Cascada81

Har det det? Vi har krigen i Ukraina, samt vært gjennom en pandemi. Akkurat på dette området har det skjedd fint lite. Israel har lagt Gaza i grus og tatt ut kommandoen i Hezbollah, så forskjellen er kanskje mulighetsvinduet? Viktigste forskjellen virker å være at Trump velger å bryte egne løfter om å holde USA unna nye kriger, samt lar Netanyahu og Putin styre mye av den amerikanske utenrikspolitikken.

Det koster vel noe sånn som 6-700 000 å ha en fulltidsansatt i en matbutikk? Ja, de kommer neppe til å sause ut hundretusener, om ikke millioner, på ansatte "på topp", og heller ikke bruke deltidsansatte til overtidsarbeid, så lenge det finnes andre måter å dekke inn sykefravær.

Det er jo ironisk at Trump driver og styrer med kriging og bombing for å få iranerne til å signere en etter alle praktiske formål identisk avtale som den han rev i stykker på en av sine første dager på det ovale kontoret. Nå er det heller ikke gitt at Trump selv kan bestemme når krigen kan avsluttes. Både Iran og Israel kan på egenhånd holde det gående all den tid de ikke har landet noe som helst. Iran kan fortsatt stenge Hormuz og lage forstyrrelser i energileveransene globalt, om ikke med fysisk kontroll og minelegging så med trusler og angrep på oljetankere som bryter et forbud. Det rammer også dem selv, men får de økt støtte fra Russland, kan det i ytterste tilfelle være en villet politikk for å drive opp oljeprisen.

Man kan gjøre dette på store arbeidsplasser med mange ansatte som jobber samtidig og som til dels kan overlappe hverandre i arbeidsoppgaver. I en liten bedrift, for eksempel en liten dagligvarebutikk med tre ansatte på jobb på dagtid og to på kveldstid, gir det ingen mening med "105 %". Nå har det seg også slik at vaktlister skal lages minst et par uker i forveien slik at ansatte skal kunne planlegge sin egen fritid, noe som etter alt å dømme er fremkjempet av fagbevegelsen. Det legger i praksis en hindring for å kunne ha noen på litt for stor kontrakt for bare å kunne flytte de inn som erstatter for en ansatt som akutt uteblir. En bedrift med la oss si minst 40 stykker som kan overlappe hverandre, helt eller delvis, kan det være klokt med noen "på topp" av de det strengt tatt er bruk for. Disse kan brukes til opplæring og forefallende arbeid de få dagene hvor alle mann er på jobb, og erstatte ansatte som ikke er på jobb resten av tiden. Ikke gratis, men trolig kan man spare det inn i form av reduserte overtidskostnader over tid. Selv ikke med noen "på topp" vil hindre behov for ekstra arbeidskraft ved sykdom, da dette like gjerne kan komme i bølger.

Vi er årevis fra en rettskraftig dom her, så det kan veldig godt være at man ikke trenger en lovendring for å opprettholde "status que" fra ordningen med merarbeid som hovedregel opp til man når timetall tilsvarende full stilling. Det er også ulikt utfall for ulike yrkesgrupper her, for eksempel kan man se til sykepleierne vs butikkmedarbeidere: Sykepleiere trenger relevant utdanning og autorisasjon for å gjøre en jobb, og vikarbyrå som alternativ er ikke nødvendigvis billigere enn å ha sykepleiere på overtid, enten de jobber full tid eller ikke. Med fare for å tråkke noen på tærne: butikkarbeidere er lette å erstatte, og arbeidsgivere her ser det vel så ofte som en fordel at de ikke har relevant utdanning som at de har det, fordi man da kan betale dem mindre i lønn. Jada, butikkene har et par stykker med ansvarsområder som gjør dem mer verdifulle for drift, men som nødløsning for å erstatte syke ansatte for å opprette minimumsbemanning, fylle på med varer eller andre enkle oppgaver, plukker de allerede "fra gata". Butikker kommer helt sikkert til å kunne bruke ansatte på nullprosentkontrakter for å slippe overtidsgodtgjørelse for deltidsansatte (overtid for fulltidsansatte i detaljistbransjen er vel omtrent så sjeldent som enhjørninger på Dovre). Jeg tror sykepleiere kan ha mye mer på å tjene på en endret praksis fra "merarbeid" til "overtid". Sykepleierforbundet gjør også smart i å kjøre en parallell sak med de andre som går. Hadde de ventet og sett hva som skjer, hadde de risikert at de uansett måtte sette i gang samme prosessen for å få en avklaring hvis for eksempel butikkmedarbeideren fra Coop hadde tatt til takke med et forlik. Hadde Coop bladd opp for å torpedere saken, hadde selvsagt butikkmedarbeideren gått etter pengene, og hele saken hadde stoppet opp uten en avklaring. Det sagt, jeg tror interesser for arbeidsgiversiden kommer til å vinne fram her, enten ved dom i deres favør, ved lovendringer eller som siste skanse ved justering av praksis for hvilke kontrakter arbeidsgivere tilbyr. Kontrakter på deltidsstillinger kan komme til mer eller mindre å forsvinne, og alt fylles opp med færre ansatte (men hvorav flere av disse på heltid), samt nullprosentkontrakter på samtlige andre.

Det er så mye som blir feil her. Jeg har all sympati for alle som jobber ufrivillig deltid, og kjernen i saken til den ansatte i Coop burde være retten til større stillingsprosent, aller helst fulltidsstilling, og ikke et spørsmål om når man skal ha overtidstillegg eller ikke. Han tar heller rask profitt i form av overtidsbetaling for merarbeid framfor å kjempe for retten til full stilling. Dommen blir neppe rettskraftig før om et år eller tre, og skal vel minst til høyesterett, og kanskje videre derfra også, og kan få store konsekvenser for næringsliv, deltidsansatte og fulltidsansatte i mellomtiden. Argumentet om at deltidsansattes fritid er like mye verd som fulltidsansattes fritid er i seg selv diskutabel, da deltidsansatte har langt mer fritid enn fulltidsansatte. Utgangspunkt for alle former for lønn mot arbeid er jo også at man bytter bort egen tid og evner mot lønn. Overtidstillegg er ikke standard kompensasjon for en vanlig dags arbeid, men et ulempetillegg for merbelastningen det medfører å ha lengre arbeidsdager og/eller arbeidsuker enn det som er avtalefestet. Kompensasjonen for selve arbeidet er lønn, mens overtidstillegget er et tillegg som kommer oppå standard lønn. En som jobber merarbeid har en ulempe ved at de har mindre fritid, men denne ulempen har jo alle som jobber inntil det som måtte være definert som tariffestet arbeidstid for full stilling innen det enkelte tariffområde. Overtid er ikke bare en rettighet man har fordi man jobber utenfor hva som er kontraktsfestet arbeidstid, men en lovfestet rett som er knyttet til ulempen med lange arbeidsdager eller arbeidsuker. Mange har rett til "overtidsmat" gjennom tariffavtale, typisk mat for inntil noen hundrelapper eller at man får tilkjørt mat fra en restaurant hvis man jobber superlange arbeidsdager. Skal de som jobber sju timer i stedet for de avtalte tre timene ha rett til tilsvarende ytelse for å hindre "forskjellsbehandling" fra de som tar en 14-timers for laget? Dommen slik den står, medfører en grunnleggende urettferdighet overfor alle som jobber full tid sammen med de som jobber deltid med overtid innenfor det som kan betegnes som ordinær arbeidstid, da man får en lønnsstruktur som favoriserer deltidsansatte for lik arbeidsmengde. Dommen gir jo deltidsansatte rettigheter som fulltidsansatte ikke har. Blir dette strukturelt innenfor demografiske grupper, innbyr det også til usaklig diskriminering. Satt på spissen, la oss si at alle mannlige sykepleiere jobber deltid, og alle kvinnelige jobber fulltid på samme arbeidssted. Da vil det oppstå en situasjon hvor mannlige sykepleiere kan oppnå bedre lønn for likt arbeid, ikke bare type arbeid, men mengde arbeid utført av ansatte med eksakt samme kvalifikasjoner og innenfor samme klokkeslett, fordi de jobber overtid i stedet for merarbeid/ordinær arbeidstid, stikk i strid med intensjonen med økt grad av likestilling i EU-direktivet (https://europalov.no/rettsakt/deltidsdirektivet/id-5368). Et konkret eksempel på hvor deltidsansatte tidligere har blitt diskriminert men hvor man har fått til en bedring er gjennom ordningen for UB-tillegg i varehandel. Tidligere måtte man jobbe 12,5 timer eller mer per uke for å oppnå UB-tillegg. Denne regelen var til hinder for at deltidsansatte skulle kunne oppnå en meningsfull stillingsprosent, fordi mange med brustadbuer og kveldsåpne butikker gjorde utstrakt bruk av arbeidere med inntil 12 timers arbeidsuke for å slippe å betale ut tillegget. Dette var også usaklig forskjellsbehandling av deltidsansatte sammenlignet med fulltidsansatte, som enten bare fikk dagtidsvakter eller som konsekvent fikk bedre betalt for vakter på kvelder og i helger sammenlignet med deltidsansatte med samme lønnsklasse. Her hadde jo deltidsansatte akkurat samme ulempen med ubeleilig arbeidstid som fulltidsansatte. Det kortsiktige utfallet blir trolig negativt for nesten alle. Det vil kunne bli vanskeligere å få deltidsjobb, de som har fulltidsjobb kommer til å bli pålagt mer overtid (ja arbeidsgiver kan bruke styringsrett til dette med mindre man har en sabla god grunn for å si nei), de som har deltidsjobb og vil jobbe mer innenfor nåværende rammer vil få store problemer med å få merarbeid, og det vil bli økt bruk av vikarbyråer og nullprosentkontrakter (aka tilkallingsvikarer). Det medfører også mindre fleksibilitet for næringslivet, særlig for små arbeidsplasser som ikke alltid kan ha ansatte "på topp" av faktisk behov for å kompensere statistisk for fravær hos ansatte. HK og saksøker føler kanskje på en seier, men kjemper feil kamp. Saksøker skulle selvsagt ha hatt større stillingsprosent basert på bedriftens faktiske behov, men kan ende opp med en pyrrhusseier som rammer mange av de mest utsatte arbeidstakerne som gjerne skulle jobbet litt ekstra.

Hvordan gir det ekstra inntekter? Hvis vi ser bort fra Norgespris, gir konseptet "kjøpe billig inn og selg det dyrt ut" mening. I kontekst Norgespris må den "billige" strømmen som kjøpes inn, kjøpes når spot er over 50 øre for å gi utslag i det hele tatt med tanke på utnyttelse av rabatten, og også selges ut når spot er over 50 øre, men så mye over at det gir fortjeneste i tillegg. Når du da selger strøm ut vil det være på et tidspunkt hvor du ellers ville kunne nyttiggjort deg rabatten, blir det i beste fall små marginer ved bruk av Norgespris. Nå er ikke Norgespris gratis å bruke ellers heller, fordi du betaler merpris på energien når strømprisene er lave, altså under 50 øre kw/h. Slik jeg ser det, kan du tjene ekstra på Norgesrabatten hvis du eksempelvis kan kjøpe strømmen for 1,50 kr pr kW/h og selge den til 5 kr pr kW/h, men hvor ofte kan man kalkulere det inn? Faller prisen etter at du har kjøpt den inn med strømavtale, sitter du på et "lager" med strøm som i prinsippet er verd 50 øre per kW/t. Er strømspekulasjon formålet, hadde det kanskje vært like greit å droppe Norgespris, kjøpe når den er billig (under 50 øre per kW/h) og selge når den er dyr. Har man ikke mye kapasitet, kan man heller lage sin egen Norgespris og bruke den oppsparte strømmen når prisene er som høyest.

Hva er planen da? Skal du kjøpe strøm når den er dyr og selge når den er billig, for så å se om du kan tjene inn 50-øringen?

Likevel tvinges kommuner i distriktene til å ty til dyre og dårlige løsninger, som nordsjøturnus og svært kostbare vikarordninger, for å gi innbyggerne et legetilbud. Det er ikke nok leger før de kan avvikle nordsjøturnus for leger i Nord-Norge, samt gjøre arbeidsuker med et tilnærmet normalt antall timer per uke til regel heller enn unntak.

Vi har gratis utdanning i Norge, for alle praktiske formål også gratis høyere utdanning. Med gratis utdanning tolker enkelte det åpenbart dithen at man skal kunne utdanne seg til hva man vi på statens bekostning, og i dag har vi meningsløse flaskehalser for enkelte typer utdanninger hvis arbeidskraft er etterspurt, og tilsvarende massiv utdanning for nav-kantina særlig innen humaniora. Blant utdanningsløp som i dag er ettertraktede blant studenter men har en flaskehals i form av begrensede studieplasser finner vi leger og tannleger, jurister og politi. Politihøgskolene er interessante. Her utdannes det ut fra hva man antar det vil være behov for i framtiden. Jeg vet om mange som har jobbet i politiet, men som i dag jobber i privat sektor, og tilsvarende finner vi enkelte nyutdannede fra politiskolen jobbe som vektere og andre ting de er overkvalifiserte for. De som lykkes i andre yrker, men med bakgrunn fra politihøgskolen, har typisk erfaring i tillegg som gjør at de er interessante innen andre sektorer, særlig innen konsulentvirksomhet og sikkerhet. Det er alltids diskusjoner om man utdanner nok til etaten, og skikkethet og gradering av deler av pensumlitteraturen spiller nok inn, men her er inntakene i hvert fall ikke tuftet på en politikk som om at det skulle være en menneskerett å få politiutdanning. Det er vel og bra at ikke alle med fire i snitt kommer inn på medisinstudiene, i alle fall ikke i Norge, og setter pris på høy kompetanse for de mest kritiske stillingene innen medisin, men det betyr heller ikke at vi ikke kunne utdannet langt flere. Jeg tror KI (f. eks at KI gjør en del av journalarbeidet for legene) kan effektivisere noe, men vi har ikke nok leger i Norge før vi kan avvikle Nordsjø-turnus for fastleger i Nord-Norge, kan gi legene våre en normal arbeidstid, samt kan droppe å ta inn kasakhstanske kirurger som ikke har autorisasjon i Europa for øvrig. Selvfølgelig burde det være kvota for humaniora. Hadde vi hatt flaskehals her, ville også kvaliteten ha gått opp for de som var gode nok og kom inn. Kvotaen her skulle selvsagt ikke være null, men er en meningsløs sløsing av ressurser å ikke stille krav og sette begrensninger når vi gjør det innen samfunnskritiske sektorer. Hva som er kritisk og ikke ser vi først når det virkelig er krise, som fullskala krig, men er unektelig sløsing på høyt nivå å ikke prioritere i fredstid. Utdanningsspørsmålet løser bare halve problemet. Andre halvdelen er hvordan man skal få folk til å bosette seg der det er behov for etterspurt arbeidskraft. Et eksempel som viser hvor bak mål det er her, er at lærere er høyest lønnet i byen med minst lærermangel i hele Norge, altså har lærerne i Oslo en egen tariff som gir høyere lønn enn alle andre lærere med tarifflønn i Norge. Argumentet er at det er dyrere å bo i Oslo, og det gir selvsagt en selvforsterkende spiral. Men, det er vel en diskusjon for en annen dag.

Du svarer jo ikke på det jeg kommenterte. Latvia har brukt russiske fremmedarbeidere i bygging av infrastruktur, skal kaste ut disse, og du foreslår at vi i Norge må følge Latvias eksempel. Hva har den russiske spionen som ble tatt under dekke av å være brasiliansk student, med russiske fremmedarbeidere i Norge å gjøre? Russiske etterretningsfolk vil kunne dukke opp i nærheten av maktsentrum og andre steder hvor de kan samle informasjon eller opprette kontakter, men det vil de gjøre uavhengig av om vi lager lover for å kaste ut russiske arbeidere som ikke er der fra byggeplasser. Vi har praktisk talt ikke russiske bygningsarbeidere i Norge, og enda mindre i forbindelse med bygging av kritisk infrastruktur. Å stramme inn for arbeidsinnvandring fra et land hvor vi praktisk talt ikke har arbeidsinnvandring fra, gir jo ikke mening. Hundre prosent enig her, og det er et dilemma når man ønsker ukrainere i full jobb, men samtidig kan komme til å avvise en del av dem i døren fordi de ikke lar seg sikkerhetsklarere, og er selvsagt viktig å holde øyne og ører åpne. Jeg svarte på et innlegg hvor det ble oppfordret til at "Norge må følge Latvias eksempel" og kaste ut russiske arbeidere fra byggeplasser for kritisk infrastruktur. Jeg opplever det som meningsløs kritikk mot norske sikkerhetsmyndigheter (som helt sikkert med rette kan kritiseres for en hel del andre ting), all den tid Norge allerede har restriksjoner mot russisk arbeidsinnvandring. Jeg tenker vi heller får ønske Latvia velkommen etter.

Hva mener du med at Norge burde følge Latvias eksempel? Nå er ikke jeg ekspert på fremmedarbeidere på byggeplasser med kritisk infrastruktur i Norge, men de jeg kjenner/vet om med russisk bakgrunn i norsk arbeidsliv, jobber primært innen utdanning og helse (pluss en fotballspiller), og ingen av disse er fremmedarbeidere i ordets rette forstand. Av samtlige jeg kjenner/vet om som jobber på byggeplasser/med bygg og anlegg, er det mange fra Polen, Litauen, Latvia og Romania, men jeg vet ikke om en eneste russer. Forsvaret har dessuten egne rutiner for bakgrunnssjekk for alle som slipper inn på deres territorier.

Det er i teorien. Det er heldigvis ikke alle som gjør det på den halvkorrupte måten, men det man gjerne gjør i kommunal sektor om man vil gi en kompispasning til en kandidat man helst vil ha inn i en stilling, er å tilpasse utlysningsteksten slik at den passer den aktuelle søkeren. I tillegg har de ha formuleringer som "personlig egnethet" og lignende, samt finner fram til ytterligere begrunnelser for sin kandidat gjennom intervjurundene. Kommer det en annen søker som helt klart danker ut denne kandidaten til tross for tilpasset utlysningstekst, og den andre søkeren kjører løpet plettfritt, er kommunen selvsagt nødt til å gi denne et tilbud først. Det kan være greit å merke seg formuleringer som "inntil x stillinger", da det gjerne er en sikring for å kunne ta inn nok ansatte med den aktuelle kompetansen i tilfelle uventet bortfall fra perioden stillingen lyses ut til ansettelsene er på plass. Det er for så vidt vanlig også i privat sektor å "overbudsjettere" antall stillinger i utlysningsteksten. Det kan også være greit å merke seg at fagforeninger innen enkelte sektorer kan ha representasjon på et eller annet plan i ansettelsesprosessen. Det gjelder ikke alle typer stillinger, men er ganske typisk for profesjonsyrkene. Jeg tviler på at HR/sektorledere i kommunal sektor vektlegger synsing derfra, så er nok mer en formalitet eller i beste fall som vaktbikkjer i ansettelsesprosessen.

Når selv Barth'n har blitt korrupt, ja, da er det ikke håp. Han har vel ikke så mye annet på "rullebladet", så tror han overlever dette. Når skaden først har skjedd, har han i hvert fall gjort det eneste som kan gi ham håp om å berge nåværende politiske posisjoner. Er selvsagt synd for sønnen som blir collateral damage i prosessen, og som kan havne i en posisjon hvor han ikke får samme muligheter som alle andre fordi faren roter det til. Det eneste jeg ser som positivt med skandalene, er at flere av politikerne har skjønt at de må røyke seg selv ut hvis de skal overleve politisk.

Det er jo et veldig forenklet svar. Det er jo ikke bare om man har hus eller ikke som har noe å si. i tillegg må man jo ta i betraktning av hus kan ha ulik verdi. Har man et hus til en million som har utviklet seg til å bli et oppussingsobjekt, kombinert med lav pensjon, er man i en helt annen situasjon enn om man har en nedbetalt leilighet i god stand verd åtte millioner kombinert med en middels til høy pensjon. Noe alle som primært har verdiene i egen bolig må ta stilling til, er om de ønsker å beholde boligen (for å bo i) eller om man ønsker å realisere noe av verdiene fra boligen, enten gjennom salg eller rammelån, eventuelt senior-/livsløpslån, men i ytterste fall må man jo da også være forberedt på å måtte flytte ut. Å "selge seg ned" fra hus til leilighet har vist seg å være en praktisk beslutning heller enn en økonomisk, da pengene man får frigjort, ofte ikke er all verden. Maksimert boliglån for å kjøpe så dyr og bra bolig tidlig i livet er gunstig fordi du får en gearing i bolig som investering du ikke kan oppnå i aksjemarkedet. Etterhvert som boligen blir nedbetalt, bør investeringer primært skje i aksjemarkedet. Man kan helt sikkert overleve uten å spare på siden av boligformuen, men skal man ha økonomisk frihet, også til å reise og oppleve ting, er ikke det en strategi jeg ville lent meg for mye på.