Alt er grått og flatt, ingenting betyr noe

[AnonymDiskusjon]

Ok, jeg har vel kanskje begynt å innse at det må være noe som feiler meg.

 

Jeg har alltid vært en stoiker. Avbalansert. Ingenting vipper meg av pinnen. Når det gjelder livet og livshendelser, reagerer jeg aldri sterkt på noe som helst – hverken positivt eller negativt. Jeg blir nesten ikke trist i begravelser. Jeg gleder meg aldri over noe. Og jeg har liksom tenkt at "ja vel, da er det vel sånn da". Helt til for noen år siden da det skjedde noe som fikk røsket godt i meg, og jeg plutselig kjente på en hel verden av sterkere følelser (både positive og negative) enn hva jeg hadde vært borti.

 

Og siden den gang har jeg gått og lurt på om ikke livet kunne vært noe mer? Som jeg skriver i overskriften, alt er grått og flatt. Jeg har ingenting jeg brenner for, men jeg går heller ikke akkurat rundt og lider. Livet er som en halvdårlig film på RTL, men jeg fortsetter å se på den fordi jeg ikke gidder å gjøre annet.

 

Hva kan det være som feiler meg? Det kan jo ikke være depresjon akkurat, det er jo ikke sånn at jeg går rundt og lider. Jeg sover godt hver natt, står opp hver dag og går på jobb. Det er aldri noe problem. Men alt er, som sagt…flatt. Grått. Uinteressant. Ved tanken på å ikke våkne opp i det hele tatt, føler jeg ikke at jeg har noe ugjort, eller går glipp av noe.

 

Noen tanker?

Anonymous poster hash: b4e28...c7c

[nacario]

Hvor gammel er du? Kanskje du skulle fått deg barn, utvide horisonten ved nye utfordringer, og så kunne du lengtet tilbake til ditt gamle liv.

[AnonymDiskusjon]

Mye rart som kan skje og man kan føle her i livet. Da er det lurt å få med seg mest mulig kanskje, før man blir borte for godt.

 

Anonymous poster hash: 856e5...1c0

[Taurean]

Dette blir et veldig uortodoks spørsmål, men jeg får lyst til å spørre; Hvilket stjernetegn er du, hvilken dag på året er du født? ^^

[AnonymDiskusjon]

Hvor gammel er du? Kanskje du skulle fått deg barn, utvide horisonten ved nye utfordringer, og så kunne du lengtet tilbake til ditt gamle liv.

Jeg er 35, og tvilling for den som lurte på stjernetegnet (ser ikke relevansen, men).

 

Å få barn som løsning på et problem må være en legendarisk dårlig idé. Når det gjelder nye utfordringer, så har jeg flere ganger prøvd å få nye hobbyer og ting å drive med. Det får tiden til å gå en stund, men det fenger aldri skikkelig og til slutt blir det igjen helt uinteressant.

 

Anonymous poster hash: b4e28...c7c

[Taurean]

Ok, jeg forhåndsdømmer aldri basért på astrologisk tegn. Men jeg synes det er interessant, som en side-hobby for min del. Og så langt i livet, har det stemt overraskende bra, både på andre og meg selv.

 

Du skriver veldig tydelig og kommunisérer bra. Kanskje du bør søke situasjoner hvor du får testet denne egenskapen?

 

Hvilke mennesker har du hatt rundt deg, i oppveksten? Har det vært mye bråk, eller har det vært veldig stabilt og "trygt"?

 

Min erfaring er at våre opplevelser av hvordan vi søker erfaringer, formes direkte av hvilke andre mennesker som har hatt størst innflytelse på oss. Så hvis du har hatt veldig mye stabile og "kjedelige" folk rundt deg i livet, så blir det automatisk litt vanskeligere for deg å søke det du vil ha, fordi du har hatt emosjonell og mental støtte hele veien. Da må du kanskje presse deg hardere til å "kaste" deg laaangt utenfor komfortsonen, kanskje melde deg på fallskjermhopping, klatring eller annen slik ekstremsport.

 

Du melder jo om svært typiske trekk for en Tvilling ^^ At ting blir fort kjedelig og uinteressant. Svært typisk. Så du bør bruke dette som en positiv egenskap og ikke la det bli din akilleshæl. Vår største styrke er alltid vår største svakhet. Det gjelder i hvert fall for meg.

 

Det slår meg at kanskje du bør drive med aktivitéter hvor du er mer i kontakt med andre mennesker? Språkkurs, kursvirksomhet generelt?

 

Den opplevelsen du hadde som for første gang satte deg litt ut av spill, var kanskje en ledetråd til å søke situasjoner av slik natur for å gjøre livet mér interessant? Hva med å studére psykologi, for å forstå deg selv bedre via å forstå andre bedre?

[Comma Chameleon]

Ok, jeg forhåndsdømmer aldri basért på astrologisk tegn. Men jeg synes det er interessant, som en side-hobby for min del. Og så langt i livet, har det stemt overraskende bra, både på andre og meg selv.

 

LOL, forklarer mye om dine innlegg.

[Taurean]

 

Ok, jeg forhåndsdømmer aldri basért på astrologisk tegn. Men jeg synes det er interessant, som en side-hobby for min del. Og så langt i livet, har det stemt overraskende bra, både på andre og meg selv.

 

LOL, forklarer mye om dine innlegg.

 

Hva mener du med det? Hovedsaklig skriver jeg ut fra psykologisk innsikt og forståelse. Holder astrologien for meg selv. Så dra til helvete med sarkasmen din.

 

Hvis du skal kritisère, kom med noe saklig, eller drit i å kritisére.

 

Jeg er veldig åpen og direkte, hvis du velger å blande kortene og deretter dømme, så viser det mest om DIN holdning!

Endret 21. oktober 2017 av Taurean

[nacario]

 

 

Ok, jeg forhåndsdømmer aldri basért på astrologisk tegn. Men jeg synes det er interessant, som en side-hobby for min del. Og så langt i livet, har det stemt overraskende bra, både på andre og meg selv.

 

LOL, forklarer mye om dine innlegg.

Hva mener du med det? Hovedsaklig skriver jeg ut fra psykologisk innsikt og forståelse. Holder astrologien for meg selv. Så dra til helvete med sarkasmen din.

 

Hvis du skal kritisère, kom med noe saklig, eller drit i å kritisére.

 

Jeg er veldig åpen og direkte, hvis du velger å blande kortene og deretter dømme, så viser det mest om DIN holdning!

Kanskje hans tilsvar var relatert astrologi argumentet ditt da det er tynt og på ingen måte hjelper trådstarter som er i en vanskelig situasjon. Det er liten 'psykologisk innsikt' å trekke fram, samme som det er å be noen dra til helvette grunnet overnevnte, noe som bare viser en kort lunte og samme evne til å føre en diskusjon. Endret 22. oktober 2017 av nacario

[AnonymDiskusjon]

Hvilke mennesker har du hatt rundt deg, i oppveksten? Har det vært mye bråk, eller har det vært veldig stabilt og "trygt"?

 

Jeg kan vel ikke egentlig påstå at oppveksten min har vært utpreget stabil og trygg; klassisk skilsmissebarn. Ikke det at oppveksten har vært preget av mye frykt, men det har vært en del aktivitet og bevegelse sett i forhold til det stereotypiske "kjernefamiliehjemmet".

 

Når det gjelder aktiviteter med andre mennesker, så er det et litt tveegget sverd. Jeg er i utgangspunktet introvert, og selv om jeg fint kan trives i sosiale situasjoner så er det for meg et energiforbruk. Det betyr ikke at jeg skyr andre mennesker og sosiale situasjoner, det betyr bare at det er veldig avhengig av energioverskuddet mitt – har jeg ikke energi så blir jeg hjemme. Og det er ikke alltid forutsigbart.

 

Opplevelsen jeg hadde var av en slik natur at det er vanskelig å skulle oppsøke lignende ting. Jeg holder fortsatt på å bearbeide den litt, da det som sagt var både positive og negative aspekter her. Verdien av den for meg pr. nå er først og fremst de positive minnene jeg velger å holde fast ved, samt innsikten jeg fikk i det å få oppleve et følelsesregister jeg ikke visste var mulig. 

 

Anonymous poster hash: b4e28...c7c

[doofusman]

Er 38 år og opplever mye av det samme som du gjør. Dagene er like og alt virker grått. For meg handler det om tiden vi lever i. Jeg husker jeg leste om Hamsun og Obstfelder på videregående der de opplevde livet i byene som noe av det samme. Da forstod jeg ikke helt hva de mente. Livet for meg på den tiden (videregående) gikk ut på at alle andre så ut til å ha forstått noe jeg ikke forstod, alle så ut til å ha funnet en skjult mening. En slags fasit. Jakten på denne fasiten starter når du er et spedbarn og for mange ender den i 20-årene når kunnskap skaper trøbbel for verdensbildet du har hatt med deg hele oppveksten.

 

I dag har jeg kommet til den konklusjonen om at vi i vår tid forventes å skape den meningen selv. Forfedrene våre levde etter forventningene til stammeledere, storbønder, konger, keisere,  vasaller, diktatorer - guder - kall det hva du vil. På en måte ga det en form for paradoksal frihet. De fant også mening i å kjempe for/mot det samme. Vi har på mange måter mistet samholdet, i 200 000- 400 000 år har mennesker bodd i små samfunn der de traff de samme menneskene hver dag. Nå kan man vandre rundt i en storby i flere år uten å treffe den samme personen 2 ganger.

 

Etter opplysningstidens klimaks var det mennesket som sto i fokus, industrialiseringen fjernet slaveriet og da vi ble født  siste halvdel av 1900-tallet hadde konfliktene i Vesten på mange måter roet seg til et nivå der folk kun kan tenke på seg selv. Jeg tror ikke menneskehjernen er utviklet til et slikt liv. Vi er programmert til å ta del i felleskapet og å kjempe mot/for noe i et felleskap.

 

Jeg har selv vært i utenlandstjeneste (KFOR) og opplevde en enorm depresjon noen måneder etter jeg kom hjem. Selv om det var en prøvelse å befinne seg i en sone der liv var fryktelig lite verdt, opplevde man en enorm mening i samholdet med gutta i troppen. Man vil aldri kunne oppnå det samme i det sivile liv. I det sivile drar man hjem etter 10 timer på jobb, selv om man jobber på akutten.

 

Kan anbefale bøker skrevet av krigsreporteren Sebastian Junger. Han har også vært på Joe Rogan sin podcast.

 

 

“In many countries, antisocial behavior is known to decline during wartime. New York’s suicide rate dropped by around 20 percent in the six months following the attacks, the murder rate dropped by 40 percent, and pharmacists saw no increase in the number of first-time patients filling prescriptions for antianxiety and antidepressant medication. Furthermore, veterans who were being treated for PTSD at the VA experienced a significant drop in their symptoms in the months after the September 11 attacks. One”
― Sebastian Junger, Tribe: On Homecoming and Belonging

Endret 24. oktober 2017 av doofusman