Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Bruker-360061]

"Baksetepassasjer i eget liv" var en veldig god beskrivelse egentlig, Solregn1. Jeg burde ta sertfikatet og sette meg i førersetet. Bokstavlig talt.

[heblilla]

Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli normal. Er så dritt lei av st følelser og tanker skal styre livet mitt. Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom.

 

Jeg fungerer helt fint ute blant folk, men jeg er innesluttet og havner ofte i tenkeboksen. Fremmede mennesker er det verste jeg vet. Da blir jeg en stille grå mus. Og får jeg ikke oppmerksomhet så er det bare å glemme at jeg sier noe. Helt tragisk. Jeg kan jo ikke forvente st folk skal snakke til meg, når jeg ikke snakker med andre.

 

Jeg er dritt lei av å ikke tørre å gjøre noe for tankene mine sier at dette får du ikke til, du er ikke smart nok til dette. For jeg vet jeg kan, jeg bare tør ikke.

 

Er møkk lei av å se meg i speile og tenke at jeg er det styggeste noen, noen gang har skapt. Og om jeg glimter til og ser på meg selv som pen så kommer tankene "hvorfor syns folk st jeg er stygg, hvorfor liker ikke folk meg" og vips så ser jeg bare det styggeste som finnes i speilet.

 

Jeg er langt fra lei livet, for livet elsker livet. Jeg er bare så lei av å ikke finne meg selv sånn at livet kunne vært anderledes. Jeg vet jeg er der inne, men jeg finner ikke veien ut.

 

Bare rot, men måtte få det ut

"Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom"

 

Som Robin Williams var, tilsynelatende?

 

Det beste er å være den man er, og ikke prøve å gjøre andre til lags.

 

Kanskje du heller må akseptere den du er. Det kan være herlig når mennesker ikke må være sprudlende, utadvendte, glade og morsomme hele tiden. (det kan bli slitsomt)

Endret 5. september 2014 av kismet

[Solregn1]

-

Hei Spitfire, jeg så spørsmålet ditt og har tenkt på et svar siden i går, men ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet det ned. Ettersom du har fjernet innlegget ditt, vil du ikke ha noe svar?

[Bruker-343442]

 

 

Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli normal. Er så dritt lei av st følelser og tanker skal styre livet mitt. Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom.

 

Jeg fungerer helt fint ute blant folk, men jeg er innesluttet og havner ofte i tenkeboksen. Fremmede mennesker er det verste jeg vet. Da blir jeg en stille grå mus. Og får jeg ikke oppmerksomhet så er det bare å glemme at jeg sier noe. Helt tragisk. Jeg kan jo ikke forvente st folk skal snakke til meg, når jeg ikke snakker med andre.

 

Jeg er dritt lei av å ikke tørre å gjøre noe for tankene mine sier at dette får du ikke til, du er ikke smart nok til dette. For jeg vet jeg kan, jeg bare tør ikke.

 

Er møkk lei av å se meg i speile og tenke at jeg er det styggeste noen, noen gang har skapt. Og om jeg glimter til og ser på meg selv som pen så kommer tankene "hvorfor syns folk st jeg er stygg, hvorfor liker ikke folk meg" og vips så ser jeg bare det styggeste som finnes i speilet.

 

Jeg er langt fra lei livet, for livet elsker livet. Jeg er bare så lei av å ikke finne meg selv sånn at livet kunne vært anderledes. Jeg vet jeg er der inne, men jeg finner ikke veien ut.

 

Bare rot, men måtte få det ut

"Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom"

 

Som Robin Williams var, tilsynelatende?

 

Det beste er å være den man er, og ikke prøve å gjøre andre til lags.

 

Kanskje du heller må akseptere den du er. Det kan være herlig når mennesker ikke må være sprudlende, utadvendte, glade og morsomme hele tiden. (det kan bli slitsomt)

Neida, jeg er ikke ute etter å være noen andre enn meg selv. Men jeg et jeg er en mye mer livlig jente enn det jeg er nå. Det handler om at jeg ønsker å være den jeg virkelig er og ikke den "omgivelsene" (i mangel på bedre ord/forklaring) har gjort meg til. Endret 5. september 2014 av Overmoden

[Solregn1]

(...klippet...)

 

Jeg tror det var noe cirka slikt, jeg har ikke det fysiske arket foran meg nå. Jeg syns det er til hjelp jeg da, men det er jo selvsagt ingen mirakelkur. :-)

 

Kognitiv terapi hjalp meg en gang i tiden ihvertfall. Knalle saker.

Takk til begge for svar! Jeg opplever det som veldig motiverende å høre fra noen som har prøvd dette, og syns det har hjulpet! Det gir meg en veldig motivasjon for faktisk å prøve dette! Jeg har kjent til kognitiv terapi en stund, men det har vært på det nivået, at jeg har kjent til det. Nå tror jeg det er på tide at jeg begynner å gjøre noe med det, og faktisk begynner å skrive ned det jeg opplever, og forsøker å finne ut av det!

 

"Baksetepassasjer i eget liv" var en veldig god beskrivelse egentlig, Solregn1. Jeg burde ta sertfikatet og sette meg i førersetet. Bokstavlig talt.

Det samme gjelder i høyeste grad meg! Det verste er at jeg gjennom mange år har blitt ganske så godt kjent med sjåføren, så jeg vet hvor det går. Allikevel fortsetter jeg å sette meg inn som passasjer.

 

Jeg tror det er et bilde på ansvarsfraskrivelse. Ettersom jeg ikke styrer, så er det ikke min feil at det går galt...

[Gjest Bruker-360061]

Jeg tror det er et bilde på ansvarsfraskrivelse. Ettersom jeg ikke styrer, så er det ikke min feil at det går galt...

Jeg hater i alle fall alle former for ansvar. Ikke tar jeg ansvar for meg selv heller. Ikke nok til at det monner i alle fall. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så håpløs om jeg blir gitt ansvar, men jeg tør liksom ikke. Jeg vil mye heller at andre skal ta de store avgjørelsene, sånn at jeg slipper å bli noe særlig delaktig. Og gjerne for meg også når vi først er i gang. Jeg prøver vel egentlig å gjøre meg selv så liten og minst mulig betydelig som overhodet mulig.

[Sylar]

Jeg hater i alle fall alle former for ansvar. Ikke tar jeg ansvar for meg selv heller. Ikke nok til at det monner i alle fall. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så håpløs om jeg blir gitt ansvar, men jeg tør liksom ikke. Jeg vil mye heller at andre skal ta de store avgjørelsene, sånn at jeg slipper å bli noe særlig delaktig. Og gjerne for meg også når vi først er i gang. Jeg prøver vel egentlig å gjøre meg selv så liten og minst mulig betydelig som overhodet mulig.

Jeg har ikke så stort ansvar for ting her i verden, men jeg liker å få litt, selv om det går mer på tillit, igrunn, og anerkjennelse... f.eks. hvis noen i familien skal ha gjort noe, så liker jeg at de regner med at jeg får til min oppgave.

 

Det å få ansvar for ting og føle at du mestrer det, det er en god metode til godt selvbilde...

[AnonymDiskusjon]

Leit å lese at så mange av dere sliter. Det gjør jeg også,tidvis. Og det er naturligvis ikke noe moro. Ville bare spørre om dere alle hadde en barndom/ungdomstid fylt med problemer av ulike slag? Er bare nysgjerrig. Ganske sikker på at oppveksten min har noe å gjøre med hvordan jeg har det i dag.

Anonymous poster hash: 8ad14...efa

[Sylar]

Leit å lese at så mange av dere sliter. Det gjør jeg også,tidvis. Og det er naturligvis ikke noe moro. Ville bare spørre om dere alle hadde en barndom/ungdomstid fylt med problemer av ulike slag? Er bare nysgjerrig. Ganske sikker på at oppveksten min har noe å gjøre med hvordan jeg har det i dag.

Jeg ble mye mobbet. Har alltid hatt problemer med å forholde meg til andre, ble f.eks. rasende av mobbingen og det likte jo mobberne, spesielt når jeg fikk skylden. Faren min drakk endel etterhvert og det ble bare bråk og krangling. Men er positive ting også, gjorde det feks etterhvert veldig bra på skolen. Etter VGS kom jeg inn på et av toppstudiene til lands, men ble psykotisk.

[dovifte]

På barneskolen ble jeg mobbet fordi jeg var tykk. På ungdomskolen ble jeg mobbet fordi jeg har tjukk "L" (snakker som de fra Fredrikstad, er ikke derfra selv). Hvis jeg nevner et ord med dobbel L så er det alltid noen som må repetere det med dialekt. (Hvis jeg sier pall, må de si pallj).

 

Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke bryr meg lengre. Det er mobberen det er synd på.

[IcedInsanity]

Ble mobbet hele ungdomsskolen, og videre derfra noen år siden hovedmobberen såklart gikk på samme linje som meg på videregående.

 

Ser fyren tidvis i hverdagen den dag i dag..samme ufordragelige trynet som på ungdomsskolen.. faen lyst å slå jævelen rett i dørken hver gang eg ser det sleske trynet hans.. han aner ikke hvor mye han har ødelagt.

Endret 5. september 2014 av IcedInsanity

[Ssnerk]

Fy farao. Nå går det ikke bra.

[darkness|]

Fy farao. Nå går det ikke bra.

Hva skjer?

[Chroma]

 

Leit å lese at så mange av dere sliter. Det gjør jeg også,tidvis. Og det er naturligvis ikke noe moro. Ville bare spørre om dere alle hadde en barndom/ungdomstid fylt med problemer av ulike slag? Er bare nysgjerrig. Ganske sikker på at oppveksten min har noe å gjøre med hvordan jeg har det i dag.

 

Anonymous poster hash: 8ad14...efa

 

Her gikk det nedover etter at pappa tok selvmord når jeg var veldig ung.

 

Leit å lese om alle som er blitt mobbet og sliter med det fortsatt, selvbildet er ikke noe å spøke med :/

[AnonymDiskusjon]

Vil så gjerne gråte, men får det ikke til

Anonymous poster hash: f2284...6a9

[Dorosseru]

Atter en Lørdag liggende alene på sofaen. Leieboeren har ligget på rommet sitt i hele dag. Jeg er åpenbart ikke noe menneske som er spennende eller viktig nok å bruke tid på. Skal finne frem passeren min nå.

[Gjest Bruker-360061]

Jeg har en tendens til å ligge på rommet en hel dag og vase bort tiden min, og det har ikke noe med at verden utenfor ikke er spennende å gjøre på noen måte. Bank på døra til leieboeren din.

[Sylar]

Livet er trist, ja. I alle fall for de som er for triste til å gjøre seg glad.

[heblilla]

 

 

Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli normal. Er så dritt lei av st følelser og tanker skal styre livet mitt. Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom.

 

Jeg fungerer helt fint ute blant folk, men jeg er innesluttet og havner ofte i tenkeboksen. Fremmede mennesker er det verste jeg vet. Da blir jeg en stille grå mus. Og får jeg ikke oppmerksomhet så er det bare å glemme at jeg sier noe. Helt tragisk. Jeg kan jo ikke forvente st folk skal snakke til meg, når jeg ikke snakker med andre.

 

Jeg er dritt lei av å ikke tørre å gjøre noe for tankene mine sier at dette får du ikke til, du er ikke smart nok til dette. For jeg vet jeg kan, jeg bare tør ikke.

 

Er møkk lei av å se meg i speile og tenke at jeg er det styggeste noen, noen gang har skapt. Og om jeg glimter til og ser på meg selv som pen så kommer tankene "hvorfor syns folk st jeg er stygg, hvorfor liker ikke folk meg" og vips så ser jeg bare det styggeste som finnes i speilet.

 

Jeg er langt fra lei livet, for livet elsker livet. Jeg er bare så lei av å ikke finne meg selv sånn at livet kunne vært anderledes. Jeg vet jeg er der inne, men jeg finner ikke veien ut.

 

Bare rot, men måtte få det ut

"Lurer på om jeg noen gang kommer til å bli utadvendt, sprudlende, glad og morsom"

 

Som Robin Williams var, tilsynelatende?

 

Det beste er å være den man er, og ikke prøve å gjøre andre til lags.

 

Kanskje du heller må akseptere den du er. Det kan være herlig når mennesker ikke må være sprudlende, utadvendte, glade og morsomme hele tiden. (det kan bli slitsomt)

Neida, jeg er ikke ute etter å være noen andre enn meg selv. Men jeg et jeg er en mye mer livlig jente enn det jeg er nå. Det handler om at jeg ønsker å være den jeg virkelig er og ikke den "omgivelsene" (i mangel på bedre ord/forklaring) har gjort meg til.

 

Ok.

Jeg trodde også at jeg innerst inne var en annen enn den jeg var. Men nå tenker jeg at jeg er født introvert, og at det er helt greit å være introvert. Det behøver ikke å bety at man er kjedelig eller humørløs. Langt derifra. Introverte kan også glimte til.

Men ok, hvis du mener at andre eller "omstendighetene" har forandra deg til det verre. Det skjer vel med de fleste av oss. Vi blir alle forma av omgivelsene/hendelsene, fra barndom til grav. Men i ditt tilfelle har det sikkert vært mere ødeleggende da? Heavy oppvekst?

Jeg vet ikke hvordan du skal finne tilbake til den personen du var og ønsker å bli igjen jeg. Begynne med litt egenomsorg kanskje? Du sier jo de forferdeligste ting til deg selv, du er stygg osv. FEIL; FEIL OG FEIL!!!

Men det du sier til deg selv, får makt over deg. Og definerer deg. Så slutt med å psyke deg selv ned, først og fremst.

Hver gang du tenker negativt om deg selv, kan du notere det ned på et papir. Og så modererer du uttalelsen din til noe som er mere realistisk og ikke minst konstruktivt.

Endret 6. september 2014 av kismet

[Sylar]

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er stygg, kan det være for å slippe å risikere ubehaget ved å bli avvist av damer.

 

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er dum, så kan det være for å slippe å risikere skammen ved å feile det man prøver på, om man er optimistisk.

 

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er ussel, så kan det være for å slippe ubehaget ved å oppsøke mennesker.

 

Og sånn er det, med meg.