Cascada81

Setter en økende andel av sparing inn på på høyrentekonto i kredittbanken, men reinvesterer alt utbytte i enkeltaksjer og har et relativt lite fast trekk som går til kjøp i et globalt indeksfond. Jeg har ingen helt konkrete planer for "cash"-delen nå, og kan godt være jeg burde spart mer aggressivt i aksjer, så ingen fasit her på hva man bør gjøre. Hvor mye som er lurt å ha stående til en regnværsdag er jo litt ut fra hva man har i inntekt og faste utgifter, men tror noe i spennet fra 50k til 300k plassert på utsiden av lønns- og brukskontoer er fornuftig, selvsagt et sted som har gode renter og uttaksbetingelser. Skal man kjøpe bil eller gjøre oppgraderinger i egen bolig innen overskuelig framtid, bør denne kanskje økes noe ytterligere, så man slipper å ta opp lån.

Det er mer naturlig å sammenligne Gaza med Warszawa-ghettoen under andre verdenskrig fram til deportasjonen. Jødene i Tyskland og tyskokkuperte områder ble beskyldt for terrorisme, og motstand ble ofte gjennomført med kollektive straffemetoder hvor ofrene gjerne var tilfeldig. Fra Wikipedia på engelsk: "The Germans closed the Warsaw Ghetto to the outside world on November 15, 1940. The wall around it was 3 m (9.8 ft) high and topped with barbed wire. Escapees were shot on sight. German policemen from Battalion 61 used to hold victory parties on the days when a large number of prisoners were shot at the ghetto fence. The borders of the ghetto changed and its overall area was gradually reduced, as the captive population was decreased by outbreaks of infectious diseases, mass hunger, and regular executions. (...) This meager food supply by the German authorities usually consisted of dry bread, flour and potatoes of the lowest quality, groats, turnips, and a small monthly supplement of margarine, sugar, and meat. As a result, black market economy thrived, supplying as much as 80% of the ghetto's food." (Wikipedia på engelsk, Warsaw ghetto).

Å forby forretningsmodeller som tilsier sosial dumping, for eksempel forretningsmodeller som krever at den som skal jobbe for dem, må opprette eget foretak. Det kunne kanskje også blitt krav om minstelønn i utsatte yrker, slik man har for renholdere og for tømrere.

Jeg synes ikke utnytting av andre mennesker er greit, selv om premisset skulle være at de har vanskeligheter for å skaffe seg en adekvat arbeidsplass på annen måte. Man kunne brukt argumentet for alle former for sosial dumping, for det er i realiteten det enkelte av app-arbeidsgiverne driver med.

Det er jo en grunn til at de gjør som de gjør. Har de dem ansatt, må de betale sykepenger ved fravær og arbeidsgiveravgift, arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstider skal da anvendes, og de må holde de ansatte med nødvendig utstyr for å kunne gjøre jobben. Spørsmålet blir heller dersom de jobber i ENK for kun én arbeidsgiver, om ikke bestemmelsen om rett til fast ansettelse kommer til sin rett. Jobber man for flere, for eksempel Uber og Foodora, gjør den definitivt ikke det, men er jo sikkert de som tråkker hele dagen for samme selskap.

Det er også billigere å stue inn fanger i bur som i USA, i hvert fall hvis man kun regner rene soningskostnader. Det billigste hadde jo vært å droppet soning, men man har jo fengsel av ulike grunner, som å beskytte samfunnet mot farlige kriminelle og at det skal være avskrekkende å gjøre kriminelle handlinger som straffes med fengsel. Hjemmesoning kan sikkert være greit mot de minst alvorlige handlingene, som trafikkforseelser eller enkelte former for økonomisk kriminalitet, men mener det burde være uaktuelt for alle former for voldsforbrytelser og andre av de mest alvorlige kriminelle handlingene, fordi det er støtende overfor ofrene og for samfunnet for øvrig, og er heller ikke særlig avskrekkende. Tilfellet Jensen illustrerer jo en av de store utfordringene med soning med fotlenke: At det blir en sovepute for utbygging av soningsplasser og for tilpasninger for å muliggjøre soning/behandling. Alternativene til fotlenke koster penger. Fotlenke funker fint for ellers ufarlige lovbrytere som soner for mindre alvorlige forhold. Jensen burde fått medisinsk behandling og tilpasninger i cella ut fra helsetilstanden ("leilighet" og besøks-"venner" a la Breivik?), 15-åringen et spesialsydd opplegg egnet for en 15-åring, men som tar alvoret i siktelsen i betraktning. Begge disse tilfellene er grisedyre hvis det skal gjøres riktig, og fotlenke blir da et mer behagelig og budsjettvennlig alternativ. Erik Jensen, dømt til en av lovens aller strengeste straffer, er i praksis en fri mann etter kort tid. Syk eller ikke, selvfølgelig er det støtende overfor samfunnet. Sykt er det i hvert fall.

Bulldoserne er en nødvendighet for den type etnisk rensing Israel driver med. Om disse spiller en rolle for folkemordet, er kanskje heller uklart.

Problemet var at Caterpillar ikke hadde foretatt seg noe for å forhindre at det skjer. Toyotaer havner hos radikale islamister, og de har mobiltelefoner, men det er gjerne mot produsentenes vilje, og ofte innført via tredjeland. For å snu litt på det: Hvis sluttbrukers bruk var totalt irrelevant, ja da kunne Norge solgt våpen til hvem som helst, for det er jo sluttbrukers ansvar for hva som skjer med disse. Ja, vet det er forskjell på sivilt utstyr og våpen, men Israel er avhengig av deres produkter for effektivt drive etnisk rensing. Angående kommentarene fra senatoren: Han kan drite i hva oljefondet velger å IKKE bruke penger på. Hvilke selskaper oljefondet velger å investere i, er regjeringen, finansdepartementet og de de måtte instruere som styrer.

Skattefradrag for investeringer er symmetrisk med skattenivå på inntektssiden. En enkel løsning for å senke risikoen for staten er å senke skattenivået for oljenæringen fra dagens 78 prosent til 22 prosent, som nesten alle andre næringer, men de må jo da også si farvel til skatteinntekter på en sats som mangler presedens i moderne tid. Staten vil da fortsatt stå for 22 prosent av kostnadssiden, men den risikoen tar staten ellers, selv for de verst tenkelige forretningsideene her til lands. Kan man ikke akseptere en skattesats tilsvarende den alle andre har, mener jeg man bør avstå fra å bruke den symmetriske modellen for investeringsfradrag som argument for at staten tar for stor risiko, for den risikoen kan politikerne selv regulere. Snudd på hodet: Det er politikerne selv som har satt satsen på 78 prosent, og staten har tjent grovt på det. Politikerne selv styrer statens andel av risikoen, men det kan man gjøre ved å fjerne særskattene for oljenæringen, og ikke ved å vedta nedleggelse av en næring som gir inntekter og arbeidsplasser.

Så når det investeres i olje, er det viktig å vektlegge ordet investere. Å investere er ikke å kaste penger ut av vinduet all den tid investeringen gjøres med formål å gi avkastning, noe oljeindustrien har vist over tid at de greier. Olje knuser såkalt grønn energi i støvlene på avkastning på investert kapital, både for oljeselskapene og for Norge som oljenasjon. Hvis annen industri misunner oljeindustriens muligheter for skatteavskrivinger, bør de jo lobbyere for også å få lov til å betale 78 prosent inntektsskatt. Skatteinvesteringene skyldes ganske enkelt en symmetri mellom skatt på avkastning og avskriving på investert kapital. I tillegg må man ta med ringvirkningene oljeinvesteringene får for verft og andre næringer lenger opp i forsyningskjeden. Alle beslutninger om investeringer gjøres gjennom risikokapital, hvor staten passivt er med gjennom skatteavskrivinger mot forhøyet skatt på avkastet kapital. For argumentets del, dersom den norske oljeindustrien går mot sitt endelikt, er det en enkel løsning: Hvis staten kutter selskapsskatten for oljeselskapene fra 78 prosent til 22 prosent, det vil si skattesatsen som "alle andre" (med noen unntak) betaler, bidrar staten med langt mindre til investeringen. Jeg er helt hundre-og-ti prosent sikker på at ingen selskaper i norsk oljeindustri vil ha innvendinger mot en slik løsning, til tross for at de trenger å allokere mer av inntektene til investeringer for å opprettholde letevirksomhet og utbygginger. Arbeidsplasser og skatteinngang fra andre bedrifter i forsyningskjeden er jo uansett garantert, uavhengig av om oljeselskapene får avkastning på investert kapital eller ikke. Hadde staten virkelig selv trodd at grønn energi (med unntak av allerede utbygd vannkraft!) kommer til å bli en gullgruve, hadde de innført samme skatteregime for inntekter og utgifter innenfor for eksempel vindkraft som for olje og gass. Det stemmer at olje utvunnet i Norge er mindre lønnsom enn for eksempel i Irak og Saudi-Arabia, men kostnadene er sammenlignbare med Brasil og Storbritannia, og langt lavere enn for amerikansk skiferolje, så påstanden at vår olje og gass er noe av det første som blir ulønnsom, faller på sin egen urimelighet. Det er andre faktorer som gjør Norge gunstig for oljeinvestorer, som politisk stabilitet og tilgang til relevant kompetanse i arbeidsmarkedet. (https://en.wikipedia.org/wiki/Price_of_oil?utm_source=chatgpt.com#Comparative_cost_of_production)

https://e24.no/boers-og-finans/i/JbzEbm/nytt-oersted-sjokk-for-equinor Jeg ser fortsatt ikke hvor man vil med tråden. Hvis trådstarters argument for omstilling er av bekymring for norsk økonomi, vil jeg heller slå et slag for å la markedskreftene virke. Jeg har selv investert i Aker BP, men ikke Equinor, fordi Equinor tuller bort for mye av pengene de tjener på vanvittige utenlandseventyr og på ulønnsomme prosjekter med lav avkastning. Større investeringer i vindkraft, særlig på sør- og østlandet, virker jo også totalt irrasjonelt med tanke på at prisen på kraft er lavest når potensialet for produksjon er størst. Da tenker jeg ikke på sesongmessige variasjoner, men at hele markedet i Danmark og Nord-Tyskland overmettes og man oppnår negative energipriser. Selvfølgelig vil det komme et skifte en gang, men man drar ikke ut stikkontakten på panelovnen hjemme før varmepumpen er på plass, overført man trapper ikke ned oljeindustrien i Norge før alternativene er på plass. Da ender man bare opp i en situasjon tilsvarende den Tyskland opplevde da de "vedtok" å fase ut kjernekraft uten at alternativene var på plass. Steinalderen endte ikke fordi man la ned steinbruddene eller fordi man gikk tom for stein. Inntil videre gir det mest mening å la norsk oljeindustri leve og utvikle seg, fordi alle alternativene er verre. Vi lever i en energisulten verden, og det gir ingen mening å donere våre markedsandeler til totalitære regimer, verken økonomisk eller miljømessig. Polen har nettopp funnet olje. Er det noen som tror at det vil oppstå reell politisk debatt der om man skal bygge ut funnene eller ikke? Neppe, fordi det gir ingen mening. Det er nesten bare i Norge, samt i en håndfull land uten oljeutvinning av betydning, at man opplever denne typen selvdestruktiv aktivisme.

Hvis kravet er foreldet og skyldner ikke har løftet en finger for å kreve inn utestående, er et helt legitimt å ikke betale. I Norge ville foreldelsen blitt forlenget om skyldner hadde kommunisert at han han/henne vedkjente seg kravet, men her det også typisk tre år som er gjeldende. Foreldelse er en helt grei ordning for slike situasjoner som trådstarter beskriver, hvor man har et krav som er så gammelt at man har lagt det i glemmeboka og har innordnet økonomien som om at kravet ikke eksisterer. Foreldelse beskytter også skyldner mot å bli brukt som sparebank med morarenter som innskuddsrente, fordi det tvinger kreditor å handle for å få en avklaring i forhold til oppgjør. Å fakturere, samt følge opp krav, er ABC for alle som driver foretak. Jeg ville kanskje ikke brukt foreldelse i alle tenkelige situasjoner, men det handler da om andre ting en juss. Her er det snakk om en profesjonell part som somler med krav.

Det var flere grunner til at Lidl feilet. De hadde store utfordringer med å finne egnede lokaler for etablering. De ønsket fortrinnsvis å bygge egne driftslokaler for å kunne etablere butikkene som i andre markeder. En annen grunn nordmenns tilknytning til etablerte merkevarer. De hadde heller ikke stordriftsfordel på ferskvarer på grunn av importvernet, og var i praksis tvunget til å kjøpe landbruksprodukter hos etablerte norske aktører, bare med dårligere vilkår enn norske matvarekjeder. Markedet så litt annerledes ut den gang enn nå og Ica har jo også forsvunnet siden den gang. Det er to store elefanter i rommet som må håndteres før andre i det hele tatt vurderer Norge: importvernet og samvirkebedriftene. Importvernet sikrer ikke bare skyhøye innkjøpspriser på landbruksvarer, men er også et effektivt hinder for at utenlandske dagligvareaktører skal kunne importere også driftsmodellen fra utlandet, stordriftsfordeler inkludert, med andre ord, de norske dagligvareaktørene har allerede delvis vertikal integrering i forsyningskjeden og dermed et forsprang som Lidl og andre ikke kan importere. Samvirkebedriftene (Gilde/Prior og Tine) er på sett og vis en forlenget arm av importvernet. Dagligvarekjedenes bruttofortjeneste er ikke eneste problem: En vanlig pakke lettmelk har gjerne langt under 15 prosent bruttofortjeneste, langt under hva dagligvareaktørene trenger for å oppnå 2-3 prosent nettofortjeneste.

Og hvem tror du betaler for at medlemmer skal ha rabatter? Hadde det kun vært én kjede som hadde hatt kundefordeler, kunne jeg ha vært enig, men når "alle" skal ha et kundeprogram, er det er vanskelig å tolke det annerledes enn dithen at de som nekter å delta i summen av kundeprogrammer, straffes. Mat må man ha, og også andre varer som inngår i kundeprogrammet. Hadde alle kundeprogrammene vært forbudt, hadde kjedene vært nødt til å konkurrere på pris. Når Kiwi eller Coop taper en priskonkurranse i dag, viser de til at "om kundene hadde vært medlemmer av vårt kundeprogram, ville de fått de laveste prisene", noe som heller ikke nødvendigvis stemmer, fordi konkurrentene også har kundeprogram. Du er i dag tvunget til å oppgi ditt personvern for å få markedets laveste pris. De som betaler for det, er ikke kjedene, men de som ikke deltar i kundeprogrammet, for butikkene skal ha sin bruttofortjeneste uansett.

Jeg er ubeskrivelig stolt av norsk olje- og gassindustri, mener det er et bidrag til velferd i Norge og et tilbud på energisiden til en verden på tur ut av ekstrem fattigdom. Økonomiske problemer i vesten er for tiden langt på vei selvpåførte, og såkalt grønn omstilling er en del av problemet. Å jobbe for kutt i gass- og oljeindustri er bakstreversk for norsk økonomi, norske arbeidsplasser og norsk velferd, og er også usolidarisk overfor land som fortsatt jobber med transaksjonen fra ekstrem fattigdom til et industrisamfunn med individuelle muligheter og rettigheter. Jeg synes trådstarter skal være tydelig på hva trådstarter ønsker å adressere ved kutt i norsk produksjon av olje og gass. Er det av omtanke av norsk næringsliv, og bekymring for at vi ikke skal ha noe å leve av? Er det et forsøk på å påvirke verden rundt oss til å bruke mindre olje og gass ved å kutte på tilbudssiden? Er det primært av hensyn til klimaet? Jeg har argumenter for hvorfor vi ikke skal kutte olje og gass for alle disse, og ønsker å adressere trådstarters innvendinger, men er lettere om man vet om det er av hensyn til framtidig næringsliv i Norge eller om det er for å gi et bidrag til økt etterspørsel etter olje og gass ved å fjerne en prosent eller to fra den globale tilbudssiden.