Fustasjeopphengsforkobling

Nå gjør jeg ikke det lengre, men har gjort det tidligere. Nå har jeg "landet". Jeg tenker at alle religioner (inkludert ateisters livs- og verdenssyn) inneholder noe sant, men enten vi aksepterer kristendom, islam, sekularisme, marxisme, ny-spiritualitet eller naturalisme, aksepterer vi et verdensbilde som beskriver de andre som håpløst forvrengt. Jeg tenker ikke at ikke-kristne verdensbilder er fullstendig falske, men at man kan finne sannhet i hver av dem, men de kan ikke alle skildre ting slik de virkelig er. Deres konkurrerende påstander kan ikke alle være sanne samtidig. Naturalisme og sekularisme, for eksempel, benekter ikke eksistensen av det fysiske universet og vår evne til å kjenne det. Marxismen aksepterer vitenskapens betydning og relevans. Islam anerkjenner et skapt univers. Ny-spiritualister lærer at det er mer ved virkeligheten enn materie. Og alle disse ikke-kristne verdenssynene forstår i en eller annen grad viktigheten av å "redde" menneskeslekten. Kristendommen deler mange doktriner med andre religioner, men en stor skillelinje skiller imidlertid ikke-kristne verdenssyn fra kristendommen: Hva med Jesus? Kristendommen ser på Jesus som den sanne og levende veien. Han er nøkkelen til selve virkeligheten. Tidlige kristne var kjent som medlemmer av "The Way". Alle andre store verdenssyn foruten kristendommen avviser Jesus som frelser og herre. Noen benekter at han noen gang har eksistert. Dette er store forskjeller som ikke kan overses. Hvem er Jesus? Levde han på denne jorden for ca 2000 år siden? Var han Gud inkarnert? Kom han til jorden for å åpenbare Guds vilje for oss og for å redde menneskeslekten fra synd? Dette er viktige spørsmål. Som Paulus påpeker, lever eller dør kristendommen ved svarene: Er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (1. Kor. 15:14). Derfor blir det nevnte vedrørende Det nye testamentet og Jesu død og oppstandelse så sentralt. Men en forutgående nøkkel er spørsmålet om Guds eksistens. Der mener jeg argumentene viser at monoteisme er riktig, og de store monoteistiske religionene er jødedommen, islam og kristendommen. Disse deler alle troen på en personlig skaper og designer av universet som er kilden til moralske verdier og som holder oss ansvarlig, men hovedgrunnen til at jeg er kristen (og ikke jøde eller muslim) er den jeg nevnte; Jesus. Den Gud som Jesus åpenbarte tror jeg altså er Gud. Noe jødedommen og islam benekter. Som er det store skillet mellom disse som de ikke kan ha rett om alle 3 samtidig. Vel, universet kan være deterministisk selv om vår bevissthet ikke er det. Det er først og fremst bevissthet og det mentale jeg tenker ikke kan være deterministisk, men så har du jo også kvantefysikken som er en merkelig greie. Dualister er realister hva gjelder en objektiv og fysisk virkelighet, mens interaksjonsdualister (som John Eccles) mener at det innerste selvet (eller sjelen eller bevisstheten) er knyttet til og interagerer med kroppen/hjernen - og så er det kroppen/hjernen (på sin side) som interagerer med den fysiske ytre virkeligheten. Eksakt hvordan vites ikke. Det er foreslått diverse, men jeg tror ikke vi kommer til å få fullgode svar på det, og det lever jeg greit med. Det som derimot irriterer meg er postmoderne transideologer som hevder at kjønnet sitter i sjelen. Det er lite som er så sikker biologisk kunnskap om mennesker som deres kjønn, mens vi liksom skal overse det og bare ta noen på deres ord, som om subjektive idêer eller følelser skulle være sikrere kunnskap enn biologi. Det henger virkelig ikke på greip. Mens andre igjen er idealister (eller platonister), og tror ALT er en mental konstruksjon (eller at de ikke-fysiske idėer er det essensielle). Uansett avviser man kroppen/biologi som essensielt tilknyttet kjønn på den ene eller andre måten. Mens andre igjen er materialister, men tror da at kjønnet sitter mellom ørene. Disse er heller opptatt av at kvinnelige hjerner kan være fanget i guttekropper eller omvendt. Til hva en biolog som Glenn-Peter Sætre svarer at slikt er vitenskapelige hypoteser som man ikke har funnet evidens for. Litt usikker på hva du mener, men man kan få argumenter ihvertfall som kan sette igang tankeprosesser i det minste. Jeg er enig at vi ikke har noen fasit hvis du mener et 100 % sant svar for eksempel. Slikt leverer heller ikke vitenskap, og selvsagt er tanker og resonnementer utilstrekkelige og sårbare for feil, men på noen områder blir det hva vi har å jobbe med. Jeg mener argumenter som dette viser problemet logisk: Bevisste opplevelser av farge, lukt, smak, tanker, følelser har helt andre egenskaper enn fysiske ting. De består ikke av elementærpartikler, har ikke utstrekning, kan bare observeres fra førstepersonsperspektiv, har ikke en bestemt lokalisering osv. Hjernen er ikke trist, håpefull eller kjærlig. Du er trist, håpefull eller kjærlig. Hvis to ting er identiske har de samme egenskaper, men fysiske ting og bevissthet har ikke samme egenskaper, og er derfor ikke identiske. Den som mener bevissthet er noe fysisk bør dermed forklare hvorfor det da har motsatte egenskaper av fysiske ting, fordi det er selvmotsigende å si at noe er identisk med noe fysisk samtidig som det ikke har samme egenskaper. Ellers skrev Khaldoun Sweis en god artikkel rundt temaet for en stund siden (legger det i spoiler ettersom det er langt, og ikke trenger å oppta så stor plass på siden her): Joda. Med fri vilje menes normalt ikke at vi er totalt fri fra all påvirkning. Det er derfor jeg har snakket om en betydelig nok fri vilje her tidligere. En aktør som har evnen til å velge, samt frihetsgrader å velge mellom, men som ikke betyr at vi er påvirkningsfrie. Det er jeg ikke enig i. Det kan hende at man blir så påvirket (f.eks. torturert) at man i praksis ikke får noe særlig annet valg enn å fortelle en hemmlighet f.eks, men i de fleste situasjoner kan jeg velge selv om jeg er påvirket. Jeg kan være påvirket av kroppen min til å kjenne sult f.eks. Kanskje til og med søtsug. Jeg kan velge å ikke spise enda, men etterhvert som tiden går blir det vanskeligere og vanskeligere. Går jeg å finner meg noen brødskiver kan jeg også velge om jeg vil ha noe sunnere på skivene enn Nugatti (selv om det fristet veldig akkurat nå). Så ytre eller indre påvirkning kan ha betydning for mine valg, men oftest kan jeg likevel velge. Opplever du det annerledes? Ja, fri vilje innebærer normalt sett ikke 100 % fri vilje. Det er ikke hva som menes. Ja, men det kommer an på, og få valg (om noen) er 100 % frie. Jeg svarte deg på dette: interaksjonsdualisme Det kunne friste, men samvittigheten motsa det, så jeg valgte å ikke gjøre det, men jeg kunne oversett samvittigheten og gjort det likevel. Opptil flere ganger. Jeg gjorde jo det den første gangen. Det var ikke sånn at jeg ikke skjønte at jeg stjal penger, men jeg lærte av en feil kan du vel si.

Høres ut som du gikk i spinn av å lese en setning. Det forteller i grunn litt.. Jeg bruker normalt sett å være temmelig nøyaktig når jeg skriver, men jeg burde skrevet "Ny-testamentet" istedenfor "Bibelen" ettersom det selvsagt er langt mindre historisk bekreftelse for hva man finner i Gamle-testamentet. Ikke så rart mtp hvor gammelt det er. Som derimot ikke betyr at det er usant, men fra omkring Kongebøkene begynner det å bli langt bedre. Derimot burde du kunne forstå utav lenken som var lagt ved - samt at neste setning dreide seg om Jesus - at selv om jeg skrev "Bibelen", så handlet det om Ny-testamentet, men det ser ut som feil ordbruk traff en nerve som nappet i den ateistiske ryggmargsrefleksen og fremprovoserte at biasen din også trådde frem. Lignende her. Ett ord (oppstandelse) ble tydeligvis for meget. Jeg skrev "elementer rundt" Jesu oppstandelse, som i og for seg er riktig, men burde skrevet "Jesu død og oppstandelse". Uansett handler alle de 3 punktene som nevnes i lenken som vist til om elementer rundt denne hendelsen: 1. På søndagen etter korsfestelsen ble Jesu grav funnet tom. 2. Etter sin død hadde ulike individer og grupper av mennesker opplevelser hvor Jesus viste seg for dem ved ulike anledninger. 3. Disiplene trodde plutselig Jesus oppstod fra de døde på tross av å ha all predisposisjon til det motsatte. Det er konsensus blandt historikere for at alle disse punktene anses som historiske fakta, men jeg er ikke lengre spesielt interessert i ateistiske nitpicking-diskusjoner rundt det. Det har jeg kastet bort altfor mye tid på før, men det bryr meg ikke om du er så uenig at "det ikke kan bli stående uimotsagt". Helt greit. Skriv i vei du sånn at (oh dear!) ting ikke blir stående uimotsagt. Jeg har lest slikt, samt hørt nok av foredrag, debatter, podcaster o.l. rundt temaet. Inkludert Bart Ehrman (som det virker som du har lagt en slags elsk på). En forsåvidt helt grei fagperson, men som noen ganger skriver noe i faglige publikasjoner, mens han finner på å skrive noe annet i populær-publikasjoner. Sikkert et godt salgstriks det, men da blir det viktig å også få med seg hva andre fagpersoner sier. Du henviste meg til en lang youtube-samtale med ham sist, men den hadde jeg allerede fått med meg. I tillegg til en respons hvor han ble kritisert for ting han sa der (som jeg viste deg til). Jeg vet ikke om du har fått med deg den, men poenget med den siterte setningen din ser ut til å handle om bias. Det bør man selvsagt være på vakt for, men det gjelder alle involverte (og ikke bare "apologeter"). Så du kan nok trygt rette kritikken din mot deg selv, og omformulere setningen din omtrent sånn: Du bør lese litt forskjellig bibelforskning og ikke bare fra populær-kritikere som starter med konklusjonen om at Bibelen er ukorrekt, før du påstår noe sånt. Sikkert ikke responsen du håpet på, og kanskje klør det også litt i skrivesåret nå igjen, men det fremstår for meg som at det ikke er jeg (eller "apologetene") som sliter mest med troverdighet, kritisk tenkning, ærlig sannhetssøken etc akkurat her.

Ok Tja.. både/og. Jeg opplever selv at jeg har fri vilje, og at andre også ser ut til å ha det. Dvs evnen til å kunne velge. I tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Dette henger godt sammen Bibelsk, men jeg har også studert disse emnene og skrevet mellomfagsoppgave om det onde/lidelsens problem. I tillegg til å ha lest filosofer og teologer i rundt 14 års tid nå kanskje, og følger litt med i faglige debatter, podcaster o.l. Litt mindre enn før, men dog.. Bibelen har en historisk troverdighet. Den sentrale personen (Jesus) er det også gode utenom-bibelske kilder på. Selv om skriftene i Bibelen selv også regnes som historiske dokumenter (i tillegg til religiøse skrifter såklart) som senere ble samlet sammen i en bok (Bibelen) på et senere tidspunkt. Det finnes også en del elementer rundt Jesu oppstandelse som anerkjennes som etablerte historiske fakta. Spørsmålet er hvordan man forklarer disse historiske faktaene. Tatt i betraktning at jeg tror Gud eksisterer, så tror jeg Bibelen har rett; Jesus var den han sa han var, og som stod opp fra de døde. Så jeg tror at den Gud som ble åpenbart av Jesus er Gud. Bibelen gir mening til den verden jeg ser. Det er en tro, men det jeg er mer sikker på er at det reduksjonistiske prosjektet som handler om å redusere bevissthet og det mentale ned til ren fysikk, ikke funker - noe det synes å bli større aksept for etterhvert. Fra boken Irreducible Mind: Toward a Psychology for the 21st Century fra 2007: Current mainstream opinion in psychology, neuroscience, and philosophy of mind holds that all aspects of human mind and consciousness are generated by physical processes occurring in brains. Views of this sort have dominated recent scholarly publication. The present volume, however, demonstrates empirically that this reductive materialism is not only incomplete but false. Thomas Nagel sa det slik: The reductionist project usually tries to reclaim some of the originally excluded aspects of the world, by analyzing them in physical - that is, behavioral or neurophysiological - terms; but it denies reality to what cannot be so reduced. I believe the project is doomed - that conscious experience, thought, value, and so forth are not illusions, even though they cannot be identified with physical facts. Så jeg tror mer i retning av John Eccles og Karl Popper som begge var interaksjonsdualister. Eller kristne filosofer som Richard Swinburne, J.P. Moreland, Alvin Plantinga og William Lane Craig. Som alle er substansdualister. Vi er jo ikke komplett forskjellige, men noe forskjellighet må forventes ettersom vi er ulike individer med ulike bakgrunner. Det blir nokså spekulativt å si noe om hvorfor en ble rusmisbruker og en ble drapsmann, men noe tror jeg er biologisk, noe er personlighetsrelatert, naturlige talenter, frie valg man gjør, miljøet man befinner seg i. Sammen med diverse tilfedligheter man havner borti underveis. Så en lett blanding av flere ting gjør at vi er forskjellige tror jeg. Fra det innerste selvet/sjelen/ånden. Der må viljen befinne seg og komme ifra tror jeg. Hvordan valget ble dannet? Det blir vanskelig for meg å kunne si hvilke ønsker, intensjoner, følelser, drømmer, tanker etc noen har for å velge å gjøre noe, istedenfor å la være, men jeg har forsåvidt stjålet noen småpenger fra mine foreldre da jeg var mindre. Grunnlaget for at det hendte (om jeg husker riktig) var at jeg fant en boks med ti- og femti-øringer, og tenkte at jeg kanskje kunne ta noen for å kjøpe meg litt snop, og at det var så mange av dem at det sikkert ikke gjorde noe. Så altså en blanding av tilfeldighet (fant en boks), snope-syke, og at det uansett sikkert ikke fikk noen betydning. Det utgjorde grunnlaget for å ta det valget, men betydning fikk det. Ikke i form av at jeg ble oppdaget, men at det plaget meg såpass i min samvittighet at jeg aldri gjorde noe sånn igjen. Men jeg opplevde samtidig at jeg ikke måtte la meg styre av min samvittighet, men altså kunne stjålet mer penger dersom jeg ville ta det skrittet.

Ok, men det gjør jeg ikke. Jeg ser du kutter i det jeg skriver når du siterer meg, og jeg vet ikke hvor godt og nøye du leser og tenker igjennom det som står der. Vanskelig å si ettersom du ikke interagerer ordentlig med mye av det jeg skriver til deg. Mistenker du misser poenger. Du ba meg først korte ned svaret, for deretter si at jeg hoppet over ditt poeng, men poenget ditt er besvart. Både kort og mer detaljert. Det er vanskelig å vite hva du foretrekker. Det synes å være noe en dag, mens noe annet en annen. Det har jeg heller ikke hevdet. Det er skrevet for å forklare deg relevante poeng i hele sammenhengen. Jo, du har egentlig hevdet det, men i en veldig nedforkortet utgave. Jeg utbroderte bare mer av hva det egentlig vil si. Jeg forklarte deg at eksempelet ditt bare var 1 type misbruk av fri vilje, men at det kunne vært nevnt utallige andre eksempler som er logisk mulig å løse på tilsvarende måte som du skisserte. Hvis Gud er Gud (altså et maksimalt stort vesen) så vil alle slike eksempler kunne benyttes på samme måte og til samme formål som du skisserte. Hvor man hevder (som du) at "Gud er skyldig, Gud bryr seg ikke, Gud gjør mye galt"). Dermed (med din løsning; Du må komme med livbøyen til meg Gud..) ender du til slutt opp i at ingen gjør noe galt i det hele tatt. Eller at ingen kan gjøre noe galt i det hele tatt. Fordi Gud må jo komme for å "redde dagen" og stenge av for disse mulighetene hvor mennesker kan komme til å misbruke sin frie vilje. Hvis ikke så er det Gud som er skyldig, bryr seg ikke etc. Om mennesker misbruker sin frie vilje litt ulikt er ikke det relevante poenget, men AT de misbruker den. Enten det gjelder skipbrudd, barn som blir misbrukt, krig og elendighet, eller annet. Dette burde nå være tydelig, men om det ikke er det enda så kanskje denne hjelper: Jeg snakket om ditt konkrete eksempel, men utbroderte også mye mer utover det. Nettopp for at du skulle forstå lettere, men det ser ikke ut til å gå inn. Jaja.. får gjøre et siste forsøk. Jeg har alt gjort dette. Med ditt eksempel, samt lagt på mange mange fler. Hvis du mener at Gud KUN skulle stanset friheten til å misbruke barn. Altså steppet inn i dine tankebaner og stanset dem like før du tenkte slike tanker, men ikke stanset andre og lignende tankebaner, så virker det nokså arbitrært og løser egentlig ikke problemet - som har med fri vilje å gjøre. For du sitter fremdeles igjen med muligheten til å utøve ondskap og forårsake lidelse, og for hver gang du gjentar argumentet ditt, og foreslår samme løsning om at dette er bare et unntak, så sitter du til slutt igjen med en verden hvor ingen kan misbruke sin frie vilje til å gjøre noe galt. Og jo mer du innskrenker menneskers frihet, jo mindre betydelig står også mennesket fritt til å være et selvstendig individ som kan forme egen karakter etc, så det må være snakk om en betydelig nok frihet (noe de fleste av oss verdsetter høyt). I tillegg (som jeg ikke tror jeg har nevnt). Ifølge Bibelen så opererer Gud som en god og positiv kraft i menneskers indre samvittighet, men ikke på en tvingende måte som fratar dem muligheten til å gjøre ting som er mulige å gjøre i en verden som vår. Likevel finnes det individer som overser sin egen samvittighet for å oppnå egen vinning, nytelse, sex, penger, makt, eller whatever floats your boat.. Et kjent eksempel er utroskap. Første gang er alltid den vanskeligste, men etterhvert som man gjentar ting så korrumperer man seg selv sakte men sikkert litt etter litt, og kan samtidig flytte grenser for hva man finner akseptabelt. Mens man finner på unnskyldninger for at "akkurat nå hadde jeg gode grunner for akkurat dette her..". En annen finurlig ting. Hvorfor er man så opptatt av å finne på unnskyldinger? C.S. Lewis skriver mesterlig om det: Vi kan ha alle slags mulige unnskyldninger. Den gangen du var så urettferdig mot barna, var du så trett. Den litt grumsete forretningen, den du nesten hadde glemt, ble gjort når du var i en lei knipe. Og det du lovet å gjøre for gamle hvem-det-nå-var, og aldri har gjort, du ville aldri lovet det om du hadde visst hvor forferdelig knapp tiden ville bli. Og når det gjelder din oppførsel mot din kone (eller mann) eller søster (eller bror) - ja, jeg ville ikke forundre meg over den hvis jeg visste hvor irriterende de kunne være - og hvem i all verden er nå forresten jeg? Jeg er akkurat maken. Jeg lykkes ikke i å holde moral-lovene særlig godt, og i det øyeblikk noen forteller meg det, begynner jeg i tankene på en rekke unnskyldninger. Akkurat nå er det ikke et spørsmål om det er gode unnskyldninger. Saken er at de er enda et bevis på moral-lovene, enten vi liker det eller ikke. Hvis vi ikke har noen tro på anstendig atferd, hvorfor skulle vi så være så ivrige etter å komme med unnskyldninger for at vi ikke har oppført oss anstendig? Sannheten er at vi tror så sterkt på anstendighet - vi føler trykket av loven så sterkt - at vi ikke kan holde ut det faktum at vi bryter den, og følgelig prøver å skyve ansvaret fra oss. Nei, og her lurer jeg på om du misforstår. De er ikke tvunget til noe mer enn idag, men til noe mindre enn idag. En mindre betydelig fri vilje (som nevnt). Jeg svarte deg på følgende påstand fra din side: Men det du sier her, er altså at Guds mål med mennesker er at de fritt skal kunne velge å elske ham, ikke at mennesker skal unngå unødig lidelse eller ha gode liv. Dette er ikke hva jeg sa, og det er heller ingen motsetning (slik du fremstilte det som). Altså at det er Guds mål å elske ham, og ikke Guds mål å unngå lidelse eller ha gode liv. Dette understrekes jo også av din neste setning: En gud som er mer opptatt av at han selv skal tilbes enn at menneske har gode liv og unngår unødig lidelse er en gud det er all grunn til å kritisere. Men dette er altså ikke hevdet. Som jeg skrev er det fullt mulig å ha begge deler som mål. Det er jo også hva Jesus oppsummerer som "det største bud"; Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, samt elske din neste som deg selv. (Matteus 22:37-40) Jeg sier at ondskap er en konsekvens av menneskers frie valg, men frie valg innebærer ikke muligheten til å ufeilbarlig velge det Gode. Så selv om et menneske ikke synder, så kan dette menneske synde. Det er altså mulig for et menneske å synde. Eller misbruke sin frie vilje. Også til å påføre andre lidelse. Er du uenig i noe av dette? Altså gitt hva du kritiserer (dvs Bibelens Gud). Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig her? Hvorfor Gud gav oss fri vilje? Fordi det er den eneste tingen som muliggjør envher kjærlighet, godhet eller glede som er verdt å ha (ref Lewis-sitatet). Hvis dette ikke gir mening for deg så kan jeg neppe hjelpe deg, men det gir absolutt veldig god mening for min del, og det synes å være akkurat slik verden også er skrudd sammen. At Gud ønsker at vi fritt skal velge å elske Ham innebærer heller ikke at Gud ikke også ønsker at vi skal være god mot vår neste (eller unngå unødig lidelse eller ha gode liv). Det er ingen motsetninger her, noe du jo sier du er enig i, så jeg skjønner virkelig ikke hva du forsøker å si. At jeg har sagt at Gud kan bruke ondskap og lidelse til noe godt? Hvordan skulle det motsi noe av dette her? Det følger ikke på noen måte såvidt jeg kan se. Jeg mistenker at du ikke leser og tenker ordentlig igjennom det som skrives til deg, og tenker at dette kanskje blir siste innlegg ettersom jeg ikke kan sitte å forklare det samme med teskje igjen og igjen. Og uten at jeg klarer å se utav responsen at du forstår hva jeg skriver, eller at jeg klarer å se hva det er du egentlig lurer på utover det som blir sagt til deg. Selvsagt er ikke mennesker allmektige, men vi kan likevel fjerne eller ihvertfall minske lidelse (også etter en operasjon). Eller fordi vi rett og slett tillater lidelse i folks liv. Som alt nevnt i første innlegget til deg. Men herlighet da mann.. Jeg har jo skrevet om dette i innlegget du siterer fra (selv om du utelot det). Hvis du leser der så slipper jeg å gjenta det. Dette er også en stråmann btw. Jeg har ikke hevdet at lidelse fører til det bedre. Ordet KAN betyr at det KAN føre til noe godt. Ikke at det fører til noe godt slik at "jo mer lidelse, jo bedre". Så dum er jeg virkelig ikke. Noe lidelse kan føre til noe godt/det bedre. Forstår du det nå? Det betyr ikke ALL lidelse. At noe er "unødvendig lidelse" innebærer at man (som menneske) kan skille hva som er nødvendig og hva som er unødvendig. Hvordan vil du gjøre dette uten å være allvitende? Igjen.. KAN føre til noe godt. Om det er så er døden til en liten baby som fører mor og far tettere sammen ved å dele sorgen, eller hva det skulle være. Jeg har også vist til flere skolerte, så du må bare slå opp om du er nysgjerrig på mer. Jeg har ikke kommet med så sterke påstander. Du er nok langt nærmere der. Så det synes heller som du prater om deg selv (men i motsatt forstand); at Gud er skyldig, bryr seg ikke, gjør mye galt etc. Du hever deg jo rett og slett over Gud og dømmer Ham. Da er det du som har bevisbyrden (og husk ditt eget premiss; Bibelens Gud). Jeg er helt enig i at ting kan virke helt unødvendig, men å gå fra det til at det er helt unødvendig har ikke jeg grunnlag for å kunne si. Jeg vet derimot at mennesker har tenkt lignende type tanker før, hvor man trodde så godt om egne evner, men som viste seg å være riv ruskende galt. Nei. Det blir som at du hevder at det kun finnes svarte og hvite sauer, mens du ikke kan vite det. Det kan også finnes andre farger. Nå er sauer en altfor enkel analogi i denne sammenheng. Vi har jo sånn noenlunde oversikt over hvilke farger sauer forekommer i, men dette illustrerer heller mitt poeng (vil jeg si) når du flytter det ut i en langt langt større og mer komplisert verden som du absolutt ikke har forutsetninger for å vite stort om. Dette er jo også direkte Bibelsk; noe Gud forteller Job (som nevnt). Et moralsk problem for Bibelens allmektige Gud er begrunnelsen din (ikke bare en allmektig gud), og så kan du selvsagt ikke sette likhetstegn mellom mennesker og Gud. Mennesker er ikke maksimalt store vesener. Jeg regner med du skjønner at når vi snakker om Bibelens Gud så snakker vi om en allmektig og allgod Gud (det største tenkelige vesen)? Det innebærer at det også er et logisk problem. Hvis Gud er allgod, allvitende og allmektig - hvorfor finnes da ondskap/lidelse? Er ikke det kjernen i hva du klager over? Hvorfor redder han ikke de skipbrudne i nød osv? Hvis Gud ikke er allgod så er der ikke noe logisk problem her, men du hevder jo ikke at Gud ikke er allgod. Du har også hoppet over å begrunne og forklare meg hvordan du vet at noe er galt. Hva godt og ondt er. Hva eller hvem som avgjør og forankrer dette. Før du har gjort det gir egentlig ikke spørsmålene eller anklagene dine mening. Det blir da bare en slags postmodernistisk variant av moral. På lignende måte som trans-aktivistene ikke vil svare på hva en kvinne er, men likevel bruker ordet som om det skulle gi mening. Du skriver derimot noe i et svar til en annen bruker her: Jeg ser ikke noe galt i å selv definere godt og ondt, i hvert fall ikke når man (slik jeg er), klar over at det moralske målet jeg definerer godt og ondt ut fra, er et rent subjektivt moralsk mål (i mitt tilfelle: mest mulig glede og minst mulig lidelse). Så det er DU som definerer godt og ondt? Men dette er selvsagt kun subjektiv moral (som du sier). For du er jo ikke moralens objektive standard for alle skapte vesener, eller? Det er selvsagt ingen som nekter deg subjektive meninger, men slikt har liten verdi om du ikke kan vise hvorfor og hvordan din subjektive mening også har objektiv betydning. Hva du finner glede i... Trenger jeg, Ola eller Kari bry oss med det? Hvorfor det isåfall? Burde vi bry oss om den menneskelige blomstringen til andre mennesker? Hvorfor det? Hva med sadisten og psykopaten som finner glede i å torturere andre? Eller voldtektsmannen som nyter å voldta? Tar de feil? Er det sant? Sannhet er det som korresponderer med virkeligheten, så hvilken virkelighet er det som foranker dette? Objektivt sett. Hvorfor burde vi redde skipbrudne i nød? Hvorfor burde vi bry oss om noen misbruker barn? Dette er dine eksempler. Merk at jeg ikke hevder dette er noe vi ikke burde bry oss om. Bare at du opererer med en ontologisk subjektivt forankret moral i deg selv, men som om denne var objektivt gjeldende (inkludert for Gud). Som blir inkonsistent. Er moralen subjektivt forankret i deg så betyr det isåfall at det ikke finnes noen objektiv moral, men bare din subjektive synsing, men da faller også argumentene dine i sammen. Hvis det bare er "sant for deg" så betyr jo det at det ikke er sant for andre. Så hvorfor bryr du deg da om å hevde disse tingene i første omgang hvis dette kun gjelder for deg, og ikke for andre? Når alt kommer til alt så viser slikt at du ikke egentlig tror at moral bare er en subjektiv "smak og behag"-greie. Ettersom du åpenbart mener at det finnes moral som også gjelder for andre enn deg selv (som i å hjelpe skipbrudne eller barn i nød). De fikk eksplisitt beskjed om dette, og om konsekvensen hvis de likevel gjorde det, så du tar feil. Selv om de kanskje ikke helt forstod hva konsekvensen innebar (antakelig for komplekst for dem til å forstå), så visste de at det var noe de ikke skulle gjøre. De skulle bare stole på Gud, det var alt (altså likt som med Job). Det blir litt som et barn som fint kan lære å ikke ta på varmeovnen, selv om barnet ikke helt forstår hvorfor det ikke skal gjøre det. Noe som muliggjorde at de også hadde reell og betydningsfull fri vilje til å adlyde Gud eller ikke. Hvor de istedenfor valgte å høre på løgneren. Ellers har du utelatt at Gud også visste hvordan en slik "akterutseiling" også kunne reddes (som tidligere nevnt). Jeg leser nok neppe historien like bokstavelig som deg, selv om jeg tar den seriøst. Både jordskjelv, vulkaner og sykdommer fantes nok lenge før dette. Eko-system (som alt nevnt). Igjen en stråmann, men jeg sitter ikke som en sutrekopp og forarger meg over at det hele er Guds skyld. Jeg forsøker heller å glede meg over hva Gud har skapt og livet har å tilby, og tar ansvar for mine egne handlinger, og forventer at andre tar ansvar for sine. Hjelper til når jeg ser andre trenger det osv. Jeg forventer heller ikke at Gud skulle steppet inn hver eneste gang noen gjorde noe galt eller ble skadet. Isåfall ville dette gjort virkeligheten om til et slags spøkelseshus, hvor i det øyeblikket noe ille var iferd med å skje, så kom Gud til unnsetning som en slags kosmisk Supermann. Jeg tror selvsagt også at mirakler forekommer, men ikke som hverdagskost. Samt at det forekommer kamper om våre sjeler på et åndelig plan, noe det er svært vanskelig for et menneske å vite stort om. Men et gammelt indianer-ordtak sier det godt om hvordan man kjenner på ting i sitt indre, og hvordan man kan bruke sin frie vilje: Inside of me there are two dogs. One of the dogs is mean and evil. The other dog is good. The mean dog fights the good dog all the time. When asked which one wins I answer, the one I feed the most. Lidelse finnes helt klart. Om den er unødvendig, og hvor unødvendig den er, det blir en annen sak, men at du har låst deg til enten/eller får bli din sak. Det kommer an på hvilken verden Gud ønsker, med avveininger av hva som er mer verdifullt enn noe annet, og med forbehold om at man ikke alltid kan få i både pose og sekk. Gud har også ifølge Bibelen (som nevnt) skapt andre verdener. Eller andre vesener direkte i "himmelen" om du vil. Altså engler, men også de hadde frie viljer til å gjøre sine egne valg, og noen av dem valgte å følge Lucifer i hans opprør mot Gud (skal vi tro Augustinsk lære). Men det betyr ikke at Gud også kan ønske å skape vår verden, som vil innebære andre typer vesener enn engler. Jeg tror Gud eksisterer, og mener det er gode grunner for å tro det. Gud må nødvendigvis være allgod hvis han er Gud og verdig tilbedelse, slik Bibelen skisserer. Jeg unnskylder ikke lidelse, men finner troverdige nok grunner til å forstå at "det ondes problem" ikke er det siste ord i saken. Det er altså mulig å finne forskjellige typer løsninger til slike problemstillinger, og da blir det viktigere å danne seg et bedre helhetsbilde ved å se på summen av den type argumenter oppimot hva som peker for Guds eksistens.

Da må du gjerne vise dette logisk. Jeg er helt uenig, og finner ikke dine betraktninger her spesielt dype eller som grunn til å mene noe annet. Dette er jo akkurat hva vi har feiret nå i julen. At det ble født oss en frelser. Så kapteinen "steg ned" for å redde alle de skipbrudne. Det er bare å strekke ut hånden. Ja.. ifølge Bibelen (ditt premiss). Akkurat den analogien med et skip i nød illustreres i en sang Elvis holdt kjær. Han ba sine venner og harmoni/støttesangere synge The lighthouse gjentatte ganger. Skal du kritisere Bibelens Gud (premisset du selv har satt) så må du gjøre det på Bibelens premisser. Noe annet blir uinteressant. Det var ingen "falleferdig flåte" de ble plassert på. Alt ble skapt godt (Edens hage), men de lot seg lure og (vel vitende) gjorde de det eneste de fikk beskjed om å ikke gjøre. Som førte til fall. Noen mener at Gud ikke visste dette, men jeg finner ikke det troverdig. Guds allvitenhet innebærer at Gud visste at dette ville skje mener jeg, men viten forårsaker ikke noe. Det var mennesket som valgte etter sin egen vilje. Samtidig visste også Gud at det fantes en redning (som nevnt). Gitt en verden hvor frie individer synder så kunne Gud selv gi sitt liv for vår synd, og slik også demonstrere den største mulige kjærlighet. Dette Bibelske poenget (som også Alvin Plantinga bl.a. viser til) skildres i filmen The Shack: Dermed er dette feil på begge punkt, men løsningen involverer å ta imot den utstrakte hånden. Som igjen bare bringer tilbake til det du siterer fra. Naturen er et økosystem hvor ting henger sammen for å fungere. Fungerte det ikke slik ville verden vært annerledes, men det er sikkert enklest å skylde på Gud for at du finnes i det hele tatt? For dersom verden var annerledes ville også du vært annerledes (eller med andre ord; du ville ikke vært deg). Du kunne med andre ord ikke vært til i en annen verden (akkurat som du er). På lik linje med alle andre. For å illustrere så er du et resultat av en gigantisk lang rekke av hendelser i et miljø som er akkurat som det er. Bare en liten endring kan føre til store forandringer. Dette illustreres f.eks. i filmen Sliding Doors - hvor karakteren får 2 helt ulike liv avhengig av om vedkommende rekker et tog eller ikke. Dette toget kunne i prinsippet blitt erstattet med mye forskjellig. For eksempel av at din steinalder-forelder møtte på en løve en eller annen gang iløpet av livet, eller at han oppdaget en fisk i elva en gang. En fisk som var der akkurat da fordi A, B, C, D etc etc. Eller at noens bestefar fikk en betongkloss over foten under et jordskjelv - som ble grunnen til at hans fremtidige kone stoppet opp for å hjelpe ham, og slik oppstod søt musikk. Slike ting er umulig å si og holde oversikt over for noe menneske, men du vet tydeligvis hvilken verden en allmektig og allvitende Gud burde ha skapt... men skaper Gud X må resten av verden også forholde seg til X. Man får sjelden i pose og sekk ute i virkelighetens verden. Vi sliter med å bare klare å lage et feilfritt IT-system, men en hel verden.. hvordan i all verden skulle et menneske ha noen forutsetning for å si stort om slikt? Som bringer tankene tilbake til Bibelen og Job's bok. Gud forteller ikke Job hvorfor han gjennomgår så mye lidelse, men indikerer at kompleksiteten er for stor for Job til å forstå, og gir istedenfor Job grunn til å stole på Gud mens han gjennomgår lidelsen. Gud står selvsagt bak alt (som skaper), men det betyr ikke at Gud er aktøren som står for at alle steiner detter ned fra fjell. At alle snøskred, jordskjelv, lynnedsslag, hengende istapper, høye bølger eller grantrær som blåser ned ender opp som de gjør. Uansett - samme hva du nevner, så har Gud allerede "steget ned", og tatt del i denne verdens lidelse, og gitt deg muligheten til å ta imot ham. Ihvertfall ifølge Bibelen, hvis vi skal forholde oss til den (som vi jo skal her).

Heisann og godt nytt år! Da har jeg litt tid til å svare deg igjen.. Jeg hoppet da ikke over dette? Jeg skrev bare i korte trekk (siden du tilsynelatende ønsket det). For å omskrive litt, og si det samme på en annen måte, så er det logisk umulig å tvinge noen til å fritt velge noe. Hvis du tvinges til noe så er det per definisjon ikke fritt valgt. Det innebærer ikke nødvendigvis at man er fullstendig fri til hva som helst. For å ha meningsfull fri vilje trengs heller ikke det. Bare nok til å muliggjøre det å være et selvstendig individ. Altså et individ som kan ta ansvar for seg selv, sine handlinger, gjøre veivalg, og det å være istand til å forme egen karakter. Uten frihet så opphører man å være et selvstendig individ i slik forstand. Da er man bundet av tvang eller kausalitet. Man kan forsåvidt unnslippe tvang, kasualitet eller determinisme ved å hevde at man styres av tilfeldigheter (som kvanteprosesser). Da blir det jo ikke "trekk-tvang" (må gjøre X), men heller ikke tilfeldighet innebærer at man har tatt egne selvstendige beslutninger. DU var jo ikke involvert. Ingenting ble valgt av deg, men bare en tilfeldig prosess som du ikke hadde noen kontroll over. Det å gå fra en påstand om at naturlovene er ikke-deterministiske til at de er styrt ved fri vilje blir feil. Ettersom fri vilje krever flere egenskaper enn tilfeldighet og determinisme. Som nevnt krever det eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Enten må Gud tillate mennesker slik type frihet, eller ikke. Da kommer vi inn på hva slags verden Gud ønsker å skape. Hva som er mer verdifullt å ha enn ikke å ha, og lignende. Hvis Gud, hver eneste gang noen tenkte en ond/gal/feilaktig tanke, infiltrerte din frie tanke og styrte den i riktig retning, så er du (i praksis) fratatt din frihet. Som igjen innebærer at det å gi deg slik frihet i utgangspunktet var meningsløst. Skulle du helst sett at verden var slik? At Gud styrte alle og enhver hver eneste gang noen "tråkket feil"? Det ville gjøre Gud til en "puppet-master" isåfall. Noe som også blir uforenelig med all-godhet og kjærlighet (som er den Gud bibelen beskriver og som vi snakker om). Ettersom ekte kjærlighet må være fritt valgt. Derav C.S Lewis sitatet: Why, then, did God give them free will? Because free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having. Det er logisk mulig å forestille seg det du sier. Teoretisk sett er det selvsagt mulig å se for seg verdener hvor mennesker kun ønsker å gjøre det gode. Eksempelet ditt er bare 1 type misbruk av fri vilje. Man kunne nevnt utallige andre eksempler som kunne "løses" ved slik teoretisk forestilling. Til slutt kunne man forestilt seg at man endte opp med at ingen gjør noe galt i det hele tatt. Aldri. At Gud altså skapte mennesker slik at de kun valgte det Gode (med stor G). Altså med egenskapen moralsk perfeksjon. En egenskap som synes å ha sin riktige tilhørighet i et maksimalt stort vesen (Gud). Så om Gud skulle skape vesener som ufeilbarlig alltid valgte det Gode, så ville det i effekt bety å skape en annen Gud. Men det er logisk umulig ettersom Gud ikke har noen årsak (er uskapt/evig), og allmakt ikke innebærer evnen til å gjøre det logisk umulige. Mennesker er heller ikke maksimalt store vesener så her skurrer mye. Altså; det er logisk mulig (som ikke er det samme som metafysisk mulig eller plausibelt) for mennesker å alltid velge det Gode (å aldri synde), men mennesker mangler evnen til å ufeilbarlig velge det Gode. Selv om de ikke synder, så kan de. Man er altså istand til å synde selv om man ikke gjør det. Viljens frihet krever ikke i seg selv friheten til å gjøre ondskap (Gud kan ikke fristes av det onde; Jakobs brev 1:13), men hva gjelder begrensede personer (som mennesker) innebærer frihet til å gjøre betydelige moralske valg nødvendigvis evnen til å velge ondt så vel som godt. Som også vil si at man er istand til å være et selvstendig individ som kan forme egen karakter. Man kan velge kjærligheten eller hatets vei. Fortelle sannheten eller lyve. Være utro eller trofast. Stjele eller betale for seg. Tilgi eller mure seg stadig sterkere inn i en festning av bitterhet osv osv. Jeg har ikke påstått at jeg kjenner Guds indre ønsker som om jeg var et allvitende vesen. Jeg går utifra Bibelen (et premiss du har satt selv). Hvor du hevdet at det er Guds feil, at Gud ikke bryr seg, og til og med hever deg over Gud (sitat: "mye Gud gjør som er galt..") som om du var den moralske standarden også Gud måles oppimot. Det har du naturligvis fri vilje til. Jeg skrev i første svar til deg at "DERSOM Guds høyeste ønske er at flest mulig oppnår frivillig frelse...". Det er et premiss jeg bygger argumentasjonen på også i videre svar til deg, og det er ganske enkelt å finne dekning for dette i Bibelen. Å besvare det med at jeg da hevder å kjenne Guds indre ønsker blir ja.. merkelig for å si det mildt. Det er ingen motsetning mellom disse 2. Det er mulig å ha flere mål, men hvor hovedmålet er "to glorify God and enjoy Him forever" som The Westminster Shorter Catechism sier. Hvis det er godt for mennesker å tilbe Gud, er det noe problem da? Du står fritt til å avstå. Men Gud er ikke en slags "ånden i lampen" som man maner frem ved korrekt gnikking for å få sine ønsker oppfylt. Du må leva ditt liv sjøl, men eg vil leva med deg... som Bjørn Eidsvåg synger så fint. En analogi for å vise at også vi tillater lidelse i folks liv for å (forhåpentligvis) oppnå et høyere gode, men verden burde, ifølge deg, heller vært slik at Gud kom for å redde dagen til enhver tid? Som om Gud var din tjener (eller som "ånden i lampen"). En slik verden ville være rar, meningsløs (hvorfor bry seg om at ting kan ha konsekvenser hvis Gud bare fikser biffen uansett?) og manglet verdifulle ting som allerede nevnt; "..setter oss istand til å forvalte ting selv på en god måte og muliggjør det å kunne utvise godhet, kjærlighet, omsorg, heltemot og andre dyder som gir mening og verdi til tilværelsen og våre liv". Så er det jo også sånn at Gud også helbreder (ifølge både Bibelen og en rekke mennesker som opplever slikt). Noe også Jesus og hans følgere gjorde, men vi vet ikke når og hvordan slikt skjer. Gud (i Bibelen) har ikke lovet at verden er en slags evig "lykke-trip", fri for all motgang, sorg og lidelse, men Gud steg selv ned og tok del i lidelsen ved å ofre seg for vår skyld. "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." - Johannes 3:16. Du trenger ikke tro det, men det er hva Bibelen sier (som er premisset du satte). Hvor i all verden har jeg hevdet at all lidelse er til det bedre? Lidelse og ondskap er ikke bra. Det er ikke hva jeg har sagt i det hele tatt. Jeg har ikke hevdet at det er nødvendig noe sted. Jeg har hevdet at det er en konsekvens av verden vi lever i. Som Gud også kan bruke til noe godt, og som også vi er istand til å kunne utgjøre en forskjell i. En verden hvor menneskets frie vilje ikke er den eneste frie viljen som er blitt skapt. Dette tilhører også Bibelen, og noe du derfor må forholde deg til skal du kritisere den på dens egne premisser (som du jo sier du gjør). Hvordan skal jeg svare på det? Jeg er ikke allvitende og vet hverken hvem din mor er eller hvilke smerter hun led av. Jeg sier at smerte er nyttig fordi uten smertereseptorer kan man fort bli uforsiktig, ødelegge kroppen sin, og i verste fall dø. At noe er nyttig betyr ikke at det ikke kan gjøre vondt. Jeg sier heller ikke at vi ikke skal gjøre noe for å avhjelpe noen som lider (tvert imot!). Eller burde vi ikke kjent smerter på kroppen i det hele tatt? Hvordan skal jeg vite det? Man kan lære mye av både smerte og lidelse. "What doesn't kill you, makes you stronger" er eksempelvis et kjent visdomsord. Det betyr ikke at jeg vet hva din mor, eller du, skulle ha lært av slikt. Neida. Du kommer med en rekke stråmenn og ting som skal vekke emosjonelle følelser. Ja, lidelse og ondskap (relatert til Gud) er emosjonelt vanskelig (som alt nevnt), men anses ikke lenger for å være noe logisk problem. Nei, jeg sier at det er en konsekvens av verden vi lever i. Og rent logisk kan du sette all mulig lidelse oppimot en uendelig/evig gevinst, og uansett hvordan du kvantifiserer "noe" tidsavgrenset oppimot uendelig så er uendelig uansett uendelig mye større enn et hva som helst "noe". Så Gud kan altså kompensere for hva som helst i all evighet. Pascal sier det slik: Everlasting joy in return for one day's effort on earth. Selv om Jesus gikk rundt på jorden og helbredet syke, gav blinde synet tilbake, fikk lamme på beina igjen, stumme til å tale igjen, mettet sultne, forsvarte undertrykte, vekket døde til live igjen, gjenoppstod selv fra de døde, og drev ut onde ånder - så var selv ikke det nok for flere av dem. Tvert imot anklaget de Jesus for det, men merk at de ikke anklaget ham for lyve om noe han ikke hadde gjort, men for å gjøre dette på feil dag eller i kraft av Djevelen (Matteus 12). Nokså lignende historier er en gjenganger i det gamle testamentet, hvor Gud redder og hjelper, men mennesket faller likevel fra. Igjen og igjen og igjen. Moses ledet folket ut av slaveri, men selv etter å ha opplevd alle miraklene begynte de likevel å tilbe en gullkalv ute i ørkenen. Stråmann igjen. Jeg har ikke sagt at det kun venter en belønning senere. Tvert imot har jeg sagt at man har ansvar for egne handlinger og muligheten til å gjøre noe for å motvirke ondskapen og lidelsen. Altså i tillegg. Akkurat slik Jesus eksemplifiserte gjennom sitt liv og virke, samt sin død og oppstandelse.

Nå ser jeg ikke helt hvordan det jeg har sagt skulle være negativt. At man har ansvar for egne handlinger, og mulighet til å gjøre noe for å motvirke ondskap og lidelse er da ikke negativt, men det meste kan misbrukes. Så det samme kan du si om hva som helst av ideologi, inkludert ateisters verdenssyn, forklaringer og begrunnelser for å bare stå opp om morgenen å gjøre noe i det hele tatt. Selve ideen om at vi ikke skulle ha fri vilje er i seg selv negativ, og har samfunnsskadelige konsekvenser. Selv ateister som Daniel Dennet vet det: Det er ikke bare kristen tro som har å gjøre med ondskap og lidelse. Ondskap forsvinner jo ikke om man har et annet livssyn. Kristen tro forkynner derimot at kjærligheten har overvunnet ondskapen. Sannheten setter fri. Rettferdigheten vil seire. Hvilket håp kan en ateist gi til den som ligger for døden? Eller til den som har mistet sitt barn? Mye av dette går på et emosjonelt plan, det er riktig, men ikke bare det. Det er jo positivt om Gud kan være psykologisk støttende. Samtidig er det heller ingen motsetning mellom det og at Gud også er en objektiv virkelighet, som isåfall betyr at meningen med livet også har objektiv betydning. ...even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins -- all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built. Unless you assume a God, the question of life's purpose is meaningless. - Bertrand Russell

Jeg prøver bare å forklare litt ordentlig, Selv foretrekker jeg det, men skal prøve å være kortere. 1 Fri vilje innebærer (som nevnt) eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Hvis du tror Gud styrer ens ønsker så besvarer CS Lewis dette slik: God created things which had free will. That means creatures which can go either wrong or right. Some people think they can imagine a creature which was free but had no possibility of going wrong; but I can't. If a thing is free to be good it is also free to be bad. And free will is what has made evil possible. Why, then, did God give them free will? Because free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having. Det er logisk umulig å tvinge noen til å fritt velge noe. Gud ønsket selvstendige, frie mennesker som ønsket å følge Ham av egen vilje, ikke "roboter" som fulgte ham fordi de var "programmert til det". Det hadde jo ikke vært noe poeng i at Gud skulle spørre "Elsker du meg?", hvorpå Han trakk i trådene og mennesket responderte "Ja Gud, vi elsker deg". Elsker man noen tillater man dem frihet. Gud elsker alle, og ønsker at alle skal motta frelse, men om man fritt velger å avvise Ham, på tross av Guds forsøk på å redde en, så står man fritt til det. Gud kan gi folk ønsker, men premisset i hele greia er at Gud er allgod, og er ikke som en "puppet-master" som tvinger. Man er et selvstendig individ som er istand til å forme egen karakter. Så at du ikke har hatt noe ønske om å voldta (likesom de fleste) misser poenget. De fleste ønsker å gjøre godt, samt avstå fra å gjøre galt, men kjenner samtidig på fristelser av ulike varianter, og faller likevel av og til for fristelser til tross for at vi vet bedre. 2 Det ondes (eller lidelsens) problem er normalt sett ansett som et logisk problem. Det er hva jeg adresserer når jeg skriver om at lidelse kan frembringe noe godt. At det er et emosjonelt problem er jeg helt enig i. Sykdom og alderdom medfører vanligvis lidelse, men slik fungerer en fysisk verden som vår. Den er i konstant endring, og ingenting varer evig. Derimot er vi gitt evner og muligheter til å gjøre noe med lidelsene. Gud kunne sikkert gjort ting på utallige måter, og kan for alt vi vet også ha skapt andre verdener, men det betyr ikke at også denne verden er verdifull. De fleste tar (som nevnt) ikke sitt eget liv. Samtidig kunne du bare eksistert (som deg) i denne verden. Hadde verden vært annerledes ville heller ikke du vært nøyaktig som du er. Så er det faktisk også sånn at fysisk smerte er nyttig. Det er bra at man kjenner at flammen brenner, slik at man er forsiktig og ikke ødelegger hånden sin når man behandler ild eller varme overflater. Og uansett, til syvende og sist, så kan Gud kompensere for all mulig lidelse noen har vært igjennom. Fordi Gud er Gud, og er noe du også finner i budskapet fra Jesus og hans virke, som overvant døden og ondskapen. Jeg har reist på juleferie nå, og hadde ikke intensjoner om en lang diskusjon. Jeg vet også at du vet du kan finne mye mer om dette andre steder (som her), så jeg ønsker deg heller bare god jul og godt nyttår. Alt godt 😊

Hvis mennesket er skapt med fri vilje så nytter det lite å klandre Gud for hvordan man utøver sin egen frie vilje. Her er det mange innbakte premisser. "Det finnes så utrolig mye UNØDVENDIG lidelse". Hvordan vet du det? Er du allvitende? Kan det ikke komme noe godt utav lidelse? Dersom Guds høyeste ønske er at flest mulig mennesker oppnår frivillig frelse så er det ikke nødvendigvis slik at flest mulig gjør det UTEN å ha opplevd motgang, sorg eller lidelse. Faktum er at i mange tilfeller så tillater også vi lidelse i en persons liv for å frembringe noe godt, eller fordi vi har tilstrekkelige grunner for å tillate det. Enhver forelder kjenner til dette. Det kommer en tid når en forelder ikke lenger kan beskytte sitt barn fra hver eneste ting, og andre tider når disiplin må benyttes - for å lære barnet å bli modent, ansvarlig, selvstendig, voksent. Andre ganger kan smerte og lidelse både være nødvendig og moralsk riktig for å til slutt oppnå et høyere gode. F.eks. leger som skjærer i folk som kommer til å slite med smerter etter operasjonen (eller det som verre er), men som forhåpentligvis blir helt friske til slutt. Eller kreftmedisin hvor det er en kost/nytte-vurdering. Gud kan tillate lidelse i våre liv av lignende årsaker - for å oppnå noe godt. Det kan altså finnes lærdom i lidelse. Brent barn skyr som kjent ilden. Irenaeus argumenterte langs slike linjer. En form for Aristotelisk dydsetisk tilnærming som gjør det mulig for mennesker å vokse og utvikle seg i karakter, visdom og dyd. Dette har i nyere tid blitt videreutviklet av John Hick. Ofte når vi lider som mest at vi lengter og søker etter trøst, håp og svar. Mange forandrer seg og sin livsstil radikalt etter slike hendelser. De opplever at det var vendepunktet i sitt liv - hvor de i ettertid setter mer pris på livet og meningen med det. Så Gud kan altså ha moralske tilstrekkelige grunner for å tillate lidelse i verden. Hvis Gud f.eks. skaper vann slik at du bl.a kan drikke, så er det en god ting, men vannet som slukker tørsten din kan også ende livet ditt ved drukning. Flammen som varmer deg, kan også brenne deg o.l. Så, det er altså en mulighet for at det du er avhengig av for å leve også kan bli din verste fiende (å få i både pose og sekk er ikke alltid gjennomførbart). Dersom også kompensasjonen man til slutt oppnår kan gjøre opp for lidelsen så synes heller ikke dette urimelig på noen måte. Det man egentlig gjør ved å si at Gud ikke kan eksistere som følge av ondskap er å sette seg i en bevisbyrde for å vise at det finnes en mulig og gjennomførbar verden som Gud kunne ha skapt, som innehar mindre lidelse, men hvor minst like mange oppnår frivillig frelse. Om du med ikke-menneskeskapt lidelse mener naturlig lidelse forårsaket av lynnedslag, sykdommer, jordskjelv, ville dyr, oversvømmelser etc, så vil jeg si at slike ting er moralsk nøytrale. Det er naturens gang. Et økologisk system som fungerer som en "circle of life". Et lynnedslag har ingen moralsk intensjon om å treffe deg i hodet. Ei heller et jordskjelv eller en tsunami. Det utløses av naturkrefter uten moralske aktører som "trekker i trådene". Skulle Gud steppet inn for å "redde dagen" hver eneste gang så ville ting egentlig opphørt å gi mening, og folk ville sluttet å bry seg ettersom Gud bare kommer til unnsetning og fikser opp uansett. Så hvorfor passe seg for flammen? Gud sørger vel for at "jeg ikke brenner meg"? Hvorfor forlate fiskebåten og dra inn til land ved tordenvær? Gud sørger vel for at "lynet ikke treffer meg"? Etc etc. Og ville dyr myrder ikke. De dreper for mat og instinkter som overlevelse eller for å beskytte sine unger. De har ikke moralsk forståelse som oss. Ville dyr holder også overpopulasjon i sjakk. For mange rovdyr f.eks, og du står i fare for å utslette andre arter som lever av insekter. Som igjen kan føre til at du får for mange insekter. Som igjen kan føre til at vegetasjon og planteliv blir spist opp av insekter. Som igjen kan føre til sult-katastrofer etc. Dette er det eksempler på fra historien også. Mao beordret folk i Kina ut på åkre for å jage bort fugler som forsynte seg av avlingene. Noe som førte til at insekter spiste opp avlingene. Som igjen førte til at millioner av folk døde av sult. Syke dyr holder også ting i sjakk på lignende måter. Sykdom styrker også immunforsvar og gen-pool, men naturkrefter og bakterier som følger naturlover står det ikke moralske og ondsinnede aktører bak. Det er gammel overtro. Det er ikke djevelen som sitter å trekker i tektoniske plater i jorden og som forårsaker jordskjelv. Det er ikke Tor som rider i skyene og skaper lyn og torden. Høstens dårlige avlinger skyldes heller ikke for lite ofring til gudene osv. At vi derimot har egenskaper som fornuft og en moralsk forståelse som setter oss istand til å forvalte ting på en god måte. Det er et gode som gjør det mulig å utvise godhet, kjærlighet, omsorg, heltemot og andre dyder som gir mening og verdi til tilværelsen og våre liv. Dette ansvaret er vi gitt ifølge 1. Mosebok (skapt i Guds bilde.. være fruktbare og bli mange.. fylle jorden og legge den under dere.. råde over fiskene, fuglene og alle dyr.. mennesket innsatt i Edens hage for å dyrke og passe den.. navngi dyrene osv.. Man gave name to all the animals som Bob Dylan sang). Det ironiske er at (enkelte) ateister klager samme hva. Hvis Gud gjør noe for å stanse ondskap/lidelse (som det er mange eksempler på i Bibelen) så er han en slags tyrann som blander seg inn i menneskers frihet eller noe sånn. Gjør Gud derimot ikke noe så neglisjerer han ondskap/lidelse: Dersom en virkelig ond "gud" styrte verden ene og alene, så har du et annet problem; Et omvendt "det ondes problem". Altså et "det godes problem". Det er jo veldig lett å tenke seg en absolutt ond eller ihvertfall mye verre verden. Som ville gitt mening om gud var ond og kunne utøve "allmektig ondskap" dagen lang. Altså har vi ikke bare "det ondes problem" for en god Gud, men tilsvarende "det godes problem" for en antatt ond gud. Verden er f.eks. ikke så ond at flertallet velger å ta sitt eget liv. De fleste synes å være sånn noenlunde tilfreds med tilværelsen. Uansett så er det opptil hvert enkelt menneske å respondere enten positivt eller negativt ifht Gud ifølge Bibelen. Å bruke sin frie vilje til å ta ansvar for å ikke gjøre det onde, men det gode, samt ta imot eller avvise Jesus. Fri vilje betyr ikke at man ikke har behov, instinkter, lyster etc. Det innebærer bare at man har eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Om du tror at du er determinert blir din sak, men jeg opplever at jeg helt og holdent kan velge å spise bare 4 pizzastykker, istedenfor 7 (selv om det kan være vanskelig når det smaker så godt). Velge å begynne å røyke, eller avstå. Velge å svare deg her, hvordan jeg svarer, eller avstå. Velge å være utro, eller trofast. Velge å stjele et par briller i butikken, eller betale for meg. Velge å lyve, eller fortelle sannheten etc etc. Å ha slik frihet innebærer å være moralsk ansvarlig, men hei så mye enklere det ville være å hevde at jeg egentlig ikke er ansvarlig for mine handlinger: Det er bare min natur som jeg ikke har kontroll over, eller Gud, sin feil. Synd er et religiøst begrep ja. Dypest sett det å bygge sin identitet på alt annet enn Gud, men man står altså fritt til å avvise Gud. Men mennesket blir ikke noe mindre "religiøst" av den grunn. På meg virker det som om mennesker har et grunnleggende sterkt behov for religiøse forestillinger, eller er disponerte for dem, men når samfunn etterhvert bytter ut kristendom så erstattes den bare med noe annet. Idag typisk troen på den postmoderne relativismen, multikulturalismen, selvhevdelse, eller "guden" kalt klimaendringer. Men denne postmodernistiske religiøsiteten mangler budskapet om frelse, nåde, tilgivelse. Det er dommedag fra ende til annen, som gjør folk både frustrerte, håpløse og aggressive. Man står også fritt til å hevde moralsk subjektivisme ("jeg avgjør hva som er riktig og galt"), men absurd nok likevel hevde at dette ikke bare gjelder en selv, men også andre. Ja, åpenbart til og med Gud. Hvordan vet du det er galt? Hva gjør at det er galt (eller rett)? Hva er rett og galt, ondt og godt, og hvorfor? At du liker eller ikke liker noe?

Coleman Hughes er fantastisk!

Det er egentlig nokså uinteressant å svare på stråmenn og annet vas du skiver, da du kunne funnet svar i alt av lenker vedlagt. Men kort... 🤨 Hva er relevansen til hva du siterer? Når ble noen barn tvunget inn i noen roller? Er det lærere med kjeppen fra 50-60-70-80.. år siden du prater om? Tips: Les lenker i innlegg du siterer. Det er derfor de er der. Bullshittet "..å ta hensyn til hvordan barnet selv føler og identifiserer seg" har lite med saken å gjøre. Det er null problem at andre kan føle seg akkurat som de vil, kle seg, sminke seg etc. Det betyr derimot ikke at følelser avgjør objektiv virkelighet og fakta, eller at andre skal måtte føye seg for hva noen måtte føle på tvers av objektiv virkelighet og fakta. Tviholde på hva? Sannhet? Objektiv virkelighet? Vitenskapelig metode som bl.a. skal renske bort subjektive bias? Lurer du på hvorfor det er viktig å holde fast ved? Det er (igjen) lagt ved et hav av linker til mer info om slikt. Eureka! Det nytenkende kampropet der må du vel nesten få en Nobel for? Selv om noe gammelt KAN være forkastelig så betyr ikke det at det alltid er det. Eller at all endring og nytenkning er til det bedre. Slike generelle "slagord" har særdeles liten verdi. Hva tenker du på spesielt (relatert til hva du siterer selvsagt). Har du noe konkret å si til hva som er skrevet i det hele tatt? Bortsett fra stråmenn, slagord og annet gjenkjennelig vas? Til en viss grad ja. Hva er poenget? Lever du 50-100 år tilbake i tid? Sitter du fast der? Er det hva brevet til faren handler om? At det finnes noen ytterst få som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn? Prøv igjen, og les gjerne om Motte-and-Bailey før du svarer. Hint; det er umulig å skifte kjønn, samme hva man måtte føle. Og problemet er heller ikke å bruke rundt 10 minutter (ja mer trengs faktisk ikke) på å fortelle barn at det finnes noen få som føler og identifiserer seg som noe annet enn sitt biologiske og objektivt verifiserbare kjønn. Men det er fullt mulig å forvirre barn (og åpenbart også voksne) med radikal, skeiv og såkalt kritisk kjønnsteori, postmodernisme og pseudovitenskap. Hoho. Hva tror du? Nei, beklager, dumt spørsmål.. Selv om et barn ikke skulle vanke i dine kretser betyr ikke det at barnet er skjermet fra omverdenen vet du. Jeg har selv aldri møtt en eneste transperson. Ei heller noen jeg kjenner. Er vi alle avskjermet fra omverdenen, mens det er du (og likesinnede) som nylig har krabbet ut av Platons hule og sett lyset? Nei. Hvis man ikke pent bukker og neier for radikal kjønnsteori og subjektiv synsing så må man vel fratas sitt barn, eller hva? Vi er kanskje der snart med maktmiddel av typen som politikerne skal stemme over nå. Men husk! Ingen skal tvinges til noe som helst. Trusler om flere års fengselsstraff er jo ikke noe tvangsmiddel. Hvis det var så, kunne man uansett alltids bare definere seg bort fra det. Vipps done!

+ Siden det siterte skapte sånn leven (og åpenbart traff en woke nerve), så følger jeg opp med 2 aldeles fortreffelige artikler av Andreas Hardhaug Olsen. De bør leses i sin helhet, men jeg har trukket ut noen deler i sitat-boksene. Den første artikkelen omhandler arbeidernes åndelige herskere: Bak den intellektuelle venstresidens bekymring for feil språkbruk ligger en forakt for samfunnets vareprodusenter, som har lange historiske røtter: Denne artikkelen ble besvart av Audun Lysbakken hvor han klager på debatt om woke. Som igjen fikk tilsvar fra Andreas Hardhaug Olsen; En importert kulturkrig? Audun Lysbakken vet visst ikke hva woke er. La meg forklare: Lysbakken innrømmer deretter at mye av hva Olsen tar opp er nytt og ukjent for ham. Pernille Dahl Johnsen kommenterer at; hun etter nettopp å ha debattert med to debattanter fra min gamle venstreside, om to ulike woke-temaer (nytale og radikal kjønnsteori), blir jeg igjen slått av hvor mye bedre høyresiden kjenner venstresidens tankegang, verdisyn, målsetninger og prioriteringer enn omvendt - hvilket jo også skal være dokumentert i studier flere ganger. Det finnes enormt mange på min gamle venstreside som - i likhet med meg selv inntil jeg våknet da jeg fikk barn for 11 år siden befinner seg på 50-60-70-80-tallet: De tror oppriktig at meningsmotstanderne er noen slags kalkulatorpartistemmende, empatimanglende, gammeldagse-kjønnsroller-etterstrebende, reaksjonærkristne og fascistnarrativslukende ignoranter som det er deres oppgave å opplyse.

Hva gjør at Bank id brikke gir mer jobb? Svindel? Hvordan da? Såklart hvis man gir fra seg/blir lurt fra seg koden så er det et problem, men det burde man være på vakt for. Sikkert en del eldre som sliter litt mer der. Jeg kommer aldri til å bruke annet enn kodebrikke. En app kan hackes. Biometriske data leverer jeg ikke fra meg til private selskaper. Kodebrikke har ingen av de risikomomentene. Så da gjelder det bare å ikke la seg lure av svindlere. Null problem for min del.

Et stort problem er illiberalisme ja (på flere måter). Det største og hovedproblemet er det Hjernevask-serien til Harald Eia forsøkte å rydde i for en 10-12 års tid siden; Universitetsmiljøer. Det er hovedsakelig hva jeg kritiserer, fordi det er hovedkilden.

Hva er det du babler om? Var vel ikke noe vagere enn du var (..litt som religion..). Herlighet. Det bryr meg fint lite om jeg "tråkker på" noen autoritære tær. Jesus "tråkket" i sin tid på tærne til regel-rytterne som John Cleese parodierer i lenken du fikk. Mens Luther "tråkket" på autoritære tær i sin tid. Jeg har "tråkket" nok av tær i egne kretser for å si det sånn (i begge retninger), men prøver forsåvidt å svare ordentlig og seriøst samme hvem jeg prater med (så lenge vedkommende gjør seg fortjent til slik respekt ihvertfall). Religiøse eller ei.

Hæ? Var 10 ord for mye å svare deg med?

Det har mange likhetstrekk med dogmatisk og autoritær religion ja.

Ja. Når jeg nevner grooming så tenker jeg på i retning av hva James Lindsay sier. En manipulering av barn - ikke for å oppnå seksuell aktivitet der og da med barna (selv om noen kan gjøre det også), men en Maoistisk tilnærming hvor man destabiliserer barns identiteter og fjerner dem fra gammel kultur, vaner, skikker, og måter å tenke på, og introduserer nye - for eksempel gjennom bruk av nevnte Drag-Queen-story-hours som en tilnærming til utdanning designet rundt å bruke tilstedeværelsen av en drag-queen (som man nå kan ta studiepoeng i) foran barn som en pedagogisk tilnærming inn i skeiv teori/queer theory, skeive måter å være på, og det å leve skeivt. Innpakket som noe "familievennlig", og noe som skal skape empati for undertrykte LGBT'ere, men hvor man mer utnytter sårbare mennesker som en slags menneskelige skjold for en skeiv Marxistisk grooming-operasjon. Straks slike sårbare mennesker ikke er til bruk for agendaen lengre (som man ser med de-transere) så møtes de ikke lengre med empati, men med frastøtelse og sensur. Så sårbare transpersoner som lider av kjønnsdysfori, de trenger den hjelpen de kan få (og som Rikshospitalet har tilbudt i flere ti-år). Mens aktivist-miljøer på universiteter er mer opptatt av å trenge inn i folks/barns hoder for å ommøblere objektiv virkelighet til et subjektivt idê-univers med en "identitet uten essens" (essensialisme eller substans versus sosialkonstruktivisme, se her for mer) slik at "whatever floats your subjective boat" er like bra som hva som helst. Queer er hva enn som står i strid med det normale, det legitime, det dominerende, og it cannot go too far (Lindsay kan være kompleks og vanskelig å forstå. En av hans beste og samtidig korte/mest komprimerte innlegg er dette). Her forteller Lindsay hvordan de selv beskriver det. Noe han fortalte om på BBC, men som BBC skal ha nektet å sende. Lindsay parafraserer og siterer fra en såkalt "forsknings"-artikkel (Drag pedagogy) som påstår (i Lindsay's ord) at "it's very important that we uncover that the stated intentions of Drag Queen Story Hour are openly to lead them into "a preparatory introduction into alternate modes of kinship." Characterized by family as a wink wink code for "queers you meet on the street." That's their words. If I can't call that grooming I'm not exactly sure what to call it." Dette ble publisert i et 2020-utdanningstidsskrift (Curriculum Inquiry). I artikkelens sammendrag leser vi: This article, written collaboratively by an education scholar and a drag queen involved in organizing DQSH, contextualizes the programme within the landscape of gender in education as well as within the world of drag, and argues that Drag Queen Story Hour provides a generative extension of queer pedagogy into the world of early childhood education. Slikt har allerede Norske foreldre klaget på (nettsiden er nå tatt ned, men den var tilgjengelig i mars i år) : Hvordan er dette mulig? Via å skaffe seg maktposisjoner i høyere utdanningsinstitusjoner (fra hvor det drypper ned på samfunnet; Jordan Peterson kort-versjonen). Hvor man erstatter objektivitet og pålitelig vitenskapelig metode med subjektivitet, social justice, språk og egen agenda; skeiv teori og pseudovitenskap (og man er ikke interessert i åpen debatt med fagpersoner som kan sine saker; ..because that would be devestating to my case). Å unngå åpen offentlig dialog er en del av strategien. Da rensker man også unna innen høyere utdanningsinstitusjoner for irriterende motstemmer som ikke bøyer kne (lignende det nevnte Lukianoff snakker om ifbm McCarthyismen på 50-tallet). Samt bruk av ulike mekanismer som ekvivokering og motte-and-bailey. Edit: La til lenke til rykende fersk og aktuell artikkel: Om det er dette som er «høyere utdanning», melder jeg pass. Noen utdrag: I første seminar på mastergraden min i religionsvitenskap ved NTNU ble vi bedt om å ta en håndsopprekning på hvor vi sto i den epistemologiske diskusjonen om «essensialisme» versus «sosialkonstruktivisme». Førstnevnte kan sies å omhandle ideen om at det er en «essens» der ute vi forsøker å gripe med ordene våre, mens «sosialkonstruktivisme» i større grad omhandler at ordene og deres betydning er konstruert, snarere enn å peke på en objektiv realitet. Personlig mener jeg universitetet er bygget på et premiss om objektiv realisme. Vi møtes i forelesninger eller kollokviegrupper for å diskutere noe. For å bli klokere på noe. Vel, hva er dette «noe» vi ønsker å belyse? Om det ikke er en objektiv realitet der ute som vi antar at vi kan bli klokere på gjennom diskurs, hvorfor skal vi i det hele tatt møtes? Og hva er det sensor bruker som referansepunkt i rettingen av en eksamen, om det ikke er en objektiv virkelighet? Tidligere var denne objektive realismen et underliggende premiss for hele akademia. Uenigheten omhandlet i større grad hvem som hadde den beste beskrivelsen av den gjeldende virkeligheten. Man var uenig i hvem som forsto Shakespeare eller Heidegger best, men alle var enige om at det var noe å forstå. Nå er denne ideen fullstendig forkastet. I alle fall innenfor religionsvitenskap. Resultatet blir at vi aldri studerer religiøse tekster, institusjoner eller ritualer i seg selv. Alltid skal det, slik Hicks alluderer til i sitt sitat, studeres fra en historisk, politisk eller økonomisk kontekst, gjerne med undertrykkelse som motor i analysen. ...i dag har jeg gitt beskjed til NTNU om at jeg avslutter min mastergrad. På mange måter en forferdelig dårlig idé, da mine fremtidige yrkesplaner i var predikert på å få ferdig masteren. Men jeg har fått nok. Jeg er ferdig med å tilpasse meg en institusjon som ikke anerkjenner mitt epistemologiske standpunkt. Om det er dette som er «høyere utdanning», tror jeg at jeg melder pass. Her er også mereologi og Theseus ship verdt å kjenne til.

Et "Nei" hadde egentlig vært like usant som et "Ja", men nyanser er ikke for alle. Spesielt ikke for folk opptatt av svart/hvit renhets-tenkning og andres wrong-think.

Tenker du det er et meningsfylt spørsmål? Til hva? At jeg skrev følgende? : Danby Choi har samlet mer enn nok beviser (også fra Norge) i sin bok Kanseller meg hvis du kan. Det er 1 setning i en lang tekst (og fungerer egentlig bare som en avsporing for å distrahere bort fra hva som skrives - til din opplysning om du ikke avslører slikt selv). Men for å si noe om setningen så er den et eksempel til en kilde for bevis på at kanselleringskultur er kommet til Norge. Både jeg (og Choi) var klar over det lenge før han skrev boken sin. Choi har selv skrevet og publisert om det ene etter det andre i noen år før han laget bok om det. Jeg har ikke bare lest hva Choi har vist til, men også en hel haug av andre (både i inn- og utland). Flere av dem listet opp i innlegget, og jeg har selv vist til mange eksempler på dette forumet (som det bare er å gå i historikken min å finne om du vil). Her er ett av litt nyere dato fra Choi selv. Tenker du det er noe galt med påstanden; "Danby Choi har samlet mer enn nok av beviser i sin bok" - hvis det er slik at jeg ikke har lest selve den konkrete boken? Hvorfor det? For å svare helt konkret så har jeg ikke lest hele boken, men lest/hørt utdrag fra boken fra opptil flere pålitelige nok kilder, lest anmeldelser, og lest/hørt hva både Choi selv og andre har sagt over flere år, og gjenkjenner nesten samtlige eksempler som vises til her bl.a. Så jeg kan gjerne vedde 100.000 kr på at det er mer enn nok av beviser for min påstand i Choi's bok om du ønsker å ta det motsatte standpunktet? Altså at man "ikke finner et eneste eksempel i Choi's bok." (som var Snikpellik's standpunkt - men han fant (såklart) eksempler som passer hans egen agenda (om du ikke avslører den selv); det vil si dårlige eksempler fra Choi (som skal spore av fra poenget, sverte Choi m.fl., og fremme det han selv finner stuerent og fortreffelig, som er nøyaktig hva innlegget jeg skrev går ut på - noe han likte såpass dårlig at han måtte finne på noe). Og til tullballet hans om blokkeringsfunksjon.. Jeg blokkerer ikke folk fra å ytre seg, men har brukt såpass mye tid på å diskutere med slike folk over lang tid at jeg gjenkjenner lusa på gangen etterhvert, og derfor ikke gidder å kaste bort ei kalori til på slikt vas (som det er). Han kan pese i vei alt han gidder for min del, men jeg har bedt ham ikke kontakte meg igjen. Om han ikke vil forholde seg til slik normal høflighet får være hans business, men svar får han uansett ikke.

Det tåpelige "nei, jeg har ikke sagt noenting jeg". Latterlig! Slikt vås gidder jeg ikke mer av. Det er omtrent like meningsfullt som om jeg hadde svart "bææææ" tilbake til deg. Og nei.. det er ikke alt jeg er enig med Danby Choi om - selv om han setter halen på grisen temmelig nøyaktig hva gjelder kanselleringskultur og woke. Og nei, jeg har nøyaktig NULL interesse av å disktuere det i nøyere detaljer med deg. Vennligst ikke siter meg igjen!

Det tok 2 minutter, og så ble innlegget bekreftet . Danby Choi (og hans besetning) har skrevet om fenomenet, og vist til eksempler over flere år. Jeg har vist til mange av dem her inne (inkludert i flere av lenkene som det er lenket til i innlegget du siterer), men "neida, woke og kanselleringskultur finnes ikke.." . Ante det jo fra før, men det får være spikeren i kista for å høre på hva du sier rundt slikt er helt meningsløst.

Hørte idag podcast med Greg Lukianoff og Rikki Schlott vedr kulturkrig, kanselleringskultur og woke generelt. Lukianoff (som bl.a. har medforfattet bok med Jonathan Haidt) sa noe interessant relatert til hvordan kanselleringskultur er nå kontra tidligere tider, og nevnte spesifikt McCarthyismen. Den har blitt brakt opp en del ganger i denne forbindelse, som her av @knutinh. Det interessante Lukinaoff sier relatert til dette er: We don't see the kind of numbers of professors fired in the last.. You know we mark cancel-culture beginning around 2014. We don't see the kind of numbers of professors fired during cancel-culture since the 1950's in the USA. There's nothing even close. About twice as many professors than the standard estimates of McCarthyism.. so people saying it doesn't exist is just crazy. Akkurat det samme (i litt ulik skala) kan sies om vestlige land forøvrig. Å hevde at kanselleringskultur ikke eksisterer er så dumt at det ikke engang er verdt tiden å prate videre med folk som kommer med slike påstander. Danby Choi har samlet mer enn nok beviser (også fra Norge) i sin bok Kanseller meg hvis du kan. Så dette er kommet fra over dammen og beveger seg også i Norge. Når det snakkes om slikt så er det gjerne en eller annen gjøk som tror man sier noe fornuftig når man kommer med; ..men ikke importer kulturkrig fra USA! Vel.. Beklager, men den som sier noe sånn nå har enten ikke fulgt med (men det har jeg svært vanskelig for å tro). Derfor er det høyst sannsynlig at man enten er fullstendig woke-frelst selv, eller bare en nyttig idiot - men i begge tilfeller undergraves problemet vha gaslighting (dette forekommer egentlig ikke her bla bla bla.. så derfor.. ikke importer det fra USA..). Og så har du de vanlige guilt-by-association og annet vås. Skummel utvikling smitter fra amerikanske universiteter til norske, skriver Espen Goffeng. Trodde vi aldri ville få se dette i Norge: Nå er det her : Universitetene er ikke lenger institusjoner som streber etter de akademiske høyder og kunnskapsspredning. De har blitt institusjoner som først og fremst sprer det han kaller dogmatiske politiske ideologier. De jobber nå mer med såkalt DEI enn undervisning... DEI står for Diversity, Equity and Inclusion. I sine søknadspapirer må de inkludere en tekst om hvordan deres undervisning og forskning vil bidra til DEI. I søknaden må det altså innlemmes et spesifikt politisk manifest man sier seg enig i. Dette gjelder på nesten alle eliteuniversiteter nå, og andelen fremtidige fakultetsansatte som siles ut via denne teksten er i noen tilfeller opp i 70 prosent. Det eneste mangfoldet som ikke ser ut til å bety noe, er meningsmangfold. Og dette er døden for et universitet, som først og fremst skal diskutere seg fram til de beste ideene. Skal man få gjennomført det, så må alle ideer få plass på scenen. Med politisk ensretting forsvinner denne muligheten. Mange av oss har lenge påpekt at vi arver amerikanske kulturelle og sosiale strømninger. De aktivistiske delene av amerikanske campuser har manifestert seg her for lenge siden, om enn i mildere former. Mildere, med mindre vi ikke inkluderer Kunsthøyskolen, Teaterhøgskolen og det som nå foregår på NTNU. Enhver som har vært innom Blindern over tid har merket endringene. Selv underviste jeg der over en periode på åtte år. Og det var helt tydelig at det var vanskeligere for studentene å diskutere ømfintlige temaer det siste året enn det første. Disiplinene her også kommet. Første gang jeg delte en nyhet om en konferanse om Kritiske Hvithetsstudier ble jeg ledd ut på sosiale medier. Hvem bryr seg om slikt marginalt tullball bortsett krefter på ytre høyre fløy? Dette ville vi jo aldri få se i Norge. Men nå er det her. Både på Blindern og på Universitetet i Sør-Øst kan man å få kurs i autoetnografi. Der lærer man seg at det selvopplevde og følte bør stilles på lik linje med annen empiri i forskningen. Også dette er en overlevering av det samme politiske tenkesettet. Det er helt i ånd med postmodernismens påstander om at sannhet utgår helt og holdent fra maktstrukturer og perspektiv. Om disse (institusjonene) skal senkes ned til middelmådighet for å oppnå ideologiske mål, så er det grav alvorlig. Det kan også legges til at de mange som lettvint og i mange år har valgt å fornekte disse problemene her i Norge, er nødt til å gå i tenkeboksen.. Å avfeie dette fordi det er behagelig, det er ikke å ta sitt ansvar på alvor. Siste nytt om et annet fenomen importert fra USA er Drag-Queen-story-hours: Dronningtimen kommer til et hav av skoler i Nordland. For barn 1-4. klasse. Der skal man lære såkalt normkritikk og det å forskeive ting. Dragartist Nabi Yeon Geisha inntar tronen og skal fortelle eventyr med en skeiv tvist (næmmen så koselig det høres ut da ). Som åpner opp for at barna kan fantasere og drømme seg bort til en verden, der alle barn kan være prinser og prinsesser om de vil – uansett hvem de er. Aftenposten junior brukte tidligere i år 3 hele sider på å fortelle at noen mener at barn ikke bør se drag fordi barn kan bli forvirret og få lyst til å begynne med det selv, eller lure på hvilket kjønn de er. De skriver også om noe som kalles "drag mor", som beskrives som den personen som lærer deg opp i drag. Han lærer deg å sminke deg, gå på høye hæler, og hjelper deg med å finne deg selv, som drag. Er det noen som imøtekommer eller høyner den? Hva med å bli "gentleman far"? Altså en som lærer deg å tilnærme deg jenter på en god måte, viser deg god kroppsholdning, det å kle seg fint, og hjelper deg med å finne deg selv, som gentleman? Bare husk at ingen skal forsøke å påvirke deg til å endre din identitet, enten det gjelder legning eller hvorvidt du føler deg som en mann eller kvinne. Men her er et viktig unntak: Foreningen Fri og andre aktører må gjerne få lov til å påvirke deg i positiv retning – til å bli skeivere. Eller skifte kjønn. Er du homo, skal du forbli den du er, og nåde den som forsøker å hjelpe deg inn i heterofolden. Er du derimot hetero, får du hjelp av gode krefter til å komme ut av skapet. (Edit 12.02.24): Den overnevnte artikkelen fra Aftenposten nevner Truls Olufsen-Mehus i dette intervjuet hos Henrik Beckheim (fra ca 2:33:25) som jeg hørte idag. Han forteller at Aftenposten skulle skrive en artikkel om hvor flott dette var. Journalisten tok i den anledning kontakt med Olufsen-Mehus for å lage en oppfølgingssak hvor han forteller at vinklingen journalisten var ute etter var om ikke Olufsen-Mehus var hatefull ettersom han ikke ville ha dette i barnehager og skoler. Etter å ha pratet med journalisten i nesten 1 time endte det med at journalisten ikke ville ha Olufsen-Mehus med i intervjuet allikevel. Så da ble det bare en slags glad-historie om hvor fint det er å være drag. På såkalt barnepride i Bergen i år (som Redd Barna og det hele støttet opp om) skulle barna få oppleve "teatergruppen", eller, sagt på en annen og ikke-ekvivokativ måte; drag-huset Haus of Friele. Samme gruppe som lager sanger som "Marys Toy Child Jesus Christ" hvor en lettkledd drag-artist synger om en dildo kalt "Jesus Christ": Supernytt (som flere skoleelever ser på) misjonerer ikke bare om kjønnsideologi (eller om Pirelli Benestad's påstander om at det finnes sju kjønn), men også hva fi*** smaker: Man skal innlæres allerede fra barnehage- og skole alder : Barn kan ha behov for å bli fortalt hvordan de kan onanere mer hensiktsmessig, og grensen for seksuell lek er om barnet deltar frivillig, forteller utdanningsnytt. La barna utforske sin seksualitet i barnehagen.. Hvis to barn på tre år har kledd seg nakne, holder rundt hverandre og forteller at de skal lage et søsken, vil det være en del av en sunn seksuell utvikling, skriver de bl.a. Alt dette er snik-grooming på høyt nivå. For å gi plass til mer enn heteronormativitet, må vi gi plass til normkritikk er mantraet (som er gjennomsyret av skeiv teori). Når slikt sies gjentas den samme leksa; neida.. dette forekommer ikke.. dette er ikke grooming bla bla bla.. Videre er det nylig skrevet flere artikler om pedofili, samt er det åpnet for å snakke om pissing og dyresex. Ikke nok med det. Nå kan elevene også krysse av for "et annet kjønn" i elevundersøkelsen. Utrolig nok på bakgrunn av 30-50 henvendelser : Så er det også blitt klart at det er flertall i Stortinget for å forby konverteringsterapi (det inkluderer trans/kjønnsidentitet😞 Venstre, Høyre og SV er kommet til enighet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om lovforslaget som skal forby konverteringsterapi. Så mens barna skal lære slikt på skolen, og såkalt Rosa kompetanse skal gi "faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til skole- og barnehagesektoren", samt at barna gladelig skal gå med de korrekte symboler. Samt få det innmatet via sosiale medier, NRK Unormal (en youtube-kanal som før var NRK Newton's youtube-kanal btw), influencere, underholdningsindustri og whatnot - så skal foreldre samtidig passe nebbet så de ikke går i fella og kan anklages for å utøve psykisk vold mot egne barn som har fått det for seg at de er trans og vil begynne med drag. Stavanger Aftenblad har forresten en leder med litt baller: Loven som forbyr såkalt «konverteringsterapi», ligger an til å bli vedtatt av Stortinget. Det er et stort feilgrep, med potensial til å straffeforfølge ytringer som burde være tillatt. Men det er et stort tankekors at de samme som er jublende forkjempere for denne loven later til å synes at det er uproblematisk med en annen form for «terapi», der sårbare unge blir anbefalt å starte medikamentell behandling eller til og med utføre irreversible inngrep, for å endre sitt «kjønn». Hva er dette, om ikke en form for «konverteringsterapi»? Det er en trøst at lovteksten er så ullen og åpen for tolkning at det er grunn til å tro at veldig få vil bli dømt. Men det er heller ikke tvil om at loven vil ha en dempende effekt, den vil få mange som driver veiledning og sjelesorg i sine menigheter til å lure på om de begår en forbrytelse ved å ha en samtale med et annet, voksent menneske som ønsker å snakke om sin seksuelle legning. For andre gode motstemmer anbefales: Helen Joyce, Helen Pluckrose, James Lindsay, Tomas Bogardus, Jonathan Haidt, Jordan Peterson, Peter Boghossian, Louise Perry (feminist, men på en god måte), Douglas Murray, Triggernometry-gjengen, Heather Heying, Kathleen Stock, Bill Maher, The Daily Wire-gjengen. På Norsk: Glenn-Peter Sætre, Anne Kalvig, Marit Johanne Bruset, Kamilla Aslaksen, Kristian Gundersen, Pål Surên, Danby Choi, Tonje Gjevjon, Christina Eline Ellingsen, Jenny Klinge, Margrethe Voll Storaas, Kjetil Rolness, Truls Olufsen-Mehus (og gjengen hans) og Foreldre.net (Facebook-gruppe for foreldre). Da har jeg garantert glemt mange, men det var de jeg kom på her og nå. Ellers 2 gode og relativt nye podcaster vel verdt å følge: Henrik Beckheim og Snakk med Silje.

Kakepersoner på Stortinget Denne passer vel best her i humor-seksjonen. Kakemann er jo såpass ut (må vite) at man må huske på å være politisk korrekt. Spesielt i de politisk korrekte korridorer, sånn at ingen blir krenket av julekakene. - Jeg er drita lei av folk som drar forhastet slutninger basert på kunnskapsmangel og en misforstått toleranse som faktisk fører til det stikk motsatte. Vi blir mindre mangfoldige om variasjon blir erstattet av enfold. Og humoren forsvinner i dette tullet i tillegg, fordi folk blir redde for å krenke andre. Det siste idiotiske jeg hørte var «kvinneske» for å inkludere kvinner i menneskebegrepet. Nei, spar meg, sier Klinge. - Hadde du forventet at Stortinget endret mening og sluttet med «kakepersoner» etter kritikken i fjor? - Nei, jeg forventer bare at det blir verre. Det neste er vel at de kaller bakverket «kaketing» fordi «person» jo er et hankjønnsord, sier Klinge og humrer. Neida Jenny. Det heter "en ting" også (hankjønnsord), så da er man like fordømt langt (og krenket) likevel 😜 Bli kvitt alle ord? Er det en idè?

Dette var klar tale til FN fra et vitne med stor tyngde til å uttale seg: