Listefeber - Tråden for oss som elsker lister

[athorb]

Vi hadde vel en diskusjon om det for en stund siden ja. Men det er jo en viss forskjell på at en film appellerer til en og genierklæring

[CypheroN]

Trenger bare Approvement of CypheroN for å bli en genierklæring ^^ JEG synes den er genius.

[Bob_3 The Builder]

Du kan jo begrunne hvorfor den er så sykt bra? Det virker jo helt på trynet kjedelig, så fint å få noen argumenter mot det.

[Programvare]

Yojimbo var regelrett kjedelig. Jeg klarte ikke å fatte noen interesse under filmen, og den manglet driv. Følte at jeg satt å så på en slitsom fargeløs film. Ikke misforstå, jeg elsker s/h-filmer, men denne tror jeg kunne gjort det bedre med farger.

[Juleniss1]

Vi kjenner alle til historien i Yojimbo fordi vi har sett Leones 'A Fistful of Dollars'. Så hvorfor skal man se Yojimbo? Den er stiligere, mørkere og Toshiro Mifune tøffere enn toget i hovedrollen. Joda -- Clintern er kul -- men han når ikke Mifune opp til knærne i denne filmen. Kurosawa hadde selvsagt ikke Morricone til rådighet, men musikken er også mer enn brukbar.

 

Dette er Kurosawas actionfilm, så jeg skjønner ikke hvordan den kan være så kjedelig. Farger skjønner jeg ihvertfall ikke hvorfor den trenger.

[CypheroN]

Den kler svart/hvitt perfekt, og akkurat i dette tilfelle så er Mifune hakket over Clinter'n, som Julenissen sier. Argumenter? Jeg liker samuraier som slåss. Jeg synes det er tøft. Jeg liker Toshiro Mifune. Jepp.

Endret 5. februar 2009 av CypheroN

[tjalla]

Selv har jeg problemer med det asiatisk språk. Uten å fremstille meg selv som en rasist, så syns jeg svært mange av karakterene i Kurosawas filmer virker som noen gorillaer når de prater. Språket og kroppspråket ligger så langt unna det er jeg forbinder med normalt, så jeg klarer sjeldent å bli veldig engasjert. Velger Clintern any-effin-day.

Endret 5. februar 2009 av tjalla

[HeHauken]

Synes det er noe av det som er bra med Yojimbo. Japansk er et ganske aggresivt språk, som kommer veldig til sin rett i den filmen.

[CypheroN]

Det eneste "problemet" jeg har under Yojimbo er at det går litt surr i karakterene, da vi blir introdusert til en hel gjeng i starten. Men jeg skrev ned navnene første gang jeg så den, så da gikk det greit. Det asiatiske språket har jeg ingen problemer med, og er delvis enig i HenHaus utsagn at det er mer aggressivt og det kler filmen godt.

[Dorian Gray]

Selv har jeg problemer med det asiatisk språk. Uten å fremstille meg selv som en rasist, så syns jeg svært mange av karakterene i Kurosawas filmer virker som noen gorillaer når de prater. Språket og kroppspråket ligger så langt unna det er jeg forbinder med normalt, så jeg klarer sjeldent å bli veldig engasjert. Velger Clintern any-effin-day.

Japansk skuespill, spesielt fra 50- og 60-tallet, er noe jeg virkelig sliter med. Jeg ser filmer som On the Waterfront og East of Eden, virkelig det beste av det beste fra 50-tallet i USA, og sitter meg deretter ned med Kurosawa-filmer fra 50-tallet og reagerer på at skuespillet er så mye dårligere i japanske filmer.

 

Og da mener jeg ikke annerledes, jeg mener direkte dårligere. De er mindre dyktig. De får det ikke like bra til.

[Programvare]

Selv har jeg problemer med det asiatisk språk. Uten å fremstille meg selv som en rasist, så syns jeg svært mange av karakterene i Kurosawas filmer virker som noen gorillaer når de prater. Språket og kroppspråket ligger så langt unna det er jeg forbinder med normalt, så jeg klarer sjeldent å bli veldig engasjert. Velger Clintern any-effin-day.

Japansk skuespill, spesielt fra 50- og 60-tallet, er noe jeg virkelig sliter med. Jeg ser filmer som On the Waterfront og East of Eden, virkelig det beste av det beste fra 50-tallet i USA, og sitter meg deretter ned med Kurosawa-filmer fra 50-tallet og reagerer på at skuespillet er så mye dårligere i japanske filmer.

 

Og da mener jeg ikke annerledes, jeg mener direkte dårligere. De er mindre dyktig. De får det ikke like bra til.

 

Jeg er faktisk helt enig. Rett og slett dårlig.

[CypheroN]

Skuespillet til Kurosawa's 50/60-tallsfilmer kan tid tider bli overdrevent, noe Mifune er i Seven Samurai etter min mening. Jeg synes han er mer seriøs i Yojimbo og spiller bedre der, også er han så fryktelig tøff og badass der. De andre er helt greie, men Mifune i Seven Samurai ble for tullete synes jeg. En av de første sekvensene med han, hvor han er full. Han spiller full bra, men jeg liker han mer som han er i Yojimbo.

[Juleniss1]

Toshiro Mifune er så uttrykksfull at man kan se Yojimbo uten tekst (and yes -- I have).

 

Den forskjellige måten å oppføre seg på synes jeg er noe som er spennende med japansk film, og har heller aldri plages med skuespillet.

 

Det japanske språket synes jeg også gjør seg godt. Bytt til en film hvor de snakker mandarin -- høres svært uttrykksløst og kjedelig ut i forskjell til japansk.

 

Edit: Mulig det er kantonesisk jeg tenker på.

Endret 5. februar 2009 av Juℓenissen

[Dorian Gray]

Språket i seg selv er helt greit, jeg har sett moderne japanske filmer hvor de ikke skriker og gråter slik de gjør i f eks Seven Samurai. Jeg henger meg ikke så veldig opp i det, enten det er kinesisk, koreansk, japansk eller noe annet, men det er noe med skuespillet i Kurosawas filmer fra 50-60 år siden som jeg rett og slett ikke klarer. Det blir for dårlig.

[Juleniss1]

Men hvor mye japansk film fra 50- og 60-tallet har du egentlig sett? For det er på ingen måte så ille som du vil ha det til.

[Dorian Gray]

De øverste på IMDb-listen, som alle andre. Ingenting så langt har fristet, så jeg har ikke satt meg noe særlig mer inn i det.

[Bob_3 The Builder]

Men at skuespillet i andre japanske filmer er enda dårligere, gjør ikke skuespillet i de filmene man har sett bedre(sammenlignet med hva man 'forventer').

[CypheroN]

Inspirert av Badering og athorb lager jeg herved min..

 

Topp 10 filmøyeblikk

 

Som de to andre herremennene skriver så ville jeg kanskje ikke lest her under filmen(e) hvis jeg ikke hadde sett dem, men det er opp til dere. Spoilere legges i spoilertag uansett.

 

 

10. C'era una volta il West (1968)

 

 

Flashbacket

 

Avslutningen på denne filmen var en herlig opplevelse. Morricones stilfulle musikk og flashbacket på slutten av filmen som gjør alt klart, og du skjønner hva alt har handlet om. Sinnsykt frysninger. Legendarisk.

 

 

 

9. Scaphandre et le papillon, Le (2007)

 

 

 

 

Bil-scenen på slutten

 

Denne scenen var det som skulle til for at følelse-bobla mi sprakk og jeg ble emosjonelt rørt av filmen. Virkelig herlig sekvens, trist som faen og genialt.

 

 

 

8. Gummo (1997)

 

 

Slutten

 

Jeg elsker slutten til Gummo. Roy Orbison's "Crying" mens vi ser karakterene for siste gang. Det virker alt så depressivt, men samtidig føles det som de holder humøret oppe.

 

 

 

7. Pulp Fiction (1994)

 

 

The Gold Watch-scenen

 

Christopher Walkens' kjente monolog i Pulp Fiction er en av mine favorittscener ever. Kongebra å høre på. Genialt.

 

 

 

6. Apocalypse Now (1979)

 

 

Brando's leir

 

Marlon Brando leverer en minst like bra rolle som i Gudfaren her. Samme med Robert Duvall, men spesielt er jeg glad i den siste sekvensen. Jeg er også megafan av slaktingen av kua som krysses med en annen scene de fleste husker fra filmen, men aller aller best liker jeg scenen da Martin Sheen ser Brandos kalde isse for første gang.

 

 

 

5. The Shining (1980)

 

 

Slutten

 

Det er så grøsselig mange flotte scener i denne filmen at det er vanskelig å velge én. Men joda, dette er min favoritt etter litt tenking. Den simple og enkle, men surrealistiske sluttsekvensen er maaagisk.

 

 

 

4. There Will Be Blood (2007)

 

 

Eksplosjonen

 

Hah, Jepp. Riktignok ikke en Bay-inspirert eksplosjon, men litt olje isteden ^^ En forferdelig bra scene som er sykt hektisk med glitrende og masete musikk.

 

 

 

3. Eyes Wide Shut (1999)

 

 

Masked Ball

 

Topp 1 når det gjelder stemning. Det er så absolutt ingen tvil om at Kubrick er en mester.

 

 

 

2. 2001: A Space Odyssey (1968)

 

 

Spoiler

 

 

"Open the Pod Bay Doors, HAL"

"I'm afraid I can't do that, Dave. This conversation has no longer a purpose. Goodbye."

 

 

Denne scenen, inkludert Stargate-sekvensen er helt klart 12,5/10.

 

 

 

1. The Deer Hunter (1978)

 

 

I Krig

 

 

 

Min absolutte favorittscene of all time. Kanskje en av tidenes mest rørende filmer. Denne scenen burde er definisjonen på Mot og vennskap, galskap og psykisk ødelegging.

 

 

 

 

Boblere: The Godfather! Schindler's List, Div fra Vargtimmen, Requiem For A Dreams' sluttscene, en del scener fra Once Upon A Time In America, Blue Velvet, Sluttscenen i GBU, og en del scener fra Eraserhead. Citizen Kane-opening. Mye verdt å nevne her.

 

Satt en del med dette, så kommentarer settes pris på. Vil også legge til at slike ting endrer seg litt fra dag til dag, men dette er hvordan det ser ut akkurat nå.

[Badering]

Æsj, nå må jeg nesten se Deer Hunter. Jeg er en sucker for rullett-sekvenser, da jeg antar det er den du har valgt.

[Juleniss1]

De øverste på IMDb-listen, som alle andre. Ingenting så langt har fristet, så jeg har ikke satt meg noe særlig mer inn i det.

Så stort sett Seven Samurai, Rashomon og Yojimbo?

 

Men at skuespillet i andre japanske filmer er enda dårligere, gjør ikke skuespillet i de filmene man har sett bedre(sammenlignet med hva man 'forventer').

Nå tror jeg du misforsto meg.