Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Kampen mot depresjon


Gjest 8dc34...01c

Anbefalte innlegg

Gjest 8dc34...01c

Jeg tenker ofte på at jeg skulle ønske jeg bare forsvant. Stemningsleiet mitt har en tendens til å svinge mye i løpet av en dag, men vanligvis er jeg kraftig nedstemt. Plutselig kan det gå opp for meg at jeg har muligheter, og at livet ikke er så ille likevel. Ikke uvanlig at man er litt emosjonelt ustabil som hunkjønn, men tror det er litt mer ekstremt i mitt tilfelle enn det er for andre. Selvsagt er det andre som også har det slik der ute, men ja. Disse lysglimtene er forferdelig kortvarige. Varer som oftest en time eller to. 

Nå er jeg egentlig veldig metta. Jeg er lei av å ha det sånn. Samtidig ser jeg ikke noen hensikt i å gjøre endringer, da jeg ikke skjønner hvordan det kan bli bedre noen gang. Terapi føler jeg meg ferdig med, det gir meg ikke noe lenger. Jeg sitter der og snakker uten mål og mening. Har prøvd å åpne meg for andre, men føler meg bare tommere og dårligere når jeg er ferdig å snakke. 

Hva gjør man egentlig? Hvor starter man? Det er mye jeg trenger å få orden på. De siste månedene har jeg kjent på en slags følelse av sykdom og utmattelse som er veldig irriterende å kjenne på. Jeg er utslitt. Mye grining, raserianfall der jeg bare slår i ting og skriker i en pute og jeg bruker mye energi på å opprettholde en glad, optimistisk fasade som alle rundt meg kjøper, både familie og kollegaer. 

Jeg vet jo egentlig hva som må gjøres. Rutiner, bedre kosthold, fysisk aktivitet, orden, positive tanker, dype innpust og lange utpust. Jeg griner bare jeg tenker på det. Spesielt det å komme seg ut. Jeg blir fra meg av skam og skyldfølelse bare jeg går utfor døra og viser meg i dagslys. Føler det står skrevet i panna at jeg er ødelagt og at alle ser det. 

Skal ikke legge skjul på at jeg skulle ønske noen banket på døra og sa at du, nå skal vi fikse det her og jeg skal hjelpe deg. At noen dro meg opp og bare tok meg med på ting og hjalp meg gjennom det her, for jeg føler ikke at jeg klarer å hjelpe meg selv lenger. Samtidig vegrer jeg meg sterkt mot å søke mer hjelp, for hjelpen jeg har fått, har ikke hjulpet. Selvsagt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er dum og evneveik, og at jeg ikke får til noe som helst. At jeg ikke er ressurssterk nok mentalt til å fikse dette selv. 

Hverdagene mine består av
- Jobb (som jeg er utrolig lei av, jeg liker egentlig jobben min men sosialisering er et stort ork)
- Glo i veggen eller dataskjermen hvor jeg egentlig ikke gjør noe som helst 
- Søvn 
- Rote og rydde i hjemmet om hverandre 

Er det andre som kjenner seg igjen i dette og som har kommet seg ut av det, og hva gjorde dere og hvor startet dere? Jeg er redd personen jeg har blitt. Det verste er intelligensen. Jeg brukte å være smart, godhjertet og jeg hadde et åpent og reflektert sinn. Sunne verdier og gode holdninger. Ikke minst hadde jeg håp og tro på at jeg kunne bli bedre. Dette er borte. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke ha det sånn heller. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest 80847...46c

Det kan hjelpe å være på en stille og rolig plass i naturen, og reflektere over tankene, å sitte inne gjør det verre

Gjør det lettere å tenke, å sitte inne og gruble er det verste jeg gjør

Du bør ta deg fri, og dra på ferie, det kan hjelpe

 

Anonymous poster hash: 80847...46c

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c
Gjest 80847...46c skrev (1 minutt siden):

Det kan hjelpe å være på en stille og rolig plass i naturen, og reflektere over tankene, å sitte inne gjør det verre

Gjør det lettere å tenke, å sitte inne og gruble er det verste jeg gjør

Du bør ta deg fri, og dra på ferie, det kan hjelpe

 

Anonymous poster hash: 80847...46c

Hei og takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg bruker noen ganger å gå tur i naturen, setter meg på et rolig sted og bare tar livet med ro. Noen ganger føles det bra og den gode følelsen er med meg noen timer når jeg kommer hjem, men så dør det raskt ut. Andre ganger blir jeg bare sittende og grine, og det kjennes like jævlig ut som å sitte hjemme i sin egen stue. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5

Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i det aller meste, med unntak av at jeg ikke føler meg dum. Ubrukelig, svak og veik joda. Og akkurat her mistenker jeg at du overholdet ikke er dum. Du skriver godt, har selvinnsikt og en analytisk tilnærming. Slutt å overvurdere alle andre. 

Har hatt det sånn i nærmere 30 år. Ekstreme svingninger innenfor en dag - ikke nok til bipolar diagnose, men kan virke som nærmeste konstante "mixed episodes". 

Søkte først hjelp for noen år siden - offentlig psykiatri er ubrukelig, de skal bare fokusere på de voldelige og de med akutt selvmordsfare. Har gitt min nåværende psykolog sparken av samme grunner du beskriver.

Forsøkte alt med kosthold og rutiner, med lite hell. Har dog en grei rutine i livet mitt.

Det eneste som hjelper meg litt er å gi litt mer faen, men så har jeg jo gjort det i lengere perioder hvor det ikke gikk så bra. Så gi faen på riktig måte. 

Forsøker å gjøre det som jeg virkelig vil, selv om jeg føler jeg ikke fortjener det. Sparte opp penger, sa opp jobben, ga faen i andres forventninger. Det ga med en eierskaps følelse til mitt eget liv, som igjen hjalp litt på selvtilliten. Det er tungt fordi det ikke er noen quick fix - spesielt etter å ha hatt det slik store deler av livet.

Fokuserer jeg på et enkelt aspekt (feks skam) og får løst litt opp i det dukker det bare opp noen nye kjipe tankemønstre fra læreboka. 

Lykke til. Finner du fasit vil jeg gjerne høre 🙂 

 

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5

Bør vel nevne at mitt største fokus for tiden er etter er en samtale jeg hadde med en sosionom. Hun var klok. 

Da jeg fortalte at alt føltes meningsløst så svarte hun "så bra, det er første steget til et lykkelig liv". Hun understreket også at ca 70% av en vellykket terapeutisk relasjon med en psykolog/ psykiater handler om personlig kjemi. 

En del av min angst, bekymring og depresjon kommer fra en eksistensiell angst. Det har jeg hatt med meg siden barndommen. 

I tillegg prøv ulike metoder. For meg virker kognitiv terapi litt for overfladisk, jeg har lært meg mange av disse teknikkene på egenhånd. Samtidig er analytisk terapi for meg meningsløst. Fortid er fortid - jeg blir dårligere av det. 

Har et nært familiemedlem som har det likedan, men vi har ikke vokst opp sammen. Vi beskriver det litt som å ha PTSD uten forutliggende traume. 

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar
Gjest 80847...46c

Det som har skjedd har skjedd, men det er i mitt tilfelle noe jeg brukte flere måneder på å tenke meg fram til hva årsaken er til at jeg synes livet er meningsløst

Anonymous poster hash: 80847...46c

Lenke til kommentar

Det høres ut som du opplever noe som heter anhedoni.

Du nevner også å prøve og tenke positive tanker. Det tror jeg er en bjørnetjeneste. Ved å forsøke å lure seg selv inn i et positivt tankemønster, skjer bare en kognitiv dissonans. Jeg vil anbefale en bok som heter The Subtle Art of Not Giving a Fuck. På norsk heter den Den Edle Kunsten Å Gi Faen. Fins på lydbok også. Den forklarer hvorfor vi syns at livet er meningsløst, og hvorfor det ikke hjelper å tenke positivt.

 

2.jpg

the-subtle-art-of-not-giving-a-f-ck.jpg

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c
Gjest 638ac...7b5 skrev (38 minutter siden):

Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i det aller meste, med unntak av at jeg ikke føler meg dum. Ubrukelig, svak og veik joda. Og akkurat her mistenker jeg at du overholdet ikke er dum. Du skriver godt, har selvinnsikt og en analytisk tilnærming. Slutt å overvurdere alle andre. 

Har hatt det sånn i nærmere 30 år. Ekstreme svingninger innenfor en dag - ikke nok til bipolar diagnose, men kan virke som nærmeste konstante "mixed episodes". 

Søkte først hjelp for noen år siden - offentlig psykiatri er ubrukelig, de skal bare fokusere på de voldelige og de med akutt selvmordsfare. Har gitt min nåværende psykolog sparken av samme grunner du beskriver.

Forsøkte alt med kosthold og rutiner, med lite hell. Har dog en grei rutine i livet mitt.

Det eneste som hjelper meg litt er å gi litt mer faen, men så har jeg jo gjort det i lengere perioder hvor det ikke gikk så bra. Så gi faen på riktig måte. 

Forsøker å gjøre det som jeg virkelig vil, selv om jeg føler jeg ikke fortjener det. Sparte opp penger, sa opp jobben, ga faen i andres forventninger. Det ga med en eierskaps følelse til mitt eget liv, som igjen hjalp litt på selvtilliten. Det er tungt fordi det ikke er noen quick fix - spesielt etter å ha hatt det slik store deler av livet.

Fokuserer jeg på et enkelt aspekt (feks skam) og får løst litt opp i det dukker det bare opp noen nye kjipe tankemønstre fra læreboka. 

Lykke til. Finner du fasit vil jeg gjerne høre 🙂 

 

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Ja, er konstante "mixed episodes" her også. Det er jævlig irriterende. Det holder seg ikke stabilt, ikke engang depresjonen holder seg stabil. Dypt deprimert, lett deprimert, moderat deprimert, alvorlig deprimert, likegyldig osv. Sjeldent det blir alvorlig, da - når det er alvorlig ligger jeg bare i sengen og klarer verken dusje eller pusse tennene. Dette holder seg dog stabilt over noen få dager. 

Offentlig psykiatri har jeg også mistet troen på. Jeg har fått god hjelp tidligere, men nå er pågangen så stor at det er umulig å få plass. Var inne på en vurderingssamtale for en god stund siden og når jeg tenker over samtalen jeg hadde med psykologen, er det rart at jeg ikke fikk hjelp. 

Takk, jeg kan oppdatere i tråden om noe skulle skje i løpet av året eller evigheten. Lykke til selv. :) 

 

Gjest 80847...46c skrev (4 minutter siden):

Det som har skjedd har skjedd, men det er i mitt tilfelle noe jeg brukte flere måneder på å tenke meg fram til hva årsaken er til at jeg synes livet er meningsløst

Anonymous poster hash: 80847...46c

Hva er din årsak? 

Gargantua skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som du opplever noe som heter anhedoni.

Du nevner også å prøve og tenke positive tanker. Det tror jeg er en bjørnetjeneste. Ved å forsøke å lure seg selv inn i et positivt tankemønster, skjer bare en kognitiv dissonans. Jeg vil anbefale en bok som heter The Subtle Art of Not Giving a Fuck. På norsk heter den Den Edle Kunsten Å Gi Faen. Fins på lydbok også. Den forklarer hvorfor vi syns at livet er meningsløst, og hvorfor det ikke hjelper å tenke positivt.

 

 

 

Holder faktisk på med den boken. Går litt trått, for konsentrasjonen er temmelig dårlig. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c skrev (1 time siden):

Jeg tenker ofte på at jeg skulle ønske jeg bare forsvant. Stemningsleiet mitt har en tendens til å svinge mye i løpet av en dag, men vanligvis er jeg kraftig nedstemt. Plutselig kan det gå opp for meg at jeg har muligheter, og at livet ikke er så ille likevel. Ikke uvanlig at man er litt emosjonelt ustabil som hunkjønn, men tror det er litt mer ekstremt i mitt tilfelle enn det er for andre. Selvsagt er det andre som også har det slik der ute, men ja. Disse lysglimtene er forferdelig kortvarige. Varer som oftest en time eller to. 

Nå er jeg egentlig veldig metta. Jeg er lei av å ha det sånn. Samtidig ser jeg ikke noen hensikt i å gjøre endringer, da jeg ikke skjønner hvordan det kan bli bedre noen gang. Terapi føler jeg meg ferdig med, det gir meg ikke noe lenger. Jeg sitter der og snakker uten mål og mening. Har prøvd å åpne meg for andre, men føler meg bare tommere og dårligere når jeg er ferdig å snakke. 

Hva gjør man egentlig? Hvor starter man? Det er mye jeg trenger å få orden på. De siste månedene har jeg kjent på en slags følelse av sykdom og utmattelse som er veldig irriterende å kjenne på. Jeg er utslitt. Mye grining, raserianfall der jeg bare slår i ting og skriker i en pute og jeg bruker mye energi på å opprettholde en glad, optimistisk fasade som alle rundt meg kjøper, både familie og kollegaer. 

Jeg vet jo egentlig hva som må gjøres. Rutiner, bedre kosthold, fysisk aktivitet, orden, positive tanker, dype innpust og lange utpust. Jeg griner bare jeg tenker på det. Spesielt det å komme seg ut. Jeg blir fra meg av skam og skyldfølelse bare jeg går utfor døra og viser meg i dagslys. Føler det står skrevet i panna at jeg er ødelagt og at alle ser det. 

Skal ikke legge skjul på at jeg skulle ønske noen banket på døra og sa at du, nå skal vi fikse det her og jeg skal hjelpe deg. At noen dro meg opp og bare tok meg med på ting og hjalp meg gjennom det her, for jeg føler ikke at jeg klarer å hjelpe meg selv lenger. Samtidig vegrer jeg meg sterkt mot å søke mer hjelp, for hjelpen jeg har fått, har ikke hjulpet. Selvsagt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er dum og evneveik, og at jeg ikke får til noe som helst. At jeg ikke er ressurssterk nok mentalt til å fikse dette selv. 

Hverdagene mine består av
- Jobb (som jeg er utrolig lei av, jeg liker egentlig jobben min men sosialisering er et stort ork)
- Glo i veggen eller dataskjermen hvor jeg egentlig ikke gjør noe som helst 
- Søvn 
- Rote og rydde i hjemmet om hverandre 

Er det andre som kjenner seg igjen i dette og som har kommet seg ut av det, og hva gjorde dere og hvor startet dere? Jeg er redd personen jeg har blitt. Det verste er intelligensen. Jeg brukte å være smart, godhjertet og jeg hadde et åpent og reflektert sinn. Sunne verdier og gode holdninger. Ikke minst hadde jeg håp og tro på at jeg kunne bli bedre. Dette er borte. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke ha det sånn heller. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Du spør hvor man begynner? Få orden på tankene, og det gjør du ved å være fysisk aktiv, gjerne treningssenter/styrkeøvelser. Det får en til å tenke annerledes og mer robust gjennom økt selvsikkerhet. 

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c
nacario skrev (4 minutter siden):

Du spør hvor man begynner? Få orden på tankene, og det gjør du ved å være fysisk aktiv, gjerne treningssenter/styrkeøvelser. Det får en til å tenke annerledes og mer robust gjennom økt selvsikkerhet. 

Hjemmetrening og gåing i naturen passer nok meg bedre. Har prøvd treningssenter, gruppetimer med yoga og pilates, og alt jeg har er å si fy faen. Lite kult å trene og plutselig få et angstanfall fra helvete som gjorde at jeg ikke klarte å kontrollere gråten, og gå grinende der ifra mens andre stirrer. 😛 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5
14 minutes ago, Gargantua said:

Det høres ut som du opplever noe som heter anhedoni.

Du nevner også å prøve og tenke positive tanker. Det tror jeg er en bjørnetjeneste. Ved å forsøke å lure seg selv inn i et positivt tankemønster, skjer bare en kognitiv dissonans. Jeg vil anbefale en bok som heter The Subtle Art of Not Giving a Fuck. På norsk heter den Den Edle Kunsten Å Gi Faen. Fins på lydbok også. Den forklarer hvorfor vi syns at livet er meningsløst, og hvorfor det ikke hjelper å tenke positivt.

 

2.jpg

the-subtle-art-of-not-giving-a-f-ck.jpg

Andre anonym her. Har lest den og meh. Han er en selvhøytidelig, overfladisk fyr 😉

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5
17 minutes ago, Guest 638ac...7b5 said:

Andre anonym her. Har lest den og meh. Han er en selvhøytidelig, overfladisk fyr 😉

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Men så er det jo det jeg driver med, så litt inspirasjon var det - uten at jeg følte den ga meg noen svar, dødsangst har aldri vært min greie - og med klinisk depresjon faller mange av de rasjonelle argumentene på bar grunn.

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar

Jeg tror det viktigste er:

1. Fokusere utover (for å generelt redusere grubling og takekjør). 
2. Øke andelen positive tanker og redusere andelen negative tanker (som å la det positive ta mer plass enn det negative).

Ikke gi opp hvis du har prøvd dette og fortsatt får dårlige perioder. Det vil ta tid å endre hjernens automatiske vaner. Mens du er deprimert så er det lurt å ikke stresse med forventninger om livets innhold.

Endret av PosteMonopolet
Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5

Nå er det noe som noen andre brukere her har foreslått i andre tråder, men har blitt skutt ned til så grader - så finnes mikrodoseringer av hallusinogene stoffer. 

Det gir neuroplastisitet og kan endre tankebaner om man benytter det rett. Benytter man det galt kan det gjøre vondt verre.

Det har ingenting med heroin, kokain, hasj eller lignende å gjøre - men det står på den samme juridiske listen. Det er litt mindre avhengighetsskapende enn sukker. 

Venter på slakt.

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c
PosteMonopolet skrev (2 timer siden):

Jeg tror det viktigste er:

1. Fokusere utover (for å generelt redusere grubling og takekjør). 
2. Øke andelen positive tanker og redusere andelen negative tanker (som å la det positive ta mer plass enn det negative).

Ikke gi opp hvis du har prøvd dette og fortsatt får dårlige perioder. Det vil ta tid å endre hjernens automatiske vaner. Mens du er deprimert så er det lurt å ikke stresse med forventninger om livets innhold.

Det er sant. Det tar lang tid. Muligens altfor lang tid, jeg vet ikke... 

Gjest 638ac...7b5 skrev (2 timer siden):

Nå er det noe som noen andre brukere her har foreslått i andre tråder, men har blitt skutt ned til så grader - så finnes mikrodoseringer av hallusinogene stoffer. 

Det gir neuroplastisitet og kan endre tankebaner om man benytter det rett. Benytter man det galt kan det gjøre vondt verre.

Det har ingenting med heroin, kokain, hasj eller lignende å gjøre - men det står på den samme juridiske listen. Det er litt mindre avhengighetsskapende enn sukker. 

Venter på slakt.

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Er veldig åpen for å prøve dette, men har ikke et "nettverk" eller noen som kan hjelpe meg her, om du skjønner. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Gjest 638ac...7b5
9 minutes ago, Guest 8dc34...01c said:

Det er sant. Det tar lang tid. Muligens altfor lang tid, jeg vet ikke... 

Er veldig åpen for å prøve dette, men har ikke et "nettverk" eller noen som kan hjelpe meg her, om du skjønner. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Ser den. Du må være kritisk og ryddig. Synd vi ikke kan dm. Ta vare. 

Anonymous poster hash: 638ac...7b5

Lenke til kommentar

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. jeg er en mann, så jeg aner ikke hvordan det er som kvinne og hormoner. Men etterhvert som jeg har begynt å nærme meg 30 har jeg flatet meg mer ut på den hormonelle fronten og jeg føler det har hjulpet meg en del ihvertfall. 

Terapi har jeg ikke mye tro på heller, jeg har ikke fått noe særlig ut av det til tross for god innsats over flere år. Innsats og investering i eget liv derimot, det har funka som bare faen. Etter at DPS/psykisk helsevesen fortalte meg at de ikke hadde noe mer å tilby meg i form av behandling, så måtte jeg ta alt i egne hender. 

Det viktigste for meg var å fikse opp i økonomi. Jeg gjorde en tabbe mange gjør i ung alder og skaffet meg gjeld. Etterhvert som mine psykiske plager ble verre, så fikk jeg ikke ting til å gå rundt i noen år. Etter den var betalt ned og jeg fikk stoppet den endeløse masinga ifra kreditorer fikk jeg endelig puste igjen. Panikk og angstanfall får jeg fortsatt en gang i blant, men nå er det ikke flere ganger daglig. Jeg fikk også innvilget uføretrygd, da jeg har en sammensatt problemstilling som ikke kan kombineres med jobb forsvarlig, så med den i boks fikk jeg endelig en økonomisk trygghet etter mange år uten.

Nummer to er søvn og mat. Jeg sørger for at jeg får minimum 6 timer per døgn på puta og sørger for at jeg får i meg mat jevnt fordelt utover dagen. Det har også gitt en enorm forbedring. 

Nummer tre er mål og mening. Uten det, så blir man fort nedstemt. For meg, så er hobbyer en viktig kilde for det. Jeg har i det siste begynt med blant annet akvarium, da jeg lenge har hatt lyst til å ha et dyr av noe slag å ta vare på. Mål, i form av personlige, jobb/profesjonell sammenheng, og økonomiske er også noe jeg har satt meg ned og skrevet ned. 

Og det siste er sol, vitamin D og litt mosjon. Jeg prøver å oppholde meg ute så mye jeg kan, da i skog og mark. Det gir en lett og overkommelig trening, er godt for "sjela", gir sol og vitamin D. Vitamin D er viktig, mangel på det kan være katastrofalt for psykisk helse etter min erfaring. De fleste av oss som bor i Norge har en mangel på vitamin D, så i de månedene jeg ikke får så mye sol eller er mye inne så tar jeg tilskudd.

Mitt siste tips er å studere Mazlow’s pyramide og prinsippene rundt den. 

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c
Fenrisúlfr skrev (36 minutter siden):

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. jeg er en mann, så jeg aner ikke hvordan det er som kvinne og hormoner. Men etterhvert som jeg har begynt å nærme meg 30 har jeg flatet meg mer ut på den hormonelle fronten og jeg føler det har hjulpet meg en del ihvertfall. 

Terapi har jeg ikke mye tro på heller, jeg har ikke fått noe særlig ut av det til tross for god innsats over flere år. Innsats og investering i eget liv derimot, det har funka som bare faen. Etter at DPS/psykisk helsevesen fortalte meg at de ikke hadde noe mer å tilby meg i form av behandling, så måtte jeg ta alt i egne hender. 

Det viktigste for meg var å fikse opp i økonomi. Jeg gjorde en tabbe mange gjør i ung alder og skaffet meg gjeld. Etterhvert som mine psykiske plager ble verre, så fikk jeg ikke ting til å gå rundt i noen år. Etter den var betalt ned og jeg fikk stoppet den endeløse masinga ifra kreditorer fikk jeg endelig puste igjen. Panikk og angstanfall får jeg fortsatt en gang i blant, men nå er det ikke flere ganger daglig. Jeg fikk også innvilget uføretrygd, da jeg har en sammensatt problemstilling som ikke kan kombineres med jobb forsvarlig, så med den i boks fikk jeg endelig en økonomisk trygghet etter mange år uten.

Nummer to er søvn og mat. Jeg sørger for at jeg får minimum 6 timer per døgn på puta og sørger for at jeg får i meg mat jevnt fordelt utover dagen. Det har også gitt en enorm forbedring. 

Nummer tre er mål og mening. Uten det, så blir man fort nedstemt. For meg, så er hobbyer en viktig kilde for det. Jeg har i det siste begynt med blant annet akvarium, da jeg lenge har hatt lyst til å ha et dyr av noe slag å ta vare på. Mål, i form av personlige, jobb/profesjonell sammenheng, og økonomiske er også noe jeg har satt meg ned og skrevet ned. 

Og det siste er sol, vitamin D og litt mosjon. Jeg prøver å oppholde meg ute så mye jeg kan, da i skog og mark. Det gir en lett og overkommelig trening, er godt for "sjela", gir sol og vitamin D. Vitamin D er viktig, mangel på det kan være katastrofalt for psykisk helse etter min erfaring. De fleste av oss som bor i Norge har en mangel på vitamin D, så i de månedene jeg ikke får så mye sol eller er mye inne så tar jeg tilskudd.

Mitt siste tips er å studere Mazlow’s pyramide og prinsippene rundt den. 

Er usikker på hvor mye hormonene faktisk påvirker meg, men jeg har prøvd et liv både uten og med p-piller, og det er ingen forskjell. Må dessverre bruke p-piller, om ikke har jeg uutholdelige smerter en gang i måneden som slår meg fullstendig ut. Det holdes heldigvis i sjakk med p-piller. Før noen sier noe: ja, jeg prøvde lenge uten. Det var et mareritt, og psyken var på ingen måte bedre. Å være emosjonelt ustabil har jeg vært hele livet, det er mye følelser på gang i topplokket. Det er både til glede og besvær. For en del år siden hadde jeg en kjæreste som sa at han elsket meg så inderlig når jeg var meg selv og tilfreds, for jeg var så glad og god da. Når jeg var langt nede var jeg et mareritt å ha med å gjøre (men han elsket meg likevel). Når jeg og legen prøvde oss frem med antidepressiva flatet jeg en lang periode ut, og det tok også bort mye av "meg". Det er bra når det er bra, men så er det forferdelig når jeg er dårlig, ikke sant. Men de siste årene har problematikken mest vært at jeg er langt nede og det svinger der. Lite slike langvarige oppturer. 

Så bra du fikk orden på gjelden din. Kan se for meg at det har vært en enorm lettelse og hjulpet mye på depresjonen. Når jeg skriver med andre som sliter med depresjon, så er ofte økonomi en faktor. Søvn er kjempe viktig, og tror jeg er greit dekt der. Mat er det litt verre med. Matlysten er ofte dårlig, jeg tyr til rask og usunn mat, noen ganger er maten glede og det eneste som gir meg noe å se frem til om dagen. I andre perioder spiser jeg knapt, men at jeg burde prioritere kosthold er det ingen tvil i. En hobby er vanskelig å finne.... Jeg er en person som alltid begynner på et eller annet, og tenker "oi, dette var jo gøy/interessant!" og så "praktiserer" jeg denne hobbyen en liten periode, før det dør fullstendig ut og jeg rører det aldri igjen. Engasjementet dør på en måte ut, gleden over det slutter å være der. 

Vitamin D har jeg kontroll på og har hatt det en stund. Blodprøvene er fine og i mai-august kommer jeg meg ut i blant. 

Takk for at du tok deg tid til å svare. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c skrev (15 timer siden):

Hjemmetrening og gåing i naturen passer nok meg bedre. Har prøvd treningssenter, gruppetimer med yoga og pilates, og alt jeg har er å si fy faen. Lite kult å trene og plutselig få et angstanfall fra helvete som gjorde at jeg ikke klarte å kontrollere gråten, og gå grinende der ifra mens andre stirrer. 😛 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Ja en må finne sin greie. Når jeg begynte med treningssenter følte jeg meg veldig utilpass og visste ikke hvor gjøre av seg, men litt etter litt. Håper du finner ditt!

Lenke til kommentar
Gjest 8dc34...01c skrev (På 25.5.2023 den 20.52):

Hjemmetrening og gåing i naturen passer nok meg bedre. Har prøvd treningssenter, gruppetimer med yoga og pilates, og alt jeg har er å si fy faen. Lite kult å trene og plutselig få et angstanfall fra helvete som gjorde at jeg ikke klarte å kontrollere gråten, og gå grinende der ifra mens andre stirrer. 😛 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

Har du fjell i nærheten? Kan være et mål å komme seg over tregrensen. Mye god terapi i å gå i naturen, særlig når opplevelsen av skaperverket er spektakulært. Noe det ofte er over tregrensen.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...