Føler jeg ikke lykkes i livet, ser ikke noe mening i ting mer

[Gjest e26c2...540]

Hei, lykkes ikke i livet hvor alle andre gjør det; 

1. ingen partner, ingen barn.

2.ikke noe sosialt nettverk og nære venner

3.ingen karriere å være stolt av. Vært en del arbeidsledig.

4. liten familie som jeg ser sjeldent, veldig overfladiske relasjoner.

Jeg er nå snart i midten av 40 årene og har skjønt at det er slik livet mitt kommer til å bli, men tar det meget tungt til tider. Redd denne vinteren kommer til å bli bly tung.

Hvordan skal jeg klare å se mening i livet når man ikke lykkes og man føler alle andre er "bedre" og mer likt og respektert? Når man til tider rett og slett føler seg mindre verdt?

Ellers så har jeg en lidenskap/ hobby som gir meg glede og jeg trener mye, så prøver å holde meg "ung" og frisk så lenge som mulig, sånn fysisk. Men mentalt så har ting vært en nedoverbakke i flere år og vet ikke om jeg orker særlig mer. 

Vet det finnes mange som har alt dette men som fortsatt sliter og kanskje hadde savnet den friheten jeg har? Så handler vel om å sette ting i perspektiv og at man alltid vill ha det man ikke har?

Hva tenker dere?

Mvh mann 43 år.

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Sjørøver]

Har du fundert noe pp hvorfor drt har blitt som det har blitt? Er det noe som går igjen? 

[Vokteren]

Gjest e26c2...540 skrev (6 minutter siden):

Hei, lykkes ikke i livet hvor alle andre gjør det; 

1. ingen partner, ingen barn.

2.ikke noe sosialt nettverk og nære venner

3.ingen karriere å være stolt av. Vært en del arbeidsledig.

4. liten familie som jeg ser sjeldent, veldig overfladiske relasjoner.

Jeg er nå snart i midten av 40 årene og har skjønt at det er slik livet mitt kommer til å bli, men tar det meget tungt til tider. Redd denne vinteren kommer til å bli bly tung.

Hvordan skal jeg klare å se mening i livet når man ikke lykkes og man føler alle andre er "bedre" og mer likt og respektert? Når man til tider rett og slett føler seg mindre verdt?

Ellers så har jeg en lidenskap/ hobby som gir meg glede og jeg trener mye, så prøver å holde meg "ung" og frisk så lenge som mulig, sånn fysisk. Men mentalt så har ting vært en nedoverbakke i flere år og vet ikke om jeg orker særlig mer. 

Vet det finnes mange som har alt dette men som fortsatt sliter og kanskje hadde savnet den friheten jeg har? Så handler vel om å sette ting i perspektiv og at man alltid vill ha det man ikke har?

Hva tenker dere?

Mvh mann 43 år.

Anonymous poster hash: e26c2...540

Hverdagen din er dessverre symptomatisk for mange i den vestlige materialistiske verden hvor «vellykketheten» og overfladiskheten gjennomsyrer nyhetsbildet.
Det er verdt å huske på at dette bildet oftest er et glansbilde av skryt. De fleste med et skjørt selvbilde eller tung ballast er avhengig av denne forsvarsmekanismen og selvdyrkingen som består i å bevise for seg selv og andre at alt er «på stell».

Det beste er å ta tak i dine egne utfordringer og utvikle mestringsfølelse ved å gjøre mer av det du liker og mindre av det du misliker, samtidig som du viser fingeren til alt som er nedverdigende arroganse.
Hvis du ikke klarer å ta tak i utfordringene dine selv, bør du kontakte fastlegen eller psykolog.

[Salvesen.]

Kom deg på gruppetimer som er sosiale, snakk med folk. Og hva med hobbyen? Kan den gjøres i sosiale settinger? Gjør det.

 

Plutselig har du både venner/nettverk, barn og partner.

[oppdager]

Jeg tror du allerede har noe å være stolt av. Det å ha en hobby er jo kjempefint. Og det å drive med sport er mer enn mange andre får til.
Karriere og familie har i dag blitt sett på som selve symbolet på et lykkelig liv. Men må det være sånn? Nei! Prøv å endre perspektiv litt. Hva betyr egentlig «karriere»? I verste fall mange overtidstimer i en jobb man ikke engang liker, og kanskje får man lite anerkjennelse for det også. Vær heller glad for at du har tid til hobbyene dine og at du ikke må bruke all energien din på jobb.
Ingen barn? Supert – da har du tid for deg selv, hobbyene dine og sport. Du kan reise, du er uavhengig og sparer penger.
Jeg har satt det litt på spissen her. Men i stedet for å spørre seg hvorfor man ikke har lykke i livet, kan man jo velge å se det positive i situasjonen.

[Gjest e26c2...540]

Sjørøver skrev (40 minutter siden):

Har du fundert noe pp hvorfor drt har blitt som det har blitt? Er det noe som går igjen? 

Jeg er nok bare litt annerledes. Også fått påvist ADHD nå i voksen alder, men er ikke hardt rammet. Så mulig min personlighet har skremt bort folk ved at jeg er direkte og for mye "på". Men vet egentlig ikke, da jeg er også veldig åpen og lett å prate med. Så burde i teorien burde jeg hatt ett større sosialt nettverk. Alltid jeg som måtte ta kontakt med gamle venner for å finne på noe, men de virker ikke særlig interessert nå i voksen alder.

Også vært mye avvisninger fra motsatte kjønn som har påvirket meg negativt, lengste forholdet jeg har hatt er vel på litt over 1 år. Aldri opplevd ekte "kjærlighet" osv. Føler også et stort savn her!

Kunne også ønske jeg hadde søsken som brydde seg mer, men igjen, de virker heller ikke særlig interessert. Bare overfladiske relasjoner når vi møtes i selskap osv.

Min hobby eller lidenskap har nok "reddet" meg litt og det å være ute i naturen gir meg glede, så prøver å få til det så mye som mulig.

Jobbmessig, så har jeg prøvd å lykkes innen det jeg ønsker å jobbe med, men pgr av dumme valg tidligere i livet, så har jeg ikke lykkes her heller. Jeg har verken økonomi eller kapasitet til å ta opp mer utdanning. Mulig ADHD har spilt inn her, at jeg har gjort litt dumme impulsive valg tidligere i livet;  ikke tenkt nok langt fremover, selv jeg en på en måte alltid har hatt bekymringer for hvordan fremtiden blir!

Ting ser litt mørkt ut dessverre, for hvem har jeg når foreldrene  mine går bort?

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Gjest e26c2...540]

oppdager skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du allerede har noe å være stolt av. Det å ha en hobby er jo kjempefint. Og det å drive med sport er mer enn mange andre får til.
Karriere og familie har i dag blitt sett på som selve symbolet på et lykkelig liv. Men må det være sånn? Nei! Prøv å endre perspektiv litt. Hva betyr egentlig «karriere»? I verste fall mange overtidstimer i en jobb man ikke engang liker, og kanskje får man lite anerkjennelse for det også. Vær heller glad for at du har tid til hobbyene dine og at du ikke må bruke all energien din på jobb.
Ingen barn? Supert – da har du tid for deg selv, hobbyene dine og sport. Du kan reise, du er uavhengig og sparer penger.
Jeg har satt det litt på spissen her. Men i stedet for å spørre seg hvorfor man ikke har lykke i livet, kan man jo velge å se det positive i situasjonen.

jo, takk jeg prøver. Vet mange er i ulykkelige forhold med små barn, som sikkert hadde gitt mye for å ha den friheten jeg har. Men de har i det minste noen som liker de, de føler seg i det minste likt, elsket og respektert ville jeg tro!? 

Men ja, må prøve å sette ting i perspektiv, men er ikke så lett. Blir også mindre natur nå i vinter, så redd vinteren blir veldig tung for meg.

Anonymous poster hash: e26c2...540

[oppdager]

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Å komme seg ut av det er sikkert en del jobb, men det er verdt det. Har du mulighet til å snakke med en terapeut eller en lege? Jeg tror det kunne hjulpet deg mye i situasjonen din. Selv om man har forbehold mot å gå til lege eller psykolog, må man noen ganger bare ta steget – og i ettertid er man glad for at man gjorde det. Det er jo ikke et tegn på svakhet, tvert imot!

Det er nok også bedre å se fremover og prøve å finne nye venner og bekjentskaper. Forholdet til venner fra skoletiden eller til familien kan endre seg i løpet av livet, og det er helt normalt, tror jeg. At folk fra fortiden ikke viser interesse for deg lenger, trenger altså ikke å ha noe med deg å gjøre. De har sannsynligvis sine egne problemer eller ikke plass til noe nytt (eller gammelt) i livet sitt. Det må man bare akseptere.

Kanskje finnes det noe du kan gjøre i vinter for å forberede deg til neste utendørssesong? Da får du noe å se frem til, i stedet for å føle tristhet. Eller kanskje en ny hobby? Noe du kan glede deg til hver dag.

[Gjest e26c2...540]

oppdager skrev (31 minutter siden):

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Å komme seg ut av det er sikkert en del jobb, men det er verdt det. Har du mulighet til å snakke med en terapeut eller en lege? Jeg tror det kunne hjulpet deg mye i situasjonen din. Selv om man har forbehold mot å gå til lege eller psykolog, må man noen ganger bare ta steget – og i ettertid er man glad for at man gjorde det. Det er jo ikke et tegn på svakhet, tvert imot!

Det er nok også bedre å se fremover og prøve å finne nye venner og bekjentskaper. Forholdet til venner fra skoletiden eller til familien kan endre seg i løpet av livet, og det er helt normalt, tror jeg. At folk fra fortiden ikke viser interesse for deg lenger, trenger altså ikke å ha noe med deg å gjøre. De har sannsynligvis sine egne problemer eller ikke plass til noe nytt (eller gammelt) i livet sitt. Det må man bare akseptere.

Kanskje finnes det noe du kan gjøre i vinter for å forberede deg til neste utendørssesong? Da får du noe å se frem til, i stedet for å føle tristhet. Eller kanskje en ny hobby? Noe du kan glede deg til hver dag.

Jeg har snakket med legen om det for 2 år siden og fikk snakket litt med en via kommunen jeg bor i. Hjalp å lufte ting, men var begrenset hvor mange timer man fikk.

Angående gamle bekjente og venner, forstår ikke hvorfor ikke de viser interesse!? Det er jo de man har opplevd mye sammen med under oppveksten og har dypere relasjon til, en feks "ferske" bekjentskap!? Men uansett, aldri vært en populær type, så har alltid vært nødt til å jobbe hardt for å opprettholde de få vennskapene jeg har hatt. Har fortsatt litt kontakt med min beste kompis gjennom oppveksten, men vi møtes så og si aldri, selv om jeg innimellom foreslår å finne på noe. Interessen fra hans side er ikke stor nok, rett og slett.

Samme gjelder motsatte kjønn, vært mye avvisninger der også. Ikke nødvendigvis for at jeg er unormalt uattraktiv fysisk, men mer om hvordan jeg er som person antar jeg.

Jeg skal også nå begynne i ny jobb innenfor en bransje jeg ikke egentlig ønsker å satse på, men det er den jobben jeg fikk og jeg er helt avhengig av bedre økonomi!

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Gjest f938e...abb]

Gjest e26c2...540 skrev (1 time siden):

Blir også mindre natur nå i vinter, så redd vinteren blir veldig tung for meg.

Har du mulighet til å få deg et avbrekk i Syden i løpet av vinteren? Det kan hjelpe på en eventuell "vinterdepresjon". 

Anonymous poster hash: f938e...abb

[oppdager]

Gjest e26c2...540 skrev (58 minutter siden):

Jeg har snakket med legen om det for 2 år siden og fikk snakket litt med en via kommunen jeg bor i. Hjalp å lufte ting, men var begrenset hvor mange timer man fikk.

Angående gamle bekjente og venner, forstår ikke hvorfor ikke de viser interesse!? Det er jo de man har opplevd mye sammen med under oppveksten og har dypere relasjon til, en feks "ferske" bekjentskap!? Men uansett, aldri vært en populær type, så har alltid vært nødt til å jobbe hardt for å opprettholde de få vennskapene jeg har hatt. Har fortsatt litt kontakt med min beste kompis gjennom oppveksten, men vi møtes så og si aldri, selv om jeg innimellom foreslår å finne på noe. Interessen fra hans side er ikke stor nok, rett og slett.

Samme gjelder motsatte kjønn, vært mye avvisninger der også. Ikke nødvendigvis for at jeg er unormalt uattraktiv fysisk, men mer om hvordan jeg er som person antar jeg.

Jeg skal også nå begynne i ny jobb innenfor en bransje jeg ikke egentlig ønsker å satse på, men det er den jobben jeg fikk og jeg er helt avhengig av bedre økonomi!

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

Mitt alvorlige og velmente råd, selv om det kanskje høres litt klisjé ut: Du bør oppsøke profesjonell hjelp igjen. Det finnes både terapier og medisiner. For meg er ropet om hjelp du skriver her et tydelig tegn på at du ikke bør ta dette lett.

Du virker intelligent og reflektert og vet hva du savner. Situasjonen din er ikke håpløs, og med litt hjelp kommer du helt sikkert tilbake på sporet og finner mening i livet. Kanskje kan nettopp dette være motivasjonen din for vinteren?

Til spørsmålet ditt om venner: Ja, du har rett i at man skulle tro at barndomsvenner er de beste vennene. Men jeg har selv bare kontakt med én venn fra ungdomstiden. Med alle de andre har jeg vokst fra hverandre. Vi tok forskjellige utdanninger og har ulike jobber. Alle møtte nye folk, og dermed endret også interesser, holdninger – og vi selv forandret oss. Med de fleste gamle skolevennene mine ville jeg ikke engang vite hva jeg skulle snakke om lenger. Til gjengjeld har jeg fått nye venner som passer bedre til livet mitt nå. Sånn er det bare.

Den nye jobben vil jeg se på som en mulighet. Du kommer til å møte nye folk, og hvem vet hvilke muligheter som kan åpne seg der. Kanskje liker du til og med den nye jobben. Og hvis ikke, så tjener du i det minste penger.

Kanskje kunne det også være et alternativ å flytte sørover og starte på nytt? Det trenger ikke skje med en gang, men det å tenke på det og utforske mulighetene kan allerede være til hjelp.

Endret mandag kl 09:04 av oppdager

[BadCat]

Suksessraten er ned i de fleste felt. Det skal mer til for å ha det som kreves for å inneha en suksessfaktor. 

I tillegg har de vellykkede flere arenaer til å vise seg frem i.

Resultatet er at stadig flere føler seg mislykket.

Noe som kan hjelpe er å ta en pause i noen måneder for så å komme tilbake, mer fokusert og målrettet enn noen gang. 

Eventuelt kan man innfinne seg med det man har oppnådd og slutte å strebe etter særlig mer. Å gjøre det beste ut av og sette pris på det man har, uten å ønske at det meste var annerledes og langt bedre. "En fugl i hånden er bedre enn ti på taket."

Man kan bli lykkelig i begge ender av stigen.

Endret tirsdag kl 16:58 av BadCat

[Krig og fred]

On 9/22/2025 at 10:05 AM, Guest e26c2...540 said:

 

Angående gamle bekjente og venner, forstår ikke hvorfor ikke de viser interesse!? Det er jo de man har opplevd mye sammen med under oppveksten og har dypere relasjon til, en feks "ferske" bekjentskap!? 

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

De man vokste opp med var venner man hadde fordi de var der. Det er vanskelig å få venner i voksen alder, men du bør se etter venner med felles interesser, ikke felles historie. 

Resten av hva du skriver er også veldig typisk typisk midtlivskrise, det er da man stopper opp og gjør en evaluering av livet. Selv folk med barn kan kjenne på de følelsene du gjør, selv om det ikke gjør dine følelser mindre legitime av den grunn. 

Ikke vær for hard mot deg selv, det er mange som er i samme situasjon og du er ikke så håpløs som du tror. Tvert i mot. Du har en egenverdi uansett om du har venner eller familie, eller ikke. Fokuser på det som betyr noe for deg, på det du liker, ikke på hva andre måtte tenke om deg. 40 årene er en vanskelig tid for mange, og dette kommer du deg igjennom 0/\0

[Gjest 3ff63...3e9]

Gjest e26c2...540 skrev (På 22.9.2025 den 8.04):

Hei, lykkes ikke i livet hvor alle andre gjør det; 

1. ingen partner, ingen barn.

2.ikke noe sosialt nettverk og nære venner

3.ingen karriere å være stolt av. Vært en del arbeidsledig.

4. liten familie som jeg ser sjeldent, veldig overfladiske relasjoner.

Jeg er nå snart i midten av 40 årene og har skjønt at det er slik livet mitt kommer til å bli, men tar det meget tungt til tider. Redd denne vinteren kommer til å bli bly tung.

Hvordan skal jeg klare å se mening i livet når man ikke lykkes og man føler alle andre er "bedre" og mer likt og respektert? Når man til tider rett og slett føler seg mindre verdt?

Ellers så har jeg en lidenskap/ hobby som gir meg glede og jeg trener mye, så prøver å holde meg "ung" og frisk så lenge som mulig, sånn fysisk. Men mentalt så har ting vært en nedoverbakke i flere år og vet ikke om jeg orker særlig mer. 

Vet det finnes mange som har alt dette men som fortsatt sliter og kanskje hadde savnet den friheten jeg har? Så handler vel om å sette ting i perspektiv og at man alltid vill ha det man ikke har?

Hva tenker dere?

Mvh mann 43 år.

Anonymous poster hash: e26c2...540

Hei. Jeg er en kvinne, en del år yngre enn deg, ingen karriere å være stolt av (ingen utdanning), ingen partner, ingen barn, men jeg har familie hvor relasjonen(e) har vært litt "dysfunksjonelle" de siste årene, men hvor noe har bedret seg litt, heldigvis.

Men så fikk en av mine foreldre uhelbredelig, alvorlig sykdom og skal snart dø. Jeg har sett alvorlig sykdom på nært hold før, men aldri blitt personlig berørt av dette. Det er utrolig hvor jævlige ting enkelte mennesker kan gå gjennom. Enkelte får en sykdom som sakte men sikkert gjør at de visner bort, de får en dødsdom og vet at de skal dø, de bare vet kanskje ikke når (om et par måneder, om to år, vanskelig å si i enkelte tilfeller). Plutselig kan man ikke lenger ta vare på seg selv. Man kan ikke lenger gå en tur på egenhånd, kjøre bil, ta bussen, gå på butikken, man kan ikke holde orden rundt seg, dusje selv, man kan ikke eksistere eller leve alene, man blir avhengig av andre, man får kanskje smerter og ingenting som lindrer. Livet blir vanvittig surt, veldig raskt.

Dette har satt ting veldig mye i perspektiv for meg, hvor ekstremt mye vi tar for gitt. Det er ingen tvil i at mangel på gode relasjoner og mål og mening med livet er skadelig for den mentale helsen, men man har i det minste den fysiske helsen i behold. Det er noe som er enormt viktig å holde fast ved. Du har en lidenskap/hobby som du kan praktisere, og du kan trene og bevege deg. Problemet er at det hjelper ikke at jeg skriver alt dette, for det berører ikke deg personlig. Det vil det først gjøre når du selv eventuelt får en alvorlig diagnose eller en dødsdom, eller når 3. verdenskrig banker på døra. Først da innser man, hvor jævla heldig man har vært, som har levd i fredstid, uten voldsomme urettferdigheter som på sikt vil ta livet ditt. 

Jeg bagatelliserer ikke på noen måte psykiske lidelser, har selv blitt diagnosert med dystymi for en del år siden, og jeg er jo fortsatt deprimert. Men på en annen måte. Jeg driter oppriktig i hvordan andre lever livene sine, mange der ute har bedre liv enn meg, mer flaks enn meg, mer pågangsmot enn meg, de er penere, sterkere, bedre på alle punkt. Men så er det mange der ute som ville drept for livet jeg har og for freden jeg lever i, folk som ofrer alt for å flykte fra helvetet de lever i til å leve mitt rolige liv i trygge omgivelser. Jeg har tak over hodet. Seng å sove i. Tilgang til varm dusj hver bidige dag. Det har du også, antar jeg. 

Hva man mener med "lykkes" er relativt, men alle kan nå realistiske mål. Du kan sannsynligvis ikke få deg en babe på 20 år som du kan få 5 unger med de neste årene, du kan ikke kjøpe en bolig som koster mange millioner eller kjøre rundt i en splitter ny bil som kosta mer enn 6 siffer. Om det er noe så urealistisk som er lykken/meningen med livet i dine øyne, så trenger du å sortere tankene litt og jobbe med synet på livet og hva glede og mening faktisk er. Om du derimot har mål om å bare føle at du betyr noe, så kan man starte mange steder; eksponere seg selv ved å delta i sosiale lag, snakke med fremmede, jobbe som frivillig, skaffe en meningsfull jobb hvor man jobber med andre mennesker og hjelper andre, jobbe med seg selv for å ta opp fag man trenger for en spesifikk utdannelse som frister osv. 

Du trenger å legge en konkret plan og følge den. Og den må være realistisk. Klart jeg skulle ønske jeg var mangemillionær med gigantisk hus, flott bil, plass til mange katter, en stor hage og mulighet til å dyrke egne grønnsaker, samt nok penger til å reise flere ganger i året. Og jobbe så lite som mulig. Men det er urealistisk, i min situasjon, men det er mer en "drøm", og ikke et mål. Målet mitt med livet har også vært å føle at jeg betyr noe og kan gjøre en forskjell for andre, og det får jeg gjort gjennom jobben jeg har, og før eller siden, kan jeg kanskje utdanne meg innen feltet også. 

Skriv opp for deg selv hva du ønsker mest her i livet. Så ser du på hvor mulig dette er, hvor du forholder deg til virkeligheten. Å få en partner skal være 100% mulig i din situasjon og alder, men hvilken partner du kan få, avhenger av mye. Å få barn i din alder kan også være mulig, men da må du belage deg på en sannsynligvis noe eldre dame (altså, ikke 20-årene, menn i din alder har sjeldent sjans på disse med mindre de har ganske mange stjerner i boka både i ressurser og utseende). Dette er noe som i så tilfelle haster og som du må jobbe med fortløpende. Angående karriere er det ALDRI for sent å starte på utdanning. Det er mange som tar bachelorgrad og fagbrev når de er 40+, jeg kjenner flere som har gjort det når de har vært godt over 40 år. Den eldste var i midten av 50-årene når hun tok en bachelorgrad! 

Nære relasjoner er generelt vanskelig i dag. Spesielt i voksen alder. Man har gått på smeller, blitt såret, man blir eksponert for alle slags mulige tanker og meninger på nettet og i sosiale medier. Å stole på folk, er vanskelig. Folk har også blitt mer selvsentrert, med god grunn, mest for å beskytte seg selv, men også fordi de ikke liker å ofre så mye. Så her er du langt ifra alene. Det finnes unge, spreke, pene mennesker som er enormt ensomme og som i stedet for å bli sett og forstått, blir utnyttet og kastet når vedkommende er ferdig med de. Men så ser jeg pensjonister på kafeer som smiler og ler sammen, samles flere dager i uka over en kaffe og noe godt å bite i. Enker og enkemenn, som finner glede i hverandres selskap. Så ser jeg de unge bare stirre i mobilene sine, alltid med propper i ørene eller svære hodetelefoner. Man kan si hva man vil, men sosiale medier, internett, alle disse appene og det som er, det ødelegger oss. Så jævlig. Logg av forumet her og dropp sosiale medier, hold deg unna pornoen en stund, kjenn på frisk luft, kos med en hund, lag noe med hendene, fortsett med hobbyen din. Så går du ut og møter andre.  

De fleste har det ikke så bra som du tror. Det er svin på skog hos de fleste lykkelige parene du ser, og alle mennesker har sine utfordringer de går gjennom. Enkelte lever et naivt, rikt liv hvor de ikke møter på så mange utfordringer og kommer seg helskinnet til grava uten traumer og mye trøbbel. Men de aller fleste har mange arr på sjelen når de er eldre, og mange unge har sår. Hadde du gått forbi meg på gata hadde du sett en helt normal dame og kanskje du kunne tenkt at jeg levde et slikt og slikt liv basert på bekledning, bilen jeg kjører og lignende; men du ville ikke se utfordringene jeg har stått i hver dag, traumene jeg har opplevd. Å sammenligne seg selv med andre er bare idioti. Å misunne andre er enda mer idioti, for andre har det sjeldent så bra som du tror. 

Dette ble mye tekst men det engasjerte meg litt.  

Anonymous poster hash: 3ff63...3e9

[Colin.]

40 minutes ago, Guest 3ff63...3e9 said:

Å få barn i din alder kan også være mulig, men da må du belage deg på en sannsynligvis noe eldre dame (altså, ikke 20-årene, menn i din alder har sjeldent sjans på disse med mindre de har ganske mange stjerner i boka både i ressurser og utseende).

Anonymous poster hash: 3ff63...3e9

Nei, han trenger ikke belage seg på dette... 🙂 Dette er en ofte gjentatt myte ofte spredd av selverklærte-feminister som selv sløste bort sin viktige tid på chads, og som er en viktig forklaring på hvorfor man har endt opp med rekordmange single og lave fødselstall.

Ta det ifra meg, en uføretrygdet som ikke så mye blir sett på to ganger her på berget, er ettertraktet blant disse du sikter til i utlandet. Dette har jeg erfart, og man kan prøve alle knep i boka for å ugyldiggjøre mine erfaringer, men fakta er fakta. Norske menn blir tross alt sett på som ettertraktet i store deler av det store utlandet, fordi man er nordmenn. Så bare det gjør at man får en anledning til å vise av sin personlighet og bli kjent med det motsatte kjønn. Så TS har alle muligheter til å oppnå ønsket om egen familie, dersom det er en prioritet.

[Gjest 3ff63...3e9]

Colin. skrev (10 minutter siden):

Nei, han trenger ikke belage seg på dette... 🙂 Dette er en ofte gjentatt myte ofte spredd av selverklærte-feminister som selv sløste bort sin viktige tid på chads, og som er en viktig forklaring på hvorfor man har endt opp med rekordmange single og lave fødselstall.

Ta det ifra meg, en uføretrygdet som ikke så mye blir sett på to ganger her på berget, er ettertraktet blant disse du sikter til i utlandet. Dette har jeg erfart, og man kan prøve alle knep i boka for å ugyldiggjøre mine erfaringer, men fakta er fakta. Norske menn blir tross alt sett på som ettertraktet i store deler av det store utlandet, fordi man er nordmenn. Så bare det gjør at man får en anledning til å vise av sin personlighet og bli kjent med det motsatte kjønn. Så TS har alle muligheter til å oppnå ønsket om egen familie, dersom det er en prioritet.

Beklager, men jeg forholder meg til virkeligheten og ikke drømmer og slik jeg tror ting er.  

Anonymous poster hash: 3ff63...3e9

[Colin.]

52 minutes ago, Guest 3ff63...3e9 said:

Beklager, men jeg forholder meg til virkeligheten og ikke drømmer og slik jeg tror ting er.  

Anonymous poster hash: 3ff63...3e9

Så du er uenig i at norske menn er ettertraktet i utlandet?

Du trenger ikke å beklage. Den eneste man trenger å beklage ovenfor er seg selv om man har tatt dumme valg, eller følger ditt råd om resignasjon vedrørende ønsket om egen familie, og heller ta til takke med noen fordi det er hva feminister forlanger at man gjør når man kommer innen en viss alder. Nei du, kan dem ha krav, så kan vi også. 😊

[Krig og fred]

25 minutes ago, Colin. said:

Så du er uenig i at norske menn er ettertraktet i utlandet?

 

Norske penger er ettertraktet i utlandet. Og hvis du i fult alvor tror at kvinner i 20 årene vil ha barn med noen som er halvveis inn i 40 årene så har du mistet all bakkekontakt. Du kan snakke så mye du vil om feminisme og bruke så mye incelretorikk som du bare vil. 

[Colin.]

2 minutes ago, Krig og fred said:

Norske penger er ettertraktet i utlandet. Og hvis du i fult alvor tror at kvinner i 20 årene vil ha barn med noen som er halvveis inn i 40 årene så har du mistet all bakkekontakt. Du kan snakke så mye du vil om feminisme og bruke så mye incelretorikk som du bare vil. 

Og penger er ikke ettertraktet her? Høyde er ikke ettertraktet her? Status/jobb er ikke ettertraktet her? Hvem prøver du å lure? 

Heller miste bakkekontakt og incelretorikk enn sære simps som har resignert til en tilværelse av null selvverd. Selvfølgelig vil mange starte egen familie med individer som har ting på stell i livet.

[Jobs]

Gjest 3ff63...3e9 skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg er en kvinne, en del år yngre enn deg, ingen karriere å være stolt av (ingen utdanning), ingen partner, ingen barn, men jeg har familie hvor relasjonen(e) har vært litt "dysfunksjonelle" de siste årene, men hvor noe har bedret seg litt, heldigvis.

Men så fikk en av mine foreldre uhelbredelig, alvorlig sykdom og skal snart dø. Jeg har sett alvorlig sykdom på nært hold før, men aldri blitt personlig berørt av dette. Det er utrolig hvor jævlige ting enkelte mennesker kan gå gjennom. Enkelte får en sykdom som sakte men sikkert gjør at de visner bort, de får en dødsdom og vet at de skal dø, de bare vet kanskje ikke når (om et par måneder, om to år, vanskelig å si i enkelte tilfeller). Plutselig kan man ikke lenger ta vare på seg selv. Man kan ikke lenger gå en tur på egenhånd, kjøre bil, ta bussen, gå på butikken, man kan ikke holde orden rundt seg, dusje selv, man kan ikke eksistere eller leve alene, man blir avhengig av andre, man får kanskje smerter og ingenting som lindrer. Livet blir vanvittig surt, veldig raskt.

Dette har satt ting veldig mye i perspektiv for meg, hvor ekstremt mye vi tar for gitt. Det er ingen tvil i at mangel på gode relasjoner og mål og mening med livet er skadelig for den mentale helsen, men man har i det minste den fysiske helsen i behold. Det er noe som er enormt viktig å holde fast ved. Du har en lidenskap/hobby som du kan praktisere, og du kan trene og bevege deg. Problemet er at det hjelper ikke at jeg skriver alt dette, for det berører ikke deg personlig. Det vil det først gjøre når du selv eventuelt får en alvorlig diagnose eller en dødsdom, eller når 3. verdenskrig banker på døra. Først da innser man, hvor jævla heldig man har vært, som har levd i fredstid, uten voldsomme urettferdigheter som på sikt vil ta livet ditt. 

Jeg bagatelliserer ikke på noen måte psykiske lidelser, har selv blitt diagnosert med dystymi for en del år siden, og jeg er jo fortsatt deprimert. Men på en annen måte. Jeg driter oppriktig i hvordan andre lever livene sine, mange der ute har bedre liv enn meg, mer flaks enn meg, mer pågangsmot enn meg, de er penere, sterkere, bedre på alle punkt. Men så er det mange der ute som ville drept for livet jeg har og for freden jeg lever i, folk som ofrer alt for å flykte fra helvetet de lever i til å leve mitt rolige liv i trygge omgivelser. Jeg har tak over hodet. Seng å sove i. Tilgang til varm dusj hver bidige dag. Det har du også, antar jeg. 

Hva man mener med "lykkes" er relativt, men alle kan nå realistiske mål. Du kan sannsynligvis ikke få deg en babe på 20 år som du kan få 5 unger med de neste årene, du kan ikke kjøpe en bolig som koster mange millioner eller kjøre rundt i en splitter ny bil som kosta mer enn 6 siffer. Om det er noe så urealistisk som er lykken/meningen med livet i dine øyne, så trenger du å sortere tankene litt og jobbe med synet på livet og hva glede og mening faktisk er. Om du derimot har mål om å bare føle at du betyr noe, så kan man starte mange steder; eksponere seg selv ved å delta i sosiale lag, snakke med fremmede, jobbe som frivillig, skaffe en meningsfull jobb hvor man jobber med andre mennesker og hjelper andre, jobbe med seg selv for å ta opp fag man trenger for en spesifikk utdannelse som frister osv. 

Du trenger å legge en konkret plan og følge den. Og den må være realistisk. Klart jeg skulle ønske jeg var mangemillionær med gigantisk hus, flott bil, plass til mange katter, en stor hage og mulighet til å dyrke egne grønnsaker, samt nok penger til å reise flere ganger i året. Og jobbe så lite som mulig. Men det er urealistisk, i min situasjon, men det er mer en "drøm", og ikke et mål. Målet mitt med livet har også vært å føle at jeg betyr noe og kan gjøre en forskjell for andre, og det får jeg gjort gjennom jobben jeg har, og før eller siden, kan jeg kanskje utdanne meg innen feltet også. 

Skriv opp for deg selv hva du ønsker mest her i livet. Så ser du på hvor mulig dette er, hvor du forholder deg til virkeligheten. Å få en partner skal være 100% mulig i din situasjon og alder, men hvilken partner du kan få, avhenger av mye. Å få barn i din alder kan også være mulig, men da må du belage deg på en sannsynligvis noe eldre dame (altså, ikke 20-årene, menn i din alder har sjeldent sjans på disse med mindre de har ganske mange stjerner i boka både i ressurser og utseende). Dette er noe som i så tilfelle haster og som du må jobbe med fortløpende. Angående karriere er det ALDRI for sent å starte på utdanning. Det er mange som tar bachelorgrad og fagbrev når de er 40+, jeg kjenner flere som har gjort det når de har vært godt over 40 år. Den eldste var i midten av 50-årene når hun tok en bachelorgrad! 

Nære relasjoner er generelt vanskelig i dag. Spesielt i voksen alder. Man har gått på smeller, blitt såret, man blir eksponert for alle slags mulige tanker og meninger på nettet og i sosiale medier. Å stole på folk, er vanskelig. Folk har også blitt mer selvsentrert, med god grunn, mest for å beskytte seg selv, men også fordi de ikke liker å ofre så mye. Så her er du langt ifra alene. Det finnes unge, spreke, pene mennesker som er enormt ensomme og som i stedet for å bli sett og forstått, blir utnyttet og kastet når vedkommende er ferdig med de. Men så ser jeg pensjonister på kafeer som smiler og ler sammen, samles flere dager i uka over en kaffe og noe godt å bite i. Enker og enkemenn, som finner glede i hverandres selskap. Så ser jeg de unge bare stirre i mobilene sine, alltid med propper i ørene eller svære hodetelefoner. Man kan si hva man vil, men sosiale medier, internett, alle disse appene og det som er, det ødelegger oss. Så jævlig. Logg av forumet her og dropp sosiale medier, hold deg unna pornoen en stund, kjenn på frisk luft, kos med en hund, lag noe med hendene, fortsett med hobbyen din. Så går du ut og møter andre.  

De fleste har det ikke så bra som du tror. Det er svin på skog hos de fleste lykkelige parene du ser, og alle mennesker har sine utfordringer de går gjennom. Enkelte lever et naivt, rikt liv hvor de ikke møter på så mange utfordringer og kommer seg helskinnet til grava uten traumer og mye trøbbel. Men de aller fleste har mange arr på sjelen når de er eldre, og mange unge har sår. Hadde du gått forbi meg på gata hadde du sett en helt normal dame og kanskje du kunne tenkt at jeg levde et slikt og slikt liv basert på bekledning, bilen jeg kjører og lignende; men du ville ikke se utfordringene jeg har stått i hver dag, traumene jeg har opplevd. Å sammenligne seg selv med andre er bare idioti. Å misunne andre er enda mer idioti, for andre har det sjeldent så bra som du tror. 

Dette ble mye tekst men det engasjerte meg litt.  

Anonymous poster hash: 3ff63...3e9

Meget bra innlegg ,har selv gått igjennom mye forgiftet slik at jeg ikke lukter bra i fra ånden slik at damene skyr unna. Og opplevd skult kriminalitet fra helvete og tilbake, men ser fortsatt lyst på livet,og gleder meg for hver en dag. Kom dere ut i naturen dere som sliter og les Bibelen.Da får du et nytt perspektiv om du forstår at det er liv etter dette livet på jorden.