herzeleid

Før eller senere blir det vel innstramninger der og gitt at det er færre til å betale for pensjonene tidligere generasjoner har innvilget seg selv? Eller er det innretningen du mener ble feil?

I utgangspunktet er jeg for å gjøre ansvarlige kutt nå heller enn senere, og tror ferger og studiestøtte kan være fornuftig å kutte i, men jo mer jeg tenker over det, jo grovere blir egentlig dette tilfellet. Normalt kan en jo skylde på at en måtte kompromisse med regjeringspartnere og sånn sett slippe unna med å ikke innfri valgløfter. Her har en derimot lagt frem budsjett alene, og gjort det stikk motsatte av det en lovet under valgkampen og har ingen andre å skylde på. Det er egentlig veldig stygt. For øvrig er det veldig rart å høre Vestre beklage og si at han legger seg flat og tar ansvar, men samtidig ikke forklare seg skikkelig eller innrømme en bevisst løgn. Det opplever jeg egentlig ikke som å ta ansvar i det hele tatt. Til sist; normalt har en hatt regjeringspartnere å skylde på når en ikke oppfylte alle løfter, og kanskje har det blitt en vane at en kan love mye en vet en ikke er villig til å kjempe frem eller prioritere i forhandlingene. Det gjelder nok ikke bare AP.

Orsak, eg skjønnar ikkje kva du freistar svara på 🧐

Nesten som å stadig svare ut i luften uten å sitere eller adressere de en forsøker å svare

Her tror jeg du snur alt på hodet. Din rett til å kalle deg hva du vil er udiskutabel og ingen prøver å ta den fra deg. Spørsmålet er nok heller om du skal ha rett til å bestemme hva alle andre skal kalle deg, les; om du som mann skal kunne kreve at andre skal omtale deg som kvinne.

Jeg synes hele problemstillingen fremstår litt ‘tvungen’, i den forstand at å forsøke å omdefinere ord virker så unødvendig i forhold til det en (sier en) ønsker å oppnå. De aller, aller fleste er inneforstått med at vi har to kjønn og kjønn er biologisk betinget. Samtidig tror jeg de aller, aller fleste er enige i at ditt (biologiske) kjønn ikke behøver å styre eller avgjøre hvordan du selv velger å fremstå og uttrykke deg, eller hvordan du føler deg, og at de aller, aller fleste er enige om at alle skal være frie til å leve som de vil, innen rimelighetens grenser. Så tenker jeg diskusjonen i større grad burde handlet om hvordan vi ivaretar de motstridende hensynene (romelighetens grenser) som dukker opp og sørger for at de som ikke finner seg helt til rette med sitt eget kjønn får det så godt som mulig. Mye av ‘kampen’ virker å ha handlet om en form for orwelliansk nytale der det viktigste har vært å tvinge frem en begrepsbruk jeg tror de færreste egentlig kjøper. Det tror jeg var veldig uklokt, og har bidratt til helt unødvendig mye støy og en motreaksjon jeg er redd vil ramme de aller mest sårbare. Der har også de som reagerer et stort ansvar for å gjøre det på en medmenneskelig måte, noe jeg opplever at ikke alltid er tilfelle. En siste ting jeg har merket meg er den tidvis ekstreme retorikken jeg tror er veldig skadelig. Når de som mener en mann ikke kan bli en kvinne beskyldes for ‘fobi’, ‘hat’ og å ‘benekte noens eksistens’ er jeg redd en skader de en ønsker å beskytte ved å overkommunisere mengden ‘hat’ mot dem. Om du ønsker å beskytte og verne transpersoner er det antagelig ikke så bra å overdrive og finne på hat mot dem.

Jeg tror det bør nyanseres litt. At kvinner generelt bryr seg om potensielle partneres status og inntjeningsevne, og er mer opptatt av det enn menn er, virker å være et udiskutabelt faktum. Påstander om det motsatte fremstår som kverulering. Det bør derimot ikke tolkes som at alt eller for mye handler om dette, og en bør ikke tolke alt av handlinger eller spørsmål inn i den konteksten. Status er en av mange potensielt attraktive egenskaper. Så tror jeg også svært mye ikke er bevisst eller eksplisitt. Jeg tror en sjelden finregner eller overfokuserer på hva en partner tjener og utelukker på grunn av det, men jeg tror indikatorer på at en lykkes og sitter godt i det gjør en mann mer attraktiv, i større grad enn kvinner. Det er med andre ord sjelden en kynisk vurdering av forsørgerevne fra kvinners side, like lite som menns tiltrekning mot unge fruktbare kvinner handler om et bevisst forhold til fruktbarhet, men vi finner likevel indikatorene på det attraktivt. Eller for å si det på en annen måte; når hun spør hva daten jobber med er det nok sjelden for å bevisst vurdere og rangere ‘potensiell velstand’, men er svaret et yrke som gir høy (sosioøkonomisk) status vil det stort sett være et stort pluss.

Hvem skulle trodd at det å lytte til og gi spillerne det de ønsket lønnet seg 😛

Dette er åpenbart feil, og det tror jeg alle andre enn du ser. At kvinner er opptatt av menn sin sosioøkonomiske status (ressurser) er forskningen krystallklar på. Det samme gjelder parametre (eks. fysikk) som signaliserer beskyttelsesevne. Det betyr ikke at det er de eneste eller viktigste faktorene, men at kvinner i 2025 plutselig ikke bryr seg er feil.

Beveger vi oss ikke da over i et litt rart lende for et diskusjonsforum, om vi forventer å kunne poste fritt men avgrense hvem som får lov til å svare? Jeg er enig i at det finnes plagsomme tilfeller, men samtidig tenker jeg at forumet vil utspille sin rolle om alle begynner å avgrense hvem som kan se og svare dem, og at en da prøver på noe sosiale medier, lukkede grupper og blog gjør bedre.

Jeg vet ikke. Mitt forslag var (gjennom nærmere to tiår) å være føre var og ikke føre en så uansvarlig politikk. Det vet jeg ikke, og ideer tenker jeg vi diskuterer bedre i en annen tråd, men en begynnelse kan være å ikke føre en politikk som vil ytterligere forverre problemene.

Morsomt at denne historien dukket opp igjen. Medal of Honor var jo kongen av sjangeren frem til mange av skaperne hoppet av og gikk til konkurrenten med det originale Call of Duty. Vi var bortskjemte den gangen 😛

Det kan du si, men unner du egentlig lederen 2.1 millioner og vil det i noen særlig grad døyve bitterheten mot lederne? Jeg er oppriktig usikker på hvilke tilfang en egentlig har av gode lederkandidater for disse stillingene, og i hvilken grad en klarer å rekruttere og beholde med lavere lønn. Du beskriver en situasjon med voldsom bitterhet mot lederskapet og der en leder må inn og ta ansvar for det som vil være veldig upopulære endringer, både internt og eksternt. Det høres ærlig talt ut som en ganske forferdelig jobb, og om du fjerner goder og reduserer lønn ser jeg for meg at egnede kandidater fort vil klare å finne seg en mindre "strevsom" jobb med tilsvarende betingelser. Det kan godt hende, jeg kjenner alt for lite til hvordan styringen egentlig foregår, men da tenker jeg det er organisering heller enn lønn som er problemet.

Jeg lurer oppriktig hva konsekvensen ville blitt om en reduserte lønningene med en drøy million. Ville en fått gode nok søkere? 2.1 millioner høres forlokkende ut for de fleste av oss, men jeg kjenner samtidig at det er en jobb jeg ikke misunner dem. Særlig gjennom skandaler og en periode med økt trykk og trolig mindre ressurser som nødvendigvis vil føre mye konflikter med seg. Er man godt kvalifisert er det kanskje nok av andre arbeidsgivere som er villig til å betale det samme i en mindre ‘brennbar’ stilling.

Jeg har skrevet dette lenge, men jeg er redd denne utviklingen vil kunne bli styrket av trangere økonomiske tider og eldrebølge, som vi vet står foran oss. Det virker sannsynlig at vi har klart å avhjelpe problemene og dempe konsekvensene betydelig gjennom svært rause velferdsgoder og offentlige tilskudd til svakerestilte områder og miljøer. Om dette i økende grad må strammes inn er det fare for at en ellerede uheldig utvikling vil akselerere veldig. Nettopp derfor har mange av oss over tid tatt til orde for at vi bør ruste oss best mulig til å takle de utfordringene vi vet kommer. En svært høy innvandring og mangelfull integrering virker som kroneksempelet på det motsatte.