krikkert

Lønnspliktloven § 3 første ledd bestemmer at arbeidsgiver skal betale lønn i en arbeidsgiverperiode på 15 dager, fra og med den første arbeidsdagen permitteringen omfatter. Videre bestemmer den at "perioden løper ikke når arbeidstakeren likevel ville hatt tjenestefri eller fravær". Denne bestemmelsen kan forstås på to måter. Den ene måten er at perioden løper ikke hvis arbeidstakeren har tjenestefri/fravær uten lønn. Den andre måten er at perioden løper ikke hvis arbeidstakeren har tjenestefri/fravær, uavhengig av om tjenestefri/fravær er lønnet eller ikke. NAV (og Simployer) legger til grunn at formålet med regelen er at arbeidsgiver ikke skal betale lønn i mer enn 15 dager etter at permittering er iverksatt. Dette har god dekning i forarbeidene (Ot.prp.nr. 11 (1987-1988) s. 39), hvor departementet uttaler at formålet med lønnsplikt er å sikre arbeidstakeren "den lønn som ville ha blitt opptjent dersom permitteringen ikke hadde funnet sted", og bemerker at poenget med bestemmelsen er at den skal avskjære "muligheten til å dekke opp arbeidsgiverperioden med perioder hvor arbeidsgiveren likevel ville vært fritatt for lønnsplikt" (fordi arbeidstaker ikke har krav på lønn). Det er dårlige holdepunkter for å hevde at betalt fri skal forlenge arbeidsgiverperioden. Hensynet bak regelen er at arbeidsgiver ikke skal kunne minimere utgiftene sine ved å legge opp til at store deler av perioden dekkes av ulønnet permisjon o.l. Dette hensynet slår ikke til når det er snakk om betalte fridager. Arbeidstaker skal ha 15 dager lønn som om permittering ikke hadde funnet sted. Dette får arbeidstaker selv om noen av disse dagene er lønnede høytidsdager.

Loven åpner ikke for å regne ut eierbrøk etter rimelighet eller rettferdighet. Eierbrøk fastsettes ut fra forholdene på anskaffelsestidspunktet, og revurderes ikke i løpet av eierforholdet så lenge eierforholdet forløper i henhold til normale forutsetninger. Sameigelova § 2 første ledd bestemmer at "når det ikkje er grunnlag for anna, skal sameigarane reknast for å ha like stor part kvar". Hvis det har oppstått et sameie mellom samboere antar man derfor at begge parter har like stor eierandel, dvs. 50/50 hver. I dette tilfellet finnes det grunnlag for noe annet, nemlig eierbrøken. Denne viser at man på tidspunktet skjøtet ble tinglyst mente at man skulle dele eierandelene ulikt. Dette vil også bli resultatet på salgstidspunktet hvis partene ikke har inngått noen annen avtale i mellomtiden. Bevisbyrden for at eierbrøken har endret seg ligger på den som hevder dette. I en salgsprosess betales megleromkostninger, lån, og annen sikkerhet som skal innfris av salgssummen før overskuddet deles. Det vil si at den parten som har en høyere eierbrøk blir belastet med en høyere prosentandel av lånet. La oss si at eierbrøken er 75/25, boligen ble solgt for 6 millioner, og det skal innfris 2 millioner i lån og salgsomkostninger. Det er da 4 millioner som skal deles mellom eierne, og dette vil bli delt med 3 millioner til den ene og 1 million til den andre. Dette er normalen ut fra forutsetningene for eierbrøken. Den som skal eie 75 % av gjenstanden skal dekke 75 % av anskaffelseskostnaden (dvs. både egenkapital og gjeld), og også 75 % av driftsutgiftene. Hvis eksen din hevder at din andel av brutto salgssum skal dekke en større andel av lånet fordi du har en større eierandel, så har hun i utgangspunktet rett i det.

Vi har ikke "jury" i Norge, og det at Høyesterett var splittet i tre mot to dommere får ingen betydning. Ved neste korsvei hvor en slik sak kommer opp vil det være 5-0, fordi flertallet bestemmer, uansett hvor lite flertallet er. Den bærende uttalelsen i flertallets avgjørelse er at unntaksbestemmelsen "skal tolkes snevert, og at den i liten grad er aktuell for kostnader knyttet til eksisterende anlegg". Videre uttaler flertallet at det er et poeng å unngå konflikter, og at "I denne sammenheng er det tilstrekkelig å peke på at konsekvensene av å gi de ankende parter medhold, kan bli en uthuling av det grunnleggende prinsippet om kostnadsfordeling etter sameiebrøk". Heis er også et gode som "ikke er tilgjengelig for alle". I heis-saken var det snakk om 46 boligseksjoner knyttet til 7 blokker, hvor 3 av blokkene ikke hadde heis, og det var seksjonseierne i blokkene uten heis i det hele tatt som motsatte seg kravet. Det har lite for seg å ta denne kampen.

Generelt sett gjelder det i norsk rett et prinsipp om at du må være part i en avtale/sak for å kunne påvirke saken. Den som ikke er part har ingen rett til å påvirke saken, og ingen rett til å få opplysninger om parten(e).

Det er kun eier av bilen og fører av bilen som kan klage til virksomheten (parkeringsforskriften § 44) og videre til Parkeringsklagenemnda (§ 45). Andre må ha fullmakt fra en av disse. Hverken selskapet eller nemnda plikter å behandle klager fra andre enn disse, se nemndas prinsippavgjørelser i sak 486 og 13020. Såvidt jeg vet har nemnda ikke behandlet spørsmålet om hva som kreves av dokumentasjon for at man er fører. I sakene for nemnda har det tvert imot blitt dokumentert at klageren hverken var eier eller fører (og antagelig heller ikke hadde påstått å være noen av delene). Med tanke på at det å erklære seg som fører av bilen innebærer at man samtidig erklærer seg solidaransvarlig for kontrollsanksjonen etter § 37 er det fullstendig urimelig å kreve noe mer av dokumentasjon enn en egenerklæring om at "jeg parkerte bilen". Det finnes ingen person i verden som påtar seg å måtte betale kontrollsanksjonen hvis man taper bare for å komme i en posisjon for å kunne klage på den -- ikke når det å klage etter fullmakt er en rent risikofri løsning. "Min egenerklæring om at jeg var fører er tilstrekkelig dokumentasjon. Hvis dette ikke kan aksepteres, send saken videre til Parkeringsklagenemnda."

Utgangspunktet er at kommunen selv velger hvilke kvalifikasjonskrav de stiller til faste og midlertidige stillinger, Rt. 2014 s. 402. Det er i og for seg ikke ulovlig å stille større kvalifikasjonskrav til en fast stilling enn til en midlertidig stilling. Men domstolene har ikke akseptert at man nekter en midlertidig ansatt fast ansettelse begrunnet i egne målsetninger om ønsket kompetanse i virksomheten (LB-2017-80601, Fredrikstad kommune ble ikke hørt med argumentasjonen om at det var en målsetning å ha 40 % sykepleiere og 60 % helsefagarbeidere ved sykehjemmene som grunnlag for at en midlertidig ansatt ufaglært assistent ikke skulle kunne ansettes fast). Arbeidsmiljøloven § 14-9 annet ledd setter opp fem muligheter for midlertidig ansettelse: a) arbeid av midlertidig karakter, b) egentlige vikariater (dvs. i fravær av én eller flere andre ansatte), c) praksisarbeid (herunder også ansettelse som lærling), d) arbeidsmarkedstiltak i regi av/samarbeid med NAV, e) idrettsutøvere, trenere, dommere, og ledere i organisert idrett. Tidligere hadde man en generell midlertidig ansettelsesadgang (f), denne ble opphevet fra 1. juli 2022. Det finnes to frister før man ikke lovlig lenger kan være midlertidig ansatt. 1) FIRE år: Hvis man utelukkende har vært ansatt for arbeid av midlertidig karakter (bokstav a). 2) TRE år: Hvis man har vært ansatt som vikar (bokstav b) eller på generelt grunnlag (bokstav f). 3) TRE år: Hvis man har vært ansatt i kombinasjon av a, b, og f. Lærlinger, deltakere i arbeidsmarkedstiltak, og idrettsutøvere m.fl. (c, d, og e) kan ikke opptjene tid når de er ansatt som dette. De har heller ikke krav på fast ansettelse, selv om lærlingetiden etc. skulle gå ut over tre/fire år. Det er veldig få kommunale stillinger som er "midlertidig karakter"-arbeid (bokstav a). For deg vil det derfor antagelig være treårsfristen som gjelder. For at du skal ha krav på fast ansettelse fra 1.1.2024 må du ha vært sammenhengende ansatt fra 30.12.2020 til 31.12.2023 (lovkravet er mer enn tre år, ikke tre år eksakt), og ingen del av tiden kan ha vært lærlingetid. Det kravet vil du ikke fylle før 2.1.2024. Man kan også bli fast ansatt i medhold av grunnbemanningslæren. Grunnbemanningslæren sier, i korte trekk, at arbeidsgivere plikter å ansette vikarer i fast stilling hvis de dekker et stabilt og varig vikarbehov. Hvis en virksomhet har ca. 500 årsverk, og et stabilt fravær på 13-15 %, så vil virksomheten ha et stabilt vikarbehov på mellom 64-75 årsverk. Dette stabile vikarbehovet kan ikke virksomheten dekke ved midlertidige ansettelser, fordi behovet er så stort og stabilt at begrunnelsen for midlertidig ansettelse ikke finnes.

Innen frivilligheten er det ikke helt uvanlig at en underordnet instans prøver å klage sin nød til en over-overordnet instans. Det kan være helt akseptabelt, men det kan også være konfliktskapende og ødeleggende for organisasjonen. Det kommer an på hva nøden går ut på. Et styre som misbruker organisasjonens midler er f.eks. et annet forhold enn et styre som ikke holder styremøter hver tredje måned, bare hver fjerde, selv om begge deler er brudd på regler/vedtekter. En kontrollkomité arbeider vanligvis på oppdrag for årsmøtet og har ingen egen selvstendig myndighet (med mindre det unntaksvis er bestemt noe annet i vedtektene). Jeg vil mene at for at en sak skal være verdt å ta opp med kontrollkomitéen må det være en sak som er såpass viktig at styret vil kunne måtte gå av. Terskelen blir da nokså høy. Årsaken til dette er at daglig leder arbeider såpass tett med styret og er såpass avhengig av styrets tillit at en uenighet som går til kontrollkomitéen (og da indirekte til årsmøtet) har høy risiko for at enten styret eller daglig leder kommer til å måtte gå av. Hvis styret ikke må gå av, så vil tilliten til daglig leder ha fått seg en knekk.

Man kan ikke overdra større rett enn den man selv har. Dette er lovens utgangspunkt - en servitutt følger med eiendommen uavhengig av hvem som er eier. Dette kan man naturligvis ikke omgå ved å dele opp eiendommen. Tinglysningsloven § 20 bestemmer at når et dokument er registrert i grunnboken (dvs. tinglyst), går rettigheten dokumentet gir uttrykk for, foran alle rettigheter som ikke er registrert samme dag eller tidligere. Også dette kan ikke omgås ved å dele opp eiendommen.