Oppgulp fra en sur gammel grinebiter

[Melfacion]

La ikke dette bli en debatt om Half-Life 2, men la HL2 stå som en metafor for dagens spill kontra de "gode gamle", altså orginalene.

 

En ting jeg synes er interessant med dagens spillbilde er ale titlene som har ett eller annet tall på slutten. Dette er ikke noe nytt konsept, vi husker jo tilbake til nintendo/sega dagene (for ikke å glemme commodore/zx spectrum og resten, men for ordens skyld, la oss holde oss til noe alle vet hva er). Både supermario, sonic, alex kidd og resten av storspillene på disse plattformene kom i flere utgaver med nytt nummer og en undertittel hengt på til slutt.

 

Spillerne har derimot blitt mer skeptiske med årene. I dag skal det mye til for at spill nummer to i serien (eller 3) skal slå like godt an som forgjengeren, og hver gang det slippes et nytt spill i serien spør vi oss: er dette virkelig like godt som orginalen?

 

Jeg tror at problemet nå til dags er størrelsesforholdene. Det lå enormt mye nytenking og en meget innvolverende historie og fortellermåte i HL, og for å løfte spillet like mye fra nummer 1 til 2 som å løfte mario fra 1 til 2 (og til 3) så må du ha en helt enorm forbedring, noe som er så godt som umulig. Teknologien er allerede såpass avansert (selv om det er snakk om 6 års forskjell) at det skal godt gjøres å overgå det på alle aspekter. For ikke å snakke om historien. Det er klart at historien og detaljene i HL er litt mer engasjerende enn Mario (redd prinsessen og hopp på skilpadder), og at å heve nivået på det området fra HL1 til 2 er nærmest umulig sammenlignet med Mario.

 

hmm.. dette blei mye og uoversiktlig...

 

konklusjon: problemet er ikke at det er mindre forbedring fra spill till spill nå for tiden, men at forbedringen i forhold til grunnarbeidet til forrige spill er for liten for oss spillere som har blitt mer og mer kresne.

[Thombr86]

Synes artikkelforfatteren er inne på noe her, Selv var jeg ingen stor fan av HL 1, men et dårlig spill, det var det så absolutt ikke.

 

Merker at jeg i de siste 4-6år har fått lysten på spill der utvikling av karakteren har blitt mer interessant, da tenker jeg spesielt på System Shock 2, TES3 Morrowind og de 3 første X-COM spillene (utvikling på karakterene der også).

Spill som jeg ser fram til å få i fanget akkurat nå er TES4 Oblivion og BioShock, håper de bygger på forgjengerne sine og gjør det med glans.

Gjør de ikke det, så vet jeg ikke om det vil komme spill som engasjerer meg mer (kanskje med unntak av WOW og Guildwars).

Så da blir det tilbake til fortiden for min del, og spille Simon the sorcerer ol.

[Campari]

Nå må vi huske på at utviklerne bak Half-Life 2 på mange måter måtte holde seg til oppskriften bak 1'ern. Jeg synes det er greit nok, så lenge mange spill er underholdende og holder en viss kvalitet trenger vi ingen revolusjon.

 

Jeg synes vi fikk det vi ble lovet før lanseringa av Half-Life 2, tross i at det ikke ble satt de helt samme følelsene som med 1'ern. Det er vanskelig å lage noe helt nytt, som samtidig er underholdende og kan slå igjennom.

[Hawko]

Meget godt skrevet, men jeg må si at jeg ikke er helt enig i det du skriver.

 

Først; Jeg er 14 år, jeg har alltid elsket dataspill, og elsker det like mye fortsatt.

Men saken er den at jeg ikke skaffet meg en stasjonær spillmaskin, mine foreldre var visst litt imot sånt.

Men jo, jeg fikk mast til meg en GameBoy, men aldri noe som var koblet til en skjerm større en, tja, 2 tommer.

 

Familien hadde en datamaskin, men den var (og er) på 400mHz, og med et skjermkort som akkurat ikke kunne kjøre HL.

 

Men så, for 2 år siden, fikk min kjære søster (som har en nesten like stor sans for dataspill som meg) se spillet "Sonic Adventure 2: Battle" med chao-ene. Hun var forelsket, og vi allierte oss mot våre foreldre, og vant.

 

Jeg fikk en GameCube, og er ennå kjempeglad for det.

Sonic var også gøy en stund, men man blir jo lei av det og, jeg kjøper Zelda TWW, og har en kjempe-sommer, uansett hva andre sier, så er TWW genialt, jeg fikk også med meg bonusdisken, med OoT, og syntes det også var genialt, jeg syntes faktisk at TWW og OoT var like bra...

 

Så nå, høsten i fjor, kjøpte jeg meg en ny PC, jeg skal ikke gå inn på Specs, men det var kjempegøy.

 

Og så fikk jeg Half-Life 2, jeg var blåst, spilte i flere timer, og det var kjempegøy, kan tenke meg at det var samme følelse de som spilte HL1 hadde, apropos HL1, jeg måtte jo prøve det også.

jeg var skuffet, jeg lurte på om det faktisk var de samme folka som hadde laget HL1 som hadde laget HL2. Ikke det at jeg hater "klassikere", nevnte jeg at jeg elsket Zelda OoT? Ja.

 

Og Hl1 var heller ikke noe dårlig spill, nei, men det var ikke så gøy å løpe rundt i sement-rør, og skyte monstre som for meg så ganske like ut. Bossene ble bare rare, jeg mener, var ikke svære slimete monstre i dataspill lenge før HL1 kom?

 

Konklusjonen er vel at det er minnene som forteller dere at det var bedre før, og jeg vil vel elske TWW, foran et eller annet fremtidig spill, når den tid kommer.

 

Men dette var jo også påpekt av artikkelskriveren, så det visste dere vel...

[Kenneth Solfjeld]

Jeg er ikke enig i det du skriver! Jeg har spilt dataspill siden de første arcademaskinene med pingpong (bordformat) spaceinvaders, via Vic20/C64/C128/Amiga 500 og fram til i dag, og jeg synes det er like artig hver gang jeg setter meg ned med et spill, blir selvfølgelig skuffet når spill ikke svarer til forventningene, men når jeg får et skikkelig bra spill i maskinen hyler jeg av glede fortsatt!

[Campari]

Jeg er ikke enig i det du skriver! Jeg har spilt dataspill siden de første arcademaskinene med pingpong (bordformat) spaceinvaders, via Vic20/C64/C128/Amiga 500 og fram til i dag, og jeg synes det er like artig hver gang jeg setter meg ned med et spill, blir selvfølgelig skuffet når spill ikke svarer til forventningene, men når jeg får et skikkelig bra spill i maskinen hyler jeg av glede fortsatt!

Det er hva jeg kaller ordentlig spillglede...

[orjanos3.16]

Veldig bra artikkel!

Selv har jeg spilt dataspill hele livet og har fått med meg det meste. Fra Amstraden jeg fikk i 1985 har det gått slag i slag med commodore, nintendo 8 bit Amiga 500, , supernintendo, PC, nintendo 64, PS, gamecube osv osv med oppgraderte pcer innimellom alt selfølgelig. Jeg føler selv jeg har vært med på alle "revulosjonene", og vet at jeg kommer til å være med på mange fler.

Frogger, IK+, supermario, metroid, Pirates, It came from the Desert, Zelda, The 7th Guest, Civilization, Mortal Kombat, resident evil, HL, diablo og Fallout er spill som jeg alltid vil se på med gullkantende nostalgibriller og huske som milepeler "spilllivet" mitt.

Heldigvis (i motsettning til artikkel forfatteren og de fleste andre virker det som?) er jeg av den oppfatning av at spillene bare blir bedre og bedre. Jeg har hatt bedre spillopplevelser de siste 3 årene enn alle de foregående kombinert. Jeg har opplevd Civ 3, Zelda WW, Vice City, BG2, HOMM 4, Morrowind, BF 1942, Kotor, Lineage 2, Farcry, Eq 2, HL2+ mange, mange flere. Spill som knuser alle forgjengere på alle områder i mine øyne, og som om 10 år kommer til å stå der som nye milepeler i "spilllivet" mitt. Milepeler som jeg kan se på med gullkantede nostaligibriller og som jeg garantert ser tilbake på med glede, men forhåpentligvis uten at jeg tenker at alt var mye bedre før.

Endret 11. januar 2005 av orjanos3.16

[thomassit0]

Jo, men der ligger jo selve problemet og. Da Half-Life kom hadde du ingen forventninger til produktet, og alle positive overraskelser i spillet var nettopp det, kjempepositive overraskelser.

 

 

 

 

Hvis jeg ikke husker feil var faktisk også half-life 1 forholdsvis hypet da det kom. Det var snakk om KI-en, grafikken og historien ganske lenge før spillet dukket opp. Kan selvfølgelig ikke sammenlignes med hypen som HL2 har klart å skape - men dog. Og det innfridde. Jeg er så gammel at jeg faktisk jobbet som spillanmelder og testet det første half-life da det kom ut - og det var en etterlengtet tittel som hadde blitt profilert som et spill som skulle gi oss noe ganske annerledes.

 

Kommentaren min handler likevel egentlig ikke om half life 2 eller pirates (de er bare symptomer på en utvikling). Jeg fornekter heller ikke nostalgiens evne til å gjøre alt deilig rosenrødt. Det jeg egentlig mener er at en eller annen gang blir alle voksne og desillusjonerte på vegne av hobbyen sin. For meg skjedde det med Half Life 2 og pirates.

 

Når det er sagt; HF2 er faktisk et dårligere spill enn forgjengeren, hvis vi måler kvalitet i originalitet, spillbarhet og holdbarhet. Valve har fucket opp KI-en betraktelig (på normal vanskelighetsgrad er spillet latterlig lett), fiendene er lite varierte og overbeviser ikke på samme måte som i HF1, NPC-ene er ikke så viktige eller levende som i originalen (du kan for eksempel ikke plaffe dem ned i kaldt blod - urealistisk og kunstig). Alle de samme spillmekanismene brukespå nytt, men i 2004 er vi så vant til å bli manipulert på denne måten at fortellerteknikken ikke berører på samme måte.

 

HF2 er likevel en god spillopplevelse, men den bringer null nytt til bordet - og siden Valve i stor grad slo igjennom som et selskap som skapte nye, ferske ting blir jeg skuffet.

kan noen forklare meg hva F en står for ??

 

_H_alf _L_ife (2)

 

forøvrig vil jeg bare si at jeg er nå 19 år og føler at jeg blir eldre på en måte jeg og, gidder nesten aldri spille lenger.. men runda hl2 da bortsett fra det og FarCry har jeg ikke runda mange spill de siste 2-3 åra..

Endret 11. januar 2005 av 2mass

[Empire of the Sub]

Utrolig bra artikkel.

Men jeg tror spillene for en bedre revolusjon i ca 2010.

Spillene hadde jo en revolusjon, plutselig kom det gode spill ut som half life og doom.

Alle skulle spille dem.

 

Mens nå er det bare "super bra" etterfølgere som skal gjøre det umulig å i det hele tatt tenkte på klassikerne.

Spill revolusjonen kommer nok et par ganger til, i 2010 blir det vel nesten som å spille sitt eget liv.

Total frihet, altså spillene har sine egne verdner du kan tusle rundt å leke deg på.

med grafikk som gjør at rommet føles ut som en fryser!

 

Barna i 2010 må jo ha noen "klassikere" dem også

Endret 11. januar 2005 av jhj

[Musty]

hvorfor skal artiklene få lov til å ha så dumme topicer?

[Hawko]

hvorfor skal artiklene få lov til å ha så dumme topicer?

Hvorfor får noen lov til å spørre så dumme spørsmål?

[Steinar h]

Teknologien var allerede såpass avansert (selv om det er snakk om 6 års forskjell) at det skal godt gjøres å overgå det på alle aspekter.

Dette synes jeg er en interessant tanke. Half Life 1 kom i 1998. Spillbransjen var godt i gang med å erobre massene, den hadde allerede gjort en del teknologiske kvantesprang, og titlene begynte å rimelig avanserte. Dette var ikke steinalderen, og egentlig ikke så forskjellig fra dagens situasjon. Jeg ser egentlig ingen grunn til at ikke det skal komme ut titler i dag som kan banke minnene om Half Life tilbake til de støvete CD-ROM-platene de hører hjemme på - og det er kanskje dette som er poenget med hele refleksjonen: Det føles ikke som om spillutviklerne prøver hardt nok lenger, og i hvert fall ikke valve. Er det noen som kan nevne en enkelt ting som er helt unikt for HL2, bortsett fra Steam?

 

Jeg skal innrømme en ting: Jeg har vært uten spill-pc siden år 2000. Før jul kjøpte jeg meg endelig en ny maskin og bare gledet meg til å se hvilke fantastiske ting som har skjedd på spillfronten på PC. Så langt kan jeg ikke se at det har skjedd så jævlig mye, bortsett fra at alt ser mye fetere ut.

 

Men jeg vil gjerne bli overrasket!

 

Til slutt; det var ikke meningen å forkorte Half-Life til HF. En miss.

[d1nosaur1984]

Har ikke noe å bidra med til diskusjonen, men jeg må bare rose skribenten av denne artiklen. Godt skrevet, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg er enig med deg. Det er skjelden noen spill som virkelig får meg like oppglødd som før i tiden - da gameplay kom før grafikk. Jeg sier ikke at jeg misliker god grafikk, men jeg synes utviklerne burde legge hodene i bløt og ikke bare slippe haugevis med så å si like spill.

[Sigga]

Jeg kjenner meg igjen i denne artikkelen.... Spill jeg spiller nå, glemmer jeg bare, mens de første spillene jeg spillte på N64 som Super Mario osv, vil jeg aldri glemme. Kall meg gjerne nostalogisk.

[Gjest]

Interessante tanker. Jeg tilhører samme generasjon som artikkelforfatter. Ting oppleves nok mye sterkere i barndommen enn som voksen av forskjellige grunner.

[Kenneth Solfjeld]

Det skal sies at det er tendenser til at historie/handling blir nedprioritert til fordel for fet grafikk i stadig flere spill, spillutviklerne må skjerpe greiene, begynne å fokusere mer på handlingen i spill, la oss gamere få større utfordringer, spesielt i FPS sjangeren, det er lenge siden jeg har hatt den deilige følelsen av frustrasjon ved å stå fast i et spill lenge, og lykkefølelsen man får når man løser problemet og kommer seg videre!

[Aasgaard]

...det er lenge siden jeg har hatt den deilige følelsen av frustrasjon ved å stå fast i et spill lenge, og lykkefølelsen man får når man løser problemet og kommer seg videre!

Hver sin smak. Om jeg må gjøre det samme mange ganger blir jeg irritert og lei. Å gjøre ting så vanskelig er en billig løsning for å få det til å virke som at spill er lengre enn de er. Jeg kan godt feile et par-tre ganger, men spesielt mye mer enn det er en uting, det river meg ut av innlevelsen og øker frustrasjonen på bekostning av entusiasmen. Det perfekte er når jeg klarer ting på første forsøk, men at det føles som at jeg bare såvidt klarte det. Følelsen av at "nå var det såvidt jeg kom meg helskinnet gjennom" er god, i motsetning av følelsen av "det var jaggu på tide jeg kom meg forbi denne drittpassasjen".

[Hr. Jenssen]

Helt enig med trådstarter her.

 

De eneste spillene jeg har spilt de siste årene som har gitt meg en slik "I'm-in-love"-følelse, er Star Wars: KOTOR og Gothic 2 (mest Gothic 2).

 

Jeg klarte å leve meg så sykt inn i disse to spillene! Det var som om jeg var der, på siden av helten jeg kontrollerte!

 

Kommer aldri til å glemme disse to spillene.

 

Nå har jeg ikke prøvd Pirates!, men jeg vet i allefall at HL2 var en skuffelse. (blant annet fordi jeg hadde skyhøye forhåpninger til det).

Det ble liksom ikke noe bedre enn alle de andre FPS-spillene (bortsett fra den teknske delen)...

[Kenneth Solfjeld]

Det perfekte er når jeg klarer ting på første forsøk, men at det føles som at jeg bare såvidt klarte det. Følelsen av at "nå var det såvidt jeg kom meg helskinnet gjennom" er god

Jeg er enig i at den følelsen er vel så god! Men jeg liker ikke å rase gjennom et spill som er helt blottet for utfordringer, og når det ferdig lure på hva som egentlig skjedde..

[Steinar h]

Jeg kan godt feile et par-tre ganger, men spesielt mye mer enn det er en uting, det river meg ut av innlevelsen og øker frustrasjonen på bekostning av entusiasmen. Det perfekte er når jeg klarer ting på første forsøk, men at det føles som at jeg bare såvidt klarte det.

Jeg tror det er akkurat den holdningen som er med på å ødelegge spillbarheten i de fleste nye titler, som jeg vil karakterisere som veldig mye enklere enn spillene var før. På normal vanskelighetsgrad i HL2 tror jeg ikke jeg døde en eneste gang før jeg kom til Ravenholm. Og da skiftet spillet plutselig helt rytme, og begynte å pøse på med feige knep som spawnende monstre. Hva er morsomt ved å klare noe på første forsøk? Da er det jo ikke noen utfordring å vokse på?

 

Et spill som ved hjelp av god gammeldags spillbarhet gir deg en vanskelig utfordring blir bare bedre, mens spill som bruker småfeige triks for å hale ut spilletiden blir irriterende.