arne22

I 2022 så hadde man rekrdstore inntekter i fra oljenæringen. Samme år så fant regjeringen Støre det helt nødvendig å mangedoble inntektene i fra norske og utenlandske strømkunder. Og så spør man: Hvor skal man ta pengene i fra for å senke prisene ned til et nivå til forbrukerne, som fortsatt gir overskudd til staten? Strømpriser: https://minspotpris.no/historiskepriser/vis-historiske-strømpriser.html Inntekter i fra petroleumsvirksomheten: https://statsregnskapet.dfo.no/historier/2025/hvordan-inngår-petroleumsinntekter-i-statsregnskapet Hva kommer det av at det er viktigere å bygge opp industrien i utlandet, enn å sikre norsk velferd og norske arbeidsplasser? His man formulerer problemstillingen: "Norgespris- Trygghet, men hvem betaler egentlig?", ligger det ikke da mellom linjene en påstand om at det er noen her i Norge som betaler? Den riktige formuleringen bør vel være: "Vil utenlandsk industri merke noe større til at norske strømkunder i noe mindre grad bidrar til å finansiere den utenlandske industrien?"

Med riktig utstyr så kan det faktisk fungere med motorsykkel også. (eller moped eller elsykkel) Her i utlandet så dekker jeg stort sett alt innenfor 1 times kjøring, med motorsykkel, året rundt, og ved behov i all slags vær. Man kan selvfølgelig kjøre lengre, men da blir det jo lett "anstrengende". (På den motorsykkeltypen som jeg bruker i utlandet.) Kjørte tidligere også motorsykkel 365 dager i året, i all slags vær, hjemme i Norge. (Suzuki GS1100G) Egentlig ikke for å spare penger, men kanskje heller på grun av at det var stor stas å kjøre motorsykkel. (Og det synes jeg jo egentlig framdeles.) Får man tak i en slik i dag, så er det vel noenlunde samme avgift og forsikring som for en moped.) Tung motorsykkel av gammel type bruker vel på den annen side litt drivstoff. Det blir vel nesten som en liten bil. Ikke langt unna. Kjørte gjennom mestepartern av landene i Europa med Suzukien, så der var det ikke noe problem å kjøre langt.

Bil er en veldig bra ting å ha. Hvis man snakker om et bilhold på 3-4000,- pr mnd, inklusive nedskriving, vedlikehold, drivstoff, veiavgift og forsikring, så er man nok nede i den forholdvis rimelige enden av skalaen. Mener dette kan være i samsvar med det som jeg selv betalte, før jeg bestemte meg å kutte utgifter, for alvor. Da forsvant bilen. Det finnes også alternativer til å gå, som er rimeligere enn bil. En elsykkel til ca 10.000,- kan i praksis dekke mye av transportbehovet. Et alternativ er også en 50 cc moped eller scooter, eller et veterankjøretøy. Da kan man betale mye mindre forskiring og årsavgift enn det som gjelder for "vanlig bil". Man betaler heller ikke for bompasseringer. https://www.skatteetaten.no/satser/trafikkforsikringsavgift/ (Beløp pr dag.) En mulighet, hvis man eier en garasje og reiser bort i perioder, det er jo at man også kan avregistrere bilen mens man er bortreist. En annen mulighet er jo hvis man er flere som har "litt behov for bil", slik at man kan dele på bruken og utgiftene til drift av en bil. Jeg for min del ble i grunnen litt overrasket over hvor godt kombinasjonen av månedkort for kollektivtransport og elsykkel kan fungere. Savnet av bil, det dukker vel stort sett opp når regnet høljer ned eller hvis man skal transportere noe som er stort og tungt. Har motorsykkel i utlandet, men der er avgiften kr 0,- og drivstoffprisene ca det halve, i forhold til Norge. Når det gjelder "frihetsfølelse" så synes jeg nok at motorsykkel kan være enda bedre enn bil, men når det gjelder til tungtransport, mange pasasjerer og dårlig vær, så er den vel ikke helt det store.

Synes rent personlig at innsparinger på 1 og 2 % er så lite at det er lite å bry seg om. Kan man der i mot legge om rutiner, slik at man sparer for eksempel 50%, så er det noe å bry seg om. (Mat: Kjøpe mye billig på tilbud som passer for fryseren.) DNB Mastercard gir 20% på endel innkjøp, bla elektronikk. Ved å utnytte denne rabatten som "minimum" og andre tilbud, og ved å vente med innkjøpene til tilbudene kommer, så oppnås jo for eksempel vanligvis en rabatt på innkjøp av elektronikk på 20-50%. Hvis man så også oppnår 100% rabatt på reiseforsikring, 100% rabatt på gebyrer for uttak i utlandet, pluss at man hele tiden har et rullerende beløp for kredittkortene, som man ikke betaler rente på, så blir jo dette ganske gunstig på årsbasis. Forutsetter at man betaler hele beløpet ved forfall, slik at man ikke ender opp med å betale 20% rente. I norge så er jo ikke en krone spart, det samme som en krone tjent. Med et system for progressiv beskatning, så tilsvarer jo 1 krone i besparelse 2 kroner i økt inntekt.

Når det gjelder "hvem som har ansvar", så spørs det jo om man mener "juridisk ansvar" eller "moralsk ansvar", eller "ansvar i forhold til omdømme". Når det gjelder juridisk ansvar, så må jo det enten følge av et kjøpsrettslig ansvar, eller ut i fra avtalerett. Hvis "service records" blir slettet flere år i ettertid, så er det vel heller lite trolig at dette vil gi noen juridisk rett til erstatning eller kompensasjon. Hva kan man i praksis gjøre hvis man kjøper en bruktbil med slike "elektroniske records", for å sikre eg best mulig for framtiden? Det må vel bli å ta elektroniske kopier, eventuelt kopier av skjermbilder, eller å gjennomføre utskrift på papir, for de data som er tilgjegelig på kjøpstidspunktet. Det vil jo være et kjøpsrettslig krav at selger ikke holder tilbake data eller opplysninger, men ikke at selger framskaffer de opplysninger som vedkommende faktisk ikke har. Prisen vil jo da reflektere markedspris, teknisk tilstand og det som finnes av tilgjengelig dokumentasjon.

For å ikke bli lurt av eksperter og rådgivere, hva behøver man da ?? Men sant nok. Når det gjelder strømpriser, så har det nok vært mange om det beinet.

Det er vel kanskje ikke noen nyhet at norske poltikere ikke alltid forstår konsekvensen av egne beslutninger. Man kan for eksepel være finanspolitisk talsmann av et politisk parti og være medlem av Stortingets finanskommite, uten noen bakgrunn innenfor økonomi. https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=MMIKRI https://klassekampen.no/artikkel/2025-10-15/fokus1/h8WR Når man skal styres av amatører som selv mener at de er lærevillige, uten at det kanskje nødvendigvis er tilfellet, så må det vel gå som det går. Da bør det vel dukke opp en og annen overraskelse. Slik sier man det, ser jeg: Men når man ikke har noen ekspertise eller noen fagkompetanse, i forhold til fagområdet, slik at man kan forstå det langsiktige resultatet av egne beslutninger, så vil vel det praktiske resultatet ofte vise seg å bli noe nær det motsatte av det man hadde sett for seg. Da må man straks sette i gang med nye tiltak som kompenserer for de første feilene. Det spørs om ikke utenlandskablene med påfølgende opplegg for norgespris er et eksempel på dette?! Hva sier man så videre: Men å kunne forstå konsevensen av egne beslutninger, slik at man påvirker framtiden slik som man har tenkt seg, eller ganske motsatt, det er vel kompetanse som man ikke behøver å ha?! Og siden terje Aasland er nevnt, så kan man se at denne karen faktisk har gjennomført en yrkesgaglig utdanning fram til fagbrev innenfor elektrofag og på fagnivå videregående skole. https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=TELA (Men det kan se ut som at han også har en bakgrunn som "arbeider", og det er vel kanskje ikke helt vanlig innenfor dagens Arbeiderparti.)

Selvfølgelig så er Norgespris ikke bare gratis, den bidrar også til fortjeneste til statskassen. Posteringen i statsbudsjettet represnterer jo bare en kamuflering av underliggende faktum, at strømmen koster mindre å produsere, enn det som er salgspris, enten salgspris er norgespris eller såkalt markedspris. Før etableringen av utelandskablene sørover og vestover, så skjedde prisfastsettingen ut i fra kostnad, og da lå jo brutto pris pris pr kilowatt på noe slik som 20-40 øre pr kw/h. Dette dekket da inn de nødvendige kostnadene pluss en nødvendig grad av fortjeneste. https://minspotpris.no/historiskepriser/vis-historiske-strømpriser.html Man skal vel ha et forholdvis dårlig syn for ikke å legge merke til at det skjedde en markant økning i strømprisene rundt 2021-22, etter hvert som nye utenlandskabler ble satt i drift. Et sted man kan hente inn en reduksjon i overskuddet, det er jo ved en tilsvarende reduksjon i eksporten av penger til utlandet.

Ja, man må tydeligvis passe på prisnivået i det landet man reiser til. For de landene i Asia som jeg har rist i, i det siste, så har prisene fra Happybytes vært så gode at jeg har hoppet over esim og iptelefoni. Brukte det alltid før abonnementet i fra Happybytes. Når man kjøper de billigste billettene og bor på billig måte, i billig land, så kan man egentlig reise utrolig mye, uten at forbruket blir stort større enn "vanlig norsk forbruk hjemme i Norge" Pris for en av ABC øyene med Happybytes, og jo det stemmer, det blir jo ca 2.500,- for 3 gigabyte. Hvilken esim er det som er billig på ABC øyene?.

Det er nok litt individuelt hva som fungerer best for hver enkelt tilbake. For noen år siden så hadde jeg masser av abonnementer og faste utgifter, og også forholdvis god lønn, slik at pengene på et vis forsvant ut i den store tåka. Så bestemte jeg meg for å snu om, ved å kutte alle faste utgifter til et minimum, og å legge meg til nye vaner i hverdagen som gjør at det ikke går særlig mye penger ut. Det finnes for eksempel ikke et eneste abonnement tilbake, med unntak ett for mobiltelefon. Alle innkjøp gjøres nå via kredittkort, og så har jeg tilhørende app på mobiltelefonen som gjør at jeg kan følge med og ha oversikt via registreringene i appen. Det er i grunnen det hele. Praktiserer ikke noen form for budsjett eller regnskap ut over det. Nøyer meg med å sjekke at alle måneder går med overskudd. For meg så drier det seg stort sett om å legge vekk alle dyre uvaner og erstatte dem med tilsvarende rimelige vaner, og så kommer egentlig innsparingene nokså automatisk, som følge av det. En av grunnen til "minimalistisk filosofi" og "sparing" er at jeg reiser mye i utlandet og utenfor EU. Hvis jeg ikke hadde hatt "sparing som normalmodus" så hadde det ikke vært mulig å reise så mye og fortsatt ha balanse mellom inntekter og utgifter. For den som reiser mye utenfor EU, så har jeg nå erfart at et mobilabbonement i fra Happybytes, er noe som både kan gi innsparing og forenkle ganske mye. De har særdeles gunstige utenlandspriser, og så kan man endre den datamengden man abbonerer på, ettersom man befinner seg i Norge/EU eller utenfor. Utenfor EU så betaler jeg 70 kr fast, pluss så rimelige utenlandspriser at slike ting som lokale som kort og ip telefoni ikke lengre er nødvendig.

Vil vel ikke si at det oppleves som lavere levestandard. Tvert i mot vil jeg vel si, selv om det materielle forbruket rett nok er noe mindre. Ellers så synes jeg at vi er inne på en ganske interessant problemstilling rundt "miningen med livet", "mening i en jobb man liker", osv. Slik som man har lett fro å defininere "god psykisk helse" her i Norge, så har det vel lett for å handle om "fravær av psykisk lidelse". Når man ikke er "syk" så er man "frisk", og da har man god psykisk helse. I "Folkehelserapporten" så fokuserer man mye på "psykiske plager og lidelser" uten å si direkte hva det vil si å være "psykisk frisk". https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/psykisk-helse/psykiske-lidelser-voksne/ I beskrivelsen til Verdens helseorganisasjon så har man en litt annen tilnærming. https://www.who.int/data/gho/data/themes/theme-details/GHO/mental-health Slik som jeg kan se det så kan man sammenfatte beskrivelsen til WHO slik: "En god mental helse vil si å ha en god evne til selvrealisering og et meningsfullt liv." Da kommer man jo også fram til at "en god mental helse" handler også om å kunne holde en god avstand til de problemstillingene som man jobber med innenfor psykiatrien og den kliniske psykologien. For å illustrere med et litt banalt eksempel: Hvis bilen vår er i stykker, da er det nødvendig å få tak i en bilmekaniker for å gjennomføre nødvendgie reparasjoner. Når bilen er i orden slik at den kan kjøre, da vil det være en helt annen type problemstillinger man har fokus på, for eksempel: Hvor finner man den beste campingplassen og hvordan kjører jeg for å komme fram dit? Tilsvarende så vil jo en klinisk psykolog eller en psykiater være en lite egnet veileder, hvis man har nådd fram dit at man er uten en psykisk lidelse og det meste sånn sett fungerer. Da er man jo over i det neste utviklingstrinnet som er rettet mot "selvrealisering". Da kan man for eksempel bruke en jassmusiker, kunstmaler, en prest eller en Iman, en filosof eller en teknolog, som veileder i forhold til det som går på "selvrealisering". Gjennom behandlingen i regi av en klinisk psykolog eller en psykiater, så kan nok terapauten oppnå en viss form for selvrealisering, men det samme er neppe tilfellet for pasienten. På denne måten så vil det nok kanskje kunne etableres et makt og avhengighetsforhold, der terapauten også er avhengig av pasienten, slik at behandlingen kanskje vil kunne ha en tendens til å stekke ut i tid. Fant også en interessant artikkel om "Norsk psykologi", og jeg sakser i fra avslutningen: https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2022as03ae-Hvordan-norsk-psykologi-ble-en-klinisk-profesjon En forenklet beskrivelse av hva det vil si å være "psykisk frisk" da formuleres slik: "Når man befinner seg utenfor den virkelighetsbeskrivelse som gjelder for en klinisk psykolog, slik at den subjektive virkelighetsopplevelsen man befinner seg inne i, faller utenfor rammene av den kliniske psykologens faglige rammer, da er man frisk." Men det finens da også andre varianter av psykologi, enn "klinisk psykologi", for eksempel "kognitiv psykologi", som har å gjøre med hvordan vi oppnår læring og mestring og "selvrealisering". Skulle man kunne si det slik at der mestringsnivået for den "kliniske psykologien" tar slutt, ved fravær av sykdom, så tar det neste mestringsnivået basert på kognitiv psykologi over, slik at man kan fokusere på de neste nivåene som går på "selvrealsisering" og opplevelse av personlig frihet. (Og WHO sin definisjon av psykisk helse.) https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/mental-health-strengthening-our-response

Her i en liten landsby på Filippinene så virker folk generelt mer glade og mer avslappede enn hjemme. Jeg kan tenke meg at det er 3-4 faktorer som virker inn: Folk bor tett på hverandre slik at ensomhet blir til et fremmedord. Gjennomgående fravære av stress og ting som haster. Trygge omgivelser i et nabolag der folk kjenner hverandre. Felles religion og felles verdier. Folk snakker ikke så mye om relligion, men i tiden før Jul, så ble det gjennført flere gudstjenester eller hva det nå var i den lokale kirken. Er ikke så spesielt inne i dette, men det jeg kunne observere, det var at først så ble kirken fylt til siste benk. Så åpnet man dørene og vinduene, slik at folk som strømmet til kunne følge det som skjedde inne i kirken ute i fra det åpne området rundt kirken. Flesteparten av de som sto utenfor kirken og fulgte med, det var faktisk ungdom i tenårene og i tjue årene. Min deltakelse var nok den at jeg kom kjørende forbi, på min motorsykkel, og så lurte jeg på hvorfor det var trafikkork.

Offentlig organiasjonsteori eller forvaltningrett, som man sier, at når det gjelder enkelvedtak, så skal klagen sendes til underinstansen, som så er pålagt å send den videre til klageorganet. Dette følger av Forvaltningloven. For Sivilombudsmannan så går klagen direkte. Dette følger av Sivilombudsloven.

I de sakene som jeg har jobbet med så har det da aldri skjedd at ikke underinstansen enten har gitt medhold i klagen eller sendt klagen videre til overinstansen. Det er slik saksbehandlingen i fungerer i hele den norske forvaltningen.

Jeg så at pressreader var tilgjengelig via web hvis man logget seg inn på Deicmann i Oslo. Så sjekket jeg om den også var tilgjegelig vedå logge inn på Sørvberget i Stavanger, og det var den. Så nå sitter jeg godt plassert i ulandet og leser Norske aviser og tidsskrifter gratis via Pressreader. Hvis man kombinerer med å fylle opp fryseren når det er div tilbud på Obs og andre steder, så kan det jo bli bra og billig. Hvis man har kommet over på trygd eller pensjon, så kan man jo også bo periodevis i lavkostland med godt vær. Da sparer man jo penger til vintertøy.

Selvfølgelig er det feil. Her er det de generelle reglene for klagebehandlign etter Forvaltningloven som gjelder. Statsforvalteren har også en detaljer beskrivlse med anvendelse for helsetjenester. https://www.statsforvalteren.no/portal/nyheter/2016/11/hvordan-klage-pa-helse--og-omsorgstjenester/ Rettelse: Spørs om jeg ikke var litt for kategorisk. Den "normale måten" er nok å klage til den som ga avslaget, for å gi mulighet til å rette vedtaket og eventuelt også få medhold. Men det ser også ut til å være mulig å klage direkte. (Men først til den som har gitt et avslag, vil nok gi den beste muligheten.) https://info.altinn.no/skjemaoversikt/statsforvalteren/klage-pa-helsehjelp

Det kommer jo også an på hvordan man har søkt. Hvis man har tatt opp saken muntlig og fått en forklaring på at det ikke er ledig kapasitet, så har man jo ikke søkt. Man har heller ikke såkt, slik at man oppnår klagerett, selv etter 10 muntlige henvendelser. Hvis man har søkt skriftlig en gang og fått er skriftlig avslag, da har man klagerett. Klagen skal så sendes til DPS. DPS har så valget mellom å gi klageren medhold, eller å videresende klagen til Statsforvalteren. Da blir det ofte minste motstands vei å gi klageren medhold, i stedet for å måtte gjennomføre en klagesak opp mot Statsforvalteren. Nå er vi egentlig over i et annet fagområde, ikke "helse" men "juss", og det som har å gjøre med adgangen til helsetjeenster som har en del med juss å gjøre. For mange slike "velferdsgoder" så vil det i praksis fungere slik at den som kommer med en uformell eller utilstrekkelig utformet søknad vil få avslag. Den som utformer en søknad som oppfyller de juridiske kravene, og så utnytter den formelle klageretten, så vil man ofte nå fram.

Jo, det står nok dette i vilkår: https://www.telia.no/mobilabonnement/

Ingen tilfeller av "sykdom" eller "ubehag" eller "redusert livskvalitet" er vel helt like, og da blir det vel litt individuelt hva som fungerer og ikke fungerer. Det er vel ingen tvil om at det er mange som ønsker et slikt behandlingstilbud. Hvorfor problemene oppstår i utgangspunktet, det vet man vel egentlig ikke så mye om. Samtidig så er det vel også slik at det kan oppstå et slags langvarig behandlingsbehov og "avhengighetsforhold" mellom behandler og pasient. I andre land og kulturer så kan det være slik at det knapt nok finnes noe slikt behandlingstilbud, samtidig som "den psykiske helsen" hos folk flest, jamnt over er god og kanskje bedre enn i Norge. *** I mellomtiden så har jeg skummet gjennom eksemplet på en doktoravhandling i fra Danmark, på jakt etter det som går på vitenskapsmetode eller "tro og viten". Så vidt jeg kan bedømme så er det utelukkende typisk vitenskapsmetode hentet i fra samfunnsfag som er i bruk, der man går gjennom en forholdvis stor mengde data, uten på noe tidspunkt å gå inn på de grunnleggende problemstillingene som skaper dataene. De grunnleggende spørsmålene om hva "psykisk sykdom er", hva som er årsaken, og hvordan behandlingen kan skje, er ikke besvart på noen annen måte enn gjennom bruk og analyse av datamengder. Hvilken terapautisk kompetanse skulle dette gi i møtet med en pasient? - Ingen av det som jeg kan se. Noen andre syn på saken, eller andre eksempler hentet i fra Norge? *** En internasjonal sammenligning av forekomst: Depresjon Angst Schizofreni Selvmord Alkoholisme Narkotika Autisme ADHD Fedme I følge denne rapporten i fra OECD så er Norge ett av de landene i verden som bruker mest penger på innbyggernes generelle helse: OECD Rapport Skulle det være mulig å trekke ut noen konklusjon eller hovedtendens? Land med forholdvis mindre vektlegging av materiell levestandard har ofte bedre psykisk helse enn land med forholdvis høy materiell levestandard. Land med et forholdvis lite utbygd behandlingsaparat for psykisk helse, har ofte en bedre "psykisk folkehelse" enn i de landene der man bruker forholdvis mye penger på å bygge ut og drifte et godt behandlingsaparatet for psykisk helse. Kan dette stemme?? I så fall - Kan da psykisk helse også ha noe med livsstil, land og kutur å gjøre? *** Har omsider begynt å finne fram til eksempler på gjennomførte hovedoppgaver for profesjonsstudiet i psykologi. Devar egentlkig anske godt gjemt og ikke lett å finne. Et interessant tema i eksempel 1, men jeg kan ikke se at dette med diagnostikk eller behandling av pasienter står nevnt noe sted. Man kan vel få inntrykk av at det holder å skrive om noe helt annet, og så kan man behandle pasienter. https://nva.sikt.no/registration/0198f1f50bcc-27f6f77a-9d18-40e3-a077-4482d59072a9

Eller kan det være at "forestillinger" eller "syn på saken" faktisk beskriver noe av kjærnen i "den kulturelle krisen" som bla kommer til syne ved forestillinger som et: Hvis man har personell som er utdannet til å behandle mentalt syke menensker, da er dette personellet også godt egnet for å kunne fungere som sjelesørgere og rådgivere for normalbefolkningen. Er det sannsynlig at dette medfører riktighet, og i så fall, i hvilke kuturer er det at denne forestillingen finnes? Hvis man for eksempel går tilbake til antikkens Hellas, eller til forskjellige varianter av budhistisk kutur i Asia, eller av kristen eller ulike varianter av kristen eller muslimsk kultur, historisk og nå, finner man da typisk en forestilling om at "skal man bli godt tilpasset samfunnet, så har man behov for gode psykologer og psykiatere"? Når mange muslimske land kommer ganske godt ut på statistikk for "psykisk helse", betyr det da at de i særlig grad vektlegger å bruke psykologer og psykiatere som veiledere til "det gode liv"? Her, i fra min vinterlige observasjonspost i fra en landsby på Filippinene, så framstår da dette som et ganske merkelig utsagn. Her finnes det ikke en eneste psykiater eller en psykolog i mange mils omkrets, ingen går til behandling, og begrepet "psykisk helse", det er vel noe som de aller færreste kjenner noe til. Til tross for denne "mangelen", så kan det da se ut som at "den psykiske helsen" er en god del bedre enn det man finner i Norge. Folk flest framstår som mye gladere og mer utadvente enn det man typisk finner i Norge. Når det gjelder det grunnleggende spørsmålet om "tro og viten", eller "anvendt vitenskapsteori" innenfor fagområdet klinisk psykologi og psykiatri, så vil det jo være litt interessant å se på hvordan denne utdanningen er lagt opp i Norge, så jeg har forsøkt å kikke litt på det. For "kliniske psykologer" så ser det ut til å være et utdanningsløp som strekker seg over 6 år, og som ender opp i tittelen Cand.Psychol. Her skal det, som en del av utdanningen utarbeides et litt større skriftlig arbeide. https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/hva-lerer-du/ Her bør det finnes noen skriftlige publikasjoner som det må gå an å se litt nærmere på. For psykiatere så ser det ut som at det finnes to forskjellige utdanningsveier(?!). Den ene ser ut til å være nærmest et praksisrettet utdanningløp, som gjennomføres ved sykehusene. Det kan vel se ut som at dette er den vanlige veien å gå: Læreplan Praktisk opplegg 1. Praktisk opplegg 2. Så kan det se ut som at det også finens en "akademisk variant", der man gjennomfører en doktorgrad i medisin, med spesialisering i psykiatri. Litt beskrivelse. Fant foreløpig et eksempel i fra Danmark på et slikt skriftlig arbeide som er utarbeidet i forbindelse med gjennomføringen av en doktorgrad. Eksempel i fra Danmark (Som sannsynligvis vil ha en god del til felles med tilsvarende opplegg i Norge.) Litt mer utdypende info i fra de som eventuelt kjenner bransjen vil være positivt. Intil videre, så kan man vel nøye seg med å sitere litt i fra forordet i det danske doktorgradsarbeidet:

Da tror jeg at jeg holder meg til gamle dager med å foretrekke et operativsystem, som ikke pusher, markedsføring, kjøp av oppgradering og flere produkter, værmeldig uønskede nyheter, politikk, osv. Det vil jeg nok ha vekk.

Det høres bra ut. Mulig jeg blander med noe annet, for den jeg testet ut, en gang i tiden, det var bare noe ganske minimalistisk for å koble opp mot teknisk utstyr.

Har du testet ut? Testet en slik distro tidligere. Vil tro at de måtte være Windows 10 eller noe slikt, for det er et stykke tid siden. IoT versonen manglet, så vidt jeg kan huske, en del "normal" windows funksjonalitet. Ble vel testet ifbm et IoT prosjekt. Ellers så kjører Linux Mint knirkefritt, så langt.

.. Etter mange timer med konfigurering, så fikk jeg omsider vekk all synlig bloatware på Windows 11 og jeg fikk den til å kjøre slik som den skulle, I alle fall tilsynelatende. Så lastet jeg ned siste utgave av Linux Mint Cinnamon. Intallerte den, og uten noen form for konfigurerign så fungerte PC akkurat slik som den skulle. Dobbelt skjermoppsett, wifi, lyd, bluetooth, absolutt alt fungerte med en gang. Brukte ingen guide av noe slag. Synes installasjon av Linux Mint Cinnamon minner mest om å få Windows 7 tilbake. Før i tiden så var det jo slkik at Windows fungerte slik som den skulle, med en gang, mens Linux krevde konfigurering. Nå har rollene tydeligvis blitt byttet om slik at Windows 11 krever mye konfigurering og tilpasning for å kjøre bra, mens Linux (Mint) kjører problemfritt, uten tilpasninger. Da blir å teste litt mer og så se om det blir exit Windows.

Gikk det bra?