Den originale melodien

[CastorFiber]

Nåja, det hender jo ting kan bli litt likt, noen som hørt denne i en litt annen versjon?

 

http://www.youtube.com/watch?v=1IkfRQeHXrI

[tom waits for alice]

Harrison ble da også dømt for plagiat, om enn "ubevisst".

 

Geir

[Blåbær]

Kan jo også legge til at folk ofte bruker flere noter samtidig for å bygge opp en melodi. Siste låta mi(trance), bruker 3 forskjellige noter samtidig for melodien. Dette er da også med på å øke antall mulige melodier.

[Left Blank]

Bare for a ta det fra en annen vinkel ogsa, nemlig lyd og klang.

Jeg tror nemlig at alle sanger om er tatt opp til et format, enten CD, mp3, vinyl eller flac, at de alle er unike.

Selve lyden og frekvensene som avspilles, virker a ha nesten uendelige muligheter for a bli unike.

Nar vi tar inn overtone, frekvenser, media og andre naturlige ting som romklang, sa kan det bli uendelige unike versjoner av en melodi.

Et piano som spiller samme melodi kan tas opp i teorien overalt hvor det er luft, og dermed hxres annerledes ut, og vi kan bruke alle pianoene i verden til dette som lager enda fler muligheter.

 

Det som er spm for meg, er hvor mange unike klanger finnes det?

En hihat hxres aldri helt lik ut, men det er fortsatt en hihat.

Hvis man gar inn i elektronisk musikk, kan man bruke syntese og lyd design til a lage helt nye klanger som er unike.

 

Alle disse klangene og kombinasjonene av klanger sier jo meg at vi er langt ifra og ha laget all /musikk/ (melodier derimot kan diskuteres)

[tom waits for alice]

Og da er Gary Moore dømt for å ha knabbet soloen til "Still got the blues". Originalen finner du ca 5.24 minutter inn i denne videoen: Link. Vi får håpe/anta at det er et ubevisst plagiat, og ikke rent tyveri, men plagiat er det lell.

 

Slikt skjer oftere enn man tror. Jeg vet jeg gjør det selv, jeg sitter og spiller på et fantastisk nytt tema jeg har laget og så kommer junior forbi og sier "Du spiller Elton John, hører jeg"...

 

Geir

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[CastorFiber]

Det kan være rene tilfeldigheter, også. Jeg har en sang som inneholder flere av strofene til en norsk artists rolige pianostykke, mange år før artisten ga ut sangen på plate. Siden det er bare jeg og noen nære familiemedlemer som noen sinne har hørt "verket", er jeg helt sikker på at jeg ikke er plagiert. To stykker kan lage det samme uten å vite om hverandre.

 

Jeg kan selvsagt ikke bevise det, men et rolig pianostykke, bygget rundt kjente velbrukte akkordrekker kan selvsagt bli veldig likt.

[Comma Chameleon]

Vet ikke om der er nevnt før i tråden, men et sitat (Som kanskje ikke er ordrett) bør nevnes.

"Music is the space between the notes"

 

Samme riff/Melodi/solo kan bli totalt forandret om man bare endrer tiden mellom notene.

Så mange kan nok lage samme melodi, men endrer man mellomrommet mellom notene blir det noe helt annet.

[tom waits for alice]

Jeg kan selvsagt ikke bevise det, men et rolig pianostykke, bygget rundt kjente velbrukte akkordrekker kan selvsagt bli veldig likt.

Ja, og det er poenget mitt. Det er faktisk et begrenset antall temaer ute og går innenfor en sjanger, og det lages fryktelig mange sanger. Det bor 6,7 milliarder mennesker i verden. Selv om vi nøyer oss med de aktive låtskriverne blir det et stort antall. Tono har idag 18 000 medlemmer, det vil si 0,4 prosent av befolkningen. Om vi antar at det er representativt for resten av verden så snakker vi om over 20 millioner mennesker som prøver å komme opp med nye og unike sanger. Og da er ikke vi glade amatører medregnet.

 

Jeg sitter og jobber med et pianotema nå om dagen. Jeg er egentlig rimelig sikker på at jeg har det et sted fra, men kommer bare ikke på hvor.

 

Geir

[victoryseieren]

Jeg sitter og jobber med et pianotema nå om dagen. Jeg er egentlig rimelig sikker på at jeg har det et sted fra, men kommer bare ikke på hvor.

 

Kjent fenomen. Har opplevd det selv, men om du ikke har "komponert" 2-3 minutter av en annen sang, men et par strofer ser jeg det ikke som krise. Ser også at ting kan minne om artister jeg hører på, det er vel det som kalles inspirasjon.

 

Driver å gjør ferdig første av tre deler av et stykket, det første "store" verket på det nye digitale pianoet. Det var på bursdagen min det plutselig strømmet ut i fingertuppende, når jeg tenker etter greier jeg ikke å finne ut av det om jeg faktisk har hørt noe som minner om mainriffet, men på en måte føles det kjent ut. Eller såer det bare at jeg har spillt det en haug av ganger.

 

Men tilogmed 'Ali' Fuentes har jo sagt at mens han sitter å lager nye sanger føles de som andres, men etterhvert som han arbeider mer med det utvikler det seg til hans eget.

 

Det er ingen tvil om at dine egne ideer kommer fra andre. Om ikke hjernen hadde fungert slik ville vi om mulig ikke greid å utvikle oss. Man tar en inspirasjon og bygger videre på den.

 

Takket være "combinatorial explosion" vil jo det vanligvis være vanskelig å lage noe som er helt likt.

[tom waits for alice]

Og da var det Satriani vs. Coldplay: Viva La Vida = If I Could Fly

 

Geir

[Ṱormod]

De fleste strofer innen en sjanger er nok laget alt. Prøv å skape et nytt heavy metal riff, for eksempel...

Nåvel. Det var vel å trekke på seg generaliseringskappen.

 

Vi har så vidt begynt å lage melodier. Det er uendelig med kombinasjoner, når det gjelder tempo, tone, takt. Siden du begynner med å stigmatisere metal som en ensformig sjanger som drikker sitt eget oppkast kan vi ta det som eksempel. Metal er som all annen musikk. Noe må være til stede for at det skal kalles metal, men kun i insturmenteringen. Metal er en sjanger skapt for eksperimentering og progressivitet ta for eksempel mesterstykket Atheist - Unquestionable Presence

 

 

Musikken på dette albumet er så nyskapende, så fresh.. Fraseringer, progresjoner og teknikker jeg som fusion-lytter er vant til er på dette albumet. Riffene er umonotone, progressive og utrolig uforutsigbare. Og det viser at det er kjempemulig å lage nye riff som ikke høres monotone ut. Om riff hørres monotone ut kommer veldig an på lytteren. Hvis er en trent lytter som faktisk har giddet å lytte til musikken er det svært få sjangre som høres monotone ut. Disse sjangerne er skapt for å være nettopp monotone. Musikken til feks Metallica, Watchtower og Ephel Duath hadde sikkert av lyttere som deg blitt stemplet som monotone fordi det kreves en "acquired taste". En må være vant med det for å kunne sette pris på det. Som å drikke kaffe

 

Et annet eksempel er fra det progressive death metal bandet Deaths sang "Empty Words". Den har masse melodier som kunne fint passet inn i pat boones "No more mister nice guy" cover album eller Andrew Lloyd Webbers "Variations" album. Å påstå at det er vanskelige å skape nye metal riff er som å si at det ikke går an å lage en revolusjonerende ny bil. Nytenkning er ikke så vanskelig!

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[kjeklulf]

Mange som blander inn elementer her som ikke har noe med melodi å gjøre, som harmonier, klanger, lydeffekter. Selvsagt vil disse elementene kunne være med å gi en unik låt og "sound" men det gir ikke en god og unik melodi. En god melodi er jo en melodi som vil fungere uansett hvilket instrument som spiller den, uansett hvilke andre klanger og effekter man bruker. En god melodi kan du sette deg ned og spille på et billig Casio-keyboard, en ukulele eller et gammelt althorn og du vil automatisk si at "jepp, dette fungerer!".

 

Det er nettopp dette som gjør at for eksempel Beatles og Abba sine låter fungerer uansett (og enten man liker dem eller ikke). Det samme med standardlåter innen jazz og kjente klassiske temaer. Det er ikke veldig mange låter fra de to siste ti-årene man kan si det samme om, sett opp mot hvor mange låter som faktisk er gitt ut.

 

Metal er en sjanger skapt for eksperimentering og progressivitet ta for eksempel mesterstykket Atheist - Unquestionable Presence

<snip>

Et annet eksempel er fra det progressive death metal bandet Deaths sang "Empty Words". Den har masse melodier som kunne fint passet inn i pat boones "No more mister nice guy" cover album eller Andrew Lloyd Webbers "Variations" album. Å påstå at det er vanskelige å skape nye metal riff er som å si at det ikke går an å lage en revolusjonerende ny bil. Nytenkning er ikke så vanskelig!

 

Vel, jeg satt meg ned og hørte igjennom et par låter fra de nevnte album. Det var ikke noe der som jeg ikke har hørt tusen ganger før. Det som heller var fremtredende var den totale mangelen på nettopp melodi.

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[tom waits for alice]

Nåvel. Det var vel å trekke på seg generaliseringskappen.

Ja, men det er ikke mindre sant av den grunn.

 

Vi har så vidt begynt å lage melodier. Det er uendelig med kombinasjoner, når det gjelder tempo, tone, takt.

Ja, det er uendelig med kombinasjoner (om bare låta er lang nok), desverre er det som longwinded sider slik at antallet kombinasjoner vokser fortere enn antallet gode sådanne.

 

Siden du begynner med å stigmatisere metal som en ensformig sjanger som drikker sitt eget oppkast kan vi ta det som eksempel. Metal er som all annen musikk. Noe må være til stede for at det skal kalles metal, men kun i insturmenteringen.

Jeg stigmatiserer da ikke metall. Det var et eksempel, det samme er sant i alle sjangere. Og ja, selvsagt kan en sjanger endre seg, men det øker ikke antallet gode melodier i verden.

 

Metal er en sjanger skapt for eksperimentering og progressivitet ta for eksempel mesterstykket Atheist - Unquestionable Presence. Musikken på dette albumet er så nyskapende, så fresh.. Fraseringer, progresjoner og teknikker jeg som fusion-lytter er vant til er på dette albumet. Riffene er umonotone, progressive og utrolig uforutsigbare.

Unquestionable Presence er et dårlig eksempel, rett og slett fordi det ikke er nytt. Plata ble om jeg ikke tar feil utgitt i 1991. Spøresmålet er ikke om Atheist var nyskapende den gangen, men om deres riff og temaer resirkuleres idag. jeg sier ikke at nyskapning ikke er mulig, jeg sier at innen en gitt sjanger er antallet kombinasjoner begrenset. Så kan man selvsagt utvide sjangeren, eller blande sjangere. Men om du blander fusion og metall får du ikke flere riffs, det betyr bare at man kan bruke av det antallet som finnes i begge. Og flere gode melodier blir det ikke av den grunn.

 

Musikken til feks Metallica, Watchtower og Ephel Duath hadde sikkert av lyttere som deg blitt stemplet som monotone fordi det kreves en "acquired taste". En må være vant med det for å kunne sette pris på det. Som å drikke kaffe

Lyttere som meg du. Det er en dristig replikk når du ikke kjenner meg. Nå drikker jeg ikke kaffe. Derimot vokste jeg opp med heavy metal. Jeg hadde samtlige Deep Purple i original (Mark II-utgaven av bandet), og Sabbath og Led Zeppelin. Så gikk veien videre via band som Blue Öyster Cult. Det siste hardrock albumet jeg brydde meg om var Ace of Spades. Det kom ut året før Metallica ble startet, og sistnevnte er således ingen acquired taste for meg, men derimot representanter for noe jeg levet med i mange år men gikk lei av. Metallica var heller ikke spesielt original i mine ører.

 

Det kan man synes er dumt hvis man liker slik musikk, men "lyttere som meg" hørte metallmusikk til vi var godt voksne, men så gikk vi lei av banal lyrikk (se under) og resirkulerte riffs. (Løpe å gjemme meg for sinte metallhoder... )

 

So we cross that line

Into the crypt

Total eclipse

Suffer unto my apocalypse!

 

Et annet eksempel er fra det progressive death metal bandet Deaths sang "Empty Words". Den har masse melodier som kunne fint passet inn i pat boones "No more mister nice guy" cover album eller Andrew Lloyd Webbers "Variations" album. Å påstå at det er vanskelige å skape nye metal riff er som å si at det ikke går an å lage en revolusjonerende ny bil. Nytenkning er ikke så vanskelig!

Band som Death har jeg problemer med å vende meg til, ikke på grunn av musikken, men på grunn av halspastillvokalen. Og når vi snakker om riffs, det er ikke så himla originalt det heller. Kombinasjonen av ulike riffs er det kanskje, men de enkelte riffs høres ut som ting jeg har hørt før i sjangeren. Det er kanskje den store forskjellen fra min tid: Den gang var det et gjennomgående riff som bar låta, her har jeg talt ti forskjellige og jeg er halvveis i en tre og et halvt minutts låt...

 

Men nå har jeg kjøpt både Atheist, Death og Metallica, så skal vi se hva jeg får ut av det.

 

Geir

Endret 6. desember 2008 av tom waits for alice

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[kjeklulf]

Men dette er jo en blodig urettferdig sammenligning. «Klassisk musikk» (i alle betydningene av det begrepet) er objektivt bedre enn nesten all musikk som produseres til enhver tid, ganske enkelt fordi det er snakk om musikk som mot alle odds har overlevd i 300–100–50 år frem til i dag. Dét sier ikke rent lite. Musikken vi står igjen med etter denne møysommelige utsilingsprosessen, er for alle praktiske formål det beste av det beste som har blitt skrevet i nevnte (lange) tidsrom.

 

Jeg sa ikke det var rettferdig. Historien er ofte blodig urettferdig. Det jeg påpekte er at det er noen gode melodier som blitt med oss frem til nå. Dessuten: Jeg sa ikke det nødvendigvis var "bedre musikk", bare at det var de gode melodiene som hadde overlevd.

 

En annen ting er jo at det melodiske tidligere har hatt et større fokus innen musikken. Nå til dags er det mye snakk om "sound", "attitude", "groove" osv. men lite om melodien, sammenliknet med tidligere. Det er ihvertfall mitt inntrykk, understøttet av en høyst uvitenskaplig personlig undersøkelse av hvor mange nye låter jeg har hørt det siste året som jeg faktisk husker melodien til. Joda, jeg husker mange av låtene men det melodiske er ikke det jeg har festet meg ved.

 

En ytterst liten brøkdel av musikken som lages i dag, vil også overleve like langt inn i fremtiden og få status som «klassisk», men hvilke låter det blir kan bare tiden vise. Effekten av nye digitale verktøy må imidlertid tas i betraktning: Om man skal få noe begrep om hvor sjelden vare klassisk musikk virkelig er, så må antallet «låter fra de to siste ti-årene man kan si det samme om» sees relativt til tidsrommet «de to siste ti-årene» fremfor hvor mange låter som har blitt gitt ut, ettersom de siste tiårene har sett en masseproduksjon av musikk uten like.

 

For det første: du glemmer å ta med at forbruket og spredningen av musikken i dag er noe helt annet enn det var for 20, 100 og 500 år siden. Det må også med i regnestykket. Det betyr ikke at du ikke har et poeng.

 

For det andre: Jeg tror vi kan slå fast at ABBA, Beatles og noen få andre vil bli husket også om 100 år. Blant annet nettopp fordi de har fantastisk gode melodier. Jeg kan ikke komme på en eneste artist fra de siste 15-20 år som jeg tror vil bli husket om 100 år for sine gode melodier. Det kan være andre grunner for at de vil bli husket men ikke først og fremst det melodiske.

[....]

Endret 10. februar 2012 av ....

[kjeklulf]

Jeg tror nok ikke vi er så uenige egentlig.

 

Spørsmålet (som sikkert har vært stilt i hundrevis av år) er jo: finnes det noen objektive kriterier for "en god melodi" som gjelder for alle, uavhengig av tid, sted, smak, erfaring etc.? Noen grunnprinsipper vil gjelde i hvert fall for de fleste av oss:

 

- Melodien har en rytme som er enkel å følge og som ikke er for kompleks.

 

- Melodien har en kontur med et høydepunkt (altså at det ikke bare er de samme tonene om igjen og om igjen og at det er svært liten forskjell mellom de høyeste og laveste tonene).

 

- At hovedtyngden av melodien er i små intervaller. Med bare store intervaller blir den vanskeligere å oppfatte og følge.

 

- At ledetoner oppløses (septim til grunntone, kvart til ters etc.).

 

- At kromatiske endrede toner løses opp i samme retning som endringen (i C-dur; F# -> G, Ab -> G).

 

- Større intervaller (over en kvint) oppløses "innover", altså C -> c -> H (tenk tre første tonene på Over the rainbow).

 

- At man begrenser bruk av forminskede og forstørrede intervaller.

 

Ingen av disse punktene er absolutte selvsagt, og de er til en viss grad preget av vestlig tenking og praksis innen musikken. Det blir litt som å snakke om hva man liker å spise: Alle har vi ulik smak og de er preget av hvor i verden vi er oppvokst og bor. Allikevel kan de fleste enes om enkelte ting som ubetinget smaker godt og ubetinget smaker vondt.

Endret 6. desember 2008 av kjeklulf