Fustasjeopphengsforkobling

Du blander litt. Jeg har ikke anledning til å gå inn i en lang diskusjon om dette nå, men dette er hva skolerte jeg er kjent sier om saken. Altså at det er konsensus om at disiplene trodde at Jesus hadde gjenoppstått, men at det er ulike måter man forklarer dette på. Akkurat som jeg sa. Faktisk er akkurat dette en av de historiske fakta rundt Jesu død og oppstandelse som det er mest konsensus rundt. Det er for lenge siden at jeg satte meg inn i dette til at jeg kan gjenfinne alle kildene (det har jeg heller ikke tid til), så jeg spurte en AI for enkelhets skyld. Det gjør jeg aldri, men nå har jeg altså ikke tid, så da ble det sånn. Du får ta det som du vil (jeg svelger ikke hva AI'er produserer av tekst som god fisk uten å sjekke selv). Men den bekreftet altså hva jeg sier (samt at Ehrman selv også mener dette): Fustasje: I was wondering if there is a consensus for the belief of the disciples of Jesus, that they truly believed that Jesus had risen from the dead AI: The belief of the disciples that Jesus had risen from the dead is a matter of historic interpretation and theological debate. However, most scholars agree that the early disciples had great conviction that Jesus had risen and that this belief was the foundation of the Christian faith. The historical record indicates that the disciples testified to seeing the risen Jesus, despite facing persecution and martyrdom. The apostle Paul, who had once been a persecutor of Christians, became a believer after claiming to have experienced a vision of the resurrected Christ. While there may not be a consensus among scholars regarding the nature of the resurrection or the details surrounding it, it is widely accepted that the belief in the resurrection of Jesus was deeply held by his early followers and remains a core tenet of the Christian faith. Fustasje: Ok, thank you. What is Bart Ehrman's view on this? Does he agree with the consensus among scholars regarding the disciples belief in Jesus resurrection? AI: Bart Ehrman is a well-known scholar in the field of New Testament studies and has authored several books on the topic, including "How Jesus Became God" and "The Triumph of Christianity". Ehrman's position on the belief of the disciples in the resurrection of Jesus is that while some early followers of Jesus believed he had risen from the dead, this belief did not come until after a period of grief and disillusionment following Jesus' death. Ehrman suggests that the idea of resurrection was not a new concept in the Jewish tradition and was already a part of the Jewish eschatological beliefs. The disciples may have interpreted the events that followed Jesus' death within that context, leading them to conclude that Jesus had been raised from the dead. However, Ehrman argues that the exact nature of the resurrection, as well as the details of the appearances of Jesus after his death, are open to interpretation and debate. Overall, Ehrman's view is that while the belief in Jesus' resurrection was a central tenet of early Christianity and contributed to its spread, the exact nature and details of the resurrection remain shrouded in mystery and are the subject of ongoing debate among scholars. Fustasje: Ok, so Ehrman's view isn't the same as what other scholars agree on regarding the disciples belief? AI: Ehrman's views are not entirely different from the majority of scholars in the field, but he has a more nuanced perspective on the belief of the disciples in the resurrection than some other scholars. For example, some scholars may emphasize the belief of the disciples as evidence of the historical reality of the resurrection, while Ehrman stresses the role of early Jewish eschatological beliefs and the subjective experience of the disciples in shaping their understanding of Jesus' resurrection. It's important to note that there is not a monolithic consensus among scholars on the resurrection, and there are various opinions on the issue. While there is widespread agreement that the early Christians believed in the resurrection, scholars differ on how to interpret the sources regarding the nature and extent of this belief. Fustasje: I understand there's a difference in the interpretation regarding the nature and extent of the disciples believes, but is it correct to say that Ehrman disagrees with the widespread agreement of scholars that the disciples believed in the resurrection? AI: No, it would not be correct to say that Ehrman disagrees with the widespread agreement of scholars that the disciples believed in the resurrection. Ehrman acknowledges that the early Christians believed in Jesus' resurrection, but he offers a nuanced perspective on the nature and extent of that belief, as well as the factors that may have influenced it. While some scholars might interpret the resurrection as a clear-cut, historical event, Ehrman argues that the resurrection is more ambiguous and that the details of the resurrection appearances may have been shaped by the disciples' subjective experiences and Jewish eschatological beliefs. So, Ehrman agrees that the disciples believed in the resurrection, but his emphasis is on understanding the origins and development of that belief. Fustasje: Right, and this widespread agreement among scholars is among new testament historian scholars? AI: Yes, the widespread agreement among scholars that the early Christians believed in Jesus' resurrection is among New Testament scholars who study the historical context and literary sources of the early Christian church. These scholars use a variety of methods and approaches to investigate the religious and cultural milieu of the first century and to analyze the texts and traditions related to Jesus and the early Christian community. New Testament scholars may differ in their interpretations of the sources and in their theological or philosophical perspectives, but the belief in the resurrection of Jesus is generally accepted among these scholars as a core belief of the early Christian movement. Ellers hørte jeg dette intervjuet som Alex O'Connor gjorde med Bart Ehrman for et par måneder siden, samt responsen William Lane Craig gav i et intervju hos Cameron Bertuzzi. Der bekreftes stort sett det samme som AI'en svarte mener jeg. Ellers mener jeg heller ikke noe annet enn at vitenskap er den mest pålitelige metoden vi har til å finne ut hva som er sant vedr den objektive og fysiske virkeligheten. Vi skal overhodet ikke utelukke vitenskapelig metode. Det har jeg aldri foreslått, tvert imot. Men vitenskapelig metode kan ikke finne ut om Gud eksisterer eller ikke (som var poenget). Metoden er ikke konstruet for det formålet.

Det jeg tenker på handler om det uthevede i det siterte. Mulig jeg er litt for snar og kategorisk. Jeg tror ikke jeg har sett forskning på det (om noen har det så del gjerne), men det er et inntrykk etter å ha snakket med forskjellige rundt omkring (inkl folk som har levd en stund). Dvs ute i det virkelige liv. Jeg ser flere si det samme på nett, og jeg har også vært borti det selv (uten at jeg ønsker å legge ut om det). Den typen dokumentasjon jeg har sett er fra media: https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/nav-oker-barnebidrag-til-foreldre-som-saboterer-samvaer-foles-som-en-stille-kidnapping/11801235 https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/juseksperter-nav-praksis-i-strid-med-loven/11827955 https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/stortinget-krever-svar-pa-omstridt-nav-praksis/11837320 https://www.frykmankramer.no/nyheter/barnebidrag-og-samvrsabotasje

Enig, men jeg forstår ikke hva man gjør sammen med en slik person. Blir man truet til å gi fra seg BankId?

Ja ok, men det er jo viktig hvis man skal løse problemer å vite hva ord som brukes betyr og innebærer, slik at man unngår forvirring, misforståelse, snakker forbi hverandre etc. Jeg funderte litt over om ydmykhet og respekt er helt like synonymer, eller om det er en forskjell mellom dem. Det er jo en del likheter, men de har ikke nøyaktig samme betydning. For å se forskjellen kan man si at ydmykhet er innad-rettet (noe man kan være og utvise). Respekt kan brukes lignende, men kan også være utad-rettet. I positiv forstand er respekt noe man opparbeider og gjør seg fortjent til. Respekt kan ikke kreves. Da kreves det underkastelse. Ydmykhet står i motsetning til stolthet. Den krever ikke, og er ikke autoritets-orientert. Respekt, derimot, kan fungere som krydder for stoltheten (look at me!). Den kan være autoritets-orientert, og dermed også potensielt farlig. Mens ydmykheten ikke er autoritær. Noen eksempeler; Respekt, hører du? Nå er det jeg som er autoriteten her! Eller; Elevene trenger lærere som setter seg i respekt! Respekt for autoriteter skal man jo ha (som respekt for foreldre, lærere, politiet etc), men her er det en balansegang. Fordi dette kommer an på autoriteten. Vi vet alle at autoritet kan misbrukes. Positiv autoritet utøves i "det godes tjeneste" (typ; politiet, forsvaret, domstolen), mens et korrupt politi, militære eller domstol er fæle greier. Tilsvarende er en god konge bra for landet, mens en dårlig konge kan være en tyrann. En sketch som slo meg:

Skjønner, men jeg vet litt om at dette ikke fungerer slik i praksis. Dessverre. Selv om begge parter tilsynelatende er blant de beste og mest oppegående du kunne tenke deg. Og dette går stort sett utover mannen.

Ja det er jo svindel, men da har man vært litt for naiv også vil jeg si, og det trenger man ikke å være.

Jeg lurer på om det er en ekvivokering som ligger i ordet "underdanig" der. Ydmykhet går jo ikke ut på at man skal underkaste seg andre, som en slags slave under en tyrann. Men det handler om respekt for andre. Respekt er ikke noe man kan gjøre krav på. Det er noe man opparbeider og gjør seg fortjent til. Ja, bortsett fra helt grunnleggende menneskerettigheter da. De må man jo respektere. En ting som gjør Elvis så tiltrekkende er å se ham fra sine yngre dager. Full av et enormt talent, utstråling og karisma. Med utseende med seg, men likevel høflig, varm, god og sjenerøs. Uten å være hverken en tøffel eller overdrevent stolt som en hane. Suksessen og persondyrkelsen gikk litt mer til hode på ham etterhvert, men han glemte aldri sine gamle røtter. - Humility is not thinking less of yourself, but thinking of yourself less.

Det er et godt utgangspunkt, som bør gjøre det mulig å ta hverandres problemer, utfordringer, bekymringer og sorger på alvor, lytte og prate sammen. Det er fullt forståelig at det da kan forekomme at man møter seg selv i døren noen ganger (og at det kan være tøft). At det fører til konfliktfylte diskusjoner, men har man gode intensjoner, og forsøker å se ting fra flere sider så bør det være mulig å løse flokene. Ikke kollektivt (typ; en løsning for alle, ettersom det er ulike valg, ønsker og prioriteringer involvert), men i et forhold med 2 personer bør dette være mulig å få til. Det beste for barna er veldig viktig, men ikke alltid like lett å finne ut av. Barn bør ha rett til sine foreldre, men foreldre bør også ha rett til sine barn (så lenge de er skikket til det). Det der er vanskelige greier, og man skal høre på hva barna ønsker, men barn er barn. De er veldig enkle å snakke rundt lillefingern, og forstår ikke alltid hva som egentlig ligger bak tingenes tilstand. Du skriver "uten å påvirke barnet på noen måte". Vel.. det er lett å være enig i prinsippet, men jeg vet at det ikke alltid holder mål i praksis. Dessverre i skilsmissesaker så er det ikke helt uvanlig at man ikke ser egne feil, men kun den andres, og at det blir overdrivelser, falske anklager og bruk av barna oppi alt sammen.

Ja, dessverre, men det stemmer nok som du sier. Som bl.a. er Jordan Peterson's poeng, og som jeg viste til i en dialog med Neffi tidligere: What exactly are you saying to each other when you live with each other? Just think about it...; "Well.. for now, you're better than anything else I can trick! But I'd like to reserve the right to trade you in, conveniently, if someone better happens to stumble into me." How could someone not be insulted to their core by an offer like that? Now.. They're willing to play along with it because they're gonna do the same thing with you. It's like; "Yeah yeah.. you're not gonna commit to me, so that means you don't value me or our relationship above everything else, but as long as I get to escape, if I need to, then I'm willing to put up with that." You might think; how stupid is it to shackle yourself to someone? It's stupid man, there's no doubt about that. But compared to the alternatives - it's pretty damn good! Godt poeng! Hmm.. nei, man kan ikke forsikre seg om alt her i verden dessverre, men det bør gå an å finne løsninger som ikke fører til at man ikke kan stole nok på hverandre, for det er essensielt i et forhold. Hvis en forelder er hjemme frem til barna er en tja.. 15 år (som jeg foreslo) så får man ihvertfall i det minste oppspart en del pensjon den tiden man er i jobb, og da bør man kunne klare seg ganske greit selv om ting skulle gå så ille at man blir ribbet til beinet av sin gamle partner. Og så kunne det offentlige tilby gode låneordninger til slike etter et brudd. Det vet jeg en del kommuner gjør. Når det gjelder gjeld, så må jo den nedbetales under oppgjøret, og da burde hussalget dekke den, slik at man også sitter igjen med noe overskudd. Hvis en av partene oppretter gjeld utenom som den andre ikke er klar over så skjønner jeg ikke hvordan den andre part da blir sittende ansvarlig som medlånetaker? Har man blitt lurt til å skrive under på noe? Forsikrer ikke bankene seg om slikt? Kanskje ikke la den andre ta totalstyringen uten at den andre har fullt innsyn?

Ja, enig, og jeg håper det går an (for de det gjelder) å se litt nøyere etter i speilet. For bitterhet er en sur frukt som aldri leder til noe godt, men stadig søker bekreftelses-bias for å opprettholde og unnskylde forsvars-festninger, som igjen fører til at man stadig murer seg mer og mer inne i forbitrelsen. Sant nok Absolutt. Ikke bra og forferdelig trist, og det er jo poenget med å påpeke den slags for at det skal slippes tak i slike; hvis heksa synker så var hun ikke en heks, men hvis hun flyter så brenner vi henne på bålet"-catch 22-greier.

Jeg er ikke enig i å slå alle menn over en kam. Det overdrives, enig i det, men det er en ganske god andel slike også (så helt på jordet er det ikke). Det du skrev låt omtrent slik en hund driver på. Det fikk meg forresten nå til å tenke på at jeg for rundt 20 års tid siden sa til ei ukjent dame som en av mine gode kompiser stod å snakket med en sen Lørdagsnatt (litt spøkefullt); Dette her er den billigste bikkja i by'n. Kjekk og grei, og veldig oppegående kar jeg har kjent siden barndommen og er veldig glad i, og som aldri har vært utro mot noen han har vært i sammen med, men one-night-stands var det nok av (som singel).

Nå har jeg vel et innlegg til jeg hadde tenkt å svare deg på, men har (som sagt) lagt meg ut i for mange tråder på en gang, så jeg vet ikke om jeg får tid, men ta denne da.. Hvorfor skulle du dommedag bli anklaget for å holde tilbake informasjon? Finnes det ikke tonnevis av informasjon som folk kan oppsøke? Er du muslim? Hvordan fungerer isåfall helvete der? Er det Allah som sender folk til helvete for å ikke utføre nok gode gjerninger? Man kan ikke dømmes for noe man ikke vet, men jo mer man vet, jo større ansvar. Barn gjør mye forskjellig når de er små, men kan ikke ansvarliggjøres for noe de enda ikke forstår er galt. Etterhvert som barnet vokser, blir større og lærer - jo mer ansvar følger. Det samme gjelder mennesker før i tiden. Gjennom tiden utvikler vi vår forståelse. Vi får (forhåpentligvis) fremgang. Så å eksempelvis dømme gamle lover etter dagens moralske forståelse ville ikke være noen god idê. Det blir som å fordømme et lands lover fra 1000 år siden basert på dagens lover. Vi kan forstå at noen 1000 år gamle lover er moralsk gale idag, men vi må også forstå at folk levende på den tiden ikke hadde gått igjennom 1000 år med moralsk fremgang. Skrev mer utfyllende om dette her ifjor. Bill Maher er inne på det samme: New Rule: A Unified Theory of Wokeness; It's time to stop judging everyone in the past by the standards of the present. Det er altså som om legene før Semmelweis skulle anklages for at de ikke vasket hendene (etter å ha obdusert og skjært i døde lik) før de gikk inn for å behandle kvinnene i fødeavdelingen. De manglet simpelthen kunnskap om at bakterier ble overført fra de døde og til de fødende kvinnene via de uvaskede hendene deres. Vi må enda mye lengre tilbake i tid skal vi til Moses, og folk på den tiden dømmes nok isåfall utifra andre forutsetninger enn oss. Av samme type årsaker. Altså hadde de en langt mindre utviklet forståelse og mer primitiv åpenbaring, men de fikk nok åpenbart så mye som de trengte. Muhammed levde fra år 570-632. Altså rundt omkring 2000 år etter Moses. Rundt 600 år etter Jesus. Til og med godt etter at store tenkere som Augustin var borte. Det skulle bety at hans åpenbaringer isåfall skulle innebære en fremgang fra tidligere tider, men det kan jeg ikke se. Tvertimot det motsatte, og det mener jeg ikke som en fornærmelse (om du er muslim). Det er min ærlige mening og en viktig grunn til at jeg er kristen (og ikke muslim). Sikkert litt på samme måte som du evt er muslim (og ikke kristen)? Dette er en viktig grunn til at jeg sa at jeg ikke finner Koranen (inkl Hadither) i overensstemmelse med Gud som et fullkomment/perfekt vesen. Koranen benekter også at Jesus er del av den treenige Gud, og Jesus (og hans oppstandelse) er den viktigste grunnen til at jeg er kristen. Så er det mer andre grunner til at jeg tror på Gud. For min del er det viktig å kunne etablere ting i kronologisk korrekt rekkefølge for at det blir troverdig. Med det mener jeg først at det er gode grunner for å tro at Gud eksisterer. Deretter er det gode grunner for å tro at Jesus ble gjenoppreist av nettopp Gud. Som er den viktigste grunnen til at jeg er kristen, men det betyr også at Gud bekrefter Jesus og hans virke på jorden. Med andre ord; den Jesus jeg tror på (den inkarnerte som vandret på jorden) - han var også jøde. Altså bekrefter Jesus de jødiske skriftene. Dermed bekrefter Jesus også Moses. Hadde derimot Moses kommet idag, og sagt som han gjorde, så hadde jeg vært ekstremt skeptisk. Jesus sa ikke at det skulle komme flere profeter etter ham, men han sa at det skulle komme flere falske profeter etter ham. Etter å ha lest hva du skriver her så er det egentlig ikke noen vits å svare på noe mer. Det du siterer med svart er bare en liten gjeng (inkl noen fariseere) som spør om døperen Johannes er Elia, Messias, eller en eller annen uviss profet. Det betyr ingenting annet enn at døperen Johannes svarer avkreftende på alt, og forteller dem at han hele tiden har snakket om Jesus, og viser i så måte til Jesaja (som også viser til Jesus). Ingen Muhammed, ingen Elia, bare Jesus. Dette er Johannes helt fra start av (og som åpner med noen veldig viktige vers). En liten digresjon: Dette evangeliet er etter apostelen Johannes, som ikke er samme person som døperen Johannes: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Dette refererer til Jesus (som Ordet). Videre: Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. Døperen vitner Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: « Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.» Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes var og døpte. Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» Jeg har med svart markert det viktigste relatert til det du har plukket ut, og som du har laget din egen "spinn" på. Det står du jo fritt til, men det er ikke troverdig i det hele tatt. Skumleste noe av det andre du skrev, men ser ingen grunn til å svare noe mer. Edit: Oppdaget idag et klipp av Bill Maher som jeg la til.

Ikke så langt unna slik en hund fungerer da

Litt på samme måte som du tenker at det finnes ulike typer menn, så finnes også ulike typer kvinner. Tror nok at kvinner flest ikke er av den typen som er veldig opptatt av egen karriere - hvis de ikke blir fortalt at de bør/skal være det da. Det er også helt fint med "sterke kvinner", så lenge man er rettferdig etc, men jeg tror ikke det hjelper stort å klage hvis noen forsøker å hjelpe til med å løfte bagasjen. Det er nok bortimot 99 % sikkert misforstått hvis du oppfatter det som typ; du klarer ikke dette du lille venn, så se her. Det er bare fordi man vil være høflig og til hjelp, noe som ligger menn ganske naturlig ovenfor kvinner.

Dette er også min erfaring. Jeg ser til og med en del unge jenter som skulle ønske dette fungerte, men kulturen ser ut til å stå i veien.

Skjønte lite av dette. Dvs, det er jo mye greit du skriver inni der, men at det har betydning for likeverdet forstår jeg ikke. At mennesker er forskjellige betyr jo ikke at mennesker har ulik verdi. Isåfall burde det jobbes mye mer med det.

Nå er vi ganske langt unna det å bare treffe noen på by'n og ha tilfeldig sex, men det jeg skriver der er bygget på felles økonomi (ihvertfall fra man har barn sammen). Jeg syns jeg så du skrev at det var en dårlig idê et sted her, og jeg skjønner problemet - men det jeg skriver bygger altså på det tradisjonelle synet med ekteskapsløfter; i gode og onde dager til døden skiller dere. Som ikke betyr at skilsmisse aldri kan finne sted. Det vet jeg at det kan (og bør). Samtidig er dette et todelt sverd. På den ene siden finnes det alltid en risiko for at det skjærer seg. På den andre siden er det en del som ser ut til å gå fra hverandre litt for enkelt idag, og ikke ta partneren sin seriøst nok, og uten å forsøke å reparere forholdet, men det kommer jo an på hva det er. Det er kanskje mulig å opprette en konto (i tilfelle brudd), men man sier jo egentlig til partneren sin da at; deg stoler jeg egentlig ikke på, og det er også et problem. Da ville jeg blitt usikker på om jeg burde vært med denne personen i det hele tatt - fordi et forhold må bygges på tillit (som også er knyttet til kjærlighet). Det er ikke annet å bygge det på, og dersom det gjøres (slik at man føler seg trygg) så burde det bety (så lenge man er oppegående nok selv) at man har funnet en real nok person som, tross skilsmisse, også klarer å gjøre opp noenlunde rettferdig. Jeg synes det da holder å ha en kontrakt som sier at alt skal deles 50/50. For et annet problem er jo at dersom man har en slik konto, som du nevner, men bare har ên inntekt - så blir det nok litt vanskelig å legge av store beløp på en slik konto. Jobber begge er det nok enklere - hvis man da ikke også har dyrere bolig og utgifter ellers på grunn av det. Ellers finnes vel også ordninger som tilbyr økonomisk hjelp om man likevel skulle havne ille ut, men kommer kanskje an på kommunen man bor i. Det er isåfall ufattelig trist. Det skulle bety at så godt som all tillit mellom nesten samtlige kvinner og menn er blitt ødelagt. Det tror jeg ikke stemmer. Av egen erfaring stemmer det ihvertfall ikke. Så jeg mistenker at det er andre årsaker inne i bildet her. Altså at det egentlig ikke er økonomisk risiko som er det store momentet, men heller (som du nevner) at man prioriterer egen karriere og selvutvikling. Jeg tror det er slik, og da får man det jo som man prioriterer.

Så bra. Joda, det finnes transaksjoner innenfor et kjærlighetsforhold, men hvis alt bare er transaksjoner uten kjærlighet så er det som du sier; jeg gir deg noe, du gir meg noe. Det har jeg problemer med. Altså misforstå meg rett, det er viktig å både gi og ta/få, fordele arbeidsoppgaver, gjøremål etc, men mennesker er ikke objekter/ting. Man kan kjøpe og selge ting. Bruke dem som redskaper, pyntegjenstander eller til å vanne plenen, men mennesker kan man ikke kjøpe og selge, eller bruke slik. Hverken som objekter i et salg, eller bare som en avtale/gjensidig tjeneste-transaksjon. Det strider mot de fleste (alle?) menneskers natur å bli brukt som ting slik. Fordi vi er, og har behov for å bli elsket, og ha gode relasjoner til andre. Hvis forholdet kun består av å utveksle tjenester og fordele oppgaver, så vil jeg si at det er et ganske dødt forhold. Vil man leve slik så kan man jo det, men det vil ikke jeg. Skjønner, men slik er ikke tanken bak et tradisjonelt forhold (med mindre det er et korrupt tradisjonelt forhold vil jeg si). Ihvertfall ikke et tradisjonelt forhold slik jeg ønsker å leve i. Jeg ønsker et forhold bygget på gjensidig kjærlighet, hvor 2 blir ett i sammen, og hvor man riktignok sier at; du er min, men også tilsvarende at; jeg er din. Slik at man faktisk bryr seg om hverandre, ønsker å ivareta hverandre, hjelpe hverandre, støtte hverandre, og også fordele arbeidsoppgaver seg imellom. Du skal altså ikke ta til takke med å "gjøre deg tilgjengelig for mannen slik at han kan leve slik han vil". Det er mer et samarbeid hvor man legger frem hva man liker, hvordan man ønsker å gjøre ting, og har omsorg og empati for hverandre. Da kan man enes i sammen om hvordan man kan få de hverdagslige oppgavene utført, fordelt seg i mellom. Vil begge jobbe så kan de det. Vil en være hjemme så kan de det. Det er ikke sånn at alt må fordeles fullstendig likt. Typ; jeg tok oppvasken igår, så idag er det din tur. Man kan jo gjøre det hvis man blir enig om det, men det kan også være slik at siden du har tatt på deg det å ta oppvasken - så tar jeg på meg å støvsuge for eksempel, og slik enes man om å få hele kabalen til å gå opp. Personlig tror jeg det fungerer best at en tar seg av hjemmeoppgaver, og en tar seg av inntekter (spesielt mens barna er små), men det er opp til hver enkelt å avgjøre. Og er en syk en dag så må man selvsagt trø ekstra til, men man skal være trygg på at man får omsorgen man trenger dersom man blir syk. Dette går på tillit, og kan selvsagt utnyttes, så man skal ikke være naiv og la seg utnytte. Da blir man jo igjen som et objekt som er til bruk for den andre (som du sier), og det motstrider hele idêen om gjensidig kjærlighet. Men på akkurat samme måte som at man tar seg av sine barn når de er syke. Grunnet kjærligheten man har til dem - så tar man også vare på sin bedre halvdel dersom de blir syk. Underkuelse skal man aldri finne seg i.

Jeg ser jeg har begitt meg ut på flere nokså dype diskusjoner samtidig (flere tråder). Det var ikke hensikten, og er mer enn jeg klarer å håndtere, så eventuelle svar kan nok ta tid - men jeg setter pris på innspill (inkl uenigheter). Jeg skal prøve å være kort, og tror vi kan enes om ihvertfall noe helt grunnleggende. Jeg er enig i det du lister opp, men det er også konsensus om at disiplene virkelig trodde at Jesus hadde gjenoppstått (til tross for at de slet med å tro på det i starten - av naturlige årsaker såklart, men også grunnet jødisk tro på den tiden). Merk at jeg ikke sier at det er konsensus blant historikere om at Jesus gjenoppstod, men viktige hendelser ved (eller rundt) Jesu oppstandelse (som de nevnte disiplene). Det er naturligvis ulike måter man forklarer dette på, men da forlater vi historievitenskap, og det blir naturlig å trekke inn emner som psykologi, teologi, sannsynlighetsteori, filosofi og diverse annet (som personlig overbevisning). Hypotesen er såklart heller ikke at Jesus naturlig gjenoppstod fra de døde, men at Gud reiste Jesus fra de døde. Da blir også spørsmålet om Guds eksistens aktuelt. Gud må jo eksistere i første omgang hvis Gud skulle kunne gjøre noe sånt, og en ateist som naturlig nok ikke tror at Gud eksisterer vil da ha en helt annen inngangsvinkel når sannsynligheten for Jesu oppstandelse vurderes enn hva en teist som tror at Gud eksisterer har, men Guds eksistens er ikke et vitenskapelig spørsmål. Det kommer an på hvordan man vurderer filosofiske argumenter for/imot Guds eksistens (med mer), og der ha vi alle (akademiker eller ei) heldigvis trosfrihet. Det er det fine med liberale ateister og teister. Man kan være enig om å være uenig uten å kansellere, gi hverandre munnkurv, bøter eller i verste fall dødsstraff. Merk også at konteksten her handlet om Koranen vs Bibelen, og slik jeg oppfattet det Hugin skrev så var premisset å vurdere det utifra hva kristne og muslimer er enige om (at Gud eksisterer). Det utgangspunktet tok jeg også selv i innlegget han svarte på, og derifra kan man vurdere hva som er mest troverdig. Det skjønner jeg som sagt ettersom du er ateist, men jeg antar du klarer å se en forskjell i hva som er mest historisk troverdig når teksten stammer fra 1 persons opplevelse i en grotte, kontra mange personer? En annen ting jeg lurer på er om du synes det er en moralsk forskjell mellom Jesus og Muhammed? Jesu selvforståelse er også en interessant nok debatt, men jeg finner godt grunnlag for treenigheten i Bibelen, samt andre gode grunner til å mene at Gud er en treenig relasjon. Det er såklart også et trosspørsmål, men kristne er enige om dette (uten at det betyr at man ikke finner noen som mener noe annet - som man jo finner uansett hvor man snur seg). Is religion's origin human or divine? Is it of heaven or of men? Jeg skjønner ditt ståsted som sagt, men igjen får vi bare være enige om å være uenige. Jeg synes denne er både god og underholdende.

Hvilke følelser da? At man har det festlig, morsomt og ...? Hvilke ikke-egoistiske følelser er det snakk om? Hvis du driver med "rutine-sex" så er det jo temmelig dødt, så da bør man heller la vær (om man ikke ønsker slikt mer) eller gjøre noe for å piffe opp (om man ønsker det) tenker jeg. Jeg synes åpenbart ikke slikt er greit, men går ikke rundt å dømmer folk. Jeg har noen kompiser som driver på. De vet nøyaktig hva jeg tenker om det, men selvsagt er vi gode kompiser uansett. Null problem. Jeg trenger meg ikke inn i hva andre velger å gjøre med sine liv. Det er deres valg. Nettopp. Så naiv er jeg ikke. Ja, det er viktig, men ikke fail-safe. Det får man håpe, men det er jo advart om økning i kjønnssykdommer senere år, så hvem vet.. Jeg vet om flere som har fått det for å si det sånn. Jeg skrev presist og konkret. Ser ikke hva som er galt der når premisset er at det er frikoblet/uten kjærlighet. Høres heller ut som du vil forsvare egne handlinger. Hvis du "liker personen godt". Hva betyr det? Følelser? Hvis du dumper borti noen på by'n, hvor godt kjenner du personen da? Hvordan vet du hun er fantastisk? Fantistisk hvordan? Hun så bra ut? Hva vet du egentlig om henne? Hun kan bare være full og morsom der og da for alt du vet. Du er kanskje full du også (og dermed mister du dømmekraft, hemninger og får ølbriller). Her kommer jo akkurat det som handler om å stole på noen og naivitet inn. Det der med "trygg" sex er heller ikke alltid så trygt vet jeg. Det føles ikke hedonistisk. Vel, hvorfor gjorde du det da? Hvilke følelser er det du snakker om? Du har hatt sex, men står så ved en skillevei? Høres ikke mye gjennomtenkt ut. Alt var fantastisk, men du sier ingenting om hva det var. Som om følelsen av at dette ikke var så bra likevel bare er snakk om et valg... Det er jo ikke mer enn en avtale eller transaksjon? Dog uten betaling, så prostitusjon er det ikke. Jeg synes ikke det er så kjekt å si ting så direkte og personlig altså, men tenkte jeg kunne være det siden dere alt var igang. Håper du skjønner at jeg ikke er ute etter "å ta deg" eller noe sånn.

Angivelig skal det være det ja, men hvordan underbygger man troverdigheten for det? Personlig foretrekker jeg at noe ikke stammer fra hva 1 person påstår å ha fått åpenbart i en grotte nesten 600 år etter faktiske hendelser den kommer med påstander om. Men heller hva mange flere vitner om, ser og opplever samtidig, og som nedskrives langt nærmere de faktiske hendelsene i tid, og som kan samstemmes med hva andre skriver (som ikke var tilhengere selv). Det er historiske fakta (konsensus blant historikere) rundt viktige hendelser ved Jesu død og oppstandelse som gjør det langt mer troverdig bl.a. Det er langtifra det samme som å tro på hva en person fikk åpenbart i en grotte. Jesus fikk heller ikke noen åpenbaring. Jesus er en av personene i treenighetens Gud (Faderen, Sønnen, og Den Hellige Ånd). Gud inkarnert. Levende åpenbaring? Hva skal det bety? Både Koranen og Bibelen er tilgjengelig å lese. Hvis de selv sier å ikke være inspirert av Gud, hvorfor skal jeg ta deres beretninger som gospel for å leve et verdig liv? Forklar Tolkning gjøres også av katolikker og ortodokse. Jeg verdsetter slike, men er selv protestant. Det er et hav av ulike denominasjoner og tolkninger (også innenfor ulike denominasjoner). Jeg tilhører ingen btw, men leser alle (dog mest protestantisk). Ser uansett ikke hva dette skulle ha av betydning til poenget. Ok, men kildene finner jeg altså ikke troverdig. Ei heller i overensstemmelse med Gud som fullkomment/perfekt vesen. De oppdaterer de også Luther opponerte mot diverse lære, praksiser (bl.a. avlat), var for at folk skulle få lese bibelen selv, og laget i så måte en oversettelse av den. Han forflyttet dermed makt fra "de høye herrer" og ned til hver enkelt. En annen viktig brytning Luther gjorde var idêen rundt frelse, som før handlet om det å gjøre gode gjerninger. Luther brøt med det, og sa at mennesker ikke kan "jobbe seg inn i himmelen" ved å gjøre seg "god nok for Gud", men som fullt og helt handlet om gudommelig nåde. De er mer bibeltro ja, men alle er ikke like sterkt bokstavtro av den grunn. Det var nok mer før, selv om det er sterk bibeltroskap idag også. Det varierer også innad i pinsemenigheter, men de tolker "Guds ord" som noe som levendegjør ordene ved å bli fylt av den hellige ånd. Ja.. vanskelig å forklare, men noe i den duren om det forteller deg noe. Egil Svardahl (en jeg personlig liker godt) er vel Norges mest kjente pinsepastor. Kjent fra TV og Filadelfia-kirken i Oslo hvor Ketil Solvik-Olsen også gikk (vet ikke om han er der lengre). Så hvis slike representerer det å "tro fullt og helt på Bibelen som Guds ord" er det ikke akkurat store problemer i sikte sammenlignet med de som "tror fullt og helt på Koranen som Guds ord" i midtøsten, Afrika og Asia - hvis det var noe i den duren du siktet til.

Sex frikoblet fra kjærlighet, følelser, eller i det minste et ønske om noe mer er ren egoisme. Hvor alt handler om å oppnå egen nytelse. Gjerne avtalt; you please me, and so I please you. Da er det en transaksjon. Vil man holde på slik så værsågod, men det er helt uaktuelt for min del. At folk ikke ønsker slikt forstår jeg veldig godt. Hadde blitt kvalm ved tanken, og ikke vet man hvor mange vedkommende har vært med før heller (og ergo hvor mye man utsetter seg for sykdommer, og forsåvidt muligens graviditet). Det betyr ikke at sex KUN handler om kjærlighet. Det handler også om nytelse, men UTEN blir det redusert til ren hedonisme og kroppsveskeutveksling. Vil man (som mottaker) gjøre seg til et objekt med diverse kroppsåpninger tilgjengelig for andres forlystelse så står man jo fritt til det. Eller som givende part; Bruke andre som objekter til sin egen forlystelse.

Tja.. Det kommer nok litt an på hva som menes, men det synes som det er det følgende. Dette er påstanden: Og det er vås å seia at ein gud må "dumme ned sine kunnskaper for å kommunisere med oss mennesker". Han må nok forenkla, men å gjera feil ville vera idioti for ein gud, i og med ein allvitande gud ville vita at før eller seinare ville feila bli oppdaga. Ikkje kom med tulleargument. Altså er påstandene: 1: Gud må fordumme sine egne kunnskaper (dette er et ontologisk spørsmål vedrørende Gud. Dvs Guds natur, nærmere bestemt Guds egenskap; allvitenhet) Og 2: Gud må forenkle for at vi skal kunne forstå (dette er et epistemologisk spørsmål vedrørende våre menneskelige forståelsesevner, og har ingenting med Guds natur å gjøre - annet enn det åpenbare. At det er forskjell på oss mennesker og Gud) Definisjonen på Gud må være: Gud er det største tenkelige vesen. Eller sagt på andre måter: Gud er det maksimalt største vesen. Eller det perfekte vesen. Eller det fullkomne vesen. Dette inkluderer f.eks. allvitenhet, allmektighet, en maksimalt god moral, ha skapt alt det skapte osv. Alle storhetsgivende kvaliteter (det som er bedre å ha enn ikke å ha) maksimaliseres altså til hva som er maksimalt mulig. Kun et slikt vesen vil med rette kunne kalles å være verdig tilbedelse, og et vesen som er verdig tilbedelse er bedre enn et som ikke er det. Hvis et vesen ikke er verdig tilbedelse, uansett hvor mektig det er, evig, eller allvitende, så er det ikke Gud hvis det ikke er verdig tilbedelse. Hvis man er uenig i dette så prater man ikke lenger om Gud. Ihvertfall ikke innenfor kristen eller islamsk teologi/filosofi. Derfor følger det også at Gud, som et fullkomment vesen, ikke kan gjøre feil. Hvis Gud kan gjøre feil så er Gud simpelthen ikke et fullkomment (eller perfekt) vesen. Et nærliggende spørsmål er om Gud kan forandre mening. For å kunne endre mening må det innebære en tidligere imperfeksjon (til og med Gud kan forbedre seg). Men kun et vesen som ikke er allvitende kan endre mening på bakgrunn av ny kunnskap, og dette innebærer en tidligere ignoranse eller imperfeksjon som man etterhvert har skaffet seg bedre viten om, og som man så kan bedømme og handle bedre utifra. Som igjen er inkonsistent med Gud som et fullkomment/perfekt vesen. Derimot er det temmelig åpenbart at vår forståelse (epistemologi) av hva Gud vil (og ikke vil) nødvendigvis må være ufullkommen. Hvis ikke ville vi være Guds likemenn, men vi vet at ingen mennesker er perfekte. Det som er et problem innen islam er omfavnelsen av at Koranen er fullkommen. Ikke bare inspirert, men Guds bokstavelige ord åpenbart muntlig til 1 person (Muhammed). En bokstavelig forståelse av Bibelen har enkelte kristne gupperinger også, men det er en minoritet, og de fleste av dem har ikke en så sterk bokstavtroskap som mange muslimer har til Koranen. Alle kristne vet også at Bibelen består av flere bøker som ikke er åpenbart til kun 1 person, men til flere ulike mennesker spredd utover store tidsrom. Det betyr flere ting. Blant annet at det er langt mer rom for tolkning av Bibelen enn Koranen, men det er langt ifra et ubegrenset tolkningsrom. Man kan ikke tolke bort forfatterne (slik enkelte jo gjør). Da tror man ikke lengre på Bibelen, men seg selv. Det må handle om å forsøke å forstå forfatterne best mulig, i lys av Gud som et fullkomment/perfekt vesen. Det sagt så er det bred enighet rundt de 3 religionene jødedom, islam og kristendom frem til Abraham. Det er stamfaren de har til felles som Israel hadde avtaler på gang med flere i midtøsten gjennom de såkalte Abraham Accords, men så er det jo veldig mye mer etter Abraham.

Nå er dere igang igjen. Kanskje prøve å vær litt mer optimistisk og positiv, så finner man kanskje noen lettere?

Overarbeidede leger og sykepleiere som har mast om det samme i tja.. 20 år? Gamle og pleietrengende som sitter hjemme og ikke får den hjelpen de har krav og trenger grunnet for lite folk etc. Det der er en skam. Lange køer i psykiatri også, og der er det stor økning i senere tid (spes blant jenter), men du har også de som trenger psykolog fordi de fikk litt vondt i viljen igår. Enig i de andre tingene du nevner også. Ja, det blir jo en annen debatt, men dette er utrolig viktig å prioritere. Politi også, ref nylige debatter. Har ingenting imot private virksomheter. Jo flere som bidrar, jo bedre. Bryr meg ikke om det er offentlig eller privat så lenge det funker.