord-Vietnam betraktet hele Vietnam som sitt territorium. Tar jeg ikke mye feil så anerkjente amerikanere eksistens av Nord-Vietnam som Den kommunistiske republikken, dvs. som suveren stat, som ble grunnlagt av Ho Chi Minh i 1950. Dermed var det vel legitimt å definere dette som krig.

 

Når det gjelder IRA er dette er en organisasjon. Det er klart, de kunne ikke fremstå som legitime representanter av staten Irland siden de ikke var representanter av den irske regjeringen. Men i følge den nye definisjonen så kan dette defineres som krig siden man nå for tiden, og i stor grad, inkludere politiske og andre typer organisasjoner som legitime fiende. Jeg kan ikke huske tilbake på 70-, 80-, og 90-tallet at den britiske regjeringen definerte dette som krig. Men kan hende at jeg tar feil, rett meg hvis jeg gjør det.

 

Jeg skjønner godt poenget ditt, disse definisjoner flyter litt og er konfuse.

 

Så en del av forskjellen blir at dette er politiske grupper med en større visjon om forandring og da altså "opprør". Imens Taliban derimot står for å holde forholdene slik de er, og baserer mye på konservative holdninger fra en religion.

[Hudrin]

må bare si at..."Heller Valhall enn halal!" og regner med at alle disse kritikere til norske styrker og gamle verdier støtter det utsagnet like mye som de støtter "alt annet", for dere er vel åpen for at alle skal få ha sine verdier satt like høgt ikke sant

Endret 1. oktober 2010 av Hudrin

[Rata101]

Jepp... Ønsker man å holde holde norsk forsvar nogenlunde oppegående, så er man en "kritiker til norske styrker og gamle verdier"... *smiley face her*

[Sjonas]

Når kontroversene rundt norske soldaters holdninger i Afghanistan kom opp i media, klarte jeg bare å tenke én ting; hva hadde dere forventet?

 

Krig har en mange tusen år gammel tradisjon for å bringe ut drapsinstinktet i mennesket. Er vi immune i kraft av å ha merkelappen "fredsbyggende styrke"? Jeg synes norsk media og norske politikere er, eller mer sannsynlig spiller, naive i denne debatten. Det lagde jeg en satire på:

 

[Kaarerekanraadi]

Ingenting er bedre enn å drepe moslems!

 

Men denne krigen kan ikke vinnes og vi bør holde vår egen sti ren og ikke innvadere deres land om vi ønsker å holde disse jævlene vekke fra vårt eget!

[Pokey]

"Vi" ønsker ikke å holde disse "jævlene" borte fra landet vårt. Ganske mange gjør, men "vi" gjør ikke.