Fustasjeopphengsforkobling

Sikkert noe som er forpliktet, men det er jo til stadighet diskusjoner om hvor mye som skal gis/kuttes i bistand, og det er ikke småbeløp tror jeg. Hvor mye som deles ut i kunst vet jeg heller ikke, men dette var bare 2 eksempler. Diverse midler til "forskning" ikke bare bør, men må for all del bort også. Eksempelvis NorWhite som nevnes av Kristian Gundersen her, men det er kanskje heller noe universitetene må rydde opp i selv (som eksempelvis Jonathan Haidt og Steven Pinker forsøker på), evt private universiteter som andre forsøker. Evt opprette helt nye (som Peter Boghossian og Jordan Peterson prater om). Vil man prioritere helse og utdanning så må man jo få dette til på en eller annen måte. Det går jo bare nedover og nedover (som tydeligvis med politi også). Ellers synes jeg vi har en grei balanse mellom offentlig og privat virksomhet, og tror det er bra med en blanding.

Nei, tror egentlig ikke det er store uenigheten her, men ser ikke hvorfor det må privatiseres for å få mer skattekroner når det er mulig å kutte i bistandsmidler, kunst, og helt sikkert også andre ting. Men så er også Norge såpass rikt at å gi mer til så viktige ting bør man ta seg råd til. Jeg har ingen problemer med skattenivået i Norge.

Enig

Støtter den. Helseyrker, lærere, barnehage o.l. fortjener å bli godt ivaretatt. Offentlig sektor ja, men du har også private helsevirksomheter og skoler. For det første har staten råd til å gi ordentlig betaling hvis den vil, men trengs det å kuttes for å få det til, så kan det kuttes andre steder. F.eks. utenlandske bistandsmidler hvor man mangler kontroll over hvor pengene egentlig havner. Samt ubrukelig kunst (ref sløseriombudsmannen). Jeg er for å hjelpe andre, men staten skal ta seg av egne borgere før den tar seg av andre. På samme måte som at familien først må forsørge seg selv før den forsørger alle andre. På samme måten som at man først må kunne stå på egne ben, før man kan hjelpe andre. Kunst er også fint å ha, men kan ikke prioriteres over helse, og det finnes også mye vas som aldri skulle fått ei krone. For det andre, og mer til ditt poeng, så ser jeg ingen grunn til at dette bare skal ses på som en utgiftspost. Det er en svært viktig post for å holde hjulene i samfunnet gående (også innenfor privat sektor og oljevirksomhet), slik at man får folk på bena igjen når uhell eller sykdom inntreffer. Samt at man skal være trygg på at bestemor (eller andre som står en nær) får god behandling på sykehjemmet, slik at man ikke trenger å bekymre seg for henne, og derfor også får den positive bi-effekten av å ha fullt fokus på jobben man utfører. Så her er det vinn-vinn-vinn på veldig mange måter, og derfor blir det helt feil å si at det er en utgiftspost. Såklart er det det, men den er veldig veldig verdt det. Kjønn i denne forbindelse handler generelt om at kvinner søker seg til denne typen yrker grunnet større interesse for å jobbe med mennesker, mens menn interesserer seg mer for ting. Kvinner gjør en fantastisk jobb som skal verdsettes.

Som også blir irrelevant til det jeg var interessert i. Som går på hvor faktuelle og grundig sjekket ting som presenteres som fakta er (som man jo skulle håpe faktisk.no er opptatt av).

Tviler ikke på at du klarer det. Det vet jeg jo fra andre tråder (hvor jeg kunne fortsatt å plukke fra hverandre ting du skrev, påpekt feilslutninger og/eller misoppfatninger etc), men du ville ikke vise at du forstod hva jeg skrev, var ikke opptatt av at kvinner og menn skulle ha det så bra i sammen, og kom med stadige stråmenn, personangrep og unnamanøvre. I tillegg drev jeg visst med utmattelsesteknikk, umyndiggjorde deg, og åpenbart ville du ha det siste ordet også. Så da fikk du det. Hvorfor det? Har du ikke fått med deg at falske anklager er i vinden? Jeg har fått bullshit og falske anklager slengt etter meg selv. Det er ganske ubehagelig når det kan få store konsekvenser, og er tilnærmet umulig å motbevise (hvordan bevise noe som ikke fant sted?) Å snakke om falske anklager? Du hører ofte hva du selv vil høre, og kommer opp med dine egne forklaringer på alt mulig. Jeg får bare ønske deg lykke til!

Leste denne saken fra VG: https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/Xbkj9r/faktisk-no-dette-vet-vi-om-drivstoff-situasjonen-i-gaza Der er det et bilde som IDF la ut 24. oktober (som viser 12 tanker med drivstoff). VG skriver: Vår analyse viser at IDF sitt bilde er det samme satellittbildet som man finner i Google Earth og Google Maps, som er tatt i mai 2022. Under ser du de to bildene. Vi ser at detaljer som bygninger, strukturer, vann, veier, landskap og skygger er konsistente. VG konkluderer: Bildet IDF postet er altså ikke ferskt, men fra 2022. Med andre ord påstår VG at IDF lyver når de sier at bildet er ferskt. Dette er de 2 bildene man kan dra i en skillegardin for å sammenligne: Jeg ble nysgjerrig og sjekket litt. For meg ser det ut som at det er spor fra kjøretøy (beltevogn?) i sanden enkelte steder på disse 2 bildene (som er tilstede på den ene, men ikke det andre). I tillegg er blindveien til den private eiendommen nede mot høyre i bildet utvidet på IDF sitt bilde, så hvordan kan dette være samme bilde som fra Google Maps? Virker som elendig "faktisk.no"-arbeid...

Tror det er riktig at en del blir "klok av skade". Det er gjerne også berettiget i den aktuelle situasjonen, men dessverre klarer ikke alle å bearbeide det skikkelig, slik at man ender opp der du skriver: Riktig. En del blir så forbitret at de ikke klarer å komme seg ut av den boblen, og lar da isteden bitterheten farge sitt syn på andre personer tilhørende samme gruppe (typ; alle menn/kvinner/svarte/hvite er like ille). Som fører til kamp mellom ulike grupperinger. Diskriminering (dvs forskjellsbehandling) er berettiget hvis det er et gyldig grunnlag for forskjellsbehandlingen. Menn trenger f.eks. ikke innkalling til bryst- eller underlivskreftundersøkelse. Kvinner trenger ingen prostataundersøkelse. Det er f.eks. også greit å skille mellom herre/dame-garderober og dusjanlegg. Menn sliter oftere med å sette ord på følelser ja (gjelder ikke alle). Kvinner er mer opptatt av relasjoner og følelser (gjelder ikke alle), så det faller dem gjerne mer naturlig. Helt riktig er det å utøve fysisk vold mot noen som er mindre og svakere enn seg selv et stort problem som kan føre til stor skade. Det er mye bedre å bare gå vekk ifra situasjonen, men dette kan også utnyttes kynisk, slik at den svake kan finne på nesten hva som helst uten at det får særlig konsekvenser. Det er fryktelig vanskelig å bedømme i slike situasjoner, da man ikke vet bakgrunnen for akkurat den situasjonen, men vold må uansett være siste utvei som du sier. Neffi skrev også: Dette stemmer ikke, så man kan jo lure på hvor mye hun egentlig har sett (fra 0:35 i den andre videoen avbryter en kvinne mannen). I tillegg forklarer hun hvorfor menn reagerer: Dette stemmer nok en del ganger, men tipper det oftest har å gjøre med at vold nesten alltid er en uakseptabel reaksjon som det reageres instinktivt på. Bare at hvis det er motsatt vei (kvinne slår mann) så reageres det ikke tilsvarende, og det er dette som oppleves urettferdig. Merk at det også kommer "jeg har aldri sett en mann bli slått av en kvinne". Vel.. hvilket univers befinner man seg i da? Har du aldri vært på by'n en sen Lørdagskveld? Jeg har sett utallige ganger at en kvinne slår en mann eksempelvis fordi hun ble sur for ett eller annet (og følte seg berettiget til å kunne slå), men greia er (som du er inne på) at de slår så mye svakere at mannen knapt gidder å reagere. Mens en mann kan gjøre enorm skade hvis han vil eller mister besinnelsen. Det kan forsåvidt damer også (med et våpen f.eks.), men det tilhører sjeldenhetene. Også verdt å merke seg at det er en "doomed if you do, and doomed if you don't"-tankegang innbakt her. Hvis en mann reagerer på at en kvinne blir slått så er det tydeligvis først og fremst utav egoistiske motiver at mannen bryter inn (får høyere status, bedre rykte, mer drag på damer). Hvis en mann derimot bare hadde gått forbi i stillhet så hadde han fått høre at han ikke stod opp for vold mot kvinner. Så uansett hva du gjør så kommer du negativt ut. Det er ultra-feminisme i et nøtteskall. Hva ønsker egentlig slike kvinner at menn skal gjøre? Skal de holde oppe døren for deg? Trekke frem stolen? Betale regningen? Bryte inn hvis de blir slått? Voldtatt? Eller skal de bare la være?

Kunne ikke brydd meg mindre om hva folk har mellom bena (bortsett fra når det gjelder partnervalg - der er det helt avgjørende). Når det gikk andre veien (som ofte skyldtes helt andre ting enn kjønnet i seg selv, som flere allerede har påpekt her) så hadde feminisme noe viktig å bidra med. Ved valg hører jeg på hva folk sier. Ikke hvem de er. Resultatlikhet (på tvers av x antall irrelevante gruppemarkører) er en utopisk og veldig dårlig ide som aldri oppnår hverken resultatlikhet eller likestilling, men derimot stor kamp mellom de ulike grupperinger som settes opp mot hverandre. Folk opptatt av slikt (som at det man har mellom bena er viktigere enn kompetanse og hva man står for) er de med minst objektive vurderingsevner som jeg kan tenke meg. Men her er vi åpenbart svært uenige. Du velger basert på irrelevante gruppemarkører. Ok, deg om det. Ellers er det en haug av kvinner i viktige posisjoner i Norge, og som også er i flertall her og der. Mange gjør et kjempearbeid - uten at det synes å synke inn hos det gruppebevisste tankepolitiet. Det er ikke innholdet som teller der i gården, men innpakningen (ikke hva man sier, men hva man er utstyrt med mellom bena og annet identitetsknask). Som Espen Goffeng sa her forleden: Det viktige nå er å fortsette å overbevise unge jenter om at verden er imot dem. Og unge gutter om at de er undertrykkere. Verdensbilder skal opprettholdes, virkelighet be damned.

Ja, goes without saying! Ja, kompetanse og hva kandidater står for er uviktig. Det er hva man har mellom bena som teller.

Nissefar er mann Edit: Ser jeg var litt for rask på labben. Allerede påpekt Nissemor gjør en kjempejobb på kjøkkenet hjemme hun, og holder fyr i peisen, mens pakkene leveres

Det har jeg. Ikke at jeg ble skremt, men.. Det hadde aldri vært feiret Halloween i området jeg bodde før det plutselig ble en greie. Vi hadde da en 3-åring i hus, og visste ikke engang at det var noe Halloween (så lite ble altså det feiret). Det var vel midt under barne-TV, like før 3-åringen skulle legge seg at det ringte på døren. Nysgjerrig som han var løp han for å lukke opp døren, spent på om det var bestefar som kom på besøk. Vi satt inne i stua. Der var det innsyn til gangen, men ikke til entrêen og utgangsdøren. Det som hendte var at han åpnet døren, og så ser vi ham krabbe febrilsk baklengs på alle fire i forskrekkelse. Jeg løp bort, løftet ham opp, og gikk for å åpne døren igjen (som han hadde lukket). Der stod det 3 varulver som skulle ha godteri. De var vel rundt 10 år gamle, med sin mor stående 8-10 meter bakenfor. Noe sånn som dette så de ut (3 stk i litt ulike varianter, mener de hadde pels også - ikke skjorte): Jeg sa til ham at det bare var noen som kledde seg ut, og fant noe godteri til dem, men gutten ble vettskremt og sluttet å løpe for å åpne døren et par uker etterpå. Jeg ble ganske irritert på det der etterpå. Man vet aldri hvem som lukker opp døren når man ringer på til fremmede, så å kle seg ut slik er dumskap deluxe. Det kan være små barn som ikke får sove etterpå, eller en gammel bestemor med dårlig hjerte. Allehelgens er greit nok det (hvor man kan gå på graven og minnes de døde). Halloween, slik det feires, er et latterlig konsept, hvor noen lar det gå sport i å se skumlest mulig ut. Noen lager til stor-arrangement (som om det ikke er nok av ting å drasse ungene rundt på fra før). God butikk for handelsstanden er det derimot. Hva med at unger kan finne på ting selv? Er de sluttet å gå på besøk til hverandre? Bortsett fra om det er arrangert av foreldrene? Siste jeg hørte var en skole som hadde opprettet lekegrupper på 4 barn, med egen Facebook-gruppe hvor foreldrene var medlemmer. Tanken er at disse 4 skal besøke hverandre ettermiddagstid. På FB var det en forelder som fikk skryt for å ha "satt standarden". Denne forelderen hadde stelt istand slik at alle 4 barna kunne bake sine egne pizzaer, og etterpå var det fremvisning av familiens slange (kjæledyr). Herlighet! Er det ikke bare å sende barna ut for å leke med de andre som er ute i gaten? Men.. det er jo ingen som er der lengre!?!? Slutt å sy slike puter under armene på ungene. La dem finne på ting selv. Slipp dem utenfor døren så de kan gå å ringe på til vennene i gata (slik vi gjorde da vi var små). Vi fikk ikke engang lov til å være innendørs hvis det ikke var for at det regnet ute, og da var det kun ett sted det var lovlig å oppholde seg; på lekerommet (og ikke i stuen). Ute fant vi på alt mulig som utviklet fantasi og kreativitet, og evnen til å omgå ulike typer og håndtere situasjoner som oppstod - uten å hanke inn nærmeste voksne autoritet for hver minste ting. Av og til ble noen spyttet på, slo seg, eller kalt for en bæsj. Noen ganger var det uenighet om hva vi skulle finne på, og noen ganger endte det med et lite basketak. Men en time senere fant vi ut at det var litt for kjedelig å ikke kunne leke sammen, så da ble vi venner igjen. Slik fant vi selv ut at det lønner seg å komme frem til enighet i sammen, uten å kalle hverandre for noe eller bruke fysisk makt. De som fortsatte med slikt - det var de som ble de virkelige tullingene.

Dilemma dette. Man kan selvsagt ikke nekte noen å tro på overnaturlige ting, men slik du forklarer situasjonen virker det som om dama di er oppslukt (nesten avhengig), og sluker det meste rått - så lenge det appellerer til visse følelser og annen overfladiskhet (ex on the beach, paradise hotel etc). Spenning, relasjoner, følelser, drama blir nesten som dop for hjernen til en del damer. Så blir man mer og mer påvirket etterhvert som man stadig fyller sinnet sitt med slikt - selv om man er normalt oppegående, grei og omgjengelig ellers. Jeg er selv kristen, og tror derfor på det åndelige, men jeg har sett noe av det som ligger på Netflix og youtube av typ "ghost hunters" og lignende. Der er det lite kritisk tenkning involvert (selv om det kan virke slik til tider). Det handler mer om å oppildne hverandre, skape hype, drama og blest rundt ting som forsåvidt KAN ha en rot i virkeligheten, men som man leker med, lager et show utav, og som man tjener penger på. Skal man finne rasjonell tenkning og seriøsitet innenfor slikt er nok den katolske kirke - i vestlig tenkning og tradisjon - et mye bedre sted å hente informasjon fra enn siste influencer eller "spøkelsesjakt" på youtube. Kirken benytter seg av vitenskapelige prinsipper og logikk, men selvsagt også religiøse skrifter. Den tar ikke ting ukritisk for god fisk, men har skepsis som utgangspunkt, og innhenter relevant og vitenskapelig/medisinsk ekspertise før den eventuelt vurderer om noe åndelig er involvert. Kirken har hundrevis av år med erfaring rundt slikt, og har ingen interesse av å lage spennings-TV, show og drama, eller tjene penger på det. Så.. et tips til deg kan være å ikke blankt avvise henne (da går folk ofte heller bare i forsvarsposisjon), men heller vise henne til den institusjonen som har jobbet seriøst med slikt oppigjennom historien. Kanskje den beste sjansen du har til at hun utvikler et rasjonelt, sunt og skeptisk perspektiv til slikt du nevner - istedenfor at hun synker stadig dypere inn i den boblen. Jeg har skrevet 2 poster om dette her inne tidligere hvor du kan finne mer informasjon. Denne og denne.

USAs høyesterett har sagt ja til å behandle et søksmål mot Biden-administrasjonen. Hvorfor er mediene så stille når EU forsøker seg på lignende sensur, spør Mikkel Ihle Tande. https://subjekt.no/2023/10/29/eu-angriper-ytringsfriheten-og-norske-medier-sover-i-timen/

Ingen motsetning der. Kan være både fiende og gal.

Først. Det er litt vanskelig å skjønne hva du egentlig prøver å si iblant, fordi det blir vel mye man må tolke gjennom bruk av analogier, humor, og ting som ikke sies direkte. Mistenker også du gjør det litt bevisst? Fordi du er kvinne, men likevel ofte synes å "spille rollen" som en slags mannlig versjon av de verste sidene ved Andrew Tate. Og jeg mistenker det er fordi du ikke er som Tate, men fordi du vil øke bevisstheten for gutter/menn som ser opp til ham, eller som er som ham selv, slik at de kan kjenne på hvordan det er å bli behandlet på en slik måte. Er jeg inne på noe? Jeg tror Peterson ville vært enig i det du er inne på i det siterte, men så er det altså en del som setter likhetstegn mellom Peterson og Tate, men det er et malplassert likhetstegn og en stor misforståelse. Joda, Tate kan si ting som er bra han også, inkludert en del som befinner seg litt i samme gaten som Peterson, men Peterson er opptatt av å beholde det gode , og luke bort disse "korrupte" sidene. Han er ikke interessert i en mannlig "slugger", opptatt av å tilfredsstille "sin egen lykkes smed", men som egentlig driter i kvinnen så lenge hans "egen lykkes smed" blir tilfreds. Men han er også opptatt av å hale ut akkurat det samme problemet fra en kvinnes "egen lykkes smed". Så det å spille en slik rolle er neppe så produktivt, selv om jeg tipper du har gode intensjoner bak det du gjør. Vi må huske på en ting. Menn er ikke kvinner, og motsatt; Kvinner er ikke menn. Ja, kvinner flest har alltid søkt trygghet og en mann som kan vise varme og kjærlighet til sin partner uten å være en tøffel, og som ikke bare later som han gjør dette for å utnytte kvinnen til sin egen vinning. Litt tilsvarende blir det også andre veien. Noe som tiltrekker de fleste menn ved kvinner, rent bortsett fra utseende såklart (der går jo gjerne menn fort i fella), er at de er annerledes "skrudd sammen" enn menn. En kvinne som uttrykker følsomhet, omsorg, hengivenhet overfor en mann blir oftest mer attraktiv enn en kvinne som uttrykker mer maskuline karaktertrekk. Og dette er jo noe positivt. Det ville være rart om menn og kvinner ikke tiltrakk hverandre. Da hadde vi neppe sittet her å snakket om det idag for å si det sånn. Dette betyr derimot ikke at sånn er alle menn, og sånn er alle kvinner, eller at det er noe galt i å være annerledes, men generelt sett er det ofte slik. Så har du også problemer som oppstår i dette spillerommet, hvor kvinnen, fordi hun elsker ham, forsøker å hjelpe mannen ved å komme med løsninger på hans problem, slik hun ser for seg at løsningen ville være best for henne. Mens mannen elsker sin kvinne og vil så gjerne hjelpe, men kommer med løsninger på hennes problem, slik han ser for seg at ville være en fantastisk idê for ham. Dette trenger ikke alltid å "kræsje", men kan gjøre det. For eksempel kan forestillingen om romantikk for en mann være; bordlys, dempet musikk, og en måneskinnstur. Mens for en kvinne er kanskje dette mer eksterne ting som ikke når inn til selve kjernen ved romantikk. For henne er det heller bare noe så enkelt som å snakke med henne. Vise at man setter av tid til henne. Det å "connecte" på et emosjonelt plan. Begge disse tingene kan settes pris på av begge parter såklart, men hvis vi ikke skjønner slikt, kan det lett oppstå misforståelser. Vi kan ikke endre folks natur; menn må få lov til å være menn, og kvinner må få lov til å være kvinner - men det går an å ta hensyn til hverandre og finne gode løsninger rundt ting. Ok, dette skjønner jeg såklart. Hvis jeg nå forstår deg riktig, men det er noe annet enn slik jeg har oppfattet deg tidligere. Å bli behandlet som en drit liker ingen. Det forstår alle. Ja, ok, tror jeg skjønner, men hvis vi kunne sluttet å prate i gåter og vitser for å samle likes fra flokken så hadde det vært en god start. Jeg forstår det og er helt med på tankegangen, men hva om du hadde en partner som faktisk brydde seg om deg? Som var trofast, lojal, ville støtte deg, trøste deg, gi deg trygghet, beskytte deg osv osv? Slik at du skjønte at når han kom med råd (selv om det kanskje ikke var akkurat det du hadde sett for deg) så var det ikke for å såre deg, vinne over deg, manipulere deg eller whatnot, men for å hjelpe deg og alle involverte parter? Vi var inne på dette med å "ikke alltid stryke etter hårene på ryggen", og slik tenker en god mann også om sin kvinne for å være til hjelp. Akkurat slik du mente det godt, ikke sant? Det er jo vel og bra, og kanskje helt nødvendig av og til, men så er det heller ikke alltid at man treffer på de forslagene man kommer med. Så dette er en slags kabal hvor man trenger å balansere ting for å få det til å gå opp, og en løsning for noen er ikke nødvendigvis løsningen som vil funke for alle andre. Selv om det nok er stor enighet rundt hva som ville være de verste løsningene, så er det mer rom rundt hva som kan være ulike gode løsninger. Der skled jeg (igjen) litt lenger bort fra akkurat det du sa, men hva om det hadde vært slik jeg sier? Jeg skjønner at du blir redd for at partner kan stikke, men det er egentlig akkurat dette jeg helt fra start av har addressert. Hvis man ikke prioriterer sin partner høyest så vil det merkes, og det skaper et rom for vanskeligheter (som til slutt også vil kunne gå ut over barna). Dvs, alle foreldre elsker sine barn, inkludert de fleste pappaer, men jeg tror det aller viktigste er at partene setter hverandre høyest. Gjør man det så følger det andre naturlig etter. Ingenting er bedre for et barn enn når mor og far har det godt i sammen. Eller er du uenig i det? Ja, ok. Da var det som jeg mistenkte, at du "spiller litt ulike roller"? Er du lesbisk så trenger vi neppe å ha denne samtalen? Med mindre vi skal komme inn på trans og typ; menn kan være lesbiske, og slikt tull. Eller ville du snakke om det at mannen plutselig kunne finne på å komme ut av skamme-skapet sitt? Skjønner du hvorfor slikt spill ikke blir så veldig produktivt? Det finnes ikke "one size fits all"-løsninger når det gjelder forhold, men det kan finnes ulike typer (gode) løsninger for ulike mennesker. Ja ok, men hvor vil du nå? Vi får se hva som skjer.. Nei. Overhodet ikke. Jeg har ingen manipulative hensikter overhodet. Forklar gjerne hvordan innpakningen er viktigere enn innholdet? Jeg kan gjøre tilsvarende vha en analogi. Si at jeg får en stor innpakket gave. Den er pakket inn i det nydligste papiret i verden. Jeg ser det er brukt gulltusj, masse fint glitter og flotte klistremerker, den er wrappet med et silkebånd og det er noen små gode ord plassert rundt omkring på den. "Til min elskede" står det med flotte store bokstaver. Jeg ser du har brukt tid og bryr deg om meg. Det setter jeg pris på. Når jeg åpner pakken så finner jeg et par sokker fra Nille. Takk sier jeg, men entusiasmen sank en del og ble litt vel påtatt. Se nå istedenfor for deg at pakken var surret inn i gråpapir. Åja, så du husket det, men fant noe greier liggende i garasjen i siste sekund, tenker jeg, men når jeg åpner pakken finner jeg et flott maleri av bryllupsbildet vårt. Hvor det med liten skrift nederst står; - Fra din elskede for alltid, 2023. Selv om det er fint med fin innpaking ville jeg foretrukket gave nr 2, men det er innpakningen som er viktigere for deg? Personlig vet jeg ikke om en eneste mann som bryr seg om den for å være ærlig, men jeg vet at kvinner kan være opptatt av dilldall og stil og stemning. Huh? Hvem har sagt dette? Nei, jeg er helt enig i det. Kom igjen da! Hallo? Jeg føler av og til at du misforstår meg med vilje, men kanskje det er mulig å komme forbi dette stadiet? Det er grunnen til at jeg fortsetter å svare.. Det er nok mulig, og helt greit såklart. Det kan være greit å finne ut av hvilke brikker som passer sammen mtp kjærlighetsspråk ja. Kastet på ishavet? Fint om du ikke snakker så mye i gåter som må tolkes. Hjelp til selvstendighet som en avvisning? Nei. Jeg kan skjønne at et forslag er godt ment uten at jeg mener at det forslaget er en god løsning. Skjønner du? Den siste setningen er rent hovererende bullshit btw (som gjør at man får mistanke om at det likevel ikke er gode intensjoner bak). Først. Har du forstått hva jeg sier?? Fint om du legger bort det å leke psykologen min og tildele "diagnoser" altså.. Jeg har ikke noen frykt for å bli forlatt, selv om jeg har negative erfaringer. Jeg jobbet meg igjennom dem. Jeg har mer "frykt" for akkurat det jeg nevnte; mine barn og deres fremtid. Frykt for å bli forlatt er det jo du som sier at du har. Hva om du går tilbake til det jeg nevnte over her: ..Så har du også problemer som oppstår i dette spillerommet, hvor kvinnen, fordi hun elsker ham, forsøker å hjelpe mannen ved å komme med løsninger på hans problem, slik hun ser for seg at løsningen ville være best for henne. Er det mulig at jeg tenker litt annerledes enn deg? At din frykt for å bli forlatt ikke betyr at jeg har den samme frykten? Jeg kan skjønne irritasjonen over at jeg ikke plukker opp sokkene mine (nå gjør jeg jo det, men kan være med på et tentativt tanke-eksperiment). Gi meg tydelig beskjed hvor viktig dette er for deg, så skal jeg prøve å trykke det inn i knollen. Jeg har ikke gjort det hele livet så det kan bli litt vanskelig å omstille på 1-2-3, men jeg vil gjøre det for din skyld (og forsåvidt min også; jeg skjønner at sokker har det best i skuffen, evt skittentøyet). Så please ikke bli il-sint fordi jeg glemmer det en gang eller to. Gi meg beskjed om at jeg lovet å gjøre det, og har nå ikke gjort det likevel etc. Det er fair! Skam på meg! Om du hadde puttet sokken i kaffekoppen min hadde det vært hysterisk morsomt! Well done!!! Nei, det er ikke egoistisk. Jeg har forstått det, men dette er ikke hva jeg snakker om. Så igjen.. Forstår du ikke hva jeg sier? Prøv å les sakte igjennom en gang til, og tenk gjerne både to eller tre ganger igjennom hva som står der... Se deretter om du klarer å formulere det jeg sier med egne ord. Gjerne enda klarere og sterkere enn det jeg klarte å formulere det (steelmanning). Så sender du meg din forståelse av det jeg skrev til deg. Da kan jeg se om du har forstått det. Fair enough? Ok, men det er altså ikke tilfelle. Så hva om det er motsatt? At det er du som ikke forstår det jeg sier? Er det mulig? Har jeg ikke addressert dette? Hva har jeg skrevet om dette? Det som står i det du siterer handler om det å gå fra at kjærligheten er valgt på et fritt grunnlag fra start av, som deretter vokser seg sterkere, og hvor målet er å bli "ett i sammen". Men at dette ikke henger i hop med å KUN være sin egen lykkes smed. Det er jo akkurat det som er noe av problemet til Andrew Tate. Satt litt på spissen tenker han først og fremst; meg, meg, meg, og hvis vi får tid.. kanskje litt deg også. Tar man den andre for gitt fordi man er jo såpass full av penger, status, store muskler, eller er tøffere enn toget, så går det ikke i lengden. Det blir ikke et godt forhold utav slikt, med mindre man vil være en slags slave under en hersker. Og hva har jeg sagt om Tate, og den slags typer? Altså.. stemning i guttegarderoben betyr ikke automatisk at Andrew Tate var influenceren deres, men det regner jeg med du skjønner? Jeg er helt enig i at handling veier tyngre enn ord. Tomme ord trenger ikke å bety noe som helst, men når det er handling bak ordene, så skjønner man at det faktisk menes det som sies. Det er også en grunn til at jeg sa til deg, og jeg siterer fra åpningskommentaren min til deg: Bruk heller tid på å finne noen du ønsker å starte familie med. Noen du virkelig faller for og som du kjenner du elsker, og som elsker deg tilbake. Som du er trygg på og som har de riktige verdiene i livet og faktisk vil binde seg til deg nettopp fordi han elsker deg så mye. Det er også det beste utgangspunktet for barna. (merk også at det var med henvisning til Peterson, hvor jeg først og fremst tenkte på sitatet jeg skrev i forrige kommentar) Og dette er en variant hvor du har byttet om på rollene, ikke sant? Du leker mannen som sier en ting til deg hjemme, men som disser deg og sier noe annet når han treffer guttaboys - fordi det er så viktig å være tøffere enn toget. Evt en måte han kan sjekke andre damer på.. Hva tror du jeg synes om det? Tror du jeg driver på sånn? Tror du Andrew Tate kunne gjort det? Det kan jeg nok se for meg ja. Tror du Jordan Peterson kunne gjort det? Absolutt ikke, med mindre det var for å ironisk parodiere slikt vås. Men.. hvis du hadde sett ham parodiere det, hadde du da skjønt at det var derfor han gjorde det? Enig. Hvem har sagt at man skal ha en fullstendig naiv og blind tro på kjærlighet? Igjen.. dette er jo grunnen til at man skal bruke tid i starten før man føler seg trygg etc.. Hæ? Igjen. Hvem har sagt at man TRENGER det? Kan man ikke lære noe av en erfaring selv om man ikke hadde trengt å stått i den erfaringen? Dessverre er det nok sånn at det er mange som ikke lærer av teori eller observasjon, men må gå på trynet selv en del ganger før det går inn. Nei. Det går an å høre på forskning og hva folk forteller, selv om man ikke ser det selv. Jeg har hatt enkelte mistanker i ny og ne, men kan ikke slå fast at dette var kvinneundertrykking. Og ingen har heller sagt at fordi man ikke ser noe, så eksisterer det ikke. Men.. jeg vet litt om hvordan det var før, og har etterhvert hatt en del omgang med kompiser, kollegaer, andre fedre osv, og vet at det tankesettet som eksisterte før (typ; kvinnen hører hjemme ved kjøkkenbenken) omtrent ikke eksisterer, men at drittsekker likevel finnes. Dvs, jeg har aldri hørt noe sånn fra noen, men har sett noen ganger hvordan menn kan oppføre seg mot damer, samt at jeg har sett ting på TV og film iblant. Tror du ikke jeg vet hvordan folk kan oppføre seg? Igjen.. at noe finnes betyr ikke at det er gjennomgangsmelodien. Du kommer aldri til å bli kvitt drittsekker. Å tro det er utopi. Da regner jeg med du kan finne frem dette hvor jeg avfeier det FORDI det kommer fra en feminist, dokumentert av feminister etc? Du tror ikke det finnes menn som ikke har kvinnehat? Hvor har jeg umyndiggjort noen/deg? Jeg har tvertimot møtt deg på ting du har fortalt. Det betyr ikke at all ideologi er gull. Hvordan henger dette sammen med at kvinnehatet er så stort at det kanskje er like greit med avstand og mindre partnerskap? Finnes det måter å skille gode menn, fra andre menn, på? Har jeg foreslått noe sånn? (og nei, livet kommer ikke med garantier..) Hvilke merkelapper? Interseksjonell feminisme? Det er ikke bare en merkelapp, men akademisk (med innhold), og noe som relativt nylig har kommet under paraplyen "fourth wave feminism". Trodde du kunne dette? Hvis du ikke er opptatt av at kvinner og menn skal ha det bra i sammen så har jeg kastet bort tiden. Hva er vitsen da? Der var den igjen... Men.. "Det er trist at 'gode' menn blir lidende..". Det er hva du sier som ikke henger på greip. Selvfølgelig kan du det. Alle menn selger ikke jenter noen gater unna. Alle menn eier ikke et statsbudsjett mer enn kvinner. Noen gjør det, mens andre knapt har nåla i veggen. Det samme gjelder kvinner. Noen kvinner "eier et statsbudsjett mer enn menn". Det betyr ikke at alle kvinner "eier et statsbudsjett mer enn menn". Og btw.. det går an å være rik uten å være en drit. At noen selger kvinner er ikke noe jeg støtter, og det samme gjelder mange menn. Javel? Hva var det? Du har bare påstått noe, og svarer ikke på hva jeg skriver til deg. MEN.. du vet tydeligvis hva dette skyldes; Det er jeg som ikke liker resultatet! Du vet hva du vil, og handler deretter. Benytter du modellen hvor du bare finner på ting litt sånn underveis her også? ...Mens andre gjør hva de vil, men de gjør altså ikke det som er "best for barna".. Det vet du. Det kommer an på forskningen, men det ville du jo ikke svare på. Er det noen som har nektet dem det? I et parforhold kan man derimot ikke bare la "alle ta sine egne valg". Det skjønner jo du også. Det er jo ikke greit med menn som ikke plukker opp sokkene sine for eksempel. Hvis du ikke neste gang viser at du klarer å gjengi det jeg skriver til deg noenlunde korrekt så blir dette meningsløst. Da er praten over.

Hvis du ikke kan love noen at du vil elske og ære dem resten av livet så er jo det hva Jordan Peterson adresserer, og hvor han påpeker at det du EGENTLIG kommuniserer da er (når man har brukt tid og kommet dit hen at man tenker at det å bo sammen er aktuelt): What exactly are you saying to each other when you live with each other? Just think about it...; "Well.. for now, you're better than anything else I can trick! But I'd like to reserve the right to trade you in, conveniently, if someone better happens to stumble into me." How could someone not be insulted to their core by an offer like that? Now.. They're willing to play along with it because they're gonna do the same thing with you. It's like; "Yeah yeah.. you're not gonna commit to me, so that means you don't value me or our relationship above everything else, but as long as I get to escape, if I need to, then I'm willing to put up with that." You might think; how stupid is it to shackle yourself to someone? It's stupid man, there's no doubt about that. But compared to the alternatives - it's pretty damn good! Om du er uenig i dette så får vi bare være enig om å være uenig, men jeg ser ikke hvordan dette løses av den grunn. Jeg har heller ikke hevdet at man skal elske og ære noen resten av livet på automatikk pga deres eksistens. Du hører jo ikke etter hva som sies, og lager dine egne forklaringer rundt ting jeg ikke har sagt. Hvis det er slik at du mener at du kan elske hunden eller barna dine, så selvsagt, men det vet du inderlig godt at ikke er hva vi prater om. Har du bestemt deg for en utløpsdato før du inngikk forholdet? Hvordan fungerer en slik kjærlighet? Når er utløpsdatoen? Like etter at du er blitt gravid? Det er forskjell på at kjærligheten KAN ta slutt, og en kjærlighet man har bestemt seg for på forhånd at egentlig ikke er en kjærlighet stor nok til at den er verdt å satse på ja. Ok Du har jo forhåndsbestemt deg om at skuta går til bunn (sitat; ..uansett kommer jeg ut som taperen, fordi bordet er allerede rigget). Jeg forstår ikke hva du gjør på skuta i første omgang da? Ble du tvunget ombord? Kan ikke huske du har listet opp disse, men selvsagt kan det være slik, men det er forskjell på kjærlighet til ens barn, ens foreldre, dyr, venner, fremmede, og til ens partner. Regner med du skjønner det, eller stiller disse likt? Så du har ikke tenkt så mye igjennom dette da likevel? Du bare finner på ting litt sånn underveis? Har du bestemt deg nå? That's life. It is a bitch.. som det kan sies av enkelte. Du må gjerne fortelle om du ønsker, men slikt er privat så jeg vil helst ikke spørre. Ok. Med forbehold er jo greit det. Skjønner man er skeptisk hvis det er snakk om noen som har 6 barn med 4 ulike partnere. Det var ikke akkurat det jeg hadde i tankene. Partnerskap er en variant av relasjon. Så var vi egentlig ikke så uenige likevel da? Går fint. Ville bare forsikre at jeg forstod deg riktig. Ok. Skjønner det, men det er viktigere med innholdet og budskapet, enn selve innpakningen. Det er vel og bra. Mange kan bli irritert også hvis de "ikke får lov" til å gjøre ting selv, men om det er den høyeste form for kjærlighet i praksis? Tja.. uansett, det er ihvertfall positivt. Å hjelpe og styrke hverandre er såklart viktig ifht kjærlighet til partner. Det er ikke alltid man bare skal stryke folk etter hårene. Det er jo intensjonen bak diskusjoner som dette også (får man jo håpe); å gi råd, støtte, hjelp til å se ting klarere etc. Jeg skrev ikke at selvstendighet ikke er en god verdi i en slik forstand. Som om man ikke skal tenke selv eller aldri ta ansvar. Det er ikke hva jeg hadde i tankene. Det er i motsatt retning jeg mente. Det du sier her (i overført betydning til en partner) er jo nettopp en form for kjærlighetsuttrykk. Den er utadrettet til din partner for å være til hjelp/støtte. Derimot er en selvstendighet som er innadrettet (og KUN opptatt av å være sin egen lykkes smed - slik jeg tok utgangspunkt i) ikke det samme. Det er en annen form for selvstendighetstankegang som går på hva egoet selv vil, mer enn at man gjør det for å hjelpe ens partner om denne trenger å tenke mer selvstendig rundt ett eller annet, eller hva det skulle være. Jeg skrev jo at det ikke er noenting galt med hypotesen så lenge man ikke KUN er "sin egen lykkes smed". Det er denne ego-tanken som blir problematisk i et gjensidig kjærlighetsforhold, hvor det å bli ett i sammen blir stående i strid med selvets frihet (når denne altså KUN er opptatt av seg selv og sin egen lykke). Vil man være fri til å KUN gjøre hva enn "Ole Lykkesmed" dingler foran øynene så kan man jo være det, men hva skal man da med en partner? Som ikke betyr at man skal låse sin partner inn i et bur. Kjærligheten må være fritt valgt. Altså.. Det var en gang da jeg måtte velge å elske min partner, og det fantes en nokså stor mulighet for at jeg ville velge å ikke elske henne, eller at hun ville velge å ikke elske meg. Det var en slags "prøveperiode" - kall det gjerne "oppvartning". Men for hver gang vi valgte kjærligheten, ble det samtidig mindre nødvendig å velge den. Denne muligheten for ikke å elske hverandre ble stadig mindre. Og selv om kjærligheten for henne opprinnelig er valgt på fritt grunnlag, er den nå også blitt en del av min natur. Og denne snøballen fortsetter å rulle seg større. Skjønner du hva jeg mener da, og forskjellen her? Ok. Ja, kjærligheten er noe som stadig trenger å pleies og vannes (som tidligere nevnt). Dette blir jo veldig personlig så du trenger ikke å svare, men jeg blir jo nysgjerrig på hvorfor det tar mer enn hva det gir? Det er jo trist. Jeg skjønner at du opplever gjensidig kjærlighet til barna, men det er jo en annen relasjon enn til en partner (som de fleste ønsker og har behov for). Visste du at det var for krevende for deg før du inngikk forholdet og fikk barn? Var dere enige om dette? Eller bare ble det sånn? Jeg skjønner ikke helt greia her.. Ok, så du snakket sant tidligere her? Jeg trodde du fleipet, men isåfall; Credo til deg for å si det! Det krever stort mot (dog ingen vet jo hvem du er, så du er jo trygg anonymt her). Skjønner at det kan forekomme fordommer og stygge blikk da. Vel.. det blir ikke fra meg. Jeg vet at det finnes drittsekker rundt omkring som er mestere på å manipulasjon og løgn. Det finnes såklart også uansvarlighet (som blir en naturlig tanke når man får 6 barn med 4 ulike partnere), men det skjønner du jo. Men man lærer så lenge man lever. Jeg skjønner nå hvorfor du er så skeptisk til menn, men husk at ikke alle menn er slik. Det er bra du kan bruke erfaringen din til å advare mot slikt, men please (ikke sarkastisk ment!).. for jeg vet jeg har to gode gutter som fortjener det beste i livet, og noe av det som bekymrer et pappahjerte mest er dem, deres fremtid, inkludert på dame-fronten. Det gjelder sikkert deg også, for dine barn. Tenk om vi kunne sluttet å disse ned alle og enhver for ting vi egentlig ikke har nok innsikt i. Man vet ikke hvilke byrder folk går rundt å bærer på. Skjønner. Jeg har egentlig ikke dømt feminister, men feminisme (ideologi), så det er leit at du opplever det slik. Dvs - det finnes berettiget og gode former for feminisme, men slik det etterhvert har blitt så er den veldig nedsettende og destruktiv ovenfor menn. Det er denne varianten jeg vil til livs. Fordi det finnes mange gode gutter og menn der ute, selv om jeg vet at det også finnes drittsekker. Feminismen var berettiget for en del tid tilbake. Det finnes kvinneundertrykkelse enda, ikke det jeg mener, men jeg klarer ikke å få øye på den i særlig grad. Selvsagt er jeg mann og ikke i kvinners sko, så jeg skjønner at det blir litt annerledes. Samtidig finnes det også et giftig mannshat som ikke er bra. Det har ikke vært min hensikt å dømme deg fordi "jeg ikke skjønner hva du mener". Jeg forsøker å forstå deg så godt jeg bare kan, og komme til bunns i en del ting. Det er ofte ganske håpløst, fordi man så fort blir møtt med personangrep, stråmenn og andre skitne triks. Da forsterker inntrykket seg stadig over at "mannshatet flyter mer og mer", og jeg tror kanskje det igjen resulterer i en ond selvforsterkende sirkel, hvor gutter/menn kan få et stadig mer anstrengt forhold til kvinner, mens jenter/kvinner kan få et stadig mer anstrengt forhold til menn, og man blir blinde for hverandres utfordringer og problemer. Alt man sitter igjen med er at "du er en sånn, og du er en sånn". Så har du interseksjonell feminisme da, og det er absolutt ikke det samme som feminismen fra tidligere, men det betyr ikke at du støtter den såklart. Ja, det kan kjennes godt når man tror man dømmer rettferdig. Rettferdig dom er jo noe bra, men bommer man så er det fryktelig destruktivt. I like så, men hva er relevansen? Jeg synes altså at den kampen var berettiget i sin tid, og jeg skjønner at det kan finnes drittsekker fremdeles, men jeg tror at slik vil det alltid være - samme hva. Man kan prate om slikt uten at det blir en generell kjønnskamp mellom kvinner og menn. Ta heller individet det gjelder der og da, når det oppstår, tenker jeg. For jeg klarer ikke helt å se berettigelsen for det lengre. Det leses alt for mye "mellom linjene" uten at noen mente det slik. Det er min erfaring. Det er derfor jeg skriver i den andre tråden: Jeg tror en viktig årsak til dette er likestillings- og frihetsidealene som begynte å velte om på samfunnet fra omkring 60-70-tallet. Det er viktig med likestilling og frihet, og på flere måter var dette opprøret et gode i den tiden det kom, men... Kan det gå for langt? Og kan det gå på bekostning av noe? Jeg mener at svaret på begge disse spørsmålene er et soleklart ja! Dette gjelder ikke alt og alle, men typisk den nyere og interseksjonelle feminismen. Den er ikke bra. Jeg ønsker bare at kvinner og menn kan ha det bra i sammen, og regner med du ønsker det samme? Jeg har sterke tvil til at den typen forskning er objektiv og kvalitetsmessig i vater. I samfunnsforskning synes det å være mye politikk innblandet til tider. Ønsker en kvinne å jobbe så kan hun det. Ønsker hun å være hjemme kan hun det. Jeg skjønner ikke engang poenget med å si noe sånn som at; det beste for barna er å ha kvinner borte fra hjemmet. Hvordan kom man frem til det? Så de som er hjemme gjør ikke det beste for sine barn? Det du synes funker best for deg er ikke nødvendigvis det som er best for alle. Hvis jeg liker å sparke fotball med barna, og forskning sier at det er bra (hva skulle forresten best innebære her?), så betyr ikke det at det er best for alle å sparke fotball med barna. Ordet "best" i en slik sammenheng er ikke en objektiv sannhet. Og kanskje man kan gjøre det slik at det blir best mulig for alle parter? Flink pike. Takker!

Det er fascinerende hvordan du kommer frem til hvordan jeg er (i negativ forstand) uten å ha hatt meg i psykolog-stolen (selv om du faktisk skulle være psykolog). Nei, det er ikke et kriterie for å høre på noen, men når du kommer med beskrivelser av meg som person, uten å kjenne meg engang, så tenker jeg mitt.

Hvem har sagt det? Det er en stråmann. Selvsagt, men da ville det være rart at du sa som du gjorde utifra utgangspunktet vi startet å diskutere fra. Men for all del mulig at jeg har misforstått deg. Men hvorfor skulle du si som du gjorde hvis du alt har mann og 5 barn? For du pratet om deg selv, og ikke bare generelt. Betyr det at du er i et dårlig/korrupt forhold nå da? Fint om du kan holde deg til sitat-rekker forresten, slik at det er mulig å holde tråden i hva det snakkes om.. Jeg vet ikke om jeg skjønner hvor du vil.. Du har alllerede mann, men mannen du har, han har du aldri tenkt at "deg vil jeg elske og ære resten av livet"? Hvis så, kommer vi ikke da inn på akkurat samme greia som alt er nevnt flere ganger? Du må jo bare oppklare misforståelser isåfall. Ja, ensomhet kan fikses ved å fylle det tomrommet hvis det er hva det tomrommet lengter etter. Er du uenig i det? Det er ingen som ikke forstår at det kan hjelpe å tenke positivt hvis man har låst seg fast i dårlige tankerekker som skaper enshomet. Men relasjoner til andre er ikke bare en tankerekke. Det er relasjoner. Og hvis det er hva man savner så kan man sikkert gjøre det beste utav det også, men savnet etter å ha noen rundt seg kan uansett ikke bare erstattes med tankerekker. Isåfall kunne vi alle bare sitte på hver vår tue å tenke "korrekt" dagen lang. Slikt er ikke bra for de aller fleste mennesker. Kan er et viktig moment her. Det er mye som kan være. Livet er fullt av kan. Det betyr ikke at det alltid er slik. Jeg gav deg eksempler på hvordan noen som er ensom kan få det mye bedre hvis dette tomrommet fylles. Er du uenig i det? Joda, det har du rett i. Det er ikke alltid like lett, men det betyr ikke at dette ikke kan kommuniseres. Ett (med 2 T-er) vesen? Du mener et vesen som etc..? Man kan selvsagt trives i eget selskap. Folk er også forskjellige. Noen trives i eget selskap mer enn andre. Så det er ikke noen fastisvar for alt og alle her (om det var det du trodde?). Hvis noen derimot savner denne relasjonen, og synes det er vondt, så er svaret ditt; Næh.. lev med det! Og ti heller stille med deg, for ellers kaster du bare ansvaret for dine egne følelser over på meg! Hva i all verden er det for et svar til noen som lider? Jeg skjønner det hvis dette er til noen som man har blitt behandlet dårlig av, og som forsøker å legge skylden over på deg f.eks., men det er ikke hva jeg snakker om. Det burde være temmelig åpenbart. Dette er bullshit. Jeg er overhodet ikke imot selvstendighet. Ei heller "et utviklet sinn". Det er rent vås! Hvor tar du sludderet fra? Selvstendighet er en god verdi, men alt etter som.. Du kan ikke sette den over kjærlighet til partner i et forhold. Hvis du vil kan du selvsagt det, men jeg har ingen tro på at det leder til et godt og varig forhold. Noen ganger trenger man å prioritere seg selv, det er ikke det jeg sier. For det handler også om kjærlighet å gi den andre rom til å hvile f.eks. eller til å pleie seg selv etc. Og dersom forholdet er korrupt så må man komme seg bort. Hvis du derimot starter med det som utgangspunkt (typ; ..uansett kommer jeg ut som taperen, fordi bordet er allerede rigget, slik du ordla det), hva er det å bygge på? Hvor er håpet da? Hvilken kjærlighet er det? Dette er hvorfor jeg sa til deg at; Bruk tid til å kjenne at du elsker personen før du inngår forholdet, at det er gjensidig, og at du er trygg på det. Uten at det betyr at dette er banna-bein-garantert for resten av livet av den grunn. Du dømmer meg uten å kjenne meg overhodet. Hvorfor? Hva er vitsen? Nei, jeg tar sterkt ansvar for mine egne følelser. Jeg tilsidesetter faktisk ofte egne følelser til fordel for andre om du vil vite det. Men dette er ikke en enveis-greie heller. Det er noe man må balansere hele livet. Det å kjenne seg selv, ta ansvar for seg selv, og ta vare på seg selv, kontra det å gi av seg selv til andre (og selvsagt spesielt til partner). Får man ingenting igjen derimot går man til slutt fullstendig tom for krefter siden et forhold handler nettopp om både det å kunne gi og ta/få, og ikke bare å gi eller ta/få. Du må gjerne oppklare hva du mener med det du sier, men stråmannen; kvinner skal holdes utenfor arbeidslivet vedkjenner jeg meg overhodet ikke. Langt langt ifra! Det har jeg ikke sagt noe sted, så hvor kommer dette fra? Som sagt. Dette kan være berettiget (alt etter som), men det er ikke noe som følger automatisk. Det er mye bra ved tradisjonelle kjønnsroller, men jeg har ingen behov for å låse noen fast til noen premisser de ikke selv ønsker. Det er igjen en stråmann. Det jeg er opptatt av er hvordan et forhold kan fungere best mulig for alle parter involvert. Jeg kunne slengt akkurat det samme tilbake til deg; at du setter premisser for hvordan en familie skal være bra (etter din målestokk). Derfor gjelder det heller å finne ut av ting sammen, og som fungerer best mulig for alle de involverte partene (og når jeg sier alle - istedenfor de 2 - så mener jeg om man også har barn involvert).

Veldig enig i mye av det du sier, men tvangsvaksinering er jeg fullstendig imot. Ingen vaksinemotstander, men det kommer også an på vaksinen. Har aldri reagert på vaksine før, men covid-vaksinen reagerte jeg på. Vaksinen var for min del verre enn å få selve sykdommen, og idag sitter jeg igjen med et arr midt i trynet (da jeg fikk utslett). Så er jo Ebola langt langt verre å få da, men var jeg i tvil igjen nå så ville jeg kanskje heller satt meg selv i karantene enn å få sprøytet inn en ny ikke-godt-nok-utprøvd vaksine som kanskje gir en falsk trygghet uansett. I så tilfelle foretrekker jeg nok heller å ta egne forholdsregler og "lockdowne" meg selv. Men jeg kan også skjønne at om noen driter fullstendig i å ta forholdsregler, og f.eks. gjentatte ganger blir tatt på fersken i å gå pub-til-pub-runden i helgen, så må de enten låses inne eller bli tvangsvaksinert - dersom noe slikt som Ebola skulle herje samfunnet.

Har du blitt psykolog også nå? Ingenting galt med selvfølelsen min, men takk for omtanken. Å omtale kjærlighet som et fangenskap demonstrerer problemet du sitter fastlåst i. Kjærlighet må være fritt valgt og kan ikke påtvinges. Da er det korrupt "kjærlighet". Kjærlighet er heller ikke apati. Det er hengivenhet til den man elsker. Free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having. - CS Lewis

Kanskje du burde sette deg bedre inn i det da? Hvilke historiebøker er det jeg omskriver, og hvordan? Er det kritiske teoristers omdefiniering og omskrivning av virkeligheten du snakker om? Egeninteresser... Det sa vedkommende som er opptatt av nettopp egeninteresser (det gjelder å være sin egen lykkes smed osv).. sorry, det blir for dumt.

Negativiteten din er problemet ditt. Du finner ikke kjærlighet. Du tror ikke på den. Det må du jo ha lov til. Deg om det.. Det stemmer at tråden handler om dette ja, men det vi diskuterer her springer ut av det du skrev om deg selv og dine evner til å finne en partner, jeg siterer deg; Vet ikke om jeg har møtt noen jeg med hånden på hjertet kunne si at 'Jupp, deg skal jeg elske og ære resten av livet', og da kan jeg jo anta at det handler med om meg og mine evner, mer enn de jeg har møtt... Jeg vet persondebatt/angrep er i vinden, men nå er ikke jeg så interessert i slikt, men heller hva som sies, istedenfor hvem som sa det. Men mulig han hadde blitt oppsagt ja. Akademia nå til dags er jo altfor ofte en stor vits; Ytringsfrihet, mangfold og inkludering.. men du må gå i ensrettelsens takt til gjeldende dogmer... Det er etterhvert flere som er blitt sagt opp (eller har sagt opp selv) innenfor dette reiret. Jeg har skrevet om flere. Kilder? (Det er sikkert helt utenkelig at klager kan dreie seg om oppkonsturerte ting og falske anklager i verdens kanskje mest woke land. Det er jo ikke noe som foregår for tiden.. og han ble jo så godt mottatt når han forsøkte å stå opp for ytringsfriheten) Skjønte du ikke hva du skrev og svarene du fikk? Eller klarer du ikke å holde tråden i en prat? "Å gjøre noe med det" betyr relatert til det jeg skrev til deg; Oida.. da tenker jeg du bør endre tankesett..., og som du svarte på.

Du har forsåvidt rett, men det har også mye med feminisme og 68-generasjonens tankesett å gjøre. Og det er det gode grunner for. Denne generasjonen kom med frihetsidealer (inkl en radikal seksuell frigjøring), protester mot foreldrenes verdier, tradisjonelt familieliv og det borgerlige. Og også med sympati for undertrykte, hvor kvinneundertrykking utgjorde en del (her kommer også sympatien til Palestina inn btw). Samtidig kom flere av dem fra hjem med autoritære fedre som kanskje slo dem om de gjorde noe galt eller bare sa noe feil. Og kanskje også slo moren deres, hang med andre damer, eller gikk fra henne så hun ble stående igjen på "bar bakke" med et blått øye og null kr på konto, uten hverken utdanning eller arbeidserfaring. Med unger hun måtte ta seg av. Selv om dette gjaldt en god del, så gjaldt det langt ifra alle! Derfor hadde de gode poeng mot det som var korrupt, men de malte med for bred pensel (alt var ikke korrupt). Det er mye av dette som har avfødd radikale idêer om selvstendighet og uavhengighet til den andre. Så ting henger sammen. Filmen Tilsammans viser en del av dette. Jeg viste til en annen tråd som går på mye av det samme ( dog ikke i akkurat den linjen du kommenterer fra) Det som spørs da er om man verdsetter selvstendighet/uavhengighet over kjærlighet. Sitat fra nevnte tråd: Avhengigheten til hverandre vil vi ikke lenger ha. Ord som ; Jeg trenger deg. Jeg vil være med deg. Jeg vil gjøre X for deg. Jeg vil leve og dø for deg. Jeg er din og du er min. Slike ord gir ikke mening når vi søker uavhengighet. Å bli ett i sammen står i motsetning til frihet. Er det rart at så mange går fra hverandre? Er det rart vi blir deprimerte? Prioriterer man sånn så kan man se langt etter ekte kjærlighet. For at kjærligheten skal ha gode vilkår kan den ikke være korrupt, men heller ikke uavhengig til hverandre. Kjærlighet til en partner er en relasjon som må pleies i et velfungerende samarbeid, og gresset trenger å vannes kontinuerlig for å kunne fortsette å være grønt. Edit (i tilfelle andre skulle lese dette i ettertid): Jeg hørte en del på journalisten og feministen Louise Perry etter disse dialogene. Hun argumenterer nøye og godt rundt problemene som den seksuelle revolusjonen (fra 60-70-tallet) har avfødd. Hennes (strålende) podcast heter: Maiden Mother Matriarch

Nei, men du kan ikke planlegge et liv hvor ingenting galt kan skje heller. Sånn er livet. Uforutsette ting kan skje. Det blir opp til deg om du vil gjøre noe med det livet du har. Det livet har å by på, eller ikke. Tar man ingen sjanser kommer man jo heller ingen vei. Åpner man sitt hjerte for noen risikerer man å bli såret. Sånn er det, men gjør man det ikke, så kan man heller ikke finne ekte kjærlighet. Tja.. det kommer nok litt an på. For noen som har vært så uheldig at partner døde så er det stor forståelse og sympati. Det er sikkert tilfelle, men det er nok en minoritet du trygt kan overse. Altså.. det finnes også kvinner som er drittsekker og forårsaker "shitshow". Kan ikke sette livet på pause bare fordi man dumper borti noen sånne. Børst av deg støvet og gå videre. Ja. Livet kommer ikke med garantier. Det var en spøk. Hvis man ikke kan finne en mann fordi "tenk om han blir homofil", da får du vel bare gi opp da? (hvor stor sjanse er det for det tror du? Den er nok forsvinnende liten) Jeg er helt enig i at verdiene du nevner er viktig, men det gjelder også partnerforholdet. Er det et kjærlighetsforhold du vil ha, eller er du bare ute etter en mann for å få barn med? Det er jo derfor jeg sier til deg at du bør bruke tid på å finne noen du ønsker å starte familie med. Deretter kan ingen garantere at noe uforutsett ikke skjer. Det kan like gjerne skje deg at du blir "ett barn til" å ta seg av. Hvis forholdet da er bygget på kjærlighet så står man i det i tykt og tynt (i gode og onde dager). I tilleg får man ofte hjelp dersom slikt skjer, f.eks. hjemmehjelp som kan vaske hus, handle, lage middag etc dersom man har slike behov. Jeg synes du krisemaksimerer. Nei. Jeg har ikke tatt for gitt at noen er på leting fordi de ikke har funnet "den ene". Er man ikke på leting - hva er da problemet? Trodde dette var en diskusjon om å finne en partner. Ikke en venn. Ønsker man å være singel så kan man jo bare være det. Hele argumentasjonen til Peterson bygger jo på denne forutsetningen. At man ønsker og søker etter en partner. Han fikk forresten ikke sparken (selv om han ikke ble så godt behandlet). Han sa opp selv, og har ikke vært akademisk uredelig. Hvor tar du det fra? Det er ingenting galt med den hypotesen så lenge man ikke KUN er "sin egen lykkes smed". Dvs i et forhold. Da blir den egosentrisk, og det funker ikke i et forhold. Der må man både gi og ta/få. Selvsagt er det bra å være lykkelig, pleie seg selv iblant etc, men livet er ikke bare en dans på roser. Den neste påstanden (klarer man ikke å ha det bra alene, så klarer man det heller ikke sammen med noen) er ikke sann. De fleste mennesker er ikke laget for ensomhet. Man kan selvsagt ha det bra med masse venner rundt seg og slikt, men det varer for mange bare en viss periode, og plutselig kan man befinne seg i en situasjon hvor alle vennene er opptatt med familie og barn, og ikke lenger har tid til deg. Eller at man blir syk og ikke lengre kan bli med på diverse. Det er mye som kan skje som gjør at livet endrer seg. Har man bygget alt på å "være sin egen lykkes smed" da, så sitter man der. Man kan også bli lei av livet hvis man ikke finner mening i det hele lengre. En syk person, en deprimert, en gammel, en ensom etc kan selvsagt ønske seg en livspartner og få det bra, selv om man ikke har det bra alene. Da er det altså (tvert imot) akkurat fordi man ikke har det bra alene at man får det bra. Noen visdomsord fra duden i Canada: It's like; "Life is to be happy!" ...Well, now you have cancer, so how's that? People think they are happy because they achieve goals, and that's not true. Because as soon as you achieve a goal then you have a problem, which is; what's the next goal? When you accomplish, you run the frame to its end, and then you have the problem of needing a new frame. Why can't I just do whatever the hell I want? Whenever the hell I want to do it? With whoever I want to do it with? And the answer is; because everything goes to hell if you do that. Including you. And you say; well, I don't believe in hell. And I say; well, keep acting the way you are and you will. Now.. Everyone with an ounce of sense, an iota of sense (and this is actually what defines sense) knows perfectly well; if they only do exactly what they want to do in accordance with the whim of the moment - which then becomes their God, right? Because if you're motivated by the whim of the moment and you place that above all else - that is now your God. Well, what's the God? Well, in this case, let's say it's sexual motivation. Well, if sexual motivation is your God, you will end up in something indistinguishable from hell. You will misuse other people. You will make them objects of your own narrow and immediate desire, and you'll have no relationships. You'll exploit everyone, including yourself. Hvis de tenker slik så gjør de vel kanskje det. De forventer vel at partneren sin skal gjøre dem lykkelig, men de har jo ikke prioritert partnerens lykke selv (man er jo sin egen lykkes smed). Så om partneren tenker på samme måte, så får man det jo sånn da. Hvorfor skulle partneren bruke tid på en som nå er kreft-liggende og som neppe kommer til å bli bedre? Når partneren er "sin egen lykkes smed" og heller kan gå ut å finne noen som er frisk? Dette er blir det motsatte av ekte gjensidig kjærlighet. Dette følger jo i det samme sporet om å være "sin egen lykkes smed", eller? Er dette noe nye generasjoner bedriver? Å utnytte andre som konsumvarer? Det kan virke sånn. Ihvertfall i en del tilfeller, men dette er fjernt for meg og de verdier jeg vokste opp med. Det ser ut til at du misliker dette sterkt selv, så hvorfor ikke gjøre noe med det? Selvsagt bytter man ikke ut partner om man oppdager at man ikke kan få barn. Da må man jo støtte hverandre, for det vil antakelig være sårt for begge 2 (gode og onde dager osv..). Man får jo gjøre det beste utav det da, og kanskje adoptere f.eks. Hvis man derimot vet at man ikke kan få barn, så bør man fortelle dette før man inngår et forhold, og ikke holde det skjult. Holder man det skjult for en partner som forteller at han ønsker seg barn, så endrer jo det situasjonen en del, hvor man fort kan føle seg lurt. Det var bare ment som gode råd. Hva du gjør er opp til deg. Jo, det vil jeg si. Regner med du tok referansen (og hva det betyr), men spise sunt? Joda. Gjør det.