Fustasjeopphengsforkobling

Som basically vil si at systemet fungerte som det skulle, og dermed endte det med at Trump gav fra seg makten. Du kan si nøyaktig det samme om de nevnte demokratene som forsøkte seg. De ble fratatt muligheten fordi de ikke fikk nok støtte, så igjen går det på den samme hyklerske "mitt vs ditt lag"-dynamikken.

Trump gav også fra seg makten. Jeg er såklart enig i at Trump dro det for langt, men hva som utgjør et forsøk er ikke det samme som at forsøket må være nøyaktig likt, så her er det (ikke uventet) "mitt lag skal ha utvidet forståelse, mens ditt lag skal ha hardest mulig dom" som gjelder. Noen vil si at Trump er anti-demokratisk, mens andre vil si demokratene er anti-demokratiske. Jeg viste både til hva de har gjort mot RFK jr og Tulsi Gabbard i så måte, og det er ikke bare snakk om forsøk, men det skal "selvsagt" ikke snakkes høyt om.

Nå har jo ikke jeg benektet forsøk på noe, og det er ikke bra, men hva utgjør egentlig et forsøk? Har ikke demokrater gjort forsøk på lignende? Som jo var poenget (og ikke at det ikke var forsøk på noe). Poenget var det samme hykleriet som går igjen i litt ulike varianter, og som man snart kan stille klokka etter. Ifølge flere senatorer har demokrater tidligere gjort lignende ting, men hvor er tytet om forsøk på statskupp hen da? "At that quadrennial joint session, there is long precedent of Democratic Members of Congress raising objections to presidential election results, as they did in 1969, 2001, 2005, and 2017. And, in both 1969 and 2005, a Democratic Senator joined with a Democratic House Member in forcing votes in both houses on whether to accept the presidential electors being challenged. Det er en lignende greie hele tiden; Jeg og mine kan gjerne gjøre X, men nåde dere hvis du og dine prøver dere på noe lignende. Lignende som her: Det går visst an å jukse med brevstemmer likevel, alt som måtte til for å anerkjenne det var en endring av hvem som tjener på det… Mitt lag skal alltid ha utvidet forståelse og nåde. Ditt lag skal alltid ha hardest mulige dom. Helst konkludert på forhånd - før det foreligger noen rettskraftig dom.

Fordi de ikke tåler at noe de er uenige i bringes frem i lyset og blir stående uimotsagt. De tror at hvis de får siste ordet (med nok likerklikk) så har ikke du flere innvendinger, noe mer å komme med, og derfor tapte du den debatten. Da er de fornøyd, men hvis du har noen snev av poeng stående uimotsagt så "klør det for mye i såret". Så da "åpner de saken igjen" til tross for at de tøyt om at "nå er vi så leie..". Merk at det bare gjelder når de ikke liker noe (saker det ikke skal snakkes om). Egne saker kan de tyte om i det uendelige, i alle kanaler, til alle tider. De kan sette seg midt i veien og stanse all trafikk fordi saken(!)..., og om noen ber dem fjerne seg så er de et offer. Privat eiendom og grenser er æsj og bæsj når det avgrenser deres muligheter, men flott om det hjelper saken! Helst skulle de nok stått på soverommet ditt og tytet i vei mens du sov også. Andres muligheter til å ytre seg må derimot ikke gis noen plattform. De kan kanskje se gjennom fingrene på det hvis det er en aller annen motrøst som de kan plassere i et usmakelig hjørne via guilt-by-association, eller som ikke innehar nok kunnskap - slik at de kan spinne vedkommende rundt lillefingern, og deretter peke på at alle som mener det samme er like tullete, kunnskapsløse og meningsløse å lytte til. Mens om noen innehar kunnskapen, og argumenterer godt for seg, så bør utestengelse, hatpratlover og sensur inn i bildet. Om noen antyder at nå må det da være nok; Slutt å tyt! Da er det deres ytringsfrihet som er angrepet. Så de er alltid et offer, samme hva. Metodene er mange; tie ihjel debatten (ikke spre informasjonen), tyte om at "nå er vi leie, så hold smella på deg", plassere noen i det usmakelige hjørnet hvor du er tulling, rasist, transfob, konspirasjonsteoretiker, nazist, whatever, eller å få deg kansellert, oppsagt, eller utenfor posisjon til å ha noen reell betydning. Han gikk usmakelig langt i å påstå juks og lignende, men til slutt gikk han av uten vold. Det har også demokrater gjort flere ganger før (2000, 2004 og 2016). Da var det derimot ikke noe "statskupp".. Go figure.. Mens demokratene selvsagt kan bruke og bøye rettssystem og whatnot til å sette kjepper i hjulene på folk (som bl.a. RFK jr eller Tulsi Gabbard har forklart). Hørte nettopp på Rescue the republic-gjengen, og Tulsi Gabbard hadde et interessant innlegg (fra 2:02:30):

Ja, det var et trist skue, men det er blitt vanlig i PK-korridorer å dytte folk som sier ifra, eller bare stiller spørsmål, i bås med høyreekstreme og annen berme. Men de taper stadig støttespillere heldigvis, etterhvert som de avkles og folk oppdager at keiseren egentlig går uten klær.

Dette gjør langt på vei Thomas Seltzer også i den nylige episoden av UXA - hvor han drar til Florida for å undersøke wokeismen, MAGA og polariseringen. Første person han møter virker noe halv-tam, men så møter han ei lærerinne som flyttet fra California pga woke-inntoging i skolen under pandemien (amerikansk slaveri-historie, pronomen, 2 kjønn, skille mellom gutter og jenter, klima-hysteri ala Greta Thunberg, hedenskap, kjønnsidentitet, homofil sex, analsex, og da jeg så programmet igår kveld er jeg sikker på at hun også sa incest, men dette ser nå ut til å være klippet bort. PC-en min hang seg opp bare sekunder etter at jeg hadde sette henne fortelle dette, og nå er altså incest borte fra intervjuet med henne). Go figure.. men uansett.. og til poenget.. Like etterpå trekker Seltzer slutningen at; USA er i ending. Ja, det er nok alle helt enige i, men hva er endringen han har i tankene? Han kunne nå ha sjekket nærmere med akademikere som vet hva de snakker om (som for eksempel disse), men det gjør han ikke. Han sier isteden at han føler det i Florida har blitt en ganske merkelig stemning, før vi går direkte over til en slags demonstrasjon (om vi kan kalle det for det) hvor 3-4 stykker står med hakekors og gjør nazi-hilsener utenfor Disney-world. Altså går Seltzer fra denne ganske ordinære lærerinnen (som jeg absolutt har inntrykk av at representerer hva flesteparten av MAGA-bevegelsen, og folk som har flyttet til Florida mener) og over til vaskeekte nazister. Som om dette altså er hva endringen han nevnte handler om. Hvordan han har klart å finne frem til disse tullingene er en ting, men det er altså snakk om 3-4 stykker. Inntrykket han skaper er at vanlige folk som tar en bit av Trump- eller anti-woke-eplet beveger seg mot høyre-ekstremisme og nazisme, men det er selvsagt en fullstendig skivebom av hva den store majoriteten står for, selv om det også finnes enkelte slike løk-huer.

Bør.. tja.. De er alle dyktige akademikere. Noen er kjente og har svært høy stjerne. Peterson er kanskje mest kjent i nyere tid, men Steven Pinker har alltid vært den aller mest kjente av dem. I videoen sies det at Pinker ikke fikk samme behandling fra woke-mobben ettersom han var såpass kjent og elsket. Stock ble harselert med i noen år før hun til slutt bare sa opp sin stilling på universitetet i England. Anbefaler å høre hva de forteller alle sammen. De er skjønt enige om "hvor problemet kommer fra". Edit: Det var forresten ikke ment som kritikk eller nedlatende på noen måte (hvis det ble oppfattet slik..), men bare som tips eller referanse til hvor problemet kommer fra. Fortalt av dyktige akademikere selv.

Det er ikke så vanskelig å se hvor dette kommer fra. Utenom James Lindsay, Peter Boghossian, Jordan Peterson, Helen Joyce, Jonathan Haidt, og en hel haug av andre, så forteller Kathleen Stock, Steven Pinker, Greg Lukianoff og John McWorther her hvor det kommer fra.

Denne samtalen mellom Kathleen Stock, Steven Pinker, Greg Lukianoff og John McWorther bør alle høre med spissede ører. Spesielt de som avviser at universiteter er i deep shit. Samtalen er fra i sommer, og dreier rundt problemet beskrevet i denne tråden. Kathleen Stock er innom trådens mer spesifikke tema fra 13:44 - 17:15. Så kan du spørre deg selv; hvorfor er ikke dette et gigantisk tema å skrive om for MSM? Videoen's overordnede beskrivelse:

Jeg synes ikke du overreagerer. Helt naturlig tanke å få det, ettersom det er en del menn som er ute etter bare det, og de kan ha mange triks oppi ermet for å få det som de vil. Så for meg virker det som du har en sunn dose skepsis. Selvsagt kan du ta feil i din mistanke, men mitt råd er å gå varsomt og forsiktig frem, og vente til du kjenner deg trygg på og stoler på ham. Kjenner du deg ikke klar for noe, så ikke gjør det - og det at du spør etter råd indikerer at du ikke er der enda. Er han interessert i deg bør han ikke ha noe problem i det hele tatt med å vente. Personlig ville jeg sett på det som et kvalitetstegn, da det indikerer at du ikke hopper til køys med hvem som helst, og er interessert i kjærlighet og forhold.

Nei, du blander rasjonalisme og realisme. Noe som ser ut til å få videre følgefeil. Min setning (som du siterte): Det finnes objektiv sannhet, en ytre verden og virkelighet utenfor meg selv, og vitenskapelig metode er det beste verktøyet vi har for å søke sannhet om den ytre verden, men logikk er også svært nyttig Merk at det siste (gjeldende logikk) er utenfor som et MEN til setningen.. som viser til at joda, jeg er ikke noen anti-rasjonalist, men at jeg er mer realist (som det stod i setningen før den du siterte). Vel.. mer og mer, jeg er ihvertfall begge deler, og ikke fastlåst til rasjonalisme. Dette burde være åpenbart, spesielt når jeg skrev at man både kan være realist og rasjonalist ved å anerkjenne betydningen av objektiv virkelighet, samtidig som man vektlegger fornuft, logikk og deduktive argumenter (og til og med vitenskapelig empirisk metode) som måter å oppnå kunnskap om denne virkeligheten. Dette sa jeg jo eksplisitt at jeg stilte meg bak. Realisme: ... ifølge AI: In philosophy, realism is the position that asserts the existence of an objective reality independent of human perceptions or beliefs. Different branches of philosophical realism include metaphysical realism (belief in a reality that exists independently of our thoughts), epistemological realism (claims about the possibility of knowing that reality), and moral realism (the belief in objective moral truths). ... ifølge Wikipedia: Philosophical realism – usually not treated as a position of its own but as a stance towards other subject matters – is the view that a certain kind of thing (ranging widely from abstract objects like numbers to moral statements to the physical world itself) has mind-independent existence, i.e. that it exists even in the absence of any mind perceiving it or that its existence is not just a mere appearance in the eye of the beholder. ... ifølge Britannica: Realism, in philosophy, the viewpoint which accords to things which are known or perceived an existence or nature which is independent of whether anyone is thinking about or perceiving them. Rasjonalisme: ... ifølge AI: Rationalism is a philosophical viewpoint that emphasizes reason as the primary source of knowledge and justification. ... ifølge Wikipedia: In philosophy, rationalism is the epistemological view that "regards reason as the chief source and test of knowledge" or "any view appealing to reason as a source of knowledge or justification", often in contrast to other possible sources of knowledge such as faith, tradition, or sensory experience. More formally, rationalism is defined as a methodology or a theory "in which the criterion of truth is not sensory but intellectual and deductive". ... ifølge Britannica: Rationalism, in Western philosophy, the view that regards reason as the chief source and test of knowledge. Holding that reality itself has an inherently logical structure, the rationalist asserts that a class of truths exists that the intellect can grasp directly. Vi kan også spørre AI om forskjellen: What's the difference between realism and rationalism? Realism and rationalism are two distinct philosophical concepts, each with its own focus and implications. Here’s a breakdown of the key differences between the two: 1. Definition: Realism: Generally, realism involves the belief that reality exists independently of our perceptions or beliefs. It asserts that the world is as it is, regardless of how we think about it, and that our perceptions can be a flawed representation of this objective reality. As mentioned earlier, realism can apply to various fields, including philosophy, literature, art, and politics. Rationalism: Rationalism is a philosophical principle that emphasizes reason as the primary source of knowledge. Rationalists argue that certain truths or principles can be known through reason and intellectual deduction, independent of sensory experience. For example, rationalists believe in innate knowledge or ideas that exist in the mind prior to experience. 2. Epistemology: Realism: In the context of epistemology (the study of knowledge), realism often focuses on understanding the nature of reality and our relationship to it. Realists typically argue that knowledge must correspond to an objective reality. Rationalism: Rationalism, on the other hand, posits that knowledge can be derived through logical reasoning and that some concepts exist in the mind independent of empirical observation. Examples include mathematical truths and logical deductions. 3. Methodology: Realism: Realism tends to adopt an empirical approach, emphasizing the importance of observation and experience in understanding the world. Realists often seek to describe and explain phenomena as they are in the real world. Rationalism: Rationalists favor deductive reasoning and argumentation to arrive at conclusions. They might prioritize logical coherence and the formulation of theories over empirical verification. Vi kan også spørre om man kan være både realist og rasjonalist: In summary, it is entirely possible to hold both realist and rationalist views. One can believe in an objective reality while also asserting that reason and logical deduction play critical roles in comprehending that reality. This combination can lead to a richer epistemological perspective, integrating insights from both schools of thought. Denne blandingen gjør også at du misser et annet viktig poeng (som er tatt opp flere ganger). Forskjellen mellom ontologi og epistemologi. Mens realisme relaterer til ontologi, så relaterer rasjonalisme til epistemologi. Igjen bringer du ikke din egen posisjon til diskusjonen. Selv om du har blitt bedt om det flere ganger nå så er det bare mer relativisering, typ.. det kan være sånn hvis sånn osv..

Jeg har vært opptatt noen dager, men bedre med litt sent svar enn aldri.. Det er lov å mene alt mulig, men alt mulig har ikke verdi. Hvis det du skriver i parantes ligger som premiss for det du skriver over så har du nok et poeng, men jeg har ikke lagt rasjonalisme til grunn. Jeg er ikke anti-rasjonalist, men jeg er nok mer realist enn noen form for ren rasjonalist. Dvs - Det finnes objektiv sannhet, en ytre verden og virkelighet utenfor meg selv, og vitenskapelig metode er det beste verktøyet vi har for å søke sannhet om den ytre verden, men logikk er også svært nyttig). Så kan du gjerne innvende at dette er nybegynnernivå. Greit nok, men jeg kan ikke skrive en hel bok heller for å starte en tråd. Savner du noe så kan du jo heller bare påpeke det. For å kunne svare på det må jeg jo vite hva du (og andre) kjenner til. Det vet jeg ikke (jeg er jo ikke inni andres hoder), og kan derfor ikke svare konkret på spørsmålet. Det jeg skriver er isteden at det synes som det er en greie i diverse debatter som ser ut til å kranse rundt diverse filosofiske idêer om hva sannhet er for noe. Jeg kan selvsagt ta feil, men om jeg mener å se dette, så er alt jeg kan gjøre å forsøke å belyse dette (hensikten med tråden - for jeg kan altså ikke tre inn i andres hoder), og så kan jeg si noe om hvor jeg tenker problemet foreligger (og det har jeg gjort). Samt si noe om objektiv sannhet, virkelighet, ontologi og den slags - eventuelt hvorvidt noen skulle mene at det ikke finnes noen objektiv sannhet eller virkelighet. Mener man det sistnevnte så får det eventuelt bli den som mener dette sitt ansvar å begrunne hvorfor man skulle tro noe sånn. Jeg har vist til noen kilder, men jeg har ikke konkrete kilder for hånd for absolutt alt jeg har skrevet ned til minste detalj. Noe bør man kanskje klare å google selv også.. Om det er noe du er uenig i, reagerer på, eller savner kilde på, så kan du jo heller be om det for det spesifikke du savner? Mye er kunnskap jeg har opparbeidet over flere år, så det kommer fra mange ulike kilder. Alt ifra fagbøker, oppslagsverk og studier, til SEP og IEP, og til forelesninger, intervjuer, diskusjoner, kronikker og podcaster av fagpersoner som har gitt økt innsikt. Betyr dette at det er Heidegger du benytter som grunnlag for sannhet og dypeste virkelighet? Nå er ikke jeg spesielt belest innen Heidegger, men jeg oppfatter at han dypest sett forankrer sannhet i mennesket selv. Jeg er ikke anti-menneskelige perspektiver såklart, men man må akseptere en dypere forankring for sannhet enn som så. Man må anta realisme, også til den objektive verden utenfor en selv - for å kunne fungere sammen som et samfunn. Jeg skrev denne for en stund siden i den anledning: Jeg anerkjenner at andre tror og føler som de gjør (i dette tilfellet "kjønnsidentitet" om du vil). Det kan de gjøre alt de vil, og jeg respekterer det, men man må ikke være enig i ting andre tror eller føler. Jeg mener; samfunnet må forholde seg objektivt til verden, ikke subjektivt. Skulle det subjektive trumfe det objektive så kan alle egentlig tro og føle hva de vil, og alle må anerkjenne alt seg i mellom. Det blir et problem når folk da tror og føler ulike ting. Man må ha en felles forståelse for ting på et samfunnsplan. Ellers havner man i problemer som at jeg kan tro og føle jeg er 10 år, og samfunnet må anerkjenne at jeg skal gå i femte klasse selv om jeg objektivt og faktisk sett er 53. Per kan tro og føle at Sverige har angrepet Oslo, og samfunnet må anerkjenne dette. Mens Kari ikke tror og føler at Sverige har gått til angrep, og samfunnet må anerkjenne det også. Altså, hvis samfunnet skal styre etter subjektive følelser og tro, så må samfunnet anerkjenne alt mulig, inkludert selvmotsigelser. Derfor kan ikke noe folk tror eller føler være det avgjørende. Og derfor er objektive fakta hva som må trumfe subjektiv tro og følelser, og ikke omvendt. Ellers blir det bare det rene kaos. Edit: Så nettopp James Lindsay forklare antitesen til det jeg skrev ovenfor: Because gender doesn't exist. Gender is a fabrication of a phenomenological interpretation of the world. In other words... It has a completely different metaphysic. It does not believe that reality precedes our understanding of reality. It believes that our understanding of reality is conditioned by who we are and the social circumstances that we're in. And so you, by definition, do not inhabit the same reality that I inhabit. So there's no shared reality between us, which means that our adjudications about reality are determined specifically by how much power we can exert to put forth our view of reality over others. At det finnes forskjellige sannheter er èn ting, men at man kan bøye eller forandre sannheten er noe annet. Ettersom Heidegger vektlegger menneskelig erfaring, tolkning og forståelse så mye, så er det mange som vil kritisere ham for en anti-realisme som leder til en form for subjektivisme, og en tilnærming til virkeligheten som konstruert gjennom relasjoner/forhold/sammenhenger mellom vesener innenfor konteksten av det Værende (det Værende som betraktes som den ultimate virkeligheten), men det er nokså vanskelig å få tak i akkurat hva "det Værende" egentlig er for noe. Det synes som å kunne kokes ned til at ontologisk sett er virkeligheten fundamentalt sett lingvistisk og subjektiv, mens epistemologisk sett kan det vel tolkes bortimot i det uendelige). Jeg har ikke sagt at epistemologi ikke har relevans, men at denne tråden handler om objektiv sannhet, virkelighet og ontologi. Hvorfor du trekker inn nazisten Heidegger vet jeg ikke. Jeg tviler vel litt på om du forstår ham veldig godt. Han er temmelig kompleks. Noen mistenker ham for å være det med overlegg, og en del kritiserer ham for å være uklar og tvetydig, men klargjør gjerne hvordan Heidegger betrakter sannhetsteori, objektiv sannhet, dypeste virkelighet, ontologi og realisme? Han fremstår i høyeste grad ikke bare som anti-vitenskapelig (eller sterkt kritisk), men også som anti-realist (i filosofisk forstand). Flere har også stilt spørsmål ved hvordan hans eksistensielle og ontologiske forklaringer kan forholde seg til politiske og etiske spørsmål, og det har blitt hevdet at hans filosofi kan legitimere idêer om kollektiv identitet og eksklusivisme, og hvordan hans idêer kan relateres til (eller til og med legitimere) totalitære ideologier. Klargjør, presiser, og grei gjerne ut om din fasinasjon for Heidegger's filosofi relatert til temaet. Har jeg gjort det? Er dette et forsøk på stråmann? Det er jo hva jeg ba deg (og andre) gjøre i innlegget over her. Aner ikke hvor du har dette fra? Og som ble etterlyst, så hvorfor alt dette? Istedenfor å svare på det som etterlyses? Hæ? Hva det er da? Er det ikke tydelig at jeg mener man bør søke objektiv sannhet, være realist og benytte korrespondanseteorien for sannhet blant annet? Nei, realisme utelukker eksempelvis ikke rasjonalisme. Man kan både være realist og rasjonalist ved å anerkjenne betydningen av objektiv virkelighet, samtidig som man vektlegger fornuft, logikk og deduktive argumenter (og til og med vitenskapelig empirisk metode) som måter å oppnå kunnskap om denne virkeligheten. Det stiller jeg meg bak. Hva med deg? Jeg finner det snodig at du kritiserer at "premissene for tråden tilsvarer et nybegynnernivå til filosofifaget", mens du selv bare skummer fløten (og knapt det) for posisjonen du selv ser ut til å foretrekke (Heidegger?).

Dette svaret gjelder også de 2 andre som har postet like etter deg her nå. Jeg har forsøkt å peile debatten inn på objektiv sannhet (og sagt at temaet dreier seg om filosofi), sannhetens natur og sannhetsteori, men ingen ser ut til å være villig til å gå inn i diskusjonen, men heller å vende den mot andre ting. Det kan selvsagt skyldes at man ikke vet nok om temaet, men dette er altså temaet for diskusjonstråden, som riktig (og beklagelig) nok får konsekvenser for andre nevnte ting, men poenget med tråden er å belyse nettopp dette og hva sannhet er for noe. Som det står i åpningsinnlegget: Har lagt merke til at det gjentakende forekommer i debatter - noe som ser ut til å kranse rundt diverse filosofiske idêer om hva sannhet er for noe... Jeg tenkte derfor det kunne være nyttig med en tråd som tar opp spørsmålet hva sannhet egentlig er. Kan du bøye eller forandre sannheten? Det må du vel kunne hvis den varierer utifra fagområde? Utdyp gjerne hvordan dette fungerer under korrespondanseteori. Hvis ikke, vil det si at det ikke er korrespondanseteori du benytter som sannhetsteori? Algebra er et godt poeng. Det er matematikk, og matematikk er abstrakt, men spørsmålet graver seg enda dypere. Hvor finner man dets forankring? Altså hvor er korrespondansen til virkeligheten? Noen filosofer mener faktisk at matematiske objekter (eller abstrakte objekter mer generelt) eksisterer. Ikke bare har de eksistens som meg, deg og fru Johnsen (en kontingent eksistens), men en høyere form for eksistens vil de si (en nødvendig eksistens). Hva er politisk sannhet? Finnes det politisk sannhet? Hvis du nedgraderer sannhet til subjektiv sannhet så ok, men objektivt sett? Politiske utsagn som korresponderer med observerbar virkelighet og som kan underbygges med bevis kan kanskje betegnes som "politisk sant", men det er ikke politikken som gjør det sant, men isteden er det korresponsen til virkeligheten som gjør det. Det er riktig som du er inne på til slutt: "Dreier det seg om filosofi, så kommer det vel litt an på hvordan men ser det." Dette er temaet for diskusjonstråden. Så om folk kunne sagt om de benytter korrespondanseteori, eller eventuelt sagt noe mer om hvilken alternativ sannhetsteori de lener seg på, hvorfor det etc, så hadde dette blitt mer fruktbart og opplysende for lesere. Jeg ber altså om at dere engasjerer dere mer i disse spørsmålene og bringer inn deres filosofiske grunnlag. Fordi ingen egentlig diskuterer selve kjernen i emnet, men understerker heller ytterligere behovet for å klarere forstå hva sannhet er for noe. Jeg har skrevet nok i tråden her nå tenker jeg, til å kunne få en ok innledningsforståelse av hva dette går ut på, slik at fremtidige innlegg som ikke viser interesse for det ikke vil bli besvart av meg - uten at man i det minste oppgir egen posisjon, og eventuelt deretter kan trekke det videre inn i den epistemologiske sfæren (typ subjektive perspektiver, relativitet, "levd erfaring", personlig smak, personlig mening, språk, narrativer, kultur, politikk og lignende).

Jeg trodde du skulle si noe om sannhetsteori(er). Det var hva spørsmålet om "hva som er vanskelig" refererte til, men det synes som du bare vil diskutere postmodernisme og dens fokus på narrativer. Eller vil du si noe om hva du synes er vanskelig relatert til sannhet og korrespondanse med virkeligheten? Jeg har allerede nevnt forskjell mellom sannhet og vitenskapelig metode flere steder (her i denne tråden). Historie har alt skjedd og er umulig å reprodusere. Alt man har mulighet til å gjøre er å undersøke de faktaforhold man har, og gode historikere søker i stor grad å basere sine fremstillinger på objektive fakta og samtidige kilder. De har også et ideal om å være objektive og nøytrale og undersøker hendelser, datoer og data som kan verifiseres og støttes av konkrete bevis. Historikere skiller også mellom faktiske hendelser og tolkninger av disse hendelsene. Målet er å presentere faktiske opplysninger, samtidig som de gir rom for tolkning på bakgrunn av disse. Hvor man også ser på hvilke forhold som påvirket hendelsene og beslutningene som ble tatt. Hvis man skal sammenfatte seg i korthet (en fortelling) blir det jo umulig å være helt nøyaktig og faktaorientert, så da sier det seg selv at man blir mer upresis, men det betyr selvsagt ikke at det ikke er bygget på historiske faktaforhold eller noen sannhet i det hele tatt. Det kan eventuelt utdypes ytterligere om det ønskes fordi man har gjort "hjemmeleksen sin". Det var derfor jeg skrev at en fortelling kan inneholde sannhet på en overordnet måte, og at vi ikke trenger å dypdykke ned i virkeligheten for hver minste ting. Skulle man gjort det - og vært så klin presis som man kan klare - så kunne man brukt matematisk presisjon over hele linja, men det blir jo helt meningsløst. Da kan man like gjerne si at en lærer sjelden (om noen gang) forteller sannheten fordi presisjonen er for slakk. Skulle jeg fortalt om den gangen Karl hoppet sinna rundt på gulvet, så holder det for eksempel å si at det gjaldt Karl. Jeg trenger ikke å beskrive Karl ned til hver minste detalj før alle vet akkurat hvem jeg prater om. Det hadde vært mer presist og sant jo mer nøyaktig jeg beskrev, men da forsvinner også hele poenget med formidlingen. Karl eksisterer i virkeligheten, men det Karl sier (eller gjør) eksisterer ikke uavhengig av Karl. Karls språk er altså avhengig av at Karl eksisterer. Om Karl skulle oppdaget fossilene av en tidligere ukjent fiskeart og kalt den for Karlsfisken, så fantes denne fisken også FØR Karl noengang hadde oppdaget den og gitt den noe språklig navn. Fordi there is an objective natural reality, a reality whose existence and properties are logically independent of human beings—of their minds, their societies, their social practices, or their investigative techniques. --- Edit: Jeg burde kanskje legge til at dagens undervisningsinnhold i skolen ikke nødvendigvis er godt kvalitetssikret. Eksempel: Historikere bruker også anerkjente metoder for forskning og analyse for å samle og tolke informasjon. Selv om fullstendig objektivitet er en utfordring er det en viktig del av historikervirkemåten å forsøke å minimere egne fordommer og subjektive vurderinger i presentasjonen av fakta. Når man har gjort "hjemmeleksen" sin og fått sortert faktaene på bordet, da kan man gjøre seg opp meninger av eksempelvis moralsk karakter. Men så er det også viktig å forstå konteksten slik at vi eksempelvis skjønner at de ikke hadde gjennomgått 1000 år med moralsk utvikling for 1000 år siden. Vitenskapelig metode hevder ikke å finne absolutt sannhet. Slikt finner man ikke i vitenskap. Det er mer "så nær kunnskap om virkeligheten som vi kommer". Metoden har som mål å renske bort ønsketenkning, bias og subjektiv påvirking. Ting skal kunne reproduseres av uavhengige uten habilitetsproblematikk og kunne ettergås av uavhengige (peer review). Strenge retningslinjer for hva som godtas osv, og for hver gang man oppnår samme resultat oppnås sikrere kunnskap. For historie blir det selvsagt vanskeligere, fordi det er umulig å gjenskape og reprodusere noe som allerede har skjedd, men man gjør altså så godt man kan med det man har. Det er også noe diskusjon om det er riktig å kalle diverse samfunnsvitenskap og humaniora for vitenskap (på engelsk skiller man mellom science og humanities). Sannhet er det som korresponderer med virkeligheten, mens historie allerede har skjedd i virkeligheten. Hvordan vi oppnår kunnskap (epistemologi) er derimot ikke det samme som sannhet. Jeg ser denne blandingen mellom epistemologi og ontologi hele tiden, og postmodernismen avviser jo at det i det hele tatt finnes noen objektiv sannhet (både en objektiv naturlig virkelighet og en universelt gyldig logikk avvises). Det er et vitenskapelig og filosofisk samarbeidsprosjekt å søke sannhet og kunnskap om virkeligheten som alle kan ettergå bevisene og argumentene for, men alle kan selvsagt tro og mene hva de vil. Nå er ikke jeg ekspert på personlighet, men det er ytringsfrihet til å si det man vil. Meg bekjent er ikke personlighet foranderlig. Man er den man er, men det betyr ikke at man ikke kan endre oppfatninger eller bli påvirket av ting. Det er også noe forskjeller i personligheten til menn og kvinner generelt har jeg skjønt. Det eksisterer ikke vitenskapelig sannhet (som jeg nevnte). Teori er ikke det samme som sannhet. Det er litt uklart for meg hva Peterson mener med dette. Jeg har ikke vært spesielt opptatt av å sette meg inn i det, men jeg forstår det som at han snakker om sannhet på et mer overordnet nivå (litt i platonsk retning virker det som). Jeg tror absolutt Platon var inne på noe viktig, men ikke på at det faktisk finnes abstrakte objekter som flyter der ute i "Platons himmel" et sted. Jeg tror det Platon snakket om finner sin riktige plassering i Guds natur. Som hva da? For meg virker det åpenbart at postmodernisme dreier seg om å stille seg på bakbena og være kritisk til det meste, bortsett seg selv. Alt som står her er helt borti natta å ta seriøst i akademia. Postmodernismen er ikke interessert i objektiv sannhet. Det er gått i dybden både her og der. Det som trengs er å kvitte seg med postmodernismen (som filosofisk disiplin). Der er den ubrukelig. Mange er ikke enig i at naturalisme er sant, men de fleste er selvsagt enig i at det eksisterer en objektiv verden, men ikke at naturen er alt som finnes. Det er sant at alle mennesker har bias, men naturvitenskapelig metode benytter diverse metoder og kriterier for å søke objektiv sannhet hvor målet er å begrense biasen så mye som mulig. Det handler altså ikke om å "balansere mellom disse to" som om de har like stor grad av sikkerhet og verdi. Kontrollerte eksperimenter, repeterbarhet og peer review er en viktig del av den vitenskapelige prosessen, som forsøker å oppnå objektivitet til tross for menneskelige bias og følelser. Naturvitenskapelig metode gir mer robust og målbar kunnskap om den objektive verden og er derfor langt mer pålitelig enn kulturelle og subjektive perspektiver. Jeg skjønner ikke helt.. Du ønsker å argumentere for en måte å se verden på? Hva mener du? Hvis du påpeker at leseren/publikum er preget av ønsketenkning og følelser, hvordan er det da ikke relevant å påpeke at det også gjelder alle andre? Inkludert journalister og mediehus? Jeg ser ingen grunn til å ikke ville svare på noe så opplagt, spesielt ikke når det er du som har trukket frem nettopp ønsketenking og følelser. Du kan ikke beskylde gruppe A for noe (ønsketenkning og følelser) når gruppe B innehar akkurat det samme. Isåfall slår beskyldningen begge veier (som jo er poenget). Person 1 er i sin fulle rett til å si hva han mener da dette er politikk. Han kan til og med ha rett, men jeg er enig i at han bør oppgi grunner for det (som person 2 gjør). Hvis mediehuset da uansett bare avviser det med "redaksjonelle valg" og ingen endring skjer så gidder neppe person 2 holde slik i det uendelige - og til slutt mister mediene tillit og det oppstår alternativer. Det er jo der vi er. Det hadde vi ikke trengt å være, men man får takke seg selv.

Hei. Jeg tok med AI'ens svar som inkluderer gudommelig åpenbaring. Jeg er selv kristen og derfor enig i at Jesus er veien, sannheten og livet (som den andre personen (av 3) i treenighetens Gud, og Gud er jo den ultimate virkelighet som alt annet/det skapte avhenger av).

Får man ikke gehør er det helt naturlig å se an mulighetene andre steder. Samme er det vel med Tulsi Gabbard, men hun er i tillegg blitt plassert på en terror watchlist.

Tråden handler om sannhet Hvorfor være opptatt av sannhet? Er det spørsmålet? Eller bare rykket det i woke-nerven når kjønnsidentitet ble nevnt? Sikkert ikke. Det er det såklart du som gjør (sukk!) Det er ingen som ikke skjønner at å kun spise et sukkerflak per dag (og ingenting annet) ikke er feitende. Bortsett fra Haidt da, han er nok ikke såpass oppegående (sukk!). Kanskje bruke ei hel hjernekalori før du svarer neste gang?

Jeg har vist til en del. Utdyp gjerne hva som er vanskelig. Postmodernisme omfatter mye rart. Jeg viste til et innlegg hvor Britannica er sitert. Der nevnes også språk. Noen utdrag: Language refers to and represents a reality outside itself. According to postmodernists, language is not such a “mirror of nature,” There is an objective natural reality, a reality whose existence and properties are logically independent of human beings—of their minds, their societies, their social practices, or their investigative techniques. Postmodernists dismiss this idea as a kind of naive realism. The descriptive and explanatory statements of scientists and historians can, in principle, be objectively true or false. The postmodern denial of this viewpoint—which follows from the rejection of an objective natural reality—is sometimes expressed by saying that there is no such thing as Truth. Det er også problematisk å gi en definisjon eller generell karakteristikk av postmodernismen siden en slik reduksjon til allmenne karakteristika i seg selv er et brudd med den postmoderne tenkningen, og det er snakk om et uensartet fenomen. Altså lar det seg ikke presist definere (og det er heller ikke meningen). Det er som et mange-hodet dyr som velter seg etter eget forgodtbefinnende kaos. Edit: Lekte meg litt med AI-en igjen for å se om jeg kunne definere tull og vas inn i eksistens.. Meg: What is a shmigstanook? AI: It appears that "shmigstanook" is not a widely recognized term in any standard context—such as science, literature, or cultural references—as of my last knowledge update in October 2023. This may suggest that it could be a fictional, colloquial, or niche term that isn’t widely documented. If "shmigstanook" is a word or concept from a specific book, show, local dialect, or community, please provide more information or context, and I’d be glad to help you understand or explore its meaning! Meg: A schigstanook is a groonstram that can fly AI: Thank you for the clarification! It seems "schigstanook" (or "shmigstanook") might be a whimsical or fictional term you’ve created or encountered, possibly in a story, game, or creative context. To break it down based on your description: Schigstanook: This is identified as a type of creature or entity. Groonstam: This could refer to a broader category or type to which schigstanook belongs. Can Fly: This suggests that this creature has the ability to fly, adding to its characteristics or defining features. Since it sounds like a fictional or fantastical concept, it can be developed further in various ways—imagine its appearance, habitat, behavior, and role in a story or game setting. If it comes from a specific source, or if you have more details or a particular context in mind, I’d love to hear about it! Postmodernisme to the rescue.. Meg: Can I use postmodernism to provide grounding for believing a schigstanook is real? AI: Yes, you can use postmodernism as a theoretical framework to argue for the existence or validity of conceptual entities like "schigstanooks." Postmodernism, with its emphasis on the fluidity of meaning, the subjective nature of reality, and the playfulness of interpretation, provides several avenues through which you can ground your argument. Here are some points to consider: Subjective Reality: Postmodernism posits that reality is constructed through language and cultural narratives. You could argue that if enough people accept and engage with the idea of a schigstanook, it gains a form of existence in the collective imagination, similar to how myths, legends, and fictional characters exist in our cultural consciousness. Intertextuality: Postmodern thought often emphasizes intertextuality, meaning that texts and ideas are interconnected. You can position schigstanooks within a web of cultural, literary, or artistic references, showing how they draw from or contribute to existing narratives. This could serve to illustrate their "existence" in a cultural context. Blurring of Fiction and Reality: Postmodernism challenges the boundaries between fiction and reality. You could argue that in an age where fictional narratives (like those in books, movies, and games) have significant impacts on real-world culture and values, schigstanooks—though fictional—find grounding in their reflection of human experiences and emotions. Playfulness and Absurdity: The playful, often absurd nature of postmodernism can be used to defend the idea of schigstanooks. You might argue that the enjoyment and engagement with fantastical creatures can bring depth to our understanding of life and imagination, making the schigstanook a valid facet of human creativity. Multiplicity of Meanings: Postmodernism embraces the coexistence of multiple interpretations. You can explore various interpretations of what a schigstanook represents—be it freedom, whimsy, or any number of metaphorical significances. This multiplicity can validate its existence within different contexts. Cultural Critique: You might also engage with how schigstanooks reflect or critique contemporary society, harnessing postmodernism's penchant for questioning established norms and values. This can further ground the creature in a meaningful way. By applying these postmodern perspectives, you can construct a compelling argument for why a schigstanook, while fictional, holds significance and grounding in a broader cultural and philosophical discussion. En fortelling kan inneholde sannhet på en overordnet måte. Vi trenger ikke å dypdykke ned i virkeligheten hver eneste gang vi skal si noe (for å kunne snakke sant eller gjøre oss forstått). Vi trenger ikke beskrive alt med matematisk presisjon, men ja, noen fortellinger er sannere enn andre, og noen fortellinger søker bare å peke oss i riktig retning, mens andre kan forlede oss med bare en liten dråpe gift her, og i neste omgang en liten dråpe der. Jeg vet ikke helt hva du mener her. Forklar gjerne mer. Ja, men så er også journalister preget av ønsketenkning (som nevnt). At mediehus har slagsider, tar parti, og har åpenbare bias benekter du ikke antar jeg? Jeg er enig i mye av det du nevner, men jeg ser ikke helt at du adresserer det jeg skrev. Du sier at leseren kan preges av ønsketenkning og følelser. Det har jeg alt sagt meg enig i, men alle mennesker er preget av bias og følelser. Jeg tror det vi ser nå er svært samfunnsskadelig, og oppskriften på stammementalitet og tribalisme, noe Haidt også påpeker.

Ja, det er et stort og komplekst tema nedi detaljene. Virkeligheten er ikke alltid så enkel å ha med å gjøre, men at det finnes en virkelighet burde det være mulig å være enig om. Det er jo riktig at man ikke kan bevise at det finnes en ytre verden eller andre personer enn en selv (typ Descartes; jeg tenker altså er jeg), men hvorfor tro en slik hypotese? Hvorfor tvile på ens opplevelse av den ytre verden? Den som hevder at den ytre verden egentlig ikke finnes bør ikke bare vise til at det er en mulighet, men bør avkreves gode grunner for det. Tror personen at han kan bøye skjêen ved hjelp av tanken? At han kan fly hvis han bare konsentrerer seg nok? At han kan overleve å stå midt i detonasjonen av en atombombe? At rottegift like gjerne kan inntas som medisin? Mulig en stabukk vil påstå noe sånn fordi han skal ha rett, men straks det kommer til stykket så velger han nok medisinen over rottegiften hver eneste gang. Stort sett ihvertfall (noen er bare håpløse). I åpningsinnlegget brukte jeg AI for å presentere ulike sannhetsteorier. Den har listet ut de vanligste (hvor korrespondansetoerien såklart er mest akseptert), bortsett fra postmodernisme (hvis den i det hele tatt kan kalles en sannhetsteori), men muligens koherensteori kan brukes som overbygg for postmodernisme så lenge man godtar logikk ihvertfall. Nå avviser jo postmodernisme logikk også som universelt gyldig, men innenfor sitt eget "lille univers" kan de kanskje akseptere logisk konsistens ihvertfall til en viss grad. Koherens er såklart viktig, men at noe henger logisk sammen betyr jo ikke at det nødvendigvis er sant eller stemmer overens med virkeligheten. Det er enkelt å lage logiske argumenter med falske premisser for eksempel, men hvor logikken altså er helt gyldig. Ja, det er jeg opptatt av, og perspektiver gir jo mening. Det er viktig å undersøke ting grundig fra flere sider, men alle perspektiver har absolutt ikke like stor verdi. Når det kokes ned til at "alt er relativt" som jeg vet at formidles i akademia (også i Norge) så har man også kokt bort sannheten, og jeg har snakket med folk som har spurt foreleseren sin direkte hva som menes med det. Om det menes at det ikke finnes noen sannhet? Svaret var ja. Som jo er litt av bakgrunnen for at jeg tenkte dette kunne være en nyttig tråd. Denne meme'n (og tilsvarende) har vært en gjenganger i noen år: Begge personene kan ikke ha rett samtidig. Fordi tallet er enten 6 eller 9, og kan ikke være begge deler samtidig. En av dem må altså ta feil. Vi vet bare ikke hvilken fordi vi ikke har fått informasjon om hvilken person som er rettvendt og hvilken som ser tallet opp-ned (snudd på hodet). Jeg mener at begge deler er viktige og synes nyhetsformidlingen var mye bedre før når man fokuserte mer på å formidle hva som hendte, eller ble sagt, på en mest mulig objektiv og nøytral måte. Nå skinner biaset stadig igjennom over hvem som er "de gode og de onde" eller hvem som har de riktige meningene, og det er et større problem at mediene selv skal basere seg på følelser og fortelle folk hva de skal mene enn at publikum gjør det selv. Analyser er fint det, det er ikke det, men da bør man også analysere bredt. Det er en lignende greie i utdanningssystemet. Der burde fokuset være mer på å lære HVORDAN tenke, og mindre på HVA man skal tenke. Altså mer kritisk tenkning slik at man settes bedre istand til å gjøre selvstendige vurderinger. Total objektivitet og nøytralitet er nok ikke mulig å oppnå (vi er alle mennesker), men det bør være idealet som man strekker seg etter. Ikke denne "krigen" om hvilket ekkokammer som er det beste. Det var mye bedre før. Idag må du nesten se/lese samme nyheten i en rekke ulike mediehus for å ikke risikere å gå glipp av viktig informasjon og/eller poeng. Merk at jeg ikke sier at ulike perspektiv er meningsløst tøv, men at åpenhet er viktig og det å undersøke ulike perspketiv, for å søke sannhet, eller bedre forståelse/kunnskapsgrunnlag, eller hva som best forklarer noe. For søker man ikke sannhet, hva skal man da med universiteter i det hele tatt? Er der ingen sannhet å finne uansett ville jo hele "søkingen" også vært meningsløs (så vi er enige ser det ut til). Dette mener jeg også gjelder for journalismen, og at det er splittende og destruktivt når mediehus er mer opptatt av å ta parti enn å grave og undersøke og presentere ting mest mulig objektivt og nøytralt fra begge sider (få alle fakta på bordet før man begynner analysen). Når man utelater å gjøre det (grundig) i en retning (fordi man ikke liker det eller hva det skulle være) så mister man også viktig informasjon/perspektiv/poeng, og selv om man uansett skulle være uenig så mister man muligheten til å kunne forstå hvorfor andre er uenig. Som Haidt påpeker (fra John Stuart Mill) er da problemet at om man ikke engang eksponeres for noen som mener det motsatte, så kan du ikke engang vite hva du tror du vet. He who knows only one side of the case knows little of that. His reasons may be good, and no one may have been able to refute them. But if he is equally unable to refute the reasons on the opposite side, if he does not so much as know what they are, he has no ground for preferring either opinion. - John Stuart Mill

Jeg hadde 2 formål. Det viktigste (som jo er temaet) var sannhetens natur (hva er sannhet?) som jeg vet er under press. Det er hva første posten handler om, men det er heller andre ting folk er opptatt av ser det ut til. Altså ikke de dypere foreliggende filosofiske rammeverkene, men hva som rett og slett bare får betydning i folks liv forståelig nok. Det er ingen tvil om at flere fagdisipliner har beveget seg bort fra korrespondanseteori, ontologi og essens, og mot mer subjektive retninger, epistemologi og "levd erfaring". Dette viser seg igjen og igjen i diverse debatter, så jeg ønsket også å påpeke denne sammenhengen opp imot dagsaktuelle tema. Som berører poenger som Jonathan Haidt trekker frem i nevnte forelesning. Han er også opptatt av meningsmangfold - som er viktig i denne sammenheng - spesielt på universiteter. En måte å undergrave sannhet eller sannhetssøken på er jo å skape ytringsfrykt, strupe ytringer, kansellere, eller bare la være å si noe fordi "det er skadelig for min side av saken". Gjort bevisst er det også uærlig og kan derfor også kalles en form for løgn. Når det gjelder MSM virker det åpenbart at relatert til enkelte emner (spesielt amerikansk politikk og konservative høyre-strømninger i Europa), så får de en helt annen dekning og behandling i MSM enn de som ligger til venstre for dem. Selv om oppslutningen til disse partiene stadig ser ut til å øke i flere land. Likevel skrives det lite om hva de faktisk står for. Skrives det noe om dem så er det viktigste å få stemplet hvor ytterligående de er. Vel.. ytterligående iforhold til hva da? Til journalistens eget politiske ståsted? Isåfall er det ikke "objektiv journalistikk" som bedrives, men det blir da mer som en subjektiv meningsytring, og det er ikke akkurat så interessant. Det er mer interessant å få vite mer konkret hva og hvorfor de står for det de sier - som jo må være årsaken til den økte oppslutningen? Helst fortalt av dem selv, og ikke av en eller annen forstå-seg-påer som ikke ser ut til å forstå (eller ville forstå?) dem uansett, og som gjerne henfaller til stråmenn. Disse merkelappene (ytre høyre osv) har også mistet verdi når nokså standard konservative stemmer settes i bås med åpenbare ekstremister (typisk slik), og bildet mer og mer tegner seg slik spør du meg:

Denne forelesningen av Jonathan Haidt er nå 7-8 år gammel (oktober 2016) og tar opp noen viktige elementer relatert til dette temaet: F.eks kan korrupsjon og noen små løgner forårsake store problemer ved at effekten får store konsekvenser, hvor han nevner noen forskere som bedro sitt telos ved å la seg kjøpe for å slå fast at fett er farlig for deg. Det er ikke sant sier han (selvsagt alt med måte, men fett er ikke en gang feitende). Det er heller sukker som er farlig og feitende. Dette førte til en sukkerepidemi med en rekke matvarer og drikkevarer fullstappet av sukker som spesielt amerikanerne har slitt med overvektighet på grunn av i mange år. Fordi noen forskere bedro sitt eget telos om å søke sannhet, og (relatert til medisinfaget) bedro den Hippokratiske ed til fordel for penger. Tilsvarende sier han at sosial rettferdighet også kan korruptere på lignende vis ved å injisere sitt telos inn andre steder. Sosial rettferdighet synes kanskje ikke like ille som pengegriskhet, men kan likevel skape lignende effekter. Som f.eks. å ta så stort hensyn til noens følelser at man velger å se bort ifra virkeligheten eller sannheten. Så hva er en journalists telos? Er det å være mest mulig objektiv og sannhetssøkende i å være vaktbikkje, undersøke og rapportere saker fra flere sider, avsløre korrupsjon og påtale overgrep mot enkeltmennesker (den fjerde statsmakt)? Eller er det å være ensporet og partisk? Som Tonning Riise påpeker i nevnte innslag så er ikke norske MSM-medier alltid spesielt flinke til å utføre sitt oppdrag ihht sitt telos. Dette varierer selvsagt litt fra mediehus til mediehus og fra journalist til journalist, men det synes åpenbart. George Gooding skrev idag denne som understreker dette: NTB møter seg selv i døra om valgfusk med brevstemmer Det går visst an å jukse med brevstemmer likevel, alt som måtte til for å anerkjenne det var en endring av hvem som tjener på det…

Jeg tror du refererer til pkt 2 i AI-dialogen (Scientific Perspective). Dette er egentlig ikke en definisjon på hva sannhet er. "Hva er sannhet" er et filosofisk spørsmål. The scientific perspective er en metode/fremgangsmåte for å søke sannhet (og en god sådan), men er ikke det samme som sannhet i seg selv. Empirisk vitenskap er selvsagt ikke i konflikt med det som korresponderer med virkeligheten, men er et nyttig verktøy for å finne ut av det. Et annet nyttig "verktøy" er matematikk, men det er et rent logisk verktøy. Det er også en rekke ting som tros, selv i mangel av bevis, uten at man har en vrangforestilling, men vi sier vel vanligvis at man har en vrangforestilling hvis man er helt overbevist om noe som åpenbart ikke stemmer overens med virkeligheten. F.eks. at man tror man er tjukk selv om man er tynn som ei flis. Det er ikke ulovlig å tro slikt, og personen lider jo av det og bør få hjelp og støtte i slike tilfeller, men bør ikke få underbygget troen om at man er 140 kg når man i virkeligheten bare er 40. Det ville jo ikke vært til hjelp i det hele tatt, snarere tvert imot.

Ok, jeg formulerte det utifra at jeg antok du jobbet på et sted med egen kvinneavdeling, my bad, men det er forsåvidt ikke poenget. Ikke for å være vanskelig, men det er en viktig debatt å ha. Derfor spør jeg heller; hva om du hadde jobbet på et sted med egen kvinneavdeling? Ville du latt personen ligge på kvinneavdelingen da?

Ja, akkurat. Man kan ikke se forbi objektiv virkelighet. Den må være avgjørende til syvende og sist. Hva om vedkommende ønsker å ligge på kvinneavdelingen?

Det blir merkelig synes jeg. Poenget er jo ikke å påpeke ens personlige syn på kjønn for å lage et slags nummer ut av noe, men å la vedkommende forstå at du respekterer dennes rett til å tro/føle/oppleve som de vil, men at du likevel kommer til å behandle vedkommende som det objektive biologiske kjønnet vedkommende har. For jeg regner med du gir behandling til folk utifra biologisk kjønn dersom det kreves, og ikke utifra om deres kjønnsidentitet skulle gå på tvers av det biologiske kjønnet?