Hva er tidenes beste metalalbum?

[Tobe__]

Machine Head - The blackening.

Denne cden er den som har rørt meg mest. Har hørt på den nesten vær dag siden den kom ut og til i dag. Jeg tror og håper at denne cden vil bli husket, fordi den er rett å slett helt fantastisk. Det har ikke blitt lagd en så bra metal cd på lenge. Jeg fikk klump i halsen når de spilte "halo" live. Det er en så fantastisk låt og solo. Første gang jeg hørte soloen på halo måtte jeg spole tilbake og høre den igjen, for jeg trodde ikke det var sant. Denne cd hadde blitt perfect hadde wolfes vært en bedre sang. Enestre negativete jeg kan si er at wolfes ikke hekta meg som alle de andre sangene på cden. jeg vet at denne kommer til å være i ipoden min til jeg er 90.

 

Om dette er tidenes metal album kan diskuteres, men det er definitivt et av årest beste utgivelser. Halo og Beautiful Mourning er mine favoritter fra den skiva. Helt genial, deilig metal som sparker fra seg!

 

On topic: Det er for mange bra album der ute til at man kan krone kun ett album som tidenes. Skal jeg nevne noen favoritter må det bli In Flames - Clayman og Whoracle, samt Opeth - Blackwater Park.

[Aleksander-]

Dimmu borgir - Puritanical Euphoric Misanthropia

Uten tvil den cden jeg har hørt mest på. Ikke en eneste sang på skiva som skuffer.

[EB_Veyron]

Må nok bli Opeth -Blackwater Park

Albumet har alt. Nydelig rett og slett! Meget godt gjennomført av Åkerfeldt og co.

[Reverend_Jim]

Trivium - Ascendancy

 

Den er intens, rå, og samtidig harmonisk og melodiøs. Jeg digger den av hele mitt hjerte.

Jeg synes mye bra om mange metalalbum i forskjellige sjangrer og elsker denne musikken, men er det ett album som varmer hjertet mitt hver eneste gang jeg hører på og som jeg kan høre om og om og om og om igjen uten å bli lei så er det Ascendancy. Et mesterstykke etter min mening som jeg ikke tror kommer til å gjenta seg fra Trivium ihvertfall (noe jeg sier ut i fra siste album som sugde i forhold). Er nok andre som kanskje klarer det også, men foreløpig er det ikke noensom jeg har hørt.

 

Er det ikke litt tidlig å kalle denne skiva "tidenes metal-skive"? Ascendancy er bare to år gammel, så det blir litt tidlig å uttale seg såpass bastant om hvor bra dette er. Tviler ikke på at du elsker dette hemningsløst, men jeg har en stygg følelse av at denne vil være så godt som glemt om ti år. Godt mulig jeg misforstår emnet helt her, men det hadde kanskje vært en idé å gi skivene i hvert fall fem år i platespilleren før dommen faller. Hvis ikke kan dette lett ende opp i å bli nok et "Hva er favorittskiva di nå"-emne. Trivium blir for meg et band som ender opp med å være en blek kopi av storheter fra tidligere år. Et Metallica-riff her, et Anthrax-riff der. Synes det bør være en viss andel egenart i ei skive som skal ha denne tittelen, og gjerne bør den være et skritt videre fra røttene. Dette ser jeg ærlig talt ikke i Trivium, uansett hvor mye jeg prøver.

[Raspeball]

Iron Maiden - Powerslave

 

Albumet er det mest fengende jeg har hørt av metal-album. Det er tungt, men svært melodiøst.

Han som nevnte dette albumet før meg har egentlig sagt mye av det jeg ville si, men jeg må dra opp "Losfer Words" igjen. Nydelig instrumental. Albumets absolutte høydepunkt kommer med den 13 minutter lange killer-låten, som føyer seg inn veldig høyt på min liste over beste metal-låter gjennom tidene, "Rime of the Ancient Mariner".

Fantastisk album! Venter i spenning på turneen.

[NightKeeper]

Metallica - ....And Justice For All

 

Teknisk rå progressive thrash fra metalgudene. Lars Ulrich ville lage tidenes trommeskive, Hetfield, tidenes gitarskive. Det er ikke så langt unna akkurat. Fraværet av bass (Grunnen er at den går likt med rytmegitaren) gjør bare skiva enda bedre, råere og mer aggressivt. Dette mesterverket av en skive, begynner med tidenes udiskutabelt () beste sang; Blackened. Brutalt og helt vannvittig bra, røff lyrikk, riff og soloer. Tittellåta er tidenes beste lyriske låt og den mest progressive på skiva. One gjorde Metallica verdenskjent, og det finnes ikke en metalfyr i verden som ikke kjenner til den berømte maskingeværriffinga/dobbelbassen på denne låta. Eye of the Beholder har tidenes beste intro (Høyt volum kreves), Harvester of Sorrow har et beinhardt riff, samme med Shortest Straw og The Frayed Ends of Sanity. Du blir slått i bakken, det er så genialt, blytunge riff, tekster så brutale og massive at du begynner å headbange ukontrollerbart. Instrumentalen To Live is To Die er en hyllest til Cliff Burton, den beste instrumentalen som noensinne er laget, etter Orion, såklart. En av de vakreste soloene jeg har hørt, og den er veldig progga, går fra blytung til utrolig melodiøst. Skiva avsluttes med Dyers Eve, de som hevder Lars Ulrich suger, hør denne låta og spis opp ordene deres. Det går et rykte om at han brukte programmerte trommer, men det stemmer ikke. Det er bare det at det er noe greier med dobbelbassen et stykke ut i sangen. Dyers Eve er Hetfield på sitt beste, ikke bare et geni på gitar, men også med det lyriske. Her får han ut en voldsom aggresjon mot familien sin. Harde riff, fantastisk lyrikk og raske temposkifter kjennetegner dette mesterverket av en skive

[andyboy92]

Metallica - Master of The Puppets

Slipknot - Iowa

Slipknot - Vol 3 The Subliminal Verses

 

Har vel egentlig ikke noen spesial begrunnelse for det, syns bare det er veldig mye kjempe bra musikk på de.

Slipknot syns jeg har et veldig særpreg over musikken sin.

Endret 10. november 2007 av andyboy92

[Olum]

Iron Maiden - Somewhere in Time

 

Dette er fra Iron Maidens gullalder på 80-tallet. Hele albumet har en herlig driv og gjennomførelsen av bandet er helt spesiell på albumene fra denne tida. Albumet starter med sangen Caught Somewhere in Time. En meget god sang, men den kommer ikke helt opp på min topp 10-liste over Maiden-sanger. Wasted Years har et enormt driv hele veien til slutten. Sea of Madness er muligens den dårligste sangen på dette albumet. Kanskje jeg heller bør si den minst gode. Heaven Can Wait er en veldig bra synge-med-sang. Gitarspillet i The Loneliness of the Long Distance Runner er på sitt vakreste på denne sangen. Spesielt introen. Stranger in a Strange Land er også en veldig god sang hvor Bruce virkelig får bevist hvilken vokalist han er. Deja-Vu er nok den sangen med mest iver og trøkk i seg. Albumet avsluttes med Alexandet the Great som muligens er Maidens beste sanger noensinne.

Endret 10. november 2007 av Olumvolum

[Rebel90]

Darkthrone - a blaze in the northern sky

 

dette er i allefall mitt black metal album. hadde jeg regnet be av pain of salvation som metal så hadde det ikke vært noen annet album over dette.

[Gjest Slettet-W15cjW]

-

Endret 26. januar 2020 av Slettet-W15cjW

[djgudleif]

Wintersun - Winter madness

 

Dette må være verdens beste utgivelse...

Teknisk, melodiøst, herlig death metal.

Episke tekster sunget med den herligste death-vokal, over de mest melankolske melodier.

Multi-instrumentalisten Jari viser hva han kan... Han har gjort alt på plata untatt trommene!

 

Hver sang er som en drøm...

Dette er en plate av ren finsk vinter-magi.

[Big Tone]

Metallica - ....And Justice For All

 

Teknisk rå progressive thrash fra metalgudene. Lars Ulrich ville lage tidenes trommeskive, Hetfield, tidenes gitarskive. Det er ikke så langt unna akkurat. Fraværet av bass (Grunnen er at den går likt med rytmegitaren) gjør bare skiva enda bedre, råere og mer aggressivt. Dette mesterverket av en skive, begynner med tidenes udiskutabelt () beste sang; Blackened. Brutalt og helt vannvittig bra, røff lyrikk, riff og soloer. Tittellåta er tidenes beste lyriske låt og den mest progressive på skiva. One gjorde Metallica verdenskjent, og det finnes ikke en metalfyr i verden som ikke kjenner til den berømte maskingeværriffinga/dobbelbassen på denne låta. Eye of the Beholder har tidenes beste intro (Høyt volum kreves), Harvester of Sorrow har et beinhardt riff, samme med Shortest Straw og The Frayed Ends of Sanity. Du blir slått i bakken, det er så genialt, blytunge riff, tekster så brutale og massive at du begynner å headbange ukontrollerbart. Instrumentalen To Live is To Die er en hyllest til Cliff Burton, den beste instrumentalen som noensinne er laget, etter Orion, såklart. En av de vakreste soloene jeg har hørt, og den er veldig progga, går fra blytung til utrolig melodiøst. Skiva avsluttes med Dyers Eve, de som hevder Lars Ulrich suger, hør denne låta og spis opp ordene deres. Det går et rykte om at han brukte programmerte trommer, men det stemmer ikke. Det er bare det at det er noe greier med dobbelbassen et stykke ut i sangen. Dyers Eve er Hetfield på sitt beste, ikke bare et geni på gitar, men også med det lyriske. Her får han ut en voldsom aggresjon mot familien sin. Harde riff, fantastisk lyrikk og raske temposkifter kjennetegner dette mesterverket av en skive

/vote for president!

[T-ooT]

Vanskelig og si tidenes beste Metal album så jeg velger heller å ta de som har betydd mest for meg de 18 årene jeg har levd.

 

Stormblåst (1996 version) - Dimmu Borgir

 

Seventh Son of a Seventh Son - Iron Maiden

 

Mayhem - De mysteriis Dom Sathanas

[Batnobbit]

For og ta noen så ikke er nevnt:

Dethklok - Dethalbum

Keep of Kasselin - Armada

Anaal Nathrakh - The Codex Necro

Anaal Nathrakh - Totally Fucking Necro

Behemoth - Thelma 6

[EirikSoligard]

Iron Maiden - The Number Of The Beast

Metallica - Master Of Puppets

 

 

Jeg elsker disse to bandene, og de har så mange gode plater. Men disse to skiller seg ut, ikke bare som mine favorittplater, men også i musikalsk genialitet og kreativitet.

 

The Number Of The Beast var musikalsk overlegen alt som fantes av Heavy Metal i 1982, og står fremdeles som en av de beste metalplater noensinne. Run to the Hills, The Number of The Beast, Children of The Damned er utrolige sanger, og så klart Hallowed Be Thy Name, som etter min mening er en sang det skal mye til for å toppe.

 

Master Of Puppets viste at Metallica kunne mer enn å spille superraske soloer (det er vel og bra, men blir mye det samme i lengden) og å vise frem bassisten sin. På denne plata viser de alt fra harde, tunge og raske trash-riff (Battery), til roligere sanger som nesten grenser til ballader (Sanitarium) og at de også kan lage instrumentale sanger uten at det blir kjedelig. Orion er et mesterverk, med harde trash-riff, raske og kompliserte soloer, rolige bassmelodier med geniale gitarharmonier, alt satt sammen helt perfekt. Metallicas tungeste og ondeste sang, The Thing That Should Not Be, finner du også her, sammen med tittelsangen master Of Puppets, som mikser unike trash-riff med melodiske soloer og harmonier.

 

 

Hvis det er noen som ikke har disse to platene i samlingen sin, skulle de skamme seg.

 

Basta.

[MoonJazz]

Ride the Lightning:D

[Badering]

Må vel nesten bli Satariel - Hydra

 

Hydra er en satans god plate. Fylt til randen av sanger fylt med kvalitet! Claw the Clouds, Vengeance is Hers og No God Loves er tre fantastiske sanger, og noen av de beste metallsangene ever. Anbefales

 

Satariel er relativt ukjente, men sjekk de ut

[Zeph]

Tool - Ænima

 

 

Tool kan kalles litt forskjellig, alternative rock/metal, progressive rock/metal, uansett går det innanfor denne sjangeren. Ænima gav bandet eit aldri så lite gjennombrot og med god grunn, for det er gjennomført genialt. Det er mørkt, dystert, tungt og barsk. Keenan har eit utprega stemme som bidrar til ein heilhet eg sjeldan har vore borti. Mange band har sine utprega medlemmer, Tool har ein blanding av alt, men ulikt Dream Theater er det variert, fengande og tøft.

 

Det er noko eg alltid har likt Tool for, kvar låt er individuell, du sit sjeldan og prøver å samanlikne to låter. Ænima har alt, det byrjar forsiktig med Stinkfist som var ein stor radiohit og går over til Eulogy som byrjar forsiktig før det går over til kjappe gitarriff og heftige bass-soloer. Ut over finn du ein del merkelege låter som Message to Harry Manback, Intermission, Die Eier von Satan, Cesaro Summability og Ions, men med Forty Six & 2 som har eit av dei beste bassriffene til Tool så er det heilt greit.

 

Pushit og Ænima er monumentale og elskverdige, liveversjonen av Pushit på DVD-en Salival er forresten noko å få med seg, det er gåsehudmateriale. Heilt til sist avsluttes albumet med Third Eye, eit nesten 14 minuttar langt mesterverk som til tross for å være til tider repetivt likevel er mektig og engasjerande.

 

Musikken er for mange ikkje noko som seier klikk med ein gang, for meg tok det lang tid før eg tippa over og fant ut at Tool var mitt favorittband, det står det som den dag i dag. Med litt tid lærer ein seg å legge merke til heile lydspekteret i ei låt og kan verkeleg nyte det.

Endret 22. februar 2008 av Zeph

[Petrvs Romanvs]

Cynic - Focus (1993) -> remastered 2004, det ypperste innen teknisk/ progressiv daumetal.

 

 

Dette er målestokken for alt annet innen sjangeren, så langt har ingen overgått denne utgivelsen. Selv om jeg har hørt skiva minst et par hundre ganger så blir jeg aldri lei. Nå kommer de ut med nytt album i år, både gleder og gruer meg, hvordan toppe perfeksjon?

 

Leter etter ord for å beskrive skiva, men jeg måtte selvsagt teste om linken jeg la til funka, tror jeg heller siterer og hører på skiva for n'te gang :!:

Focus has most in common with other American technical metal bands like Watchtower and Spastic Ink, featuring a style of metal that's fast, furious, at times fiendishly complex, and almost always technically demanding. But instead of the soaring vocals of, say, Watchtower, Cynic employs a unique combination of death metal growls and ghostly, digitally manipulated singing. The contrast between the two vocal styles often results in some of the album's most compelling moments: familiar brutality juxtaposed against an alien detachedness.

 

The music itself combines elements of genres as disparate as metal, jazz, and ambient/electronic. The band is adept at blending these influences, with compositions that move smoothly from fast-paced thrash into jazzy soloing into soothing ambience. Through it all run vaguely Eastern overtones and those unmistakable vocals. Rhythms are layered and often unpredictable and the musicianship is top-notch. Favorites of mine are "Textures," an instrumental that briefly conjures comparisons to Discipline-era King Crimson before moving to jazzy counterpoints and then climaxing with a brief but intense crunch section; and "How Could I," which features some of the catchiest riffage on the album as well as the best contrasting usage of the different vocal styles.

[DeathBabe]

Ride the Lightning, kanskje:P De Mysteriis Dom St.-ananas med Mayhem er stilig Blir veldig trøtt av den Eller blit trøtt av all Black metal, nesten.. Elsker å sove med mayhem