Neffi

Jeg syns rus generelt er et aktuelt tema å ta opp i en slik tråd som denne. All statistikk peker mot at det gir en konsekvenser og et dårligere utfall. Så godt innspill!

Du er bare misunnelig på @knopflerbruce, fordi han har to sexy damer, og du har ingen.

Klart mennesker klarer å overstyre instingter. En god forutsetning er jo at man vet hva som er hva. Eksempelvis at kvinner klarer å identifisere angst og uro som instingter som sier at vi burde ha en mann i livene våre. Når man behandler denne angsten for det den er, forsvinner den gjerne av seg selv. Eller at menn klarer å være trofaste til tross instingter som sier at å befrukte en hel nasjon er lurt for å sette et genetisk avtrykk. Forøvrig kaller jeg ikke kjærlighet for hormoner, men evner. Kjærlighet er blant annet å sette andre like høyt som seg selv, å se menneskelighet. Det er over hodet ikke noe unikt for parforhold, og fins i hovedsak i våre egne evner til å føle omsorg og empati for medmennesker og andre vesen. Man kan til og med føle kjærlighet for et sted, ting eller fenomen. Forelskelse derimot, det er et øyeblikks galskap trigget av hormoner, og det går fort over. Forhåpentligvis erstattet av den omsorgsfulle kjærligheten, for de som har evner til det.

Nå startet den menneskelige biologien og evulosjonen lenge før både feminismen og religionen, så finner kommentaren ganske flåsete. Haha! Jo selv takk for at jeg får lov til det! 😂

Jo, men dette er jo kjernen i kjønnsforskjellene. Menn tenker på sex som sex, mens kvinner, på grunn av biologien søker en lojal mann for oppforsting av barn. Så kan man si at dette kommer av religion, men denne situasjonen var kvinner i, lenge før religioner ble til. En kvinne trenger en mann som blir der og fokuserer på henne og avkom for at avkommet skal overleve. Uten dette vil en kvinne biologisk føle på angst/frykt. Vi snakker her om instingter. Ikke hva det siviliserte samfunnet har gjort oss i stand til. Nå har riktignok det siviliserte samfunnet gjort kvinner mindre avhengig av denne lojaliteten, men biologien ligger der i bakgrunnen i alle fall. Den påvirker hvordan vi tenker og handler. En mann kan ha sex (og også befrukte litt her og der) uten at det ser ut til å nødvendigvis gå særlig inn på mannen. En kvinne som er befruktet, må stå for det i minst 18 år. (Mannen må så klart nå betale bidrag, men står helt fritt til å kunne befrukte noen ny, samtidig som at den første befruktede kvinnen ruger på et barn i sin kropp). I dag kan kvinner også ha sex uten å bli befruktet (på grunn av prevensjon), men hjernen endrer seg ikke av den grunn. Kvinner har fremdeles en biologi som trigger tilknytning gjennom hormoner. Dog, det fins kvinner som klarer å overskrive hormon systemet, men da føler de gjerne ikke tilknytning til noen. Så blir spørsmålet; skal vi alle bare være single og ha litt sex her og der hvor vi vil? Det er vel det samfunnet vi i stor grad har nå, er det ikke? Eller vi er på vei dit? Er vi nå endelig fornøyde og glad? På sett og vis er det to ulike kulturer i sving samtidig. Familier på den ene siden og frie mennesker på den andre. Det skaper et mylder av muligheter og ønsker. Forøvrig er jeg enig i at sex og kjærlighet er to forskjellige ting. Har aldri sett på utroskap som et direkte svik i forhold til kjærlighet. Men med risikoen man løper i forhold til kjønnssykdommer, uønskede befruktninger og mere til, ser jeg at det taler for fravær av kjærlighet og beviste gjennomtenkte handlinger. Så kan du motargumentere med at det fins prevensjon for å ungå slikt, og jeg kan motargumentere med at den ikke er 100% sikker, og at man kan smittes av andre ting og andre måter, annet enn gnissing mellom kjønnsdeler. Så kan du si, "Ja, men det fins medisiner mot det meste", og jeg kan si "Joda". Fremdeles har jeg en hjerne som kobler sex til tilknytning, hvilket gir meg en emosjonell dissonans hvis jeg har sex her og der. Så blir byttehandelen; 10 sekunders orgasme mot en ukes tid med emosjonelt ubehag. Den 10 sekunders orgasmen kan jeg forøvrig fremkalle alene, uten noen bivirkning. Blir ganske logisk hva kvinner i en slik situasjon vil velge, blir det ikke?

Vi er oftere enig enn uenig, men analysen videre blir skev. Hvis jeg og mine venninner opplever å bli sjekket opp av gifte menn og menn i forhold, hvilket vi blir, så har vi ikke fordommer når vi konkluderer med at det fins mange syke mennesker der ute. Det er ikke et hat, men en regle som bekreftes gjennom statistikk og erfaringer. Klart, skulle hun møte en som ikke er sånn, så vil den personen trekkes vekk fra henne. Hun vil bli stående i en selvforsterkende sirkel. Ingen gidder å prøve ut ifra en pre-dømt possisjon. Men det samme gjelder jo hennes possisjon. Hun blir pre-dømt i det hun møter noen; ut ifra hvordan hun ser ut, hvordan hun oppfører seg, alder og mer. Hun orker ikke prøve ut ifra hennes pre-dømte possisjon. Bordet fanger. Da er det jo like greit å ikke være med på spillet?

Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest deg skrive slike ting om kvinner og attraktivitet, så my bad på akkurat denne. Kan til og med hende jeg har lest deg kommentere enkelte menns latterlige objektivisering av kvinner, uten at jeg bet meg merke på det. Men selv om du kanskje ikke har denne standarden selv, så kan du ikke påstå at tankegangen ikke fins blant mange menn. Hvilket kan bekrefte inntrykk som det denne kvinnen du dømte som Adolf, faktisk har.

Jo, men her skiller vi på alder. Økt alder gir økt ansvar. Vi kan ikke kalle eksempelvis mord for testing av grenser. (Jeg har forøvrig ikke sagt at vi skal putte narkomane i buret. Jeg har kommentert denne statistikken på brukere av rusmidler.)

Du óg

Dypt.

Nei, men hadde vi gjort en tilsvarende test på alder, og la oss også ta med nasking, så ville vi funnet ut at svært mange tester grenser i ungdomstiden, uten at de blir kriminelle som voksen. Vi kan nesten kalle det biologi. Av samme grunn straffeetterfølger vi i liten grad svært unge mennesker. Fordi vi ikke liker å stemple de ut fra denne teste-grenser perioden.

Så hvis en kvinner sier det så er det hat? Hvis en mann sier det så er det biologi og evulusjon? Her kan vi lese en manns synspunkt fra en annen tråd, og jeg kunne funnet tusenvis av flere, som sier akkurat det samme:

Men 'det å ha prøvd' er vel ikke samsvarende med å være en 'bruker av'?

Først vil jeg si at kommentaren din viser et høyt nivå av realisme, og at jeg syns det er kjempefint at du skrev den! For du har helt rett i at livet er urettferdig og ikke alle har samme utgangspunkt. Men til tross av det, vil jeg påpeke at vi har noen pre-dømmende holdninger i samfunnet om at hvis du ikke er 100% funksjonsfrisk, så skal du på NAV, eller bli ivaretatt av stat og fellesskap. Jeg mener dette er en dobbel tragedie. For i de fleste tilfeller vil alle mennesker, om de så sitter i rulletol, eller om de har redusert kognitiv kapasitet, ha godt av å delta i storsamfunnet; på sine premisser. Det gjør meg trist å høre. Å leve med sykdom eller skader av skydom er en kjempestor utfordring! Men i løpet av livet, er det nesten uungåelig. Vi vil alle rammes av noe, da kroppene våre beviselig skal til en endestasjon hvor den opphører totalt. Saken er mer hvordan vi takler det, og hva vi gjør med de kortene vi blir utdelt. Slike familiesituasjoner er belastende, men det betyr ikke at livet er over. Det handler om strategi og plan for å løse den situasjonen man havner i. Nå vet jeg kommunale helsetilbud og avlastningen de tilbyr i mange saker nærmest er en spøk, men med tiden når et slikt barn blir myndig, skal stat ta over som primær omsorgsgiver. Hva blir viktige momenter for å kunne lykkes i en slik situasjon? For det første at man beholder et positivt syn på egen situasjon. Dernest at storsamfunnet, med individ som du og jeg, tar imot mennesker som har vært i omsorgssituasjoner med åpne armer. At 18 års hull på CV'en ikke får betydning sammenlignet mot en som kommer rett fra skolebenken. Forøvrig kan man heller ikke se på det å være fanget med sykt barn som en tragedie alene. Barn har fremdeles masse gode sider, og kjærligheten til slike barn oppleves ikke som mindre enn kjærligheten til funksjonsfriske barn. Så dette kan ikke defineres som å ikke få til livet. I så fall måler man det å lykkes etter feil mal. En illusjon faktisk. Jeg er veldig enig i at det fins mennesker i blant oss som har fått en verre 'skjebne' enn andre. Men det betyr ikke at de ikke har lyktes. Vi må tross alt se "Det å lykkes" i en målestokk etter forutsetningene man befinner seg i. Jeg vil påstå mange på Sunnås har lyktes langt mer enn eksempelvis en finnansmegler på kokain, uten personlige relasjoner og med et iskaldt indre. Forestill deg at du selv kunne få snakke i noen timer med en av disse. Hvem ville du valgt å snakke med? Jeg ville valgt en person fra Sunnås, uten å blunke. Ville ikke du? Med mindre du er for ung til å forstå hva livet handler om, ville du valgt det samme som meg. Husker jeg leste en rapport om ensomhet. Den viste at verdens rikeste er de aller mest ensomme. De har minst private relasjoner og minst fortrolige medmennesker i livene sine. Tenk litt på det...hvordan definerer du det å lykkes? Enig. Hver dag er et mirakel og det var det, fra lenge før vi ble påtengt. Alle tilfeldigheter som la seg opp gjennom generasjoner, for å lede fram til at vi er her idag. Du og jeg, og alle. Tilfeldigheter som gjorde at vår svømmer traff egget av millioner, tilfeldigheter som gjorde at vi ikke datt ned trappen igår, men får en dag til. Noen ramler ned trappen og må kjempe en livskamp for å på nytt få en form for livskvalitet. De har fremdeles muligheten, men den er helt klart redusert i forhold til det mennesket som ikke datt ned trappen. Jeg kjenner selv mange som kommer fra rus, vold og overgrep, som til tross for dette får seg utdannelse, jobb og familie, og jevnt over skaper gode liv. Jeg kjenner også de som ikke får det til. Forskjellen på de som lykkes med et slikt utgangspunkt er de som forstår at de ikke lengre er et barn under slike forhold, og som er villige til å bla om til neste side, kontra de som fortsetter et voksenliv med en offermentalitet. Man kan velge å lykkes til tross for. For man er ikke i den samme situasjonen når man blir voksen. Du har helt rett. Og til slutt skal vi alle dø. Derfor trenger vi hverandre, og vi trenger håp. Alltid.

Tror problemet er sammensatt av flere årsaker, ikke bare én. Noen få vil ikke ha et hjem, antagelig på grunn av indre uro/psykisk uhelse. Noen bor i kommuner med dårlig oppfølging og hjelp. Noen sliter med å følge opp avtaler, eksempelvis sånt som å sende digital søknad på kommunal bolig, med dokumenter som kreves. Situasjonen for mange av de som faller såpass utenfor, vil helst kunne kreve at de får oppnevnt verge, hvis man skal kunne få gitt de den hjelpen de egentlig trenger. For det er ikke uvanlig med folk som motsetter seg hjelpeapparatet, eller er ute av stand til å be om den hjelpen de trenger.

Bedre utfall etter hva du måler som bra utfall. Jeg mener stabilitet og forutsigbarhet, med mulighet og tid for egenutvikling er et godt utfall. Må man ha en kuk stappet ned i spiserøret for å være lykkelig? Jeg er 100% overbevisst om at man ikke trenger det!

Menn er menn, det kan du ikke endre. Men med relevans til denne tråden, så kan man ikke se på det å ikke være i kjærlighetsforhold til en mann som et tap. Det er beskyttelse fra en engleskare, og alle forutsetninger for fremgang og lykke!

Satt å tenkte på det her om dagen, den følelsen av å skulle ønske at man hadde noen. En form for lengsel, men det er så himla lenge siden. Kunne i bunn og grunn bare konkludere med at det var til mitt beste, at det ønsket ikke gikk i oppfyllelse. Hvem pokker vet hvilket helvette kan kunne ha rotet seg inn i? Oddsene for å finne noe som gir mer enn det tar, eller ganske balansert, er praktisk talt mikroskopiske. Og hvis dette forumet, med anonyme menn, speiler hvordan de virkelig tenker og at man her får se den ærlige siden av saken, så kan man ikke tenke på de som noe annet enn parasitter. (Klart, det er noen avvik med fine fyrer også her, men de er jo så klart ikke singel, så argumentet med at 'ikke alle er sånn', nytter ikke i ligningen. De gode mennene er ikke på menyen av åpenbare årsaker!)

Mine tanker når jeg leser ditt innlegg her er at feilen i stor grad ligger i hvordan samfunnet oppdrar kvinner. Livet er kjempespennende og morsomt, på andre plan enn 'opplevd kjærlighet' som i bunn og grunn sjelden er en utelukkende god opplevelse i seg selv. Husk, et kjærlighetsforhold er mer enn 3 måneder med forhøyet lykkehormoner. Det er like utfordrende som livet i seg selv på lang sikt. Allikevel blir kvinner oppdratt etter et narrativ som måler hennes verdi som noens prinsesse. Det er ganske motbydelig i grunn, å redusere mennesker slik. Kvinner trenger fra barneårene å bli oppmuntret og opplært til å få oppleve gleden av å bygge, skape og produsere, være kreative og blomstre som menneske først, så kan man jo blomstre som kvinne i relasjon til mann, sekundært. Alt annet er oppskriften på psykisk uhelse, og skaper bitterhet, skuffelse og misnøye.

Det er vel heller statsmakter som har undertrykket kvinner og gitt mat til religionene, siden religionene er deres produkt. Faraoene skapte RA osv. for å få inn skatt via tempel. Bibelen ble 'bygget' i Roma for å få inn 1/10 i skatt.

@skaftetryne32 og @leticia; nå diskuterer dere på et grunnlag uten hold. Folk kan stemme på parti uten å være enig i enkeltsaker. Så kjønnsfordeling i partier har ingen betydning for en slik sak.

Uønsket som i ikke ønsket. Eller kanskje premisset er å skulle skåne dette potesielle livet fra et liv i vegetativ tilstand med store smerter. Det ønsker man gjerne ikke at barn skal oppleve. Ofte ikke noe man ønsker sine verste fiender engang.

@Capitan Fracassa Jeg tenker at hvis man følger premissene om at liv har verdi når livet er godt nok til å leves, og ikke verdi når livet er for ondt, så vil jo en slik 'straff' fra andre kunne gi individet et lettere død. Altså, den uungåelige døden vil føles mer befriende for 'offeret', enn for den som sitter høyere med makt og utøver maktmisbruk. Den som utøver maktmisbruk vil kanskje oppleve at livet har en høyere verdi, og vil således oppleve døden som noe grusomt. Da under det faktum at døden er dit vi alle skal. Det er på sett og vis endestasjonen/målet med livet. Med vår pre-primede erfaring tenker vi altså omvendt, at 'offeret' taper og maktutøveren 'vinner', men det kan like gjerne være motsatt. Forøvrig pussig at det akkurat er slike maktgrep som brukes og forfektes av 'tradisjonelle religiøse'.

Godt argument og jeg liker måten du definerer og setter premisser for argumentet. Men la oss se videre på argumentet, kanskje mer filosofisk enn religiøst, siden det er ganske interessant hvordan mennesker har skapt slike trosbevegelser. (Her med en invitasjon, fordi jeg anser deg som kompitabel.) Vi må også definere onde handlinger. Vi må definere hva som er godt og ondt. Her har noen vært innom noe slike problemstillinger i en annen tråd, igår. En tanke jeg har hatt er at vi ser på mord som noe ondt. For å bygge et slikt argument, må vi si at det å bli frarøvet livet er noe absolutt krenkende. En slik påstand vil kreve at livet til individet er mer godt enn ondt i utgangspunktet, ellers kan det å bli myrdet være en befrielse. Og her ligger altså det jeg går å grubler på om dagene; vi vet ikke om død er ondt eller godt. Den fysiske kroppen med et oppsatt premiss for å kunne skape tanker og følelser slutter å fungere ved død. Ergo, når død inntreffer er det ikke lengre et individ der som kan oppfatte en 'krenkelse'. Det er faktisk befridd fra akkurat det. Og for at jeg ikke skal høre fullstendig sprøyte gal ut; Tanken dukket opp når jeg grublet på akkurat dette med mord og krig. Det å ta liv. Tenk så teit det vil være, om Putin, som beordrer drap på 'fienden', faktisk gjør fienden en kjempetjeneste? Altså, det kler fullstendig av maktutøverens aggrisjon, 'hevn' og 'straff'. På en måte kan man jo i så fall også si at slike gjør en 'god' ting, hvilket blir så absurd at det nesten gjør vondt å tenke på. Men det er en stor annen side ved det hele; Den som blir frarøvet livet er bundet til andre vesen gjennom kjærlighet. For de som sitter igjen, vil livet føles tyngre og vanskeligere. Så her kan man si at Putin, gjennom beordring av mord, straffer sekundære mennesker. De som har tilknytning til den som blir myrdet. Kjærlighetsbåndet (det som knytter en identitet til en annen) er i livet forbundet med en fysisk kropp. Selve manifestasjonen på individet. Men kjærligheten dør ikke selv om et individ dør. Den som sitter igjen vil fremdeles føle kjærlighet til den avdøde, og savn. Men i denne problemstillingen så vet vi innen fysikk at ingenting blir borte på jorden. Atomer skifter bare form gjennom ulike molekyler. Energi skifter også form. Så den fysiske manifestasjonen av individet som blir dør, blir ikke borte som sådan. Ergo er det manifestasjonen som man savner. Men tar man det over til tankene fra avsnittet over, så er det jo i bunn og grunn litt egoistisk å føle det, hvis det er mulig å påstå at et menneske blir befridd ved død. Hvis man kan si det på noen måte, så må man også kunne ønske den avdøde en god reise videre til nye fysiske manifestasjoner, og på sett og vis kunne være glad på den dødes vegne. Dette er ganske ville tanker! Jeg skjønner det. Men problemet er at vi har en del biaser som vi tror på, som egentlig ikke nødvendigvis baserer seg på vitenskap eller fakta. Vi har bare bestemt oss for at godt er godt og ondt er ondt, mest basert på våre fysiske smerteopplevelser i den fysiske manifestasjonen vi lever i her og nå. Det begrenser rett og slett forståelsen vår! Så kan man si, religioner er et forsøk på å definere noe av det som befinner seg utenfor vår fysiske manifestansjon (kropp). Det samme kan man si om 'ranten' min her over. Greit nok det. Men skal man kritisere, eller arristere religion for å definere noe de ikke har mulighet for å forstå, så må jo også den som kritiserer ha en bedre 'metode' selv (ikke kaste sten i glasshus), og ikke påberope seg evnen til å definere godt og ondt. Jeg er enig i at et friskt menneske vil prøve å minske all lidelse, både for andre og en selv. Men klarer vi å definere lidelse? Vi kan ta et annet eksempel, enn død, som jeg tok opp i avsnittet over. Hva med følelser? Hvis du sier til meg "Hei, Neffi, du er skikkelig dum!", så kan jeg legge meg i forsterstilling og selvpine meg med ordene dine, ELLER; jeg kan tenke at du sliter med deg selv, siden du sier noe sånt, og jeg kan velge å være glad for at jeg ikke sliter i samme grad som deg. Det jeg prøver å komme fram til her, er at mye av den smerten livet påfører oss, er egne tanker og tolkninger av omgivelsene. Da snakker vi om mental smerte. Mental smerte er i stor og høy grad selvvalgt, gjerne ut i fra en pre-primet erfaring. Hva med fysisk smerte da? Andre kan påføre oss smerte gjennom vold, frarøve oss ressurser som vi trenger (mat, varme, medisiner osv). Her klarer jeg faktisk ikke å se hvordan den aller sprekeste hjernegymnastikken kan gjøre dette til et gode. Men for å teste 'hypotesen' eller argumentet, er det noen annen som klarer det? Vi har ikke fri vilje. Menneskers tanker bygger på erfaring og læring. Vi velger ut i fra en pre-primet forstand. Dog, hvis det var 100% sant, ville vi aldri funnet opp helt nye ting og konsepter. Så noen form for input får vi gjennom tilfeldig lek og med å sammesette byggeklosser vi allerede har, på nye måter. Det kommer jo an på hvilken måte man tror. Eksempelvis tror noen kristne at all synd er tilgitt gjennom Jesus. Ergo kan man si at i samme religion fins det ingen synd, bare et avhengighetsforhold til Jesus. Friske mennesker vil bruke en slik tilnærming. Men de selverklærer på lik linje med en religiøs at det vet hva som er rett og galt, hvilket vi, med henvisning til fri vilje, kun kan definere ut i fra et erfaringsgrunnlag. Altså hva vi har lært er rett og galt. Det er nok bare en illusjon. På sett og vis lurer jeg på om bibelen også sneier dette konseptet når de snakker om Judas. Han var tilgitt av Gud, fordi han bare gjorde det han var prebestemt å gjøre. Altså Judas valgte sine handlinger ut i fra sin pre-primede erfaring. Det fins flere slike eksempler også, hvor eksempelvis Jesus snakker om at man ikke skal fordele skyld ut i fra hva folk prioriterer, for de gjør det på grunn av sin unike 'makeup' av pre-primede erfaringer. Dog, bibelen er litt mer metaforisk og vag i sine fortellinger...

Det bor noen foreldre i landet vårt, som er gode foreldre som elsker sine barn, men som mener medisinen som felt holder noen barn i live som helst burde, og ville hatt godt av å slippe. At medisinen kan, betyr ikke at den alltid bør.