Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Shi]

 

Tror de færreste ikke blir berørt av negative signaler. Om noen ikke gir et 100% positivt signal til meg, tenker jeg fort ikke så fine tanker.

Det kan godt hende. Men de fleste reagerer svakere enn meg.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

Ikke vær så sikker på det. Synes nok ikke så godt på meg, men i hvert fall om jeg uttaler meg i en forsamling, kan negativ respons fucke meg opp resten av dagen.

[AnonymDiskusjon]

Ikke vær så sikker på det. Synes nok ikke så godt på meg, men i hvert fall om jeg uttaler meg i en forsamling, kan negativ respons fucke meg opp resten av dagen.

 

Ja, hvem vet, kanskje jeg ikke har noen psykiske problemer engang. Det er lett å føle at man har problemer, hvis det er noe en ikke får til, men det trenger ikke være reellt. Som menneske må man leve med usikkerhet på mange fronter.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Det er så tungt å tenke på at jenta jeg elsker ikke elsker meg. Hun er så søt, så smart, så herlig og så sosial. Hun er ikke den modelltypen, men den som man bare ikke kan la være å like fordi hun er så omtenksom, men det skjærer i hjertet mitt hver gang jeg hører eller leser navnet hennes, tanken på alle guttene hun heller vil ha, tanken på hvordan jeg kunne gjort ting annerledes, tanken på at hun ikke lengre vil ha noe med meg å gjøre og egentlig aldri følte det samme for meg.

 

Er nesten et halvår siden nå.

Anonymous poster hash: de1a1...4b8

[Sitronsaft]

Skjønner hvordan du har det, anonym. Over et år siden for meg. 

[AnonymDiskusjon]

haha, been there, jeg fakka opp, var for rundt et år siden var ute med folk og en jente jeg liker og likte dritgodt maste på meg at jeg måtte bli, når jeg stakk ganske tidlig og de andre dro videre til neste utested eller whatever. husker ikke eksakt grunnen for at jeg måtte dra en gang, noe totalt bullshit var det hvertfall. om det var reell interesse eller bare mer generell høflighet eller noe slikt spiller ingen rolle, jeg hadde parert det tvert uansett.

 

men siden jeg ikke er i stand til å knytte meg til noen så hadde det samme skjedd om situasjonen gjenoppstod i dag. uansett hvor jeg er føler jeg meg utafor, hvor er jeg "egentlig" meg? jeg føler meg distansert fra alt, genuine varme følelser eksisterer ikke hos meg hvertfall. som å se på folk som er nære hverandre og sånn som om de skulle vært noen sjeldne dyr i zoologisk hage, noe jeg bare kan observere utenifra, men aldri ha eller være.

 

alle de store "planene" går til helvete, en etter en. hvorfor har jeg ofret alt mulig for de (se første avsnitt)? jeg er psykotisk for å ha trodd på de i første omgang. kommer til å faile i noen fag for tredje eller fjerde gang i høst, husker ikke tallet lenger. alle lærerne ser derfor selvsagt på meg som verste slasken og uten noe respekt for deres fag.

 

på jobb og forsåvidt ellers er jeg en antisosial psychokid, en sosialt mistilpasset taper som ikke klarer å ha noen naturlige samtaler med noen. det jeg skal gjøre går såvidt, og jeg kommer bare til å få sparken når "læretiden" eller hva faen det skal kalles går ut, vet at av de som ønskes beholdt, er jeg ikke en av dem.

 

tiden renner ut, men vet ikke om ejg tror på så mye mer. ååå, nå må jeg skynde meg og realisere planene. no hope.

 

alle andre gjorde det riktig. jeg gjorde alt feil.

 

å være kjip og jævlig og skape dårlig stemning for alle rundt meg er det eneste jeg virkelig kan godt.

 

framtid er bullshit. yeah, det blir bare syting, sorry. men i dag og perioden nå kan man vel kalle spesielt ille.

Anonymous poster hash: c4322...b4e

[Toast Is Pimp!]

The best thing about being depressed is that the bed is still warm after the first try of starting the day! 

[heblilla]

 

haha, been there, jeg fakka opp, var for rundt et år siden var ute med folk og en jente jeg liker og likte dritgodt maste på meg at jeg måtte bli, når jeg stakk ganske tidlig og de andre dro videre til neste utested eller whatever. husker ikke eksakt grunnen for at jeg måtte dra en gang, noe totalt bullshit var det hvertfall. om det var reell interesse eller bare mer generell høflighet eller noe slikt spiller ingen rolle, jeg hadde parert det tvert uansett.

 

men siden jeg ikke er i stand til å knytte meg til noen så hadde det samme skjedd om situasjonen gjenoppstod i dag. uansett hvor jeg er føler jeg meg utafor, hvor er jeg "egentlig" meg? jeg føler meg distansert fra alt, genuine varme følelser eksisterer ikke hos meg hvertfall. som å se på folk som er nære hverandre og sånn som om de skulle vært noen sjeldne dyr i zoologisk hage, noe jeg bare kan observere utenifra, men aldri ha eller være.

 

alle de store "planene" går til helvete, en etter en. hvorfor har jeg ofret alt mulig for de (se første avsnitt)? jeg er psykotisk for å ha trodd på de i første omgang. kommer til å faile i noen fag for tredje eller fjerde gang i høst, husker ikke tallet lenger. alle lærerne ser derfor selvsagt på meg som verste slasken og uten noe respekt for deres fag.

 

på jobb og forsåvidt ellers er jeg en antisosial psychokid, en sosialt mistilpasset taper som ikke klarer å ha noen naturlige samtaler med noen. det jeg skal gjøre går såvidt, og jeg kommer bare til å få sparken når "læretiden" eller hva faen det skal kalles går ut, vet at av de som ønskes beholdt, er jeg ikke en av dem.

 

tiden renner ut, men vet ikke om ejg tror på så mye mer. ååå, nå må jeg skynde meg og realisere planene. no hope.

 

alle andre gjorde det riktig. jeg gjorde alt feil.

 

å være kjip og jævlig og skape dårlig stemning for alle rundt meg er det eneste jeg virkelig kan godt.

 

framtid er bullshit. yeah, det blir bare syting, sorry. men i dag og perioden nå kan man vel kalle spesielt ille.

 

Anonymous poster hash: c4322...b4e

 

Jeg tror at du distanserer deg følelsesmessig fra andre, ikke fordi du er ufølsom eller kald, men fordi det er din måte å beskytte deg mot vonde, såre og vanskelige følelser.

Jeg kan kjenne meg litt igjen. Fx syns jeg det kan være like skummelt at noen liker meg, som at noen misliker meg. For sympati kan forvandles til antipati in no time....

 

Det er ikke lett å finne seg sjøl sosialt alltid. Prøv å bli tryggere på deg sjøl. Og prøv å bli mere åpen, ikke så hemmelighetsfull/mystisk/umulig å forstå seg på for de rundt deg.

[AnonymDiskusjon]

Det er helt meningsløst og gledesløst.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

[AnonymDiskusjon]

Er det lov å gå på ukeskontrakter?

Drittlei av jobb, jobb og mere jobb. Har ikke hatt en eneste fridag på ett halvt år. Har foreldre som overvåker deg vært forbanna steg du tar.

Jobben tar vekk all energi og glede, orker ikke pleie mine hobbyer eller være noe særs med venner lengre.

 

Hvordan klarer folk å leve sån her år etter år... kjøper meg snart et telt og flytter til fjells

Anonymous poster hash: 8bf80...646

[aklla]

Finn en jobb du trives i. Har du det sånn i jobben du har nå er det ingen god grunn til å fortsette.

[AnonymDiskusjon]

Er ikke bare å finne jobb for en kar uten noe spesiell utdanning i dag. Foreldra mine hadde gått fullstendig bananas om jeg hadde sagt opp. Jeg er 21, men har ikke stemmerett her. Alle må jo jobbe som mine foreldre pleier å si, ja greit nok, men hater virkelig denne jobben. Jobben er tung, ensformig og mye mas fra andre som sitter over meg tærer på sjelen min.

 

Har også merket at jeg prøver å ungå sosiale ting, både på jobb og privaten. Tror kankje jeg har en mild form for angst.

Depresjonen kommer krypene så lenge jeg fortsetter i jobben, men hvilke alternativer har jeg?sukk.

 

Har ikke hatt noen spesielle problemer før arbeidslivet tok tak i meg, ikke bare, bare å gå fra skolebenken til 10 timer med jobb hver dag.

Når data og spill er min største hobby er det j**** skjipt å ikke få fri til å dra på data treff med likesinnede. Fks arragerers det mange lanpratys i distriktet som jeg ikke får deltatt på fordi jeg garantert ikke får fri.

Hadde jeg spørt om fri, hadde foreldra mine halshugga meg fordi jeg har ingen garantier for hvor lenge jeg har jobben.

 

Huff, for ett liv :/ 

 

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

[AnonymDiskusjon]

Er det andre enn meg som, ikke nødvendigvis er deprimert, men bare rett og slett bare føler at livet ikke er så mye verdt lenger? 

Jeg er 24 år, har egentlig hatt et ganske bra liv, men hadde et veldig stygt brudd med eksen rundt juletider som sendte meg ned i dyp depresjon. Dette er fortsatt noe som ødelegger mye for meg, tenker på henne hver dag, hvor mye jeg savner henne og hvor mye stygt hun har sagt og gjort. Hvor mye jeg har gjort.

Hadde massiv angst og et konstant tankekjør frem til ca juni (fom jul), som til slutt ble til selvmordstanker. Det at utdanningen ble ferdig, og at jeg faktisk bestemte meg for å ta selvmord i sommer gjorde at jeg ga faen, slappet mer av og faktisk hadde en nokså grei sommer. Satt selvmordet mitt på vent. 

Men nå sitter jeg her, ferdig utdannet ingeniør men ingen jobb noe sted, bor hos mine foreldre fordi jeg ikke har penger. Har en ganske dysfunksjonell familie men de bryr seg om meg. Det er ødeleggende for meg å være rundt dem og min depresjon tærer på dem også.

Ønsker nå å søke medisin, men har langt fra gode nok karakterer. Uansett hva jeg gjør er det alltid noe jeg gjør feil, glemmer søknadsfrister, har ikke gjort nok research, sjanser går fra meg hele tiden. Og på slutten av dagen handler alt om penger.

Dagene går med til å sove og se film. Av og til samler jeg motivasjon til å lese skole (tar opp fag fra vgs selv om det virker meningsløst). Av og til går jeg og trener. Av og til er jeg med en venn om de finner tid i sin travle hverdag og kjærlighetsforhold. Jeg har mistet kontakt med følelsene mine, føler meg konstant nummen, likegyldig og apatisk. Jeg har ikke lenger vondt langt inn i kroppen hver dag, nå er det bare tomhet. Går til psykolog og tar antidepressiva. Og det har hjulpet litt. Jeg kan nå nye nivåer av refleksjon hos psykologen, men når jeg går ut den døren er det tilbake til livet mitt. 

Vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde ut disse kjedelige dagene fylt med sorg, skam og mangel på mening. Samtidig har jeg ikke så mye smerte i kroppen til at jeg klarer å gjennomføre et suksessfullt selvmord. Så jeg sitter nå her, på gjerdet. Det er faen meg ugreit. 

Måtte bare lufte litt. Kom gjerne med kommentarer, beklager lang post. 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

[AnonymDiskusjon]

 

Er det andre enn meg som, ikke nødvendigvis er deprimert, men bare rett og slett bare føler at livet ikke er så mye verdt lenger? 

 

Jeg er 24 år, har egentlig hatt et ganske bra liv, men hadde et veldig stygt brudd med eksen rundt juletider som sendte meg ned i dyp depresjon. Dette er fortsatt noe som ødelegger mye for meg, tenker på henne hver dag, hvor mye jeg savner henne og hvor mye stygt hun har sagt og gjort. Hvor mye jeg har gjort.

 

Hadde massiv angst og et konstant tankekjør frem til ca juni (fom jul), som til slutt ble til selvmordstanker. Det at utdanningen ble ferdig, og at jeg faktisk bestemte meg for å ta selvmord i sommer gjorde at jeg ga faen, slappet mer av og faktisk hadde en nokså grei sommer. Satt selvmordet mitt på vent. 

 

Men nå sitter jeg her, ferdig utdannet ingeniør men ingen jobb noe sted, bor hos mine foreldre fordi jeg ikke har penger. Har en ganske dysfunksjonell familie men de bryr seg om meg. Det er ødeleggende for meg å være rundt dem og min depresjon tærer på dem også.

 

Ønsker nå å søke medisin, men har langt fra gode nok karakterer. Uansett hva jeg gjør er det alltid noe jeg gjør feil, glemmer søknadsfrister, har ikke gjort nok research, sjanser går fra meg hele tiden. Og på slutten av dagen handler alt om penger.

 

Dagene går med til å sove og se film. Av og til samler jeg motivasjon til å lese skole (tar opp fag fra vgs selv om det virker meningsløst). Av og til går jeg og trener. Av og til er jeg med en venn om de finner tid i sin travle hverdag og kjærlighetsforhold. Jeg har mistet kontakt med følelsene mine, føler meg konstant nummen, likegyldig og apatisk. Jeg har ikke lenger vondt langt inn i kroppen hver dag, nå er det bare tomhet. Går til psykolog og tar antidepressiva. Og det har hjulpet litt. Jeg kan nå nye nivåer av refleksjon hos psykologen, men når jeg går ut den døren er det tilbake til livet mitt. 

 

Vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde ut disse kjedelige dagene fylt med sorg, skam og mangel på mening. Samtidig har jeg ikke så mye smerte i kroppen til at jeg klarer å gjennomføre et suksessfullt selvmord. Så jeg sitter nå her, på gjerdet. Det er faen meg ugreit. 

 

Måtte bare lufte litt. Kom gjerne med kommentarer, beklager lang post. 

 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

 

Bedre å sitte på gjerdet enn ligge i grava?

 

Det som jeg kan tenke meg kunne bedre situasjonen for deg, er at du fant deg et lite krypinn for deg selv, i stedet for å bo hjemme hos ev mor og ev far. Se på det som et overgangsrite, en symbolisering av at du ikke lenger er et barn, men en voksen, og at du heretter må ta vare på deg selv.

 

Kjærlighetssorg er noe dritt, men måten man takler den på kan nok gi en god indikasjon på hvordan det står til mentalt. (sjøl takla jeg den på en sinnsykt infantil måte..)

Samtidig; det må være lov å elske noen, selv om det gjør vondt.

 

Lykke til videre

 

 

Anonymous poster hash: 9a1f9...b0c

[AnonymDiskusjon]

Jeg må avlive katten min, fordi samboeren ikke takler ham. Det er utrolig tungt for meg, og kommer til å ødelegge det lille av glede jeg har igjen i meg. Men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[AnonymDiskusjon]

Jeg må avlive katten min, fordi samboeren ikke takler ham. Det er utrolig tungt for meg, og kommer til å ødelegge det lille av glede jeg har igjen i meg. Men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Javel. Det er altså ditt valg. Men du står fullstendig fritt til å velge å beholde katten og kaste ut samboeren i stedet. (han klarer seg nok) Sånn kan også livet være.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a1f9...b0c

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan ikke akkurat si "jeg velger katten over deg, hadet". Vi har vært sammen i noen år, og hva person er jeg hvis jeg bryr meg mindre om et annet menneske enn en katt?

 

Det er ikke bare å gjøre det ene eller det andre. Men takk for svar.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

[Myst]

Virker ikke som du bryr deg så mye om katten heller når du skriver at du heller vil avlive den uten å antyde at du har tenkt på omplassering først. Har du et dyr du ikke kan ta deg av, dreper du den ikke vettu, du gir den videre til noen som kan finne nytt hjem til det. Legg den ut på Finn først og se om du får omplassert den.

[aklla]

Avlive katt VS takle at kjæresten ikke liker katten.

Ikke lett nei...

[heblilla]

Jeg må avlive katten min, fordi samboeren ikke takler ham. Det er utrolig tungt for meg, og kommer til å ødelegge det lille av glede jeg har igjen i meg. Men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Hvis *det lille av glede du har igjen i deg* forsvinner som følge av avvlivningen, what's the point? Er det sexen kanskje?

Endret 15. september 2015 av dis

[Shi]

 

Er det andre enn meg som, ikke nødvendigvis er deprimert, men bare rett og slett bare føler at livet ikke er så mye verdt lenger?

 

Jeg er 24 år, har egentlig hatt et ganske bra liv, men hadde et veldig stygt brudd med eksen rundt juletider som sendte meg ned i dyp depresjon. Dette er fortsatt noe som ødelegger mye for meg, tenker på henne hver dag, hvor mye jeg savner henne og hvor mye stygt hun har sagt og gjort. Hvor mye jeg har gjort.

 

Hadde massiv angst og et konstant tankekjør frem til ca juni (fom jul), som til slutt ble til selvmordstanker. Det at utdanningen ble ferdig, og at jeg faktisk bestemte meg for å ta selvmord i sommer gjorde at jeg ga faen, slappet mer av og faktisk hadde en nokså grei sommer. Satt selvmordet mitt på vent.

 

Men nå sitter jeg her, ferdig utdannet ingeniør men ingen jobb noe sted, bor hos mine foreldre fordi jeg ikke har penger. Har en ganske dysfunksjonell familie men de bryr seg om meg. Det er ødeleggende for meg å være rundt dem og min depresjon tærer på dem også.

 

Ønsker nå å søke medisin, men har langt fra gode nok karakterer. Uansett hva jeg gjør er det alltid noe jeg gjør feil, glemmer søknadsfrister, har ikke gjort nok research, sjanser går fra meg hele tiden. Og på slutten av dagen handler alt om penger.

 

Dagene går med til å sove og se film. Av og til samler jeg motivasjon til å lese skole (tar opp fag fra vgs selv om det virker meningsløst). Av og til går jeg og trener. Av og til er jeg med en venn om de finner tid i sin travle hverdag og kjærlighetsforhold. Jeg har mistet kontakt med følelsene mine, føler meg konstant nummen, likegyldig og apatisk. Jeg har ikke lenger vondt langt inn i kroppen hver dag, nå er det bare tomhet. Går til psykolog og tar antidepressiva. Og det har hjulpet litt. Jeg kan nå nye nivåer av refleksjon hos psykologen, men når jeg går ut den døren er det tilbake til livet mitt.

 

Vet ikke hvor mye lenger jeg kan holde ut disse kjedelige dagene fylt med sorg, skam og mangel på mening. Samtidig har jeg ikke så mye smerte i kroppen til at jeg klarer å gjennomføre et suksessfullt selvmord. Så jeg sitter nå her, på gjerdet. Det er faen meg ugreit.

 

Måtte bare lufte litt. Kom gjerne med kommentarer, beklager lang post.

 

Anonymous poster hash: 34fb8...8bf

Om du ikke har noe å fylle dagene med er det ikke så rart at du er litt nedfor.

 

Skaff deg jobb (er vel enklere sagt enn gjort), og flytt vekk fra foreldrene dine.

 

Angående anti-depressiva (SSRI), hold deg langt unna. De ødelegger etterhvert hjernens produksjon av serotonin.