Subara

Kineserne er lurere enn som så. Her er det langtidsplanlegging og jeg tror at "trenden" med å innvadere andre land vil føre til at de tar ett skritt tilbake. https://www.nrk.no/nyheter/kina-ber-usa-loslate-maduro-1.17713167 https://www.vg.no/nyheter/i/BxRE8l/trumps-maal-var-aa-felle-presidenten-i-venezuela Kina har investert tungt i Venezuela. Russland har solgt våpen og hatt militært personell i landet. Russland fordømmer angrepet. Jeg tror at de tre kjører hvert sitt løp. https://www.nrk.no/nyheter/trumps-visestabssjefs-kone-deler-oppsiktsvekkende-innlegg-om-gronland-1.17713156 Hva i alle dager!

Noe om at det var den beste uførte operasjonen siden 2. verdenskrig, om jeg fikk med meg hva Trump sa i begynnelsen av talen. Dette er uhyggelig.

Tre dyktige politikere som er lett å like, spør du meg. Søreide har hatt en høy stjerne hos meg i mange år. Erna var god på å kommunisere på en folkelig måte, og hun fremsto samlende i koalisjonsregjeringen. Lurer på hvem av de tre som er best der. Usikkert hvor mye fokus de har på "folk flest", i og med at skattelette for de som tjener godt er en del av partiprogrammet.

Ved å gå til diagnosene, har psykisk helse mye med miljø og samfunn å gjøre: Google Al-modus: En personlighetsforstyrrelse er et vedvarende mønster av tanker, følelser og atferd som avviker tydelig fra det som forventes i personens kultur. Disse mønstrene er rigide, går utover fungering i hverdagen og skaper ofte lidelser for personen selv eller omgivelsene. Mens helsenorge tar med symptomene og bruker ordet smerte. https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/personlighetsforstyrrelser/ En personlighetsforstyrrelse innebærer at du strever mye i forhold til deg selv og andre. Dette fører til indre smerte og vansker med å fungere i hverdagen. Jeg er verken sosialantropolog, lege eller psykolog, så jeg synser. I "vestlige samfunn" skal man ikke være introvert selv når man søker jobb med introverte arbeidsoppgaver. Mens i andre kulturer kan det å være introvert bety at man er en klok person som tenker mye, som ikke snakker før man har noe viktig å si el. Å være beskjeden har før vært en dyd, men nå betyr det at man får mindre av kaken. Å ta mer av kaken har hjulpet kvinner til å bli likestilte med menn. Enkelt sagt har det med samfunnet å gjøre, hvis personligheten hindrer enn i å bli et selvstendig menneske slik at det offentlige må ta regningen. Det er her jeg tenker at NAV må tilby unge jobb istedenfor at psykologen setter en diagnose. Psykdom gir en rettigheter i møte med det offentlige systemet, så sånn sett kan det bli mer av den. Med fare for å bli diagnosen sin og kanskje mindre tilpasningsdyktig, fordi det står svart på hvitt. Mens i kulturer der familien tar var på en og ikke det offentlige, slipper man diagnosen, men lever et ufritt liv.

I fattigere land med familiekultur er man mer avhengig av hverandre, som antakelig også fører til at folk er mindre plaget av ensomhet, hvis man ser på ensomhet som årsak til så høy selvmordsrate. Vi pleier ikke foreldrene våre selv. Ellers er det kvinner som har tatt denne børen. Jeg tror at familiekultur, med forholdsvis store familier, gjør den psykiske helsen bedre, hvis man kommer fra en velfungerende familie. Det er mange å ta av som kan hjelpe hverandre. Men også at psykiske problemer er mindre akseptert, så man skjuler dem. Dermed kan det virke som det generelt er mindre av psykiske helseplager. Man tar seg sammen for ikke å påføre familien skam? Kulturer der man ikke skal "miste ansikt". I det kalde nord er vi mer private, ikke så gjestfrie med unntak av nordlendingene, så der har vi litt å lære. Og nå har skjermbruken overtatt. Man kan snakke helsen sin ned, men jeg synes det er en forbedring at man har blitt mer åpne om det som befinner seg på innsiden. At man får snakket igjennom og luftet følelser med hverandre. For å generalisere, kan det godt være at asiatere generelt (jeg går til Kina), er bedre på det man kaller livskunst*, og at materialismen har gjort oss mer egoistiske og selvopptatte, mens man egentlig trenger å føle at man betyr noe for andre for å bli lykkelige. Ikke å ha hytte både ved sjøen og på fjellet. Og at store krav til både levestandard og relasjoner, gjør at man mister noe på veien. Men her er jeg ikke helt enig med meg selv, i forhold til at selvstendighet med mulighet til å velge livet sitt, er det som skal til for å bli lykkelig. Men kanskje friheten kan ha noen bivirkninger, eller at den fører til mer ensomhet? Jeg har denne boka i bokhyllen: Smilende livskunst av Lin Yutang (1937).

Huff, den tiden er heldigvis over. Fordi psykiateren har høyest utdannelse. Bla. legen, presten, læreren og juristen, var før i tiden de med mest makt. Det er forskjell på å være en autoritet og å oppføre seg autoritært. Man bruker makten til noe positivt, feks. skrive ut medisiner som hjelper, få pasienten til å bli bedre. (Leger har ofte liten tid til å snakke, maks. 20 min. De har blitt beskyldt for å være teoretikere som ikke er spesielt gode til å kommunisere med mennesker, mer opptatt av status og penger.) En time hos psykolog er vel ca. 45 min. slik at pasienten har tid til å snakke. Pasienten bestemmer hva som skal taes opp. Vi har dessverre eksempler på psykologer med manglende rolleforståelse, som enten har fått inndratt lisensen eller innskrenket den. "Den rette tro", vil jeg heller kalle behandling fagpersonen antar vil virke, basert på faglig kunnskap, erfaring, kurs og etterutdanning tilpasset pasientens behov. Hvis pasienten ikke gjør fremskritt,prøver behandleren noe annet eller anbefaler annen behandling. Men vet at det relativt nye området kjønnsinkongurens er omstridt. En lege mistet lisensen, som viser at man går sakte frem og det skal ligge solid forskning i bunnen. Jeg mener at fundamentet ikke baserer seg på tro, men kunnskap. Forskning og erfaring som fagperson om hva som hjelper eller ikke vil påvirke metoden. Ettersom samfunnet har blitt mer sekularisert, har det nok ført til at flere søker meningen med livet, som gir psykologene mer å gjøre, antar jeg.

Innsatte er nok de som kommer sist i køen når det gjelder behandling. Vet ikke om de fortsatt har fengselsprest? 700-800 kr gangen for privat psykolog er mye for de fleste, vil jeg tro.

Takk for oppklaringen. Jeg hadde glemt at psykiateren er lege i bunnen, som er årsaken til at vedkommende kan skrive ut medisiner. Mao. solid bakgrunn. Det ser man ut i fra tykkelsen på bøkene til medisinstudentene. Utdannelsen for psykologer er også et langt løp, og de må ha høye karakterer for å komme inn på profesjonsstudiet. Skriv gjerne mer om evidensbasert kunnskap hvis du har tid. Al: Det ble vanlig å gå til psykolog i Norge fra midten av 1900-tallet, særlig etter opprettelsen av profesjonsstudiet i 1948.

Tenker at denne konstruksjonen sikkert er blant det ypperste i verden innen sikkerhet og at andre nasjoner har noe å lære av oss. Dvs. nye oppdrag i utlandet etter endt verk. Noe vi kan være stolte av. Men synd at det ble så dyrt. Sikkerhet for de som styrer landet bør ha høy prioritet. Det holdt på å gå helt galt sist.

Hørte talen, men fikk ikke med meg utsagnet om at vi må være forberedt på krig. Kanskje jeg fortrengte det. Jeg tenkte at Støre ikke vil bryte igjennom i forum som dette. Bla. når det gjaldt de 800 000 nordmenn som utvandret til USA i sin tid og ukrainere som jobber.

Ja, man må følge med 🙂

Du stiller interessante spørsmål, som det kan skrives mye om. Behandlere forholder seg til et marked og tilpasser behandlingen etter behovet og samfunnsutviklingen. Man kan spekulere i årsaken til det økende behovet, men jeg tror ikke det er fordi fagfeltet skaper et "falskt behov". Det er vanskeligere å bevise effekten av psykologisk behandling enn et fysisk inngrep, som feks. fjerning av blindtarmen. Psykologen gir på en måte hjelp til selvhjelp, slik at skillet mellom det fagpersonen utretter og det en selv foretar seg kan være uklart. Åpenhet om psykisk helse bidrar til mindre skam både for de det gjelder og pårørende, som igjen gir bedre psykisk helse. En årsak til at psykiske helseplager er økende, kan være at vi har blitt flinkere på statistikk, slik at helseutfordringer kartlegges bedre. Det finnes mange typer behandlingsmetoder og spesialisering. Det går et skille mellom alvorlige diagnoser med selvmordforsøk og tilfeller hvor målet er at pasienten skal få det litt bedre med seg selv/bli mer selvhevdene el. Men ved tidlig hjelp kan en forhindre at noe utvikler seg til å bli mer alvorlig. Psykologer må jevnlig på kurs for å beholde autorisasjonen. Psykiatere er øverst i hierarkiet og det gir dem en form for makt. Men begge må forholde seg til retningslinjer og blir fulgt med på. Ved sykehusene foregår utstrakt samarbeid. Pasienter kan klage til statsforvalteren hvis de ikke er fornøyde. Hvis behandlingen ikke hjelper, må en søke seg videre. I noen land i verden i dag, blir man fortsatt regnet som "gal", hvis man har behov for psykologisk hjelp. I disse landene holdes psykiske lidelser skjult og blir dermed mindre eksponert. Sånn sett har normalisering av psykiske problemer i vestlige samfunn ført til at vi har mer av det. Av nyere dato er debatten om behandling for kjønnsinkongurens. Noen tror det er ideologi som ligger bak for å påvirke til at flere skifter kjønn og bruker vitenskap eller biologi for å motbevise legningen. Men her mangler jeg kunnskap. Fagene psykiatri og klinisk psykologi er under kontinuerlig utvikling som samfunnet ellers. Det har blitt flere diagnoser enn før, for å kunne gi best mulig behandling og for å kunne kategorisere dem inn i helseforetakenes datasystem. Diagnoser kan være kjærkomne, da det har blitt vanskeligere å få hjelp av NAV. En diagnose kan gi viktig informasjon i valg av arbeidsområde, så det er ikke bare negativt. Ungdom med psykisk uhelse bør først og fremst bli tilbudt en jobb de mestrer. Da kan det være at diagnosen ikke blir så viktig.

Ytringsfrihet er ikke så enkelt, er vel svaret på det. Det er lov å være uenig i politikk, og her er kunsten å snakke respektfullt, fordi det går utover noen. Alle kan lese det man skriver med utestemme på sosiale medier og det spres i hurtig tempo. Selve navnet på tråden er skrevet med utestemme. Ikke å bli fiender med de man er uenige, kommer statsministeren til å si i kveld https://tv.nrk.no/serie/statsministerens-nyttaarstale/sesong/2026/episode/NNFA30000226 Grensen for hva som er rasisme, kan virke som den stadig blir utvidet. Jeg savner uttalelser fra kloke og samlende personer. Tar med kongens tale inn i det nye året. https://tv.nrk.no/serie/h-m-kongens-nyttaarstale/sesong/2025/episode/NNFA30000125

Jeg tror også på langtidsterapi, med samme behandler(e). Kanskje mangler pasienten støtte i fra familie og venner eller nære i det hele tatt, som de kan oppsøke. Og ved mer alvorlige psykiske lidelser eller sykdom, ja da trengs profesjonell hjelp. Det kan jo også være at nærtstående er en del av problemet. Å offre seg for andre er ikke på mote. For å fortsette å være i den positive boblen, vil man ikke bruke for mye tid og krefter på de som tærer på en. Å avvikle vennskap og ekteskap har blitt et mål i seg selv. Individualismen stiller store krav til den enkelte når det gjelder å lykkes med eget liv, så da kan ikke andre stå i veien. Man må huske på at når folk oppsøker hjelp for psykisk helse, har de gitt opp å bli friske eller å løse problemene sine på egen hånd. Det kan det være mange årsaker til. Man glemmer at psykisk uhelse ofte henger sammen med mangel på personlig styrke. Man kan ha blitt sittende fast i et negativt mønster og trenger hjelp til å se hva det handler om. Eller hjelp til å få mer selvtillitt til å komme seg ut av destruktive forhold/endre på noe i livet sitt. Ikke minst å bli klar over sine egne ressurser. Akseptere det man ikke kan forandre, og forandre på det som er mulig. Selv om det finnes eksempler på at folk ikke blir bedre av terapi, tror jeg ofte det handler om for kort behandling og ustabilitet rundt behandlingssituasjonen/institusjoner. Her er det sparekniven som gjelder. Finner ikke tilbake til artikkelen der det stod at kognitiv terapi innenfor en forholdsvis kort periode, hjalp mer en psykiater(?) for å bli bra av spisesforstyrrelse. Men har de sjekket tallene etter 1 ½ år, 2 år eller 3 år? Psykisk uhelse er vanskeligere å behandle enn fysisk uhelse, som i større grad kan måles og dermed ta vitenskapen til hjelp. Det positive er at mange med psykisk syldom fungerer bra i hverdagen med medisinering (schizofreni, bipolar, var det vel) og kan til og med jobbe. Før i tiden ble man sendt på sinnsykeasyl eller satt bort på landet. Fastlegene bør kurses mer i psykisk helse fordi de skriver ut medisinene (ev. psykiateren). Ellers er det akutt mangel på fastleger i dag. Forskning er viktig for å utvikle medisiner med færre bivirkninger, og forskning på psykisk helse kan bidra til at psykologene gir enda bedre behandling. Sånn sett kan man se positivt på fremtiden, hvis det gis nok støtte til forskning. Svake og sårbare mennesker trenger mye tid, støtte og oppmuntring. Jeg tror på kjærlighet og ikke på pisken. Yngre har lettere for å forandre seg/tilpasse seg enn eldre. Man kan ikke gå ut i fra at alle kan hjelpes (nok) og kanskje forventningene må senkes. Vi lever i et konkurransesamfunn. Samfunnet har egentlig ikke så mye å tilby hvis man ikke kan komme med noe selv, så å finne styrken og mulighetene den enkelte har er det viktigste. Dette kan psykologene hjelpe til med. De fungerer samtidig som en slags talspersoner og advokater for de svake/svakhet.

Det er et stort område, og tre forskjellige uttalelser/oppfatninger bare i den første linken, og hvem sa hva: Ranum, forsker ved Institutt for psykologi, mener at psykologiyrket er basert på løgn og kvakksalveri og at psykisk sykdom ikke eksisterer; han kjemper for å skape et rom der psykologer kan drive virksomheten sin uten å underlegge seg den medisinske modellen. Ranum presiserer at han ikke påstår at lidelse ikke eksisterer. - For det gjør det absolutt, men jeg mener at det å lide ikke nødvendigvis er sykdom. Jeg tenker at for kristne er smerten og lidelsen en vesentlig del av livet, symbolisert med Jesus på korset. Hvis det er fravær av smerte man søker i livet er det ikke mulig. Men å dele den med noen og bearbeide med en nøytral person, kan gjøre det lettere. Kanskje man i mindre grad bruker venner og familie når livet butter i mot enn før? På sosiale medier er det den vellykkede delen som vises fram, det andre blir redigert bort. Clausen (psykologstudent) vil i motsetning til Ranum sidestille psykiske sykdommer med fysiske. Vi har jo alvorlig psykisk sykdom og forbigående, mildere. Depresjon er ganske vanlig, og noe de fleste vil oppleve en eller flere ganger i livet. Det anbefales ikke sykemelding for depresjon og sorg (NAV presser fastlegene). Dessverre har vi noen som har sorg som ikke går over, kronisk sorg eller komplisert sorg. Følelser setter seg i kroppen og kan gi spenninger. Har man feks. migrene fordi man ikke fikser livet? Noen mener at negativ tenking kan gi fysiske sykdommer. Hvordan bli kvitt de plagsomme følelsene? De kan drive folk til vanvidd og mere til. For Magne Arve Flaten, leder ved Institutt for psykologi, er spørsmålet om hva som faktisk kan kalles psykisk sykdom langt fra enkelt. - Dette er et veldig stort spørsmål, fordi psykisk sykdom er ikke en ensartet kategori, sier Flaten. --- - Det har vært en økning i psykisk uhelse i samfunnet over flere år, og dette har nok flere ulike forklaringer som vi ennå ikke kjenner. Sannsynligvis har det i mindre grad med genetikk å gjøre, for genene endrer seg ikke så raskt. Svarene må derfor finnes andre steder, sier Flaten. Instituttlederen vil ha mer forskning for å komme til bunns i det, og da hjelper det ikke at Ranum kaller psykologiyrket for kvakksalveri, selv om han nok også nyanserer. Men hvis han ønsker å reformere yrket må han bruke sterke ord.