Oppgulp fra en sur gammel grinebiter

[Atomics]

Først, la meg si jeg har mye av de samme følelsene, og mener de eldre spill er bare bedre, alt for mye "massproduction" og "rullebånd-spill-laging" i dagens spillindustri.

 

Vel, dere har lyst på noen tips. Noen som nevnte det iallefall, dette spillet kom ut i høst, og jeg har sikkert brukt over 50 timer på det, så langt, kommer sikkert til å bruke bortimot 50 timer til, og det er for å være ærlig, det lengste jeg har giddet bruke på et spill på laaaang tid..kanskje noensinne.

 

Spillets navn: "Evil Genius" (EG)

 

Noen tenker her da kanskje "why?"

 

Høres disse navnene kjent ut: Bullforg, Dungeon Keeper, Theme Hospital, og med en ørliten (veldig liten) dråpe med The Sims, så synes jeg det er svært likt EG. Ja, så grafikken var ikke topp, heller ikke AIen, den kunne vært bedre. GAMEPLAY er viktigst!

(synes dere EG failet der, så har dere ikke prøvd nok)

Men ganske mye av det andre, var mer eller mindre moro, med masse god humor.

Jeg synes det var verdt å spille, derfor spiller jeg det enda.

 

Det er altfor mange spill jeg aldri runner, siden de fenger ikke lengre, det er grunnen til at dataspill blir mindre moro med tiden tror jeg..iallefall for meg. Jeg synes dette spillet var så orginalt, med litt nostalogi. ( Iallefall org. nok i forhold til andre spill)

 

Dette spillet fikk ikke så lite media, men det fikk mindre enn HL2 i sammenligning.

 

Noen andre som vet om andre spill?

(Litt topic change..men husk å prøve å velge spill som har fått mindre, eller liten oppmerksomhet!)

 

- Atomics.

[Aasgaard]

Jeg tror det er akkurat den holdningen som er med på å ødelegge spillbarheten i de fleste nye titler, som jeg vil karakterisere som veldig mye enklere enn spillene var før. På normal vanskelighetsgrad i HL2 tror jeg ikke jeg døde en eneste gang før jeg kom til Ravenholm. Og da skiftet spillet plutselig helt rytme, og begynte å pøse på med feige knep som spawnende monstre. Hva er morsomt ved å klare noe på første forsøk? Da er det jo ikke noen utfordring å vokse på?

 

Et spill som ved hjelp av god gammeldags spillbarhet gir deg en vanskelig utfordring blir bare bedre, mens spill som bruker småfeige triks for å hale ut spilletiden blir irriterende.

Vel, hvor interessant hadde en film vært hvor hovedpersonen døde 30 ganger i timen og måtte prøve på nytt til han klarte det? Du hadde a) blitt dritt lei, og b) mistet enhver grad av innlevelse og stemning. Jeg synes faktisk det er en ganske god sammenligning. Når er det spennende i en typisk actionfilm? Det er når det virker å være vanskelig å overleve for "helten". Men han overlever. Gang etter gang. Kanskje dør han i slutten, og noen får gjerne drepe meg i slutten av et spill også, men så lenge spillet varer vil jeg ligger der og balansere helt på grensen av hva som er mulig. Jeg vil kaste meg gjennom flammer, skyte slemminger i fillebiter, jeg vil komme i vanskelige situasjoner, det skal se mørkt ut, jeg vil ha drøssevis av nær døden-opplevelser, men jeg vil overleve! Jeg vil snu meg tilbake og blåse kruttrøyken av revolveren og glise stolt og fornøyd over at jeg klarte det. Et spill som lar meg føle det slik har ikke "ødelagt spillbarhet", det har suveren spillbarhet. Half-Life 2 klarte å frembringe den følelsen i langt større grad enn hva selv Half-Life gjorde.

 

Jeg vil også ha xx antall timer med god underholdning, jeg vil ikke at halvparten av min tid skal gå med på å gjøre ubalanserte deler av spill gjentatte ganger. Det er jeg ikke interessert i. Gi meg noe interessant å bruke tiden min på. Gi meg innhold og innlevelse, ikke repetisjon og frustrasjon.

 

Du får se det som du vil, jeg synes det er flott om vi i 2004/2005 har klart å komme oss bort fra at et godt spill = et spill som er så vanskelig at du må gjøre det samme om og om igjen. Det er fullt mulig å ha følelsen av at det er vanskelig uten at du dør så fryktelig mange ganger på samme sted. Å skape tidkrevende problemer for spillerne er den enkleste sak av verden. Det er bare å pøse på med fiender og eksplosiver, tidskrav eller pansrede motstandere. Jeg skjønner ikke hvordan du kan se på slike "tidsfeller" som det beste ved spill, men nok en gang; hver sin smak.

 

Snakket med David Fox (blant annet bak Maniac Mansion) om dette på TG i 2004. Han var helt klar på det samme. Det var en uting å få spilleren til å bli revet ut av sammenhengen og innlevelsen ved å dø et utall ganger. Det samme gjaldt typiske pek-og-klikk spill mente han. Han syntes det var typisk dårlig spilldesign når spillere ikke skjønner hva de skal gjøre, men blir sittende og bruke tid på å prøve alle mulige kombinasjoner av ting i inventoryen for å se om noe skjer. Du bruker mer tid på spillet da, men på helt feil grunnlag.

 

Innlevelsen går kraftig tilbake når jeg dør. Spesielt når jeg må gjøre det samme mange ganger. Hva er poenget med å gjøre det samme 20-30 ganger? Det blir ikke mer interessant jo flere ganger jeg må gjøre det. Snarere tvert i mot. Selvsagt bør man dø noen ganger, men når man må gjøre samme sted en haug av ganger er det et tegn på dårlig spillbarhet, ikke god.

 

Men gi meg selvsagt vanskelighetsgrader så jeg kan gjøre det vanskeligere ved neste gjennomspilling om det føles for enkelt da.

[Thombr86]

Godt innlegg Aasgård!

 

Et spill må være enormt fengende hvis en person gidder å sitte å dø og dø og dø,

for så å gi opp, bare for å komme tilbake etter en stund, med hodet fult av tanker

som: "Jeg SKAL klare det, jeg MÅ vite hva som skjer etterpå, AARRRGHH!"

 

Slike spill har det vært få av, men jeg kan nevne noen få titler som har fått meg

slik. Baldurs Gate, Divine Divinity, PlaneScape: Torment, X-COM (1-3), BattleZone,

Deus Ex, Heroes, System Shock 2, Warcraft og ikke minst TES3 Morrowind. (+

mange til, men det er vel ikke meningen at jeg skal ramse opp alle?)

 

Sto fast i mange av de, og ga opp. Etter en stund (timer/dager) satte jeg meg ned

med de igjen og prøvde og prøvde, for å til slutt få det til. Gleden er/var enorm når

jeg klarte det, og jeg ble sittende noen timer til, bare for å vite hva som skjer med

"meg".

 

I de siste 2 år, så er det bare Deus Ex, Divine Divinity, PS: T, Baldur's Gate og

Morrowind som har klart dette, og det virker som om at det er bare RPG sjangeren

som klarer å levere historier som er så fengende at jeg blir oppslukt.

Endret 12. januar 2005 av BrAtTeRn

[Aasgaard]

Slike spill har det vært få av, men jeg kan nevne noen få titler som har fått meg

slik. Baldurs Gate, Divine Divinity, PlaneScape: Torment, X-COM (1-3), BattleZone,

Deus Ex, Heroes, System Shock 2, Warcraft og ikke minst TES3 Morrowind. (+

mange til, men det er vel ikke meningen at jeg skal ramse opp alle?)

Flere av disse spillene er blant mine favoritter også, og der er det ikke et problem i samme grad som i en del andre spill, ganske enkelt fordi du ikke bare repeterer deg selv. Hvis en kamp I Divine Divinity er vanskelig sitter du ikke fast på noe vis. Du kan prøve samme metode et par ganger, hvis det ikke fungerer prøver du noe helt annet. Hvis du finner ut at du ikke får det til går du et annet sted og finner på noe, så kan du komme tilbake til problemet senere. Slikt er flott, jeg liker å føle utfordringen. Det blir imidlertid fort mer irriterende når et spill stopper helt opp til du har kommet deg forbi et punkt, og du må gjøre akkurat det samme som en gang på gang på gang til du endelig kommer deg gjennom. Ofte vet du nøyaktig hva du bør gjøre, men en eller annen filleting ødelegger moroa. Jeg har ikke noe mot å tenke litt, i Commandos kunne jeg gjerne sitte "hele dagen" med ett brett, men der repeterer man heller ikke seg selv i stor grad.

[siDDis]

Veldig bra skreve artikkel, føler akkurat det same. Er derfor eg er så sinnsjukt glad i Gamecube som virkeleg har nå titalls spel som virkeleg har innfylt kravet om innlevelse .

 

I fjor så var det bare 2 spel som virkeleg tok fatt i meg. Riddick (så lenge det varte) og Metroid Prime 2

Zelda og egentleg sida eg var litt seint ute med å spele det

 

Ellers så har alle andre spel bare vore 'ok'

[Steinar h]

Vel, hvor interessant hadde en film vært hvor hovedpersonen døde 30 ganger i timen og måtte prøve på nytt til han klarte det? Du hadde a) blitt dritt lei, og b) mistet enhver grad av innlevelse og stemning. Jeg synes faktisk det er en ganske god sammenligning.

For det første - jo, det der syntes jeg var en ganske dårlig sammenligning. Slik jeg ser det, er et spill et spill og en film en film, akkurat som en bok er en bok, og ikke en film. Det er vanskelig og litt tåpelig å bruke de samme virkemidlene i de ulike kunstartene. Den der "spill skal være film"-greia synes jeg personlig er litt dødfødt, jeg vil heller si at spill kan være en helt annen måte å fortelle en god historie på, enn det film klarer.

 

For det andre: Jeg formulerte meg kanskje dårlig, men jeg mente selvfølgelig ikke at spill skal være vanskelige for vanskelighetens skyld - de skal være utfordrende for at du som spiller skal få valuta for pengene. Jeg presiserte også at spill IKKE skal ty til feige triks (som spawning, som for eksempel HL2 gjør), eller gjøre ting vanskelig bare for å tyne lengde ut av et dårlig konsept.

 

Det er smak og behag, men personlig har jeg liten glede av å spille en ti-femten timer på autopilot bare for å se en story - da leier jeg meg heller en god film. HL2 er et ganske enkelt spill, og de gangene det blir vanskelig er det ikke på grunn av smarte fiender - men fordi utviklerne pøser på med masse dumme fiender. Sånt irriterer meg. Det er ubalansert.

 

Men jeg er helt enig i den følelsen du snakker om - om å ha mestret og overlevd mot alle odds. Jeg føler bare at den følelsen forsterkes av å møte en skikkelig utfordring. Moderne titler som klarer dette er Ninja Gaiden og PES4. Utfordringene ligger bare i din egen evne til å bli bedre, spillmotoren er så intelligent og balansert at de eneste begrensningene blir dine egne ferdigheter.

Endret 12. januar 2005 av Steinar h

[Campari]

Jeg tror Half-Life 2 kunne gått rett i en bjørnefelle hvis utviklerne hadde gjort spillet ekstremt vanskelig. Grunnen til det er at Half-Life 2 er et meget lineært spill hvor du følger en bestemt sti. Hvis man hadde sittet fast, ville man ikke hatt så mange andre valg enn å prøve på det samme om og om igjen.

 

Far Cry er et godt eksempel på dette. Hvis en spiller på de øverste vanskelighetsgradene er spillet ekstremt utfordrende. Men det er her utviklerne også feiler. På utendørsbanene kan du prøve nye taktikker og ruter for å komme deg videre, det kan du ikke innendørs! Og for de som har prøvd på "Realstic" vet man at enkelte steder kan du sitte i evigheter. Og det er forferdelig. Selv var jeg på nære nippet til å kaste hele spillet i søpla, for jeg visste at den eneste muligheten jeg hadde for å komme meg videre var: flaks, flaks og flaks.

 

Derfor mener jeg at hvis Half-Life 2's vanskelighetsgrad var høyere, ville spillet vært en ekstrem kattepine å komme seg igjennom. Nettopp fordi det er lineært. Hvis et spill skal være på toppen må man gi spilleren utfordring. Men, som det er blitt nevnt tidligere, ikke i den graden at det ødelegger opplevelsen ved at man sitter fast på samme sted i evigheter. Det er bedre om utviklerne gir deg god-følelsen ved varierte og gode utfordringer. Ikke "10 umulige fiender i en trang gang" opplegget Far Cry kjører...

[IHASBOOK]

Teknologien var allerede såpass avansert (selv om det er snakk om 6 års forskjell) at det skal godt gjøres å overgå det på alle aspekter.

Dette synes jeg er en interessant tanke. Half Life 1 kom i 1998. Spillbransjen var godt i gang med å erobre massene, den hadde allerede gjort en del teknologiske kvantesprang, og titlene begynte å rimelig avanserte. Dette var ikke steinalderen, og egentlig ikke så forskjellig fra dagens situasjon. Jeg ser egentlig ingen grunn til at ikke det skal komme ut titler i dag som kan banke minnene om Half Life tilbake til de støvete CD-ROM-platene de hører hjemme på - og det er kanskje dette som er poenget med hele refleksjonen: Det føles ikke som om spillutviklerne prøver hardt nok lenger, og i hvert fall ikke valve. Er det noen som kan nevne en enkelt ting som er helt unikt for HL2, bortsett fra Steam?

 

Jeg skal innrømme en ting: Jeg har vært uten spill-pc siden år 2000. Før jul kjøpte jeg meg endelig en ny maskin og bare gledet meg til å se hvilke fantastiske ting som har skjedd på spillfronten på PC. Så langt kan jeg ikke se at det har skjedd så jævlig mye, bortsett fra at alt ser mye fetere ut.

 

Men jeg vil gjerne bli overrasket!

 

Til slutt; det var ikke meningen å forkorte Half-Life til HF. En miss.

det første jeg tenkte på var have fun 2 !

 

Jaja, tenkte jeg. En annen måte å si det på.

[siDDis]

nå meiner eg ikkje at spel skal bli vansklegare med supersterke fiender som dreper deg på 1 skudd

 

det liker ikkje eg heller

men om du ser på feks metroid prime så må du ofte finne svake punkt på nye monstrer du møter heile veien

Det gir deg ein utfordring der du må tenke ut ein ny måte å ta fienden på, av og til tar det tid og kan bli litt vanskeleg, men når du først har mestra så blir det lekandes lett. Men så tar det ikkje lange tida før du møter nye monstrer med nye utfordringer

 

Ser du på Bossfights i HL2 så kan du bare le og sei detta er heilt tragisk. Er bare SKYTE SKYTE SKYTE SKYTE, Metroid Prime 2 har skikkelege Bossfights med mykje variasjon. Eg dør som oftast første gang mot bossane då eg sliter med å finne deiras svake punkt, normalt sett går det fint andre gang. Nokon bosser krever kanskje opptil 5 forsøk

Men det handler bare om utfordring, alle er faktisk lekandes lette når du finner ut korleis du skal ta dei.

[angry_norwegian]

Vakkert og poetisk sagt. Synes artikkelen formidler noe mer enn bare spillnostalgi, nemlig hele melankolien som ligger i det å bli voksen og få bekymringer (og kanskje forstå at man ikke kommer til å leve evig).

Karakter: Sg!

[Tahiro]

For å være helt ærlig så er du den første revieweren jeg noensinne har vært enig med. Utviklere idag har virkelig glemt å være nyskapende. Det er noen få titler som aner nærheten av å gi oss morro men det er bestandig ett eller annet de har glemt å gi oss.

 

Men for meg så er HL2 bra pga spillmotoren ikke Single Player aspektet. Det likte jeg til og med ikke i Half Life 1 . Er meget sjelden jeg fullfører single player spill idag utenom Splinter Cell og Chronicles of Riddick hvor jeg faktisk må tenke når jeg spiller og har tonnevis av gameplay muligheter. Vanlig FPS spill kan dra til blokksberg spør du meg .

 

Men jeg ser potensialet med HL2 motoren og potensialet er mer ekstremt enn noen kan ane. Jeg håper virkelig utviklerne bak CS ser dette og starter med Counter-Strike 2. Her kunne vi hatt ekstremt store maps hvor ene laget skal infiltrere en skyskraper og andre skal beskytte ett gissel f.eks. Vi kunne hatt melee slåssing, interaktive gameplay elementer for å blokkere dører, sette opp feller...hele tatt gjort dette 99% realistisk. CS Source er bare en port og er ikke i nærheten av å ta ibruk motoren sitt fulle potensiale. Så det er derfor jeg liker HL2

[Campari]

Nå er jo Splinter Cell kanskje tidenes mest lineære spill...

[Cell_v14]

rørende inlegg Steinar h . jeg husker de gode gamle spillene, husker hvordan det var,følelsen å spille de gode gamle titlene...no er den følelsen borte...borte vekk...

[Gunnar_]

Er også generelt sett enig med det som blir sagt, og skyller 70% på f*"#%& EA og resten på de som hyper opp eyecandy. HL2 er faktisk det eneste spillet jeg har spilt med høyere oppløsning enn 1024 og i MP har jeg ikke tenkt å spille høyere enn det med hverken AA eller AF og GL quality på "performance".

Jeg syntes at de bør slutte å legge spillet til rette for grafikken og heller begynne med en god story og så lage spillet rundt den. Mange RTS spill f.eks feiler på dette området (IMO) noe som gjør SP delen av spillet kjedelig. (Red Alert er jo ganske bra på dette området. Måten de hindrer WWII og at det som skjer i spillet legger opp til C&C)

 

Noe annet som bør gjøres bedre i spill er lyden. Jeg kan begynne å whine om hvor tregt 3D lyd utviklig går, men det er ikke det jeg mener, men heller musikken. Hvor mange her var det som tenkte "Ooooh yeah!" når du fikk HEV drakten i HL2? Akkurat nå hører jeg faktisk på Matt Uelmen's flotte Diablo soundtrack, Red Alert har mange bra scores, Warcraft 2 (!) og mange andre eldre spill har veldig bra soundtracks, mens det er få nye spill jeg har prøvd hvor musikken passer like bra.

 

Det er litt feigt å dra det inn, men hvem kan høre disse sangene uten å få en tåre i øyet:

Anxious Heart, J-E-N-O-V-A, Hurry!, Underneath the Rotting Pizza, Still More Fighting, Chasing the Black-Caped Man, Mark of the Traitor, Aeris' Theme, Who Am I, One-Winged Angel

[Potetfar]

Beklager at jeg bumper emnet, men jeg må bare få sagt min mening.

 

Jeg er faktisk litt enig. Alltid er det noe med et spill som skal ødelegge noe for spillopplevelsen. Tidligere i dag lurte jeg litt på, "hva skal jeg spille?". På PC-en har jeg installert en del spill:

 

Half-Life 2, HL2DM

Counter-Strike Source + 1.6

Medal of Honor: AA, BT og PA.

Splinter Cell: PT

 

Ta en oppsummering...

 

Half-Life 2 har jeg rundet en del ganger, så det blir en sett meg tilbake i stolen og spill for å spille-følelse. HL2 var et veldig morsomt spill, men det var jo lovet å være så utrolig ulineært. Man skulle kunne velge sin egen rute overalt, men nei. Jeg stablet kasser foran et gjerde rett før Coast for å prøve å kommer over, funket det? Nei, det var en av disse usynlige veggene, så jeg kom ikke over. Jeg har bare funnet en rute alle plasser, ingen selvkontroll her... Og grafikken, som skulle være så fantastisk. Jeg vet at grafikk ikke er alt, men jeg legger litt overvekt på det og lar meg irritere, ta et ansikt på en som du har med deg overalt i spillet, f.eks. han du kjører tog med på starten, han ser ikke ekte ut i det hele tatt. Stygge grumsete texturer som kunne trengt to texturedetailnivåer høyere og 50 ganger anisotropisk filtrering. I MoH: PA, derimot, ser samtlige personer like nydelige og detaljerte ut. HL2, har det alt som Valve sa? Neh.

 

CS:S/1.6... dette er jo onlinespill, faktisk underholdene, jeg kan sitte veldig lenge med de, men jeg er veldig glad i singleplayerspill, hvor det er litt "hva skal jeg gjøre?", og ikke "her var det ingen fiender, jeg snur". Dere skjønner sikkert hva jeg mener.

 

Medal of Honor-serien: Jeg er en stor fan av denne serien, driver nå med Pacific Assault. Har ikke rundet det, så det er jo litt igjen. Veldig morsomt ja, men mange oppdrag er for lange, og dermed ensformige. Dessuten har min Thompson for øyeblikket 30 skudds magasin istedet for 50. Dette er nøyaktig samme våpenmodell, bare med forskjellige magasiner. Synes EA kunne laget disse forskjellige, siden jeg irriterer meg alt for mye om sånt. Spillene er underholdene og realistiske, men PA er for repetivt ofte.

 

Splinter Cell: Pandora Tomorrow: Har alltid vert fan av Splinter Cell-serien, dette er veldig spennende, men veldig lineært, noe slike spill ikke børe være. Ødelegger en del av spillopplevelsen for meg, gleder meg fortsatt ekstremt til Chaos Theory, håper dette blir mindre lineært.

 

Vel, dette var min mening. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn et totalt ulineært spill!

Endret 16. januar 2005 av Potetfar

[tåa]

Veldig enig med Pastor Lorentzen her. Det blir spennende å se hvordan "dagens unge" som får Half-Life 2 som et av sine første, store spill vil se på det om 10 år. Jeg ser ikke bort fra at de vil føle like sterkt for Half-Life 2 som vi gjør for første spill i serien.

Det tror jeg egentlig ikke. Jeg tror pent få spill fra 2004/2005 vil bli husket om 10 år, og om de blir det, så blir det nok ikke på langt nær på samme måte som vi ser på Doom, Monkey Island 1+2, Civilization og andre klassikere.

Dette ser jeg på som en selvfølge. Klart at en som prøver Half-Life 2 som sitt første spill kommer til å få de samme følelsene for det som du har for Monkey Island. Når en husker noe på den måten er det jo fordi det gjorde inntrykk på en. Jeg husker da jeg prøvde Doom hos en kompis for første gang. Tidligere hadde jeg bare spilt Amiga 500, og jeg ble helt overveldet! Aldri hadde jeg sett noe lignende, og minnene gjør at spillet fortsatt er underholdende. Hvorfor skulle ikke "dagens unge" reagere på samme måte med nye spill?

 

Jeg vil kaste meg gjennom flammer, skyte slemminger i fillebiter, jeg vil komme i vanskelige situasjoner, det skal se mørkt ut, jeg vil ha drøssevis av nær døden-opplevelser, men jeg vil overleve! Jeg vil snu meg tilbake og blåse kruttrøyken av revolveren og glise stolt og fornøyd over at jeg klarte det.

Det vil jeg også. Naturligvis må spillet være såpass vanskelig at jeg feiler noen ganger, men det spørs på hvilken måte. Dersom det kreves at jeg gjemmer meg og bruker feige taktikker for å klare meg, er det en dårlig ting. Hvor heltemodig er det egentlig å sitte bak et hjørne og vente på at fienden skal vise seg? De beste spillene er de som belønner folk som tar sjanser og er litt dumdristige.

[Gjest Slettet+9018234]

Når det er sagt; HF2 er faktisk et dårligere spill enn forgjengeren, hvis vi måler kvalitet i originalitet, spillbarhet og holdbarhet. Valve har fucket opp KI-en betraktelig (på normal vanskelighetsgrad er spillet latterlig lett), fiendene er lite varierte og overbeviser ikke på samme måte som i HF1, NPC-ene er ikke så viktige eller levende som i originalen (du kan for eksempel ikke plaffe dem ned i kaldt blod - urealistisk og kunstig). Alle de samme spillmekanismene brukespå nytt, men i 2004 er vi så vant til å bli manipulert på denne måten at fortellerteknikken ikke berører på samme måte.

 

Du har tydeligvis ikke forstått historien i hl-universet. Den er stor, majestetisk og ikke minst genial. HL2 is the love.

[Tahiro]

Nå er jo Splinter Cell kanskje tidenes mest lineære spill...

Nevn ett spill som har mer gameplay muligheter enn det spillet.

 

Ingen ? Ooops du tok feil , sorry vennen !

[surfin atari]

quote:

"Snakket med David Fox (blant annet bak Maniac Mansion) om dette på TG i 2004. Han var helt klar på det samme (...) Han syntes det var typisk dårlig spilldesign når spillere ikke skjønner hva de skal gjøre, men blir sittende og bruke tid på å prøve alle mulige kombinasjoner av ting i inventoryen for å se om noe skjer".

 

 

Han er jo virkelig den til å snakke om tidsbruk på meningsløs point n' click.. Jeg har vel brukt mer tid på ørkesløs klikking i Maniac Mansion enn noe annet spill siden (på Amiga)

 

 

Men til emnet:

Syns det er veldig mye interessant som sies om hva som gjør et spill bra i innleggene her. Spesielt dette med ikke-lineære brett, realisme, innhold/plott over grafikk og humor burde vært pensum for dagens spillutviklere.

 

Som en representant for dem som har drevet med spilling siden Spectrumens dager (1986?) representerer jeg nok en generasjon som vil ha mer realisme ut av spill. Det paradigmebrytende med et spill som Half-Life1 for meg var nettopp AI'en og evnen spillet hadde til å skape et realistisk driv. Mitt håp og samtidig spådom er at neste generasjons kvantespring innenfor spillbransjen blir i form av økt realisme, spillbransjen vil i så måte nærme seg filmbransjen i større grad. Mange dataspill har forsøkt å gjenskape intensiteten fra åpningscenen i REdd Menig Ryan, men få har lykkes. Jeg så nylig en presentasjon av GEARBOX sitt "Brothers in Arms" og tenkte ihvertfall at dette var et stort skritt i riktig retning.

 

I og med at en stor del av markedssegmentet blir eldre er det bare naturlig at også spill vil søke mer realistiske og intense spillopplevelser. I så tilfelle tror jeg vi får et skille mellom yngre generasjon (konsoll) og eldre generasjon (pc).

 

Eller hva tror dere andre som er litt eldre?

 

edit: skrivefeil

Endret 16. januar 2005 av surfin atari

[lps999]

Jeg må også si meg enig med artikkelforfatter her. Det går dessverre altfor lang tid mellom hver gang det kommer et spill som vekker godfølelsen de opprinnelig klassikerene gav oss. Selv kan jeg huske timevis med spilling av det opprinnelig Pirates. Det var med store forhåpninger jeg installerte spillet før jul, og det innfridde jo forsåvidt den første timen helt til jeg begynte å få følelsen av at dette hadde jeg gjort før. Det må jo vel være mulig å finne oppe noen nye ideer i løpet av alle disse årene?

En enda større skuffelse for meg var Locomotion, over 10 år etter og man lanserer et spill i 1994 grafikk med omtrenten ingen nye muligheter.

 

Flesteparten av miine beste spillopplevelser har jeg hatt med spill som nå har begynt å bli svært gamle. Jeg nekter å tro at det er så enkelt at dette bare er fordi vi selv har blitt eldre.

 

Alle timene jeg tilbrakte med Civilization, UFO, Sim City, Transport Tycoon og diverse av de første FPS spillene, det er omtrent ikke kommet noe de senere år som har den tilsvarende orginaliteten og/eller spillbarheten. Jeg er fullstendig klar over at dere som er 15 nå kanskje ikke er enige i dette, men jeg mener likevel vi "eldre" har et poeng her.

 

 

Syns jeg ser litt av det samme som skjedde da de første 3D skjermkortene kom. Plutselig skulle samtlige spill være 3d, og mange klassikere fikk oppfølgere dere grafikken ble satt langt foran spillbarheten. Klart det er bra at det ser pent ut, klart man blir imponert over realismenivået som f.eks HL2 har, men jeg er likevel ikke i nærheten av å bruke like mange timer på et spill som dette i forhold til gamle klassikerene.

 

Se på spill som f.eks Battlefield og CS. De har beholdt store deler av spillerene sine, og det kommer faktisk enda noen nye. Til tross for at det grafikkmessig er forbigått av mange andre spill.

 

For å konkludere, jeg vil ha mer orginalitet, stor variasjon, et utall av fremgangsmåter slik man "aldri" blir lei(vel det blir jo man til slutt av alt da...).

Hvis ikke jeg kan få dette, så er jeg enig med det som ble sagt lenger her oppe, da går jeg og ser en film istedet.