Stemmer du for det beste for deg selv, eller for fellesskapet?

[knopflerbruce]

Evil-Duck skrev (4 timer siden):

Det er et interessant poeng at man kan føle seg “diskriminert” rett og slett fordi man lærer for raskt. En av mine beste venner var i samme situasjon, og hun ble flyttet opp ett trinn fordi hun ikke ble tilstrekkelig utfordret på barneskolen. Det er et virkemiddel som brukes, men man kan selvsagt diskutere hvor rettferdig det er at man må bytte klasse for å få de utfordringene man trenger for å bli godt nok stimulert. I en skolemodell med mye fellesundervisning og lite rom for individuell oppfølging, blir det likevel ofte løsningen.

Selv var jeg i motsatt ende, med lese- og skrivevansker og en noe tvilsom dysleksidiagnose. Jeg opplevde at jeg heller ikke fikk god tilrettelegging i forveiien av Kunnskapsløftet, som kom rundt den tid jeg startet på vidergående. Mine ekstratimer bestod stort sett i å sitte med en lærervikar og et rettskrivingsprogram på PC, mens klassen hadde uteaktiviteter eller mer engasjerende typisk fysisk undervisning jeg heller skulle ønske å få delta på. Hvordan dette er i dag vet jeg ikke, men jeg er ikke i tvil om at skolen fortsatt har for lite ressurser til å hjelpe de elevene som faller utenfor.

Så jeg forstår poenget ditt, både de som sliter og de som ligger langt foran kan oppleve at de ikke får “tilfredsstillende utbytte”. Skolen bør egentlig ha ressurser til å løfte begge deler, men når resursene er begrenset av enten den ene eller andre grunnen så er det jo en skjønnsvurdering rundt hvem som bør prioriteres og hvilken virkemidler en har 

Jeg har ikke noe imot forsering som sådan, men det er jo ikke noe annerledes enn å sende dem som henger etter ned et trinn. Og det er jo et tiltak man aldri ser på som godt nok der. Og, du fikk ekstratimer - men jeg har heller aldri hørt om noen som lå foran som fikk en lærervikar og programvare på PCen myntet på å løse akkurat den type utfordringer.

Du har helt rett i at det er for få ressurser totalt sett, men det lille som er er også ekstremt skjevfordelt. Og det er jo der jeg tenker at de blå partiene har løsninger som i alle fall gjør bittelitt der andre ikke gjør noen ting. For eksempel rundt dette med nivådeling som FrP foreslo, og private alternativer vil også kunne ta unna for noe av dette hvis den offentlige støtten er på plass på samme vilkår som den offentlige skolen.

Jeg tenker sånn sett også at foreldre som av ulike årsaker regner med/håper at barna deres blir skoleflinke, bør for barnas del stemme blått.

Endret 22 timer siden av knopflerbruce

[frohmage]

knopflerbruce skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker sånn sett også at foreldre som av ulike årsaker regner med/håper at barna deres blir skoleflinke, bør for barnas del stemme blått.

Det blir jo litt som å stemme for et parti fordi man håper man blir rikere enn alle andre. Tror en del gjør det. Hva med det unger lærer av å gå i klasse med folk som er mindre skoleflinke enn seg selv? 

[knopflerbruce]

Krig og fred skrev (2 timer siden):

Det er i og for seg greit nok, men jeg sliter med å se at noen på videregående nivå blir "holdt nede", annet enn at de kjeder seg hvis pensum er for lett. Hva er problemet rent praktisk, at overgangen til universitetet blir for stor fordi man synes grunnskolen var for lite utfordrende, og dermed blir offer for egen hybris? 

Tja. Jeg tenker at lærene selv vet hva som er det beste for elevene, og at politikere bør ha en hands-off tilnærming til alt som har med skole å gjøre. Fagmiljøene og fagmiljøene alene bør bestemme, uansett hva resultatet blir. Det interessante er at i idretten hvor Norge overpresterer, så er tilnærmingen preget av bredde, og ikke spesialisering. 

 

Hvis du får til pensum uten å prøve nevneverdig hardt, vil du ha et problem når du kommer dit at du ikke lenger kan ta ting på sparket og lese litt før en eksamen. Det er noe av det en typisk "treer-elev" får inn fra første skoledag, som elevene som blir overlatt til seg selv fordi "det går jo så bra med dem" ikke lærer noe av. Men dette er jo faktisk skolens ansvar som allmenndannende institusjon.

Manglende mestringsfølelse er også noe som rammer de som ligger foran. Dette er forøvrig ikke isolert til vgs, det gjelder helt fra førsteklasse når elever kommer inn i klassen og kan lese, skrive og regne allerede. Og må vente på de andre.

Lærerne er ikke genier som "vet best". De har åpenbart noe kompetanse, men ikke på akkurat dette feltet. Især de som ikke var skoleflinke selv, og ikke kan lene seg hverken på egen erfaring eller kunnskap fra lærerstudiet (man lærer mye mer om ting som dysleksi, lærevansker og liknende enn skoleflink-issues av ulike slag på lærerutdanningene). Du må gjerne mene at "lærerne vet best", men det er jo bare en floskel når det ikke er noen god grunn til at de faktisk vet best i de tilfellene vi snakker om her.

Idretten er en god sammenlikning, for der samler man jo ressurser rundt de beste. Noe man også burde gjort i skolen, fremfor å gjøre det motsatte.

[knopflerbruce]

frohmage skrev (1 minutt siden):

Det blir jo litt som å stemme for et parti fordi man håper man blir rikere enn alle andre. Tror en del gjør det. Hva med det unger lærer av å gå i klasse med folk som er mindre skoleflinke enn seg selv? 

Hvis alle skal gå i klasse med folk som er mindre skoleflinke enn seg selv for å lære dette uspesifiserte, så får vi et helvetes problem med å legge opp skolen fordi noen alltid vil være den minst skoleflinke og gå glipp av denne "viktige lærdommen".

Dessuten: hvis du samler alle de beste elevene i en og samme klasse, så vil jo fortsatt noen være mindre flinke enn andre på ulike felt. Så da lærer de jo nettopp det du snakker om, uansett. Gitt at det faktisk er noe reelt, da - vanskelig å si når det ikke konkretiseres. Ikke at det er noe mål for meg at man skal skille hardt på nivå, men hvis det ikke gjøres må i alle fall læreren klare å holde nivået i fellesskolen slik at elevene som ligger foran ikke må vente på resten hvis de blir fort ferdige eller må bli undervist i det som for dem er selvfølgeligheter.

[frohmage]

knopflerbruce skrev (2 minutter siden):

Hvis alle skal gå i klasse med folk som er mindre skoleflinke enn seg selv for å lære dette uspesifiserte, så får vi et helvetes problem med å legge opp skolen fordi noen alltid vil være den minst skoleflinke og gå glipp av denne "viktige lærdommen".

Neida, alle har ikke gjort det hittill heller.'

knopflerbruce skrev (3 minutter siden):

hvis du samler alle de beste elevene i en og samme klasse, så vil jo fortsatt noen være mindre flinke enn andre på ulike felt. Så da lærer de jo nettopp det du snakker om, uansett

Okay. Jeg tror det blir et kjipt skille mellom klassene likevel.

[Evil-Duck]

knopflerbruce skrev (1 time siden):

Jeg har ikke noe imot forsering som sådan, men det er jo ikke noe annerledes enn å sende dem som henger etter ned et trinn. Og det er jo et tiltak man aldri ser på som godt nok der. Og, du fikk ekstratimer - men jeg har heller aldri hørt om noen som lå foran som fikk en lærervikar og programvare på PCen myntet på å løse akkurat den type utfordringer.

Du har helt rett i at det er for få ressurser totalt sett, men det lille som er er også ekstremt skjevfordelt. Og det er jo der jeg tenker at de blå partiene har løsninger som i alle fall gjør bittelitt der andre ikke gjør noen ting. For eksempel rundt dette med nivådeling som FrP foreslo, og private alternativer vil også kunne ta unna for noe av dette hvis den offentlige støtten er på plass på samme vilkår som den offentlige skolen.

Jeg tenker sånn sett også at foreldre som av ulike årsaker regner med/håper at barna deres blir skoleflinke, bør for barnas del stemme blått.

Jeg fikk ekstratimer på bekostning av noe annet, ofte det sosiale og morsomme som var ukas høydepunkt for mange elever. For meg som barneskoleelev føltes det ikke som hjelp, men som straff for at jeg var “for dum” til å henge med i norsktimene og ikke scoret høyt nok på kartleggingsprøvene. Det gikk hardt utover selvfølelsen og psyken til et ungt og lettpåvirkelig sinn som hele tiden følte at en ikke strakk til.

Nettopp dette med mestringsfølelse, eller fraværet av den, er to sider av samme mynt. Når skolen ikke klarer å gi verken de svakeste eller de sterkeste elevene opplevelsen av å mestre, mister man mye av grunnlaget for læring og trivsel. Jeg er derfor enig i at man i en ideell verden burde gjøre mer også for de ressurssterke. Der vi kanskje tenker litt ulikt, er i synet på urett og skjevfordeling. Etter mitt skjønn bør det viktigste være å hjelpe de ressurs­svake elevene, heller enn å fordele innsatsen likt mellom de svakeste og de sterkeste. For meg er det en mer alvorlig konsekvens om en elev faller helt ut og ikke får med seg videre de grunnleggende ferdighetene som kreves i samfunnet og arbeidslivet, enn at en elev opplever å ikke bli tilstrekkelig utfordret fordi skolen føles for lett.

Det betyr ikke at vi ikke skal løfte også de sterkeste elevene slik at de kan realisere sitt potensial, men jeg mener det ikke bør være en like høy prioritet som å sikre at ingen faller helt utenfor.

Jeg vil samtidig unngå å gjøre dette til en ren partipolitisk diskusjon. Om nivådeling eller økte krav til lærerne er løsningen, er jeg usikker på, på papiret ser det bra ut, men i realiteten står vi i en lærerkrise. Alle de store partiene har etter min mening sviktet på dette området, og må ta sin del av skylden for at det blir stadig mindre attraktivt å være lærer: høye krav, relativt lav lønn og ugunstige arbeidstider.

Skal vi løse de største skoleproblemene, må vi begynne med å styrke læreryrket og den offentlige skolen. Mer privatisering kan kanskje fungere som en nødløsning, men da risikerer vi å bygge opp et større klasseskille hvor barn av ressurssterke foreldre får bedre utdanning og flere muligheter, mens barn fra mindre ressurssterke familier får dårligere vilkår. Derfor mener jeg hovedsatsingen må være på en sterk offentlig skole som løfter alle istedenfor å tilrettelegge for mer privatsering av skolen. 

[knopflerbruce]

Evil-Duck skrev (4 timer siden):

Jeg fikk ekstratimer på bekostning av noe annet, ofte det sosiale og morsomme som var ukas høydepunkt for mange elever. For meg som barneskoleelev føltes det ikke som hjelp, men som straff for at jeg var “for dum” til å henge med i norsktimene og ikke scoret høyt nok på kartleggingsprøvene. Det gikk hardt utover selvfølelsen og psyken til et ungt og lettpåvirkelig sinn som hele tiden følte at en ikke strakk til.

Nettopp dette med mestringsfølelse, eller fraværet av den, er to sider av samme mynt. Når skolen ikke klarer å gi verken de svakeste eller de sterkeste elevene opplevelsen av å mestre, mister man mye av grunnlaget for læring og trivsel. Jeg er derfor enig i at man i en ideell verden burde gjøre mer også for de ressurssterke. Der vi kanskje tenker litt ulikt, er i synet på urett og skjevfordeling. Etter mitt skjønn bør det viktigste være å hjelpe de ressurs­svake elevene, heller enn å fordele innsatsen likt mellom de svakeste og de sterkeste. For meg er det en mer alvorlig konsekvens om en elev faller helt ut og ikke får med seg videre de grunnleggende ferdighetene som kreves i samfunnet og arbeidslivet, enn at en elev opplever å ikke bli tilstrekkelig utfordret fordi skolen føles for lett.

Det betyr ikke at vi ikke skal løfte også de sterkeste elevene slik at de kan realisere sitt potensial, men jeg mener det ikke bør være en like høy prioritet som å sikre at ingen faller helt utenfor.

Jeg vil samtidig unngå å gjøre dette til en ren partipolitisk diskusjon. Om nivådeling eller økte krav til lærerne er løsningen, er jeg usikker på, på papiret ser det bra ut, men i realiteten står vi i en lærerkrise. Alle de store partiene har etter min mening sviktet på dette området, og må ta sin del av skylden for at det blir stadig mindre attraktivt å være lærer: høye krav, relativt lav lønn og ugunstige arbeidstider.

Skal vi løse de største skoleproblemene, må vi begynne med å styrke læreryrket og den offentlige skolen. Mer privatisering kan kanskje fungere som en nødløsning, men da risikerer vi å bygge opp et større klasseskille hvor barn av ressurssterke foreldre får bedre utdanning og flere muligheter, mens barn fra mindre ressurssterke familier får dårligere vilkår. Derfor mener jeg hovedsatsingen må være på en sterk offentlig skole som løfter alle istedenfor å tilrettelegge for mer privatsering av skolen. 

Jeg tror jeg har skrevet X antall ganger at jeg godt kunne vært lærer, om man gjorde det like lett å bli ansatt om man har de skoleflinkes utfordringer som sin spisskompetanse, som det er å bli ansatt på grunnlag av at man er ekstra god til å løfte "sliterne". Dette med lærermangel kjøper jeg ikke helt, hvis de samtidig skal være kresne på hvorvidt en lærer skal brenne mer for sliterne enn de flinke eller motsatt. Man taler med to tunger om man påstår det er mangel på kvalifiserte lærere samtidig som man av ideologiske kjepphester avfeier å rekruttere dem som ikke har "utjevning" i lærerårene sine.

Skolevegring og frafall rammer forøvrig også skoleflinke til slutt, når problemet har blitt alvorlig nok. Men når det er gått så langt er det også mye vanskeligere å rette opp, enn det ville vært å forebygge gjennom å ansette litt flere av de som selv sprenge skalaen og lettere kjenner igjen faresignalene hos elevene som får til alt og "klarer seg selv".

For samfunnet er det nok også verre å kaste bort en såpass begrenset ressurs som skoleflinke barn faktisk er, enn det er om noen slitere havner på NAV og KANSKJE kunne plukket sneiper i parken om de fikk omfattende ekstraressurser. Å redde en elev som lærer tregt krever mye mer ressurser enn å holde liv i motivasjonen til dem som elsker og lære og fortrinnsvis trenger en veileder/mentor mer enn noen som sitter en-til-en med dem. Det er også et element hvor politikere generelt feiler, at man ikke gidder ta de lavthengende fruktene før de kaster penger på de mest krevende problemene. Det er ganske sært at vi i tiår på tiår diskuterer skolepolitikk med et premiss om at alt annet må vente så lenge det sitter en syvendeklassing et sted og ikke kan gangetabellen. Som om det ikke er naturlig at det faktisk finnes noen prosent av elevmassen som strever selv om de har fått et adekvat tilbud og vel så det.

Du kan godt mene at det ikke bør være en like høy prioritet, men hadde man gitt en tredel av potten til tilpasset opplæring på tiltak rettet mot den øverste halvdelen skulle jeg vært fornøyd. Men problemet er jo at om man har brukt 10 milliarder på skolesliterting, så kommer den 11 også til å havne der hvis ikke problemet er løst. Og det blir en helt urimelig vekting her, uavhengig av om man vil ha summen delt på midten eller ei. Det burde ikke være kontroversielt å mene at for hver andre ansatt (eller deromkring) i skolen som har som hovedoppgave å hjelpe slitere, så ansetter man en som har som hovedoppgave å hjelpe sterke elever. Hvis det er urettferdig eller urimelig å "bare" sitte igjen med 2/3 av totalpotten, må man nesten begrunne det ordentlig. Også ut fra et helt grunnleggende prinsipp om at alle elever har like rettigheter til en meningsfylt skolehverdag hvor de får opplæring ut fra DERES FORUTSETNINGER (som altså for noen er veldig bra forutsetninger).