herzeleid

Jeg tror mye av forklaringen ligger i en voldsomt høy innvandring av en karakter en ikke var forberedt på, ønsket eller opplever at etablerte partier tar seriøst. Om en opplever at "ansvarlige politikere" påtar samfunnet enorme kostnader, sosiale problemer og skaper en unødvendig utrygghet gjennom en politikk en ikke synes henger på greip er det kanskje ikke så rart at en del går til de uansvarlige partiene. Deri ligger også et visst håp, for de ekstreme partiene sannsynligvis vil miste mye av sin appell om styringspartiene fører en mer ansvarlig innvandringspolitikk, eller i det minste anerkjenner problemene og ikke utelukkende kjører på med mer av det samme. Dette har en sett i Danmark og vi ser angivelig konturene av det i Sverige. Jeg mener også vi ser konturene av at de ansvarlige partiene "kommer etter", slik vi også har sett i Norge. Samtidig tror jeg noe av retorikken som har blitt brukt for å kue meningsmotstand er gått ut på dato og har mistet mye av sin effekt. Vi ser det på førstesiden i denne tråden i forsøkene på å tegne de som er uenige som kunnskapsløse eller "usikre", og vi ser det i større skala rundt oss, eksempelvis i Sverige der en etter å ha kuet debatten i årevis i dag åpent anerkjenner at en tok feil og at retorikken en har brukt har bidratt til problemene. Alt i alt tror jeg det er av det gode, for ytre høyre har antagelig levd godt på "nyttige idioter" som har drevet mennesker med rettmessige og fornuftige bekymringer ut av det "normale" offentlige ordskiftet.

Det måtte jo være fordi en kunne tjene godt på begge deler. Selv om online gir dem muligheten til å hente inn mye penger for liten innsats vil jo sannsynligvis også singleplayer innhold generere store inntekter. En får håpe de heller klarer å skalere opp arbeidsstokken slik at de kan produsere begge deler. Det bør være en vinn-vinn situasjon, der Rockstar håver inn og flere spillere får det de ønsker.

Er det et problem her da egentlig? Teknologien utvikler seg så både neste generasjon skjermkort og konsoller blir enda raskere. Vinn-vinn

Noe av det tror jeg rett og slett kan handle om at det er litt surt å føle en konkurrerer med noen yngre som har nettopp alder som konkurransefortrinn, og at en naturlig reaksjon er å påføre skam. Kanskje til og med uten å reflektere over det eller ha dårlige intensjoner. En annen side er nok at det ved veldig store aldersforskjeller kan fremstå litt ubehagelig og gi assosiasjoner til misbruk eller overgrep, og sånn sett "trigge" en form for beskyttelsesreaksjon eller regelrett vemmelse. Jeg tror mange kan kjenne på den følelsen når en ser par der alder og utseende divergerer så voldsomt at en fort tenker det er helt andre ting enn kjærlighet. Samtidig har jo "metoo" skapt et økt fokus på forskjeller i "makt", som på veldig mange måter er bra, men også skaper noen paradokser. Kvinner finner tross alt ulike former for makt og "status" svært attraktivt, og gjerne at menn stiller "sterkere" enn en selv på disse områdene. Samtidig ønsker vi selvfølgelig ikke at denne makten, statusen og ulikheten innen disse områdene skal misbrukes, uten at en nødvendigvis er enige om hva misbruk innebærer. I en slik kontekst er det kanskje ikke så rart om flere rynker på nesen over aldersforskjell der menn er eldst, mens en ikke har samme motforestilling andre veien.

Jeg ser ikke noe poeng med å fortsette en diskusjon med noen som konsekvent svarer meg som om jeg har fremmet meninger jeg ikke har og som ikke forholder seg til det jeg faktisk skriver. For at en diskusjon skal ha noe for seg krever det et minimum av redelighet, og jeg tror jeg har sett sett ditt potensiale. Du må ha lykke til likevel.

Vi ser den over alt rundt seg. Mange drømmer om en "drømmerpartner" som de ikke når opp til eller finner, men finner likevel lykken med noen de når opp til. Igjen, jeg har ikke skrevet at man blir kravstor. Jeg har skrevet dette (min utheving): Her aner jeg ikke hva du forsøker å svare på og det ser for meg som enda ett av dine etterhvert mange økseskaft. Det vil kanskje overraske deg, men single kvinner og menn finner hverandre hele tiden. Også lite attraktive kvinner og menn.

Mange mennesker tilpasser seg. Dette er så åpenbart at jeg finner det utrolig at det er ukjent for deg. Igjen; at våre forventninger og krav til en partner er fullstendig uavhengig av hvilke partnere vi opplever at er tilgjengelige for oss og at ingen har urealistiske forventninger er så vanvittige påstander at jeg mistenker at du igjen bare kverulerer. Jeg har ikke rettet noen pekefinger så her har du spikket deg enda et økseskaft.

Teorien din om at våre forventninger og krav til en partner er fullstendig uavhengig av hvilke partnere vi opplever at er tilgjengelige for oss og at ingen har urealistiske forventninger fremstår direkte usmart, for å si det forsiktig.

Selv om artikkelen virker å fokusere på et (ikke ubetydelig) mindretall blant kvinner og menn virker samtidig mye av det som påpekes som selvfølgeligheter, som jeg tror stemmer godt med noe jeg skrev tidligere: At kvinner som opplever å være på sitt mest attraktive i sine aller første "voksenår" og ha enorm tilgang på mer attraktive menn kan få urealistiske forventninger til en partner virker logisk. Samtidig tror jeg de aller fleste kvinner er smartere enn som så, og gitt at median antall partnere for kvinner er 6 velger nok de aller fleste kvinner bort lettvint sex med mer attraktive menn. Slike tendenser kan med andre ord påvirke de store tallene, men jeg tror likevel dette gjelder et klart mindretall av kvinner. Kvinner (og menn) flest finner tross alt en partner.

Relativ suksess er åpenbart viktig for (særlig menns) evne til å få en partner, og trygghet viktig for at en skal ønske å stifte familien. Det er likevel ikke gjennom det perspektivet vi i Norge ‘forkynner’ viktigheten av karriære, ‘suksess’ osv. Tvert imot vil en slik påpekning kunne oppfattes som kontroversiell, og stort sett legges dette frem som noe en trenger for selvrealisering og gjøre det en selv ønsker, ikke for å ta seg av andre. Som igjen bringer meg tilbake til poenget mitt; jeg tror fokuset på å materiell suksess for å ‘nyte’ og ‘gjøre det en har lyst til’ bidrar til å maskere ut det som gir livet mening.

Et moment litt på siden av det rent økonomiske er kanskje at vi vektlegger økonomi, karriære og ‘suksess’ svært høyt samtidig som vi gjerne underspiller mer fundamentale verdier som familie, plikt og å ofre for andre. Kanskje er det ikke da så rart om flere sitter igjen og finner at de materielle godene og ‘nytelsen’ de kan unne seg ikke egentlig gir dem så mye i det lange løp, og at det mangler noe mer fundamentalt og meningsfult. Vi snakker ofte om å være privilegert, men det slår meg at ‘sliteren’ med en partner den elsker og barn en verdsetter høyere enn livet selv lever et langt mer privilegert liv enn den (ufrivillig) enslige og familieløse med mye penger.

Jeg tenker også at dette kanskje i mindre grad handler om økonomi og mer om ensomhet, mindre samhold og fellesskap og kanskje en større følelse av utenforskap. En skal heller ikke glemme at vi har hatt en lengre periode der vi mer eller mindre har fortalt unge at vi overlater dem en "kokt" klode, som jeg vil tro har en del å si for "fremtidstroen. Kanskje forsøker vi også å "presse" unge inn i roller de ikke egentlig ønsker, og glemmer tidvis å normalisere det normale. Det har i alle fall slått meg når NRK og andre forsøker å normalisere mer eller mindre avvikende seksualitet, samtidig som vi glemmer å fortelle unge at å ha et ensifret antall tidligere sexpartnere faktisk er helt normalt. Jeg tror det både kan bidra til å få flere til å føle seg unormale, og presse flere (særlig unge kvinner) inn i en sex- og datingpraksis de ikke egentlig er komfortable i.

Så hyggelig, håper de får en fin feiring!

Det er kanskje her alternativet for mange av oss er ‘det beste av begge verdener’: unngå å kjede seg i trafikken når en kan men samtidig ha muligheten til å ha det gøy og oppleve mer i tilfeller der bil bidrar til nettopp det. Og det peker kanskje tilbake på TS sitt spørsmål. At en eksempelvia kan hente henne hjemme og kjøre helt frem når en skal på hyttetur vil nok for mange skape en mer attraktivt ‘pakke’ enn om en ber henne møte på togstasjonen for en dobbelt så lang og gjerne mer strevsom reise til samme tur, der en i tillegg har færre alternativer på turen.

Kan det ikke rett og slett handle om forskjellen mellom å lese opp en tale og delta i en debatt? Jeg tenker jo at en får "kjørt seg" betraktelig mer når en må svare på spørsmål og forholde seg til en motparts argumenter enn om en kan lese opp et innøvd budskap. Edit: Men så det er klart, håper dette er hans "egentlige" form og at han klarer å overbevise så vi slipper en ny runde med Trump.

Jeg tror ikke slike passivt aggressive utbrudd er særlig nyttig, og jeg tror det kan være verdt å ta innover seg at de fleste som reagerer eller synes det blir litt mye antagelig også omfavner samhold og solidaritet. La oss ikke bygge store skumle fiendebilder av meningsmotstandere, enten de ønsker mer eller mindre Pride. Kos deg i paraden

Kjærligheten kan utvilsomt overvinne slike små utfordringer, og for den rette har det kanskje ingen ting å si. Jeg kommenterer hvilken retning jeg tror det påvirker generelt, men jeg tror sjelden en slik enkeltfaktor vil være helt avgjørende.

Tviler ikke, men lærere og skoleverk hadde heiet deg frem hele veien og prideflagget hadde vært oppe før du kom på skolen og var ‘rebell’, så du hadde vel vært omtrent like punk som BlimE sangen 💃

Det kan du si, men kvinner velger nå fortsatt likevel partner etter relativt tradisjonelle kriterier. https://gemini.no/2020/05/kvinner-og-menn-velger-partnere-som-for/

Gitt at regnbueflagget vaier fra drøssevis av offentlige bygg tror jeg ikke du er fult så rebelsk som du kanskje tror 😛

Interessant spørsmål. Jeg tror i alle fall de fleste kvinner vil synes det er positivt at han kan kjøre bil, ikke nødvendigvis eksplisitt som en uttrykt eller anerkjent preferanse, men jeg tror det gjerne gjør noe med dynamikken. Antagelig vil en del kvinner føle seg mer "ivaretatt" av en mann som kan kjøre når det trengs, ved flytting, på turer og ferier eller ved mer dagligdagse behov. Det vil kanskje fortone seg motsatt hvis det er hun som må ta all denne "jobben", selv om det helt sikkert finnes kvinner som også setter pris på det.

Det er en side av det, men jeg tenker kanskje et vel så viktig moment er hva og til hvem det kommuniserer. Hvis jeg tenker at en passende måte å vise min støtte til deg på er å blott meg tenker jeg det sier noe om mitt syn på deg. Hvorvidt det er innenfor eller utenfor lovverket, eller om du velger å kalle det noe annet, er egentlig uinteressant for poenget. Og at en som homofil ikke nødvendigvis identifiserer seg med "bevegelsen", og kanskje ikke heller føler at det å blotte brystene sine egentlig er en støtte til dem, men til en ganske annerledes bevegelse. Jeg synes Frank Rossavik, som selv er homofil og har gått i mange "homotog" (som han selv kaller det) setter ord på mye av dette på en fin måte. Så tror jeg ikke heller en skal overdrive Fri & Co sin aktivisme, påvirkning på skoleverket eller plassen fetisjisme og ekshibisjonisme har fått i "Pride", men vi bør i det minste erkjenne at det antagelig er der mye av (og jeg tror mesteparten) av skepsis rettet mot "Pride" og "kampen" kommer fra. Som Rossavik er inne på. https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/JbEg8P/et-digert-og-fargerikt-ubehag

Det er for så vidt et interessant perspektiv; at blotting er en ‘passende’ måte å vise at en støtter homofile. Jeg vet ikke om det egentlig tjener noen av partene, eller i hvilken grad homofile generelt identifiserer seg med dette.

Det er vanskelig å la seg engasjere så voldsomt, men det er klart at tittelen "kulturminister", eller ministerposter generelt, nok for de fleste tidligere manet frem et bilde av en noe mer "aktverdig" opptreden, i mangel av et bedre ord. Å gå rundt og vise puppene på mer eller mindre offisielle oppdrag vil nok fremstå uprofesjonelt på de fleste arbeidsplasser, men tydeligvis ikke for ministere. Samtidig har jo mye av kritikken mot Pride og markeringene gått på hvor seksualisert det ofte virker, og hvordan fetisjisme, ekshibisjonisme og det å pushe sin seksualitet på andre har fått sette et visst preg. Med den konteksten er jeg ikke sikker på at ministerens blotting av brystene sine er et positivt bidrag til kommunikasjonen om at dette bare handler om kjærlighet og å være seg selv.

Slik vinkling mener jeg går over i det absurde, og igjen er det kanskje ikke så rart at støtten til Palestinerne har vært så sterk i Norge over tid når sakene jevnlig vinkles på denne måten. Om en over tid skriver en part ut av kamphandlingene, samtidig som en vinkler det som den andre kriger mot sivile, blir nok forståelsen i deler av befolkningen deretter. Ellers synes jeg Skartveit sier det veldig godt: