Serpentbane

Hvorfor fortsetter du med dette argumentet? Du la opp til en diskusjon helt uten hensyn til klimapolitikk. Derfor argumenterer jeg i utgangspunktet uten hensyn til klimapolitikk. Du kan ikke starte og legge premissene for en diskusjonstråd, for så å konsekvent endre premissene for tråden underveis og bruke elementer du selv valgte å ekskludere som argumentasjon. Nå skrev jeg vell veldig tydelig at vi burde bruke de siste inntektene fra olje og gass direkte til å etablere nye alternativer. Vi har høna, vi må bare bruke eggene til å lage den røra vi ønsker oss. Og jeg skjønner ikke hvordan du mener dette skulle løses bedre ved å legge ned en av de primære inntektskildene våre, og med det 250000 arbeidsplasser, og så etterpå prøve å finne på noe nytt. Altså drepe høna og håpe at de få eggene som var igjen er tilstrekkelig til å klekke ut noe smart. Vi har oljefondet, ja, men verden står også ovenfor et massivt potensiale for ustabilitet. Fondet belager seg på at verden ser ut som den har gjort de siste 80 årene. Norge har ikke råd til å være naive. Å slutte med noe endrer ikke verden til det bedre, å lede alle andre til å gjøre det vi ønsker endrer verden.

Risiko opp mot klimahensyn er irrelevant for premissene for den opprinnelige diskusjonen du selv la opp til ved å skrive at tråden ikke skulle berøre klimadebatten. Når det er sagt, norsk olje- og gassnæring er én av mange globale produsenter, og den norske sokkelen ligger i toppsjiktet internasjonalt når det gjelder offshore-sikkerhet, beredskap og lave utslipp per produsert enhet. Det er fortsatt risiko, men kombinasjonen av strenge regulatoriske krav, høy HMS-standard og relativt lav utslippsintensitet gjør at norsk produksjon vanligvis kommer gunstig ut i sammenligninger. Å fremstille Norge som “best i verden” på absolutt alle relevante indikatorer blir for kategorisk, men poenget om at norsk produksjon hører til de mest ansvarlige står seg. Andre land skårer også høyt på ulike dimensjoner (for eksempel Canada, Qatar, Storbritannia og UAE), mens en del produsenter har vesentlig svakere resultater, både på utslipp, sikkerhet og styring. I tillegg til miljøhensyn må vi vektlegge menneskerettigheter, styresett og geopolitisk stabilitet. Hvem som leverer energien påvirker mer enn bare pris og CO₂ per fat. Det er høyst usannsynlig at alle store produsenter reduserer sin produksjon i tråd med klimamål hvis etterspørselen består om Norge trekker seg raskt ut uten at etterspørselen faller tilsvarende, vil andre aktører fylle vakuumet, ikke nødvendigvis de med best klima- og HMS-standard. Du inviterte likevel til en diskusjon om økonomisk bærekraft innenfor en 10–15 års horisont, særlig i lys av disruptiv teknologi og endret energikonsum. På det premisset, en bråstopp i norsk olje og gass er lite sannsynlig. “Peak oil” handler om toppen i etterspørsel, ikke et momentant fall. Etterspørsel vil, selv etter en topp, avta gradvis og ujevnt mellom regioner og sektorer. I praksis innebærer det gradvis lavere produksjon og dermed et gradvis lavere behov for arbeidskraft, ikke et scenario der 250 000 arbeidstakere plutselig står uten jobb. Risikoen ligger mer i feil sekvensering (for rask utfasing uten alternativer) enn i at markedet forsvinner over natten. Det betyr ikke at vi skal lene oss tilbake. Jeg mener Norge bør bruke petroleumsinntektene og kompetansen til å bygge nye ben å stå på, som gjør oss til en stabil energileverandør også etter oljen. Kjernekraft kan være én del av miksen på sikt. Thorium trekkes for eksempel ofte frem som en mulig ressurs, og Norge har geologiske forekomster (blant annet knyttet til Fensfeltet) der man også anslår å ha funnet verdens største forekomst av fosfat som av enkelte sidestilles med petroliumssektoren i verdi. Nå er to presiseringer svært viktige her. Anslag over thoriumforekomster er usikre, og thorium-baserte reaktorer er ikke kommersialisert i dag. Funnene av fosfatførende bergarter i Norge omtales som svært store, men det gjenstår betydelig arbeid før man kan konkludere om lønnsom og ansvarlig utvinning. Poenget mitt er ikke at “thorium eller fosfat er svaret”, bare et eksempel, men at vi bør drive frem konkrete alternativer som kjernekraft, havvind, vannkraftoppgraderinger, batterier og varmelagring, hydrogen/CCS osv. i en reell portefølje, slik at omstillingen blir planlagt og styrt, ikke tilfeldig. Økonomisk er det naturligvis relevant å skille mellom TFO-utbygginger (tilknytning til eksisterende infrastruktur) og mer krevende frontier-prosjekter. TFO-prosjekter har typisk lavere investeringer, raskere gjennomføring og kortere tilbakebetalingstid. I en 10–15 års horisont kan slike prosjekter fortsatt være lønnsomme selv med flater eller fallende priser, gitt at kapitalkostnader, enhetskostnader og skatt virker med. Frontier-prosjekter langt fra land, i krevende farvann med høy kompleksitet og lang ledetid, har derimot langt høyere sårbarhet for politiske, teknologiske og markedsmessige skift. Her er det rasjonelt å være ekstra nøktern med investeringsbeslutninger og teste robustheten mot flere scenarioer for etterspørsel, karbonprising, forsyningskjeder og finansieringskostnad. Men det bør absolutt ikke avskrives på bakgrunn av et snevert inntjeningspotensiale begrenset til 10-15 år, for dette er ikke en realistisk avvikling gitt dagens utvikling. Geopolitisk er norsk gass viktig for Europa i overskuelig tid, særlig for fleksibilitet, balansering og som erstatning for kull. Det gir Norge innflytelse, inntekter og handlingsrom, forutsatt at vi samtidig kutter utslipp i produksjon, bygger ut lavkarbonalternativer og investerer i nye næringer. Å bruke olje- og gassinntekter til å finansiere omstilling på hjemmebane er ikke hykleri, det er en ansvarlig overgangsstrategi. En “rettferdig omstilling” krever opptrappet kompetansebygging og industripolitikk nå, ikke etter at behovet oppstår. Leverandørindustrien er allerede verdensledende på komplekse offshoreoperasjoner, mange av de samme ferdighetene trengs i havvind, CCS, hydrogen, dypvannsmineraler (der miljøstandard må være streng), subsea-infrastruktur og avansert maritim teknologi. Om vi styrker prosjektporteføljen på disse områdene i tide, blir overgangskurven mykere og risikoen for tap av kompetanse mindre. Skatte- og risikoargumentet fortjener også presisjon. Dagens petroleumsskatt er utformet for å gi nøytralitet mellom investering og avkastning, altså høy skattesats på inntekt og tilsvarende fradrag for kostnader og friinntekt. Skattenivået gjør at staten tar en stor del av både opp- og nedside. Hvis man faktisk ønsker å redusere statens risiko, kan man skru ned statens eksponering via skattesystemet, men da faller også statens andel av gevinsten. Uansett bør ikke skattedesign alene være et argument for å legge ned en lønnsom næring, det er et politisk virkemiddel som kan justeres for å styre risiko og insentiver. Til slutt, vi må holde to tanker i hodet samtidig. Det er uklokt å avvikle norsk olje og gass før alternative kapasitet og infrastruktur er på plass. Det er like uklokt å låse oss til marginale, kapitalkrevende prosjekter med lang horisont og svak robusthet, men det må utredes basert på faktiske data, ikke følelser. En styrt, trinnvis omstilling der vi prioriterer de mest robuste prosjektene, kutter utslipp i produksjon, investerer tungt i ny energi og teknologi, og sikrer arbeidstakere reell overgang er både økonomisk og samfunnsmessig mest fornuftig. Vi løser verken energi- eller klimautfordringer ved å gjøre Norge irrelevant, vi må bruke relevansen vår til å trekke systemet i riktig retning, ikke redusere vår innflytelse til å være 5.5M irrelevante aktivister på en fjelltopp i nord.

Du har helt rett i at eksponentiell vekst ofte undervurderes og at historien er full av eksempler på teknologier som gikk fra marginale til dominerende på kort tid. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi står foran et umiddelbart kollaps for olje og gass. Ja, jeg mener 10-15 år er alt for kort, og jeg står ved min mening om at Norge er bedre tjent med å utnytte resursene vi har, og heller bruke inntektene på positiv utvikling. Men la meg svare på posten din tema for tema. Elbilsalget vokser raskt, men det globale bilparken består fortsatt av over 1,4 milliarder kjøretøy, hvorav flertallet er fossilbaserte. Selv med 30 % vekst per år, tar det tid å erstatte hele flåten. NVE anslår at selv i Norge med dagens utvikling vil ikke den fossile bilparken være erstattet før i 2040. Infrastruktur, batteriråvarer, strømnett og ladekapasitet er flaskehalser som kan bremse veksten, ikke nødvendigvis stoppe den, men gjøre den globale kurven mindre bratt enn ønsket. Norge er et unikt case med sterke subsidier og politisk konsensus. Globalt er bildet mer fragmentert. Land som India, Indonesia og store deler av Afrika har økonomiske og strukturelle barrierer som gjør fossil energi fortsatt attraktiv. Jeg dro frem elektriske biler i mitt innlegg fordi det er et eksempel på en teknologi der Norge har brukt sin fossile velstand til å direkte påvirke den globale utviklingen. Dette kan også gjøres innen andre områder. Videre kan vi bruke denne velstanden på å utvikle og bygge andre energikilder, og forbli en energileverandør selv etter oljen. Personlig er jeg veldig tilhenger av utvikling av kjernekraft i tillegg til andre gjenbrukbare kilder. Mange land bygger fortsatt gasskraftverk, ikke fordi de ignorerer fremtiden, men fordi de trenger stabil og billig energi nå, og fornybart er ikke alltid konkurransedyktig uten støtte. Investeringer i olje og gass kan være risikable, men ikke irrasjonelle slik du legger det fram. Norske investeringer i olje og gass har kortere tilbakebetalingstid enn mange tror, ofte 5–7 år. Det betyr at selv om markedet endrer seg om 10–15 år, kan investeringene være lønnsomme før den tid. Det er også en geopolitisk dimensjon. Europa ønsker å redusere avhengigheten av Russland og Midtøsten. Norsk gass er strategisk viktig for hele Europa, og det galvaniserer Norsk relevans i det Europeiske samarbeidet, hvilket per i dag er viktigere enn noen gang. Når det gjelder Peak oil så er denne etterspørselsdrevet, men noe som utvikler seg gradvis. IEA anslår peak oil rundt 2030–2035, men det betyr ikke at etterspørselen faller bratt. Det kan flate ut, og da vil prisene svinge, ikke nødvendigvis kollapse. Selv med fallende etterspørsel, vil det være regionale markeder og nisjer der norsk olje og gass fortsatt er relevant, særlig hvis vi klarer å kutte utslipp og gjøre produksjonen grønnere. Du har rett i at vi står foran en omveltning. Men det er ikke binært, det er ikke enten full kollaps eller full trygghet. Det er en overgang, og i den overgangen kan Norge fortsatt tjene penger, bidra til det grønne skiftet og posisjonere seg strategisk. Spørsmålet er ikke om vi skal slutte med olje og gass, men hvordan vi skal bruke inntektene til å bygge det som kommer etter.

Hvorfor inkluderer du ikke relevante sammenligninger, ja, solkraft har steget betraktelig de siste årene, men det utgjør fremdeles en svært liten andel av energikonsumet. Er olje og gass fremtiden på lang sikt? Nei, det sier seg selv, bare det faktum at vi vil gå tomme på ett eller annet tidspunkt vil tvinge fram endringer. Ja, vi må tenke i andre baner også, både med tanke på miljøet og vår økonomiske posisjon. Men, akkurat nå, og i relativt lang tid fremover, så er olje og gass ekstremt relevant, både mtp energiproduksjon og andre formål. Og jeg tørr påstå at Norge er en av få leverandører som grovt sett bidrar til en positiv utvikling med pengene vi tar inn. For ja, om ikke vi leverer, så vil andre gjøre det. Du kan si det er en dårlig unnskyldning, men det er like vel et faktum. Jeg vil påstå at det er en langt viktigere diskusjon hva vi gjør med pengene. Hvorfor skal vi slutte å levere, og miste inntekt og innflytelse, når vi heller kan bruke pengene og innflytelsen på positiv endring. Vi har brukt inntektene fra olje og gass på å elektrifisere bilparken, som et paradoksalt eksempel, og med dette bidro vårt lille land i stor grad til en massiv endring som har påvirket verden. Poenget er at det er bedre å bruke det vi tjener på å utvikle alternativer, å bidra med policyendrigner, slik at vi på sikt heller får våre kunder til å slutte å kjøpe fra oss, fra alle, fremfor å tvinge dem til å kjøpe fra noen som ikke bidrar positivt. At vi fremdeles satser på olje og gass betyr ikke at vi ikke kan være en del av, eller en pådriver, for dette destruktive skiftet. Men, 10-15 år er alt for kost tid, dette kommer til å ta mange tiår mer enn det.

Selv om Trump ikke bryr seg om Ukraina og gjerne er kompis med Putin, så er det tydeligvis ikke noen problemer med å kjøpe våpen av USA som nylig godkjente salg av 3350 ERAM (Extended Range Attack Munition) cruise missiler. Dette er missiler med lang rekkevidde (240-450 avhengig av hvilken variant de får) designet for slipp fra fly, for eksempel F-16. Stridshodet er estimert å være omtrent 230kg, og hastigheten 0,6mach. Dette gir $850 millioner i den Amerikanske statskassa betalt av Europa, men det er forhåpentligvis verdt det inntil Europa får på plass egen produksjon av tilsvarende missiler. Hvorvidt dette signaliserer er policy-skifte i Trump-administrasjonen skal jeg ikke spekulere for mye i, men jeg tror ikke det. Missilet ble i praksis bestilt tilbake tidlig i 2024 og er et missil utviklet spesielt for Ukraina med fokus på rimelig masseproduksjon samtidig som det er tilpasset de operative premissene i Ukrainia, dette inkluderer 10 meter treffsikkerhet innenfor GPS-degraderte områder og områder med høy grad av elektromagnetisk interferens i tillegg til de tekniske spesifikasjonene over. Kort fortalt kan man karakterisere dette som en krysning mellom en glidebombe og et cruise missil. Det var i de opprinnelige kravspesifikasjonene skrevet at produsentene kunne velge å benytte seg av eksisterende Mk 82 stridshoder, men dette var ikke et krav. Jeg har ikke funnet mye spesifikk informasjon ut over dette. Dette vil bli en avveining mellom rask volumproduksjon med eksisterende komponenter vs tilpassede komponenter med mer skreddersydd ytelse. Dette vil trolig være et veldig nyttig våpen for Ukraina om de ikke får de samme utfordringene som de hadde med GLSDB. Men vestlige våpenprodusenter har lært mye siden den gang, og GLSDB ble da også forbedret. Det vil også være nyttig siden USA i det stille har gjeninnført forbudet mot angrep på russiske områder med ATACMS. Det sagt, det er indikasjoner på at Ukraina fremdeles må ha godkjennelse for mål, så det kan være USA fremdeles kan sette kjepper i hjulene for Ukrainsk effektivitet. PS edit: Det er uttalt at leveransene vil skje innen seks uker, men det er uklart om dette innebærer første del-leveranse eller komplett leveranse. Illustrativt bilde, men nært det jeg har sett av foreslått design.

Laga en companion sticker, bare kjøpe klistreark, print, klipp og lim....

Dette er vel irrelevant for diskusjonen. Solcellene har bare noen og 20% virkningsgrad, men det betyr ikke det samme som energitap, det betyr at man ikke klarer å utnytte all energien som treffer platene. Dette tallet sier ingen ting om utnyttelsesgraden av energien som faktisk tas opp, som er lang høyere enn for fossile drivstoff. Å sammenligne ineffektivitet i en forbrenningsprosess med virkningsgraden til solceller er totalt meningsløs.

Potensielt interessant YT serie fra United24, de hevder at de vil se på flere tidligere slag og hendelser gjennom krigen i detaljerte dokumentarformat, og siden de opererer på bakken i Ukraina og har tilgang til kilder på bakken mener de at de skal kunne gi ny innsikt. Ikke dirkete relevant for dagens hendelser, men like fullt viktig og interessant. Limer inn pilotepisoden som slapp for noen dager siden her.

Dette er helt krise for Ukrainas evne til å mitigere Russiske angrep med droner og cruisemissiler. I juni skal USA's forsvarsminister ha beordret en omlevering av 20000 APKWS II missiler øremerket for Ukraina gjennom USAI-programmet. For de som ikke vet hva disse er, APKWS II missilene er enkelt forklart ombygde Hydra 70 raketter som får en laserledet styringspakke som konverterer dem fra dummer raketter til missiler. Dette gir tre veldig betydelige fordeler. Først og fremst koster de bare rundt $15000, omtrent en fjerdedel av hva AIM-9X koster. Nå har Ukraina også de rimeligere AIM-9M og 9L, men det er kun AIM-9X som fremdeles er i produksjon. Men like viktig, de bruker fremdeles samme type podder som Hydra rakettene, syv missiler per pod, tre podder per pylon, totalt 42 slike missiler samt fire tradisjonelle missiler og drivstofftanker på hvert fly, mot mer tradisjonelle oppsett med en kombinasjon av totalt seks AIM-9L/M og AIM-120B. Dette gir hver F-16 en massiv kapasitet til å slå ut et høyt antall droner og missiler uten å måtte returnere til flyplassen, til en relativt lav pris. Ukraina har vel rundt 16 aktive F-16 i tjeneste om jeg ikke husker helt feil, og om man antar en typisk combat readyness på 50-75% kan man gå ut i fra at 8-12 typisk er operative til enhver tid. Hvis man ser på de to angrepene som ble rapportert i juli så inkluderte disse henholdsvis 728 droner og 13 missiler og 597 droner og 26 missiler. Hvis man ser bort fra SAM-systemer og andre systemer for luftvern vil det største av de to gi 61,75 mål per fly om man tar utgangspunkt i 12 aktive fly. Med tradisjonelt oppsett vil man da med seks missiler per fly kunne engasjere 72 potensielle mål, forutsatt 100% treffsikkerhet. Altså 9,7% av missilene og dronene Russland fyrte av. Med APKWS øker dette til 552 potensielle mål, eller 74,5% av alle dronene og missilene Russland fyrte av. I en situasjon der å lande og lade om innebærer at man blir for sen så er det åpenbart at dette systemet er noe Ukraina ville ha massiv nytte av. Og ikke minst, USA har produsert over 7 millioner slike Hydra 70 raketter, så i tillegg til den lave prisen vil ombyggingspakken være langt lettere og raskere å produsere enn hva det koster å produsere de dyrere missilene Ukraina må benytte seg av i dag. Med det sagt, nå er grunnen til at USA sender disse til midt-østen frykten for at de selv kan få bruk for dem. Så det eneste lille lyset i tunellen nå er at Iran ikke sender særlig mange flere droner til Russland. Men det er en relativt mager trøst, og jeg frykter at Iran nå som ting roer seg vil fortsette sine leveranser, i alle fall til en viss grad. Patriot og andre missiler vil naturligvis også være viktige, og er i mange tilfeller teknisk overlegene systemer, særlig mot raskere og vanskeligere mål. Men det er åpenbart at man ikke kan skyte ned 600 droner med patriot i angrep etter angrep. Disse enklere og rimeligere systemene må innfases i større volum i går, dette gjelder APKWS og alle andre mer eller mindre velprøvde og eksperimentelle systemer som gjør at det blir dyrere for Russland å angripe enn hva det koster Ukraina å forsvare seg. En Shahed-drone koster et sted mellom $20000-80000 litt etter hvilke varianter man ser på, hvilke kilder man bruker, og om det er Iransk eller lokal produserte droner. PS: APKWS II brukes ikke bare på F-16, de kan skytes fra både luft og bakke-launchere, og er integrert mot lette stasjonære og mobile SAM-systemer som for eksempel CWS, VAMPIRE og det HMMWV-monterte systemet jeg ikke husker navnet på. Men Ukraina er digert, og F-16 gir en massiv mobilitetsfordel.

For meg fremstår dette i beste fall som rotete, men like mye som ansvarsfraskrivelse. Uansett, leveransene ble ble stoppet for en uke siden, og la oss nå si det var en feil. For all del, bra at Trump ønsker å sende et minimum av defensive våpen, men man skal ikke glemme at dette er alt for lite, alt for send, og det faktum at det følger en hel juni der så og si ingen ting ble levert etter en pause som started i mai. Og i følge Zelensky vil alt som kommer etter mai være betalt for, ikke donert. Samtidig ligger USA nå totalt sett langt bak NATO-medlemmene som til sammen sto for 60% av donasjonene gjennom det siste året. I følge Major General Christian Freuding har de øvrige NATO-landene så langt i 2025 levert mer i militær støtte enn de $20 milliardene USA sendte i 2024, og vi er nå der at Europa og NATO uten USA er i stand til å forsyne Ukraina med nok utstyr til å forsvare seg. Merk at de offisielle tallene for USA i 2024 er $47 milliarder, men de tallene inkluderer flerårige kontrakter inngått i 2024, logistikk, våpen som kanskje ikke enda faktisk er levert og annen bredere støtte som ikke er direkte våpenleveranser. Men det er likevel interessant at avviket mellom de offisielle tallene og det Freuding referer til er så stort, men han er leder for den tyske regjeringens spesielle arbeidsgruppe for støtte til Ukraina, og har ansvaret for å koordinere Tysklands våpenleveranser til Ukrainia. At USA vingler så mye er altså ikke lenger like kritisk som det var for bare et halvt år siden, og like viktig, at de øvrige NATO-landene nå er i denne posisjonen legger et stort press på USA. Om vesten uten USA bidrar til at Russland taper krigen og Ukraina frigjøres, vil også USA i stor grad miste de fremtidige nære båndene med Ukraina, der Trump så langt har forsøkt å gjennom tvang og utpressing å binde disse båndene sterkere til USA. Det vil være et massivt politisk og strategisk nederlag for USA å havne helt på utsiden av denne konflikten om Ukraina vinner frem. Og dette vil også potensielt kunne slå ut som en ulempe for USA om Putins regime til syvende og sist skulle kollapse, og nye mer vestligorienterte krefter mot formodning skulle vinne fram. Så i en tid der vi alle ønsker vi gjorde mer, så er det åpenbart at ting blir gjort. Ja, det er mindre enn hva Ukraina trenger fremdeles, men realistisk sett så kan vi ikke trylle heller. Det er et massivt maskineri som skal startes opp, og faktum er fremdeles at ingen land i verden har større mengder våpensystemer på lager enn USA. På kort sikt er det beste håpet vi har at Trump personlig blir så sur på Putin at han går all inn med støtten.

Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom, eller rettere sagt motpoler i begrepene sosial konformitet og grad av individualisme. Sosial konformitet kan være noe som oppstår gjennom ønsker om felles mål eller forståelse om hva samfunnet man lever i skal være og hvilke grunnprinsipper som skal gjelde, uten at dette påvirker individets muligheter for valg. Individualisme skal ikke forveksles med egoisme og til og med sosialt anarki. Selv om vi i Norge på enkelte områder har høy grad av konformitet, og dette gjelder stort sett om man ser på de sosiale og mellommenneskelige aspektene av et samfunn, det felles samfunnsansvaret vi har hatt, så er det også stor grad av selvstendighet og frihet knyttet til personlige livsvalg, og det er lav grad av tabuer knyttet til livsvalg sammenlignet med andre land, så lenge disse ikke går på tvers av det, skal vi kalle det sosiale fellesansvaret, vi har etablert. Selv om dette er en interessant diskusjon ønsker jeg likevel at dere skiller ut denne og diverse politiske diskusjoner i egne tråder etter dette innlegget om det ikke er dirkete relatert til tema for denne tråden da det skaper veldig mye unødvendig støy.

Om det blir en trefning mellom NATO og Russland vil det automatisk være en forhøyning av atomberedskapen, men ikke nødvendigvis bruk av atomvåpen. Det sagt, Russland vil ikke kunne vinne en slik krig. Om Russland skulle angripe Europa, og det kunne potensielt vært aktuelt om de hadde lyktes i Ukraina med en gang, så ville dette vært svært utfordrende for Russland å komme seirende ut av. Hvis de hadde vært gale nok til å prøve så ser jeg for meg ett potensielt scenario der Russland hadde laget en eller annen forløper for å unnskylde angrepet ovenfor andre land, for så å gjøre et innledende kraftig men like vel nøye utmålt angrep med taktiske kjernefysiske våpen for å kraftig redusere vestlige nasjoners evne til å respondere, både ved å ødelegge våpensystemer, men også gjennom angrep på kommando infrastruktur og logistikk, for så å umiddelbart rykke fram med alt de har av konvensjonelle våpen med ekstreme trusler om bruk av strategiske våpen om noen som helst kjernefysisk respons skulle komme, taktisk eller strategiske, samtidig som de bruker alle former propaganda for å legge skylden på Europa og rettferdiggjøre "motangrepet". De ville da kalkulere med vestlig feighet og frykt for en kjernefysisk krig og praktisk talt gamblet på at en kjernefysisk reaksjon ikke hadde kommet umiddelbart. De ville så kunne rykke fram så langt de kan inn i Europa, og gravd seg ned der de omsider hadde møtt så stor konvensjonell motstand at de ikke kunne håpe på å komme lenger. Og så true med kjernefysisk eskalering om noen forsøkte å slå tilbake, igjen gamblet på denne frykten. Ut over dette ser jeg ikke for meg at kjernefysiske våpen skulle bli aktuelt. Men det kunne fort ha eskalert til utstrakt bruk av taktiske våpen med massive ødeleggelser begge veier, og betydelig fare for videre eskalering til strategiske våpen, selv om det til og med i et scenario med taktiske våpen ville sitte langt inne da dette ville bety ødeleggelser på en helt annen skala.

Den vi ser i Tweeten er imidlertid mer lik en Dnepr M-72 som gikk ut av produksjon i 1960. Hva for mikkmakk Russerne har knotet sammen mellom da og nå kan bare gudene vite, men en massiv utvikling og fremgang på teknologisiden kan man neppe peke på.

På mobil når man limer inn samme X lenke så skal man ikke klikke på dette varselet. 🙃