3D-spill virker 30 år senere eksperimentelt og som et lappeteppe, akkurat som da det kom. Jeg sier ikke at ingen får det til eller utmerker seg positivt, men når man kjøper spill er det for stor grad av "I pay and I pray".
Før var det ikke noe annet valg enn å optimalisere hver rutine i et spill. Flere dusin maskinvaregenerasjoner har gjort mer vondt enn godt. Mengden innhold og helst live service er det som betyr noe, ikke å få konseptet til å kjøre best mulig før man ekspanderer.
Minimum Viable Product var ei greie i gamle dager også, men man var avhengig av at spillene skulle kjøre uten patcher.
Folk tenke "fool me once shame on you, fool me twice shame on me", men i dag er det "fool me times and again".