Ja, oppvekst er nøkkelordet her. Når de første innvandrerne kom på 70 tallet og de neste 20 årene, så var det ikke så mange av dem at nesten uansett hvor de bosatte seg så var de omringet av nordmenn.
I skoleklassene så var det også et stor flertall norske barn. Så integreringen skjedde omtrent av seg selv den gangen, de var "nødt" til å tilpasse seg majoritetsbefolkningen og det ble også mye bra kulturutveksling, spesielt i matveien som vi kan være glade for i dag
Helt rosenrødt var det dog ikke, det var utvilsomt en del rasisme og slikt og det var nok ikke lett å være den eneste brune eleven i klassen. Men de generasjonene har stort sett klart seg bra til tross for dette.
Problemet vi nå ser er at innvandrerne i stor grad sosialiserer med andre innvandrere, det er det sosioøkonomiske, religiøse og kulturelle årsaker til. Det er naturlig at likesinnede samler seg sammen, men det er et stort problem for integreringen.
De trenger ikke å lære seg godt norsk, alle de omgås med snakker morsmålet deres. De omgås rett og slett ikke med nordmenn på daglig basis, kun når de må. Dette skaper avstand og det som enkelte partier liker å snakke om, utenforskap.
Skolene får problemer med dette igjen, som igjen får flere til å falle av og summa summarum så er det mange som ikke lykkes på grunn av alt dette. Det er ikke evnene det står på men kortene de får utdelt(oppveksten) jobber i mot dem.
Jeg blir stadig overrasket når jeg snakker med personer som er født og oppvokst i Norge som snakker gebrokkent/dårlig norsk, da er noe riktig galt. Hvordan kan de lykkes i samfunnet?
Jeg har ingen gode løsninger på dette, men jeg tror årsaken til disse problemene først og fremst er at vi har tatt inn for mange på for kort tid.
Folk bosetter seg der de ønsker og der de har råd til å bo og omgås med de de ønsker å omgås med, det er ikke noe som nødvendigvis kan løses politisk.
Flyktninger kan vi påvirke til en viss grad når det gjelder bosetting.