Neffi

Jeg skal ikke si at Japan var noe bedre enn andre land styrt av psykopater. En god sammenligning der er vel egentlig Putin, hvor vi sanksjonerer. Men leder det til noe? Det har jo ikke kommet noen til gode.

De burde ha en dialog om at det ikke skal bombes litt her og der med jevne mellomrom, og så kan de kanskje se på om bosetningen på Gaza burde flyttes? Nye landegrenser? Mot andre fordeler? Fins et hav av muligheter. Nei, jeg hadde forhandlet fram noe bedre så klart! Forøvrig så var det Kina sitt ansvar å ha dialog med Japan, ikke USA sitt ansvar.

Ok. Så dere begge to mener at man bør drepe sivile når statsmenn ikke klarer å gjøre en god jobb? Fremfor at statsmenn snakker sammen og kommer til enighet (som også er et alternativ). De økonomiske sanksjonene USA la frem i lang tid før angrepet fra Japan, tror du det kan ha bidratt til en kjølig front og desperasjon fra Japan? Jeg skjønner det er lett å være etterpåklok og tenke 'hvis og om', men må man ikke strengt tatt det, hvis man skal lære noe og komme til nye løsninger?

Løsninger er jo våpenhvile og dialog. Alle vet det. I dialog ligger også mulighet for helt konkrete løsninger. Forøvrig var 7 oktober et nøye planlagt angrep. En aksjon mot undertrykkelse over lang lang tid. Hadde vi holdt på slik mot eksempelvis Sverige eller Danmark, ville vi også fått et angrep rettet mot oss. Det er sånn man får fiender. Akkurat sånn. Japan og USA kunne også hatt et annet utfall med dialog og samarbeid. Det å snakke sammen, lage avtaler og samarbeid funker for absolutt alle, samme hvor ulike interesser man har.

Nå spør jeg deg helt random her; Tror du det er teknisk mulig å synes at Hamas er noen religiøse tullinger, men fremdeles være imot folkemord av gazastripen? Å samtidig være pro-jøder, men finne Israels utsletting av Gaza som umenneskelig? Tror du det er innenfor menneskelig kognitiv kapasitet? @Entern, Hva tror du? Går det an, eller forklar hvordan det er umulig...

Samme det. Godt å kunne krenke dere med å vandre over skjermen med venstrefløyfanen min. Kanskje dere har for lite problemer?

Denne diskusjonen har jo gått siden Hamas angrep. Min kommentar gikk på at det ikke fins noen godvilje å legge til fra meningsmotstandere. Så kan dere si at man må legge inn kommetarer med 'innhold', som om at det endrer noe? Ingen her som hører på noe annet enn den siden de står på i utgangspunktet. Forøvrig når jeg får kommentarer om "hvilken fløy" jeg måtte høre til så melder man vel sin egen kake? Har aldri lagt skjul på at jeg er en venstrefløyer, og det kommer jeg aldri til å gjøre, til tross for at dere skal bruke fløyer som skjellsord. For det er slik voksne og saklige diskuterer må vite. Kanskje hvis man er høyreekstrem? For alle andre er det bare fising i luften!

Få høre! Hvilken fløy er det jeg tilhører?

Kanskje du heller burde be de om å dyrke opp og utvikle en godvilje, som et ledd i prosessen til å kunne legge den til? Du burde kanskje til og med legge ved en link til hjelpemiddler for slik utvikling.

God i senga = God utenfor senga. Hvis du vil tilfredstille en kvinne og det er viktig for deg, så ligger tenningen og spenningen like mye i ting utenfor sengen. Det kan være lurt å ha tenkt over. Kunsten ligger i hvordan du får det andre mennesket til å føle seg. Selve sexen er likesom begrenset til hva kropper kan gjøre i alle fall. Det er ganske rett fram.

Syns det høres ut som om at "vanlige folk, med normale evner" er de som tenker helt likt med deg eller noe? Nå nevnte jeg riktignok veldig tydelige eksempler på hvor barn ikke passer inn, men for en kvinne eller mann med 90 timers arbeidsuke, så passer det heller ikke med barn, selv om evnene er der. Da handler det om preferanser. Mange slike som får barn i alle fall, og som heller ikke får beholde barna sine, fordi de ikke gir barna den tiden de trenger.

Mitt favoritt-leketøy er mye mindre. Lifehack; Prøv å finn partnere hvor det er litt omtanke og kjærlighet med i bildet. Da blir alt så mye bedre.

For en rar diskusjon. Altså, at man må 'vise' tilfeller av livsstiler hvor det ikke passer med barn. De som liker og velger rus, der passer det jo over hodet ikke med barn. De som vil bo alternativt, i telt eller grotter, de bør kanskje vente eller droppe å få barn. Mennesker med store funksjonshemninger (fysisk eller mentalt) vil kanskje synes barn blir vel komplisert (joda, man kan få assistenter til å hjelpe, men hva er poenget med å lage barn andre skal ta seg av? Det spørsmålet kan jo ha mange variabler). Folk uten partner og/eller storfamilier som kan hjelpe til, de kan tenke barn blir for stort ansvar. Pedofile vil kanskje kvie seg for å få barn. Fengselfugler også. Når du @leticia mener at du ser løsninger og ikke problemer, så kunne jo alle de nevnt over i mine eksempler fått barn. Kanskje fint at man ikke er så løsningsorientert at det blir toxic? At man selv klarer å regne ut om det passer med barn eller ikke?

Jo, og dette vet jo vi kvinner. Når vi er nærmer oss 14 år oversvømmes vi av menn i alle aldre som 'oppfører' seg på en ganske så bestemt måte. Denne 'oppførselen' forsvinner når vi blir ca 30 år, og da får vi se menn fra en annen side. Fra et kvinneperspektiv opplevde jeg det å bli 'over 30' som befriende. Nå kan jeg ha samtaler med menn som baserer seg på to mennesker, ikke bare to motstående kjønn, og personlighetene får mer å si. Eksempelvis blir jeg mer målt på faktisk kompetanse og egenskaper blant menn nå, enn når jeg var yngre. Og de menn som har tunnelsyn og bare ser på kvinner som 'kjøtt', de møter meg og mine godt voksne medsøstre nærmest med forakt, og det er jo en fordel for meg å kunne se de for hvem de er (altså, hvilken motivasjon de handler ut i fra). Og egentlig, hvis man analyserer situasjonen, er vel disse mennene bare styrt av en biologisk klokke, altså ikke så rasjonell, på lik linje med kvinner som helt mister perspektivet når de legger ned noen årsverk i hvordan de ser ut (hvilket jeg også tror er en overstyring av biologiske klokker). Det blir som å observere påfugler sine parringsritualer. Spørsmålet er jo da hva voksne kvinner skal gjøre når de er ute av parrings-vinduet. Jeg vil mene karriere og bidrag til storsamfunnet er nøkkelen, både før, under og etter parring. Men siden vi ikke snakker om liv i faser, og har en hyperfokus på akkurat dette med parring i samfunnet, tror jeg det oppstår mye kompliserte følelser og forvirring. Sikkert hos begge kjønn.

For en undelig suppe. Men for å komme med noe konstruktivt: Hva er intensjonene med ditt forhold til han? Hva er mål og planer? På hvilket grunnlag er dere sammen? Slike ting er jo veldig viktig hvis man ikke skal dra i ulike tråder og havne inn i rot og tull. Høres ikke ut som om at dere er helt klar over hva dere holder på med i grunn... I og med at han har et såpass nært forhold til ex og ex-familie, og de fremdeles fungerer som en familieenhet til jul (og kanskje andre begivenheter også?), skjønner jeg ikke helt hvorfor du ønsker å komme inn på datteren? Nå syns ikke jeg ett år er så fryktelig lenge heller og datteren er jo voksen om noen år, og kommer naturlig til å ta mindre og mindre plass i farens liv etter hvert. Forøvrig tenker jeg en dag fra eller til ikke spiller noen rolle, men undrer meg litt over hva relasjonen deres er bygget på? Hvis du er den som må slite og dra for å komme innpå, så har dere kanskje ikke vært helt ærlig om hverandres intensjoner og hvordan dere vil ha det?

Her argumenterer du for en annen type sjel. Har du bevis for den sjelen du sitter å krangler om? Hvem krangler du med? Nei, ikke etter din definisjon på sjel. Greia er at ikke alt sitter i hjernen. Folk kan få depresjon lenge før de oppdager at det egentlige problemet er utposning på arteria i magen osv. Ser folk i tråden setter hjernen som et senter, med begrunnelse at man dør uten hjerne. Man dør også uten organet blod, hjerte, nyrer, hud osv. Men dette har dere vitenskapelig bevist? Kunnskapsbasert forskning?

Jeg har ingen anelse! Jeg bruker oftest 'sjel' som et begrep på et menneske med historie og dybde, på lik linje med at jeg kan si at et hus har sjel. Gjerne en person som har møtt sine 'demoner'. Ett annet begrep jeg vil slite med å bevise, annet enn at jeg kan peke på mennesker som har tapt slaget over sine 'demoner'. Klart, jeg kan bruke andre synonymer også. Slikt som å erstatte sjel med velutviklet psyke, eller 'demoner' med ens lite gjennomtenkte impulser eller kjemiske tilbøyelighet for mørke tankerekker. Vet du hvordan sjel kan stå i forhold til kropp? Innen helse har vi opplest og vedtatt at kroppen også har litt 'sjel', i form av psykosomatiske manifestasjoner. MAnge får vondt i magen når de er redd, andre får vondt i hjertet når nære dør. Klump i halsen og svelge-vansker kan oppstå når ting gjør vondt. Slike forbindelser. (Også hører det jo med historien at man får øyerulling og en helvettes rettsak fra tastaturkrigere etterpå, hvis man bruker slike begrep på nett. De nye jesusene som skal frelse oss fra religion. Slitsomme folk, spør du meg!)

Da må jo du komme med en saklig begrunnelse på hvorfor en sjel ikke kan finnes. Det har jeg ikke sett deg gjøre. Du bare legger bevisbyrden på den andre siden.

Men de skal ikke kunne diskutere det uten at de først skal bevise det?

Dette er jo essensen i det du avfeier som tull. Jeg viser deg gang på gang at vi mennesker forholder oss til ting som ikke er beviselig. At det er en del av det å komme seg igjennom hvilken som helst dag. At vi tar kognitive avgjørelser basert på blant annet heuristikk, følelser, antagelser, håp og tro. Alt dette svarer du med fornektelse og avvisning, mens du sitter å ber om bevis.

Er vel noe menneskelig og naturlig i at folk vil ha to streker under svaret.

Så da mener du altså at mennesker kun får lov til å tro på ting som kan fysisk bevises? At det er et kriterie for å få lov til å leve? Barn som tror på nissen, hva skal vi gjøre med de? De som tror renten kommer til å stige mer? De som tror fotball-laget sitt kommer til å vinne? Eller stiller du ingen premisser? Bare gøy å påpeke at andre kanskje tar feil, og du har rett? En slags "de andre" og "oss riktige"?

Ja, alt du nevner der kan sammenføres med å ha en sjel, alt etter hva man definerer sjel som. Jeg syns dette var en god svar-kommentar fra deg, for når du selv ser at ord endres i ulik kontekst, så skjønner vi jo begge at det som kritiseres med slike ting er de aller mest absurde påstandene fra noen ganske spesielle individer. Folk som baserer verdenssynet sitt på underholdning i dette brød og sirkus-maskineriet. På samme måte som de som mener feminisme er roten til alt ondt, fordi en eller annen feminist sa noe dumt en gang, eller et feministisk tiltak skapte nye uheldige skjevheter. Når folk seier at ein ikkje må kaste barnet ut med badevatnet, handlar det om at ein ikkje må bli så overivrig når ein kvittar seg med noko som er uønskt eller har liten verdi, at ein òg vrakar det som er av verdi. Det er derimot nødvendig, mener jeg, hvis man skal kunne fortolke historie, begreper, kulturer, indentiteter, og individer, at man klarer å se disse begrepene i noe større og mer meningsfult, framfor å lage tabuer av ord, som begrenser språk og forståelse. Det blir veldig viktig for å kunne føre diskusjoner på et høyere nivå enn fordummende influensere. Sett Friedrich Nietzsche opp i mot placeboeffekten. Tror du på meningsløshet, så forsterkes den. Tror du derimot på mening så forsterkes den også.

Pussig, for jeg kjenner mange troll, både privat og på nett, og jeg kan helt klart både kjenne og bevise en aura på andre og meg selv. Jeg har blant annet migrene med aura, et medisinsk begrep det blir forsket mye på. Jeg har snakket mye med mine nære avdøde i en indre dialog, hvor jeg også har fått 'svar', både i form av hva de sa til meg når de levde, og hva de trolig ville svart om de fremdeles levde. Sånn kan jeg påstå at levde liv legger igjen noe IKKE FYSISK etter de dør. At kontakten er av en imaginær karakter, er ikke det samme som at den ikke fins. Den fins i meg. Det handler om kontroll. Vi mennesker lyver hele tiden, både for oss selv og andre. Eksempelvis er livsløgner beviselig nødvendig for liv. Og dette blir essensielt når det kommer til 'mythbusters' og realisme, for menneskers psyke er ikke basert på fakta. Dog er dette et stort og komplisert tema, som blir for langt å gå i dybden i her og nå. Men kort; vi mennesker hadde ikke klart å stå opp uten 'håp', selv om akkurat dette håpet er basert på selvbedrag og løgn. For å nøste opp i dette trenger vi store verk fra store tenkere, om det absurde. Ok. Vi kan være ulike, det går helt fint for meg. Så kan du sitte å tro at du vet hva som er sant og motsi alle som ikke er enig. Det er også en livsløgn man kan leve på. Det er mye som er abstrakte ideer. Mye av det essensielle i mennesker. Fins det ikke abstrakte ideer?

Det kommer an på hvordan man definerer sjel og Gud. Opp igjennom tidene har sjel blitt definert som mange ting. Husk, den religiøse forklaringsmodellen av en sjel er bare noen tusen år gammel. Men de har ikke patent på ordet. Oversetter du sjel til gresk får du ordet psyke. Det fins altså flere definisjoner og premisser for begrepet. Å være fanget i en religiøs verdensforståelse av ord og begrep er veldig begrensende, og vitner bare om at man har lest kun én propaganda, eller rettning av begrepet. Her må du tråkke litt forsiktig, for forelskelse er kjemikalier, og således lett å bevise fysisk. Ikke nødvendigvis kjærlighet som kan bygge på moralske verdisyn og prinsipper. Altså kognitiv ressonering og tankerekker. Riktignok innblandet med følelser, men oftest gjennom en assosiasjon til en tidligere følt følelse (og her blir det igjen litt vanskelig for det er følelsen og tanken som skaper kjemi, ikke omvendt. Altså, stress/stimuli trigger hormonproduksjon og forsterker en følelse). Men ikke alle individer har disse kjemikaliene. Da fins jo ikke kjærlighet i de, eller for de? Eller gjør det? Hvis de ikke kan sanse det? I normalfordelingen vil vi kanskje kunne si at det fins, og er nok så beviselig. Men en like stor normalfordeling tror på Gud. Så vi kan egentlig ikke bruke en normalfordeling som premiss for hva som er sant eller ikke (da gitt at vi påstår at Gud ikke fins). Igjen snakker vi om definisjoner, og jeg opplever det som at de fleste her snakker ut i fra en vestlig religiøs definisjon av alle begrep. Det er en svært så liten boks å tenke ut ifra. Her beskriver du min påstand over. Jeg syns det er kjedelig å ha et så begrenset syn på ord, når de presses inn i en ganske 'ung' vestlig religiøs ideologi. Det kommer an på hvordan vi definerer sjel og gud. Jeg kan si at et hus har sjel, og du vil ikke kunne være med på tankegangen engang, fordi du definerer det ut ifra et for snevert perspektiv.